Kvifor har ikkje statsråden sørga for opprydding i feilaktig eigenbetaling for tryggleiksalarm trass i tidlegare regelavklaringar og kjennskap til ulik praksis, kva ansvar vil statsråden ta for å …

Kvifor har ikkje statsråden sørga for opprydding i feilaktig eigenbetaling for tryggleiksalarm trass i tidlegare regelavklaringar og kjennskap til ulik praksis, kva ansvar vil statsråden ta for å sikra ei samordna opprydding, og har statsråden oversikt over korleis kommunane skal handtera dei økonomiske konsekvensane og om dei har sett av pengar til tilbakebetaling av urettmessig innkravde beløp?

Ifølgje Helsedirektoratet mottok om lag 126 000 personar tryggleiksalarm i 2024, 54 prosent fleire enn i 2019. Kor mange som har betalt urettmessig, er uavklart, men feil praksis kan ha ramma svært mange over fleire år.

Brukarane har hatt grunn til å stola på at betalingskrava var lovlege. Nokre kan ha betalt livet ut utan at feilen blei retta. Oppryddinga må omfatta noverande og tidlegare brukarar og avklara korleis krav etter avdøde skal handterast.

Den nasjonale presiseringa 23. september 2026 slår fast at eigenbetaling ikkje kan krevjast når personen treng tryggleiksalarm for å tilkalla hjelp grunna mellom anna sjukdom, funksjonsnedsetjing, alderssvekking eller auka fallfare. Dette gjeld også installasjon og drift.

Sentrale betalingsreglar for velferdsteknologi blei avklarte i desember 2015. Likevel viste seinare henvendingar og dialog med kommunane at reglane blei praktiserte ulikt. Dei ti fylkeslegane bad derfor om ei felles nasjonal avklaring, som kom 23. september 2026.

Dette er ikkje godt nok. Statsråden må svara for kvifor statleg rettleiing og oppfølging ikkje har sikra korrekt praksis. Tydeleg rettleiing skulle vore fulgt opp med kontroll og retting av feil. Uklar rettleiing skulle vore betra då styresmaktene fekk kjennskap til ulik praksis. Statsråden må no sørga for samordna opprydding og lik praksis i alle kommunar.

Kommunane må gjennomgå gamle vedtak, betalingar og hjelpebehov og vurdera tilbakebetaling, renter og forelding etter gjeldande reglar. Brukarane skal ikkje bera tapet fordi dei stolte på offentlege betalingskrav.

Som rekneeksempel utgjer 400 kroner månaden i ti år 48 000 kroner per brukar. For 1 000 brukarar blir det 48 millionar kroner før eventuelle renter og administrative kostnader.

Mange kommunar må allereie kutta i tenester dei ønskjer å skjerma. Samtidig kan tilbakebetalinga utgjera store beløp. Det må avklarast om kommunane har sett av pengar til slike krav, og korleis kostnadene skal handterast utan at oppryddinga blir forseinka eller ulik mellom kommunane.

Statsråden må avklara fristar og korleis gjennomføringa skal kontrollerast i alle kommunar. Endå eit rettleiingsbrev er ikkje nok.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er ansvarlige for tildeling av trygghetsalarm og for fastsettelse av eventuelle egenbetalinger innenfor de rammene som følger av lov og forskrift. Kommunene må gjøre individuelle vurderinger av behovet til den enkelte, og ingen skal oppleve å bli krevd egenandel i strid med loven. Statens rolle er å gi veiledning om regelverket og legge til rette for mest mulig lik forståelse og praktisering.

Dersom en kommune innkrever egenandeler i strid med lov og/eller forskrifter er det i prinsippet den enkelte kommune som selv står rettslig ansvarlig for dette og som må håndtere dette i samsvar med gjeldende lovbestemmelser. Dette følger av det grunnlovsfestede prinsippet om lokalt selvstyre og kommunelovens § 2-1 som slår fast at hver kommune er et eget rettssubjekt som kan ta avgjørelser på eget initiativ og ansvar.

Bakgrunnen for presiseringen av regelverket 23. september 2026 var at det over tid hadde kommet fram opplysninger om ulik praksis i kommunene når det gjelder egenbetaling for trygghetsalarm. Presiseringen klargjør hvordan gjeldende regelverk skal forstås, og har som formål å sikre bedre etterlevelse og større grad av nasjonal likhet. Dette fordi innbyggere skal være trygge på at rettighetene er ivaretatt og regler følges, uavhengig av bosted.

Denne saken viser at tilsynsmyndigheten fungerer når den avdekker feil i praktisering av regelverket. Mitt fokus har vært at når statlige myndigheter får kunnskap om at regelverket kan bli forstått ulikt, er det viktig at dette blir fulgt opp med tydelig veiledning slik at bosted ikke blir avgjørende for om du får alarmen gratis eller ei. Samtidig må det understrekes at kommunene har ansvaret for de konkrete vedtakene og den lokale innretningen av tjenestene.

Regelverket og kommunens forpliktelser etter helse- og omsorgstjenesteloven er ikke endret. Det som er avdekket er at enkelte kommuner har praktisert regelverket feil. Dersom det er på det rene at kommunene har krevet egenandeler utover det de har hjemmel til, forutsetter jeg at kommunen rydder opp i det.