Korleis kan statsråden forsvara at det framleis skjer alvorlege svikt i bruk av tvang i norsk psykiatri, slik Sivilombudet dokumenterer ved Sykehuset i Vestfold HF, kva konkrete tiltak vil statsråden …

Korleis kan statsråden forsvara at det framleis skjer alvorlege svikt i bruk av tvang i norsk psykiatri, slik Sivilombudet dokumenterer ved Sykehuset i Vestfold HF, kva konkrete tiltak vil statsråden setja i verk for å rydda opp, når vil dei vera på plass, og kva meiner statsråden er årsaka til at det i dag er eit aukande gap mellom det ein seier politisk og det pasientar og tilsette faktisk opplever?

Rapporten frå Sivilombudet viser alvorlege forhold ved bruk av tvang i psykisk helsevern ved Sykehuset i Vestfold HF, mellom anna langvarig beltelegging, manglande dokumentasjon og sviktande løpande vurderingar av om tvangen skulle halda fram eller stoppast. Dette gjeld eitt av dei mest inngripande tiltaka staten kan setja inn mot enkeltmenneske, og stiller særleg strenge krav til kontroll og rettstryggleik. Når dette sviktar, er det alvorleg.
Fremskrittspartiet meiner bruk av tvang i enkelte situasjonar kan vera nødvendig og forsvarleg for å ta vare på liv og helse. Nettopp derfor er det avgjerande at regelverket blir følgt, og at bruken av tvang blir tett følgd opp. Når det ikkje skjer, er det ikkje tvangen i seg sjølv som er hovudproblemet, men svikt i styring, kapasitet og organisering.
Dei tilsette i psykisk helsevern står i svært krevjande situasjonar, og må ta vanskelege avgjerder overfor alvorleg sjuke pasientar. Bruk av tvang er ei stor belastning også for tilsette. Når slike forhold skjer over tid, peikar det på systemsvikt, ikkje feil hos enkeltpersonar.
Manglande dokumentasjon handlar ikkje berre om formelle krav, men om tid, kapasitet og struktur. Dersom det ikkje er rom for løpande faglege vurderingar og dokumentasjon, er tenesta ikkje tilstrekkeleg rigga til å handtera så inngripande tiltak.
Det er over tid stilt mange spørsmål om kapasitet, døgnplassar og høg terskel i psykisk helsevern. Når pasientar kjem seint inn i behandling og er meir alvorleg sjuke når dei først får hjelp, aukar også risikoen for bruk av tvang. Det bidreg til eit gap mellom politiske mål og det pasientar og tilsette faktisk opplever i kvardagen.
Dette reiser grunnleggjande spørsmål om statleg styring og prioritering av psykisk helsevern. Det er derfor nødvendig med klare svar på kva som faktisk skal gjerast for å retta opp avdekte forhold, når dette skal skje, og korleis ein vil sikra at regelverket blir etterlevd i praksis.

Det er bekymringsfulle funn Sivilombudet har gjort ved Sykehuset i Vestfold HF (SiV). Jeg forutsetter at dette følges nøye opp både lokalt og fra det regionale helseforetaket sin side. Bruk av mekaniske tvangsmidler er et svært alvorlig og inngripende tiltak som bare skal benyttes når det vurderes å være akutt fare for at pasienten kan skade seg selv eller andre eller for å avverge betydelig materiell skade. Hovedfunnene i rapporten handler særlig om svakheter i dokumentasjonen knyttet til tvangsvedtak.
Departementet har innhentet informasjon fra Helse Sør-Øst RHF i saken. Foretaket viser til opplysninger fra SiV hvor det fremgår at bakgrunnen for vedvarende og gjentatte vedtak er at noen pasienters utfordringer knyttet til psykotisk uro, angst og utagering kan vare over tid. Dette er pasienter som kan ha høy og vedvarende voldsrisiko. Videre vises det til Sivilombudets pressemelding og det omtalte tilfellet der en pasient fikk vedtak om mekaniske tvangsmidler i 18 dager. Ifølge SiV skiller tilfellet seg betydelig ut fra øvrige krevende tilfeller der tvangsmidler må benyttes. Sykehuset opplyser at det i den spesifikke saken ble forsøkt lempeligere midler ved flere anledninger, og å redusere og avvikle bruk av tvangsmidler, men at resultatet ble alvorlige skader på helsepersonell. Saken viser at dette er faglig svært krevende situasjoner både å vurdere og håndtere, og er i seg selv et viktig læringspunkt for tjenesten.
Helse Sør-Øst RHF opplyser at det allerede før publisering av Sivilombudets rapport var igangsatt et forbedringsarbeid ved SiV blant annet knyttet til opplæring og kvalitet i dokumentasjonen av vedtak. En intern gjennomgang for hele 2025 viser at den aktuelle avdelingen hadde en nedgang i bruk av mekaniske tvangsmidler, hvor forekomst skal være mer enn halvert fra året før, samtidig som avdelingen har hatt en markant økning i antall innleggelser. Ifølge Helse Sør-Øst RHF iverksetter helseforetaket flere tiltak fremover for å øke dokumentasjons- og vedtakskompetanse, samt tiltak for internkontroll og monitorering. Det er blant annet planlagt revisjon ut fra Sivilombudets funn om dokumentasjon for å sikre at igangsatte tiltak har tilstrekkelig effekt på avvikene. Et annet viktig grep er at sykehuset skal etablere en tydelig plan for å kunne hurtigere flytte pasienter med stor voldsrisiko til høyere omsorgsnivå.
Det er avgjørende for rettssikkerheten og tilliten til tjenesten at tvang praktiseres strengt og konsekvent i henhold til lovens ordlyd. Det er derfor svært viktig at det ikke får utvikle seg en aksept lokalt for å tøye lovkravene begrunnet i at enkelte pasienter er svært krevende å håndtere for den enheten som er gitt behandlingsansvaret. Med bakgrunn i saken vil departementet gå i dialog med Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene om hvordan tjenesten bedre kan forebygge slike alvorlige hendelser.
Til slutt viser jeg til at de regionale helseforetakene i oppdragsdokumentet for 2025 er blitt bedt om, i samarbeid og under ledelse av Helse Sør-Øst RHF, å gjennomgå bruk av tvangsmidler og tvangsinnleggelser i psykisk helsevern som grunnlag for å forebygge tvang bedre, og sørge for at alle tvangsvedtak registreres i EPJ etter gjeldende mal. Arbeidet som omhandler tvungne innleggelser skal gjøres i samarbeid med kommunene, herunder legevakt. Den foreløpige rapporteringen fra foretakene viser at arbeidet er kommet godt i gang. Departementet følger dette arbeidet i dialog med de regionale helseforetakene, hvor Sivilombudets rapporter inngår som viktig del av kunnskapsgrunnlaget.