Hvilke muligheter har personer som er påført tap som følge av feil begått av domstolene til å få erstattet sitt tap, og synes statsråden at disse mulighetene er tilstrekkelige?

Hvilke muligheter har personer som er påført tap som følge av feil begått av domstolene til å få erstattet sitt tap, og synes statsråden at disse mulighetene er tilstrekkelige?

Fra tid til annen blir parter i domstolene påført tap som følge av uriktig lovtolkning og saksbehandlingsfeil. Det finnes regler i tvisteloven § 20-12 om at staten kan bli ansvarlig for saksomkostninger i tilfeller hvor en part er påført et tap og retten er vesentlig å bebreide. Terskelen for ansvar etter denne regelen er lagt høyt. Et eksempel på en slik sak er sak HR-2021-1765-U, hvor Høyesterett ga oppfriskning for oversittelse av ankefrist, men ikke erstatning for sakskostnader, se HR-2021-2260-U.

Personer som er påført tap som følge av feil begått av domstolene kan på nærmere vilkår kreve erstatning etter reglene i domstolloven § 200 og tvisteloven § 20-12. I tillegg har staten arbeidsgiveransvar for feil begått av ansatte i domstolene etter den alminnelige bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 2-1, som jeg ikke går nærmere inn på her.
Ansatte i domstolene som gjør seg skyldig i «forsømmelig eller annet utilbørlig forhold» under rettergang, kan helt eller delvis ilegges erstatning til den skadelidte, jf. domstolloven § 200 første ledd. Staten innestår for erstatningsansvaret, jf. bestemmelsens annet ledd. For at domstolloven § 200 skal komme til anvendelse ved feil begått av domstolen følger det av rettspraksis at det må dreie seg om et «kvalifisert klanderverdig forhold», jf. Rt. 1990 s. 214 og Rt. 1997 s. 615.
Tvisteloven § 20-12 gir videre partene rett til å kreve sine «sakskostnader» dekket av staten dersom domstolen har begått en feil under behandlingen av saken som «ubetinget skal tillegges virkning etter § 29-21 annet ledd bokstav b eller etter bokstav d fordi parten ikke var lovlig innkalt», eller «skyldes at retten er vesentlig å bebreide».
I sivilprosessen er domstolene i stor grad bundet av partenes disposisjoner, jf. tvisteloven § 11-2, noe som skiller statens erstatningsansvar for feil begått av domstolene fra erstatningsansvar for feil begått av forvaltningen. Videre reiser erstatningsansvar for feil begått av domstolene en rekke problemstillinger knyttet til blant annet domstolenes uavhengighet og upartiskhet, og hvordan trusselen om potensielle erstatningssanksjoner vil kunne påvirke rettsanvendelsen og saksbehandlingstiden i domstolene. Dagens regelverk balanserer disse hensynene.