Kva vil helseministeren gjera for å sikra at kvinner med rusproblem som er utsette for vald faktisk får eit trygt tilbod, og meiner statsråden at dagens kapasitet og organisering gir denne gruppa eit reelt vern?

Kva vil helseministeren gjera for å sikra at kvinner med rusproblem som er utsette for vald faktisk får eit trygt tilbod, og meiner statsråden at dagens kapasitet og organisering gir denne gruppa eit reelt vern?

Forsking frå rusfeltet viser at over 70 prosent av kvinner med rusproblem har opplevd vald, og at rundt halvparten også har opplevd seksuelle overgrep. Dette er altså ei gruppe kvinner som svært ofte lever midt i vald, utryggleik og utnytting.
Rusavhengighet er i dag rekna som ein alvorleg sjukdom. Likevel møter mange kvinner med rusproblem framleis sterke fordommar og stengde dører når dei prøver å få hjelp.
Stortinget har slått fast at også kvinner med rusproblem skal ha tilgang til krisesentertilbod. Samtidig viser kartleggingar at det i Noreg finst rundt 44 krisesenter, men berre 9 av dei oppgir at dei kan ta imot kvinner med rusproblem. Det betyr at dei fleste krisesenter i praksis ikkje har eit tilbod til denne gruppa.
Krisesenter skal vera trygge stader, og dei må ha strenge reglar. Det er gode grunnar til det, mellom anna fordi det også bur born der. Men då må samfunnet sørga for andre trygge tilbod for kvinner som samtidig slit med rusproblem.
Når kvinner som prøver å flykta frå vald – eller fortvila pårørande som ber om hjelp – møter stengde dører, då har systemet svikta.
Kva skjer då med kvinnene som bankar på døra i kveld?

Jeg er enig i at vi må gjøre mer for å trygge og gi god helsehjelp til kvinner med rusmiddelproblemer og risiko for å bli utsatt for vold. Dette følger vi opp i flere spor,
både gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (Meld. St. 23 (2022–2023), Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet (Meld. St. 5 (2024–2025) og ikke minst Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (Prop. 36 S (2023–2024)).
Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Videre pålegger helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 a kommunene en plikt til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner. Kommunen må sikre at helsepersonell har nødvendig kompetanse, gode rutiner, samt tilstrekkelig tid til å identifisere og følge opp voldsutsatte. For viktige faglige anbefalinger til tjenestene viser jeg til veilederen for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner og Nasjonal veileder om psykisk helse og rusarbeid for voksne.
Etter lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova), skal kommunen sørge for et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, og som har behov for rådgivning eller et trygt og midlertidig botilbud. Kommunen har plikt til å sørge for et likeverdig krisesentertilbud for alle voldsutsatte, uavhengig av bl.a. kjønn, alder, om partene er av samme eller ulikt kjønn, etnisitet, psykiske lidelser, rusmiddelproblem, funksjonsnedsettelser og oppholdsstatus i Norge. Det er barne- og familieministeren som har ansvaret for krisesenterlova.
Jeg viser videre til at Stortinget reiste problemstillingen om kvinner med rusmiddelproblemer sin tilgang til krisesenter blant annet i anmodningsvedtak 1124 av 3. juni 2021. Vedtaket ble fulgt opp gjennom endringer i krisesenterlova § 3, som trådte i kraft 1. januar i år og som tydeliggjør ansvaret for alternative tilbud:

«Kommunen skal sørgje for at tilbodet så langt råd er blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte. Er tilrettelegging ikkje mogleg, skal kommunen sørgje for likeverdige alternative krisesentertilbod for brukarar som ikkje kan nytte det vanlege tilbodet ved krisesenteret».

Når det gjelder helsetilbudet til kvinner med rusproblemer som er utsatt for vold, skal kommunen sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre deler av tjenesteapparatet dersom det er nødvendig for å gi brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Det vil være opp til den enkelte kommune hvordan dette organiseres. Jeg viser i den sammenheng også til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rundskriv til krisesenterlova (20/2026).
Når det gjelder spesialisthelsetjenester, ga jeg i 2024 i oppdrag til de regionanale helseforetakene å sørge for at det bygges opp kapasitet i behandlingstilbudet til voldsutsatte kvinner med ruslidelse i spesialisthelsetjenesten. Jeg understreket i oppdraget at «voldsutsatte kvinner med ruslidelse er blant de mest sårbare pasientene med behov for de mest spesialiserte tjenestene. Kunnskapsbaserte tilbud skal bygges opp i helseforetakene, som dekker samtidige behov for helsehjelp både fra psykisk helsevern og somatikk, i tillegg til døgntilbud innen TSB».
God hjelp bygger ofte på at sikkerhet prioriteres først, at oppfølgingen er traumebevisst og ikke-dømmende, og at vold, rus og psykisk helse håndteres samtidig. For mange er tett koordinering mellom krisesenter, kommunale helsetjenester, NAV og TSB/DPS avgjørende for å få et sammenhengende og trygt hjelpetilbud.