Noreg, som står utanfor EU, har nasjonal kontroll over eigne fiskeriressursar og kvotefastsetjing. Kan fiskeriministeren gjere greie for om det er nokre land i EU som har nasjonal kontroll over eigen kvotefastsetjing, eller om EU-landa må overlate det ansvaret til EU som overnasjonal myndigheit?

Noreg, som står utanfor EU, har nasjonal kontroll over eigne fiskeriressursar og kvotefastsetjing.
Kan fiskeriministeren gjere greie for om det er nokre land i EU som har nasjonal kontroll over eigen kvotefastsetjing, eller om EU-landa må overlate det ansvaret til EU som overnasjonal myndigheit?

Fiskerinæringa er ein viktig del av norsk økonomi og viktig for busettingsmønsteret. Noreg har i dag full kontroll over eigen kvotefastsetjing, som er særs viktig for næringslivet. Kontroll over eigne fiskeriressursar er viktig for verdiskaping og vekst. Berekraftig forvaltning av fisken sørgjer for at ressursen kan kome folket til gode i generasjonar.
Senterpartiet meiner internasjonalt samarbeid er viktig, og meiner gode fiskeriavtalar er sentrale i arbeidet med god og berekraftig forvaltning av ressursane i havet, men først og fremst er det enkelte lands rett til å forvalte eigne ressursar det grunnleggjande. Dei siste åra har det vore krevjande forhandlingar om fiskeriavtalar med EU, som i fleire omgangar har utfordra Noregs rett til å fastsetje kvotar og vår sjølvråderett over eigne ressursar. Dette til trass for ei havrett som er krystallklar og at retten har blitt fastslått i fleire omgangar.
I det siste har fleire parti igjen tatt til orde for EU-medlemskap. Kontroll over kvotefastsetjing har direkte økonomiske konsekvensar for fiskerinæringa, det er derfor viktig å forstå korleis EU-land handterer dette.
Senterpartiet er grunnleggjande mot eit EU-medlemskap. Det er viktig å belyse både økonomiske og andre konsekvensar det ville hatt for norske fiskarar og fiskeribedrifter dersom EU-tilhengarane hadde fått det som dei ville.

Noreg fekk etter innføringa av 200 mils økonomiske soner jurisdiksjon over store havområder og ressursar. Likevel er det slik at vi deler mykje av fiskeressursane med landa rundt oss i Nordaust-Atlanteren. Difor forhandlar vi kvart år med andre land om mellom anna totalkvotar for dei viktigaste bestandane.
Noreg, EU og Storbritannia samarbeider om årleg fastsetjing av totalkvotar for seks bestandar i Nordsjøen som vert rekna som felles forvalta, mellom anna torsk, hyse og nordsjøsild. I dei årlege avtalane vert partane også einige om fordelinga av desse totalkvotane mellom dei tre partane.
Dette samarbeidet følgjer av havrettskonvensjonen, internasjonale forpliktingar og rammeavtalar mellom Noreg og EU, og Noreg og Storbritannia. Tilsvarande framgangsmåte vert følgd generelt der ulike kyststatar i ulike konstellasjonar deler ansvaret for ein bestand og har ei felles forvalting av bestandar.
I etterkant av dei årlege inngåtte kvoteavtalane mellom ulike kyststatar er det opp til den einskilde part å fordele sin del av totalkvoten nasjonalt, eller i EU sitt tilfelle mellom medlemsstatane.
Korleis EU ynskjer å fordele sin del av dei enkelte totalkvotane mellom medlemsstatane er eit internt anliggande regulert gjennom EU sin felles fiskeripolitikk, der EU basert på eit prinsipp om relativ stabilitet (fordelinga av kvotar) mellom medlemsstatane vedtek ei årleg kvoteforordning der fordelinga av EU sine kvotar mellom medlemsstatane vert fastsett.
Den årlege kvoteforordninga inngår i EU sin lovgjevingsprosess, der EU-kommisjonen legg fram forslag basert på inngåtte kvoteavtalar, og deretter vert forordninga vedteken etter forhandlingar mellom medlemsstatane i Det europeiske rådet, der ministrane ansvarlege for fiskeriforvaltning i dei enkelte medlemsstatane, møtast kvart år i desember for forhandlingar mellom medlemsstatane.
I tillegg til kvotar basert på internasjonale kvoteavtalar, fastset EU også kvotar og reguleringstiltak for bestandar som er eksklusive EU-bestandar, altså der EU er einaste kyststat, etter same lovgjevingsprosedyre.