Vil statsråden sørgja for at innlegging og behandling på sjukehus blir hovudregelen ved abort og behandlingskrevjande svangerskapstap, både når kvinna sjølv ønskjer abort og når behandling er …

Vil statsråden sørgja for at innlegging og behandling på sjukehus blir hovudregelen ved abort og behandlingskrevjande svangerskapstap, både når kvinna sjølv ønskjer abort og når behandling er nødvendig av medisinske årsaker, medan medikamentell behandling heime blir eit alternativ for kvinner som etter grundig, tilpassa informasjon sjølve ønskjer dette, og der det er medisinsk forsvarleg?

Kvinner som skal gjennomføra ein abort eller treng behandling etter svangerskapstap, kan vera i ein svært sårbar situasjon. Årsakene er ulike. Nokon har valt å avslutta svangerskapet, andre må avslutta det av medisinske årsaker, og andre har mista eit ønska svangerskap utan at kroppen sjølv har støytt ut svangerskapsvevet. Alle skal møtast med tryggleik, omsorg og respekt.

Behandlinga kan innebera sterke smerter, betydeleg bløding og behov for akutt hjelp. Samtidig kan sorg, sjokk og uro gjera det vanskeleg å ta inn informasjon og vurdera kva ein vil meistra heime. Ei kvinne utan erfaring med behandlinga kan heller ikkje forventast å vita kva ho bør spørja om.

Innlegging og behandling på sjukehus bør derfor vera hovudregelen, med helsepersonell til stades, tilgang til smertelindring og rask hjelp dersom komplikasjonar oppstår. Dette inneber ikkje at alle skal opererast. Val av kirurgisk eller medikamentell behandling må byggja på ei medisinsk vurdering og kvinna si medverknad.

Kvinner som ønskjer å gjennomføra medikamentell behandling heime, skal framleis kunna velja dette når det er medisinsk forsvarleg. Før valet blir tatt, må dei få forståeleg informasjon om behandlingsmetodane, tilbodet på sjukehus, venta smerter og blødingar, moglege komplikasjonar og tilgang til hjelp.

Etter pasient- og brukarrettslova § 3-5 skal informasjonen tilpassast pasienten, og helsepersonellet skal så langt som mogleg sikra at innhaldet og betydninga er forstått.

Utgangspunktet må vera eit trygt tilbod på sjukehus. Heimebehandling skal vera noko kvinna aktivt vel etter å ha forstått alternativa, ikkje noko ho sjølv må be om å få sleppa.

I Norge, som i våre nordiske naboland, gjennomføres de fleste tidlige aborter (innen utgangen av svangerskapsuke 10) med legemidler. I 2025 ble det utført 13 211 aborter i Norge. Av disse ble 94,3 prosent gjennomført med legemidler, og 89,0 prosent ble utført innen utgangen av uke 10.

Medikamentell abort er i tråd med oppdatert kunnskap og gjeldende faglige anbefalinger. Erfaring og forskning viser at dette er en trygg behandlingsform for de fleste kvinner som gjennomfører tidlig abort. De fleste kvinner ønsker å fullføre aborten hjemme, mens noen foretrekker å være på sykehus. Kvinner som gjennomfører abort etter uke 10, får behandling i sykehus, enten aborten gjennomføres med legemidler eller kirurgisk.

Sykehusene skal sørge for at kvinner får grundig og tilpasset informasjon før behandlingen starter. Dette gjelder både kvinner som ønsker å gjennomføre aborten på sykehus og kvinner som ønsker å fullføre den hjemme. Kvinner som reiser hjem, skal ha informasjon om forventet forløp, smerter, blødninger, mulige komplikasjoner og hvordan de kan få hjelp ved behov. Det er også etablert ordninger for kontakt med helsetjenesten hele døgnet dersom det oppstår spørsmål eller behov for bistand.

Abortlovens kapittel 6 regulerer helsetjenestens plikter og skal sikre tilgang til aborttjenester for alle som har behov for det. Etter abortloven § 22 skal de regionale helseforetakene sørge for et tilbud om abort til personer som oppholder seg i helseregionen. De regionale helseforetakene og kommunene skal også sørge for tilbud om informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler, jf. § 23. Loven regulerer ikke hvilke metoder som skal benyttes ved abort. Valg av behandlingsmetode må bygge på faglige vurderinger, medisinsk forsvarlighet og den enkelte kvinnens behov og ønsker.

Regjeringen mener at kvinner skal møtes med trygghet, omsorg og god oppfølging uavhengig av hvilken behandlingsform som velges. Kvinner skal få tilpasset informasjon og reell medvirkning i valget av behandlingssted og behandlingsmetode innenfor forsvarlige faglige rammer. Jeg mener derfor ikke at innleggelse og behandling i sykehus bør være hovedregelen, men at kvinner som kan og ønsker å gjennomføre medikamentell behandling hjemme, fortsatt skal ha mulighet til det, samtidig som sykehusbehandling skal være tilgjengelig for dem som har behov for eller ønsker dette.