Folkemakt mot pengemakt

Sosialistisk Venstrepartis arbeidsprogram 2001-2005

SV er et sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller og sosial urettferdighet. Vi tar derfor sikte på en grunnleggende endring av samfunnet.

Vi legger vekt på økologisk helhetssyn, desentralisering og forsvar av enkeltmenneskenes rettigheter. Vi vil ta tilbake politisk styring som markedspolitikerne har gitt fra seg, og arbeide for at flere mennesker deltar i viktige beslutninger.

Politikk handler om å ta stilling til interessemotsetningene i samfunnet. Det gjelder i kampen om fordelingen av ressursene og makten i samfunnet, i konflikten mellom vekst og vern, og i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring.

SV vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen. Vi vil erstatte pengemakt med folkemakt.

Dagens markedsliberalistiske systemet må erstattes av et sosialistisk samfunn der råderetten over ressursene er underlagt demokratisk styring. Et slikt samfunn, bygget på folkestyre på alle plan, er SVs mål, og retningsgivende for alt vårt arbeid.

Vår tid er preget av en tøylesløs kapitalisme. Med sin uhemmede konkurranse og trang til økonomisk vekst, fører den rådende markedsliberalismen med seg økt ulikhet, en voksende klimatrussel og omfattende konsentrasjon av makt og penger. Kapitalsterke selskaper øker sin makt, og det skjer en maktforskyvning fra nasjonale demokratiske institusjoner over til et lite antall storselskaper.

Et samarbeid mellom demokratiske institusjoner og folkelige bevegelser må til for å ta makten tilbake. SV skal være pådriver for å skape slike allianser nasjonalt og gå aktivt inn i tilsvarende allianser internasjonalt.

Fortsatt rammer sult millioner av mennesker. Dette skjer til tross for at rikdommen i verden øker. Det er ressurser nok til å dekke alle menneskers grunnleggende behov.

Teknologisk utvikling som kunne vært brukt til å løse menneskers problemer, blir i stedet brukt til fordel for snevre kommersielle hensyn.

Men samtidig er vår tid mulighetenes tid. Den teknologiske utviklingen gir oss stadig flere redskaper til å skape et bedre samfunn, og utdanningsnivået blant folk er høyere enn noen gang før. Kontakten over landegrensene bryter ned kulturelle barrierer og skaper større innsikt og forståelse for behovet for internasjonalt samarbeid som kan løse felles problemer.

Folkemakt mot pengemakt

1. Eit verkeleg folkestyre

1.1 Folkemakt

SV ønskjer eit langt meir omfattande demokrati enn det som dagens politiske og økonomiske system ber i seg. I dag er mykje av makta i samfunnet samla hos menneske som ikkje er valde av folket, men som i staden får utøve makt fordi dei er eigarar eller leiarar i næringslivet, eller har andre privilegerte stillingar. Derfor blir viktige avgjerder tatt utan at folk flest får høve til å delta i prosessen. SV vil ha eit verkeleg folkestyre, eit samfunn der demokratiske prosessar skal i funksjon før viktige avgjerder blir tatt. Derfor kjempar vi både for at eigedom og ressursar skal fordelast på ein annan måte, og for å styrke folkelege interesseorganisasjonar. I dag ser vi at dei demokratiske institusjonane blir pressa på defensiven av marknadsliberalismen.

Politikarane har gitt frå seg dei verkemidla som trengst for å kunne styre økonomien, og dermed er også kontrollen over samfunnsutviklinga blitt veikare. Denne flyttinga av makt frå demokratisk valde organ til ein stadig råare internasjonal kapitalisme, gir politikarane færre sjansar til å føre ein effektiv fordelingspolitikk. Også i lokalpolitikken ser vi at det politiske fleirtalet oftare og oftare overfører makt frå demokratisk valde organ til marknaden og til organ som ikkje er under demokratisk kontroll. I større og større grad blir det lagt opp til at folk skal oppføre seg som konsumentar i ein marknad, og ikkje som samfunnsborgarar med eit kollektivt ansvar for fellesskapen. Denne utviklinga må vi snu dersom vi skal greie å berge og gjenreise folkestyret. Det er ikkje nok berre å justere valordningar og forvaltningsnivå.

Det er dei demokratiske institusjonane som skal vege dei ulike interessene mot kvarandre og ta avgjerd i dei vanskelege prioriteringane. Eit levande folkestyre med aktive deltakarar i politiske avgjerder er det beste forsvar for ein rettferdig fordelingspolitikk, tufta på solidaritet og fellesskap.

Det parlamentariske og representative demokratiet må utfyllast med direkte former for påverknad. Ein av dei største manglane ved det norske demokratiet i dag er mangel på økonomisk demokrati. Det er derfor viktig å at arbeidstakarane får meir å seie på arbeidsplassen sin, både gjennom formell medråderett og ei sterk fagrørsle.

SV skal gå føre i kampen for ein god og styrka offentleg sektor, basert på at folk i politiske vegval skal avgjere kvaliteten. Det betyr at makta må desentraliserast.

SV vil ha ein gjennomgang av Grunnlova, både for å modernisere og demokratisere konstitusjonen vår. Den ramma Grunnlova set for ytringsfridommen, må bli utvida; og kyrkja og stat må skiljast.

SV er open for å slå saman kommunar. Ein føresetnad for at dette skal bli vellukka er at samanslåinga blir akseptert lokalt.

SV vil ha tre politiske nivå. Talet og storleiken på fylka/regionane må vurderast ut frå eit ønskje om at folk skal ha gode sjansar til å påverke dei avgjerdene som gjeld dei sjølve. Fleire av fylka er i dag for store til at det kan takast omsyn til dette.

For å sleppe unødvendig dobbeltarbeid og hindre at enkeltmenneske "fell mellom to stolar" i møte med det offentlege, må det gjennomførast ei omfattande samordning av lokale statlege institusjonar og tilsvarande kommunale og fylkeskommunale. Hovudprinsippet for ei slik samordning er å gjere det lokale/regionale folkestyret sterkare. Det skal skje ved overføring av avgjerdsmakt frå statleg nivå.

SV vil i perioden:

1.2 Rett til informasjon

Utviklinga av datamaskinar, programvare og internettet vil ha mykje å seie for korleis ein skaffar seg informasjon og korleis ein kommuniserer. Utvikling og utbygging av informasjons- og kommunikasjonsteknologien må sikre alle lik rett til informasjon og like gode vilkår for å kommunisere. Om få år kan det vere like viktig å ha tilgang til nettet som å ta mot vanleg post. Utviklinga av teknologisk infrastruktur med høg kapasitet er også grunnleggjande for å utvikle næringslivet og gi eit godt tilbod om offentlege tenester.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien må vere open og tilgjengeleg for alle. I dag er mykje av programvara bunden av patentar og kjeldekodar som er lukka. Dette hindrar utvikling av program, ikkje minst spesielt tilpassa program som kan brukast i undervisning. Vi vil i relativt lang tid framover vere bundne av å få programvare frå slike selskap som Microsoft, men det er viktig at denne bindinga blir veikare. Målet må vere at programvare i offentleg sektor og i skoleverket skal byggje på opne kjeldekodar.

Tilgang til tenester betyr også tilgang til terminalar og høve til å lære å bruke teknologien. Det fører mellom anna med seg at offentlege servicekontor, postkontor og bibliotek blir utstyrde med terminalar som er opne for alle. I tillegg må alle skolar ha nok datamaskinar slik at dei kan bruke internettet i undervisninga. Dette krev også utvikling av programvare, og etter- og vidareutdanning av lærarar.

Alle må ha tilgang til grunnleggjande nettenester. Marknaden vil ikkje sikre oppdatert tilgang til nettet for alle husstandar, bedrifter og for all offentleg verksemd her i landet. Marknaden må derfor styrast slik at folk i heile landet skal kunna gjere seg nytte av teknologien. Dette sikrar ein best ved at dei offentlege investeringane i infrastruktur blir kombinert med at teleselskapa blir pålagde å byggje ut nettilgangen for alle til ein rimeleg pris.

SV vil i perioden:

2. Bedre utdanning - mer forskning

SVs kunnskaps- og kompetansepolitikk har som grunnlag den enkeltes behov for utdannelse og kompetanseutvikling og samfunnets behov for en godt utdannet befolkning. Kunnskap er makt. For å hindre at denne maktens konsentreres på få hender, må kunnskapsoppbyggingen foregå i samspill mellom forsknings- og utdanningsinstitusjoner, arbeidslivet og folks hverdagsliv. Utvikling av kreativitet og følsomhet, av kunstneriske og sosiale evner, er like viktig som teoretisk og matnyttig lærdom.

Bedre utdanning og mer forskning vil føre til økt innsikt og bedre muligheter til å løse de problemene vi står overfor. Dette er en politikk alle vil tjene på. Den vil forebygge arbeidsledighet, utvikle og styrke offentlig sektor og øke næringslivets konkurransekraft.

Produksjonsprosessene krever stadig større innsikt. På mange områder i næringslivet er kompetansen det fremste konkurransefortrinnet, og i offentlig sektor stilles det stadig høyere krav til kompetanse. Bare gjennom å tilrettelegge for økt kunnskap, livslang læring og bedre bruk av menneskelige ressurser, kan den enkelte og næringslivet makte å hevde seg i en kunnskapsbasert økonomi. Dette krever en organisering i bedriftene og i offentlig sektor som fremmer livslang læring. Kunnskap og kompetanse er like viktig som tilgang på naturressurser for næringslivets konkurranseevne og verdiskaping.

Kunnskap og kompetanse er goder det blir mer av hvis man deler dem med andre. Alle skal kunne delta i kunnskaps- og kompetanseløftet, og utdanningspolitikken må derfor ha en rettferdig og sosial profil. Rett til etter- og videreutdanning skal ha som mål å redusere kunnskapskløften mellom de som har høy og de som har lav formell utdanning.

Arbeidslivets behov for kunnskap er stadig økende. Det vil derfor bli en skjerpet kamp om ungdomsarbeidskraften. SV er opptatt av at dette ikke bare blir en kamp om ungdommen, men at det blir en kamp for ungdommen.

Selv om det på enkelte områder kan bli mangel på arbeidskraft i framtida, kan likevel arbeidsløshet være en reell trussel for mange, blant annet fordi endringene i arbeidsmarkedet er så store. Høy utdanning og allsidig kompetanse vil være avgjørende for å styrke den enkeltes trygghet i arbeidsmarkedet. Satsing på utdanning og oppbygging av kompetanse gjennom hele arbeidslivet er en viktig strategi for å sikre arbeid til alle.

2.1 Framtidas skole - fra institusjon til lære for livet

Mye av den kunnskap og kompetanse ungdom tidligere fikk i arbeidslivet, er flyttet inn i skolen. Praktisk læring er erstattet med teoretisk læring. Den tradisjonelle skolestrukturen må erstattes med lære for livet, der barn og ungdom lærer gjennom å prøve og feile og der teori og praksis går hånd i hånd. Informasjonmengden i samfunnet øker. Elevene må læres opp til å finne fram til viktig og relevant informasjon, og oppøves til en kritisk holdning til stoffet.

Den mangfoldige offentlige skolen skal gi plass til forskjellige læringsformer. Hver enkelt skole skal ha større frihet når det gjelder organisering av og innholdet i læringen. Ansatte og elever skal i større grad få bestemme sin egen skolehverdag.

Elevinnflytelse og elevaktivitet må i større grad prege skoledagen. I tillegg fører arbeid i aldersblandede grupper og i forhold til nærmiljøet at barn og unge får reelt ansvar og ferdigheter de trenger i utviklingen av et demokratisk samfunn.

Skolefritidsordningen skal være en del av skoletilbudet og gi barna et utfordrende og trygt tilbud med friere rammer. Skolefritidsordningen skal ha plass til alle barn og ha nok kompetente ansatte.

SV vil i perioden:

2.1.1 En mangfoldig grunnskole

Enhetsskolen gir det beste grunnlaget for å utvikle gjensidig respekt og forståelse, fordi elever med ulik sosial og kulturell bakgrunn og ulike evner går i samme klasse og på samme skole. Dette gir innsikt, erfaring og kunnskap som er viktig både for å mestre egne liv og for å bidra til en demokratisk utvikling av samfunnet.

Alle elever har krav på en god skole og lik tilgang til utdanning. En god skole skal være gratis. Det er viktig å ha høy standard på den offentlige skolen, først og fremst av hensyn til elevene og samfunnets behov for kunnskapsrike og lærelystne innbyggere. Skolene må derfor rustes opp. Gjennom økt satsing på offentlige skoler, og fokus på kvalitet, vil presset mot private løsninger avta.

SV vil i perioden:

2.1.2 Høyere standard i skolen

Skolen har dårligere standard enn det som er vanlig i samfunnet både når det gjelder undervisningsmateriell, inventar og utemiljø. Forfallet fører til dårligere undervisning, og truer oppslutningen om enhetsskolen. Standarden må heves slik at elever og lærere kan gis gode arbeidsbetingelser. En standardheving vil også bidra til at færre foreldre lar sine barn gå i privatskoler.

SV vil i perioden:

2.1.3 Begynn med ungdomstrinnet

For elever på ungdomstrinnet er den største utfordringen å lage et utdanningssystem som fremmer interessen for læring og utvikling. Dagens karaktersystem måler hovedsakelig individuelle prestasjoner, noe som fremmer et usunt konkurransejag i skolen, og bidrar til et lite kreativt læringsmiljø. SV vil derfor innføre et alternativt vurderingssystem i stedet for dagens karakterer. Vurderingen skal i større grad gi elevene kontinuerlig tilbakemelding, og egenvurdering blir en viktig del.

SV vil ha en omfattende reform for ungdomstrinnet. Målet er mer praktisk læring og større valgfrihet i nært samspill mellom skolen og samfunnet rundt. Dette krever en ny måte å tenke skole på, og nye og bedre former for tilbakemeldinger til elever og foreldre enn dagens karaktersystem. I tillegg må det være flere voksne i skolen og flere yrkesgrupper må delta i opplæringen.

SV vil i perioden:

2.1.4 Videregående skole

Elevene på videregående skole må få bedre valgmuligheter og en mer fleksibel opplæring.

For å skape et bedre læringsmiljø, må elevene på allmennfaglig linje få anledning til å velge en del praktisk opplæring. Særlig på skoler med både yrkesfaglig og allmennfaglige linjer, er det gode muligheter for praktisk opplæring også for allmennfagelever. Slike ordninger vil også kunne inspirere allmennfagelever til å tenke mer utradisjonelt om yrkesvalg.

I tilknytning til videregående skole må det utvikles kunnskap om og lyst til å skape arbeidsplasser. Etablererkunnskap må bli en del av den generelle opplæringa, og slike tilbud må også utvikles ved tekniske fagskoler og høgskoler.

Stadig flere unge i etableringsfasen sliter med tilbakebetaling av studielån. Spesielt sliter de som i tillegg må ta studielån i videregående skole. Videregående skole skal være gratis. Dette innebærer blant annet fullstipendiering av borteboende elever.

SV vil i perioden:

2.1.5. Studieforbund, fjernundervisning og folkehøgskoler

Voksenopplæringsorganisasjonene må styrkes slik at de kan spille en viktig rolle i forbindelse med Kompetansereformen. Studieforbund og folkehøgskoler er viktige i arbeidet for et aktivt demokrati gjennom sin inkluderende pedagogikk.

SV vil i perioden:

2.2 Fagopplæring

Etter Reform 94 har antallet lærekontrakter økt med 60 prosent og antallet unge lærlinger er tidoblet. Antallet jenter med lærekontrakt har også økt betydelig. Det er et mål å få endret dagens kjønnsdelte arbeidsmarked, blant annet ved å få flere jenter inn som lærlinger i tradisjonelt mannsdominerte yrker, og motsatt. Muligheten for overgang fra fagbrev til studiekompetanse er bedret, og de unge får læreplass i større omfang enn tidligere.

Mennesker er ulike, og ikke alle tilegner seg lærestoff på samme måte og i samme tempo. En del finner seg derfor ikke til rette i skolen. Hvis det hadde vært tilrettelagt for alternative opplæringsformer, ville mange sannsynligvis kunne sluttføre sin utdanning, istedet for å ende opp i fremste rekke som potensielle arbeidsløse.

I dag får ikke ungdom prøvd seg i arbeidslivet før de har gjort det endelige yrkesvalget og begynt som lærlinger etter det andre året på videregående skole. SV vil arbeide for at opplæringen også på grunnkursnivå gir tilbud om veksling mellom arbeid og skole.

Raske endringer i samfunnet stiller krav til kompetanse og omstillingsevne. Fagarbeiderutdanningen må derfor ikke bare tilfredsstille næringslivets kompetansebehov, men også gjøre den enkelte mer robust i forhold til et stadig mer fleksibelt nærings- og arbeidsliv.

SV vil i perioden:

2.3 Universiteter og høgskoler

Alle skal ha mulighet til å studere ved universitets- og høgskoler. Det innebærer en studiefinansiering som sikrer utdanning for alle. Dagens markedsrente på studielån må fjernes, og stipendandelen økes. I tillegg må det innføres en ordning med tidsbegrenset, inntektsavhengig tilbakebetaling.

Universiteter og høgskoler skal sikre høy kvalitet på grunnutdanningen i helse- og sosialfagene, lærerutdanningene og andre profesjonsutdanninger som velferden er avhengig av. Det må gis bedre muligheter for etter- og videreutdanning, for å sikre at behovet for kvalifisert arbeidskraft på disse områdene tilfredsstilles.

Behovet for etter- og videreutdanning innebærer at mange tusen nye studenter vil trenge utdanning ved høgskoler og universiteter. Utdanningen på disse lærestedene må utvides og endres slik at studentene får et godt tilbud. Det innebærer at utdanningen må legges opp slik at det blir lettere å kombinere arbeid og utdanning. Det betyr en mer fleksibel undervisningsform fordi studentene vil ha problemer med å flytte til studiestedet. I tillegg bør undervisningsåret forlenges, blant annet ved å gi bedre utdanningstilbud om sommeren.

Studentene må også få bedre muligheter til å gå fra høgskole til universitet. Høgskoler må kunne tilby utdanning på hovedfagsnivå for å kunne gi gode studietilbud flere steder i landet. Slike utdanningstilbud kan gis i samarbeid med et universitet.

For å tilføre mer kunnskap til området hvor høgskolen og/eller universitetet ligger, må utdanningen i større grad knyttes til det som skjer i nærheten av studiestedet. Dette gjelder ikke minst for å tilføre lokale arbeidsplasser mer kunnskap og for å utvikle kompetanse hos de ansatte.

Forslaget i Mjøs-utvalget om at høgskoler og universiteter skal utvikles til såkalte fristilte institusjoner, innebærer ikke større frihet, bare nye bindinger. Dette skjer delvis på grunn av oppnevning av eksterne styrerepresentanter fra sterke brukerinteresser og delvis ved en større avhengighet av markedet for å dekke finansieringen. Finansieringen av høgskoler og universiteter må være et offentlig ansvar, slik at institusjonene ikke blir avhengige av å selge forskningstjenester.

SV vil i perioden:

2.4 Rett til etter- og videreutdanning og godkjenning av realkompetanse

SV har sammen med fagbevegelsen vært en pådriver for en lovfestet individuell rett til etter- og videreutdanning. For SV er det fire hensyn som er viktige:

Alle skal ha denne retten og det må derfor ikke være urimelige hindringer i veien for deltakelse. Etter- og videreutdanning vil styrke den enkeltes mulighet på arbeidsmarkedet, samtidig som det vil gi samfunnsøkonomisk gevinst. Det er i den sammenheng viktig at det legges inn pedagogiske tiltak tilpasset de ulike gruppene som reformen skal omfatte. Det er også viktig å legge til rette for et mer desentralisert opplæringsmiljø.

Alle mennesker har kunnskap og kompetanse. Forskjellen er at noen kan dokumentere sin kunnskap gjennom eksamen og fagbrev, mens andre ikke får anledning til å dokumentere sin kunnskap. Målet er at all den kunnskap og kompetanse man opparbeider seg gjennom praktisk arbeidsliv og deltakelse i samfunnet for øvrig, blir verdsatt og gir uttelling. Det innebærer at realkompetanse fra arbeidslivet og samfunnet for øvrig skal kunne dokumenteres gjennom offentlige ordninger som likestiller den med tilsvarende formell kompetanse fra det offentlige skoleverket.

Praksiskandidatordningen (den tidligere § 20-ordningen) er den viktigste ordningen for at voksne skal få dokumentert og formalisert sin realkompetanse gjennom fagbrev. Denne ordningen må styrkes og videreutvikles i tråd med arbeidslivets behov.

Det er etablert nye private, kommersielle tilbydere som hovedsakelig retter seg inn mot etter- og videreutdanning. Dette innebærer at utdanningen kommersialiseres og at begrensede ressurser spres.

Den kompetanse flyktninger, asylsøkere og innvandrere har, utnyttes ikke godt nok. Denne kompetansen må evalueres. Hovedprinsippet skal være at ett års utdanning på samme “utdanningstrinn” fra hjemlandet tilsvarer ett års utdanning i Norge. Flyktningers og asylsøkeres kompetanse skal kartlegges ved ankomsten, og et viktig kriterium for utplassering i kommunene skal være at deres kunnskaper i størst mulig grad kan komme til nytte i det lokale arbeidslivet. Det må tas spesielt hensyn til flyktningkvinners muligheter for kompetansebygging, fordi deres kompetanse ofte er mye lavere enn det som er tilfellet for de mannlige flyktningene.

SV vil i perioden:

2.5 Forskning og utvikling

I Norge brukes det vesentlig mindre til forskning enn det som er gjennomsnittet for de landene som det er naturlig å sammenlikne seg med. Både det offentlige og næringslivet bruker for lite til forskning. Økt forskningsinnsats er nødvendig

Det meste av grunnforskningen foregår ved universiteter og høgskoler. God og omfattende grunnforskning er grunnlaget for anvendt forskningsinnsats både ved utdanningsinstitusjonene og i bedriftene. Grunnforskningen skal styrkes ved at universitetene og høgskolene får økte bevilgninger. For å sikre rekruttering, må det opprettes og bevilges penger til flere stipendiatstillinger. Det må dessuten legges til rette for at det er ulike stillinger for folk som ønsker en vitenskapelig karriere.

For å sikre et høyt nivå på næringsrettet forskning, må det offentlige øke de direkte bevilgningene og sette inn stimuleringstiltak overfor næringslivet. SV vil gå inn for at det offentlige skal øke sin innsats i form av støtte og lån til anvendt forskning i bedriftene. Når denne innsatsen skaper ny virksomhet og nye produkter, skal det offentlige ha sin andel av verdiskapingen. Næringsrettet forskning og utvikling er et viktig styrings- og stimuleringsvirkemiddel for en framtidsrettet næringsutvikling.

Like viktig er å øke forskningsinnsatsen innenfor offentlig virksomhet, blant annet offentlig tjenesteproduksjon og forvaltning. Bare på denne måten vil en kunne klare å bli mer smidig og bedre og dermed offensivt kunne møte en utvikling preget av privatiseringsframstøt.

Bioteknologisk forskning og produktutvikling bør i all hovedsak foregår i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorganer. Det er samfunnsmessige behov, og ikke profittmuligheter, som må ligge til grunn for utviklingen på dette området.

SV vil fortsatt gå mot å godta at EU-direktivet om ”patent på liv” skal gjelde i Norge. Det kan føre til at det blir mindre forskning og produktutvikling i næringslivets egen regi. SV vil i stedet øke de offentlige bevilgningene til bioteknologisk forskning og utvikling.

SV vil i perioden:

3. For ei økologisk berekraftig utvikling

Orkanar og flaum, varmare vinterdagar og opent hav på Nordpolen er alle alvorlege faresignal. Eit av dei alvorlegaste miljøproblem er klimaendringar, og FNs klimapanel slår fast at det er temmeleg sikkert at menneska har skulda for endringane. Skal vi greie å stoppe denne utviklinga, må den politiske kursen leggjast kraftig om.

Utgangspunktet for SV sin politikk er ei målsetting om ei rettferdig verd i økologisk balanse, der førevar-prinsippet skal vere fundamentet for alt miljøarbeid. Berekraftig utvikling vil seie at vi greier å få i stand ei rettferdig fordeling mellom folk i verda i dag, utan at vi øydelegg vilkåra for at også kommande generasjonar skal få stette sine behov. Dette fører med seg at vi er nøydde til å gjere radikale endringar når det gjeld produksjons- og forbruksmønstra, og ei anna fordeling av ressursane. Ny kunnskap og ny teknologi kan hjelpe til med å løyse miljøproblema, men viktigast er det å endre dei økonomiske drivkreftene som fører til rovdrift på naturen og til utarming av dei fattigaste i verda. Forbruksfest for nokre få og fattigdom for dei mange er ikkje noko som kjem av seg sjølv, men er tvertimot eit spørsmål om korleis makta er fordelt.

Den kapitalistisk økonomien er nøydd til å investere store delar av overskotet i tiltak som aukar produktiviteten og skaper profitt. Kollektive miljøgode - for eksempel rein luft, eit klima som ikkje er menneskeskapt og berekraftige fiskebestandar - blir ikkje etterspurde i marknaden slik som vanlege forbruksvarer. I ein kapitalistisk økonomi utan politisk styring mot miljøpolitiske mål, blir ikkje slike gode verdsette nok. Resultatet er overfiske, klimaendringar og helseskadeleg forureining av lufta. Skal vi greie å redusere desse problema, må Noreg føre ein offensiv miljøpolitikk nasjonalt og internasjonalt.

Dei største miljøutfordringane Noreg står framfor i dag, er å:

3.1 Omstilling til berekraft

Skal vi nå målsettinga om berekraftig utvikling, trengst ei omfattande omstilling av heile samfunnet, og ei kursendring på dei fleste politiske område. Slike endringar krev sterk politisk styring. Miljøproblema kan berre løysast ved at dagens produksjons- og forbruksmønster må gjennom store endringar. Dette steller store krav både til utforming av lovverk, til reglar for avgifter og til vilkår for å gje konsesjonar.

3.1.1 La Agenda 21 få ei sterkare oppfølging

På Rio-konferansen i 1992 skreiv norske styresmakter under på Agenda 21, ein global handlingsplan for miljø og utvikling i det 21. århundret. SV går inn for at det i perioden blir arbeidd ut eit økologisk langtidsprogram, ein nasjonal Agenda 21 som skal stake ut leia for dette omstillingsarbeidet.

SV vil også arbeide for ei styrking av det lokale og det regionale Agenda 21-arbeidet. Dette fører mellom anna med seg at SV ønskjer at det skal finnast eigne koordinatorar i kommunane for ein Lokal Agenda 21. I tillegg ønskjer SV at det i perioden blir oppretta eit nasjonalt investeringsprogram for å stimulere til lokale løysningar. Kommunane kan søkje om midlar frå dette programmet.

SV vil i perioden:

3.2 Ein framtidsretta energipolitikk

Den største utfordringa i energipolitikken er å redusere forbruket av energi. Framtidas energi må hentast frå fornybare energikjelder. Energi frå dei ulike formene av fossil brensel skaper miljøproblem, slike som klimaendringar og lokal luftforureining. Vasskraftutbyggingar fører med seg store naturinngrep, det samme kan utbygging av annan produksjon som kjem frå fornybare energikjelder. Ei berekraftig utvikling må byggje på politiske tiltak som reduserer veksten i energiforbruket og stimulerer til bruk av fornybare energikjelder.

Store delar av den norske energisektoren er i offentleg eige. Og eigarskapen i Statkraft, Statnett og Statoil - saman med alt det kommunane og fylkeskommunane eig innan kraftsektoren - må brukast til å forvalte ressursane våre på ein meir miljøvennleg måte. Privatiseringar vil ikkje berre gjere det vanskelegare å styre utviklinga, men kan også auke kravet til profitt som går ut over miljøet.

3.2.1 Reduser energiforbruket

Den stadige auken i energiforbruket gjer at utbygging av meir miljøvennlege kjelder berre kjem i tillegg til dei som alt forsøplar miljøet. Hovudmålet er derfor å stoppe veksten og deretter redusere forbruket av energi i Noreg.

SV vil i perioden:

3.2.2 Bruk energien rett

Noreg er det landet i verda som brukar mest straum til oppvarming. Straum er ei energiform med høg kvalitet, og bør berre brukast til lys, straum til elektriske apparat og til mekanisk arbeid. Ved bruk av varmepumper får ein om lag tre gonger så mykje varme ut av den same straummengda som når ein brukar panelomn.

SV vil i perioden:

3.2.3 Vel fornybare energikjelder framfor fossile

Utvinning og bruk av dei fossile energikjeldene er den viktigaste årsaka til klimaproblema. Noreg er verdas nest største eksportør av olje, og har derfor eit særskilt ansvar for å vere med å løyse klimaproblema. Noreg har satsa altfor lite på nye fornybare energikjelder, og har svært gode vilkår for ta i bruk bioenergi, vindkraft og jordvarme.

Kyoto-avtalen bør forsterkast. Det fører med seg at dei punkta i avtalen som går på å redusere utsleppa, også skal føre til faktiske reduksjonar av klimagassar. Tiltaka skal heller ikkje føre til andre store negative miljøkonsekvensar, slik som utbygging av atomkraft, utbygging av vasskraft som øydelegg miljøet eller skogplanting som er ein fare for det biologiske mangfaldet. I tillegg skal hovudmengda av reduksjonane gjerast på heimebane.

Noreg bør gå fremst i kampen for reduserte CO2-utslepp. Dette fører mellom anna med seg ein gradvis auke av CO2-avgifta, og den skal ha som siktemål å stimulere ENØK-tiltak og bruk av miljøteknologi. Avgifta må også vere innretta slik at det blir tatt omsyn til viktige arbeidsplassar i distrikta. For å sikre at all produksjon og alt forbruk blir meir miljøvennleg, bør avgifta gjerast konsekvent, slik at ingen sektorar automatisk blir fritatt for avgift. Samtidig krev omsynet til arbeidsplassar at avgifta blir differensiert, mellom anna ut frå kva betalingsevne bedriftene har, og kva utvegar som finst for å omstille produksjonen i ei meir miljøvennleg lei.

SV vil i perioden:

3.2.4 Ta vare på urørte vassdrag

I Noreg finst 9 av dei 20 høgaste fossefall i verda, og sju av desse er regulerte. Noreg har 42 hovudvassdrag med rik vassføring og av desse er 38 regulerte til kraftføremål. Noreg har eit internasjonalt ansvar for å verne om dei delane av norsk vassdragsnatur som no er att.

Eksisterande vasskraftverk kan produsere meir energi om dei blir opprusta. Ei opprusting av eksisterande kraftverk villette pressset mot kravet om å byggje ut nye anlegg.

SV vil i perioden:

3.2.5 Stopp atomtrusselen!

Atomkraft er den mest miljøfarlege forma for energiproduksjon. Det finst ingen sikker og langsiktig måte å lagre atomavfall på. I Noreg har vi ingen atomkraftverk som produserer kraft, men vi har to forsøksreaktorar. Det er mange atomkraftverk og atomdrivne fartøy i norske nærområde, for eksempel på Kolahalvøya. Ved ulukker kan norske område bli råka.

SV vil i perioden:

3.3 Reduser avfallsmengdene og fjern miljøgiftene

Det høge forbruket i rike land skaper store mengder med avfall. Avfallet fører mange stader til store miljøproblem, mellom anna på grunn av avrenning frå søppelfyllingar. I Noreg blir det kasta meir avfall enn nokon gong før. Held denne utviklinga fram, vil kommunane få 40 prosent meir avfall å ta hand om i år 2010. Avfallsproblemet kan ikkje løysast berre ved rydding, reinsing og gjenvinning. Den totale produksjonen av avfall i samfunnet må bli mindre.

SV meiner at eit viktig verkemiddel for å redusere avfallsmengdene er eit utvida produsentansvar på stadig fleire område. Dette byggjer på prinsippet om at “den som forsøplar, skal betale”. Med andre ord at det er den bedrifta/bransjen som står for produksjonen av ei vare - og som dermed får fortenesta - også skal bere kostnaden med ta hand om avfallet. Dette kan også vere eit verkemiddel til å gjere levetida for varene lenger.

Mengdene av miljøgifter og helsefarlege stoff som blir sleppte ut i naturen, stig heile tida. Miljøgiftene har lang nedbrytingstid, og konsentrasjonen blir sterkare og sterkare etter som dei kjem inn i næringskjeda. Ei slik opphoping fører til at mange pattedyr og fuglar ber i seg store konsentrasjonar av miljøgifter. Ei følgje av det kan vere redusert forplantningsevne. For mennesket kan bruken av helseskadelege stoff mellom anna føre til at fleire får kreft, til redusert forplantningsevne og til astma og allergiproblem. Målet er at miljøgifter ikkje skal sleppast ut i naturen eller føre til skadar på helsa til folk.

SV vil i perioden:

3.4 Trygg mat for menneske og miljø

Ei av dei viktigaste utfordringane framover blir å produsere nok mat til ei menneskemengd som er i rask vekst, samtidig som denne produksjonen skjer på ein økologisk forsvarleg måte.

Mat er ein menneskerett, og alle land har eit ansvar for å sikre alle menneske på jorda nok mat. Det må mellom anna skje ved at alle land brukar evna si til å produsere mat i vatn og på land. Noreg har eit særleg ansvar når det gjeld forvalting av fiskeressursane i Barentshavet, som er eit av verdas rikaste fiskeområde.

I dag går mest 40 prosent av verdas kornavlingar og 30 prosent av verdas fiskefangstar direkte til dyrefôr. Desse ressursane kunne gitt mat til ein milliard menneske dersom dei hadde blitt brukt direkte til menneskemat. Mykje av dagens moderne matproduksjon bruker altfor mange ressursar. Denne produksjonen er ikkje berekraftig og må derfor leggjast om.

Norsk fiskeri- og landbruksnæring er i stor grad offentleg styrt. SV vil bruke den styringa til å sikre ein omfattande matproduksjon i Noreg, og at den skjer på ein økologisk forsvarleg måte.

3.4.1 Produsere mat på ein økologisk forsvarleg måte

Norsk matvareproduksjon bør ha som målsetting å produsere trygg mat av god kvalitet. SV vil halde oppe produksjon av landbruksvarer over heile landet, og sikre så høg grad av sjølvforsyning som råd er. Noreg har potensiale til å produsere store mengder fisk for eksport, men vilkåra må vere at fiskebestandane ikkje blir utnytta meir enn dei toler, og at havbruk går føre seg på ein måte som er økologisk forsvarleg. Ein meir miljøvennleg matproduksjon er tufta på menneskeleg arbeidsinnsats og på naturressursar, ikkje på kapitalinnsats og stordrift.

SV vil i perioden:

3.4.2 Internasjonale avtalar og handel med mat

Internasjonale reglar for produksjon og handel med mat er avgjerande for å få slutt på øydeleggjande eksportsubsidiering, og for å få til ei meir rettferdig fordeling. Det er i dag sterke konfliktar knytt til ønskjet om auka handelen med mat på den eine sida, og omsynet til helse, miljø og trygg mat på den andre. Særleg i spørsmålet om å nekte import av genmat og hormonbehandla kjøt, har desse konfliktane komme tydeleg fram.

Mat er ei vare som meir og meir blir omsett over landegrensene på same måten som andre varer. Dei positive konsekvensane av internasjonal handel med mat er auka varetilbod, større valfridom på merkevarer og lågare pris.

Desse prinsippa for internasjonalt avtaleverk kan vere med å få i stand ein meir rettferdig og miljøvennleg handel med mat:

3.4.3 Forbrukarane har rett til trygg mat

Alle forbrukarar har rett til nok og trygg mat. Den aukande industrialiseringa av landbruket og veksande handel med mat har ført med seg at det også blir fleire og fleire utbrot av sjukdommar knytte til mat. Skal vi greie å hindre utbrot av matborne sjukdommar - slik som for eksempel salmonella - bør kontrollen bli sterkare.

I dei seinare åra har det blitt godtatt stadig fleire tilsettingsstoff i mat. Ved å godta EUs matsminkedirektiv har Stortinget godkjent tilsettingsstoff som kan føre til auka kreftfare og fleire tilfelle av allergi. SV vil framleis arbeide for at norske styresmakter må ha rett til å stille strengare krav enn EU når desse krava har grunnlag i ønskjet om å ta vare på helse og miljø.

Sjølv om ingen genmanipulerte matvarer enno er godkjende for sal i Noreg, kjem det stadig nye produkt som inneheld genmanipulerte ingrediensar på den internasjonale marknaden. Dyrking av genmat kan skade naturen, og ingen kan garantere at maten ikkje vil skade helsa vår. Det er derfor ekstra viktig å bruke førevar-prinsippet, og la tvilen komme naturen til gode.

Høvet til å ta patent på genar, celler, planter og dyr gir multinasjonale selskap større kontroll over genressursane og matvareproduksjonen. Dette er i strid med den internasjonale avtalen om vern av biologisk mangfald. EUs patentdirektiv opnar også for patent på menneskelege celler og genar.

SV vil i perioden:

3.5 Ein grønare og meir offensiv samferdselspolitikk

SVs hovudmål er at måten vi fraktar personar og gods på, skal bli meir miljøvennleg. Skal vi nå dette målet, må transportbehovet reduserast slik at vi får ein reduksjon i transportvolumet. I tillegg må transporten utførast på ein meir miljøvennleg måte.

Person- og varetransport står for om lag 40 prosent av CO2-utsleppa i Noreg. Utsleppa frå transportsektoren må reduserast dersom Noreg skal greie å oppfylle dei pliktene vi har etter Kyoto-avtalen.

Transport fører til fleire hundre dødsfall og mange tusen alvorlege skadar kvart år, og er også hovudårsaka til helseskadeleg lokal luftforureining. Over 700.000 menneske er plaga av luftforureining i Noreg. I tillegg er det store utslepp av nitrogenoksid (NOx), noko som fører til forsuring. Noreg har forplikta seg gjennom internasjonale avtaler til å redusere utsleppa av NOx.

Landet vårt har få menneske i høve til arealet. Viktige delar av verdiskapinga går føre seg i distrikta, der det både må bli lettare å komme fram og tryggare å ferdast på vegane. SV går inn for å auke satsinga på kollektivtrafikk i alle delar av landet. Eit godt kollektivtilbod er eit vilkår for at folk framleis skal kunne bu ute i distrikta over heile landet. I sentrale strok vil ei betre utbygging av kollektivtransporten også ha gode positive verknader for miljøet. I distrikta er det ofte få alternativ til bruk av privatbil. Der må samferdselsinvesteringane føre til at folk får betre vegar, ikkje minst for å redusere faren for ulukker og ras.

Samtidig må Noreg satse på alternative transportformer, slik at sentrale strok får eit anna tilbod enn den utbygginga av vegar som går føre seg i dag. Manglande satsing på jernbane fører til auka biltrafikk, auka flytrafikk og større miljøproblem.

3.5.1 Vi må redusere transportbehovet

Dei siste åra har det vore sterk vekst i transportsektoren i Noreg. Bilparken og biltrafikken har auka dramatisk - i takt med auken i levestandarden og den enorme veksten i privat sektor. Då blir det endå viktigare å satse på ei meir miljøvennleg arealplanlegging, og på å gjere det dyrare å kjøre med dei transportmidla som skader miljøet mest.

SV vil i perioden:

3.5.2 Det må satsast på miljøvennlege transportmiddel

Alle transportmiddel må bli mindre energikrevjande og forureine mindre. Det må setjast strengare krav både til utslepp og energiforbruk, slik at bilane brukar mindre drivstoff og eksosen blir reinare.

Kapasiteten på dei ulike transportmidla må også utnyttast meir effektivt. Endringar i reglane for luftfart har ført til ein enorm overkapasitet på enkelte strekningar, og dermed mange tomme flysete.

Dei norske avgiftene for bilkjøp og bilhald er høge, og det er mange ulike ordningar. Avgiftene på bilar må derfor sjåast i ein større samanheng både når det gjeld transport og samfunnsøkonomi. Dette vil også i tida framover føre med seg eit høgt avgiftsnivå. Avgiftssystemet må premiere energigjerrige bilar og bilar som går på miljøvennleg drivstoff.

SV vil i perioden:

3.5.3 Ein offensiv distriktspolitikk

Samferdselspolitikken må vere ulik i distrikta og i sentrale strok. Kollektivløysingar og aktiv satsing på reduksjon i biltrafikken i byområde og sentrale strok kan løyse lokale miljøproblem og føre til at vi følgjer opp dei internasjonale pliktene vi har bunde oss til. Men slike løysingar vil ikkje fungere i område der folk bur meir spreidd. Viktige distriktspolitiske målsettingar vil vere at ulempene ved lange avstandar blir reduserte om ein får betre transportstandard og lågare kostnader.

SV vil i perioden:

3.5.4 Betre kollektivtrafikk

Ei større satsing på kollektivtrafikk vil kunne redusere bruken av privatbil, og dermed vil også miljøproblema bli mindre. Det same gjeld dersom ein større del av godstransporten går med skip eller jernbane. Dette krev ei drastisk omlegging av den samferdselspolitikken som har vore ført til no. Konsekvensen av denne politikken har vore at mest all auke i persontrafikken har falle på bruk av privatbil.

Skal folk kjøre mindre bil, trengst eit alternativ som kan konkurrere. I dei fleste tettstader og byar kunne bussen vore eit slikt alternativ dersom forholda blei lagde til rette. Men skal kollektivtransporten få det nødvendige løftet, må styresmaktene ikkje berre tenkje på kostnadskutt, men også på kvaliteten av tilbodet. Målet må bli å skape det beste kollektivtilbodet som er råd å få til.

I Noreg er tilskota til kollektivtrafikk redusert med 40% frå 1986 til 1997, noko som har resultert i at vi har fått dårlegare tilbod, auka takstar og meir biltrafikk. Fleire europeiske land har satsa ein god del meir enn oss på kollektivtrafikk. Størsteparten av kollektivtilbodet ligg innanfor det fylkeskommunale ansvarsområdet, og bør framleis gjere det. Styrking av økonomien til fylkeskommunane, kopla med ei statleg tilskotsordning som premierer satsing på kollektivtrafikk og høgare passasjertal, kan snu den negative utviklinga i kollektivtrafikken.

Ei storstilt satsing på jernbane - særleg i og rundt byane - vil føre til betre reisetilbod og redusert bruk av privatbil. Det kan også vere aktuelt å byggje nye jernbanestrekningar der dette har ein klar miljøgevinst.

Transport av gods på land bør meir og meir fraktast med jernbane der dette er råd, og med skip langs kysten. Auka bruk av godstog vil føre til redusert bruk av lastebilar, og dermed til mindre forureining.

SV vil i perioden:

3.5.5 Auka bruk av sykkel i Noreg

Sykkelen er vårt mest miljøvennlege framkomstmiddel. Den viktigaste målsettinga for norsk sykkelpolitikk må vere å leggje alle forhold til rette slik at sykling blir så attraktivt at fleire vel å sykle. Skal overgang frå bil til sykkel komme i gang, krev det både god arealplanlegging og utbygging av sykkelvegnett og sykkelstiar.

SV vil i perioden:

3.5.6 Betre koordinering

Samferdselspolitikken må sjåast som ein heilskap. Sjølv om samarbeidet mellom ulike statlege styringseiningar og selskap har blitt betre - noko m.a utarbeidinga av den første samordna Nasjonal Transportplan er uttrykk for - er det langt igjen til eit samarbeid som kan sikre ein miljøvennleg og fornuftig samferdselspolitikk. Skal vi få til ein politikk som heng betre saman på dette området, må det bli oppretta eit koordinerande organ som har ansvar for all samferdsel.

SV vil i perioden:

3.5.7 Kystvern

Utslepp i sjøen gjer at Noregs lange kystlinje er svært utsett for skade på natur, fiskeressursar og oppdrettsanlegg. Meir og meir skipstrafikk langs kysten gjer at også faren for havari og utslepp blir større. Med ”Kursk-ulukka” og dei auka utsleppa frå Sellafield-anlegga på dei britiske øyane er det også blitt større fare for meir atom-forureining.

SV vil i perioden :

3.6 Ta vare på mangfaldet i naturen

Naturens rikdom av plantar, dyr og andre organismar - saman med leveområde og landskap - må sikrast for framtida. Skal vi greie å ta vare på mangfaldet i naturen, krevst det at ein vernar om naturen, både internasjonalt og her i landet. Arter døyr først og fremst ut fordi leveområda deira blir oppsplitta og øydelagde.

Skal vi verne om naturen, må vi også hindre nye omfattande inngrep. Bygging av nytt Regionskytefelt Østlandet, vasskraftutbygging i Øvre Otta og på Saltfjellet er eksempel på utbyggingar som vil øydeleggje viktige naturverdiar i Noreg.

Noreg har eit ansvar for å vere med og sikre levedyktige bestandar av dei fire store rovdyra - ulv, bjørn, gaupe og jerv. Vern av desse artane må kunne kombinerast med miljøvennleg kjøt- og mjølkeproduksjon basert på utmarksbeite.

Så lenge det finst rovdyr, vil det også bli skadar på bufe og rein. Det må derfor gjevast tilskot til å opprette effektive tilsynsordningar, og det må setjast i verk førebyggjande tiltak for å redusere skadeomfanget. Erstatningsordningane må bli betre og meir rettferdige, slik at heile samfunnet er med og ber kostnadene. Rutinane som skal ta seg av sakene når beitedyr går tapt, må bli betre. Forvaltninga av dei store rovdyra i Norden bør samordnast.

SV vil i perioden:

4. En næringspolitikk for framtida

Næringslivet skal skaffe det materielle livsgrunnlaget, skape nyttige goder og tjenester, muliggjøre at et samfunn bytter goder med omverdenen, gi mennesker fellesskap og tilhørighet gjennom arbeidet og bidra til bosetting i hele landet.

Næringslivet har sterke innslag av finans- og spekulasjonskapital, og store deler av næringsvirksomheten er overlatt til markedet. Fortjeneste er overordnet hensynet til sosial nytte, arbeidstakernes interesser og miljø.

Næringslivet må i større grad bidra til en samfunnsøkonomi hvor hensynet til fortjeneste ikke er eneste mål. Det kan skje gjennom ulike former for offentlig eierskap, ved å øke arbeidstakernes innflytelse, og gjennom ulike former for samvirke.

Et variert og dermed robust næringsliv må sikre at vi beholder industriell kompetanse i Norge. Dette må også skje på områder hvor lønnsomheten i perioder ikke er så høy, men hvor kostnadene ved å legge ned bedrifter og tape den industrielle kompetansen kan være høyere på lengre sikt. Denne kompetansen kan bidra til å gi Norge industriell handlefrihet.

Et avgjørende trekk i norsk økonomi vil fortsatt være foredling av naturgitte, fornybare ressurser som fisk, jord- og skogbruksprodukter og fossekraft, og ikke-fornybare ressurser som olje, gass og mineraler. På noen områder ligger Norge langt framme i teknologisk utvikling. I tillegg har statens engasjement på nøkkelområder i industrien bidratt til utvikling av nye næringer i Norge.

I tida framover kan vi ikke forvente av våre største eksportindustribedrifter innenfor prosessindustri, kraftkrevende industri og petroleumsindustri vil skape mange nye arbeidsplasser. Denne industrien er viktig fordi den skaper markeder for underleverandører. Petroleums- og tungindustrien belaster miljøet i form av utslipp og avfall. SV vil arbeide for at miljøhensyn tillegges større vekt, og at det skjer en overgang til renere produkter og produksjonsprosesser innenfor forurensende industri.

SV vil arbeide for en grønn kunnskapsøkonomi som kan nyttiggjøre seg alle sider av menneskets evner og kunnskaper, ikke bare kunnskaper forankret i tradisjonell boklig lærdom. Mange bedrifter bygger på godt praktisk fagarbeid og på erfaringskunnskap, mer enn på teori og høyteknologi.

For å fremme sosiale og økologiske mål, er det nødvendig å få demokratisk kontroll med kapitalbevegelsene. Det må opprettes et statlig næringsfond for å sikre allmenne, langsiktige interesser i store næringsvirksomheter.

SV vil i perioden:

4.1 Langsiktig og stabilt eierskap

Et stabilt og langsiktig eierskap er en forutsetning for å opprettholde og videreutvikle norsk næringsliv. Framtidig verdiskaping trues av oppkjøp motivert av et ønske om kortsiktig gevinst. Finansspekulanter kjøper seg inn i børsnoterte foretak der aksjekursen ikke gjenspeiler verdiene i foretaket. Deretter splittes bedriften opp og selges. Slike oppkjøp er ikke en rasjonell måte å foreta nødvendige omstruktureringer i næringslivet på, men fører bare til at spekulantene vinner, på arbeidstakeres og samfunnets bekostning.

Et viktig styringsvirkemiddel for å forebygge slakting av bedrifter, utflagging og for stor eierkonsentrasjon, ligger i konsesjonslovgivningen. Dagens lov om erverv av næringsvirksomhet krever meldeplikt om oppkjøp bare ved erverv av mer enn en tredel av samtlige eierandeler. Erfaringene med ervervsloven er at staten har vært tilbakeholdende med så vel å stille konsesjonskrav som å iverksette tiltak når kravene brytes. SV vil arbeide for at ervervsloven brukes aktivt, blant annet ved at oppkjøp konsesjonsbehandles når noen vil kjøpe mer enn 20 prosent av aksjene. I tillegg må det legges mer vekt på å trygge arbeidsplassene i hele landet, og på andre samfunnsmessige hensyn.

SV vil i perioden:

4.2 Finansmarkedet og bankfinansiering

Finanskonsern og andre institusjonelle investorers andel av børsnoterte aksjer er sterkt økende, både nasjonalt og internasjonalt. Dette gjør kapitalforvaltere og forsikringsselskaper til mektige aktører i spillet om hvordan morgendagens næringsliv skal være organisert. Kapitalforvaltere har én oppgave, nemlig å sikre maksimal avkastning av forvaltede midler. De har ikke mandat til investeringer med et langsiktig industrielt motiv dersom dette går på bekostning av kortsiktig gevinst, og heller ikke til å ta samfunnsmessige hensyn.

Det har vært bankene, særlig de lokale sparebankene, som tradisjonelt har finansiert ny næringsvirksomhet. Denne rollen har bankene fortsatt. Verdipapirmarkedet har spilt og spiller en underordnet rolle i finansieringen av verdiskapingen.

SV vil i perioden:

4.3 Regional utvikling

Det er behov for en langt bedre regional samordning av næringsutvikling, ressursforvaltning, samferdsel, boligbygging og utvikling av offentlige tjenester. Storbyene, særlig Oslo, har problemer med overbelastede trafikksystemer og boligmangel. Distriktene trues av fraflytting og arbeidsledighet. Fylkeskommunene må ha regional planlegging som en sentral oppgave. Utfordringen for pressområdene er å føre en politikk som demper presset, blant annet ved å si nei til enkelte næringsetableringer. For distriktene gir informasjonsteknologien nye muligheter til næringsetablering.

4.4 Bærekraftig næringsutvikling

I den store sammenhengen har den framtidige nærings- og distriktspolitikken alt å si for hvordan samfunnet blir seende ut. Det overordnede målet for SVs næringspolitikk er å skape arbeidsplasser der folk bor, innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. SV vil derfor arbeide for en variert næringsstruktur over hele landet.

For å utvikle muligheten for et yrkesliv i distriktene, er det nødvendig å tilbakeføre en større andel av verdiene som blir skapt i distriktene for å kunne løse en rekke oppgaver.

Eksempler på dette er bevilgninger til kystverket, desentralisering av offentlige arbeidsplasser og styrking av offentlig service generelt i distriktene.

De siste tiåra har Norge blitt mer og mer avhengig av av olje- og gassressursene. Det er viktig at norsk økonomi får flere bein å stå på, og det er nødvendig med langsiktig satsing på det landbaserte næringslivet. Norsk økonomi skal omstilles fra en grå oljeøkonomi til en grønn kunnskapsøkonomi, hvor SV vil arbeide for en bærekraftig næringsutvikling i hele landet, basert på fornybare ressurser.

Internasjonale forhold får større innvirkning på norsk økonomi og næringsliv. Internasjonaliseringen av økonomien er et resultat av deregulering, blant annet ved fri flyt av kapital. Det fører til at makt overføres fra demokratisk valgte organer til markedet. Det er derfor viktig å gjenvinne politisk styring.

Selv om det politiske flertallet har gitt fra seg viktige virkemidler, kan næringspolitikken fortsatt styres. En framtidsrettet næringspolitikk må innebære en sterk satsing på utdanning, forskning og utvikling, samt tilrettelegging av infrastruktur i hele landet. Det er viktig at eksisterende bedrifter og miljøer med høy kompetanse forblir i Norge, samtidig som en må finne fram til nye muligheter for å skape trygge arbeidsplasser.

Store deler av norsk næringsliv er i større eller mindre grad utsatt for konkurranse fra utlandet. I nittiåra har fastlandsnorges konkurranseutsatte sektor hatt en rask eksportvekst, mens dens andel av hjemmemarkedet har sunket.

Kravet om konkurransedyktighet blir ofte brukt som argument for å gjøre lønns- og arbeidsvilkårene dårligere, og for at Norge ikke kan ha strengere krav til miljø og helse enn andre land. Konkurranseevnen må ikke styrkes ved å svekke lønns- og arbeidsvilkår eller ved å redusere miljø- og helsekrav, men ved å satse på kvalitet og kompetanse. Samarbeid mellom miljø-, forbruker- og fagorganisasjoner internasjonalt er avgjørende for å hindre økologisk og sosial dumping, og for å presse produksjonen i en mer miljøvennlig retning.

Industrien blir mer og mer kompetansekrevende. Hvis rammevilkårene for denne sektoren blir for skiftende, slik at bedrifter går konkurs eller ikke kan tenke langsiktig, vil deler av kompetansen gå tapt. Det tar tid å dyrke fram slik kompetanse, og den består i et komplisert samspill av markedskunnskap, organisasjonskunnskap og produksjonskunnskap.

SV vil i perioden:

4.5 En aktiv næringspolitikk for omstilling til bærekraft

SV mener at en aktiv næringspolitikk skal ta utgangspunkt i behovet for en omstilling av samfunnets produksjon og forbruk av varer og tjenester i en mer miljøvennlig retning. Dette innebærer at forbruket av naturressurser må reduseres. Den grunnleggende forutsetningen for bruk av offentlig næringsstøtte til bedrifter og næringer er at denne skal bidra til den nødvendige omstillingen mot et samfunn i økologisk balanse.

Det offentliges innsats i næringsutviklingen må styrkes sentralt og lokalt. Tilgangen på statlig aksjekapital bør økes betydelig gjennom å opprette et statlig aksjefond. Fondet skal brukes til å ta vare på, og utvikle norske bedrifter i en tid hvor utenlandske og innenlandske interesser jakter på kortsiktige gevinster.

SND er et viktig virkemiddel i omformingen av det norske næringslivet, men har store svakheter. Kravene til avkastning er for strenge i SNDs egenkapitaldivisjon. For å skape nye, varige arbeidsplasser, må SND ta større risiko enn i dag. For å stimulere til nyskaping er det viktig med god starthjelp til etablerere, med tilskudd til markedsundersøkelser, konsulentbistand, prototyputvikling, utgifter til laboratoriebruk og testing. SV vil jobbe for at miljøvurderinger blir tillagt større vekt innenfor SND-systemet. Det er viktig at beslutninger treffes på et lavt nivå, slik at lokal kunnskap spiller en sentral rolle i beslutninger om støtte.

SV mener at de økonomiske rammene for SND må økes kraftig, samtidig som det er behov for større forutsigbarhet i forhold til hvilke økonomiske ressurser SND årlig tildeles.

For å sikre arbeidsplasser i distriktene, er det viktig å utvikle effektive ordninger for transportstøtte. Arbeidsgiveravgiften bør også reduseres i kombinasjon med økte miljøavgifter.

Nærbutikken er i mange utkantområder svært viktig for at folk blir boende og har en god livskvalitet. I lokalsamfunn med store avstander til offentlige servicetilbud, ønsker SV at nærbutikken skal stimuleres til å etablere offentlige servicetilbud som for eksempel post, bibliotek og andre tjenester. SV vil arbeide for at butikken som utfører slike tjenester skal få økonomisk kompensasjon.

SV vil i perioden:

4.6 Landbruk

Landbrukets oppgave er å forsyne egen befolkning med mat som naturlig kan produseres her, og i størst mulig grad å bidra til å ivareta egen matvaresikkerhet og dermed ta vår naturlige del av verdens matvareproduksjon. Et sterkt landbruk forutsetter at bondens arbeidsvilkår sikres. Særlig avgjørende er dette for å sikre rekruttering. Gjennnom markedsregulering, pris og overføringer må bønder i Norge sikres et forsvarlig inntektsnivå, og sikkerhet for dette i lang tid framover. Et sterkt landbruk er viktig for bosettingen i distriktene, og SV vil motarbeide en ytterligere nedbygging av det norske landbruket.

SV vil at hele landbruket skal utvikles i miljøvennlig retning. En slik økologisering krever at noen går foran og prøver ut økologiske produksjonsmåter. Det økologiske landbruket i Norge spiller en nøkkelrolle i omleggingen av hele landbruket. Det økologiske landbruket må fungere som en veiviser, og ikke isoleres som en nisjeproduksjon for særlig interesserte bønder og forbrukere. På denne måten vil det økologiske landbruket kunne bli en kunnskapsbase og en ressurs for hele landbruket.

Utvalget av økologiske matvarer som tilbys forbrukere i Norge er for lite til å gi forbrukerne noen reell valgmulighet. En stor del av den økologisk produserte maten blir ikke solgt og markedsført som økologisk mat. Markedsføring og distribusjon av økologiske produkter må forbedres.

Ensomhet, mangel på ferie og fritid og manglende lønnsomhet fører til at mange unge er usikre på om de vil overta gårdsbruk. SV vil derfor stimulere til sterkere samarbeid mellom gårdsbruk for å sikre nødvendig rekruttering til næringa.

SV vil i perioden:

4.7 Fiske

En stadig voksende havfiskeflåte er i ferd med å tømme verdenshavene for fisk. Fangstmengden er synkende til tross for økt fangstinnsats. På verdensbasis er fangstkapasiteten det dobbelte av det som er nødvendig.

Overkapasitet i ett område fører fort til eksport av fangstinnsats til andre områder, først og fremst land i den tredje verden med svak forvaltning og lettkjøpte lisenser. Denne typen fiske er ødeleggende for fiskebestandene, og fører til utarming av de økonomiske og sosiale vilkårene for kystbefolkningen.

Det er nødvendig å legge om fra havfiske til et kystnært fiske i samsvar med tilrådingene fra FNs miljøkonferanse i Rio i 1992. Ved å satse på et kystnært fiske, vil en både kunne oppnå en økologisk forsvarlig forvaltning av fiskebestandene og en rettferdig fordeling av fiskeressursene.

Fiskeressursene er hovedgrunnlaget for arbeid og bosetting langs store deler av kysten i Norge. Hvordan disse ressursene forvaltes og fordeles, vil ha avgjørende betydning for næringsvirksomhet, bosetting og kystkultur. Norge har et spesielt ansvar for en bærekraftig forvaltning av våre fiskeressurser og sjøpattedyr, og en stor framtid som leverandør av sjømat til en verden som etterspør stadig mer fisk. Denne økende etterspørselen kan ikke tilfredsstilles ved å gi havfiskeflåten friere spillerom og økte fangstrettigheter. Framtida ligger blant annet i en sterkere satsing på ferskt råstoff av beste kvalitet.

De siste åra har kystflåten tapt terreng til fordel for havfiskeflåten. Dette gir dårligere ressursforvaltning, større utslipp av klimagasser, færre arbeidsplasser og svekkelse av kystsamfunnene.

For å utnytte sine fortrinn, må kystflåten få et friere reguleringssystem. De minste båtene må få fiske fritt med passive redskaper. Økningen i større kystfartøy må dekkes inn ved overføring av kvoter fra trålerflåten.

Nyskaping, variasjon og utvikling av en høy markedskompetanse i fiskeri- og havbruksnæringa er avhengig av økt forskningsvirksomhet ved universiteter, høgskoler og i andre fagmiljøer.

Det er viktig å styrke deltakerloven slik at fiskeflåten ikke gradvis blir et redskap for finansnæringen. Det er viktig at fiskebåtene eies og drives av aktive fiskere, av hensyn til geografisk avhengighet av fiskeressursene og kystens sosioøkonomiske framtid.

Det må slås hardt ned på brudd på lover og regler og bevisst undergraving av forvaltningsregimet. I denne sammenhengen må eiendomsretten overføres til folkestyrte organer på lokalt nivå. Det er folk i distriktene som er avhengige av fiskeressursene, som kjenner på kroppen at ressursene blir overbeskattet på grunn av kortsiktige profitthensyn, og som innenfor de forvaltningsrammene de sentrale politikerne og forvaltningsorganene legger opp til best kan forvalte eiendomsretten til ressursene i et langsiktig perspektiv.

SV mener det er helt nødvendig å ha og ta i bruk politiske styringsredskaper for å oppnå vedtatte mål for fiskerinæringa og norsk distriktspolitikk. En fortsatt EØS/EU-tilpassing, og ytterligere uthuling av sentrale fiskerilover, vil gjøre det umulig å styre utviklingen i ønsket retning.

SV vil i perioden:

4.8 Havbruk

Havbruk baserer seg på fornybare prosesser i naturen og Norge har et stort, rent og passe beskyttet sjøareal og et godt klima for produksjon av høyverdig sjømat. Norsk havbruksnæring har gode forutsetninger for å være konkurransedyktig internasjonalt når det gjelder produksjon av mat og råstoff på en bærekraftig måte.

Norge må øke kunnskapsnivået, dersom havbruksnæringa fortsatt skal være verdensledende. Offentlig og privat satsing på forskning og utvikling er en av de viktigste faktorene for å få til en mer miljøvennlig havbruksnæring. Forskningen må være framtidsrettet og løse problemer knyttet til biologisk produksjon som ressurstilgang, miljø, fiskehelse og nye arter.

Mange av miljøproblemene knyttet til havbruksnæringa, er redusert. På grunn av den sterke veksten i næringa, har likevel den totale miljøbelastningen økt. Dette gjelder særlig rømmingsproblemer, miljøbelastning som følge av omfattende transport med fly og vogntog, ressursbruk knyttet til fôring av oppdrettsfisk, og forurensning gjennom bruk av kobbermidler.

Dersom oppdrettsnæringa skal bli bærekraftig, er det en forutsetning at den baseres på fôr og fôrblandinger som gir god vekst og helse for fisken, og hvor ingrediensene i fôret ikke kan brukes til menneskemat, inneholder genmodifiserte ingredienser, eller er en viktig ressurs i den naturlige næringskjeden i havet. Det er viktig å prioritere forskning og utvikling som kan gjøre havbruksnæringa bærekraftig i alle ledd i produksjonskjeden, fra fjord til bord.

I dag foredler Norge bare ti prosent av produksjonen nasjonalt, og store deler av verdiskapingen av norsk fisk skjer utenlands. Norge må øke foredlingsgraden nasjonalt.

Havbruk er viktig for å gi økt aktivitet og bedre forutsetninger for bosetting og levende lokalsamfunn langs store deler av kysten. Økt satsing på havbruk vil føre til at distriktene får tilført flere arbeidsplasser, fordi både forskning, produksjon, foredling og salg foregår lokalt. Forskningskompetansen må økes.

Havbruk er, som all annen matproduksjon, en sårbar næring. Eksport av oppdrettsfisk og skalldyr kan være sårbar fordi forbrukerne stiller stadig strengere miljøkrav til maten de spiser. En mer miljøvennlig oppdrettsnæring er derfor en sentral forutsetning for å skape trygge arbeidsplasser.

Oppdrettsnæringa vil legge beslag på viktige områder langs kysten, områder som gjennom generasjoner har vært brukt til fiske, frilufts- og rekreasjonsaktiviteter. Kravet til gode oppdrettslokaliteter øker, og kommunene må utarbeide kystsoneplaner som både ivaretar villfisken og utnytter bæreevnen i havet/kystsonen til oppdrett. Det er derfor naturlig at det innføres en arealavgift på retten til å bruke en lokalitet i kommunen, og at denne skal tilfalle kommunen.

Konsesjonstildelingen må være et virkemiddel for styrke bosetting og næringsutvikling i distriktene, blant annet ved at de tildeles ut fra dokumentasjon på næringskonsept som for eksempel slakting, pakking og videreforedling lokalt. Miljøhensyn må også tillegges større vekt ved tildeling.

Konsesjoner må ikke være fritt omsettelige, eller kunne auksjoneres bort, fordi det vil favorisere kapitalsterke, børsnoterte selskaper. Mindre selskaper vil ikke ha sjanse til å skaffe seg flere konsesjoner uten at dette går utover driften av eksisterende anlegg. Dersom næringskonseptet som er grunnlaget for tildelingen av søknaden ikke blir realisert, skal konsesjonen inndras av staten.

SV vil i perioden:

5. Retten til arbeid

SV meiner at alle skal ha rett til arbeid med lønn. Særleg for kvinner er det framleis viktig å skaffe seg eit sjølvstendig økonomisk grunnlag ved å ha lønnsarbeid.

5.1 Arbeid til alle

Arbeidsløyse er sløsing med menneskelege ressursar, og er ein viktig årsak til den veksande økonomiske og sosiale ulikskapen mellom folk i Noreg. SV vil framleis ta politisk ansvar for full sysselsetting, og meiner at all arbeidsløyse er ein fordelingspolitikk som ikkje kan aksepterast. Arbeid er eit gode for alle, og det betyr at alt nødvendig arbeid skal sjåast på som verdifullt.

Full sysselsetting sikrar ein ved å auke satsinga på utdanning, forsking, støtte til nyetablering, sikring av verksemder som alt eksisterer, offentlege investeringar og eit arbeidsliv som tar vare på arbeidstakarane. Gode arbeidsmarknadstiltak og ei godt utbygd offentleg arbeidsformidling er avgjerande for at alle skal kunne få seg arbeid.

Krava til arbeidstakarane blir heile tida hardare. Dette heng saman med at dagens samfunn er merkt av sterke krefter som ligg til grunn for korleis arbeidslivet fungerer. Konkurransen blir sterkare på alle område, og krava til avkasting aukar dramatisk. Frisleppet av marknadskreftene har ført til ein svær auke av konkurransepresset i bedriftene. Massive krav om å kutte kostnader i offentleg sektor resulterer i eit utåleleg press på mange tilsette. Konkurranseutsetting gjer folk utrygge og fører til at arbeidstempoet innan kommunale føretak blir hardare. Stadig raskare omstillingar og reduksjonar i arbeidsstokken aukar krava til den enkelte arbeidstakaren.

Arbeidsformidling er blitt eit område for kjøp og sal, mellom anna fordi private selskap har lov til å drive arbeidsformidling. Av omsyn til profitten vil private selskap prioritere arbeidslause som det er lett å få inn i nytt arbeid, fordi formidlinga då vil ta kort tid og koste lite. Dette fører med seg at arbeidsmarknadsetaten må finne arbeid til dei arbeidstakarane som det ikkje er så lett å skaffe nytt arbeid til. Den private arbeidsformidlinga vil derfor kunne “skumme” marknaden.

Sjansen for fast tilsetting er blitt monaleg mindre fordi vikarbyråa er i stand til å auke tilbodet om mellombels arbeidskraft. Bedriftene ser seg tent med færre fast tilsette, og mange folk går til vikarbyråa fordi det er einaste utvegen til å få arbeid.

Dei som er sjuke eller arbeidslause, skal også sikrast gode levekår. Det betyr mellom anna full lønn under sjukdom og gode stønadsordningar når folk misser arbeidet.

Arbeidsføre som tar mot støtte, skal få tilbod om utdanning, opplæring og arbeidspraksis, eller bli oppmoda til frivillig innsats i organisasjonar og liknande. I staden for pliktarbeid som motyting for sosialtrygd, vil slike ordningar gi mange stønadsmottakarar eit betre liv, og føre til at ein del kjem snarare inn i arbeid igjen.

SV vil i perioden:

5.2 Kortare arbeidstid

Arbeidstida må bli kortare fordi meir fritid vil gjere livet lettare for mange, ikkje minst for småbarnsforeldre. Ein meir stressa arbeidsdag fører til at mange vel å arbeide mindre. Det gjeld først og fremst kvinner. Redusert arbeidstid vil føre til at fleire av dei vil kunne arbeide full tid. Slik vil dei få betre levekår og ein høgare pensjon.

Målet er at dagens normalarbeidsdag på 7,5 timar bli korta ned til 6. Det fører til tredve timars arbeidsveke. Ein slik reduksjon må vere fleksibel, slik at det blir tatt omsyn til at folk har ulike fasar i eit yrkesaktivt liv.

Reduksjonen i arbeidstid skal i så langt råd er vere på arbeidstakarane sine premissar. For å sikre at reforma ikkje skal gå ut over ordna lønns- og arbeidsforhold, må nedkortinga kombinere individuell valfridom med kollektive avtalar. Arbeidstakarane skal kunne ta ut reduksjonen i form av kortare arbeidsdag/arbeidsveke, eller lengre arbeids- og friperiodar over kalenderåret.

SV vil i perioden:

5.3 Fagrørsla - ein garanti for demokratiet

Fagrørsla har vore ei av dei viktigaste drivkreftene for sosial og økonomisk utjamning og demokratisering av samfunnet. I dag står fagrørsla under press, ikkje minst på arbeidsplassane. Rettar blir undergravne, den reelle fridommen til å organisere seg blir uthola gjennom individuelle arbeidskontraktar og ulike former for “fleksibilisering”. SV vil arbeide for at arbeidstakarar organiserer seg, og gå inn for å føre fram fagrørsla sine interesser og synsmåtar der desse fell saman med SVs politikk. I eit demokratisk samfunn er det ikkje akseptabelt at arbeidsgjevarane åleine har råderetten over næringslivet og arbeidsplassane. Derfor vil SV komme med framlegg til reformer som aukar den makta dei tilsette har over eige arbeid.

SV vil i perioden:

6. Rettferdig fordeling

SV kjemper for et solidarisk samfunn, der de økonomiske forskjellene mellom folk er små og alle har muligheten til et godt liv. I dag går utviklingen i feil retning i forhold til denne målsettingen. De økonomiske forskjellene mellom folk i Norge øker, velferdsstaten undergraves og trues av privatisering, og stadig flere er fattige.

Målet er et samfunn bygd på solidaritet. Den beste måten å forsvare velferdsstaten på er å arbeide for at tjenestene har høy kvalitet og er tilgjengelige for alle.

6.1. Solidaritet

SV godtar ikke en urettferdig fordeling av makt og økonomiske goder. Forskjeller må utjevnes gjennom aktiv omfordeling.

God kvalitet på offentlige tjenester til den enkelte sikrer legitimitet og oppslutning i folket. Det må derfor stilles krav til den offentlige tjenesteytingen. Det offentlige skal være lydhørt overfor folk, og må omstille seg i takt med de endrede krav befolkningen har.

Norge er i dag et av verdens rikeste land. På tross av det finnes det mennesker og grupper som er fattige. SVs mål er å fjerne fattigdommen og å redusere forskjellene.

SV vil at alle skal ha lik tilgang på basistjenester uansett hvor de måtte bo i landet, og uavhengig av kommuneøkonomi. Det er kommunen som skal være rammen rundt de fleste av våre velferdsmessige ytelser.

Samordning av offentlige tjenester innenfor alle nivåer og tverrfaglige tiltak, vil gi bedre utnytting av ressursene. Kommunenes økonomi må styrkes og handlefriheten økes. Det innebærer at kommunene får større innflytelse både på egne inntekter og utgifter.

SV vil i perioden:

Velferdsstaten trues av økte egenandeler. Egenandeler er det samme som å innføre skatt på sykdom og kostnadene veltes over på brukerne. Gode velferdsordninger vil minske presset for privatisering og kommersialisering.

I de siste årene har det offentliges andel av BNP sunket. Det offentliges andel av BNP skal økes og i større grad brukes til velferdstjenester og kollektive ordninger.

6.1 Avskaff fattigdommen

Norge er et samfunn preget av økte klasseskiller. Fattigdom eksisterer fordi den godtas politisk. All form for fattigdom skal avskaffes. Den moderne fattigdommen fører til utestengning fra kulturelle og sosiale aktiviteter i samfunnet, og rammer i særlig grad barn og unge.

Kontantoverføringene fra fellesskapet, og gode velferdsordninger i form av sosial boligbygging, tilgjengelige helsetjenester og opplærings- og utviklingsmuligheter for alle, motvirker fattigdom. Det samme gjør fagbevegelsens kamp for bedring av lønns- og arbeidsvilkårene for lavtlønte.

SV vil i perioden:

6.2 Skatt etter evne

SVs skattepolitikk har tre formål: Skatter og avgifter skal finansiere bedre velferdsordninger, bidra til en mer rettferdig fordeling og skape et bedre miljø.

Det norske skattesystemet strider mot disse prinsippene. Den private rikdommen øker, og det samme gjør den offentlige armoden. De som har store kapitalinntekter, betaler prosentvis mindre i skatt enn de med lave eller middels lønnsinntekter. I tillegg er det behov for høyere avgifter for å hindre miljøødeleggelser.

6.2.1 Utjevning

Skattesystemet skal brukes aktivt til å utjevne de økende ulikhetene i inntekt og formue. Dette må gjøres gjennom å øke progresjonen i skattesystemet, samtidig som det gis lettelser for midlere og lavere inntekter.

Kapitalbeskatningen må økes, og skatt på vanlig arbeidsinntekt reduseres, slik at det ikke er forskjell mellom skatt på arbeid og skatt på kapital.

SV vil fjerne skatten på sykdom som mange egenandeler representerer. Sammen med kraftige økninger i gebyrer og avgifter fører denne utviklingen til at et skattesystem som rammer sosialt skjevt, vokser fram.

SV vil i perioden:

6.2.2 Grønn skatt hjelper miljøet

Et grønt skattesystem er et kraftig virkemiddel for å legge om produksjons- og forbruksmønsteret i en mer bærekraftig retning, men kan ha uønskede fordelingsvirkninger fordi de lavtlønte rammes hardest av avgifter som er like store for alle. Et grønt skattesystem må derfor gi skattelette til de som tjener minst.

Økte minstefradrag, økt progresjon og høyere skatt på kapitalinntekt, kombinert med grønne avgifter, vil danne et skattesystem som bidrar til et bedre miljø og utjevner sosiale forskjeller.

Miljøavgifter er viktige for å drive fram omstilling av produksjon og forbruk, og innebærer at skattebyrden kan flyttes fra beskatning på arbeidskraft over til skattekilder som energiforbruk, transport, uttak og bruk av naturressurser og avfall.

Innføringen av miljøavgifter vil føre til økte utgifter for de bedriftene som bruker mye energi eller som forurenser mye. I en overgangsfase må det derfor tas hensyn til konsekvensene for syssel- og bosetting, blant annet ved å gi bedriftene tid til å omstille seg. Bedrifter som klarer å omstille seg, vil få et konkurransefortrinn i framtida.

SV vil i perioden:

7. Kamp for velferdsstaten

7.1 Vitalisering - ikkje privatisering

SV ønskjer å verne fellesskapsordningane - både dei offentlege og dei kooperative - mot kommersielle løysingar. Frivillige organisasjonar og ulike samvirkeordningar er ein viktig del av velferdssamfunnet.

Privatisering og konkurranseutsetting vil føre til ei utvikling som litt etter litt bryt ned det politiske ansvaret for den offentlege produksjonen av tenester. Gode velferdsordningar byggjer på at det offentlege har kontroll med heile tenesteproduksjonen. Samarbeid mellom det offentlege og frivillige organisasjonar - med grunnlag i kommunale planar og avtalar - vil hjelpe til å få i stand betre velferdstenester. Privatisering av velferdsordningar vil føre til at private aktørar “skummar fløyten” av velferdssystemet. Offentlege midlar skal brukast til velferdsgode, ikkje til profitt for investorar.

Brukarar av helse- og omsorgstenester skal kunne gjere avtaler eller slutte kontraktar med kommune, fylkeskommune eller stat om kva tenester dei skal ta mot, kven som skal yte tenestene og kva som skal skje dersom tenesten ikkje blir levert. Tenestene må tilpassast dei grunnleggjande behova kvar brukar har. Gjennom systematiske brukarundersøkingar skal brukarane ha innverknad på alle tenesteområde.

Effektiv organisering og betre tenesteyting når ein fram til gjennom avtalar med dei tilsette i staden for konkurranseutsetting og privatisering. Ansvar for utforming og formidling av offentlege tenester skal liggje så nær brukarane som råd er.

Kommunane må forsterke innsatsen sin for at innbyggjarane skal bli møtte av eit tenestetilbod som legg vekt på stabilitet og kva ein kan vente seg i tida framover. Brukarar av offentlege tenester har krav på eit tilbod som dekker behova deira, har god kvalitet og som blir levert til avtala tid. SV vil derfor gå inn for å prøve ut ei ordning med forbrukargarantiar. Dersom kommunane ikkje kan levere tenester til den tida ein er blitt samd om, skal dei gi brukarane alternativ eller kompensasjon. Slike ordningar kan for eksempel prøvast ut innan avfallshandtering, TT-transport eller heimehjelp.

Det skal vere lettare å ta i bruk offentlege tenester, mellom anna ved at opningstider i større grad skal tilpassast det behovet brukarane har. Offentlege servicekontor må utviklast vidare og ta omsyn til lokale forhold. Det skal vere lettare å få kontakt med dei tilsette, og fleire tenester skal kunna leverast via internettet. I tillegg må det offentlege drive eit kontinuerleg utviklingsarbeid når det gjeld kvalitet, mellom anna ved ei systematisk samanlikning mellom kommunar.

SV vil i perioden:

7.2 Helse for alle; nær kontakt og kvalitet

SV ønskjer å skape eit samanfattande helsetilbod for alle, utan omsyn til alder, økonomi eller kor i landet folk lever. Derfor er det viktig å leggje særleg vekt på tilbodet av tenester ute i kommunane der folk bur, med låg eigenbetaling slik at alle har råd til å ta i bruk tenestene.

Helsetenesta i kommunane er sjølve grunnmuren i helsestellet. SV ønskjer å styrke denne tenesten ved å gi tilbod om fast lege til alle i heile landet.

Det førebyggjande helsetilbodet må bli betre. Dette kan ein oppnå gjennom å auke satsinga på helsestasjonane, gjennom eigne servicekontor for ungdom og ved å utvikle helsetenesta i skolen. SV ønskjer å styrke den omsorga som har basis i heimen, slik at tilbodet til dei sjukaste og dei eldste blir meir differensiert. SV ønskjer tilbod som er lagt til rette for dei som ikkje treng ein sjukeheimsplass, men som likevel treng dagleg hjelp til omsorg eller pleie. Sjukeheimane skal ha høg standard, og det skal gå tydeleg fram at omsorga er individuelt tilrettelagd ut frå det den enkelte treng.

Eit sterkt offentleg helsestell er ein føresetnad for å sikre alle like vilkår når det gjeld behandling. Det offentlege skal ha styring med korleis helsetilbodet skal organiserast og fordelast, både av omsyn til pasientane og av omsyn til kontrollen med dei store økonomiske overføringane som ligg i helsestellet.

Sjukdommar i munnhòla må sidestillast med andre sjukdommar. SV vil arbeide for at skilnaden i utgifter til tannhelse og til vanleg helsebehandling skal jamnast ut ved betre refusjonsordningar for tannbehandling. Vi ønskjer også å betre rekrutteringa til den offentlege tannhelsetenesta ved å satse på ei ”fasttannlegeordning”, med plikter for den enkelte tannlege til å delta i offentlege tannhelseoppgåver.

Psykiske lidingar mellom folk har auka. SV vil arbeide for ei styrking av behandlingstilbodet til menneske med psykiske lidingar. SV ser det som spesielt viktig å styrke tiltaka for barn og unge. Både fordi desse tiltaka skal vere eit ledd i det langsiktige førebyggjande helsearbeidet, fordi mange barn og unge i dag må vente alt for lenge på behandling og fordi det heilt manglar tilbod om behandling innan barne- og ungdomspsykiatrien. Det trengst fleire tilbod i nærmiljøa, både distriktspsykiatriske behandlingseiningar med psykiatrisk sjukepleiar og anna personell, og lokale akuttplassar for personar med behov for eit døgntilbod. Det trengst også eit tettare samarbeid mellom psykiatrien og resten av helsestellet.

Kvinner taper i kampen om helsekronene. Forsking og behandling når det gjeld typiske kvinnesjukdommar, har framleis låg prioritet. Kvinnespørsmål må prioriterast høgare, og Statens helsetilsyn skal ha eit større og meir forpliktande ansvar for dette.

Ei anna gruppe som lett taper når det gjeld helsespørsmål, er ungdom. Ungdom er utsett for sterk psykisk og seksuell påverknad, og lett tilgang på helsetenester er derfor heilt nødvendig. Mange lir meir enn dei må fordi dei ikkje har nokon å vende seg til med sine spørsmål og problem. Informasjon om matvegring og andre unormale reaksjonar når det gjeld føda, psykiske lidingar, seksualspørsmål, abort og utdeling av gratis prevensjon må derfor skje i dei vidaregåande skolane, og det må vere råd for elevane å møte helsesøster fleire dagar i veka.

Mykje av kostnadsveksten i helsestellet har vore innan sjukehussektoren, og ikkje mellom menneska ute i kommunane. SV meiner at helsetenesta må organiserast rundt pasienten, slik at også spesialisttilbodet i større grad kan bli tatt i bruk der folk bur. Dette kan mellom anna la seg løyse ved at spesialisten drar ut til folket; men også ved meir bruk av telemedisinsk utstyr både mellom kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta, og mellom større og mindre sjukehus.

SV ønskjer å slå saman sosialkontor, trygdekontor og arbeidsmarknadsetaten til ei felles offentleg teneste, der ein kan samordne ytingar som i dag blir regulerte av ulike lover.

SV ønskjer å legge til rette for gode samarbeidsløysningar mellom ulike nivå innan helsetenesta, og leggje vekt på økonomiske ordningar som stimulerer til dette.

SV vil i perioden:

7.3 Ta vare på barna

Barn har rett til tid med begge foreldra i kvardagen. Barn må frå første stund få høve til å knyta nære band til begge foreldra sine, og kvardagslivet må leggjast til rette for dette. Den daglege arbeidsdagen for alle vaksne må bli kortare.

Barn er i aukande grad utsette for press gjennom ein meir hektisk kvardag. Større krav til prestasjonar i skole og fritid gjeld for stadig yngre grupper. Det er viktig å styrke oppvekstmiljøa slik at barns behov blir stetta. Barn må få tilbod om gode kultur- og fritidsaktivitetar som kan skape motvekt mot den kommersialiserte kulturen barn får presentert gjennom media og reklame. Langt fleire fritidsaktivitetar enn i dag bør vere organisert på tvers av den alderen barna har.

Det er nødvendig å halde fram med å byggje ut barnehageplassar. Målet er gratis barnehage til alle. SV har gitt støtte til at foreldre, private organisasjonar og andre utan profittmål har supplert eit mangelfullt offentleg barnehagetilbod. Kommunale opptaksreglar må bli følgde både i private og offentlege barnehagar. Det skal setjast kvalitetsnormer når det gjeld tilsette, areal osv. både for offentlege og private barnehagar.

Barnevernet må styrkast. Særleg er det nødvendig å vurdere korleis det nye nemndsystemet i fylka fungerer, og om denne ordninga tar vare på barnas behov på ein fullgod måte.

Kommunane må få økonomiske vilkår slik at dei kan etablere tverrfaglege team som kjem raskt inn med hjelp til familiar som har komme opp i situasjonar dei ikkje greier å takle sjølv; rus, vald og kriminalitet hos ein eller fleire familiemedlemar.

SV vil i perioden:

7.3.1 Barns rett til tryggleik og omsorg

Barn har rett til tryggleik og omsorg, og bør ha god kontakt med begge foreldra. Det er minst to forhold som er årsaka til at færre fedre enn mødre har stabil kontakt med barna sine. Det eine forholdet gjeld kjønnsrollemønster. Menn tener stort sett betre og jobbar meir overtid enn kvinner, mens kvinner i stor grad jobbar deltid. Dette fører med seg at kvinner får meir tid saman med barna, også før eit eventuelt samlivsbrot. Kontantstøtteordninga har gjort sitt til at dette mønsteret er blitt endå klårare. Skal fleire fedre ta meir ansvar for barn og familie, må det ei haldningsendring til, og samtidig må det setjast inn politiske tiltak.

Det andre forholdet gjeld konfliktar som kjem fram i ein brotsituasjon. For barna sin del er det viktig at konfliktnivået blir dempa mest mogeleg. Ein kan ta i bruk meklingsordningar, og tiltak som for eksempel utvida mekling. Vidare at familievernkontora får betre vilkår til å ta hand om konfliktar, at barn i større grad skal ha rett til å bli høyrde, og at dei eventuelt skal kunne krevje at foreldra møter kvarandre. I tillegg må det sørgjast for at dei økonomiske vilkåra ikkje skal hindre partane i å bli samde. Mange av årsakene til samlivsproblem er så komplekse og vanskelege at dei ikkje kan løysast ved hjelp av vedtak eller domstolar.

SV vil i perioden:

7.4 Lik rett for funksjonshemma til å delta

Tilbod om tenester til funksjonshemma skal utviklast slik at dei funksjonshemma sjølv får råderett og kontroll over eige liv. Likestilling og ein reell rett til å rå over eige tilvære fører til at den enkelte og familiane deira får rett både til å avgjere korleis det er best å bu, og korleis tilbod om tenester kan formast ut på beste måte. Offentleg tenesteproduksjon skal leggjast til rette slik at funksjonshemma i ulike livsfasar er inkludert og likestilt med andre på viktige område, slik som skole/utdanning, bustad og arbeid.

Mange funksjonshemma vil vere avhengig av lovfesta rettar og ein sterkare stilling i høve til rettsapparatet dersom dei skal få den hjelpa dei treng.

SV vil i perioden:

7.5 Sosial bustadpolitikk

Presset på bustadmarknaden har ført til at mange ikkje har råd til ein stad å bu. Det gjeld først og fremst dei som skal skaffe seg husvære for første gong. SV vil at inngangsbilletten til bustadmarknaden skal bli billigare. Det må skje ved å auke satsinga på utleigebustader og husvære med låge innskot. Minst 10% av dei bustadane som finst bør vere utleigebustader med regulerte låge husleiger.

Sosial bustadbygging, gunstige finansieringsordningar for vanlege husvære og god utforming av buområda står sentralt i bustadpolitikken.

Uteareal, grøntområde og leikeplassar er viktig for å skape trygge oppvekstkår for barn og betre trivsel for alle. Tilpassing av bustader slik at dei blir lett tilgjengelege, er viktig for eldre og funksjonshemma. Det er derfor nødvendig med sterkare innsats for å fornye både utforminga av bustadene og miljøet rundt dei. Like eins er det viktig å styrke tiltak i nærmiljøet gjennom statlege lån og tilskot, og å leggje til rette fellesareal og buservice.

Bustadsamvirket i Noreg har vore ein hjørnestein i den sosiale bustadbygginga. For å gjenreise den sosiale bustadbygginga vil SV gi bustadsamvirket ei sentral rolle. Vilkåret for det er at bustadbyggjelaga i større grad sikrar at medlemane får tilgang til rimelege og gode husvære. SV meiner at husbankrentene skal vere under politisk styring.

Mangelen på bustader og den dereguleringa av utleigemarknaden som stortingsfleirtalet har ansvaret for, har ført til høgare husleiger. Bygging av billige utleigebustader med låg husleige vil gi folk ein stad å bu til prisar dei greier å meistre. Det må innførast ei ordning slik at huslause straks får ein stad der dei kan få bu.

SV vil i perioden:

7.6. Krav som gjeld eldre

SV vil i perioden:

8. Fred og sikkerhet

8.1 Sikkerhetspolitiske utfordringer

Sikkerhet er ikke bare knyttet til militære utfordringer. For å trygge sikkerheten, er det nødvendig å ta utgangspunkt i et bredt knippe utfordringer knyttet til miljø, fordeling av ressurser, rikdom, fattigdom og menneskerettigheter, i tillegg til de rent militære.

Freden i verden er truet av flere forhold: For det første er den urettferdige fordelingen mellom verdensdeler, regioner og internt i de ulike landene en hovedkilde til konflikt. I 1998 hadde de 200 største konsernene i verden - vesentlig basert i USA, Europa og Japan - råderetten over en større del av verdens verdier enn de 150 landene som ikke var med i organisasjonen av rike land, OECD. De godene som blir skapt, må derfor omfordeles. Men denne prosessen vil føre til motstand fra dem som i dag nyter godt av systemet, og kan føre til bruk av militær makt.

For det andre har oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen og Østblokken endret maktforholdene. Etter Østblokkens sammenbrudd har det euroasiatiske kontinentet fra Polen til Kina i løpet av 1990-åra åpnet seg for kapitalistisk ekspansjon, og dermed for konkurranse fra de økonomiske stormaktene. Det er innført ”markedsøkonomi” - en rå, mafiastyrt kapitalisme - i store deler av dette området, tilskyndet av politisk og finansielt påtrykk særlig fra USA og EU, med Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og GATT/WTO som viktige redskaper. Dette har utløst samfunnsnedbrytende prosesser og nye sosiale motsetninger i en rekke av disse landene, med en alvorlig forverring av vanlige folks levekår som resultat.

I stedet for to supermakter, finnes det i dag bare én overlegen makt - USA. Verden er i dag stort sett ledet av USA, ikke av FN. Amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk går ikke på tvers av alliansen mellom de store selskapene, militærapparatet og den politiske eliten. Målet er å sikre USAs maktstilling og forsvare det rådende økonomiske og sosiale systemet. USAs politikk fungerer på denne måten imperialistisk. USA har dessuten svekket FNs stilling ved å ikke betale sin økonomiske gjeld, og ved å føre sin egen politikk utenom og på tvers av det organet som kan være kimen til en reell internasjonal rettsorden.

For det tredje er borgerkriger nå hyppigere enn ulike staters kamp om territorium. Sikkerhetspolitikk har tradisjonelt handlet om å kunne angripe eller forsvare seg mot angrep fra en fiendtlig stat. Det siste tiåret har de fleste kriger vært borgerkriger, og årsakene til konfliktene har ofte vært knyttet til andre spørsmål enn landområder. Politiske ledere har skapt og brukt etniske, nasjonale og religiøse motsetninger til å hisse folk opp mot hverandre. Voldelige lokale og regionale motsetninger kan sette freden i fare i større områder.

Demokratiske samfunnsforhold er et bidrag til fredspolitikk. Et demokratisk styresett øker sjansene for at de som representerer fredelige løsninger kan bli hørt og vinne fram. Å skape grunnlag for stabile demokratier må derfor være en viktig del av alt sikkerhetspolitisk samarbeid.

I de aller fleste diktaturer finner man en spire til demokratisk utvikling, blant annet ved at det finnes en demokratisk opposisjon. Et viktig fredsarbeid vil derfor være å støtte det sivile samfunnet og kreftene som ønsker å erstatte diktaturet i disse statene med demokrati.

Ressursmangel og miljøproblemer er sentrale utfordringer i sikkerhetspolitikken. Forurensing og rovdrift på naturen fører til at landområder blir ubeboelige. Særlig akutt kan det bli hvis grunnlaget for lokal produksjon av matvarer forsvinner, eller hvis det oppstår strid om vannressursene, som for eksempel i Midtøsten.

For Norge er utviklingen i Russland, og i Russlands naboland, av spesiell interesse. Etter at den gamle Østblokken ble oppløst, har det oppstått flere konflikter i området mellom stater, internt i statene og i forholdet til omkringliggende land. Norge er ikke tjent med ustabile forhold i sine nærområder.

I det internasjonale fredsarbeidet kan de ikke-statlige, folkelige grasrotbevegelsene spille en sentral rolle. Historiske eksempler på dette er fredsbevegelsen i USA mot Vietnam-krigen, motstanden mot utplasseringer av atomraketter på 80-tallet, og soldatmødrene som medvirket til at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan. Støtte til slike bevegelser er derfor viktig i arbeidet for fred.

8.1.1 Nei til masseødeleggelsesvåpen

Avslutningen av den kalde krigen dempet atomkappløpet mellom verdens stormakter. Denne utviklingen må ikke stoppe opp. Den historiske sjansen til å få fortgang i nedrustningsarbeidet må utnyttes. De inngåtte avtalene om atomnedrustning må ratifiseres og realiseres fullt ut, samtidig som nedrustningen må drives videre. Arbeidet med å få stater til å underskrive avtalen om prøvestans, som ennå ikke er ratifisert av blant andre USA, må fortsette.

Forfallet i russiske varslingssystemer har økt faren for at krig kan oppstå på grunn av uhell og misforståelser. Det haster derfor med å slå av alarmberedskapen. Samtidig må alarmstridshodene skilles fra leveringsmidlene. Strategiske og taktiske atomvåpen må fjernes.

NATOs strategiske konsept fastholder at atomvåpen er essensielle for alliansen i uoverskuelig framtid. Norge er medansvarlig for denne atomstrategien, som er i strid med forpliktelsene våre i ikkespredningsavtalen.

Programmene for å modernisere atomvåpen må stoppes. Arbeidet med å demontere atomvåpen som er trukket tilbake, og for en mer forsvarlig oppbevaring av radioaktivt avfall, må intensiveres.

Masseødeleggelsesvåpen omfatter også biologiske og kjemiske våpen. Det er en fare for at slike våpen kan bli tatt i bruk som masseødeleggelsesvåpen av terrororganisasjoner og av stater som ikke har anledning til å skaffe seg atomvåpen.

SV vil i perioden:

8.2 Sikkerhetspolitisk samarbeid

Løsningen på de nye truslene mot sikkerheten, ligger i et system som offensivt møter utfordringene. Samarbeid, informasjon og tillitsskapende tiltak på tvers av landegrensene er viktige bidrag til å utvikle et sikkerhetspolitisk fellesskap mellom nasjonene.

Terrorbalansen preget forholdet mellom stormaktsblokkene under den kalde krigen. Det overordnede målet for framtida må være stabilitet gjennom felles interesser og verdier. Vi må erstatte våpenkappløp med gjensidig nedbygging av våpenarsenalene, og konflikt må erstattes av samarbeid.

Den globale sikkerheten er truet av sosiale forskjeller og miljøproblemer, men også av de enorme mengdene våpen som finnes. Norsk sikkerhetspolitikk må bygges på tre hovedpilarer:

8.2.1 FN

Det viktigste arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet må være å bygge ut FN til en reell forsamling for verdenssamfunnet. FN må gjøres til den sentrale rammen for globalt samarbeid om sikkerhet, miljø, økonomi og menneskerettighetsspørsmål. Organisasjonens handlefrihet og autoritet må styrkes, og en må gå mot alle tiltak som svekker FNs stilling. Hvis det utenfra skal skje en inngripen i en stat, ut fra tungtveiende humanitære hensyn, må dette skje med et uttrykkelig mandat fra verdensorganisasjonen.

Norge har, som en liten stat, interesse av en internasjonal rettsorden, bygget på folkerett og knyttet til FN. Norge må motsette seg alle tiltak som kan svekke organisasjonens autoritet.

Det er likevel langt fram til målet om et sterkt FN er nådd - organisasjonen er politisk og militært avhengig av de store medlemsstatene.

De enorme globale utfordringene krever et mer omfattende internasjonalt samarbeid. FN bør og kan bli den sentrale rammen for et slikt samarbeid, men i dag fungerer ikke FN tilfredsstillende. Delvis skyldes det en manglende vilje i medlemslandene til å prioritere FN, og til en viss grad også svakheter i FN-systemet. En reformering av FN bør inneholde følgende hovedmomenter:

8.2.1.1 Demokratisering

FNs oppbygging i dag er ikke demokratisk nok. Vetoretten i Sikkerhetsrådet er med en viss rett blitt kritisert som en udemokratisk ordning. Men i en verden med motstridende stormaktsinteresser, gjør likevel vetoretten sitt til å dempe motsetningene mellom stormaktene i mellomstatlige konflikter. Hvis FN-systemet blir trukket inn i åpne, militære konflikter mellom stormaktene, vil FN gå i oppløsning. Vetoretten kan hindre dette, og må derfor foreløpig opprettholdes i FN-systemet. Men vetoretten må revideres. Sikkerhetsrådet må utvides med flere medlemmer fra utviklingslandene. For eksempel må grupper av utviklingsland kunne få vetorett når stormaktspolitikk blir forsøkt fremmet gjennom FN-systemet.

Beslutningsformen må endres:

8.2.1.2 En bedre finansieringsmodell

FN har i dag for få ressurser i forhold til de oppgavene organisasjonen er pålagt. Noen land, blant annet USA, følger ikke opp sine økonomiske forpliktelser. Modellen med landfinansiering må videreføres. FNs utsikter til større og sikrere inntektskilder ville likevel bli bedret hvis organisasjonen kunne basere seg på andre inntekter i tillegg. Framtidige internasjonale avgifter som blir lagt på transport, miljøfarlige utslipp, finanstransaksjoner eller lignende, bør gå til å finansiere FNs arbeid.

8.2.1.3 Det må legges mer vekt på økonomiske og sosiale spørsmål

Det drives et omfattende arbeid med sosiale og økonomiske spørsmål i regi av FN, blant annet utstrakt forskningsvirksomhet og en rekke utviklingsprosjekter. Det er likevel to svakheter ved dette arbeidet. Når katastrofer med konsekvenser for mange mennesker oppstår, handler FN for sent, har for liten evne til å engasjere land til hjelpearbeidet, og har for små kriseressurser. I tillegg har FN for liten makt over viktige sosiale og økonomiske spørsmål som for eksempel regimene for handel og investering, det internasjonale kredittmarkedet, arbeidsstandarder og sosiale standarder. For å styrke FN på dette området, bør:

8.2.1.4 Konflikthåndtering

FN er det eneste organet som på global basis har autoritet til å iverksette fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Det er et grunnleggende krav at FN beholder denne eneretten, og fortsetter som den rammen de regionale sikkerhetsorganene virker innenfor.

FN må i større grad engasjere seg i forebygging av konflikter. Dette innebærer humanitær hjelp, mekling før voldshandlinger bryter ut, og eventuell utplassering av observatører, politi og/eller fredsbevarende styrker med et klart mandat. Det er i dag et stort misforhold mellom de små ressursene som blir brukt til å forebygge konflikter og de enorme ressursene som blir mobilisert når det oppstår en krigssituasjon.

Militær intervensjon i et land er et drastisk virkemiddel, og FN må derfor være tilbakeholden med å iverksette såkalte fredsopprettende operasjoner. FNs nøytrale meklerrolle kan bli underminert på grunn av utstrakt bruk av militære intervensjoner, og fordi statene med fast plass i Sikkerhetsrådet bruker slike virkemidler for å forsvare snevre stormaktsinteresser. Hovedvekten i arbeidet med å videreutvikle FN bør derfor legges på konfliktløsning med fredelige midler.

Det finnes likevel situasjoner der det kan være riktig at FN griper inn med militær makt. Slike FN-operasjoner skal bare gjennomføres med FN-mandat.

8.2.1.5 Internasjonal våpenhandel

Målet er et internasjonalt regelverk for å redusere våpenhandelen, og det må stilles strenge krav til mottakerlandene. Dette innebærer blant annet at:

For å hindre at land videreeksporterer militært utstyr, må det kreves sluttbrukererklæring, stadfestet av offentlige myndigheter i importlandet, ved all eksport av militært materiell. Deleproduksjonen skal underlegges samme strenge regler som den våpenindustrien som selger ferdige produkter.

8.2.1.6 En ny sanksjonspolitikk

Sikkerhetsrådet i FN har gjennom en årrekke brukt politiske og økonomiske sanksjoner som virkemidler for å isolere land som fører en politikk som er i strid med menneskerettighetene eller andre demokratiske prinsipper. Erfaringene med å bruke sanksjoner som virkemidler har vært svært blandet.

Noen av sanksjonene har gitt resultater, riktignok etter veldig lang tid. Et stort problem er likevel at tunge økonomiske sanksjoner rammer sivilbefolkningen, særlig barn og fattige. Det er derfor viktig å utforme mer treffsikre sanksjoner.

SV vil i perioden:

8.2.2 Et all-europeisk samarbeid

En all-europeisk sikkerhetsorganisasjon må bygge på gjensidig respekt og samarbeid, og legge et utvidet sikkerhetsbegrep til grunn for arbeidet. Hovedmålet for denne organisasjonen må være å forebygge konflikter mellom medlemslandene og hjelpe til å sikre menneskerettighetene.

8.2.2.1 OSSE - utgangspunktet for et all-europeisk sikkerhetssystem

OSSE er i dag det viktigste forumet for multilateral kontakt om felles sikkerhetsutfordringer, og dens styrke er å hindre at væpnet konflikt bryter ut.

OSSE bør virke under de rammevilkårene som er gitt av FN, blant annet slik at ingen fredsskapende aksjoner blir satt i gang uten et uttrykkelig mandat fra FN. OSSE må bygges opp til å bli det viktigste sikkerhetsorganet i Europa.

For å bli mer handlekraftig, bør OSSE få et eget sikkerhetsråd. Videre bør vedtaksreglene legges om, bort fra reglene om enstemmige vedtak.

SV vil i perioden:

8.2.3 NATO

Under den kalde krigen var blokkdelingen av verden i seg selv den største den største trusselen mot sikkerheten. SV har gjennom hele sin historie kjempet for avspenning og nedrusting og avskaffelse av blokkpolitikken.

Forholdet til det tidligere Sovjetunionen var årsaken til opprettelsen av NATO. Selv om sovjetstaten er historie, vil forholdet mellom Russland og resten av Europa være den viktigste faktoren som påvirker sikkerheten i Europa. For SV er det derfor en sentral oppgave å medvirke til et tett europeisk sikkerhetssamarbeid som også inkluderer Russland, og å arbeide for avspenning i forholdet mellom Russland og resten av Europa.

Med det nye strategiske konseptet har medlemslandene i NATO legitimert at alliansen skal kunne gjennomføre militære aksjoner utenfor alliansens område. Invasjon av andre land utenfor medlemslandenes område, såkalt ”out of area”, skal kunne skje uten godkjennelse fra FN, noe som undergraver folkeretten og svekker FN.

SV vil at OSSE skal bli Europas viktigste sikkerhetsorgan. For å få til det, må NATO bygges ned. For å få til en utvikling i denne retningen, må noen land gå foran og stille seg utenfor blokktenkingen. SV vil derfor arbeide for en norsk utmelding av NATO. Før det blir en vesentlig større oppslutning i Norge om dette standpunktet, vil vi konsentrere oss om å arbeide for at Norge spiller en mer uavhengig rolle i alliansen. Målet for dette arbeidet må være et Europa uten militærblokker. I dette arbeidet bør Norge i størst mulig grad samarbeide med de andre nordiske landene.

SV vil i perioden:

8.2.4 EUs forsvarssamarbeid

EU bygger nå opp sitt eget forsvarssamarbeid, et samarbeid som etter planen skal bestå av en egen forsvarsstyrke, og som etter planen skal være et tillegg til landenes samarbeid i NATO. Det er i dag usikkert hvordan dette samarbeidet utvikler seg, og hva dette vil få å si for bruk av militær makt i Europa.

I overskuelig framtid vil EUs forsvarssamarbeid mest sannsynlig skje innenfor rammen av NATO-samarbeidet. En viktig grunn til dette er at eventuelle militære EU-styrker vil være avhengige av hjelp fra USA når det gjelder overvåking og elektronisk etterretning. Styrkene vil derfor etter alt å dømme bare brukes i forståelse med USA.

Det er ikke behov for ytterligere militær styrkeoppbygging i Europa. Hvis denne styrken i tillegg blir brukt for å ta vare på EUs interesser, kan det skape konflikter i forhold til andre europeiske land. Norge bør derfor ikke støtte en slik styrkeoppbygging i Europa, og heller ikke knytte sitt forsvar til en eventuell militærstruktur innenfor EU.

SV vil i perioden:

8.3 Forsvaret i Norge

SV vil ha et forsvar som kan forsvare oss mot de virkelige truslene mot vår sikkerhet. Miljøødeleggelser og fattigdomsproblemer er i dag de mest grunnleggende sikkerhetsutfordringene.Under den kalde krigen var det norske forsvarets oppbygging begrunnet ut fra en trussel om militær intervensjon fra Sovjetunionen. I tillegg var nordområdene i fokus for begge supermaktene, noe som dro Norge inn i et spill vi ikke hadde kontroll over. Selv om nordområdene fremdeles er strategisk viktige, er rivaliseringen mellom USA og Russland på et helt annet nivå enn under den kalde krigen.

I dag har Russland trolig ikke noe ønske om, og heller ikke militær kapasitet til, å gjennomføre et konvensjonelt angrep mot Norge, men det kan ikke utelukkes på lengre sikt. Vi vet lite om hvordan nærområdene våre vil være om 20-30 år. Norge bør derfor ha et militært forsvar som er tilpasset de potensielle truslene vi står overfor.

Potensialet for innsparinger og rasjonaliseringer i forsvaret er stort. Både antallet ansatte, antallet avdelinger og militære anlegg, våpen og våpenplattformer, og ledelse og støttestruktur kan reduseres.

Det framtidige forsvaret må endres for å forsvare oss mot de virkelige truslene mot sikkerheten vår. Det er derfor nødvendig med en omstilling som i større grad tar inn over seg at miljøødeleggelser, fattigdomsproblemer og brudd på menneskerettighetene i dag er de største sikkerhetsutfordringene.

Norge er den største leverandøren av olje og gass til Europa. Oljeinstallasjonene og rørledningene er en sikkerhetspolitisk utfordring som er spesiell for Norge. Norge har også ansvaret for å forvalte store ressurser i havområdene våre, og uenighet om utnyttingen av dem kan skape konflikter i framtida. Derfor bør Kystvakta styrkes.

Den russiske marinen har 270 kjernefysiske reaktorer på Kolahalvøya, noe som utgjør 18 prosent av de aktive reaktorene i verden. I tillegg er mengder av kjernefysisk avfall lagret på en uforsvarlig måte. Utslipp herfra kan føre til en økologisk katastrofe. Norge må derfor hjelpe til økonomisk og med ekspertise for å hindre kjernefysiske ulykker og lekkasjer.

I dag er kommando- og kontrollsystemene for de fleste vitale samfunnsfunksjonene avhengige av IT. Å lamme disse, kan bli en sentral del av et framtidig militært angrep. For å sikre maskiner, utstyr og programvare, må Norge opprette en avdeling for elektronisk krigføring i forsvaret, etter mønster fra Sverige.

8.3.1 Totalforsvaret

SV vil ha et totalforsvar der en stor del av de vernepliktige kan arbeide for fred, utvikling og miljø også med ikke-militære midler. Totalforsvaret og andre deler av det sivilmilitære samarbeidet må utvikles. Den sivile delen av forsvaret er spesielt viktig i enhver konfliktsituasjon, enten det gjelder infrastruktur og hjelpearbeid, eller folkelig motstand. Det er spesielt viktig å se sivile hjelperessurser i internasjonale konflikter i sammenheng med militære ressurser. I dag er det ofte for liten satsing på sivil hjelp. Forsvaret utfører i dag oppgaver i internasjonale operasjoner som sivile kunne være mer kompetente til å utføre.

Totalforsvaret innebærer også at en stor del av de tjenestepliktige kan arbeide for fred, utvikling og miljø uten bruk av militære midler. Innholdet i siviltjenesten må legges om slik at den i større grad samsvarer med målet om et totalforsvar. Den vernepliktige skal i utgangspunktet velge mellom tjeneste i militært forsvar, ikkevoldelig forsvar, siviltjeneste, tjeneste i fredsoppdrag under FN eller OSSE, eller i spesielle miljøavdelinger.

8.3.2 Allmenn verneplikt

I dag utfører bare 50 prosent av de mannlige årskullene den militære førstegangstjenesten. Verneplikt som rekrutteringsgrunnlag til forsvaret har mange fordeler, selv om forsvaret i framtida har bruk for langt færre vernepliktige enn i dag. Et forsvar basert på allmenn verneplikt blir sterkere forankret i brede grupper i befolkningen, og bør ikke erstattes med et profesjonelt forsvar. I tillegg har norske soldater vist seg svært kompetente, blant annet i internasjonale operasjoner. Det er likevel helt nødvendig at tjenesten omfatter mer meningsfylte oppgaver, samtidig som byrden er rettferdig fordelt blant befolkningen.

Samtidig er det mange nye oppgaver knyttet til et utvidet trusselbilde og internasjonalt engasjement, der behovet for mennesker er omfattende. Verneplikten bør derfor utvides til å gjelde flere oppgaver enn i dag. Blant de oppgavene som vurderes lagt under verneplikten er sivilforsvaret, miljøoppgaver, IT-sikkerhet, sanitetsoppgaver og internasjonale humanitære oppdrag.

8.3.3 Et defensivt forsvar

Det norske forsvaret bør i framtida være mer defensivt. Militære installasjonen skal ha en rimelig spredning i forskjellige områder. En framtidig nedbygging av forsvaret vil innebære at mange militære anlegg forsvinner. Det norske forsvaret må ikke bli oppfattet som aggressivt, og Norge må derfor ikke kjøpe krysserraketter eller delta i et rakettforsvar i regi av NATO. I tillegg må det ikke opprettes nye lytteposter for amerikansk etterretning, som for eksempel Globus 2-radaren.

Tidligere hadde norsk forsvarspolitikk såkalte ”selvpålagte avgrensinger”, blant annet at det ikke skulle holdes NATO-øvelser øst for 24. lengdegrad i Finnmark. I tillegg skulle det ikke være atomvåpen i Norge i fredstid, og heller ikke utenlandske militærbaser.

Formålet med de selvpålagte avgrensingene var å berolige Sovjetunionen. En del av disse selvpålagte avgrensingene er nå fjernet. De bør gjeninnføres fordi de gir stabilitet i nærområdene våre, både fordi forsvaret vårt da framstår som mindre aggressivt, og fordi den norske sikkerhetspolitiske handlemåten blir mer klar.

SV vil i perioden:

8.3.4 Internasjonalt samarbeid

Norge har vært en viktig bidragsyter til å løse internasjonale konflikter gjennom FN. Vi bruker i dag store ressurser til å opprettholde FN-styrker flere steder i verden. Norge må bygge videre på denne tradisjonen, og sette av ressurser for å bygge opp politiavdelinger, observatørkorps og eventuelle andre sivile enheter som kan hjelpe oss til å dempe og løse konflikter. Disse styrkene kan stå til disposisjon både for FN og OSSE. I tillegg vil det være riktig å ha militære styrker som raskt kan stilles til disposisjon for FN.

SV vil i perioden:

8.4 Nordisk sikkerhetssamarbeid

Sikkerhetspolitisk bør de nordiske landene knyttes nærmere hverandre. Til tross for ulike alliansetilknytninger, har landene i stor grad lik målsetting for sikkerhetspolitikken og lange tradisjoner for samarbeid i internasjonal sammenheng. Mulighetene er derfor fremdeles åpne dersom den politiske viljen er til stede. Nordisk samarbeid vil være viktig i en ny sikkerhetspolitisk ordning i Europa.

Det nordiske forsvarssamarbeidet har økt etter avslutningen av den kalde krigen. Dette er veldig positiv både ut fra sikkerhetspolitiske hensyn og ønsket om å redusere utgiftene til forsvaret. Det bør i større grad utrustes felles nordiske avdelinger, for eksempel med sikte på internasjonale operasjoner. I tillegg er det behov for økt samarbeid om øvelser og kjøp av materiell. Et alternativ til å bygge ut Regionfelt Østlandet kan være Älvdalen Skjutefelt i Sverige, der det er stor ledig kapasitet.

SV vil i perioden:

8.5 Kjønn og krig

Etter krigen i Rwanda, og krigen mellom Serbia og Bosnia-Hercegovina, har det blitt avdekket flere tilfeller av voldtektsleirer og bruk av voldtekt som strategisk våpen i krigføringen. Dette er i mange tilfeller et svært tabubelagt tema. Kvinner som har blitt voldtatt, blir utstøtt fra sine egne samfunn. Det er viktig at det fortsatt blir satt fokus på dette, og at det blir funnet måter å bekjempe denne typen krigføring på. Det har også blitt avdekket at FN- og NATO-soldater kjøper sex i de landene de er utkommandert til.

SV vil i perioden:

9. Internasjonal solidaritet

Målet for SV er ei verd der sosiale, økonomiske og kulturelle gode er rettferdig fordelte. Det er ei verd der sterke regionale og globale organisasjonar på demokratisk vis løyser felles problem. Noreg må føre ein aktiv utanrikspolitikk med vekt på styrking av FN, auka hjelp til fattige land og større ansvar for menneske på flukt.

Dei største utfordringane verdssamfunnet står framfor er å kjempe mot fattigdom, undertrykking, valdelege konfliktar og miljøøydelegging; og å styrke folkeleg styring og medverknad.

Den rike vestlege verda har stor politisk, økonomisk og militær makt, og Noreg er ein del av den. I internasjonale organisasjonar og forhandlingar fremjar den vestlege delen av verda interesser som oftast er fell saman med profittinteressene til store fleirnasjonale selskap. Opp mot desse mektige interessene står ønskjet om ei meir rettferdig, fredeleg og demokratisk verd.

Vårt val står mellom å vere ein lojal støttespelar for mektige vestlege kapitalinteresser eller å føre ein politikk som folkefleirtalet både i rike og fattige land har fordelar av. Dersom problema med miljøet, ressursforvaltning og fattigdommen skal løysast, og dersom vi skal greie å hindre krig og konfliktar, må vi solidarisere oss med dei fattige og undertrykte. Noreg må i større grad støtte fattige land og folket der; mellom anna ved å bruke hjelp til å dempe konfliktar og betre levekåra til fattige menneske.

Noreg må i større grad hjelpe til med å betre miljøet, mellom anna ved å leggje vekt på at norske investeringar i utlandet kan ha uheldige miljøverknader både lokalt og globalt.

Ei sterk og godt utbygd fagrørsle er ei motmakt til den verdsomspennande kapitalismen, og viktig for at økonomisk vekst skal komme folk flest til gode. Noreg må derfor prioritere opplæring av fagleg tillitsvalde, og støtte til fagforeiningar både i den tredje verda og i Sentral- og Aust-Europa.

9.1. Solidarisk vegval for Noreg

Dersom dagens oljepolitikk blir ført vidare, vil statens inntekter bli så store at ein ganske stor del av oljeinntektene ikkje kan brukast innanlands. Opplegget frå regjeringa er at overskotsmidlane skal plasserast i utanlandske obligasjonar og aksjefond, etter kvart også direkte i aksjar i større enkeltselskap.

Pengeplasseringar utanlands er ein perspektivlaus bruk av oljeinntektene. Dersom norsk oljepolitikk gir staten så store inntekter at ikkje alt kan brukast i Noreg, kan vi sikre vår eiga framtid på betre måtar enn ved finansielle pengeplasseringar i utlandet. Oljeinntektene gir derfor Noreg ein utanriksøkonomisk handlefridom det er viktig å ta konsekvensen av.

Derfor er det grunn til å setje spørsmålsteikn ved ein politikk som går ut på å plassere oljemilliardar i utanlandske obligasjonar og aksjar. Heldigvis er det råd å bruke oljemilliardar utanlands på føremål som trygger framtida for folk her i landet på ein langt betre og ein langt meir grunnleggjande måte:

Utfordringane står i kø også i vårt nære naboskap. Strålefaren frå atomkraftverk og utrangerte atomubåtar på Kola er i dag den mest dramatiske trusselen mot liv og helse i deler av Noreg. Det har ikkje vore lett å få i gang eit samarbeid med russiske styresmakter om å gå laus på desse problema, men det burde i alle fall ikkje stå på pengar. Ein tilsvarande innsats kan setjast inn for å få til eit samarbeid om å avgrense CO2- og svovelnedfall frå forureinande industri i Russland, Baltikum, Polen og Tsjekkia.

Næringsliv, offentleg forvaltning og skoleverket står framfor store utfordringar frå den internasjonaliseringa som går føre seg. Med dei enorme oljeinntektene er det uproblematisk å finansiere skolegang, etterutdanning og arbeidserfaring for norsk ungdom og norske arbeidstakarar i utlandet. Dermed hjelper vi til med vekst og sysselsetting i land med langt større arbeidsløyse enn vi har, samtidig som vi styrker evna det norske samfunnet har til å møte og meistre utfordringane frå den globaliseringa som går føre seg. Språkkunnskapar og innsikt i andre lands kultur og arbeidsliv er ei god investering både for den enkelte og for heile landet vårt. Slik kan vi bruke overskotspengar i utlandet direkte til fordel for norske borgarar, og samtidig til langsiktig investering i eit konkurransedyktig og antirasistisk Noreg som også er opent utover.

Oljemilliardar kan også brukast til å byggje opp fagleg motmakt mot den verdsomspennande kapitalismen. Vi bør satse spesielt på opplæring av fagleg tillitsvalde, og teknisk støtte til fagforeininger i den tredje verda og i Sentral/Aust-Europa. Ei sterk og utbygd fagrørsle er einaste garantien for at økonomisk vekst skal komme folk flest til gode.

Så lenge vi har enorme overskot frå oljeproduksjonen, tar ikkje u-hjelp pengar frå eldreomsorg og vegtunnelar. Pengar til u-hjelp konkurrerer berre med kor stort oljefondet skal vere. Vi kan derfor auke u-hjelpa kraftig utan at det går ut over innanlandske oppgåver. Innsats for å førebyggje konfliktar er særleg viktig. Det kan gjelde slike føretak som å få i gang næringsutvikling i konfliktherja område (eks. Bosnia, Palestina). Eller det kan vere å sikre vassforsyning, fundamentale helsetilbod, utdanning og trygg mat i område som er trua eller herja av konflikt.

9.2 Bistand

Solidaritet må vere utgangspunktet for utforminga av norsk politikk når det gjeld fattige land. Noreg sitt forhold til utviklingslanda er meir enn å gje bistand. Vi har felles interesser i å skape ei meir rettferdig verd.

Grunntanken i norsk bistandspolitikk må vere at både givarlandet og mottakarlandet har eit ansvar. Noreg må ta ansvar for all politikk vi fører andsynes fattige land. Vårt ansvar er å sørgje for at pengane når dit dei skal, og at det er samsvar mellom mål og middel. Samarbeid med norsk næringsliv kan vere positivt, men må skje ut frå dei måla vi har for bistandspolitikken vår.

Norsk bistandspolitikk må føre til at styringsevna til dei fattige landa aukar, og hjelpa må derfor ikkje bindast til fastsette krav om gjenkjøp. Dette gjeld også løyvingane til FN og andre multinasjonale utviklingsorgan. Ein større del av BNP i Noreg må brukast på bistand og støtte til fattige land. Halvparten av menneska i dei fattigaste landa er barn, og ein større del av hjelpa må brukast på å betre levekåra til barna.

Frivillige organisasjonar speler ei viktig rolle i bistandsarbeidet. Dette arbeidet er med på å sikre prosjekta lokal forankring. Rolla til desse organisasjonane bør derfor styrkast.

9.2.1 Slett u-landsgjelda

Fattige land har store økonomiske problem på grunn av gjeld. Store delar av denne gjelda verken kan eller bør betalast tilbake. Noreg må derfor framleis arbeide for eit omfattande program slik at gjeld til fattige land kan slettast. Sletting av gjeld må omfatte både dei aller fattigaste landa og nokre mellominntektsland.

Målet er at Noreg yter to prosent av BNP til ei meir rettferdig fordeling av makt og økonomiske gode i verda. Pengane bør fordelast slik at om lag halvparten går til å avhjelpe fattigdom i utviklingsland, og resten delast mellom tiltak for å slette gjeld, globale miljøprosjekt og tiltak for Aust-Europa.

SV vil i perioden:

9.3 Menneskerettar

Menneskerettar omfattar både sivile og politiske rettar - slik som ytringsfridom og røysterett - ; og sosiale, økonomiske og kulturelle rettar. Det er ein grunnleggjande rett å få oppfylt behova sine når det gjeld mat, vatn, arbeid, utdanning og sosial tryggleik.

Politiske og sivile rettar har mykje større vekt enn sosiale og økonomiske rettar, og det går særleg ut over kvinner. Dette fører med seg at det for eksempel er blitt særs vanskeleg for kvinner å søke asyl eller å kome inn under flyktningparagrafane til FNs høgkommissær for flyktningar. Noreg må bruke tid og ressursar på å presse FN til å få dei økonomiske, sosiale og kulturelle rettane meir i fokus. Vi må også setje søkelyset på Kvinnekonvensjonen og dei manglande ressursane til CEDAW (komiteen som overvakar Kvinnekonvensjonen), og på kvinnene sine rettar generelt i alle organ der vi er med. I tillegg til dette må Noreg krevje kvotering i alle traktatorgana, sekretariata og overvakingsorgana i FN-systemet.

Kamp mot alle former for diskriminering er ein viktig del av kampen for menneskerettar. Urfolk og etniske minoritetar er offer for statleg undertrykking og diskriminering i mange land, og treng derfor støtte til å oppnå kulturell aksept.

Arbeidarar verda over lever under uverdige forhold når det gjeld arbeid og lønn. Barn arbeider ofte nærast som slavar. Noreg må derfor arbeide internasjonalt for at faglege rettar blir respekterte, og at skadeleg barnearbeid blir avskaffa. FNs barnerettskonvensjon skal byggjast inn i Menneskerettslova. Fattigdom og barnearbeid har ein nær samanheng. Det trengst derfor målretta tiltak over eit breitt felt - særleg innan bistandspolitikken - for å redusere omfanget av barnearbeid.

Handel - og i ein viss monn også bistand - må vurderast opp mot situasjonen for menneskerettane i det enkelte landet. Men bistandskutt eller handelsboikott kan gå meir ut over dei fattigaste innbyggjarane enn den aktuelle regjeringa. Derfor bør opposisjonsrørsler med folkeleg støtte bli tatt med på råd når ein skal vurdere om det bør brukast slike tiltak.

Skal Noreg bli tatt på alvor i arbeidet sitt for internasjonale menneskerettar, krevst det at menneskerettane også blir respekterte her i landet. Noreg må derfor rette seg etter vedtak i internasjonale menneskerettsdomstolar.

9.4 Internasjonalisering av økonomien

Dei siste tiåra har investeringar og flytting av kapital i aukande grad blitt uavhengige av landegrenser, nasjonal lovgiving og lokale tradisjonar. Det skjer delvis ved ein stadig sterkare konsentrasjon av makt til nokre hundretal store, transnasjonale selskap som ikkje blir styrde av anna enn profittomsyn. I tillegg skjer det ei internasjonalisering av finanskapitalen på grunn av deregulering innan finans- og kredittmarknadane i dei fleste land.

Internasjonalisering av økonomien har ført til auka samarbeid på tvers av landegrensene mellom fagorganisasjonar, miljø- og solidaritetsrørsler. Samarbeidet er tufta på dei beste tradisjonane i arbeidarrørsla, internasjonal solidaritet og kamp mot kapitalismens utbytting av arbeidsfolk.

Det trengst internasjonale mottiltak for å motverke dei negative følgjene av internasjonaliseringa innan økonomien. I tillegg må ein arbeide gjennom dei demokratiske institusjonane i nasjonalstatane for å overføre makt frå marknaden til folket.

Eit kjenneteikn ved internasjonaliseringa av økonomien er at valutahandelen er riven laus frå handelen med varer og tenester. Denne utviklinga er eit resultat av fri flyt av kapital over landegrensene, og ny teknologi som legg til rette for valutaspekulasjon.

Internasjonalisering av økonomien har gitt økt økonomisk utbytte for eit lite mindretal, medan store delar av folk på jorda ikkje får sin del av dei økonomiske goda. Dei fattigaste landa er taparane.

Det internasjonale pengefondet pressar fattige land til å innføre marknadsliberalisme, og hjelper dermed til å skape større sosiale problem, arbeidsløyse og utarming av naturressursar. Oppskrifta frå dei internasjonale finansinstitusjonane om at fattige land må satse på eksportjordbruk, gjeld no så mange land at råvareprisane på verdsmarknaden blir haldne nede. Denne “internasjonale arbeidsdelinga” i den globale økonomien er ofte problematisk lokalt både når det gjeld produksjon av trygg mat, behov for auka kjøpekraft og ønskjet om produksjon med høgare foredlingsgrad.

Spekulasjon og økonomiske aktørar som tenkjer på kortsiktig vinst, truar stabiliteten i land etter land. Dette skaper problem ikkje berre for fattige land, men også for ein stor del av menneska i den rike verda. Vi ser ein stadig sterkare tendens til at skilnaden aukar både mellom rike og fattige land og mellom fattige og rike i dei enkelte landa.

Skal vi få til ein meir rettferdig økonomisk orden her på jorda, må vi ta tilbake den politiske styringa med internasjonal økonomi. Det vil krevje tiltak på globalt nivå, men slike tiltak er ikkje nok. Internasjonaliseringa av økonomien er også eit resultat av politiske prosessar på nasjonalt nivå: Privatisering og deregulering skjer gjennom vedtak i det norske Stortinget. Med folkeleg press og ein aktiv, offensiv kamp for velferdsstatlege løysingar innanfor folkevalde organ, kan høgresida si tilpassing til krava om “marknadsliberalisme” bli temja. I staden for å flytte makt og ressursar frå det offentlege til det private næringslivet, og frå Stortinget til internasjonale institusjonar med marknadsliberalisme som fastsett mål, må norske politikarar verne om det norske folkestyret og dei alternativa vi har til å kontrollere norsk økonomi.

Skal vi greie å reise motmakt til ekspansjonen i den internasjonale kapitalen, trengst internasjonalt folkeleg samarbeid. Det må vere ei høgt prioritert oppgåve å utvikle samarbeid mellom fagorganisasjonar og tillitsvalde i internasjonale konsern, mellom internasjonale kvinnenettverk og mellom miljø- og forbrukarrørsler i ulike land. I tillegg skal SV støtte rørsler som kjempar for å frigjere undertrykte folkegrupper, og ikkje minst reise ein ny internasjonal fellesskap av radikale og sosialistiske parti verda rundt.

SV vil i perioden:

9.4.1 Reduser makta til dei fleirnasjonale selskapa

Store delar av verdshandelen skjer mellom fleirnasjonale selskap eller internt i slike selskap. Denne marknadsmakta gir selskapa høve til å påverke fastsetjing av prisar både på råvarer og foredla produkt. Statar kan framleis bruke nasjonale og lokale styringsreiskap for å få meir kontroll over fleir- eller transnasjonale selskap. Det same vil internasjonalt konsernfagleg samarbeid og faglege nettverk gjere. Bistands- og handelspolitikk må utformast slik at denne delen av politikken blir eit bidrag til å kjempe mot den utbyttinga av menneske og miljø som dei store fleirnasjonale selskapa står for.

SV vil i perioden:

9.4.2 Internasjonal handelspolitikk

Dagens internasjonale handelsregime er drive fram av interessene til dei transnasjonale selskapa og dei rikaste landa. Gjennom WTO blir medlemslanda tvinga til å gå med på stadig meir omfattande liberaliseringar, og det blir hindra at landets eigne interesser skal komme i vegen for selskapa sin sjanse til profitt.

Oppbygginga og regelverket til WTO favoriserer eit fåtal rike land og selskap, og innskrenkar både handlefridomen og innverknaden til dei fattige landa. Når rike land berre tar omsyn til eigne ønskje om auka økonomisk vekst, misser fattige land høve til å verne eigen matproduksjon og eige næringsliv. I tillegg får alle medlemsland færre alternativ når det gjeld distrikts- og forbrukarpolitikk. Ein større verdshandel med stadig aukande varetransport mellom verdsdelane, fører også til store miljøproblem.

Liberaliseringa av handel med industrivarer har komme langt, og det siste tiåret har ein starta liberalisering av handelen med tenester og jordbruksvarer. I tillegg er det eit sterkt press for å innføre eit internasjonalt regelverk for investeringar.

SV ønskjer eit handelsregime som

I dag er WTO ein organisasjon som motarbeider desse krava. SV vil derfor arbeide for at WTO kan erstattast av tilsvarande organisasjonar i FN. Eit døme er FNs protokoll for biotryggleik, som set faste reglar for handel med genmat og genplanter. Avtalen gir dei enkelte landa rett til å nekte import av genmat og -planter. Avtalen er derfor i praksis overordna WTO.

Det er utanfor WTO at handelsreglar kan gjerast betre. Det er i situasjonar der internasjonale miljøutfordringar står i første rekkje, at ein kan vinne fram med miljøreglar som går føre WTO-reglane. Det er i ILO ein kan vinne fram med krav om faglege rettar og betre arbeidsvilkår, noko som etter kvart kan trengje WTOs fri-flyt-prinsipp til sides. Det er i Verdshelseorganisasjonen (WHO) ein kan vinne fram med helsereglar som WTO-reglane må vike for.

Der det er konflikt mellom WTO-regelverket og avtalar/konvensjonar forhandla fram i FN-systemet, er det FN sine avtalar som skal vere suverene. Det same skal gjelde for kjernekonvensjonane i ILO. WTO må ikkje kunne hindre nytt regelverk med formål å verne miljøet og sikre demokratiske og faglege rettar, og miljøorganisasjonen til FN (UNEP) må få ei spesiell rådgjevande rolle i tvistar mellom handel og miljøtiltak.

SV vil kjempe mot alle endringar som fører til at det udemokratiske WTO-systemet får auka makt ved at nye ansvarsområde blir lagde inn under den organisasjonen. Det er spesielt viktig å hindre at det blir innført reglar som fører til auka liberalisering av handel med mat, fordi dette både kan føre til vanskar med å sikre trygg mat i mange land og aukar faren for spreiing av smittestoff. Det er også viktig å hindre at det blir innført reglar om liberalisering av internasjonale investeringar og tenesteproduksjon. Slike reglar kan nemleg brukast som brekkstong for å tvinge gjennom privatisering av offentlege tenester i mange land, stikk i strid med det folk vil. Dette kan også hende i Noreg.

Skal vi greie å innskrenke makta til dei transnasjonale selskapa, trengst det forpliktande internasjonale avtalar. WTO er det dominerande handelsregimet, og derfor skjer kampen for ein meir rettferdig verdshandel både innan WTO og i tilknyting til denne organisasjonen. Det er ein kamp for meir opne og demokratiske prosessar, og for at utvikling og miljø blir prioritert langt høgare. Ei eventuell norsk utmelding av WTO kan berre vere aktuelt dersom det fører til ein meir rettferdig verdshandel, og at FN blir styrkt på det handelspolitiske området.

Avtalar om nye handelsreglar bør forhandlast fram i FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD), der interessene til utviklingslanda kjem langt sterkare fram enn i WTO.

SV vil i perioden:

9.5 EU og EØS

Det norske folket sa nei til å bli medlem av Den europeiske unionen i 1994, og utviklinga i åra etter den norske folkerøystinga har vist at det var ei rett avgjerd. EU sine planar om pengeunion, om utviding austover og nytt forsvarssamarbeid var kjende lenge før folkerøystinga. Det er derfor ikkje hendt noko nytt som tilseier at Noreg skal søke om medlemskap eller førebu ein prosess for å søke om medlemskap i EU i neste stortingsperiode.

EU-systemet fremjar marknadsliberalisme og skader grunnlaget for demokratiet i Europa. Resultatet i folkerøystinga om ØMU i Danmark og ei rekkje meiningsmålingar syner at folk i EU er delt i synet på unionen. Sidan 1994 har utviklinga i EU gått mot ein stadig tettare union, med større overføringar av makt frå medlemslanda til EUs organ.

SV vil i perioden:

9.5.1 Det utanrikspolitiske samarbeidet med EU

Noreg har i dag konsultasjonar med EU og med medlemsland i Unionen om viktige utanrikspolitiske saker. Slike konsultasjonar skjer til dømes før viktige røystingar i FN, og har lenge vist seg å vere særs nyttige. Samtidig står Noreg utanfor den felles utanriks- og tryggingspolitikken som EU prøver å få til. Noreg blir derfor ikkje bunde av dei vedtaka EU gjer, samtidig som Noreg heilt fritt kan støtte opp under den politikken EU fører internasjonalt når det er formålstenleg.

9.5.2 EØS

Med ein EØS-avtale står Noreg langt friare til å føre sin eigen utanrikspolitikk enn som medlem i EU. Vi kan utvikle ein solidarisk handelspolitikk når det gjeld u-land utan å vere bunden av tollunionen til EU. På det økonomiske området er det langt enklare å sikre full sysselsetting, sosial tryggleik og små skilnader i levekår i eit lite, oversiktleg samfunn slik vi no er, enn i det store, samansette EU-området. Vi blir ikkje bundne til ein pengepolitikk og ei finanspolitisk samordning som kan gå hardt ut over oss fordi vi har ein nærings- og eksportstruktur “i utakt” med dei fleste EU-landa. Vi kan også langt enklare føre ein landbruks- og fiskeripolitikk som kan utvikle seg i meir økologisk retning og gi fleire arbeidsplassar.

Denne handlefridomen må Noreg arbeide aktivt for å utnytte. EØS-avtalen avgrensar denne handlefridomen på viktige område. SV vil arbeide for at Noreg skal seie opp EØS-avtalen, både fordi denne avtalen knyter oss for tett til EUs indre marknad, og fordi omsynet til å trygge helsa og sikre miljøet er underordna omsynet til fri flyt av varer, tenester, arbeidskraft og kapital. Noreg har heller ikkje lov til å fremje framlegg til felles reglar i EØS.

Noreg si passive tilpassing til regelverket i EU blir forsterka av at fleirtalet på Stortinget ikkje vil bruke den handlefridomen som avtalen gir oss. Vi hadde derfor vore betre tent med ein avtale liknande den handelsavtalen som regulerte forholdet mellom Noreg og EU fram til 1994. I dagens situasjon vil SV arbeide for at vetoretten i EØS blir brukt til å vinne tilbake mest mogeleg handlefridom, særleg på det miljø- og helsepolitiske området.

SV vil i perioden:

9.5.3 Vetoretten som del av europeisk miljøpolitikk

EØS-avtala gir Noreg ein vetorett som EU-medlemar ikkje har. Det er særleg aktuelt å bruke vetoretten på områda helse, miljø og tryggleik.

Matsminkedirektiv, barnematdirektiv, patent på liv og merking av genmat er omstridde spørsmål i EU. Miljøorganisasjonar og forbrukarar er imot, medan sterke nærings- og kapitalinteresser er for. SV ville derfor ha sterk støtte i mange EU-land dersom vi brukte vetoretten mot slike direktiv. Vetoretten vil hjelpe til å fremje eit meir miljøvennleg og mindre helseskadeleg regelverk i EU. Bruk av vetoretten kan vere eit bidrag til å kjempe fram ein tilsvarande miljøpolitisk handlefridom også for medlemslanda.

Fornuftig bruk av vetoretten gir oss ein sjanse til å utvikle ein offensiv Europa-politikk. Ein Europa-politikk der Noreg kan vere ein viktig samarbeidspartnar for ein brei europeisk miljøopinion.

9.6 Samarbeid austover

Det er framleis viktig å støtte utviklinga av demokratiet i ein del tidlegare austblokkland. Ei slik støtte kan ein gi ved å hjelpe til med framvekst og utvikling av sivile samfunn. Gjennom direkte støtte til dømes til parti og uavhengige interesseorganisasjonar kan Noreg medverke til at det blir oppretta kanalar der folk kan fremje dei politiske, kulturelle og ideologiske interessene sine.

Ei slik utvikling er eit viktig bidrag til stabilitet i samfunnet. SV meiner derfor at dette er sentrale verkemiddel for å hindre konfliktar, både av intern og mellomstatleg karakter. Samarbeidet bør koordinerast med andre land gjennom Barentsrådet og Østersjøsamarbeidet. Begge desse samarbeidsorgana har styrken sin i at dei er lokalt forankra, og at samarbeidet bind saman miljø og handel.

SV vil i perioden:

9.7 IKT og internasjonal solidaritet

Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi kjem berre ein liten del av folket på jorda til gode. Sjølv om 90 prosent av nettservarane står i industriland, kan den nye teknologien gjere det billigare å byggje opp informasjons- og kommunikasjonstenester i fattige land.

Bistandsmidlar kan brukast til å gi organisasjonar, tettstader, skolar osv. høve til å bruke nye kommunikasjonsmiddel. Det kan også setjast i gang samarbeidsprosjekt mellom skolar/kommunar, der ny teknologi blir ein reiskap for å utveksle tankar, idear og erfaringar.

SV vil arbeide for eit internasjonalt regelverk for ytringsfridom, som også kan brukast i forhold til internasjonale datanettverk.

9.8 Flyktningpolitikk

Dei viktigaste årsakene til flyktningstraumane er krig og konfliktar, fattigdom og miljø- og resursspørsmål. Dei aller fleste flyktningane i verda bur i fattige land. Rike land må ta hovudansvaret for å sikre folk på flukt eit verdig liv.

9.8.1 Internasjonale flyktningproblem

Fleirtalet av flyktningane i verda har flykta til ein annan stad i heimlandet - såkalla internt fordrivne - og blir ikkje omfatta av dei internasjonale avtalane slik flyktningar som kryssar landegrenser gjer. Internt fordrivne må få tilgang til humanitær hjelp, og Noreg må arbeide for at FNs retningslinjer for vern av internt fordrivne blir etterlevde.

SV vil i perioden:

9.8.2 Norsk politikk

Noreg tar ikkje dei internasjonale pliktene sine på alvor i spørsmålet om å ta mot flyktningar. Samanlikna med andre europeiske land fører Noreg ein særs restriktiv politikk når det gjeld å godkjenne asylsøkjarar, noko mellom anna FN sin høgkommissær for flyktningar har peika på.

For å verne om retten til å søke asyl, må det bli lettare å søke. I dag er det mange som kan ha rett til asyl, men som ikkje får nyte godt av denne retten. Omfattande bruk av visumplikt og altfor streng praktisering av regelen om at asyl skal søkast i det første landet ein asylsøkar kjem til, hindrar mange i å få høve til å søke asyl i Noreg.

SV vil i perioden:

10. Likestilling

10.1 Kvinnepolitikk - likestilling og frigjøring

SV er et feministisk parti. Det innebærer at SV erkjenner at kvinner undertrykkes politisk, sosialt og økonmisk både i Norge og i resten av verden. Kampen for kvinnefrigjøring er derfor først og fremst en kamp for rettferdighet, og må være en høyt prioritert oppgave for SV.

Kvinners liv og rolle har gjennomgått store forandringer de siste tiåra. Både formelle og reelle rettigheter er styrket, men fremdeles møter kvinner mange hindringer som menn ikke møter. SV vil jobbe for å avdekke samfunnsstrukturer som skaper disse hindringene, og kjempe for endringer som kan få oss videre på veien mot full likestilling og frigjøring.

Kvinner er diskriminert på arbeidsmarkedet. Lønnsnivået i yrker hvor det er et flertall kvinner som arbeider er lavt, og må derfor økes. I tillegg må forskjellene i lønn mellom kvinner og menn i “arbeid av lik verdi” utjevnes.

Kvinnerepresentasjonen må øke på mange områder, blant annet ved at det blir flere kvinnelige ledere. I tillegg må det rekrutteres flere kvinner i mannsdominerte yrker og vice versa. Øremerking av stillinger for kvinner, og kvotering, vil bidra til større grad av likestilling på mange arbeidsplasser. Kvinner må også få større politiske innflytelse, blant annet ved hjelp av økt representasjon i politiske organisasjoner og folkevalgte organer.

Det er viktig at flere fedre tar ut en større del av fødselspermisjonen for å sikre at flere barn får en nærere forhold til faren sin. I tillegg er dette viktig for på sikt å endre samfunnets, og ikke minst arbeidsgivernes, holdning til mannlige arbeidstakere.

Fortsatt er det typisk kvinnelig å jobbe deltid, og fortsatt utfører kvinnene det meste av husarbeidet. Derfor er det avgjørende viktig for likestillingen at normalarbeidstiden reduseres, både for menn og kvinner. Det harde presset i arbeidslivet har gjort det nærmest umulig for to foreldre å være i full jobb. Deltidsarbeidende kvinner kan vanskelig skape seg en karriere i konkurranse med fulltidsarbeidende menn. Redusert normalarbeidstid vil gjøre det mulig for flere kvinner å delta i arbeidslivet på lik linje med menn, også ved at menn får mer tid til hjemmearbeid.

Det er også slik at nedbyggingen av velferdsstaten rammer kvinner først og hardest. Så lenge kvinner føder barn, er offentlige tilskudds- og pensjonsordninger nødvendige for at kvinner skal være uavhengige.

Unge jenter merker kvinneundertrykkingen tydelig gjennom skjønnhetstyranniet og seksuell trakassering i skolen. En økende bevissthet om feminisme er tydelig gjennom viktige initiativ som unge jenter har dratt i gang.

SV vil i perioden:

10.1.1 Flerkulturell kvinnekamp

Kvinner som har røtter i flere kulturer, møter til dels andre problemer enn norske kvinner. Mange av dem har store problemer med å få arbeid. Det må derfor utarbeides egne arbeidsmarkedstiltak rette mot innvandrerkvinner. I tillegg kommer mange i en vanskelig situasjon på grunn av kulturkonflikter og hvor barnas ønsker ikke alltid samsvarer med foreldrenes. Ansatte i barnehager, lærere, barnevernstjenesten, på familievernkontorer, i helsetjenesten og andre aktuelle instanser må derfor få en grundig opplæring i kulturspesifikke problemer. Unge jenter og gutter som opplever at de nærmeste svikter dem, må vite at de kan få den hjelpen de trenger.

Felles for etnisk norske kvinner og kvinner med minoritetsbakgrunn er uansett at økonomisk selvstendighet er helt sentralt. Den viktigste utfordringen vil derfor være å sørge for utdannings - og jobbmuligheter og ei lønn å leve av for alle kvinner. Kontantstøtten har særlig medført et tilbakeslag for innvandrerkvinner, og det er viktig at denne ordningen avskaffes, samtidig som vi må fortsette å jobbe for at barnehagetilbudet styrkes. Men det må også settes inn målrettede tiltak som kan hjelpe innvandrerkvinner til å få et reelt valg mellom hjem og jobb. Dette gjelder kanskje særlig første generasjons innvandrerkvinner.

SV vil i perioden:

10.1.2 Ja til mangfold

Reklamens skjønnhetsideal krever at jenter og kvinner skal bli stadig tynnere, og hensikten med mange markedsføringskampanjer er å gjøre jenter misfornøyde med eget utseende. På den måten skapes et marked for slankemiddel- og skjønnhetsindustriens produkter. Skjønnhetspresset rammer først og fremst jenter, men også gutter rammes. Det er viktig at disse problemene ikke privatiseres. Det er samfunnsproblemer som vi kan gjøre noe med. Restriksjoner på markedsføring, forbrukerpress og aldersgrenser er noen virkemidler.

Lovverket bør styrkes for å hindre kvinnediskriminerende reklame. I tillegg er det viktig at kompetansen på dette området heves blant lærere og helsepersonell. Mange opplever også at utseendet i sterkere grad fokuseres i arbeidslivet, og at det ytre kan veie tyngre enn faglige kvalifikasjoner ved ansettelser. En slik utvikling kan være med på å hemme utviklingen mot et samfunn hvor kvinner og menn er likestilte.

SV vil i perioden:

10.1.3 Ungdom og seksualitet

SV vil jobbe for at det opprettes et tilfredsstillende helsetilbud på alle ungdomsskoler og på alle videregående skoler i landet. Ungdom trenger råd og veiledning for å finne ut av sin seksualitet, og det er viktig at det finnes profesjonelle voksne i umiddelbar nærhet. Tilgjengelighet har vist seg å være helt sentralt hvis man ønsker å komme i kontakt med ungdom på dette området. Helsepersonellet må ha muligheter til å dele ut gratis prevensjonsmidler, uten foreldres samtykke eller viten, og de må trenes i problematikk som er spesifikk for noen minoritetsmiljøer, samt i spiseproblematikk. Det bør dessuten være kondomautomater på alle ungdomsskoler og på alle videregående skoler i landet.

Mange jenter opplever seksuell trakassering på skolen. Lærere må slå ned på dette, likestillingsarbeidet må tas opp i mye større grad, og jenter må få hjelp til å sette grenser, mens gutter må lære å holde seg unna.

SV vil i perioden:

10.1.4 Porno og prostitusjon

Porno og prostitusjon er et marked med enorm lønnsomhet for kapitalkreftene som står bak. Å styrke kvinners politiske og økonomiske situasjon vil være den beste strategien for å redusere omfanget av dette markedet, fordi porno og prostitusjon er basert på fornedring og utnyttelse av kvinner.

Politi- og påtalemyndigheter må følge mer aktivt opp med håndheving av lovverket som forbyr porno, hallik- og bordellvirksomhet.

SV vil i perioden:

10.1.4 Den nye abortdebatten

Dagens rett til selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke må opprettholdes. Den medisinske utviklingen vil i løpet av kort tid gjøre det mulig å undersøke en rekke egenskaper ved fosteret lenge før fristen for selvbestemt abort går ut. Dersom det blir et utbredt tilbud eller press om at alle fostre skal sjekkes, kan vi bevege oss i retning av et samfunn der selektive aborter blir vanlig.

SV vil i perioden:

10.2 Homofile og lesbiskes rettigheter

Det er fortsatt langt fram til at homofilt samliv er både formelt likestilt og allment ansett som en likeverdig livsform blant folk flest. Homofili er kriminalisert i en rekke land, og også i vårt land utsettes homofile for fortielse, mobbing og undertrykking. SV støtter kampen for synliggjøring av og likestilling for homofile og lesbiske.

Å få barn eller adoptere barn er ingen menneskerett. Men når barn trenger adoptivhjem, må det alltid være barnets rett til best mulig omsorg og ikke den voksnes seksuelle legning som bestemmer valget av adoptivforeldre. Dagens bestemmelser hindrer for eksempel barn som bor i familie med homofile foreldre å bli adoptert på linje med andre stebarn.

SV vil i perioden:

11. Mangfald og toleranse

11.1 Etniske minoritetar

Målet er eit romsleg samfunn, der menneske som ser ulike ut, har ulik tru eller ulik kulturell bakgrunn får same vilkår som andre til å skaffe seg arbeid og utdanning, og til å delta i samfunnslivet. Menneske frå etniske minoritetar skal likestillast med majoriteten når det gjeld levekår, rettar og makt.

Noreg er eit fleirkulturelt samfunn. I eit slikt samfunn er det viktig at alle opplever at dei blir sett på som enkeltindivid og får same sjansar som andre. Mange etniske minoritetar opplever at dei blir diskriminerte fordi dei ser annleis ut, har ei anna tru eller ein annan kulturell bakgrunn.

SV vil i perioden:

11.2 Samiske rettar

Det norske samfunnet er bygt på territoriet til det norske og samiske folket, og samane må derfor sikrast styring og medråderett i avgjerder som gjeld deira situasjon.

Vedtaka i ILO-konvensjonen om urfolks rettar, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar og FN-erklæringa om urfolk er forpliktande etter folkeretten. Dette gir det samiske folket rammevilkår når det gjeld politikk, juss og råderett over ressursane som gir dei eit reelt utgangspunkt for å forme sitt eige samfunn. Kvinners tradisjonelle rettar og status i det samiske samfunnet må haldast ved like.

Ved å ta vare på og utvikle vidare samisk samfunnsliv, språk, kultur og næringsliv vil ein oppnå å fremje samiske rettar og likeverd, og hjelpe fram eit verdfullt kulturelt og sosialt mangfald i Noreg. Samanes tradisjonelle kollektive rettar må sikrast og praktiserast i samarbeid med andre som bur i dei aktuelle områda. Norske og samiske styresmakter må saman utvikle styrings- og forvaltningsformer for desse områda, slik at naturgrunnlaget for samisk kultur blir tatt vare på.

Reindrifta er - som ei særskilt samisk næring - ein viktig berar av samisk kultur. Samar som driv med reindrift, må som eit minimum sikrast ein verna bruksrett til beiteområda, i tråd med Noregs plikter ut frå ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk. Bruken av områda må skje på ein måte som hindrar overbeite og varige skader på naturen. Desse områda må også sikrast mot naturinngrep som kjem i konflikt med den nomadiske reindrifta.

Det samiske folket er busett i fire land, og det finst tre samiske språkområde i Noreg. Samisk kultur blir utsett for sterk påverknad frå språket og kulturen til majoriteten. Til og med dei kommunane som er definerte til å vere samisk forvaltningsområde, har problem med å tilby offentlege tenester på samisk språk. Skal vi kunne tilby gode tenester til det samiske folket, kan det bli nødvendig å samordne ressursane på tvers av landegrensene. Fleksible og fleirspråklege tilbod på det offentlege området kan også vere eit gode for resten av folket i grenseområda.

Samisk sjølvråderett kan ikkje berre tuftast på ei statisk forståing av samisk identitet. Levekårsproblem i samiske område kan løysast dersom utdanningssamfunnet og teknologiske løysingar kan bli brukte endå meir enn i dag. I denne prosessen må det vere rom for eit stort mangfald i det samiske samfunnet, samtidig som det samiske folket sjølv opplever å ha herredømme over utviklinga.

SV vil i perioden:

11.3. Kamp mot rasisme og diskriminering

Rasistar ser på systematiske overgrep mot menneske frå etniske, religiøse og kulturelle minoritetar som ei rettferdig handling. Kampen mot vald og trakassering av etniske minoritetar må førast meir aktivt, mellom anna ved at politiet følgjer nøye med i utviklinga av dei høgreekstreme miljøa.

Vald frå nynazistiske ungdomsmiljø er eit aukande problem. Det må derfor lagast lokale handlingsplanar mot rasisme, planar som spesielt rettar seg inn mot å hindre at nazistisk og rasistisk vold i ungdomsmiljø får utvikle seg, og kjempe mot slike tilløp der dei alt finst.

Diskriminering innan bustad- og arbeidsmarknaden, offentlege tenester, på utestader osv. rammer likevel langt fleire. I dag blir det i svært få tilfelle reist tiltale når denne typen overgrep blir melde til politiet. Ei årsak er at vi ikkje har dei verkemidla som trengst om vi skal greie å få bukt med den etniske diskrimineringa. Derfor må det vere eit samla rettsvern for etniske minoritetar, som inneheld ei samla lov om etnisk likestilling, og eit ombod ubunde av regjeringa.

Erfaring frå andre land syner at for små kunnskapar hos politi og påtalemakt fører til at rasistiske lovbrot ikkje blir tatt alvorleg nok.

SV vil i perioden:

12. Kultur

12.1 For kulturvekst - en alternativ kulturpolitikk

Kulturvekst er mer miljøvennlig enn tradisjonell, økonomisk vekst. Mye kjemisk forurensende produksjon erstattes i dag med kulturell produksjon. Design, musikk, bilder og andre åndsverk er viktige ingredienser i en etterindustriell produksjon som ikke truer miljøet slik som den gamle industrien. Kunst og kultur gjør samfunnet rikere på opplevelser, og tilbyr menneskene økte muligheter til å utvikle egne skapende evner. Derfor må det skapes gode rammevilkår både for videreutvikling av kunstneriske tradisjoner og for nyskapende og utradisjonell kulturvirksomhet. Og derfor må kunsten gis en langt viktigere plass i det offentlige rom, blant annet gjennom mediepolitikken, i skolepolitikken og ved utformingen av vårt felles fysiske miljø.

Kunst og kultur må verdsettes i kraft av sin egenverdi. Men kunsten er ikke et verdinøytralt gode. Også den inngår i en stadig mer kommersialisert virkelighet. Den har et viktig kritisk potensial, men kan også fremme overdreven nasjonalisme, individualisme og førerdyrkelse - like mye som den kan fremme demokrati og solidaritet. Derfor må kunstdebatten inngå i en løpende, bred samfunnsdebatt, og også den ikke-lønnsomme kunsten må sikres.

Deltakelse i kulturaktiviteter kan bidra til å utvikle identitet og til å skape samhørighet og fellesskap mellom generasjoner og miljøer. Derfor må den lokale kulturaktiviteten styrkes - gjerne gjennom et samspill mellom profesjonelle kunstnere og amatører. Kunstuttrykk og kulturaktiviteter er viktige brobyggere, ikke minst mellom ulike nasjoner, etniske og politiske grupper og aldersgrupper. Altfor mye av kulturaktiviteten er i dag innrettet på én aldersgruppe av gangen. Det internasjonale kultursamarbeidet må styrkes, blant annet ved å støtte opp om møteplasser mellom ulike kulturer i Norge.

Hele befolkningen må sikres tilgjengelighet til kulturtilbudene, blant annet ved fysisk tilrettelegging, rimelige priser og fleksible åpningstider. Det må finnes lokaler som utgjør gode arenaer lokalt, både for sambruk og for spesielle behov. Biblioteket skal være et sted hvor alle kan få tilgang til informasjonsteknologi og nye medier. Utlån og formidling av bøker, tidsskrifter, aviser og lignende skal fortsatt være gratis. I tillegg skal bibliotekene, sammen med museene, i større grad bli kultur- og informasjonssentre i lokalsamfunnet. Forvaltningen av kulturlivet preges i dag av en stadig økende byråkratisering. For mye energi bindes opp i arbeid med søknader, rapporter og liknende.

SV vil i perioden:

12.2 Idretts- og friluftsliv

SV mener at tilrettelagte idrettsaktiviteter er viktige av flere grunner. Idrett og friluftsliv gir positive opplevelser og livsutfoldelse. Idretten gir helsegevinst og utvikler fellesskapsholdninger og respekt for medmennesker. Mange får styrket selvbilde og bedre selvtillit ved at de mestrer idrettsaktiviteter.

SV mener at breddeidretten skal prioriteres. Dette betyr satsing på et allsidig tilbud og idrettsglede framfor tidlig spesialisering og konkurransealvor. Vi vil sikre arealer til friluftsliv, bading, fiske og fangst.

Toppidrett er underholdning for mange, og betyr mestring og egenutvikling på høyt nivå. Men toppidretten nasjonalt og internasjonalt kommersialiseres i stadig større grad. Kommersialiseringen må ikke få prege bredde- og masseidretten blant barn og unge. Det er viktig å opprettholde idretten som en bred massebevegelse.

SV vil i perioden:

12.3 Mediepolitikk

Målet i mediepolitikken er å styrke kvalitet og mangfold, sikre kritikk og avsløring av skjevheter i samfunnet, samt medieetisk bevissthet og ansvar.

NRK må videreutvikles som allmennkringkaster, med de forpliktelser det innebærer i forhold til kultur, språk, minoriteter, ytringsfrihet og demokrati. Alle allmennkringkasterne (NRK, TV2 og P4) har et stort ansvar når det gjelder å sørge for at det skal være programmer både for mindretall og flertall.

Mediekvalitet og mangfold trues i økende grad av eierkonsentrasjon og kommersialisering. Det er derfor viktig å være svært restriktive når det gjelder konsentrasjon av eierskap og krysseierskap. For et lite land som Norge er det spesielt viktig kulturelt å bevare og videreutvikle allmennkringkastingsprofilen ikke bare i NRK, men også i de kommersielle fjernsyns- og radioselskapene. Lokalkringkasting og -presse må få gode muligheter til å ivareta nærhet til og identitet for lokalbefolkningen, fordi de er viktige supplementer til riksdekkende medier.

Pressestøtte skal brukes for å ivareta bredde og mangfold både politisk og språklig. I et samfunn der de kapitalsterke får mer og mer makt, må interessene til de med minst makt støttes.

Internettet gjør det billigere å nå ut med et budskap. Internettet kan dermed bidra til utjevning når det gjelder muligheten til å nå ut med informasjon. Internettet fører også til at teleselskaper og mediebedrifter slår seg sammen for å levere tjenester på nettet.

SV vil at nettet skal være en digital allmenning, og vil begrense de store selskapenes makt over nettjenestene.

SV vil i perioden:

12.4. Språkpolitikk

I arbeidet med å utvikle en bevisst kulturpolitikk står språket sentralt. I dag er det norske språket truet på viktige områder. Særlig ser vi økende innslag av engelsk i næringslivet, i høyere utdanning, i toneangivende ungdomskulturer og ikke minst innenfor alt som har med informasjonsteknologi å gjøre. I arbeidet med å bygge et trygt og flerkulturelt samfunn er det viktig å sikre et stabilt og trygt norsk språk, både bokmål og nynorsk.

13. Lovbrot og straff

13.1 For personvern - mot overvaking

Personvern betyr retten til kontroll med opplysningar som gjeld ein sjølv. Di meir sensitive opplysningane er, di viktigare er det for den enkelte å ha kontroll med kven som har tilgang til opplysningane, og med at opplysningane er korrekte. Helseopplysningar er av dei mest sensitive opplysningane. På dette området kan vi få ei stadig aukande bruk av genetiske testar.

Omsyn til personvernet kan best takast vare på ved at den enkelte registerførar får plikt til å varsle den som blir registrert i eit nytt register for første gong. Det vil gi alle høve til å kontrollere opplysningane, og eventuelt krevje at dei blir retta eller sletta.

Bruk av datateknologi gjer det lett å samle inn, lagre, ajourføre og kople saman enorme mengder informasjon. Ved å bruke av datateknologi lèt vi etter oss elektroniske spor som kan brukast til å kartleggje kor vi har vore, kva tid vi har vore der og kva vi har gjort.

Videoovervaking av offentlege stader blir meir og meir brukt, og brukarane orsakar seg med at då vil ein få betre sjanse til å avsløre alvorleg kriminalitet. Synlege, opne kontrollar må brukast i staden for upersonlege, usynlege kontrollmetodar. Det er betre med meir politi i byane enn kamera.

Reglane for lagring av data frå videoovervaking må strammast inn. Faren for misbruk av opptak aukar di lengre opptaka blir lagra. SV vil gå inn for sterkare regulering av videoovervaking på arbeidsplassen.

SV vil perioden:

13.2 Kriminalpolitiske utfordringar

Mange opplever at livet kjennest ut til å vere lite trygt. Ikkje minst er dette eit resultat av at vald i gatene har fått så stor plass i media. Denne kjensla skal ein ta på alvor, og synleg politi er eit viktig verkemiddel i så måte. På den andre sida er det viktig å hugse på at størsteparten av valdelege brotsverk skjer i heimane, og her er det først og fremst kvinner og barn som er mest utsette. Denne valden må fram i lyset, og det må setjast i verk omfattande tiltak både når det gjeld offer og overgripar/den som utøver valden. Krisesentra gjer ein makelaus jobb og må sikrast vidare drift. Samtidig trengst det ein lovheimel som gir høve til å fjerne overgriparen frå heimen slik at kvinner og barn kan bli buande der. Betre kompetanse og koordinering mellom instansar som kjem i kontakt med valdstrua kvinner og barn, må prioriterast; og politiet og rettsapparatet må setjast i stand til å handtere valds- og overgrepssaker på ein tilfredsstillande måte. Eit tradisjonelt kvinnesyn og redsle for å gripe inn i "privatsfæren" hindrar i dag mange kvinner og barn i å leve eit fritt liv. FN reknar vald mot kvinner som eit av de aller største hinder for utvikling i verda.

I Noreg har det vore ein auke i den registrerte kriminaliteten. Brotsverk som gjeld økonomisk vinning står for den største delen, men skadeverk og valdskriminalitet har også ein ganske stor del av dei melde lovbrota. Valdskriminaliteten har blitt grovare dei siste åra. Om lag 80 prosent av all valdskriminalitet skjer når gjerningsmannen er påverka av alkohol eller narkotika.

Unnaluring når det gjeld skatten og krenking av lova i mange konkursar gjer at respekten for lov og rett blir mindre. Ein reknar i dag med ein svart økonomi i Noreg på mellom 40 og 60 milliardar kroner.

Miljøkriminalitet med ulovlege giftutslepp set liv og helse i fare for menneska, i tillegg til øydeleggingane på miljøet.

Ny teknologi gjer det enklare å spreie ulovleg informasjon og biletmateriale, slik som barneporno. Produksjon av barneporno og seksuelt misbruk av barn med økonomisk vinning som føremål, går også føre seg i Noreg. Internett er tatt i bruk for distribusjon av porno over landegrensene. Arbeidet for å avdekke dette må bli meir intensivt.

SV vil i perioden:

13.2.1 Ei straff som verkar

Straffereaksjonane mot den enkelte lovbrytaren må vere slik at dei skal hindre nye lovbrot. Dette vil seie ei rask oppklaring av lovbrota og ein rask straffereaksjon. Spørsmålet om kor lenge lovbrytaren eventuelt skal misse fridommen, soningsforhold og oppfølging under og etter soninga må vurderast ut frå kva som best hindrar at nye lovbrot skal skje.

Alternative straffereaksjonar til å misse fridommen må brukast meir enn i dag. Noreg har bygt ut fleire alternativ til fengsel, slik som samfunnsteneste og tilsynsprogram for rusmisbrukarar og for folk som er dømde for lovbrot på det seksuelle området, og enkelte andre grupper. Brot på reglar/vilkår for slike straffemåtar må føre til raske reaksjonar, eventuelt til fengselsstraff. Kombinasjon av fengselssoning og andre straffereaksjonar/tilsynsprogram må også utviklast vidare.

Fengselsstraff fører oftast til at folk blir mindre i stand til å meistre livet sitt. Derfor er det viktig at overgangen frå fengsel til fridom kan skje litt etter litt. Dei fleste som har sete i fengsel, gjer kriminelle handlingar på ny. Skal vi greie å redusere tilbakefalla, må langtidssonarar som ein hovudregel gå frå fengsel til tilsyn etter halv tids soning, slik at dei kan bruke den siste delen av soninga til “normalisering”. Brot på slike vilkår må føre til ein rask reaksjon og eventuelt til soning av restdommen i fengsel.

SV vil i perioden:

13.2.2 Vald mot kvinner og barn

Vald og seksuelle overgrep - slik som valdtekt og incest - er eit stort problem for kvinner og barn. Både politiet, rettsstellet og helse- og sosialarbeidarar treng fleire kunnskapar på området. Det offentlege må ta ansvar for å auke kompetansen og byggje opp brukande hjelpetiltak. Barnevernet må få betre vilkår for å yte hjelp til utsette barn. Krisesenter og sjølvhjelpsgrupper skal først og fremst vere eit utfyllande tillegg til eit godt offentleg tilbod.

SV vil i perioden: