Kva vil statsråden gjere for å sikre tilstrekkeleg veterinærdekning og tenkjer statsråden det er rimeleg at tap av dyr ikkje vert erstatta til tross for at dyreeigar har gjort det den kan for å få veterinær til det sjuke dyret?

Kva vil statsråden gjere for å sikre tilstrekkeleg veterinærdekning og tenkjer statsråden det er rimeleg at tap av dyr ikkje vert erstatta til tross for at dyreeigar har gjort det den kan for å få veterinær til det sjuke dyret?

Mange stader er veterinærdekninga for dårleg, noko som gjer at sjuke dyr ikkje får naudsynt hjelp raskt nok. Nyleg opplevde ein bonde i Kinn kommune at eit sjukt dyr ikkje fekk tilgang til veterinær - og fekk heller ikkje erstatning for dyret fordi veterinær må vurdere korvidt veterinærbehandling kunne ha berga dyret. Dette er ein uhaldbar situasjon både med tanke på dyrehelse og for dei som driv dyrehald.

Jeg mener at tilstrekkelig tilgang på veterinærer er avgjørende for å ivareta beredskapsevne, dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet, slik at vi kan ha aktivt landbruk og matproduksjon i hele landet. Det er derfor bekymringsfullt at det oppleves som lite attraktivt for veterinærer å etablere praksis i enkelte områder.
Kommunene har siden 2008 hatt et lovpålagt ansvar for veterinærdekningen, herunder organisering av en vaktordning. Behovene for veterinærtjenester i kommunene varierer med en rekke forhold, blant annet dyretetthet, geografi, næringsstruktur, beredskapsbehov og hvor mange veterinærer man bør ha tilgang til i et vaktområde for at ordningen med døgnvakt skal være forsvarlig. Flertallet i et utvalg som i 2005 utredet organisering og bemanning av klinisk veterinærvakt, mente at vaktordningen som hovedregel burde være slik at 80 % av gårdsbruk med husdyr burde kunne nås innen 100 minutter. Departementet antok at en slik norm kunne være veiledende også for hva som var tilfredsstillende tjenestetilgang på dagtid.
Departementet forutsatte da kommunene fikk ansvaret for veterinærdekning at de måtte ta grep for at det skal være god nok tilgang på dyrehelsepersonell til sine innbyggere. De måtte også legge til rette for det praktiske ved ordningen og finne samarbeidsformer kommunene imellom. KS ble pekt på som en sentral medspiller.
Staten bidrar fortsatt med øremerkede tilskudd til kommunenes tiltak for veterinærdekning. Stortinget har i statsbudsjettet for 2026 bevilget 237 millioner kroner. Dette omfatter tilskudd til vaktordning, stimuleringstilskudd i områder med svakt næringsgrunnlag for veterinærtjenester, samt en mentorordning. Mange kommuner supplerer i tillegg med egne midler, og flere har valgt å opprette kommunale veterinærstillinger for å dekke behovet.
Det har som kjent over tid vært utfordringer med å rekruttere veterinærer mange steder i landet. Regjeringen tar situasjonen på alvor. Derfor satte Landbruks- og matdepartementet ned en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skulle utrede problemstillingen. Arbeidsgruppens rapport fra mars 2023 viste at utfordringene er kompliserte og sammensatte, og at det ikke finnes en enkelt løsning.
Jeg har fulgt opp rapporten fra arbeidsgruppen med målrettede tiltak, blant annet en mentorordning for nye veterinærer. Mentorordningen, gjennomført i regi av Den norske veterinærforening, har fått gode tilbakemeldinger. Den gjør overgangen fra studier til praksis tryggere og senker terskelen for produksjonsdyrpraksis og vaktdeltakelse. Departementet har gitt tilsagn om en videreføring og styrking av mentorordningen i 2026 med et samlet tilskudd på 6 millioner kroner.
Det ble i 2008 ikke foreslått særskilte sanksjonsbestemmelser knyttet til kommunenes plikt etter loven. Departementet hadde imidlertid stor tiltro til at kommunene ville ivareta ansvaret på en god måte.
Med hjemmel i Matloven er det erstatningsordninger for pålagte tiltak mot sjukdommer, smittestoffer og skadegjørere hos dyr og planter, og det er forskrifter om kompensasjon for å lette etterlevelse av matlovens krav og forpliktelser i primærproduksjonen. Det er ingen statlig erstatningsordning for tap av dyr på grunn av utilfredsstillende veterinærdekning. I slike tilfeller må dyreeier selv dekke tapet, eventuelt tegne privat forsikring eller henvende seg til kommunen som ansvarlig for veterinærdekningen. Det kan i prinsippet oppstå et kommunalt erstatningsansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Det forutsetter at kommunen har opptrådt uaktsomt, lovbruddet kan dokumenteres og det foreligger årsakssammenheng mellom manglende veterinærdekning og tapet.