Solidarisk Veivalg

Arbeidsprogram for Sosialistisk Venstreparti 1993 - 1997

Solidarisk Veivalg

INNLEDNING

Sosialistisk Venstreparti arbeider for et sosialistisk samfunn, et samfunn bygd på folkestyre, rettferdig fordeling og likeverdige levekår for alle mennesker uansett bakgrunn, bosted, kjønn og livssyn. Sosialistisk Venstreparti arbeider for økologisk balanse i produksjon og forbruk nasjonalt, og globalt og for utjamning i og mellom rike og fattige land.

SV ønsker ikke en velferds- og sysselsettingspolitikk som finansieres av tradisjonell økonomisk vekst med stadig raskere uttak av naturressurser. Nye reformer må finansieres av omfordeling fra de som har mye til de som har lite og ved bedre utnyttelse av de ressurser vi allerede tar ut.

Derfor arbeider SV for en omlegging av økonomien, f.eks. ved at vi ønsker å bremse utvinninga av olje i Nordsjøen. Det betyr ikke at SV vil stille seg utenfor kampen om hvordan oljeinntektene, eller en eventuell sterk tradisjonell økonomisk vekst i framtida, skal fordeles. SV vil delta i den kampen for å hindre at økte inntekter brukes på en måte som bare vil skape enda større problemer i framtida.

I dette programmet har vi lagt stor vekt på å styrke fastlandsøkonomien for å redusere oljeavhengigheten. Vi vil gjøre investeringer for framtida - ikke sløse bort våre natur-ressurser.

Solidaritet

Folkelige bevegelser har koblet egeninteresse og ansvaret for andre i kamp mot urettferdighet, rasisme, undertrykking og utbytting. Solidaritet har vært drivkraften i viktige forandringer til menneskehetens beste, i vårt eget land, og i resten av verden.

Det er langt igjen til en rettferdig fordeling av eiendom, inntekt, naturressurser, mat, arbeid og livskvalitet. Forskjellene øker mellom rike og fattige land. Et flertall av menneskene i verden lever i fattigdom og nød, et lite mindretall i materiell overflod. Forskjellene øker også mellom folk i vår rike del av verden. Kvinner og barn er blant de fattigste i alle samfunn og i alle samfunnsklasser. Høy arbeidsløshet setter stadig flere utenfor velferdsstaten. Samtidig er ikke stadig økende forbruk for menneskehetens rike mindretall det samme som stadig økende livslykke. Livskvaliteten forutsetter at grunnleggende behov dekkes, men også at den enkelte opplever trygghet og mening med det man gjør, får brukt evner og krefter i fellesskap med andre og møter medgang og motstand.

SVs hovedmål er solidaritet nasjonalt og globalt.

Miljø

Solidaritet betyr at vi tar ansvar for dem som kommer etter oss. Ingen generasjoner har rett til å overforbruke jordas ressurser. Dagens produksjons- og forbruksmønster kan ikke fortsette. Rovdrift på naturen fører til at plante- og dyrearter går tapt for ettertida. Forbruket av ikke fornybar energi skaper klimaforandringer. Forurensing av avfall øker langt ut over naturens tålegrense. Både fattigdom og rikdom er viktige grunner til at vi ikke har et internasjonalt samfunn i økologisk balanse. Fattigdommen må bekjempes, rikdommen må fordeles. Innholdet i veksten må forandres slik at den blir bærekraftig og ikke styres av kortsiktige økonomiske interesser.

Hvis andre skal komme etter, må vi gå foran. Det må bygges allianser nasjonalt og internasjonalt for at kunnskap og tvil om miljø og utvikling skal komme framtida til gode.

SVs hovedmål er bærekraftig utvikling nasjonalt og globalt.

Arbeid

Det er meningsløst at mange går arbeidsløse samtidig som det er behov for at arbeid blir gjort på mange samfunnsområder. Det er meningsløst at massearbeidsløshet fester seg i de fleste land og at de samme landene samtidig fører en ensidig politikk for kostnadsreduksjoner og bedret konkurranseevne. Det er meningsløst at den økonomiske krisen som de fleste rike land opplever i stor grad skyldes overproduksjon og svikt i etterspørsel av varer som det ikke er økologisk forsvarlig å produsere.

Verdiskaping betyr at produksjon og næringsutvikling må innrettes for at grunnleggende behov skal dekkes, for at varige verdier skal skapes innen rammene for en bærekraftig utvikling. Arbeid til alle kan bare sikres hvis man kombinerer kampen mot arbeidsløsheten med kampen for miljøet, og velger de løsninger som fremmer bruk av menneskelig arbeid og fornybare naturressurser. Det gjelder for industrien, for landbruk og fiske, for offentlig og privat tjenesteyting. Verdiskaping må organiseres slik at unødig og forurensende transport begrenses og slik at verdien av naturressurser og arbeid kommer folk flest til gode. Det forutsetter en solidarisk handelspolitikk mellom rike og fattige land.

Teknologisk utvikling gjør at stadig flere varer kan produseres med stadig færre ansatte. Å dele lønnsarbeidet på flere er viktig for å fordele makt, inntekt og fritid.

SVs hovedmål er verdiskaping for grunnleggende behov og arbeid til alle.

Demokrati

Demokrati betyr folkestyre over beslutninger som er viktige for folk flest. Folkestyre forutsetter at folk flest engasjerer seg, deltar aktivt og har makt og medbestemmelse, enten gjennom valgte representanter eller direkte - på arbeidsplassen, på skolen, i institusjoner, i nærmiljøet, i organisasjoner og folkelige bevegelser. Makt og medbestemmelse for folk flest forutsetter økt demokratisk styring over økonomien, verdiskaping og fordeling. Liberalisering og nedbygging av politisk styring over økonomien har gitt økt makt til markedet, spekulanter og dem som besitter eiendom. Økt demokrati forutsetter økonomisk demokrati. Økt demokrati betyr at beslutninger tas nærmest mulig dem det angår, men også at man har fungerende demokratiske strukturer som gjør at helhetsinteresser ivaretas forsvarlig. Det vil være til kontinuerlig debatt hvilke avgjørelser som skal tas i kommuner, i fylker og på nasjonalt plan. For å sikre rettferdig fordeling mellom land, regioner og verdensdeler og en globalt forsvarlig miljøpolitikk, er det nødvendig med solidarisk internasjonalt samarbeid som har rettferdig fordeling og miljø som hovedmål.

SVs hovedmål er et utvidet demokrati og folkestyre.

Makt og styring

En politikk for solidaritet, nasjonalt og internasjonalt, arbeid til alle, bærekraftig utvikling og økt demokrati, krever styring over økonomien. Årsaken til at kløften mellom rike og fattige land øker, er den internasjonale kapitalens makt over ressurser og eiendom. Den viktigste årsaken til miljøproblemene er et økonomisk system som gjør at flertallet av jordas befolkning lever i fattigdom, mens et mindretall lever i overflod. En økonomi som fungerer slik at innholdet i veksten er likegyldig fordi målet er høyest mulig avkastning på kort sikt, er ikke bærekraftig og kan ikke sikre en rettferdig fordeling.

I et verdenssamfunn der eiendomsretten over kapital og naturressurser er den viktigste forutsetninga for makt og dominans over vårt felles miljø og over enkeltmenneskers levekår, blir hovedutfordringa hvordan, og etter hvilke mål, kapital skal styres og eiendom fordeles. Dersom premissene for en global handel skal legges av dem som idag har makt over kapital og eiendom, betyr det økt frihet for at de sterkeste kapitalinteressene skal få enda større makt. Dersom kapital uhindret og på sekunder kan bevege seg over hele verden etter hvor avkastninga er størst, betyr det at det enkelte lands muligheter til å styre økonomien etter viktige samfunnsmål er svært begrenset. Det er derfor ikke mulig å ha ideelle mål for en rettferdig fordeling, full sysselsetting og en ansvarlig miljøpolitikk, uten å ha en strategi for hvordan kapitalen skal styres.

Internasjonalisering av økonomien har betydd at den styrbare enheten som den enkelte nasjonal utgjorde, har mistet vestentlig kontroll og makt. I Norge ble de viktigste sosialdemokratiske økonomiske styringsredskapene fjernet i 80-åra og begynnelsen av 90-åra. Disse ble innført etter krigen og har vært en viktig forutsetning for å kunne utvikle den norske velferdsstaten og en viktig grunn til at arbeidsløsheten i Norge har vært lav sammenlignet med mange andre land. Stortingsflertallet har valgt å flytte viktige politiske og økonomiske beslutninger fra folkevalgte organer til markedet. Dette har vært en del av en aktiv tilpasning til EFs indre marked, og en villet politikk fra stortingsflertallets side for økt internasjonalisering av norsk økonomi. En mer liberalistisk økonomisk politikk er en viktig årsak til den omfattende bankkrisen, det høye rentenivået og til ny etterkrigsrekord i arbeidsløshet.

SV vil arbeide for at Norge fører en selvstendig økonomisk politikk for rettferdig fordeling, for full sysselsetting, og for å sikre samfunnsnyttige investeringer. Våre mål er ikke forenlig med spekulasjonsøkonomi, fri flyt av kapital, økt markedsmakt og liberalisme. SV vil arbeide for økt styring av økonomien og modernisere og videreutvikle styringsredskaper.

Virkemidler for økt styring:

SV sier nei til EF-medlemskap

EFs målsettinger står i direkte motsetning til de målsettinger og virkemidler SV ønsker å bruke for å skape et bedre samfunn. Et norsk medlemskap i EF vil frata Norge handlefrihet og valgmuligheter på en rekke viktige områder.

EFs miljøpolitikk er underordnet målsettinga om økt forbruksvekst og fjerning av handelshindringer. EFs indre marked vil øke energiforbruket og forurensninga i Vest Europa, og gjøre det langt vanskeligere å oppnå en bærekraftig utvikling.

EFs målsetting om fri bevegelse av varer, tjenester og kapital fratar nasjonale og lokale myndigheter styringsredskaper på en rekke viktige områder. Spekulanter og storkonserner får friere spillerom fordi kapitalbevegelser ikke styres. Frikonkurranse på offentlige anbud fratar kommuner og fylker muligheten til å støtte arbeidsplasser lokalt. Harmonisering av avgifter gjør det vanskeligere å føre en omfordelingspolitikk.

EFs beslutningssystem flytter avgjørelser fra folkevalgte organer til ministermøter og byråkratier. Stadig flere og viktigere beslutninger tas bak lukkede dører. Muligheten enskeltpersoner og folkelige organisasjoner har til å påvirke beslutningene reduseres i takt med at avstanden til lovgiverne øker.

Siktemålet med EFs indre marked er å styrke vesteuropeisk storindustris posisjon i konkurransen med USA og Japan. Det gjøres ved at storkonsernene får frie hender på EF-markedet, samtidig som det bygges opp nye murer mot verden utenfor. Denne konkurransepolitikken fører til ulike mottiltak fra USA og Japan og en utvikling i retning av handelskrig. De største taperne på handelsblokkenes proteksjonisme er u-landene.

EF-landenes regjeringer vedtok i desember 1991 i Maastricht at EF skal utvikles til en europeisk union med felles valuta og sentralbank og felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Stadig flere beslutninger også på andre områder skal flyttes fra folkevalgte lokalt og nasjonalt til EF-nivå. Planene om en europeisk union vil ytterligere øke avtanden mellom borgere og lovgivere og videreføre utviklinga i retning av et uregulert og ustyrbart marked. De vil også videreutvikle EF på veien mot en økonomisk og politisk supermakt med felles politikk overfor verden utenfor og et eget militærapparat som kan brukes til å føre krig for EF-interesser overalt i verden.

For Norge vil et EF-medlemsskap blant annet innebærere at det blir vanskeligere å skape full sysselsetting fordi målsettinga om fri bevegelse av varer, tjenester og kapital forbyr bruk av en rekke egnede virkemidler. Samtidig blir omstilling til mer miljøvennlig produksjon vanskeliggjort fordi det er forbudt å nekte import av varer som er lovlig omsatt i andre EF-land, og det blir vanskelig å føre en politikk som reduserer forurensning og energiforbruk fordi EFs indre marked forbyr alle tiltak som forstyrrer konkurransen.

Distriktene vil være spesielt utsatt dersom Norge blir medlem av EF fordi en politikk for spredt bosetting settes under et langt hardere press. En rekke ulike støttetiltak er forbudt i EF og kontroll over naturressurser vil med et EF-medlemsskap i stadig større grad overlates til markedskreftene.

Norge har en økonomi som i stor grad er basert på konjunkturutsatt eksport. EFs regler legger begrensninger på muligheten for å brukes statsbudsjettet aktivt til å motvirke at et kortsiktig fall i f.eks. oljeprisene, slår direkte inn i norsk økonomi, fordelingspolitikk og sysselsetting. Det norske velferdsstaten vil skvises fordi de offentlige inntektene begrenses av regler for skatter og avgifter.

Et EF-medlemskap vil i tillegg øke den kulturelle og geografiske avstanden til beslutningstakerene og grunnlaget for politikerforakt og maktesløshet kan øke.

SV vil arbeide for at:

SVs EØS-strategi

EF-systemet består av to prosjekter: Det markedsliberale indre markedsprosjektet og unionsprosjektet som skal sikre at "Europa taler med en stemme" i økonomisk politikk, utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk.

EØS er den markedsliberale delen av EF-prosjektet. Dette indre marked sikres gjennom forbud mot at nasjonale og lokale organ griper inn i den frie konkurransen ut fra sosiale eller samfunnsmessige hensyn. EØS er derfor ikke en uproblematisk utvidelse av handelsavtalen med EF, men betyr en grunnleggende om-bygging av det norske samfunnet, en ombygging som fastlegges ved rettsregler som EF-domstolen i siste instans har enerett til å tolke.

Norsk medlemskap i EØS betyr også et historisk brudd med det som har vært grunnlaget for norsk politikk i størstedelen av vårt hundreår: Utfordringer i folks hverdag har blitt fanget opp av politiske krefter som har utviklet politisk styring for å mestre utfordringene.

SV må arbeide for at Norge raskest mulig sier opp EØS- avtalen. En oppsigelse innebærer at frihandelsavtalen fra 1973 trer i kraft igjen. Denne avtalen sikrer tollfri markedsadgangen til EF-markedet for alle viktige eksportnæringer unntatt fiskerinæringa.

Som medlem av EØS må norsk lovgivning i framtiden være i samsvar med EØS-reglene, med de EØS-reglene som gjelder i dag og med dem som EF vedtar i framtiden. Den formelle vetoretten innen EØS er i strid med hovedpoenget ved EØS-avtalen. Meninga med EØS er at EF og EFTA skal ha samme regelverk for alt som regulerer den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Hver gang vetoretten tas i bruk, får EØS et regelverk som skiller seg fra EF-regelverket for den EF-lov vetoretten brukes mot. Et eventuelt norsk veto mot en EF-lov betyr at denne EF-loven ikke får betydning for noe EFTA-land, uansett om andre EFTA-land skulle ønske loven innført i EØS. EF har adgang til å suspendere EØS-avtalens regler på hele det området der vetoretten tas i bruk.

Dette betyr på den ene siden at det er tvilsomt om vetoretten vil tas i bruk av regjeringer som ser EØS som en god løsning for Norge, enten EØS ses som en varig løsning eller en mellomstasjon mot EF-medlemskap.

På den annen side markerer vetoretten at EØS-kampen aldri tar slutt. SV vil kreve vetoretten brukt både når viktige norske interesser står på spill og når nye EF-lover truer grunnleggende fellesinteresser i europeisk eller global sammenheng. SV vil derfor arbeide for at norsk veto nedlegges mot enhver EF-lov som begrenser norsk kontroll over egne ressurser (olje, gass, vannkraft og fisk), som rammer vår evne til å styre samfunnsøkonomien ut fra målsettinger om full sysselsetting og utjamning i levekår mellom landsdeler og sosiale grupper, eller som begrenser vår handlefrihet til å sikre høye standarder innen miljø, helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

SV vil utjamne ulikhet mellom kommuner

Fordelingspolitikken innad i Norge står overfor en rekke utfordringer. Det vil alltid være en avveining i politikken mellom ønsket om likeverdige tilbud for befolkninga og ønsket om desentralisering av makt og myndighet. SV mener at ulihetene i tjenestetilbud og egenandeler mellom kommuner har blitt for stort og at det er nødvendig med nasjonale standarder på viktige områder for å sikre folk flest et likeverdig tilbud.

Fylker - og særlig kommunene - har ansvaret for de viktigste tjenestene til befolkninga og utforminga av lokalmiljøet. Kommunalpolitikken må ta sikte på å utjevne ulikhet mellom befolkninga i by og land, i regioner og innen den enkelte kommune. Desentralisering av ansvar og utforming av tiltak og tjenester fra staten og fylkeskommunen til kommunene er en riktig utvikling. Det gir mulighet til å forankre tjenestetilbudet, miljøtiltak, samferdselspolitikk mm. lokalt.

Det er idag stor ulikhet i tilbudet til befolkninga avhengig av hvilken kommune man er bosatt i, og de kommunale avgiftene og egenbetalingene varierer sterkt. En viktig forklaring på dette er at de økonomiske overføringene fra stat til kommune ikke har økt i takt med det ansvar og de oppgaver kommunene har fått. Det er behov for en omlegging av statens politikk overfor kommunene for å motvirke ulikheter og for å sikre et minimum av rettigheter for grupper med spesielle problemer.

For befolkninga i distriktene er det viktig å sikre desentraliserte tilbud. Det er også viktig at overføringene mellom stat og kommune utformes slik at det tydeliggjøres at distriktene står for en vesentlig del av verdiskapinga i Norge - særlig gjennom forvaltninga av naturressurser. Overføringsordninger og skattesystem må utformes slik at ansvarlig nasjonal ressurs- og miljøforvaltning sikres.

For befolkninga i byer - og særlig i storbyene - er det viktig å sikre likhet i levekår innen befolkninga og mellom dem som har de dårligste levekårene og befolkninga i landet forøvrig. Den økonomiske situasjonen i storbyene har relativt sett blitt dårligere de siste årene. Storbyene har større utgifter enn andre kommuner på flere områder, f.eks. når det gjelder økonomisk sosialhjelp, eldreomsorg, barnevern, langtidsledighet blant ungdom, rusmiddelbruk og kriminalitet. Storbyene har dessuten spesielle utfordringer i forhold til byfornyelse, trafikk og miljø.

SV ønsker en omlegging av kommunalpolitikken. Inntektssystemet må endres slik at det i større grad tas hensyn til ulikheter i befolkningssammensetninga og spredt bosetting samt behovet for økt innsats når det gjelder sosialhjelp, barnevern, aleneboende eldre og langtidsledighet. Samtidig må tilbudet til den enkelte sikres gjennom nasjonale minstestandarder på viktige områder. SV ønsker å begrense omfanget av kommunale avgifter og istedet forslå økt frihet for kommunene til å fastsette inntektsskattenivået. Dette vil åpne for en mer rettferdig kommunal skatte- og avgiftspolitikk. SV ønsker å kanalisere investeringene i kollektivtrafikk slik at miljøeffekten blir størst mulig. Det betyr at investeringer og drift i kollektivtrafikk prioriteres i sentrale strøk. I distriktene er det viktig å sikre gode kommunikasjoner gjennom en fornuftig og miljøvennlig samferdselspolitikk.

SV vil arbeide for økt forståelse for at samspill mellom levende distrikter, byer og storbyene er nødvendig for å sikre mangfold i næringspolitikken, en forsvarlig miljøpolitikk og rettferdig fordeling mellom befolkninga uavhengig av bosted.

SV vil arbeide for:

SV lover ikke alt til alle

En politikk som tar sikte på arbeid til alle, bedre miljø, økt livskvalitet og økt demokrati krever klare prioriteringer. SV vil gi velgerne klar beskjed om medaljens bakside; vi vil dele goder og byrder.

SV vil redusere de utgiftene på statsbudsjettet som bidrar til forurensning, enten det dreier seg om produksjon eller transport. Vi vil nedprioritere prestisjefylte utbyggingsprosjekter og redusere investeringene i oljevirksomheten. Vi vil skjære ned på investeringer til motorveier og går imot to rullebaner på Gardermoen. SV vil skjære ned på forsvarsbudsjettet og går imot forslagene fra Forsvarskommisjonens flertall om å investere i store våpensystemer, som jagerfly og u-båter.

SV vil styrke statsbudsjettets inntektsside gjennom skatte- og avgiftspolitikken. Flertallet kan ikke regne med økt materielt forbruk dersom SV får økt innflytelse. SV vil øke beskatninga av oljeselskapene for å sikre at større deler av oljeformuen kommer fellesskapet til gode. Vi vil øke bruken av miljøavgifter. SV vil legge om skattepolitikken slik at det blir økt skatt på kapitalinntekter, større formuer, arv og høyere inntekter mens lavere inntekter skal få skattelette. SV går inn for at skatt og kontroll med frynsegoder i næringslivet økes og vil satse på økt kontroll for å hindre skatte- og momsunndragelser og svart arbeid.

SV vil endre næringsoverføringene slik at de i større grad sikrer viktige samfunnsmål. Landbruksoverføringene bør endres slik at de sikrer et arbeidsintensivt og økologisk forsvarlig landbruk. Overføringene til fiskeriene bør endres for å styrke sysselsettinga i kystflåten samtidig som trålflåten reduseres. SV vil endre avgiftsprofilen overfor næringslivet slik at arbeidsgiveravgiften reduseres mot at avgifter på ressursbruk og forurensning øker. SV vil føre en aktiv politikk for å få folk i jobb. Lavere arbeidsløshet vil spare samfunnet for store utgifter til arbeidsløshetstrygd.

Makt til å forandre - utenfor EF

I dette utkastet til arbeidsprogram for 1993 - 1997 meisler vi ut vår politikk for resten av 1990-åra. SV's politikk er alternativet til fortsatt EF-tilpasning og EF-medlemskap. Vi vil bruke friheten utenfor EF til å forandre samfunnet. Vårt utgangspunkt er at vi må ta globalt ansvar. En viktig forutsetning for å nå våre politiske mål er å få styring og kontroll over økonomien. SV ønsker makt og innflytelse for å forandre den politiske kursen. Vi vil styre for å fjerne arbeidsløshet og miljøproblemer, for å redusere forskjeller og avmakt.

SV vil søke politiske allianser for å forandre samfunnet. SV vil ta regjeringsansvar dersom vi oppnår enighet med andre partier om en politikk som går i retning av våre mål. SV går til valg på at søknaden om norsk EF-medlemskap skal trekkes tilbake. Dersom det ikke blir flertall i Stortinget for dette, er regjeringssamarbeid med andre partier umulig før en folkeavstemning om EF-medlemskap og Stortingets behandling av medlemskapsspørsmålet er avsluttet. SV vil legge resultatet fra en folkeavstemning til grunn for sin avstemning i Stortinget dersom et flertall av velgerne og et flertall av fylkene står bak resultatet.

Et sterkt SV som oppnår politiske resultater er avhengig av bred folkelig oppslutning. En solidarisk politikk i Norge er avhengig av en sterk fagbevegelse som tar et helhetlig samfunnsansvar -og ikke ensidig kjemper for egne medlemmers kortsiktige interesser. Miljøbevegelsen er en viktig alliert når SV arbeider for å få gjennomslag for en gjennomgripende omlegging av norsk politikk i miljøansvarlig retning. Men også andre, folkelige organisasjoner og bevegelser, er viktige i kampen for et mer rettferdig samfunn.

Arbeid til alle

Arbeid til alle og et miljø i balanse må være overordnede mål i den økonomiske politikken. I den politiske debatten fokuseres det ensidig på underskudd på statsbudsjettet og fare for økt prisstigning - ikke på underskudd på arbeidsplasser. Arbeidsløshet betyr at samfunnets viktigste ressurs - menneskelig arbeidskraft - ikke benyttes fullt ut. Dette betyr at samfunnet taper viktig verdiskaping. Det er et hovedmål for SV at ledige ressurser brukes til å skape varige verdier og til å dekke viktige samfunnsbehov.

Norge har satt ny etterkrigsrekord i arbeidsløshet. Det er ingen tegn til nedgang i arbeidsløsheten dersom dagens politikk videreføres. Det er behov for en radikal omlegging av den økonomiske politikken, næringspolitikken og fordelingspolitikken dersom målet om arbeid til alle skal nås. Uten et systemskifte, uten at markedskapitalismens spillerom radikalt begrenses, kan ikke SV love full sysselsetting.

Teknologisk utvikling og rasjonaliseringer har ført til et kraftig fall i industrisysselsettinga i Norge. Samtidig har manglende håndheving av konsesjonslover og andre mulige styringsmidler, og mangel på industripolitisk strategi gjort det altfor enkelt å nedlegge, slakte, kjøpe opp og flagge ut norske industriarbeidsplasser. Det er et viktig mål å sikre eksisterende industrivirksomhet over hele landet, og hindre ytterligere arbeidsplassreduksjoner. Tungindustrien er viktig fordi den skaper eksportinntekter og markeder for leverandørindustrien, ikke minst i distriktene. Det er imidlertid ikke innenfor denne delen av næringslivet sysselsettinga vil øke i åra framover. Økt sysselsetting innenfor den tradisjonelle eksportindustrien er avhengig av at råvarer i større grad videreforedles og av etablering av gjenbruk og gjenvinning av metaller, plast, papir mm.

Norges industriproduksjon er i stor grad basert på råvarer og rikelig tilgang på billig kraft.

Oljevirksomheten er dominerende både fordi en stor del av statlige og private investeringer skjer i oljesektoren og fordi den står for betydelige deler av norske eksportinntekter. Avhengigheten av olje- og annen råvareproduksjon gjør industrien og norsk økonomi sårbar overfor pris- og konjuktursvingninger. Oljevirksomheten legger beslag på store deler av de samlede investeringene i Norge, og fortrenger industriell nytenkning på andre områder. Både av miljøhensyn, av hensyn til forsvarlig forvaltning av Norges viktigste nasjonalformue og av hensyn til øvrig næringsutvikling, må oljeutvinningstempoet ned og investeringene i oljevirksomheten reduseres.

Norsk konkurranseevne er forbedret det siste tiåret uten at det har gitt annet enn økt arbeidsløshet. Det er feil å legge skylda for ledigheten i Norge på lønnsnivået, og det er for enkelt å framstille lønnsnivået i Norge som for høyt. Dersom man vurderer lønnsforskjeller mellom Norge og våre viktigste handelspartnere, og tar med både industriarbeiderlønninger og funksjonærlønninger, er den gjennomsnittlige lønnsdifferansen på ca. 10% med dagens kronekurs. Forholdsvis små lønnsforskjeller i Norge er dermed viktig når konkurranseevnen skal måles. Industriarbeiderlønningene i Norge ligger omtrent på nivå med industriarbeiderlønningene i Tyskland. En rekke andre forhold som f.eks. transportkostnader, kapitalkostnader og utnyttelse av naturressurser, er viktigere for norsk konkurranseevne enn lønnsnivået.

I internasjonal sammenheng er fagbevegelsen i de skandinaviske land sterk.En sterk fagbevegelse som tar helhetlig samfunnsansvar er viktig for å sikre effektivitet, samhold og utvikling i alle deler av næringslivet. Et godt organisert arbeidsliv er et viktig konkurransefortrinn for norsk næringsliv.På samme måte er velferdsstaten viktig for norsk konkurranseevne.Et effektivt offentlig helsevesen, sterk vekt på utdanning og forskning og gode kommunikasjoner, er viktig for et velfungerende privat næringsliv. Samtidig er det nødvendig med klare, enkle og effektive regler for skatter, avgifter og offentlige støtteordninger.

I primærnæringene har antall årsverk gått kraftig ned de siste åra. Samtidig har både jordbruk, skogbruk og fiske blitt svært kapitalintensivt og drives ofte på en måte som ikke er økologisk forsvarlig.

Nesten 70% av sysselsettinga i Norge er innenfor tjenesteytende næringer. Veksten i offentlig sysselsetting understrekes ofte, men av samlet tjenesteproduksjon står privat sektor for ca. 60%. Tjenesteytende næringers andel av norsk eksport er betydelig. I åra som kommer vil sysselsettinga i tjenesteytende næringer ytterligere øke, bl.a. fordi utdanningsnivået i Norge vil øke. Det er derfor viktig å ha en aktiv politikk overfor denne delen av næringslivet.

Det er behov for økt innsats i offentlig sektor - særlig når det gjelder omsorg, miljø og utdanning. Det er et politisk valg om man vil satse på å løse de grunnleggende behov i samfunnet i fellesskap over statsbudsjettet, eller om man vil satse på økt privat forbruk gjennom skattelettelser.Den mest effektive måten å sikre høy sysselsetting på, er å styrke det offentlige tilbudet som det er behov for.

Vi kan komme et godt stykke på vei ved:

Økt skatt på de som er i arbeid (utenom lavinntektsgrupper) brukes til å skape arbeidsplasser for ledige ved økt offentlig aktivitet.

En næringspolitikk som fremmer etablering av nye arbeidsplasser gjennom bedre tilgang på risikokapital og bedre offentlig støtteapparat. Dette vil på lengre sikt skaffe nye arbeidsplasser i privat sektor.

Det arbeides like mange timer idag i Norge som det gjorde for tjue år siden, samtidig er antall sysselsatte økt med 400.000 personer. Denne utviklinga skyldes i stor grad at det har kommet mange kvinner inn på arbeidsmarkedet - og at mange av dem jobber deltid - men også at arbeidstida er redusert for alle. Vi har dermed i stor grad delt lønnsarbeidet på flere i de siste tiåra, men uten at dette har vært en bevisst strategi i kampen mot arbeidsløsheten. Samtidig er omfanget av overtidsarbeidet betydelig, og tilsvarte i 1992 ca. 70.000 årsverk.

SV vil ta initiativ til at partene i arbeidslivet og myndighetene utreder mulighetene for en gjennomgripende reform for å dele lønnsarbeid, inntekt og arbeidstilknytning på flere

Hovedutfordringer

En viktig grunn til at industrien har mistet arbeidsplasser er at norsk produksjon for hjemmemarkedet er erstattet av importerte varer. Å gjenerorbre deler av hjemmemarkedet blir derfor viktig hvis industrisysselsettinga skal øke.Produksjon for hjemmemarkedet vil i hovedsak skje i små og mellomstore bedrifter der det største potensialet for flere arbeidsplasser er. Produksjon som erstatter import er like verdifull for handelsbalansen som økt eksport og vil samtidig redusere sårbarheten for konjunktursvigninger i norsk økonomi. Samtidig vil transportbehovet og dermed utslipp av klimagasser reduseres.

En systematisk satsing på nyskaping av miljøarbeidsplasser innenfor produksjon av varer og tjenester i privat og offentlig sektor vil gi mange nye arbeidsplasser. SV vil særlig arbeide for at energisektoren, der Norge har høy kompetanse som i liten grad blir utnyttet til å starte produksjon av varer og tjenester, blir et hovedsatsingsområde i næringspolitikken. Systematisk satsing på energieffektivitet, økt forskning og satsing på alternative energikilder vil derfor kunne skape mange nye, framtidsretta arbeidsplasser.

Også når det gjelder gjenvinning, resirkulering av avfall, kildesortering og andre miljøområder er mulighetene store for å skape nye, lønnsomme og framtidsretta arbeidsplasser. En miljøsatsing innenfor næringspolitikken vil være viktig for å redusere oljeavhengigheten.

Innenfor jordbruk, skogbruk og fiske er det nødvendig med en betydelig omlegging slik at man sikrer en økologisk forsvarlig forvaltning. En slik omlegging vil bety at primærnæringene blir mer arbeidskraftintensive og mindre kapitalintensive enn i dag.

SV ser alvorlig på den økende ungdomsledigheten. Ved inngangen til stortingsperioden er nesten halvparten av de helt ledige under 30 år. Ungdomsledighet er alvorlig av flere grunner: Ungdom er dårligere forberedt på å bli arbeidsløse blant annet fordi de har dårligere økonomiske ressurser da de ikke har vært i arbeid. Ungdom står også dårligere rustet i kampen på arbeidsmarkedet. De har ofte ikke vært i fast jobb tidligere, og har få referanser å vise til overfor mulige arbeidsgivere. SV ser den økende ungdomsledigheten i sammenheng med utviklinga mot "2/3-samfunnet" der hele generasjoner unge står i fare for å havne utenfor arbeidslivet for godt. SV vil i perioden prioritere tiltak som slår positivt ut for ungdom.

Levende bygder og kulturlandskap som er holdt i hevd, gjør mange lokalsamfunn til attraktive reisemål for turister fra utland og innland. Natur- og miljøopplevelser er Norges viktigste fortrinn innen turisme. Derfor er det viktig at turistnæringa tar utgangspunkt i nettopp dette. Turisme gir også mulighet for å øke sysselsettinga innenfor husflid og håndverk i hele landet.

Det er en rekke uløste oppgaver i det norske samfunnet, særlig gjelder dette tjenester som kommunene har ansvar for. En rekke kommuner sliter med dårlig økonomi og reduserer antall faste stillinger, samtidig som antallet som går på midlertidige arbeidsmarkedstiltak øker sterkt.Det er behov for flere faste stillinger på vanlige arbeidsvilkår i kommunene. I en situasjon med høy arbeidsløshet og store utbetalinger til trygd og kortsiktige tiltak er det meningsløst å ikke satse på de områdene der behovet er størst.

Dagens politikk legger opp til en kraftig økning i privat konsum i åra framover. En slik økning er ikke forsvarlig i ett av verdens rikeste land. Det er derfor en utfordring for fagbevegelsen, staten og Stortinget å utvikle strategier for at andre goder enn økt kjøpekraft kan tas ut i forbindelse med lønnsoppgjørene. Arbeidstidsreformer - generelt eller for bestemte grupper - vil øke livskvaliteten for dem som er innenfor arbeidsmarkedet, samtidig som det må bli en strategi for å dele lønnsarbeidet på flere.

Den viktigste grunnen til mangel på privat kapital til næringsvirksomhet er virkningene av bankkrisen og det høye rentenivået. Et høyt rentenivå betyr at lønnsomheten i næringslivet må være svært høy for at det skal være lønnsomt å plassere penger i næringsvirksomhet i stedet for innskudd i banker. Den ensidige tilknytninga til EFs valuta - ECU - må oppheves. Sammen med andre valutapolitiske tiltak vil dette kunne danne grunnlag for lavere rente til fordel for investeringslysten i næringlivet.

Praktisk politikk

Næringspolitikk

Høyt rentenivå, lav egenkapitaldekning i deler av næringslivet og manglende risikovillighet fra private banker gjør at statlig risikokapital i form av aksjekapital eller lånekapital er viktig for fornyelse og utvikling av næringslivet. SV ønsker at staten skal delta mer aktivt i verdiskaping og næringsvirksomhet gjennom statsbankene og et sett av virkemidler, som f.eks. utvidede utlånsrammer til lav rente, stille lavere egenkapitalkrav, akseptere høyere risikovillighet og stille mindre krav til finansiering fra private kilder.Et større innslag av statlig aksjekapital kan forhindre uønskede oppkjøp og nedleggelser. I en internasjonal økonomi der kapitalen flyter fritt over landegrensene, er eiendomsretten en viktig forutsetning for styring av næringslivet etter samfunnsbehov.

SV går inn for at Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond omorganiseres for å redusere byråkratiet og øke brukervennligheten. Statlig risikokapital skal forvaltes av et statlig aksjefond og av næringsfond sentralt og lokalt. Staten bør være mer villig til å ta risiko når det er samfunnstjenlig.

SV vil gjøre små- og mellomstore bedrifter til hovedsatsingsområde i næringspolitikken. Dette innebærer en radikal omorganisering, opprydding og utfylling av dagens støtteapparat og en desentralisering av midler og ansvar.

SV vil arbeide for en ny skattereform som betyr mer rettferdig fordeling og miljøpolitisk forsvarlig ressursbruk. SV vil bruke miljøavgifter, og direkte reguleringer for å begrense forurensninger og bruk av ikke-fornybar energi. Det er et mål for SV at næringslivet omstilles til å bruke fornybar energi, at energien utnyttes mest mulig og at forurensninger begrenses sterkt.

SV vil styrke offentlige støtteordninger som er rettet mot eksportfremmende virksomhet. De statlige garantiordningene under GIEK skal være et hjelpemiddel for norsk eksportindustri og målet må være å få en mer differensiert eksportstruktur både når det gjelder varesammensetning og marked. Disse ordningene er ment til å ta risiko og forventede tap bør synliggjøres, garantigiving må underlegges samfunnsøkonomiske kriterier og satsing både i Øst-Europa og utviklingsland må være utviklingsfremmende.

SV vil at direkte og indirekte statlig støtte til enkeltbedrifter og næringer knyttes til krav som sikrer overordnede samfunnsmål. Slike krav kan gjelde omstilling til mer miljøvennlig produksjon og sikkerhet for at arbeidsplasser opprettholdes.

SV vil ikke åpne for unntak i avgifter på fossilt brensel eller andre viktige miljøavgifter. For å sikre at miljøpolitikk fører til nødvendig omstilling, vil SV i stede aktivt bruke statlige omstillingsfond og støtteordninger. Når miljøavgifter innføres på nye områder kan det være aktuelt med en innfasing av avgiften slik at næringslivet får tid til nødvendig omstilling.

I perioden 1993 -1997 vil SV arbeide for:

Primærnæringene

Landbruk:

Det overordnede målet for landbruket er å utnytte våre naturlige ressurser av arealer og arbeidskraft slik at vi under skiftende omstendigheter kan dekke landets behov for de viktigste matvarene av god kvalitet. En forutsetning for å nå dette målet, er at vi har et sterkt, kvantitativt importvern. Produksjonen må skje på en slik måte at ressursgrunnlaget blir holdt i hevd og vernes for framtida. Det opprettholdes en løpende produksjon av mat på det eksisterende arealet dyrka jord (ca. 10 mill. dekar). På sikt økes arealet. Det må føres en streng jordvernspolitikk.

Støtte til jordbruket bør stimuleres til bruk av arbeidskraft og lokale naturressurser samtidig som støtten favoriserer økologisk drift.

SV vil sikre lik inntektsmulighet i landbruket for å oppnå likeverdige økonomiske og sosiale kår som den yrkesaktive delen av befolkninga ellers. Inntektsmålet må være likt i all produksjon og i alle deler av landet. Det må settes en øvre grense for hvor stor produksjon som kan få statlig støtte. En bør gjeninnføre en øvre arealgrense på 400 dekar for areal- og kulturlandskapstillegg i korn og 2.0 årsverk for årsverkstillegg i husdyrproduksjon. Stordrift og produksjon over denne grensen tar ut inntektene av markedet og ikke over statsbudsjettet. En omlegging av landbrukspolitikken etter SVs mål vil gi grunnlag for et billigere norsk landbruk med reduserte miljøkostnader. Det må sikres at kvinner og menn får samme anledning til å velge landbruk som levevei. SV vil bevare odels- og konsesjonslovene.

Samtidig må man kunne stille krav til landbruket om en mer miljøvennlig drift. Energiforbruket må reduseres. Produksjon av mat må primært bygge på lokale, sjølfornyende ressurser - areal og arbeidskraft. De innsatsfaktorer som blir tilført landbruket utenfra (maskiner, drivstoff, kunstgjødsel, kraftfor) må komme som nødvendig tillegg til disse ressursene.

I tillegg må avgiftene på sprøytemidler og kunstgjødsel økes vesentlig og brukes til miljøtiltak i landbruket. Kravet til lavt kadmiuminnhold i kunstgjødsel skjerpes. Kontrollen med tungmetallinnholdet i kloakkslam brukt som jordforbedringsmiddel må bedres, og utviklinga av bedre slambehandlingsprosesser intensiveres. Siktemålet må være at størst mulig del av kloakkslammet i Norge skal kunne brukes som jordforbedringsmiddel uten å skade miljøet.

Som et annet virkemiddel for et miljøvennlig landbruk, bør økologisk jordbruk bli obligatorisk fag i all jordbruksutdanning. Forskning og forsøk med økologiske driftsmåter må stimuleres og det må bygges opp et distribusjonssystem for økologisk dyrka matvarer innenfor landbrukssamvirket. Det opprettes tilskuddsordninger til bønder som tar ibruk gamle driftsformer, frøsorter, husdyrraser o.a. for å bevare biologisk mangfold og tradisjonell kunnskap.

Nedlegging av meierier og slakterier i distriktene må stoppe. Foredlingsanleggene bør ligge nærmest mulig der råstoffet produseres. Meieriselskapsloven må endres slik at produsenter som er tilknyttet et nedleggingstrua meieri kan overta produksjonsanlegget.

SV vil stimulere til økt bruk av arbeidskraft og manuelle driftsformer i skogbruket, og til bedre utnyttelse av det trevirket som tas ut. Skogbruket må drives på en måte som ivaretar det biologiske mangfoldet. Det må stilles krav til akseptabel størrelse på hogstflate - spesielt i klimatisk utsatte områder. Det må i tillegg kreves konsesjon før større skogsmaskiner. Avvirking av fjellskog og annen utsatt skog må begrenses. Det bør innføres vanhevdsbestemmelse i skogloven der også økologisk fortåelse legges til grunn.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Fiskeri:

SVs fiskeripolitikk bygger på en økologisk forsvarlig forvaltning av fiskebestanden og rettferdig fordeling av ressursene. Fiskebestandene må beskattes slik at de gir grunnlag for størst mulig utbytte på lang sikt. Samtidig må ressursene utnyttes i en bevisst politikk for å sikre arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene, og det må fortsatt være mulig å kombinere fiskeyrket med andre yrker. Kvoter og reguleringer må fastsettes utfra hva som er økologisk forsvarlig. Forskninga må styrkes når det gjelder flerbestandsforskning og forskning på sjøpattedyr og havøkologi. SV vil arbeide for en omlegging fra havfiske til kystfiske i tråd med tilrådingene i Agenda 21 fra Rio-konferansen i 1992. Norge må arbeide aktivt for tiltak mot det piratfiske som havfiskeflåten driver i internasjonalt farvann.

Ressursuttaket i Barentshavet er ute av kontroll. Det pågår et betydelig overfiske av russiske og andre utenlandske trålere. Utenlandsk kapital er på full fart inn i russisk fiskeindustri og fiskefartøyer, og vil bidra til ytterligere press på ressursene. SV går inn for at Norge legger sterkere press på Russland for å få strengere kontroll med ressursuttaket. Norge må også tilby Russland bistand til omlegging fra trålefiske til bruk av kystfiskefartøy.

Etter Havrettskonvensjonen har kyststatene bare plikt til å tildele andre land det overskudd av fisk som kyststaten selv ikke har kapasitet til å ta. Norge har kapasitet til å ta hele sin andel av torsk og hyse etter at totalkvoten er delt med Russland. Til tross for dette har Norge som en del av EØS- avtalen forpliktet seg til en sterk opptrapping av EFs kvoter i norske farvann. EØS-avtalen forplikter også Norge til å endre Råfiskloven og liberalisere andre deler av fiskerilovgivninga. Dette vil åpne for fri transit av fisk ut av Norge. SV vil gå imot enhver økning av EF-flåtens kvoter i norske farvann og vil også motsette seg den liberalisering og EF-tilpasning som fiskerilovgivninga utsettes for.

Fiskeindustri må tilpasses en sterkere satsing på kystflåten og de mindre landanleggene må opprettholdes og styrkes. Det må være en målsetting at råstoffet blir i Norge for videreproduksjon. Ved eksport av fersk fisk må det være en forutsetning at fisken bare går til ferskfiskmarkedet og ikke til industriell bearbeiding i utlandet. Det må i tillegg utvikles en fiskeindustri med attraktive arbeidsplasser for kvinner og ungdom.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Havbruk:

Fiskeoppdrett er iløpet av kort tid blitt en viktig næring for mange lokalsamfunn langs kysten. Sykdom, overproduksjon og mangel på styring, har imidlertid skapt store problemer for næringa.

SV vil arbeide for en økologisk forsvarlig havbruksnæring der det tas tilstrekkelig hensyn til fiskens biologi og naturlige livsforhold. Kontrollrutinene må bli så gode at man f.eks. kan kildesortere medisinert og ikke-medisinert dødfisk for å gjenvinne ressursene.

Det må satses på å kultivere flere arter fisk og skalldyr. Særlig gjelder dette arter som står lavt i næringskjeden (f.eks. skjell) og som utnytter dyre- og planteplankton som vi idag ikke kan nyttiggjøre oss direkte.

SV går inn for at konsesjonsreglene utformes slik at eierkonsentrasjoner unngås og at lokale eiere har styring over det enkelte anlegg. SV ønsker også at havbruk fortsatt skal være en distriktsnæring og at utenlandsk kapital ikke tillates å kjøpe seg inn.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Behov for arbeidsplasser i kommunene

Særlig innenfor miljø, omsorg og utdanning er det behov for at det utføres mer arbeid. Det er i stor grad kommuene som har ansvaret for at dette arbeidet utføres. Mange kommuner har dårlig økonomi og reduserer tjenestene for befolkninga - samtidig som arbeidsløsheten i kommunen er høy. I 1993 var statens samlede utgifter til arbeidsledighetstrygd og kortsiktige arbeidsmarkedstiltak 18 mrd. kroner. Kampen mot arbeidsløsheten dreier seg derfor også om å organisere samfunnet slik at uløste arbeidsoppgaver kobles med køen av arbeidsløse. Arbeidsløsheten har allerede festet seg på et høyt nivå. Det er derfor ingen mening i at den viktigste offentlige innsatsen mot arbeidsløsheten skal baseres på kortsiktige, midlertidige tiltak.

Økt innsats for nødvendige tjenester i offentlig sektor er den mest effektive måten å sikre lavere arbeidsløshet på - på kort sikt. En slik økt innsats bør dels rettes mot tjenester det er behov for i samfunnet og dels rettes inn mot investeringer - særlig innenfor miljøsektoren og samferdsel - som er samfunnsøkonomisk lønnsomme og som er lønnsomt å utføre i en tid med ledig kapasitet på arbeidsmarkedet. Kommunene må utvikle planer for løsning av ungdomsledigheten.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Deling av arbeid

Lønnsarbeid er en viktig forutsetning for makt og deltakelse og en viktig arena for å få brukt evner og innsats i vår kultur. Arbeidsfellesskapet betyr mye for den enkeltes livskvalitet, det er ett av våre viktigste sosiale nettverk. I tillegg betyr fast arbeid trygg inntekt, pensjonspoeng og trygdeytelser. SV ønsker derfor at flest mulig kan ha tilknytning til arbeidslivet lengst mulig, og å fordele arbeidstid og fritid på alle voksne utfra behov, livsfase og livssituasjon.

Samtidig som flere enn noen gang står utenfor arbeidsmarkedet, øker presset på dem som er i lønnet arbeid. Omfanget av overtidsarbeid er svært høyt, samtidig som flere skyves ut av arbeidsmarkedet. Det er behov for en strategi for å dele lønnsarbeidet på flere.

SV vil prioritere arbeidstidsreformer som motvirker de forskjellene som er etablert mellom kjønnene som arbeidskraft på hvert sitt arbeidsmarked, og reformer som peker mot en generell kortere arbeidstid - 6-timers dagen. Som et ledd i dette vil SV i perioden reise en debatt om ulike modeller for arbeidstidsbank, tidskonto eller lignende ordninger som forener målet om kortere daglig arbeidstid med ønske om fleksibilitet gjennom et livsløp.

SV ønsker 6-timers arbeidsdag for alle. Det gir den enkelte bedre mulighet til å kombinere lønnsarbeid, fritid og familieforpliktelser, det gir større mulighet til å fordele lønnet og ulønnet arbeid mellom kvinner og menn. Mer tid gir mulighet for økt livskvalitet for dem som er innenfor arbeidsmarkedet og kan styrke nærmiljøer, frivillig arbeid og skapende virksomhet. Samtidig kan livskvaliteten for dem som idag er arbeidsløse og har for mye tid økes, ved at frigjorte arbeidstimer blir faste arbeidsplasser.

Det er behov for målrettede arbeidstidsreformer særlig overfor eldre og småbarnsforeldre. Eldre har behov for muligheter til mykere overgang fra arbeidsliv til pensjonisttilværelse og småbarnsforeldre har behov for kortere daglig arbeidstid. SV vil derfor arbeide for en opptrappingsplan for deling av arbeid. En forutsetning for at det skal bli samfunnsøkonomisk rom for slike reformer er at fagbevegelsen vil arbeide for ulike arbeidstidsreduksjoner framfor økt reallønnsvekst for flertallet.

SV ønsker at en arbeidstidsreform for småbarnsforeldre skal prioriteres av partene i lønnsforhandlinger og at staten i den forbindelse kan bidra for å sikre at reformen gjelder småbarnsforeldre generelt. SVs utgangspunkt er å gjøre dagens fødselspermisjon mer fleksibel slik at deler av permisjonen kan settes inn på en "tidskonto" og tas ut i kortere arbeidstid fram til barnet er 10 år. SVs mål er at den samlede småbarnspermisjonen skal økes til halvannet år i løpet av neste Stortingsperiode og at fagbevegelsen og de politiske partiene samarbeider om å nå dette målet. Det betyr at "tidskontoen" kan utvides. SV ønsker at "tidskonto en" skal være barnas rett til mere tid sammen med foreldre.

For å sikre bedre kontakt mellom far og barn samtidig som småbarnsforeldrenes fravær fra arbeidslivet fordeles slik at småbarnsmødrene ikke diskrimineres på arbeidsmarkedet, skal mor og far ta minst en tredjedel hver av den samlede småbarnspermisjonen når foreldrene er sammen om omsorgen for barnet. Aleneforeldre kan ta ut hele småbarnspermisjonen.Dette forutsetter at fedre opptjener selvstendige rettigheter til småbarnspermisjon. Det må også arbeides for at det innføres en skattbar minsteytelse for dem som ikke har opptjent rettigheter i arbeidslivet og at denne knyttes til en andel av folketrygdens minsteytelse.

SV vil arbeide for økte muligheter for permisjoner i arbeidslivet for dem som ønsker videreutdanning. Det innføres generelle utdanningsstipendier og spesielle stipendier rettet inn mot dem som bare har grunnskolen. Den enkelte arbeidsgiver forpliktes til å ta inn vikar i den stillinga som noen har permisjon fra.

SV vil arbeide for at kortere daglig eller ukentlig arbeidstid blir en prioritert reform for hele arbeidslivet i kommende Stortingsperiode.

En omfattende arbeidstidsreduksjon som samtidig sikrer arbeid til flere, kan ikke gjennomføres ved at full reallønnskompensasjon belastes den enkelte bedrift og arbeidsgiver. Gjennom skattelette eller direkte lønnstilskudd kan nettolønna sikres for lavlønte. Det vil være samfunnsøkonomisk rom for slik støtte dersom det faktisk tas inn arbeidsløse i de frigjorte arbeidstimene, fordi samfunnet samtidig sparer utgifter til arbeidsledighetstrygd. Reformen kan gjennomføres bedriftsvis eller bransjevis. På den enkelte arbeidsplass kan fagforeningene ha et særlig ansvar for å sikre at frigjorte arbeidstimer fører til tilsvarende flere ansatte. SV vil på Stortinget arbeide for oppslutning om skattelette eller lønnstilskudd i en slik sammenheng. Innad i fagbevegelsen vil SV arbeide for at dette blir et prioritert solidaritetskrav i forhandlinger. SV vil i denne sammenhengen også sette spørsmålet om likelønn på dagsorden. Inntektsforskjeller mellom kvinner og menn har økt de siste årene - til tross for at partene i arbeidslivet har hatt ansvar for likelønnsarbeidet. Det offentlige må derfor ta ansvar for å fremme målet om lik lønn for likeverdig arbeid.

Omsorgssektoren og teknisk sektor gjøres til et særlig satsingsområde for forsøk med 6-timers arbeidsdag. Her er arbeidsbelastningene store og sykefraværet derfor høyt. Stat, fylke og kommune kan bidra gjennom sitt direkte arbeidsgiveransvar. Samtidig kan forsøk med kortere arbeidstid gjennomføres i utvalgte kommuner for å høste erfaringer.

I perioden 1993 - 97 vil SV arbeide for:

Miljø

SVs miljøpolitikk har et nasjonalt såvel som globalt perspektiv. Global økonomisk vekst har ikke vist seg som noen løsning på fattigdomsproblemene. Verdensøkonomien har blitt femdoblet siden 1950-tallet, og likevel lever over 1.2 milliarder mennesker - et høyere tall enn noensinne - i dypeste fattigdom. Samtidig peker stadig flere økologer og økonomer på at uttaket av naturressurser og produksjonen av avfall fra menneskelig aktivitet ikke kan fortsette å vokse. Resultatet av denne veksten er avskoging og økt drivhuseffekt, redusert ozonlag, tørkekatastrofer, flom, tap av matjord og redusert matvareproduksjon.

Jorderosjon, vannmangel og klimaendringer lar seg ikke stanse på kort sikt. Det blir stadig større knapphet på dyrkbar jord. De siste 20 åra er arealet med dyrka jord pr. innbygger blitt redusert med en fjerdedel. Mens kornproduksjonen i forhold til verdens innbyggertall økte betydelig fra 1950 inntil midten av åttiåra, bl.a. som følge av den grønne revolusjon, er den nå på rask vei nedover igjen. Produksjonen av kjøtt og fisk har også stagnert. Å produsere nok mat for verdens befolkning og sørge for at det grunnleggende næringsbehovet blir dekket, er kanskje den største utfordringa vi står overfor.

Jordens befolkning øker nå med rundt 90 millioner i året, og vil i følge FNs prognoser bli 10 - 14 milliarder innen år 2040. Befolkningsveksten kommer hovedsakelig i fattige land der utarminga av naturressursene allerede er kommet svært langt, og der intensiv drift av jorda har ført til at naturens evne til å produsere mat er svært begrenset. Dette fører til ytterligere miljøproblemer samtidig som forskjellen mellom disse land og land der befolkningsveksten er kommet under kontroll, øker.

Det imperialistiske verdenssystem vil ikke ved økt produksjon endre fordelinga av rikdommene. En videreføring av dagens produksjonssystem vil føre jorden mot økologisk katastrofe, samtidig som det ikke løser fattigdomsproblemene. En solidarisk verdensorden er en grunnleggende betingelse for å lette presset på naturressursene og for å kunne legge opp en strategi for å redusere befolkningseksplosjonen. De rike land må gi avkall på ressurser og sin kontroll med internasjonal handel og økonomi til fordel for land i den fattige verden. En slik endret verdensorden kan bare skapes gjennom forpliktende internasjonale vedtak, ikke som i dag ved at det globale markedet bestemmer utviklinga.

Norge har gode forutsetninger for å få til endringer av produksjons- og forbruksmønstre i en bærekraftig retning. Det store flertall av innbyggerne har dekket sine viktigste materielle behov. Denne økonomiske veksten har imidlertid ikke ført til økt livsstandard. Nærmiljøene svekkes, tid til familie og venner blir et knapphetsgode og nye livsstilssykdommer tiltar raskt. En politikk for et bedre miljø er også en politikk for økt livskvalitet. Den herskende politikk i Norge er basert på en dobling av produksjon og privat forbruk i løpet av 20-25 år. En slik økning i vareforbruk vil til tross for ny og mer miljøvennlig teknologi føre til økt ressursforbruk og miljøbelastning. Dette er i klar motstrid til den globale miljøsituasjonen som krever av oss at vi reduserer forbruket av ikke-fornybare ressurser.

Hovedutfordringer.

En politikk for et framtidig miljøsamfunn vil kreve at vi må redusere forbruket av ikke-fornybare ressurser i Norge og i den rike verden forøvrig. I stedet må politikken ha som mål å utvikle andre goder - et bedre miljø og bedre livskvalitet samt å utjevne ulikhetene i levestandard.

Det viktigste siktemålet for globale reformer må være å sikre at naturressurser kommer u-landa til gode i langt større grad enn i dag. En slik viktig reform vil være internasjonal beskatning, særlig av de flernasjonale selskapene, slik at fortjenesten ved uttak av ressurser blir igjen i u-landa.

SV mener at dagens handelssystem bidrar til å bevare i-landas herredømme over fattige land. En ny GATT-avtale vil i hovedsak forsterke denne situasjonen. Selv om full gjensidig frihandel hadde blitt etablert, ville det ha vært i strid med langsiktig ressursforvaltning og matsikkerhet. Økt frihandel fører også til økt forurensende transport.

Utnytting av ikke-fornybare naturressurser, forurensning og rovdrift på naturen beregnes idag ikke som en kostnad ved tradisjonell økonomisk vekst, verken internasjonalt eller nasjonalt. En omlegging til en "grønn økonomi" krever at slike kostnader kommer tydelig fram. Det er en forutsetning for å ta helhetlige overordnede politiske hensyn og for å utvikle en økonomi der kortsiktig vekst og spekulasjoner underlegges krav om bærekraftig utvikling. SV vil arbeide for at kostnadene for miljø og naturressurser framkommer tydelig ved at de tradisjonelle beregningene av bruttonasjonalprodukt. SV mener det er nødvendig med en overnasjonal miljødomstol som dømmer etter en felles økologisk grunnlov og som har sanksjonsmyndighet.

Alternativbevegelser både i de industrialiserte landa og i en rekke utviklingsland arbeider for nye, solidariske og ikke-spekulative måter for finansiering og innlån og utlån av kapital. Dette kan bli en viktig faktor for å sikre lavere rentenivå til samfunnsnyttige investeringer og utvikling og et alternativ til internasjonal kapital som ensidig søker høyest mulig profitt på kortest mulig tid. SV vil arbeide for at alternative "banker", forsikringsvirksomhet o.l. som har lokal forankring og som satser langsiktig for økologisk forsvarlige og samfunnsmessig lønnsomme investeringer, oppmuntres og utvikles. Dette kan bl.a. skje ved å støtte etablering av nasjonale og internasjonale nettverk, informasjonsbanker mm.

Norge har et særlig ansvar for å ta initiativ til og starte arbeidet med reformer. Selv om Norge er et lite land, har vi en sterk posisjon innenfor internasjonalt miljø- og utviklingsarbeid. Som ett av verdens rikeste land er det vår plikt å gå foran for å skape en endring.

Den internasjonale venstreside og miljøbevegelsen må arbeide for globale reformer for en bærekraftig utvikling, og for overføring av makt og ressurser til dagens fattige land.

Viktige globale utfordringer vil være:

Også på det nasjonale nivå har vi de siste åra fått erfare at en liberal økonomi og et fritt marked har løst verken sysselsettings- eller miljøproblemene, men istedet skapt nye. De kortsiktige interessene til noen få fremmes på bekostning av resten av samfunnet og vårt felles miljø. Derfor må samfunnet legge rammebetingelser for markedet og styre det. Bare ved å bruke økonomiske styringsredskaper kan vi sikre full sysselsetting, rettferdig fordeling både nasjonalt og internasjonalt og omstilling til miljøvennlig produksjon i framtida.

Viktige nasjonale utfordringer vil være:

Praktisk politikk:

Energi

SV støtter FNs mål om 50 prosent reduksjon i de rike landas energiforbruk inne år 2025, for å få til en økning av energibruken i de fattige land med 30 prosent.

Gjennom et høyt forbruk er de rike landa i ferd med å bruke opp verdens forråd av ikke-fornybare energikilder, samtidig som problemene knyttet til utslipp av drivhusgasser og produksjon av avfall øker.

Norge er en energistormakt, og har en særlig forpliktelse som foregangsland. Vi må selv gjøre oss mindre avhengige av inntektene fra olje- og gassvirksomheten og bidra til redusert oljeforbruk. Da må utvinninga holde et lavere tempo enn det har idag. Det må også stilles langt strengere miljøkrav til utvinning, foredling, bearbeiding og transport av olje. Det må settes inn tiltak for å minske utslippene av CO2 fra oljevirksomheten. Det må satses sterkt på å bruke teknologi som gjør det mulig å pumpe gass tilbake til brønnene. Mulighetene for elektrifisering av plattformene må vurderes som alternativ til å fremstille elektrisk kraft ved hjelp av gassturbiner.

Vi må forberede oss på en ny energisituasjon i verden. Bruken av fornybare energikilder må økes, og energisløsinga reduseres. Ett virkemiddel er å bruke kraftprisene aktivt for å stimulere til energiøkonomisering. Gassressursene må i første rekke brukes til å erstatte mer forurensende energikilder i Europa. Samtidig må Norge øke eksporten av teknologi og kunnskap om økt energieffektivitet og gjøre "energiproduktivitet" om til et nytt nasjonalt satsingsområde som en framtidig vekstnæring i norsk industri. I dette arbeidet er det sentralt å støtte nye initiativ for utvikling og bruk av fornybar energi som sol, jord-, vind- og biomasseenergi. Forskning og utvikling av alternative energikilder og energiproduktivitet må gis støtte og gode rammevilkår.

Det må satses på ENØK-tiltak både hos produsent, i linjenettet og hos forbrukere. "Ny" kraft som vinnes på denne måten bør i hovedsak gå til å erstatte bruk av olje og andre forurensende og ikke-fornybare energikilder.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Klimapolitikk

Utslippene av drivhusgasser fra forbrenning og produksjon er den kanskje største enkelttrussel mot det globale miljø. SV støtter arbeidet for å oppnå internasjonalt bindende avtaler for å redusere utslippene av drivhusgasser.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Samferdsel

Transport er en av hovedkildene for utslipp av klimagasser. Reduksjon av transportarbeidet samt overgang til miljøvennlige transportformer er sentrale oppgaver i miljøpolitisk arbeid. Dette arbeidet blir vanskeliggjort av EFs indre marked som vil føre til et økt transportvolum på 40 prosent.

Flytrafikk er den mest forurensende transportform og har store konsekvenser for både drivhuseffekt og ozonlag. Det er SVs mål å skape alternativer til flytrafikk. Gjennom satsing på høyhastighets- og hurtigtog på sentrale strekninger, publikumsrettede togtilbud og utvikling av teleteknologi vil økningen i flytrafikk kunne stanses. Andre tiltak kan være flyavgifter på flyreiser i Sør-Norge der det finnes togalternativer samt å øke CO2-avgiftene for fossilt brensel og fjerne unntaket for flybensin.

Det er verken mulig eller ønskelig å bygge seg ut av bilkøene i sentrale strøk ved økte veiinvesteringer. Veimidler må kanaliseres til jernbanesatsing, gang- og sykkelvei og kollektivtrafikk. SV går inn for utvidet bruk av riksvei- og bompengemidler til investeringer i kollektivtrafikk, også materiell. Bygging av kollektivfiler må prioriteres.

En rekke større veiprosjekter, i såvel sentrale strøk som i distriktene baseres på økt veitrafikk, fører til store miljøinngrep og representerer ressurssløsing. SV vil prioritere arbeidet med å stanse slike prosjekter som f.eks. Tverrforbindelsen over Oslofjorden, kombinasjonslinjen for E 18 i nordre Vestfold, Hardangerbrua, vegpakke Drammen m.fl.

For å få en samordnet planlegging vil SV arbeide for etablering av transportdirektorat med overordnet ansvar for kollektivtrafikk, veitransport, gang- og sykkeltrafikk, jernbane, sjøveis transport og luftfart.

Veitrafikken må gjøres mer miljøvennlig og trafikksikker ved å øke miljøavgiftene på oljebasert drivstoff, premiere drivstoffgjerrige biler i avgiftssystemet, gi gunstige betingelser for miljøvennlige biler, biler drevet med el-kraft, naturgass, biooljer og bioetanol, og gi avgiftsreduksjoner for sikkerhetsutstyr.

SV vil prioritere veiinvesteringer til distriktene for å få veiutløsning, ruste opp dårlige veier og arbeide for gjennomgående standard på ti tonns akseltrykk. SV vil gå mot bruk av bompengefinansiering for å "snike" veiprosjekter fram i køen.

Jernbane er det viktigste satsingsfelt for overføring av trafikk fra vei og fly. Dette innebærer en sterk satsing på investering i banenett og materiell, og en styrking av NSB og ikke minst NSBs planleggingskapasitet. Det bør prosjekteres høyhastighetsbaner på strekninga Oslo-Bergen, Oslo-Trondheim, Oslo-Kristiansand-Stavanger og Oslo-Gøteborg. På en del strekninger bør investeringer gjennomføres i neste planperiode. Det bør også utredes nye banestrekninger ut fra en langsiktig strategi som f.eks. sammenknytting Gjøvikbanen-Dovrebanen, Mørebanen og jernbane Kirkenes-Nikel. En forholdsvis liten andel av godstransporten går nå på bane. Både av miljømessige og sikkerhetsmessige hensyn bør trafikk overføres fra vei til bane. NSBs godstransport må gjøres konkurransedyktig ved å fjerne kjøreveisavgifta, og det må tilrettelegges for kombitransport.

Sjøtransport er den minst energikrevende transportform for gods og går på en vedlikeholdsfri "vei". SV ser det derfor som ønskelig å opprettholde godstransport på "kjøl", samtidig som vi vil arbeide for utvikling av mer miljøvennlig sjøtransport. Med vår lange kystlinje og mange fjorder vil også en god del av vår kollektivtrafikk baseres på båtruter, og ferjene vil fortsatt måtte utgjøre en ryggrad i transportsystemet langs kysten. En framtidsretta miljøvennlig satsing må innebære støtte til satsing på alternativt drivstoff og rensing av avgasser. SV ønsker å gjennomføre fornyelsesprogrammet for hurtigruta som et moderne og bilførende transportmiddel og som en fortsatt turistattraksjon.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Naturvern og artsmangfold

Vår uvitenhet om artene og samspillet i naturen er langt større enn kunnskapen. Artsmangfoldet er sjøle garantien for en bærekraftig utvikling - selve grunnstammen i naturens kretsløp. Samtidig kan oppdagelsen av nye arter og egenskaper ved disse gi oss nye muligheter til sykdomsbekjempelse og matproduksjon. Likevel har mennesket utryddet arter i over hundre år for å oppnå kortsiktig økonomisk gevinst. Arter utryddes i et stadig høyere tempo - i dag tjue arter daglig. Utryddelsen av en enkeltart kan få uante konsekvenser. Det er derfor nødvendig å styrke rovdyrforskninga, bestandsregistreringe og skadedokumentasjon samt å sikre levedyktige bestander også av de store rovdyrene Det må gis full kompensasjon ved direkte tap på grunn av rovdyrskader og romslig kompensasjon for følgeskader.

SV ønsker å tilrettelegge for økt mulighet til å utøve friluftsliv i tilknytning til boområder og å styrke allmennhetens rett til fri ferdsel i utmark. Det er da nødvendig med utvidete restriksjoner på motorisert ferdsel i utmark og strengere håndheving av reglene. SV går inn for forbud mot salg av snøscootere som er ulovlig å bruke.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Bio- og genteknologi

Utviklinga av bio- og genteknologi åpner for store muligheter innen medisin, miljøvern og forskjellig produksjon, men har også sterkt betenkelige sider. De etiske og økologiske hensyn må styre bioteknologien, ikke økonomiske interesser.

Det må stilles strenge krav til forskning og inneslutta bruk av bioteknologi. Slik virksomhet må kreve særskilt tillatelse.

SV ønsker lov om bioteknologi og genteknologi som blant annet skal sikre "genetisk personvern" - dvs. full sikkerhet mot at opplysninger om et menneskes arveegenskaper kommer på avveier, misbrukes eller kreves av f.eks. forsikringsselskaper og arbeidsgivere. Loven skal også sette begrensninger i adgangen til undersøkelser av foster. Undersøkelser av fosterets arvemasse skal ikke gjøres til et generelt tilbud, og forskning på befruktede egg må forbys.

Som en hovedregel må utsetting av genmodifiserte organismer i naturen forbys, og unntak fra dette forbudet må bare gis der det ikke foreligger fare for uønskede økologiske effekter og for uønsket spredning av den aktuelle organismen eller dens genetiske materiale.

Når det gis tillatelse til slik forskning og utsetting, må det nøye vurderes hvilket formål virksomheten skal tjene.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Varer og forbruk

SV vil legge vekt på "vugge til gravprinsippet", der en vares miljøbelastning i hele dens levetid, fra råvareuttak til avfallsbehandling, vurderes.

Avfallsminimering, gjenbruk og gjenvinning må være bærende elementer i miljøsamfunnet.Kommuner og næringsliv gjennom avgifter, støtteordninger og regelverk stimuleres til økt kildesortering, resirkulering og gjenbruk. Der dette er aktuelt, vil SV gå inn for gjenbruksordninger framfor resirkulering av råstoffer.

Miljøsamfunnet må bygge på nærhet mellom produsent, leverandør og forbruker. Tendensen til bygging av store kjøpesentra utenfor selve sentrum, er i så måte svært uheldig. Dette betyr at man fjerner tilbud som er viktig for lokalmiljøet og forutsetter bruk av privatbil. SV går derfor inn for høyere investeringsavgift for etablering av kjøpesentra. Lokalt vil SV arbeide for å styrke nærbutikkene og gå imot etablering av nye kjøpesentra.

Folk må ha større innflytelse over eget forbruk, og det kjøpepresset som bygges opp rundt reklamen bør reduseres. Aktuelle tiltak for å begrense bruk av reklame, kan f.eks. være avgiftsbelegging av reklame.

Det må legges vekt på å få fram objektiv informasjon om de enkelte produkter, og det må gjennomføres enhetlig miljømerking av miljøvennlige produkter. Avgift på utslipp må brukes sammen med andre virkemidler for å nå nødvendige miljømål. SVs mål er et skatte- og avgiftssystem hvor produsenter og forbrukere betaler etter hvor stor miljøbelastning som påføres.

Det er ikke bare det ytre miljøet som er en trussel mot mennesket. Stråling av mat, tilsettingsstoffer og helsefarlig inne- og arbeidsmiljø på grunn av gasser og ulike former for kjemikalier, skaper store problemer for mange. Det må derfor utarbeides påbudte grenseverdier for kjemikalier i bygnings- og interiørmaterialer og i klær. Å sikre et røykfritt miljø, særlig for barn, er også nødvendig for å skape et godt inneklima.

Det må gjennomføres en kartlegging av den samlede påvirkning mennesker er utsatt for og settes igang ulike tiltak for å bedre folks hverdag. Det er nødvendig med økte ressurser for å kunne føre kontroll med mat og drikkevarer. Basismat som brød, melk, fisk, kjøtt o.s.v må underlegges spesielle restriksjoner med hensyn til bruk av tilsetningsstoffer, og det må gjennomføres en grundig risikoanalyse før nye stoffer tas i bruk. Alle stoffer må være fullstendig deklarert, og betegnelsen for innholdet må standardiseres. SV går inn for forbud mot strålebehandling av mat.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Kontroll av forurensning

Industrien har innsett at det er penger å tjene på en miljøvennlig profil. Samtidig er det bedrifter som profiterer på å bryte utslippstillatelser og gjøre seg til "miljøkriminelle". Ved brudd på utslippstillatelse må bedriftens fortjeneste på lovbruddet inndras.

For å kunne ta seg av miljøkriminalitet må det innenfor Statens Forurensningstilsyn (SFT) etableres en utrykningsgruppe etter mønster av KRIPOS. En slik gruppe vil sette SFT bedre i stand til å reagere raskt på innrapporterte brudd på utslippstillatelser. Gjennomgangen av gamle utslippstillatelser må fortsette, slik at de enkelte utslippsgrenser skjerpes.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Solidaritet.

Den viktigste forutsetninga for solidaritetssamfunnet er at det er små forskjeller mellom enkeltmenneskers levestandard, inntekt, formue, bolig og forbruk. Solidaritetssamfunnet betyr at enkeltmennesker tar ansvar for flere enn seg selv og sin nærmeste familie; det er i alles egeninteresse å leve i et fellesskap som bygger på rettferdighet og likeverd.

80-tallet og begynnelsen av 90-tallet har betydd økende forskjeller mellom den rike og den fattige delen av verden, og mellom grupper i Norge. I andre kapitalistiske land er forskjellene større og tydeligere enn hos oss, men tendensene er de samme; områder preget av forfall i de store byene med fattigdom og sosial nød, økende narkotikaproblemer, vold og kriminalitet, flere bostedsløse og høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom.

I Norge har de rikeste blitt rikere det siste tiåret, og en stadig større del av landets private formuer er samlet på få hender. Samtidig har det vokst fram en uansvarlig lederkultur, der elitetenkning har ført til store lønnstillegg, frynsegoder og fallskjermer.

Det store flertallet i Norge idag har sikker inntekt og bolig. De har tilhørighet i arbeidslivet, høy materiell levestandard og en trygg tilværelse. Men et stadig økende mindretall er i ferd med å bli skjøvet ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Nyfattigdom har festet seg også i Norge på 80- og 90-tallet, og vi kan se konturene av det såkalte 2/3-samfunnet der et mindretall lever i en utrygg økonomisk og sosial situasjon, på lave inntekter og med få rettigheter. Høy arbeidsløshet, gjeldskrise og manglende sikkerhet for inntekt er den viktigste årsaken til framveksten av det nye "forskjells-Norge".

Det har utviklet seg et nytt viktig skille i Norge som går mellom generasjonene. Dagens 40- og 50-åringer fikk nyte godt av en velferdsstat som ga bedre muligheter til arbeid, og etableringskostnadene var langt lavere enn idag. Skattesystemet gjorde at det lønte seg å ta opp lån til utdanning og bolig. Lav rente og høy inflasjon trakk i samme retning. I dag er situasjonen den motsatte; det lønner seg å spare. Denne utviklinga forsterker klasseskillene fordi ungdommen blir mer avhengig av foreldrenes økonomi. Vi står i fare for å stenge store deler av ungdomskullene fra muligheten til å kunne starte et voksenliv med trygghet for arbeid og bolig. Morgendagens pensjonister er heller ikke tjent med at ungdom ikke får gode sjanser til å få seg utdanning og arbeid. Det er en viktig oppgave for SV å snu denne utviklinga. Velferdssamfunnets fundament er ikke minst også basert på omfordeling mellom generasjoner og over livsløpet.

Velferdsstaten er et sikkerhetsnett for trygghet og omsorg som alle mennesker har behov for på forskjellige stadier i livsløpet. For kvinner har velferdsstatens utvikling gitt lønnet arbeid på områder der kvinnene har hatt kunnskap og ansvar. En vel fungerende velferdsstat er en forutsetninga for at omsorg og tjenester skal være tilgjengelig for alle medlemmer i samfunnet. Både kvinner og menn er tjent med at velferdstilbud blir utbygd for å dekke folks behov. De mange kvinnene i lavtlønnsyrker eller med lavest pensjon vil tape mest på at fellesskapsløsninger blir dyrere eller dårligere.

Dersom flertallet i befolkninga møter et velferdsstat, som enten mangler de tjenestene de har behov for - eller som tilbyr fellesgoder med lav standard, vil et økende antall velge private løsninger framfor fellesgoder. De som har penger kan kjøpe seg private pensjonsforsikringer når folketrygden trues. De kan sende sine barn i privatskoler hvis det offentlige skoletilbudet mangler lærebøker og gode lærekrefter. Dersom flere kjøper private tjenester vil egeninteressen i å betale for fellesgoder over skatteseddelen svekkes. På sikt vil en slik utvikling skape nettopp et 2/3 samfunn: flertallet sikrer seg og sine i et privat marked, mens de som faller utenfor sikres et minimum av tjenester med dårlig standard og en minimumsinntekt som betyr overlevelse i fattigdom.

Det er en hovedoppgave for SV å hindre en slik utvikling i Norge. Fellesløsningene må videreutvikles slik at flertallet slutter opp om dem. Bare en offensiv politikk for økt kvalitet og bedre tilbud på offentlige tjenester kan hindre at høyresida får oppslutning om å bygge ned velferdsstaten og øke ulikheten.

Den norske velferdsmodellen et godt utgangspunkt for å skape et nytt solidaritetssamfunn. I forhold til andre land har forskjellene og motsetningae mellom grupper i befolkninga vært små. Det har vært bred politisk oppslutning om den velferdsstaten som særlig arbeiderbevegelsen har kjempet fram i dette århundre, og likhetstanken har en solid verdiforankring i Norge.

Hovedutfordringer .

En rekke forhold gjør at politiske løsninger må prioriteres klarere og tydeligere enn før. De viktigste er:

Dagens fordelingspolitikk tar utgangspunkt i at den enkeltes inntekt er viktigst for velferden. For dem som er utenfor arbeidsmarkedet og lever av trygd og for de lavest lønte, er ofte lav inntekt den viktigste hindringen for materiell velferd. Men for flertallet er utgiftene - særlig til bolig - mer avgjørende for hvor god råd man har, enn inntektene.

I velferdspolitikken står ofte ulike interesser mot hverandre. Høyresida i norsk politikk ønsker å redusere de offentlige utgiftene gjennom å kutte ned på tjenestene - f.eks. barnehagene - for å istedet gi skattelette eller pengeoverføringer til den enkelte. I motsetning til dette vil SV vektlegge utbygging av rimelige og gode tjenester som alle kan trenge.

Dette er en god prioritering utfra flere forhold: For det første er dette en miljøvennlig prioritering fordi vi dermed velger høy standard på tjenester framfor økt privat forbruk. En slik politikk er i tillegg mer effektiv for å bekjempe arbeidsløsheten i og med at tjenester i offentlig sektor gir mest arbeid for pengene.

Å løse oppgaver i fellesskap og å velge rimelige fellesgoder, krever et høyt skattenivå. Århundres skattereform som er innført med virkning fra 1992, gav århundres skattelette og mest til dem som trenger det minst; de med høy inntekt og lav gjeld. Samtidig som omfordelinga dempes i den direkte beskatninga, øker egenandelene og avgiftene i kommunene. I sum blir dette en mindre effektiv og mer urettferdig fordelingspolitikk.

SV ønsker en ny rettferdig skattereform som gir skattelette de lavest lønnede, og som betyr økt skatt på høyere inntekter og på kapitalinntekter, formue og arv. Vi vil gjenreise en rettferdig fordelingspolitikk over skatteseddelen. Til gjengjeld ønsker SV at egenandeler på kommunale tjenester trappes betydelig ned.

Folketrygdens utgifter øker bl.a. fordi en økende andel av arbeidsstyrken skyves ut av arbeidsmarkedet og over på trygd eller sosialhjelp.

For høyresida er svaret på de økte offentlige utgiftene å redusere utbetalingene til den enkelte og å innskrenke rettighetene til trygd. Slik skapes 2/3-samfunnet - et samfunn med økende ulikhet og nyfattigdom for den tredjedelen som blir stående utenfor. SV vil bekjempe nyfattigdom og 2/3-samfunnet. Den mest effektive måten å hindre økte offentlige utgifter på er å føre en aktiv og effektiv politikk mot den høye arbeidsløsheten. Samtidig vil SV forsvare og forbedre de trygdedes rettigheter og levekår.

Det er stor ulikhet mellom kommunene når det gjelder hvilke tjenester man får og hvor mye man betaler for tjenestene. SV vil samle Norge til ett velferdsrike, og vil derfor foreslå innført et lovfestet minstenivå for helse-og sosialtjenesten i kommuner og fylker.

SV vil drive velferdspolitikken etter regelen "sentral styring for å nå mål - lokal styring for å velge virkemidler".

Praktisk politikk:

Vilkår for arbeidsløse

Arbeidsløshet i kortere - eller særlig lengre - perioder betyr store endringer i inntekter for den enkelte familie. Den enkelte har ofte planlagt både bolig og boutgifter utfra tidligere arbeidsinntekt. SV mener derfor det må satses på gjeldsordninger særlig retta mot arbeidsløse som kommer i problemer pga. bortfall og nedgang i inntekt og øke forsørgertilskuddet i arbeidsløshetstrygden, slik at barn med arbeidsløse foreldre sikres.

SV vil arbeide aktivt for å oppnå full sysselsetting. Samtidig vil vi arbeide for at vilkåra for de arbeidsledige bedres. SV mener at ansvaret for tiltak for arbeidsføre mennesker må ligge til utdanningssystemet og arbeidsmarkedsetaten, ikke sosialkontor

SV vil i perioden 1993 - 97 arbeide for:

En solidarisk skattereform

Århundres skattereform gav størst skattelettelser til dem som trenger det minst; de med høy inntekt og lav gjeld. En hovedsak for SV i perioden er en ny, rettferdig skattereform. Det er nødvendig med et høyt skattenivå for å finansiere de fellesgodene som SV ønsker å bygge ut. SV ønsker et skattesystem som bygger på prinsippet om skatt etter evne: et progressivt skattesystem der de betaler mest som har mest. En rettferdig fordelingspolitikk betyr utjevning i inntekt og formue, gjennom livsløpet og mellom generasjoner. SV ønsker å avskaffe det nye "forskjells-Norge" som har vokst fram på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Utviklinga de siste åra har gått i retning av mindre vekt på direkte skatter og økt vekt på indirekte skatter som egenandeler. For å øke effektiviteten i fordelingspolitikken vil SV gå motsatt vei.

Et problem med dagens skattesystem er at det i liten grad stimulerer til økologisk riktig forbruk og produksjon. Kapital- og energiintensiv produksjon favoriseres framfor arbeidsintensiv, og miljøskadelig forbruk beskattes lavt. Dette vil SV endre på, blant annet gjennom å beskatte miljøskadelig verdiforbruk. Med dette menes ressursuttømmende forbruk, forbruk av ikke-fornybare ressurser, energiforbruk og bruk av produkter som inneholder miljøskadelige stoffer. SV vil benytte slike virkemidler i sterkere grad enn nå.

I perioden 1993-97 vil SV arbeide for følgende skattereformer:

Folketrygdreform for kvinner

Folketrygden er en av solidaritetssamfunnets viktigste bærebjelker. Folketrygden inneholder et historisk viktig kompromiss; kombinasjonen av en minsteytelse som alle alderspensjonister har rett til (minstepensjon) og en forsikring mot dramatisk reduksjon i inntekt når man ikke lenger mottar lønn (tilleggspensjon, bestemmelser for utbetaling av arbeidsløshetstrygd, fødselspermisjon med lønn). Folketrygdens oppbygging sikrer bred oppslutning og motivasjon for å bidra til å dekke utgiftene.

Men folketrygden har også sine klare svakheter. Mange kvinner som er yrkesaktive og betaler inn til folketrygden får liten eller ingen tilleggspensjon fordi perioder utenfor arbeidsmarkedet med ubetalt omsorgsarbeid og/eller perioder med deltidsarbeid betyr at de ikke har oppfylt disse kravene. Framtidas minstepensjonister vil nesten bare være kvinner.

De senere åra har ulike former for pensjonssparing og pensjonsforsikring økt sterkt. Det skyldes dels usikkerhet i forhold til om folketrygden vil holde det den lover og dels at høyinntektsgrupper har økonomisk mulighet til å spare til pensjonsalderen utover innbetalingene til folketrygden. Dette kan undergrave oppslutninga om folketrygden på sikt.

SVs langsiktige mål er inntektsutjevning og lik pensjon for alle. På kort sikt vil SV reformere folketrygden med utgangspunkt i at både minsteytelsene og tilleggsytelsene beholdes innenfor folketrygden. SV vil bedre kvinners rettigheter i folketrygden og ellers særlig konsentrere seg om å heve minstepensjonen.

I perioden 1993 - 97 vil SV arbeide for:

Bolig og gjeld

Hvordan nærmiljøet er utforma og fungerer, betyr mye for vår trivsel. Sosial boligbygging, gunstige finansieringsordninger for vanlige boliger og god utforming av boområdene er sentralt i boligpolitikken. Utbygging og forbedring av utearealer, grøntområder og lekeplasser er viktig for å skape trygge oppvekstvilkår for barn og økt trivsel for alle. Tilpassing av bolig og bedre atkomstmuligheter er viktig for å sikre funksjonshemmedes levekår. Det er derfor nødvendig med økt innsats for bolig- og miljøfornyelse gjennom statlige lån og tilskudd.

På slutten av 80-tallet økte arbeidsløsheten, prisene på boligmarkedet sank og boligbygginga stanset opp. Gjeldskrise eller alvorlige betalingsproblemer er særlig alvorlig for dem som kjøpte sin første bolig da prisene var på det høyeste og som deretter fikk inntekten redusert pga. arbeidsløshet, sykdom eller samlivsbrudd. Opprettelse av lokale kredittutvalg og gjeldsrådgivere og en utvidelse av etableringslån II-ordninga med en svakere garantiforpliktelse for kommunene, vil avhjelpe deler av gjeldskrisa.

Boligbyggelagene i Norge har hele tida fulgt tankegangen om den sosiale boligbygginga og bygget til selvkost. De har dermed ikke hatt mulighet til å legge seg opp egenkaptial, og blir dermed hardt rammet når nye boligprosjekter ikke får kjøpere eller når planlagte prosjekter må skrinlegges. For å unngå de problemene boligsamvirket har kommet opp i, bør det bli mulig for boligsamvirket å kunne bygge seg opp egenkapital.

Vanskeligere økonomiske tider med høy arbeidsløshet har ført til at folk avventer boligkjøp, og aktiviteten i bygg- og anleggsbransjen er sterkt svekket.Samtidig står mange oppgaver på dette området ugjort.

Det er behov for en stabil boligbygging. Ved siden av nybygging er det store uløste oppgaver innen byfornyelse og bolig- og miljøfornyelse,- energiøkonomisering, avfallshåndtering mm. En stor del av boligsamvirkets boligmasse ble bygget rett etter 2. verdenskrig, og trenger sterkt til rehabilitering. Det samme gjelder for en rekke offentlig bygg og bygårder i de større byene.

SV mener at Husbankrentene skal være under politisk kontroll ved at Stortinget skal vedta rentesatsene. Lave Husbankrenter og boutgifter generelt er viktig fordelingsmessig og for den sosiale boligbygginga i Norge.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Gode tilbud til barn

Småbarnsforeldre mangler ofte både tid og penger. Småbarnsmødre jobber mer heltid, mens ingen jobber så mye overtid som småbarnsfedre. SV ønsker å lette presset på småbarnsforeldre slik at det blir lettere å kombinere arbeid og omsorg for barn. SV vil derfor sette arbeidstidsreformer og full barnehagedekning øverst i valg av reformer for barnefamilier.

Den norske barnehagetradisjonen sikrer et pedagogisk tilbud av høy kvalitet. Det er nødvendig for å sikre barnas individuelle behov og individuelle utvikling. SV vil forsvare denne tradisjonen og arbeide for høy kvalitet på barnehage- og familiebarnehagetilbudet. SV går inn for åpne barnehager og fleksible inntak til barnehager slik at barn av arbeidsløse foreldre sikres kontakt med andre barn og et godt tilbud og at foreldre ikke hindres i å ta tilbudt arbeid pga. manglende tilbud til barna.

Barnehageplass er et viktig tilbud til førskolebarna. Lav barnehagedekning gjør at mange barn aldri får tilbud om barnehageplass. Ulikheten i tilbudet til barn og foreldre er urettferdig, men et resultat av at knappe goder skal fordeles. SV ønsker å skape oppslutning om at alle barn skal ha rett til en rimelig og god barnehageplass. SVs langsiktige mål er at barnehagen skal være gratis og like selvfølgelig som grunnskoletilbudet. 70.000 barn - de fleste under 3 år - passes av dagmammaer til svart betaling. Dagmammatilbudet er ofte ustabilt og uten tilstrekkelig innsyn fra andre voksne. Det er behov for en snarlig reform for å sikre de minste barna trygghet og stabilitet. Dette kan gjøres ved en utvidelse av familiebarnehageordninga der kommunene fortrinnsvis bygger videre på etablerte dagmammaforhold. Dagmammaene får da ansettelse i kommunen på fast lønn med ordnede arbeidsforhold og fulle trygderettigheter. Dette vil gi foreldrene skattefradrag for oppholdsbetalinga. Samtidig vil de ha sikkerhet for et trygt tilbud fordi kommunen får plikt til å ha innsyn og oppfølging med den enkelte dagmamma.

Barn og unge har ikke egne interessegrupper med makt til å stille egne krav. Vi må derfor ta barn og barnevern på alvor og gi barn og ungdom større mulighet til å få den hjelp de trenger for å komme ut av forhold som kan skade deres helse og utvikling. Barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien må da sikres tilstrekkelige ressurser. Midlene må følge barnet slik at midler fra ulike forvaltningsnivåer ikke blir til hinder for utvikling av gode hjelpetiltak.

I perioden 1993-97 vil SV arbeide for:

Ungdom - fra barn til voksen

Ungdom har ulik økonomisk, sosial, geografisk og kulturell bakgrunn og har forskjellige interesser. Felles er likevel en tid for utprøving av egen identitet, prøving og feiling. Mulighet for utdanning, arbeid og innpass på boligmarkedet er forutsetninger for et senere voksenliv. En utilstrekkelig generell politikk gjør ungdom mer avhengig av ressursene de har med seg hjemmefra. Dermed øker klasseskillene. Det er derfor nødvendig å føre en egen ungdomspolitikk som sikrer ungdom mulighet til egen aktivitet og deltakelse.

I løpet av 80-tallet har ungdoms muligheter til å etablere seg i samfunnet blitt systematisk svekket. Høy arbeidsløshet, lukking av høyere utdanning, høyt rentenivå og svekking av den sosiale boligbygginga har stengt ungdom ute fra samfunnslivet på flere nivå. Velferdsgoder som foreldregenerasjonen nøt godt av på 70- og 80-tallet er idag redusert. Det har foregått en systematisk overføring av makt og ressurser til foreldregenerasjonen som skattereformen av 1991 er ett eksempel på. Foruten å forsterke klasseskillene, resulterer denne politikken også i en svekking av velferdsstatens fundament som ikke minst er basert på fordeling mellom generasjoner og over livsløp.

Vi står i fare for å utestenge store deler av ungdomskullene fra muligheten til å kunne starte et voksenliv med trygghet for arbeid og bolig. Ungdom opplever idag at de har liten innflytelse på sin egen hverdag. SV ønsker at alle grupper i samfunnet skal være med i beslutningsprosessene og delta i framtidssamfunnet. Det er spesielt viktig at ungdom som skal "arve" samfunnet får denne innflytelsen. SV ser det som en viktig oppgave å snu utviklinga som fører til større forskjeller mellom generasjonene og innen grupper. SV vil derfor utvikle en ungdomspolitikk som ser oppvekst og etablering i sammenheng.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Trygge tjenester for eldre

SV satser på en sprell levende eldreomsorg der kommunene legger til rette for en trygg og verdig alderdom og utfoldelse for de eldre. Eldresenter, bofellesskap, støtte til pensjonistforeninger mv. blir sentralt. Viktigst er det å sikre alle eldre trygghet for nødvendige tjenester etter behov. Målet for eldreomsorgen er at alle skal være trygge på at de vil få hjelp til å klare seg hjemme så lenge de selv ønsker det og at det skal finnes en institusjonsplass når det er nødvendig. SV går derfor inn for at egenandeler skal avskaffes for hjemmesykepleie og ikke innføres på sykehus.

SV ønsker å heve livskvaliteten for den enkelte på institusjon. SV vil arbeide for at alle får rett til enerom og at det opprettes egne enheter for senil demente. Samtidig ønsker SV å åpne institusjonene mest mulig mot lokalmiljøet og at felleslokaler i institusjonene kan benyttes til ulike aktiviteter for å øke kontakten mellom lokalbefolkninga og beboerne. SV vil arbeide for at rutiner på institusjonene legges opp etter beboerenes ønsker og behov, og at institusjonen blir utformet mer som vanlige boliger.

Vi står overfor et "generasjonsskifte" blant pensjonister i Norge. Minstepensjonistene vil bli færre og færre. Nye pensjonistgrupper vil ha opptjent fulle og gode rettigheter i folketrygden. De nye pensjonistene vil ha et annet forbruksmønster og formuesmønster enn deres foreldregenerasjon hadde. Samtidig er dette en generasjon som gjennom livsløpet har nytt godt av mange fordeler; lav rente, høy inflasjon og høye skattefradrag ved etablering. Likevel sliter enkelte minstepensjonister med å få endene til å møtes, og for å minske dette presset går SV inn for at eldre med lav pensjon og uten andre inntekter bør få mulighet til å utsette eventuell betaling av eiendomsskatt og formueskatt slik at kommune og stat kan ha utestående til gode som dekkes av boet etter den eldre er død. På denne måten kan eldre ha trygghet for å bli boende i eget hjem så lenge de ønsker.

Andelen pensjonister vil i de kommende år øke sterkt. Dersom eldre skal sikres gode og rimelige offentlige tjenester etter behov, må både eldre og yngre slutte opp om skattefinansiering av godene.

SV vil i perioden 1993 - 97 arbeide for:

Et likeverdig helsetilbud

SV vil prioritere det forebyggende helsearbeidet. Dette for å gi barn og voksne mer like muligheter til trivsel og utfoldelse. Slik sett er det god helsetjeneste å forandre trekk ved samfunnsutviklinga som skaper dårlig fysisk og psykisk helse og sosial nød. Foruten å arbeide for livskraftige og trygge nærmiljø, arbeid til alle, sosial boligpolitikk, gode oppvekstvilkår osv., vil SV legge vekt på å styrke de forebyggende tilbudene som finnes der folk bor og ferdes.

Gode erfaringer fra forsøk med tverrfaglig nærmiljøorganisering bør tas i bruk for å utløse engasjement, utvikle boservice og hjemmetjenester. Behovet for omsorgstjenester er stort og dekkes i dag i hovedsak privat av familien - oftest av kvinner. SV vil arbeide for å øke tilbudet av omsorgstjenester også gjennom nye organisasjons-, arbeids- og finansieringsformer. Nye tilbud kan utvikles i samarbeid mellom det offentlige og den såkalte 3. sektor bestående av frivillige organisasjoner og samvirkeorganisasjoner som yter tjenester uten profitt som drivkraft.

Målsettinga om å sikre befolkninga et forsvarlig legetilbud uavhengig av bosted, er langt fra oppfylt. Særlig vanskelig har det vært å rekruttere et tilstrekkelig antall leger i Nord-Norge og deler av Vestlandet. Dette har resultert i en urovekkende geografisk skjev fordeling av leger og legespesialister. SV ønsker derfor å videreføre ordninga med leger fast ansatt av kommunen og leger med kombinert driftstilskudd og refusjon fra folketrygden. Et slik system vil hindre at folketrygden blir brukt til å forsterke den geografiske ulikheten, og samtidig gjøre ledige stillinger i distriktene mer attraktive.

Løsninga på utkantfylkenes problemer ligger ikke i selektive tiltak av kort varighet, men i generelle ordninger, som sikrer alle deler av landet en mest mulig likeverdig legetjeneste. Dette innebærer en forandring av dagens system som i praksis stimulerer til sentralisering av legedekninga. Staten må ta det økonomiske ansvar for å sikre likeverdig legedekning uavhengig av bosted.

I en tid preget av lange ventelister, nedleggelse av sykehusavdelinger og konkurranse mellom fylkeskommunene om gjestepasienter, en konkurranse som har resultert i at barn, eldre og kronisk syke blir nedprioritert, ser SV behovet for en sterkere nasjonal styring.

Et slikt behov, med utgangspunkt i helsevesenets mål om likhet og rettferdighet, vil måtte gå foran ønsket om desentralisering og delegering. Når sykehustilbudet til befolkninga er sterkt varierende fra fylke til fylke, kommer dette i klar konflikt med sentrale likhetsidealer som velferdsstaten er tuftet på.

Det er et stort paradoks at det i et samfunn med stor arbeidsløshet fremdeles er stor mangel på en rekke fagfolk innen helsevesenet. SV vil stille krav om sterkt økende utdanningskapasitet slik at tilgangen på fagutdanna helsepersonell raskt blir i samsvar med behovet.

For SV er det viktig å se sammenhengen mellom levekår og psykiske problemer. Sosial boligpolitikk, rettferdig fordelingspolitikk, gode forhold for småbarnsforeldre, godt arbeidsmiljø og gode skoler og mulighet for deltakelse og utfoldelse er viktig for at den enkelte skal få et godt liv. Psykiske problemer har svært ulikt omfang og varighet. Noen vil få tilstrekkelig hjelp med forebyggende tiltak, mens andre har behov for livslang pleie og omsorg. Tilbudet må derfor være variert. SV vil derfor arbeide for en reform for å forbedre tiltakene for mennesker med psykiske problemer. En slik reform må inneholde bla. planer og tilbud, så som psykiatriske poliklinikker, dagsentra, bofellesskap, tilpassede arbeidsplasser, oppsøkende virksomhet for å motvirke ensomhet, selvhjelpsgrupper og heldøgnsomsorgsplasser. Reformen må bli til i samarbeid med brukerne av tjenestene og aktuelle interesseorganisasjoner.

SV ønsker mer målrettet forebyggende arbeid og å trekke nærmiljøet aktivt inn i dette arbeidet. Det er da viktig med opplysningsarbeid om årsaker og utbredelse av psykiske lidelser for å øke forståelse for problemene og hindre isolasjon for dem med problemene.

Tilgjengeligheten til tjenestene må være god. Det betyr at også disse tilbudene må gis så nært der folk bor som mulig. Det bør være et bredt spekter av hjelpetilbud i hvert distrikt - gjerne gjennom interkommunale tiltak.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Økonomisk sosialhjelp - et sikkerhetsnett

Sosialtjenesten skal representere et sikkerhetsnett for dem som faller utenfor de generelle ordningene for befolkninga. Det er derfor alvorlig når stadig flere sosialkontor på grunn av for lite ressurser begrenser åpningstida, er delvis stengt eller har for lang behandlingstid.

Unge sosialhjelpsmottakere har blitt en stadig økende gruppe. Dette har først og fremst sin årsak i ungdomsgruppas problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet kombinert med manglende rettigheter til arbeidsledighetstrygd. Det bør derfor innføres en rett til arbeidsledighetstrygd for alle arbeidsføre arbeidssøkende mennesker. En slik rett innebærer at ansvaret blir lagt der det hører hjemme; hos staten og de lokale arbeidskraftsmyndighetene. SV ønsker å gjøre sosialloven til en rettighetslov for på den måten sikre den enkelte sosial og økonomisk trygghet. Ulikheter i kvantitet og kvalitet på sosialtjenestene strider mot likhetsprinsippet.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Funksjonshemmede

Et samfunns kvalitet kjennetegnes bla. av hvordan de med dårligst utgangspunkt behandles. Det er derfor urovekkende når nyere forskning viser at avstanden i levekår mellom funksjonshemmede og befolkninga for øvrig er blitt større, til tross for at det siste tiåret har vært FNs tiår for funksjonshemmede. På noen av de viktigste områdene i livet har store grupper funksjonshemmede fått en forverring. Dette gjelder spesielt områder som økonomi, bolig og arbeidsliv. Etterkrigsåras største arbeidsløshet har ført til at funksjonshemmede stiller langt bak i køen av arbeidssøkende. Situasjonen for den enkelte er blitt ytterligere forverret ved at effektiviserings- og konkurransefilosofien brer seg i samfunnslivet. For SV er det viktig å motarbeide en utvikling der menneskeverd knyttes til begrensede økonomiske betraktninger.

I valget mellom kommunenes handlefrihet og behovet for å beskytte de funksjonshemmede fra en forverring av sine levekår, velger SV det siste. SV kan ikke akseptere at en styrking av lokaldemokratiet skal innebære en forskjellsbehandling av de funksjonshemmede alt etter i hvilken kommune man er bosatt. En slik uthuling av likhetsprinsippet vil SV motarbeide.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Et bedre liv for psykisk utviklingshemmede

HVPU-reformen er et stort skritt i retning av å gjøre livet bedre for mange psykisk utviklingshemmede. Nedbygging av store sentralinstitusjoner til fordel for egne leiligheter og tilbud om kommunale tjenester på lik linje med den øvrige befolkning, er en viktig forutsetninga for at mennesker med psykisk utviklingshemming skal bli oppfattet - og kan oppfatte seg selv - som fullverdige medlemmer av samfunnet, med samme retter og plikter som andre.

Reformen forplikter kommunene til å bygge opp tiltak og tjenester som vil oppfylle de ulike behov mennesker med psykisk utviklingshemming har. Staten har et overordna ansvar for å se til at kommunene greier disse forpliktelsene. Dette innebærer at staten i større grad enn i dag må være villig til å betale det reformen reelt sett koster, og ikke fraskrive seg ansvaret med henvisning til kommunale prioriteringer.

I vår tid har vi erkjent at arbeidsløshet kan føre til både sosiale- og helsemessige problemer. Dette gjelder også for psykisk utviklingshemmede. Arbeidsmarkedsetaten har hovedansvaret for å tilby psykisk utviklingshemmede arbeid. I en vanskelig arbeidsmarkedssituasjon er det viktig å øke satsinga på arbeidssamvirke i privat og offentlig virksomhet, også for de som trenger en noe høyere personalfaktor. Kommunene bør ha et særlig ansvar for å tilrettelegge arbeidsplasser i egen virksomhet.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Rusmisbruk - et omfattende problem

Bruk av rusmidler representerer et stort samfunnsproblem. Skadevirkningene av rusmiddelbruk er både av medisinsk, psykisk og sosial art. Bruk av alkohol og andre rusgifter er en belastning for folkehelsen og skaper sosiale problemer. Rusgiftproblemer har ofte sammenheng med trafikkulykker, vold og kriminalitet. Det er en klar sammenheng mellom tilgjengelighet og totalforbruk av alkohol. SV ønsker derfor å opprettholde vinmonopolet. Andre virkemidler for å få ned konsumet kan være kortere skjenketider, færre skjenkesteder, krav til innehaver av skjenkebevillinga samt nøye kontroll med at bestemmelsene for skjenking overholdes. Det må også være mulighet til å inndra sjenkeløyve ved brudd på andre lover enn sjenkebestemmelsene - f.eks. arbeidsmiljøloven, skatteloven.

Personer som har slike problemer har krav på kvalifisert hjelp, og informasjons- og holdningsskapende arbeid er av stor betydning. SV ønsker et tiltaksapparat som kan gi profesjonell hjelp og oppfølging så tidlig som mulig. Oppfølginga må skje både i spesialiserte institusjoner, innenfor det lokale helse- og sosialtjenestetilbudet, på arbeidsplassen og i familien.

Det trengs en samordnet, helhetlig tiltakskjede innenfor de ulike aldersgruppene av misbrukere på tvers av eksisterende forvaltningsnivåer i hvert distrikt - gjerne gjennom interkommunale tiltak.

SV vil satse på utvikling av tilbud utenfor institusjon fordi dette begrenser stempling og passifisering. Det kan da lettere tas hensyn til hjemmesituasjonen og hjelpa kan nå fram på et tidligere tidspunkt. De hjelpetrengende bør så langt som mulig få hjelp gjennom det eksisterende hjelpeapparatet, f.eks. ved tildeling av bolig, sykehjemsplass m.v. Når det gjelder de langtkomne narkotikamisbrukerne ønsker vi også et godt utbygd og variert tilbud. Disse menneskene trenger til dels spesialisert og langvarige tjenester i form av bolig, vernet bo- og behandlingstilbud eller sosial rehabilitering.

SV mener at all behandling av voksne rusmiddelmisbrukere skal bygge på frivillighet og at bruk av tvang må begrenses til å gjelde tilbakeholdelse de tre første uker etter frivillig innleggelse i institusjon (avgiftningsperioden). SV mener gravide misbrukere må ha særskilt oppfølging av hensyn til barnet. Dette er ikke en del av behandlingsapparatet for rusmiddelbrukere, men verning av barnet.

Langvarig heldøgns omsorg overfor sterkt skadde personer bør gis så nært den hjelpetrengendes hjemsted som mulig.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Vern om kvinners helse og integritet

Større åpenhet omkring seksualitet har virket positivt på mange mellommenneskelige såvel som samfunnsmessige forhold. Men en økende markedsføring av seksualitet som vare eller salgsfremmende element gjør bruk av kvinnekroppen på en måte som spiller på gamle fordommer. Kvinners menneskeverd og integritet reduseres for å fremme markedsverdien av kvinners kropp og seksualitet.

De fysiske og psykiske helseskadene av mishandling, voldtekt og incest krever spesiell innsikt og kompetanse hos fagfolk i helse- og sosialsektoren. Kvinner og barn som er blitt utsatt for overgrep, må kunne få hjelp hos lokale instanser, med trygghet for profesjonell behandling både faglig og menneskelig.

Porno og prostitusjon er et marked med enorm lønnsomhet for kapitalkreftene som står bak. Kvinner og barn som er varer i dette markedet, står foran et økende press. Det vil bety mye for samfunnets evne til å håndtere slike spørsmål at vi skiller mellom seksualitet som vare eller reklame og seksualitet som livsytring.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Kvinnemobilisering

SV vil bidra til å utvide den kvinnepolitiske dagsorden til å gjelde mer enn omsorg og lønn. 20 års kvinnekamp har gitt oss likestillingsloven. Til tross for formell likestilling lever vi i et samfunn som er sterkt dominert av mannlige verdier og prioriteringer. Kvinners erfaringer og kompetanse er fremdeles underrepresentert eller fraværende på viktige områder i samfunnslivet.

En aggressiv nedskjæringspolitikk for offentlige ytelser rettes særlig mot kvinner. Kutt i ytelser til overgangsstønad, innstramming i kriterier for trygdeytelser, forslag til nedskjæringer i barnetrygden osv. betyr innsnevring av levekår og framtidsmuligheter for grupper der kvinner utgjør flertallet. Kontantstøtte til småbarnsfamilier er et annet forslag som vil underminere de velferdsordninger som samfunnet tilbyr forsørgere i dag.

Integrering av kvinner og yrke og politikk har skjedd samtidig med en usynliggjøring av kvinners innsats, deres levekår og problemer. Usynliggjøring er ofte integreringas pris. Samtidig er kvinners kropp og utseende fokusert og synliggjort i et ensidig kvinnebilde. De innbygde normene i dette kvinnebildet har sammenheng med økningen i spiseforstyrrelser som først og fremst rammer unge jenter. Å erkjenne denne sammenhengen er nødvendig for å løse et alvorlig helseproblem. Seksualisert vold mot kvinner er en stor trusel mot kvinners liv og helse. Voldtekt, incest og kvinnemishandling handler om maktforhold mellom kjønnene i familie og samfunn. Kvinneundertrykking synliggjøres i sin groveste form gjennom slike overgrep.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Deltaking og demokrati

Deltakersamfunnet betyr at alle enkeltmennesker har mulighet til å ta selvstendige valg og bestemme over eget liv.

En grunnleggende sikkerhet for inntekt, arbeid og bolig for alle er en forutsetning i et samfunn som vil spre makt, innflytelse og deltakelse på flest mulig.

Vi lever i dag i et flerkulturelt samfunn. I åra framover vil et relativt stort antall mennesker i Norge kjenne seg som nordmenn, men samtidig ha en annen religion og kultur enn flertallet av nordmenn. Det gir muligheter for et mangfoldig og spennende. En viktig forutsetning for å få dette til, er at alle grupper deltar i utforminga av vårt felles framtidige samfunn.

Deltakersamfunnet er et samfunn der kvinner og menn bidrar med lik innflytelse og lik representasjon på alle nivå i politikk og samfunnsliv. Tradisjonell likestilling strekker ikke til for å nå dette målet. Det er derfor nødvendig å gi kvinner fortrinn på områder der de ennå er underrepresentert.

Kunnskap er en viktig forutsetning for deltaking og demokrati. SV vil derfor kjempe for enhetsskolen som gir et likeverdig skoletilbud til alle uavhengig av kjønn og sosial klasse. SV vil også gjenreise heltidsstudenten og synliggjøre det offentliges ansvar når det gjelder studentvelferd og tilbud.

Ved kortere arbeidstid kan vi få mer tid til hverandre og til å delta i organisasjons eller kulturliv og politisk arbeid. Slik kan vi styrke det nære sosiale nettverket, nærdemokratiet og egenorganisering for å løse oppgaver.

I dagens Norge føler mange avmakt overfor politikk og politikere. Avstanden mellom politikere og velgere er økende. Politikk er i ferd med å utvikle seg til en egen profesjon, og politikere til en egen samfunnselite.

En grunn til folks mistro til politikere er tvil om at politikere ønsker og vil gjøre noe med de overordnede spørsmålene i samfunnet; arbeidsløsheten, høy rente og gjeldskrise, miljøproblemene og økende forskjeller. Stortingsflertallet har aktivt flyttet makt fra folkevalgte organer til markedet. Økonomiske styringsredskaper er bygget ned. Viktige avgjørelser for samfunnet og den enkeltes velferd tas i et marked preget av spekulasjon og jakt på kortsiktig gevinst og av aktører som velgerne ikke kan avsette.

I et komplisert samfunn i rask forandring har byråkrater og eksperter stor makt. De sitter på nøkkelkunnskap og har utredningskapasitet. De rådende politikere har ofte benyttet byråkratiet til å legge premisser for hvordan virkeligheten oppfattes og hvilke valgmuligheter som sies å være tilstede. Alternative samfunnsvalg defineres som umulige, uforsvarlige og ugjennomførbare.

Medier setter ofte dagsorden for politisk debatt og politiske prosesser. Eierskap i medier konsentreres på stadig færre hender. Det blir dermed vanskeligere å sette dagsorden for dem som ønsker en alternativ samfunnsutvikling, f.eks. er de 20 største avisene i Norge alle uttrykte tilhengere av norsk EF- medlemsskap. Politisk og økonomisk bredde innen mediene er en forutsetning for et levende demokrati.

Norge er et organisasjonssamfunn. Mange deltar i brede folkelige-, kultur-, natur- og idrettsorganisasjoner. De er en viktig del av demokratiet. Men de organisasjonene som har betydelig makt i samfunnet er de tunge næringsorganisasjonene. De har penger, ekspertise, politiske kontakter og driver aktiv og effektiv påvirkning av politiske beslutninger. De framlegger ofte sine egne særinteresser som overordnede samfunnsinteresser - og blir hørt. Et virkelig demokrati må verne seg mot ensidig påvirkning. De folkevalgtes oppgave må være å ta hensyn til flertallets beste og hensyn til det mindrtallet som er dårligst organisert.

Et norsk EF-medlemskap vil redusere muligheten til å skape et deltakersamfunn. Etableringa av EFs indre marked og utviklinga i retning av en politisk og monetær union vil øke markedets makt over de viktigste beslutningene, øke avstanden mellom velger og folkevalgt, øke byråkratiets makt og bare de sterkeste lobbyistene vil nå fram til beslutningsprosessene. Et levende demokrati er avhengig av en utvikling i stikk motsatt retning.

Hovedutfordringer .

En rekke beslutninger som er av avgjørende betydning både for enkeltmennesker og for fellesskapet tas ikke av folkevalgte organer, verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. I en internasjonal og svært sammenvevd markedsøkonomi, er det markedets aktører som tar de viktigste beslutningene.

Det er en utfordring for SV og alle andre som er opptatt av miljø, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt og full sysselsetting å begrense spekulantenes og markedskreftenes makt. 80-tallet har betydd liberalisering og økt makt til markedet. Deltakersamfunnet betyr økt demokrati og at viktige økonomiske beslutninger kontrolleres av folkevalgte.

Deltakersamfunnet betyr et levende folkestyre. SV er prinsippielt for at monarkiet oppheves. Sammenlignet med andre land er det norske demokratiet godt utviklet. Det norske samfunnet er oversiktelig og det er forholdsvis kort avstand mellom valgte og velgere. Det er likevel en utfordring for demokratiet at flere skal delta aktivt i beslutningsprosessene, gjennom valg men også gjennom politisk aktivitet i partier eller ulike folkelige bevegelser. Det er viktig for SV å snu den utviklinga som går i retning av at stadig færre er aktive i politikken og at stadig flere politikere ansettes på heltid eller at det er vanskeligere for ansatte i privat sektor enn for offentlig ansatte å være politisk aktive. SV vil som alternativ til heltidspolitikere lokalt arbeide for ulike frikjøpsordninger som gjøre det mulig å kombinere arbeid og politiske verv. Det er også viktig at menn og kvinner sikres mer lik representasjon i folkevalgte organer gjennom kvoteringsordninger. Det må arbeides aktivt for at ulike minoriteter blir representert i politiske organer. SV vil legge vekt på å beholde en kommunestruktur med små enheter og styrke det interkommunale samarbeidet.

Sosialistisk Venstreparti ønsker å åpne de politiske beslutningsprosessene gjennom bruk av åpne høringer, rådgivende folkeavstemminger og et aktivt arbeid for å få flere med. SV vil arbeide for full åpenhet om de politiske partienes regnskaper og ønsker forbud mot at bedrifter kan bevilge penger til partiene.

Aktivitet lokalt er avhengig av at også beslutninger desentraliseres. Større deler av kommunal myndighet kan overføres til bydels- eller grendeutvalg, og kommunene kan i større grad løse sine oppgaver ut fra en lokalsamfunnsmodell - ikke en sektormodell - slik at ressursene brukes mer fleksibelt.

Stadig flere blir brukere av eller klienter i helse- og sosialsektoren. Ekspertise og en god forvaltning er nødvendig for at det offentlige skal yte god hjelp. Men ekspertvelde og byråkrati kan innebære avmakt og passivisering. Derfor er det viktig at brukerne av helse- og sosialtjenester organiserer seg, danner selvhjelpsgrupper og nettverk.

Altfor mange lokalsamfunn og nærmiljø er avhengige av at noen få ildsjeler holder organisasjonsliv og ulike fellesarrangementer igang. Større romslighet i offentlige budsjetter til kulturorganisasjoner, organisasjoner for egenaktivitet, interesseorganisasjoner for funksjonshemmede mm. betyr at mer innsats brukes på organisasjonens formål - og mindre på basarer, lotterier, loppemarkeder og innsamlinger.

En stor del av det voksne liv blir av de fleste tilbrakt på arbeidsplassen. Den enkeltes innflytelse over egen arbeidssituasjon betyr derfor mye for muligheten til å forme egen hverdag, muligheten til å bruke evner og kreativitet.

Mange gode ideer når aldri fram og mye skaperkraft blir ikke utløst fordi skolehverdagen, hverdagen i ulike institusjoner og mange arbeidsplasser styres i smått og stort fra toppen - ledelsen - og nedover. Det er en utfordring at elever kan få større innflytelse over skolehverdagen, at de som bor på institusjoner kan bestemme mer over hvordan institusjonene skal drives og at ansatte kan trekkes mer med i styring og utvikling i både offentlig og privat sektor. At flere får innflytelse og ansvar betyr et mer meningsfylt liv for de fleste og vil berike både produksjonsliv og samfunnsliv forøvrig.

Det skapende og verdibevisste mennesket er utgangspunktet for SVs menneskesyn. I kulturlivet uttrykker, formidler og mottar vi menneskelige følelser, tro, kunnskap og verdier gjennom bla. språk, musikk, dans, drama, bilder, kunsthåndverk, formgiving og arkitektur.

Derfor må mytene om at kunst og kultur bare tilhører fritida eller at de bare skal spre glede og skjønnhet motarbeides. De uttrykker og utfordrer både glede og sorg, håp og frykt, orden og opprør, samhold og konflikt. De kan bearbeide våre tilvante fordommer og meninger og bidra til dypere erkjennelse, sterkere verdibevissthet, større fellesskap og handlingsmot.

SVs viktigste kulturpolitiske målsetting er å inspirere barn, unge og voksne til egenaktivitet - gjennom kor, korps, band, dans, amatørteater, mosjonsidrett og andre kunstneriske eller kulturelle uttrykk. Gjennom møtet mellom forskjellige kulturelle strømninger og verdier kan vi videreutvikle en kulturpolitikk som kombinerer krav om mangfold og kvalitet og som innbyr til aktiv deltaking fra flest mulig i det skapende kulturliv.

Praktisk politikk :

Deltakelse i produksjonslivet

For SV er et utstrakt demokrati i arbeidslivet viktig. SV ønsker å diskutere ulike modeller med fagbevegelsen. Forutsetninga er at et program for økt økonomisk demokrati gir økt innflytelse for den enkelte arbeidstaker på arbeidsplassen. For å få dette til, vil SV la de ansatte når de ønsker det, kreve forhandlinger om å etablerte et egnet forhandlings- og beslutningsystem i den enkelte virksomhet. De ansatte må da gis rett til å engasjere egen ekspertise på bedriftens kostnad og med tilgang til nødvendig informasjon.

Lønnsmottakerne bør få økt innflytelse over disponeringa av bedriftens overskudd. SV vil derfor foreslå en lov om demokratisk overskuddskontroll som fastsetter at 20% av overskuddet i en bedrift bare kan disponeres når det er enighet om disposisjonsmåte mellom de ansattes representanter og arbeidsgiver. Disse 20% kan brukes til samme type formål som tilbakeholdte overskudd ellers. Oppnås ikke enighet, avsettes et beløp svarende til 20% av overskuddet på konto i offentlig bank.

SV ønsker i tillegg å endre aksjeloven slik at ansatte gis rett til å delta på aksjeselskapenes generalforsamlinger. Ansatte tildeles stemmer i et antall som gjør at de disponerer 40% av samtlige stemmer som er tilstede på generalforsamlinga.

SV vil gjenreise samvirketanken og gå inn for tiltak for å gjøre det lettere å starte og drive alternative produksjonsformer. Partiet vil derfor støtte opprettelse og drift av et samvirkesenter for å drive utredning, veiledning og informasjon om samvirke.

For SV er det en målsetting å bedre beskyttelsen av arbeidstakerne i forhold til arbeidsmiljøet. I den forbindelse vil SV styrke Arbeidstilsynet, utvikle arbeidernes rettigheter i Arbeidsmiljøloven og gi de ansatte permanent flertall i arbeidsmiljøutvalget. Verneombud må få vetorett også mot arbeid som kan gi skader eller stressproblemer på lengre sikt. Vetoet bør gjelde inntil data er skikkelig analysert av Arbeidstilsynet.

Ved bruk av stoffer og prosesser er det arbeidsgivers plikt å dokumentere at det ikke foreligger helsefare (omvendt bevisbyrde), og bøter for overtredelse av forskrifter og bestemmelser må heves vesentlig slik at overtredelser blir ulønnsomme.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Kulturelt mangfold

SV vil stimulere til kulturelt mangfold - våge å satse på det eksperimentelle og nyskapende f.eks. innen teateret, billedkunsten og litteraturen. Men også arbeide for å bevare et språklig mangfold gjennom dialekter og talemål og bedre språklig likestilling, mellom nynorsk og bokmål, og samisk. I dette arbeidet er det også viktig å gjennomføre tiltak slik at innvandrerforfattere får utgitt sine bøker på eget språk og på norsk. Det er også en målsetting å bruke kulturpolitikken som et ledd i en antirasistisk strategi.

SV ønsker å bruke kulturpolitikken som et aktivt ledd i utviklinga av de ulike regionene i landet. For å få dette til, er det nødvendig blant annet å arbeide for økte ressurser til Rikskonsertene for å fremme lokal musikkutøvelse og organisering av turnevirksomhet, satse på formidling av bildende kunst fra museer og gallerier gjennom riksgalleriaktivitene, arbeide for å opprette lokalhistoriske arkiv i kommuner og regioner samt å styrke de kommunale musikkskoler eller -verksteder samt den lokale drama- og teaterundervisning for barn og ungdom og arbeide for at kunstskoler for barn og ungdom blir en varig ordning med offentlig støtte som musikkskolene.

SV vil stimulere til produksjon av norsk film og litteratur og oppføring av ny norsk dramatikk, men en offensiv kulturpolitikk må også være utadrettet og legge vekt på å motta impulser fra utlandet. Norske kunst og kulturfestivaler som møtested for norske og utenlandske utøvere bør få offentlig støtte. SVs langsiktige mål er at de samlede bevilgninger til kulturformål skal økes til 1% av statsbudsjettet.

Kulturlivets menneskelige og sosiale egenverdi er SVs hovedbegrunnelsen for å styrke den kulturpolitiske innsatsen. Å styrke barn-, ungdoms- og mosjonsidretten er i så måte viktig, og SV vil ta vare på og øke denne innsatsen ved offentlig støtte. SV mener at penger til idretten skal bevilges over det ordinære statsbudsjettet.

Kulturpolitikken må ikke bare utvikles som en avgrenset sektor. Den må prege utforminga av bla. utdanning, bygg og anlegg, arbeidsplasser og vareproduksjon gjennom krav til estetikk, verdibevissthet og kvalitet.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

En bedre offentlig sektor

Offentlig sektor har vært fundamentet i oppbygginga av velferdsstaten. Velferdsstatens idegrunnlag er alles like rett til å være sikret grunnleggende velferdsgoder.

Offentlig sektor står i dag under hardt press. Høyrekreftene ønsker å slanke offentlig virksomhet og offentlig administrasjon. SV mener en sterk offentlig sektor er nødvendig for en aktiv styrings-, miljø- og fordelingspolitikk. Men vi må hele tida vurdere om ressursene i offentlig sektor utnyttes på den mest rasjonelle måten. Det offentlige skal være brukerorientert. Det bør legges til rette for brukerinnflytelse gjennom formelle ordninger som brukerundersøkelser, egne brukerråd og annet. For publikumsrettet virksomhet vil den daglige kontakten med brukerne gi viktige impulser til hvordan tjenestene kan gjøres bedre og mer effektive.

De offentlig ansatte skal sette i verk politiske beslutninger. Men samtidig er det viktig at den enkelte ansatte sikres innflytelse over sin egen situasjon. Beslutninger må delegeres til lavest mulig nivå.

Mange ansatte i offentlig virksomhet arbeider under stort press. SV vil sikre bevilgninger til offentlig sektor som letter arbeidsbyrden og dermed bedrer servicen overfor brukerne. Samtidig har de ansatte et ansvar for å bidra til at offentlig virksomhet fornyes og at ressursene i det offentlige anvendes effektivt.

Men arbeidet i offentlig sektor må også endres. Det må gis økt lederopplæring og mulighet for videreutdanning på alle nivå. Dessuten er det viktig å delegere arbeid og beslutninger, og fremme fleksible arbeidsformer og teamarbeid. Ledere på alle nivå må stå ansvarlig for resultatene i sin virksomhet.

Selv om det stilles strenge krav til leder i offentlig virksomhet, bør ikke offentlig sektor være lønnsledende på lederlønningene. Det er heller ikke nødvendig med spesielt høye lederlønninge fordi offentlig sektor rekrutterer på et bredere grunnlag.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Likelønn - like muligheter

Politiske og samfunnsmessige føringer virker forskjellig for kvinner og menn fordi de ofte har ulike posisjoner, erfaringer og interesser. For SV har det alltid vært et mål å påvise denne sammenhengen og å føre en politikk som fremmer kvinners kår.

Kvinners økte deltakelse i politisk valgte organer viser hvordan positiv særbehandling av kvinner har gitt resultater. Men stagnasjon og tilbakegang preger utsiktene for kvinnedeltakelse og -makt i politikk og samfunnsliv. Selv om stadig flere kvinner deltar fullt ut i arbeidslivet, er det fortsatt store kjønnsforskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, opplæring og karrieremuligheter.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Barns deltakelse

SV mener at alle barn bør få mulighet til å delta i et fellesskap som barnehage og skolefritidsordninger representerer. Forutsetninga er at det er barns individuelle behov og interesser som legger premissene for utforminga av de ulike tilbudene.

SVs utgangspunkt er at alle barn må sikres et likeverdig opplærings- og omsorgstilbud uavhengig av foreldrenes betalingsevne. SV vil prioritere at undervisningstimetallet utvides til 30 timer fra 1. klasse. SV går inn for å bygge ut en kommunal skole-/fritidsordning for 1., 2. og 3. klasse som på lang sikt bør gjelde for hele barneskolen. Det må legges opp til aktiviteter som utvikler selvstendighet, evne til å kommunisere og ikke minst utføre oppgaver i fellesskap. Tilsetting av personale, bemanningsnorm, åpningstid og innhold må derfor ta utgangspunkt i barnas behov.

Barn med særskilte behov for tilsyn, omsorg, språkinnlæring og opplæring utover grunnskolens opplæringstilbud må sikres plass i slike ordninger.

Utdanning - kilde til kompetanse og deltakelse

Kunnskap og kompetanse er en viktig ressurs i samfunnsutviklinga og for menneskers mulighet for deltakelse. Alle må sikres lik rett og like muligheter til å få utdanning i tråd med sine evner og anlegg.

Nødvendigheten av en alternativ samfunnsutvikling med økt vekt på globalt ansvar, miljø og livskvalitet må også gjenspeiles i kunnskapspolitikken. For SV er det viktig at kunnskap ikke bare blir et redskap for teknologisk forsprang, men et redskap i utviklinga av et samfunn med gode livsvilkår for alle.

Kunnskapspolitikken må bygge på de grunnleggende verdiene demokrati, menneskrettigheter, likestilling, vern om miljøet og solidaritet.

Skolens hovedoppgave er å gi barn og unge kunnskaper, holdninger og ferdigheter som fremmer personlig vekst, og som gir kompetanse for yrkes- og samfunnsliv. Konkret faktakunnskap er viktig, men evner til både selvstendig vurdering, kritisk tenkning og til å delta i samarbeid er nødvendig kompetanse for yrkes- og samfunnsliv.

Barn må få være deltakere i sammenhenger der deres innsats er viktig for andre. Skolen bør åpne seg for nærmiljøet og ta på seg oppgaver lokalsamfunnet har bruk for.

Skole- og utdanningssystemet har en viktig rolle som formidler av holdninger og verdier. Elever og studenter må oppøves i kritisk bevissthet og holdninger til hva som er viktig og uviktig, rett og galt. Skole- og utdanningssystemet må ta stilling i en verdikamp der solidaritet og fellesskap settes opp mot individualisme, egosentrering og øyeblikksorientering. Elevenes skapende og handlende evner må stimuleres.

Grunnskolen

Enhetsskolen gir det beste grunnlag for å utvikle gjensidig respekt og forståelse ved at elever med ulik sosial og kulturell bakgrunn og ulike evner går på samme skole og i samme klasse. Dette gir innsikt, erfaring og kunnskap som er viktig både for å mestre egne liv og for å bidra til en demokratisk utvikling av samfunnet. Det er viktig å ha en høy standard på den offentlige skolen først og fremst av hensyn til elevene og samfunnets behov for høy kompetanse, men også for å opprettholde full oppslutning om den allmenne skolen, og hindre at ressurssterke foreldre satser på privatskole for sine barn.

Lærertettheten i norske skoler er høy sammenliknet med de fleste europeiske land. En av grunnene til det er at vi i Norge har en grunnskole for ALLE og økninga i ressurser til skolen i stor grad har sammenheng med at vi integrerer barn som i andre land ville vært sendt til spesialinstitusjoner. Nedlegginga av spesialskolene må føre til økte ressurser til elevene i den allmenne skolen og styrking av PP-tjenesten. Det bør innføres tiltak for større faglig bredde - tverrfaglighet i PP- tjenesten.

Den enkelte funksjonshemmede elev skal fortsatt ha et rettslig krav på den særlige støtte som den enkelte trenger. Samtidig bør ressursbruken på den enkelte skole og i den enkelte kommune være preget av fleksibilitet.

Opplæring på morsmålet er for mange innvandrerbarn en forutsetning for å kunne mestre norsk som annetspråk. Fremmedspråklige barn i norsk skole skal derfor ha rett til morsmålsopplæring. Morsmålslærerne bør ha pedagogisk kompetanse.

SV mener ut fra en enhetsskoletankegang at det er uheldig at det utvikles reine innvandrerskoler. Dette stiller store krav til skolepolitikk - og byutviklingspolitikken.

Elevene splittes i dag opp i kristendomsundervisning eller alternativ livssynsorientering. Dette er uheldig, og bør erstattes med et felles livssyns- og etikkfag, der etikk og menneskeretter bør stå sentralt. Det vil være naturlig at kristendommen vies bred plass i det felles livssynsfaget fordi kristendommen har stått og står sentralt i det norske samfunnet. Men også andre religioner og livssyn må vies oppmerksomhet. SV går derfor inn for en livssynsnøytral formålsparagraf.

Det er dokumentert urovekkende store forskjeller mellom de kommunene som bruker mest og de som bruker minst ressurser per elev. SV mener at enhetsskolen skal gi et likeverdig tilbud til alle elever, men ikke et likt tilbud. Undervisninga skal bidra til at hver enkelt elev får utviklet sine evner og anlegg. Å styrke skapende og estetiske fag vil bety at flere elever kan utvikle sine spesielle evner.

SV mener grunnskolen skal gjøres karakterfri, og vil åpne for å prøve ut alternative vurderingsformer som er i samsvar og fremmer skolens mål. SV vil legge vekt på høyere kvalitet på undervisninga bla. ved å bedre skoleboktilbudet og tilføre tidsmessig utstyr for undervisninga. Godt utbygde skolebibliotek er nødvendig dersom mønsterplan og andre læreplaner skal kunne bli gjennomført.

Skolen bør ha et tett samarbeid med lokalsamfunnet, og i den sammenheng er forsøkene med distriktaktiv skole interessant.

SV mener at alderen for skolestart bør være 7 år. Det viktigste målet er etter SVs mening at 6-åringene får et gratis og obligatorisk opplæringstilbud med vekt på fri og selvstyrt lek. Hvis stortingsflertallet vedtar skolestart for 6-åringer må det også innebære at grunnskolen utvides til 10 år. Ressursene til 6-åringer bør ikke være lavere enn tilsvarende i barnehage.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Videregående opplæring og voksenopplæring

SV har fått gjennomslag for kravet om lovfestet rett for all ungdom til videregående opplæring. Det er nødvendig å sette inn økonomiske-, faglige- og pedagogiske virkemidler for at reformen også blir en reelt kompetansehevende reform.

Større krav til kompetanse og kunnskap i samfunnet gjør at elever bør fortsette skolegangen etter grunnskolen. Dette må til for å utvikle nødvendige kvalifikasjoner for aktiv innsats i nærmiljø, arbeids- og samfunnsliv.

SV vil bedre det norske utdanningssystemet ved å legge større vekt på yrkesutdanninga og lærlingeordninga. Dette angår både antallet lærlingeplasser og kvaliteten på opplæringa.

Det er viktig at det skapes et godt læringsmiljø i videregående opplæring som motiverer elevene og stimulerer egeninnsatsen. Elevene må få reelle muligheter til å delta i planlegginga og gjennomføringa av undervisninga, både når det gjelder valg av arbeidsstoff og undervisnings- og evalueringsformer. Det er av stor betydning at elevdemokratiet styrkes - blant annet ved en planleggingsuke for lærere og elever ved begynnelsen av skoleåret.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Høyere utdanning og forskning

Utdanningsmotivert ungdom er en av samfunnets viktigste ressurser. Denne utdanningsressursen krever en forsvarlig forvaltning. SV mener at alle som ønsker høyere utdanning må sikres rett til det, når kravene til studiekompetanse er oppfylt. Alt tyder på at antallet ungdom som ønsker utdanning vil øke i kommende periode.

Målet for SVs utdanningspolitikk er at alle som ønsker det skal sikres mulighet til høyere utdanning. Denne retten forutsetter en god studiefinansiering og en utbygging av kapasiteten i dagens utdanningssystem. Økt kunnskap er viktig for at folk skal kunne delta i og styre samfunnsviklinga. En høyt utdannet befolkning kan legge grunnlaget for bedre forvaltning av natur og miljø, og ny næringsutvikling.

Norge er et lite utdanningsland. Det er derfor viktig å finne en arbeidsdeling mellom de forskjellige institusjonene som gir mulighet til utvikling av sterke forsknings- og utdanningmiljøer. Universitetene og de vitenskapelige høgskolene bør ha hovedansvaret for forskning og utdanning på et nasjonalt nivå. Men dette skal ikke være til hinder for at det tilbys hovedfagsundervisning ved regionale høgskoler på områder der den enkelte høgskole har særlig faglig kompetanse.

SV vil legge vekt på bedre kvalitet og læringsmiljø i høyere utdanning. Dette bør skje ved styrking av pedagogiske kvalifikasjoner, flere lesesalsplasser og økt bruk av hovedfagstudenter i undervisninga. Kunnskapsteoretiske og etiske problemstillinger knytta til faget må prioriteres.

I norsk forskningspolitikk har økologiske, sosiale og kulturelle perspektiver lav prioritet. Det er behov for en kursomlegging for disse prioriteringene som samsvarer med verdiorienteringer ellers i samfunnet. En framtidsrettet forskningspolitikk må bygge på kriterier for utvikling av kunnskap og teknologi som vektlegger hensyn til menneskelig opplevelse, økologisk forvaltning av naturressursene og global rettferdighet. SV mener at alternativforskninga må styrkes.

SV ønsker at det offentlige tar hovedansvaret for forskninga. Ved at private kapitalinteresser brukes til å finansiere forskning, vil profitthensyn og kortsiktighet kunne komme tilå styre utviklinga. Forskningspolitikken må også være preget av langsiktighet. SV vil øke innsatsen på grunnforskning.

Kontakt med utenlandske forsknings- og utdanningsmiljøer er viktig. Det bør derfor satses på økt utveksling av studenter og vitenskapelig personale med andre land. Norge er idag tilknyttet de viktigste av EFs utvekslingsprogrammer. SV vil vektlegge utveksling og samarbeid også utenom disse, særlig på felter som humanistiske fag og samfunnsfag.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Studiefinansiering og studievelferd

SVs langsiktige mål er studielønn. Den økonomiske støtten til utdanningssøkende må gjøre det mulig å studere på heltid. Deltidsarbeid fører til problemer for den enkelte student, det faglige miljøet og gjennomstrømminga gjennom utdanningssystemet. Dagens finansieringsordninger bidrar ikke til å sikre lik rett til utdanning.

For å gjenreise heltidsstudenten vil SV øke kostnadsnormen - dvs. det studentene får utbetalt i lån og stipend etter at utgifter til studiemateriell og hjemreiser er trukket fra - ved å øke stipendene.

For å nå det langsiktige målet om fullstipendiering, vil SV prioritere elever i den videregående skole. Det skjer ved en behovsprøvd fullstipendiering for elever i videregående skole. I denne perioden vil SV prioritere de borteboende elevene.

Stadig fler unge i etableringsfasen sliter med tilbakebetalinga av studielånet. Kombinasjonen av høye lån og høye renter har ført til økonomisk krise for mange.

For å løse disse problemene vil SV knytte tilbakebetalinga til inntekten, såkalt inntektsavhengig tilbakebetaling. Ordninga må være generell og det må være mulig å avskrive gjeld for folk med lavest inntekt i enden av tilbakebetalingsperioden. Ordninga vil også gjøre det mulig å gå inn på fleksibel arbeidstid i enkelte perioder av yrkeskarrieren.

Studenter og elever faller idag utenfor de generelle velferdsordninger som f.eks. arbeidsledighetstrygd og arbeidsmiljølov. Gjennom dagens organisering av velferd for studenter har staten frasagt seg ansvaret for studentvelferden. I praksis betaler studentene for sine egne velfredstilbud. SV vil arbeide for å sikre studenters rettigheter i forhold til lovverket og en omorganisering av velferdstilbudet slik at det offentliges ansvar synliggjøres.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Mediapolitikk

Hovedmålet med SVs mediapolitikk er å styrke kvalitet og mangfold, medieetisk bevissthet og ansvar. SV vil arbeide for at eierskap, styring og finansiering av massemediene kan tjene disse overordede mediepolitiske verdiene.

Mediekvalitet og mangfold trues i økende grad av eierkonsentrasjon og kommersialisering. Offentlige myndigheter har i dag ulike støtteordninger for massemediene. Mediene har samtidig økt sin rolle som påvirknings- og maktorganer i politiske beslutningsprosesser, og overfor enkeltmennesker og grupper. Slike forhold gjør det nødvendig med en mer verdi- og målbevisst mediepolitikk der medienes kulturelle og etiske ansvar blir mer forpliktende. NRK må videreutvikles som allmennkringkaster. SV vil øke NRKs lisensinntekter bla. for å styrke lokalkontorene. SV er i mot sponsing og snikreklame. NRK-sameradioen må få flere faste radio- og TV-sendinger - særlig for barn og unge.

SV vil prioritere innsatsen i forhold til utbygging og utvikling av lokal-TV, som viktig supplement til riksdekkende kanaler.

SV vil videreutvikle pressestøtten med større vekt på mer variert politisk og språklig bredde. SV mener også lokal-TV og lokalradio bør vurderes å inngå i en presse- eller mediastøtte- ordning

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Samepolitikk

Norge har, gjennom Sameloven, Grunnlovsparagraf 110 a og ratifiseringa av ILO-konvensjon nr. 169, erkjent samenes rett til selv å bestemme over egen framtid. Dette er forpliktende og betyr at Sametinget må få reell innflytelse over utviklinga av det samiske samfunn.Dette innebærer videre at staten må avgi myndighet til Sametinget innenfor sentrale områder. SV vil føre en politikk som oppfyller og utvider de mål som er satt gjennom opprettelsen av Sametinget.

SV ser det som viktig å få avklart spørsmålet om retten til land og vann snarest. Inntil så skjer må store inngrep i tradisjonelle samiske bosettingsområder stanses.

Reindriften er bærer av den samiske kultur. Næringa har vært og vil fortsatt være det sterkeste vern for samisk kultur og språk. Dette innebærer at reindrifta står i en særstilling i forhold til andre næringer. Omstillingsprogrammet for indre Finnmark må derfor utarbeide tiltak som sikrer at reindriftsutøvere som ønsker å være en del av næringa ikke blir tvunget ut. Samtidig må hensynet til miljø ivaretas.

Rettighetene til kyst- og fjordfiske må sikres, og forvaltning av fiskeressursene må ivareta hensynet til de sjøsamiske fiskeinteressene.

Norge har vedtatt en samisk språklov. Det er derfor viktig at lærerutdanninga styrkes samt at læremiddelproduksjonen bringes opp på et forsvarlig nivå.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Asyl- og innvandringspolitikk

Norge praktiserer idag en svært restriktiv innvandringspolitikk. Vi har en innvandringsstopp som medfører at få utlendinger (utenom Norden) som får anledning til å bosette seg her. Unntak fra innvandringsstoppen gjøres for personell Norge har særlig bruk for, f.eks. oljeeksperter. Gjennom EØS-avtalen vil EØS-borgere ha rett til å søke arbeid i Norge og bosette seg i landet dersom de får arbeid eller kan livnære seg på annen måte. Slik åpnes grensene for folk i Vest-Europa. Samtidig arbeides det i EF med å samordne grensekontroll og asylpolitikk slik at det blir vanskeligere for folk fra utenfor EF å få opphold i EF-området.

SV mener at et åpent arbeidsmarked innen EØS og en strengere ytre grensekontroll vil fungere som en mur rundt det rike Vest-Europa. En slik politikk vil forsterke diskrimineringa av personer fra Øst-Europa og folk fra den tredje verden.

SV mener Norge bør myke opp innvandringspolitikken og gjøre det lettere for folk som har tilbud om arbeid og bolig å få oppholdstillatelse.

Videre bør asylsøkere som får opphold i Norge og innvandrere få bedre muligheter for familiegjenforening og kontakt med familien, og oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening må gi selvstendig status med en gang, ikke først etter tre år. Norge bruker i dag en mye snevrere familiedefinisjon enn det som er vanlig internasjonalt. SV vil arbeide for at Norge skal åpne for å kunne akseptere en videre familiekrets enn i dag for å bli mer i pakt med internasjonal praksis.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Integrering og deltakelse

En solidarisk politikk i retning av en generelt jevnere tilgang til goder som utdanning, arbeid, skikkelig bolig og varierte fritidsmuligheter er av grunnleggende betydning for å motvirke rasisme og etnisk diskriminering

Norskundervisning og innføring i norsk samfunnsliv er grunnleggende for å kunne klare seg i det norske samfunnet. Norskundervisninga og retten til tospråklig opplæring må styrkes.

På grunn av manglende mulighet for godkjenning og tilpassing av utenlandsk utdanning har de fleste voksne innvandrere og flyktninger ikke fått uttelling for yrkesopplæring og utdanning som de bringer med seg. Barn har kommet til kort i skolen pga. for svak norskundervisning. Resultatet er at de voksne blir diskvalifisert i konkurransen om arbeid og barna når det gjelder skolegang. Det er derfor nødvendig at det innføres fleksible ordninger for at utlendinger skal kunne avlegge eksamen for å dokumentere tidligere utdanning.

Innvandringsbefolkninga er heller ikke integrert i det politiske liv, og partienes minoritetspolitikk bærer preg av dette. Innvandrernes egne organisasjoner mangler både ressurser og innflytelse, og samfunnsapparatet har ikke maktet å dra nytte av innvandrernes egne kunnskaper og aktiviteter som en kraft i integreringsprosessen. SV ønsker derfor å samarbeide med innvandrerorganisasjoner om å bedre innvandrernes integrasjon i det norske samfunnet samt søke allianser i samfunnet som aktivt bekjemper rasisme.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Kriminalpolitikk

En helhetlig kriminalpolitikk forutsetter at søkelyset rettes mot både den enkeltes lovbryters ansvar for egne handlinger og mot samfunnsforhold som særlig påvirker kriminaliteten. En rettferdig fordeling av samfunnsgodene, et samfunn som har arbeid for alle og et samfunn der lederne inngir tillit og opptrer lovlydig er viktig elementer i en strategi for å redusere kriminaliteten.

Skatteunndragelser i milliardklassen og ulovligheter i de mange konkurser svekker respekten for lov og rett. Økonomisk kriminalitet, ofte internasjonalt organisert snyter samfunnet for store midler hvert år. Miljøkriminalitet med ulovlige giftutslipp setter også uskyldige menneskers liv og helse i fare, og er en trusel mot naturmiljøet. Økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet er ofte vanskelig å etterforske. Alminnelige kontrollordninger må styrkes og etterforskningskompetansen bedres.

Voldskriminalitet er den største trusselen mot den enkeltes frihet og trygghet. Voldskriminalitet har økt på 80-tallet. Det har blitt flere og grovere voldsovergrep. Omtrent 80% av all voldskriminalitet skjer når gjerningsmannen er påvirket av alkohol eller narkotika. En restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk er derfor viktig i kampen mot voldskriminaliteten.

Politiet bør omorganiseres i mindre enheter og fungere etter en lokalsamfunnsmodell. Politiet bør styrke de forebyggende oppgavene både i samarbeid med skoler om informasjon og opplæring til barn og ungdom, og med å være mer til stede i gatebildet særlig på steder der det ofte er uro. I samarbeid med frivillige bør politiet bidra til aksjoner og arbeidsformer som ansvarliggjør folk flest i opplegg som f.eks. "Natteravnene" og "Non-fighting generation" i Oslo.

Seksuelle overgrep mot både barn og kvinner utgjør en alvorlig og utbredt form for kriminalitet. Det er vanskelig å tallfeste omfanget fordi mørketallene er høye. Skolering av politi- og rettsapparat og bedre støtte til ofrene er viktig for å få redusert mørketallene. Behandlings- og støtteapparatet for dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep eller voldsovergrep bør styrkes og staten må sikre frivillige hjelpetiltak som støttesentre mot incest og krisesentre økonomisk.

Det bør ikke være anledning til å plassere folk som idag idømmes sikring i fengsel. De bør få et behandlingstilbud utenom fengselssystemet.

Rettsvesenet bør få mindre adgang til å fengsle utenlandske statsborgere i medhold av Fremmedloven. Disse menneskene har i utgangspunktet ikke utført noen kriminell handling, og bør derfor ikke behandles på linje med lovbrytere ved at de settes i fengsel i påvente av transport ut av landet. SV mener forøvrig at det bør settes grenser for bruk av varetektsfengsling, og vil blant annet på den måten styrke rettssikkerheten for innsatte i norske fengsler.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Rettssikkerhet

Norge er en rettsstat, men mulighetene for å bruke rettsapparatet i en tvist er avhengig av økonomien til den enkelte. Det er høye gebyrer for å fremme en sak for domstolen, og advokatbistand er dyrt. Det bør bygges ut offentlig rettsrådgivning slik at folk kan få gratis veiledning spesielt i familierettslige saker. Dessuten må inntektsgrensene for fri rettshjelp heves betydelig.

Videre bør det bygges ut særlige ordninger for å hjelpe enkeltpersoner til å ivareta sine rettigheter som kunder eller klienter. Det innebærer en styrking av forbrukerorganisasjonene og en utbygging av ombudsordninger bla. for pasienter innenfor psykisk helsevesen. Ivaretakelse av den enkeltes rett til deltaking og å kunne påvirke sin egen situasjon må vektlegges i alle institusjoner og organisasjoner.

SV går inn for en streng personvernlovgivning. Datasamfunnet gjør det enkelt å samle og sammenstille mengder av informasjon om den enkelte. Dette har samfunnet ofte behov for i kamp mot kriminaliteten. Datateknologiens muligheter må kunne brukes, men det er vanskelig å gardere seg mot misbruk, og ut fra gode hensikter kan vi få et samfunn med svekket kvalitet for den enkelte. Sensitive opplysninger bør ikke kunne registreres uten at det er særlig grunner for det. Det bør være strenge regler for sletting av opplysninger og for kobling av registre.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Livssyns- og samlivsfrihet

Frihet til å velge sitt livssyn er en grunnleggende menneskerett. Norge er for alvor blitt et flerkulturelt samfunn også når det gjelder livssyn. Samfunnet skal derfor sikre alle tros- og livssynssamfunn gode muligheter for å arbeide og utfolde seg, og SV vil derfor oppheve statskirkeordninga.

SV støtter partnerskapsloven for å gi heterofile og homofile par samme mulighet til å sikre sitt parforhold.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Norge i verdenssamfunnet

Vilje til global solidaritet vil være det viktigste politiske spørsmålet i det 21. århundre.De store utfordringene vi står overfor - fattigdom, miljøødeleggelser og konflikter - krever et utstrakt internasjonalt samarbeid. Som et av verdens rikeste land har Norge et klart ansvar for å bidra til å utjevne kløften mellom nord og sør, bidra til rettferdig handel og redusere eget forbruk. Dersom ikke den skjeve utviklinga i verden endres raskt, vil det berøre alle lands sikkerhet, også vår.

Hovedutfordringer .

Vi står også overfor europeiske utfordringer som krever klare valg. De store sosiale forskjellene mellom nordvest-Europa og sørøst-Europa er kilde til konflikt og uro, ikke minst på Balkan. Nasjonal uro i Russland, Romania, på Balkan og i Nord-Irland krever et utstrakt samarbeid for å forebygge krig og fremme menneskerettigheter. Norge kan bare bidra i disse sammenhengene ved å delta i forpliktende, all-europeisk samarbeid. Samarbeid i Europa må bygge på gjensidig avhengighet og åpen dialog. Samarbeid som bygger på økonomisk ulikhet og makt over andre vil derimot utdype problemene og hindre en varig løsning.

Den økonomiske krisa verden er inne i idag, er ikke ei konjunkturkrise, men en langvarig krise som på sikt vil presse fram grunnleggende endringer. Det synes klart at det industrisamfunn som har vokst og ekspandert voldsomt etter 1945 ikke er bæredyktig. Det samme gjelder det etter-industrielle samfunnet, som har vokst fram i løpet av de siste 25 åra.

Sammenbruddet i det tidligere Sovjet og nabostatene viser den totale fiasko for den kommunistiske kommandoøkonomien. Den vestlige kapitalisme har ennå ikke opplevd noe liknende sammenbrudd, men den økologiske krisa verden er inne i, viser at den kapitalistiske økonomien har katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø. Disse katastrofale konsekvensene er først og fremst tydelige i den tredje verden, og det har ført til at befolkninga i industrilanda lenge har levet i den illusjon at problemet kunne løses uten endringer i de rike samfunn. Dette er nå i ferd med å endres etter at man nå kan se åpenbare utslag av den økologiske krisa, f.eks. gjennom tørke- og flomkatastrofer, tendenser til temperaturendring og endringer i ozonlaget.

Den økologiske krisa gjør det mer nødvendig enn noen gang å arbeide for et alternativ til det nåværende systemet. Dette alternativet må bygge på en solidarisk verdensorden, som i praksis må bety en omfordeling av ressurser på internasjonalt nivå.

Etter voldsomme utlån fra de internasjonale finansmarkedene til mange land i den tredje verden på 1970-tallet, kom gjeldskrisa med full tyngde i 1982. Gjennom 80-tallet gikk en sterk kapitalstrøm fra sør til nord. I denne situasjonen har det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken kunnet diktere strukturtilpasningsprogrammer overfor gjeldslanda. Disse programmene har bidratt til finansiell stabilitet, men har ikke gitt den økonomiske veksten som er blitt forespeilet, og de har hatt katastrofale følger for de samfunnene det gjelder. Sult blant de fattige, forverring av den økologiske situasjonen i landet og destabilisering av folkevalgte regimer er blant de konsekvensene som bare kan forventes å øke i kjølvannet av disse programmene.

I takt med veksten i produksjon og markeder har verdenshandelen økt. Den bidrar sterkt til forurensende transport, og opprettholder ulikhetene mellom rike og fattige land. Forsøkene på å liberalisere verdenshandelen ytterligere bidrar idag til å forsterke denne utviklinga. Kravene til strukturtilpasning i u-land tvinger dem til å fjerne all beskyttelse av egen produksjon, mens i-landa sjøl uansett ny GATT-avtale vil beholde vidtgående beskyttelse av sin produksjon. I Latin-Amerika er f.eks. USA i ferd med å utkonkurrere lokal produksjon av matvarer fordi store ressurser og subsidier presser prisene ned. Subsidiering av jordbruket i EF gjør at også denne blokken bidrar til å utkonkurrere fattige bønder på deres egne hjemmemarkeder.

USA, Japan og EF er i ferd med å styrke grepet om de fattige landa, for å stå rustet til konkurransen med hverandre. Land som er avhengig av noen få eksportvarer - de fleste utviklingslanda - er blant konkurransens tapere. Innviklede støtteordninger i de tre handelsblokkene gjør at lokal produksjon andre steder bukker under, særlig matproduksjonen.

Praktisk politikk:

Internasjonal handel og GATT

Generalavtalen om Toll og Handel (GATT) har som mål å avskaffe toll og andre hindre for verdenshandelen. Derfor vil GATT motarbeide tosidige avtaler. GATT-avtalen omhandler ikke miljøvern eller hvordan man skal unngå at større liberalisering av verdenshandelen kommer i konflikt med jordas tålegrense.

Sjøl om en ny GATT-avtale vil redusere enkelte av de handelsbarrierene u-landa idag støter på i den rike verden, vil størstedelen av disse barrierene fortsatt bestå. De fattige land blir på sin side blant annet gjennom IMF/Verdensbankens strukturtilpasning tvunget til å fjerne beskyttelsestiltakene av sin egen produksjon. Ingen fattige land har til nå kunnet utvikle sin økonomi uten å beskytte sitt eget framvoksende næringsliv. Tendensene i det globale handelssystemet, med eller uten en ny GATT-avtale, er derfor klart i strid med den fattige verdens interesser.

I dag kontrollerer de multinasjonale selskapene ca. 80 % av verdens eksportrettede jordbruk. Det er disse selskapene som vil tjene på en sterkere liberalisering av handelen med matvarer. Å bygge ned landas mulighet for styring og kontroll med egen matvareproduksjon er uforsvarlig - fordi verdensbefolkninga øker eksplosivt samtidig som jordarealene for matproduksjon stadig reduseres i omfang og kvalitet.

Høsten 1986 startet den 8. handelsrunden opp i Uruguay (UR). UR-runden forhandler om områder som til nå ikke har inngått i GATT-avtalen: Liberalisert handel med jordbruksvarer, tjenester og investeringer samt eiendomsretten til intellektuell eiendom, patent på liv.

Det legges opp til å etablere en Multilateral Trade Organisation (MTO) som skal administrere avtalene for varer, tjenester og patent og samarbeide med IMF og Verdensbanken for å samordne utviklinga av global økonomisk politikk. MTO blir en global EØS-avtale mer omfattende og sterkere enn GATT har vært hittil, med like konkurranseregler og global patent på liv. SV går imot at Norge tilslutter seg en utvikling av GATT fra avtaleverk til organisasjon med en overbygning som MTO SV vil arbeide for å endre GATT til å bli en internasjonal handelsorganisasjon under FN-systemet basert på økologi og på menneskers rett til mat, sosial sikkerhet og rent miljø. Alle lands mulighet til økologisk forsvarlig matproduksjon for eget forbruk må sikres. Det må opprettes en overnasjonal miljødomstol.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Internasjonalt solidaritetsarbeid

Hovedproblemet for befolkninga i den tredje verden er ikke mangelen på bistand, men de strukturelle forhold som preger økonomiske og politiske forhold i verden idag, både mellom nord og sør og innen landa i sør. SV ser det som helt nødvendig å stille krav om grunnleggende endringer i Verdensbankens og IMFs politikk overfor den tredje verden generelt. Dette betyr ikke at bistand ikke er viktig, eller at vi skal slutte å gi bistand. Så lenge vi ikke er i stand til å drive gjennom grunnleggende endringer i forholdet mellom nord og sør, er bistanden tross alt noe som kan bidra til noen endringer.

Høy oljepris er en viktig årsak til at mange utviklingsland tynges av gjeld. Som et rikt, oljeproduserende land har Norge en særlig forpliktelse til å bidra til varig utvikling i den fattige verden, også gjennom bistand. Men det er viktig at bistanden brukes på en bedre måte enn idag.

Det er riktig å stille krav til mottakerland av norsk bistand med hensyn til overholdelse av menneskerettighetene. Dersom et mottakerlands myndigheter er ansvarlig for alvorlige og gjentatte menneskerettighetsbrudd, må bistanden til landet stanses. Tilsvarende må det også stilles krav om at ikke en urimelig stor del av mottakerlands utgifter går til militæret, sjøl om det her må utvises skjønn i forhold til reelle forsvarsbehov.

Lokalsamfunnene og lokale folkelige organisasjoner bør i større grad bli utgangspunkt for norsk bistand. Bistanden til de folkelige gruppene i disse landa må primært støtte opp om deres evne til økonomisk sjølberging og tiltak for å fremme et direkte handelssamarbeid med disse gruppene bør støttes. Det er bare en omfattende organisering av folk lokalt, på egne premisser og i egen regi, som kan sikre overlevelse og utvikling for det fattige flertallet av verdens befolkning.

I denne sammenheng er det ikke tilstrekkelig å begrense fattigdomsbistand til sosiale tiltak som helse, utdanning osv. Den fattige delen av befolkninga må framfor alt settes istand til å bli økonomisk sjølberget. Enten de er matprodusenter for lokalbefolkninga eller sysselsatt i håndverk og småindustri, tilhører de det vi kan kalle "den folkelige økonomien". Det samme gjør det store antallet som overlever ved hjelp av handels- og tjenestevirksomhet i den såkalte "uformelle sektor", særlig i byene. Spesiell støtte til disse sektorene, gjennom kreditt, opplæring, støtte til å koble dem sammen, og dessuten styrke deres organisasjoner politisk, vil ofte være den beste form for fattigdomsorientert bistand. Bistanden må også utformes slik at ressursutnyttinga er økologisk forsvarlig.

Kvinner er sentrale i en utviklingsprosess i de fattige landa bl.a. fordi de ofte, særlig i Afrika, har hovedansvaret for jordbruksproduksjonen og utviklinga av lokalmiljøet. Norsk bistand må derfor ytes slik at sosiale og økonomiske strukturer som bæres av kvinners innsats blir verdsatt.

Som en konsekvens av større vekt på lokalsamfunn i norsk bistand, bør ikke-statlige organisasjoner både i giver- og mottakerland overta en større del av bistandsbudsjettet. Slike organisasjoner har ofte bedre muligheter til å få bistanden fram til målgruppene, og det er dessuten avgjørende for en demokratisk utvikling å støtte lokal organisering på grasrotnivå i mottakerlanda.

SV vil arbeide for økt kontakt på grasrotnivå mellom folk i Norge og folk i den tredje verden, blant annet gjennom å oppmuntre norske lokalsamfunn og norske organisasjoner til å opprette vennskapskontakter i den tredje verden.

SVs mål er at 2 prosent av bruttonasjonalproduktet skal brukes til å bygge opp en solidarisk verdensorden, fordelt slik at omlag halvparten går til fattigdomsorientert bistand i utviklingsland og økninga deles mellom gjeldslettetiltak, globale miljøtiltak og tiltak for Øst-Europa.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

For varig fred i Midt-Østen

Både palestinerne og kurderne er idag folk uten land. Begge folkegruppers situasjon utnyttes av makthaverne i området. Et eksempel er Irans "støtte" til irakiske kurdere og Iraks "støtte" til kurderne i Iran. Et annet er forsøkene fra henholdsvis Syria og Irak på å bruke palestinernes situasjon til sin egen fordel i maktkampen i Midt-Østen.

En videreføring av fredskonferansen for Midt-Østen, som kom igang i 1991, er et første skritt i retning av en løsning for palestinerne. En løsning må innebære at palestinerne får en egen stat, at Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, og at en fredskonferanse avtaler internasjonalt anerkjente grenser for staten Israel.

Kurdernes rett til sjølbestemmelse må anerkjennes internasjonalt, slik at de sjøl får velge sin styreform. Et første skritt i denne retning er at de får demokratiske rettigheter i de landa de lever i. De må også garanteres rett til å bruke språket sitt og dyrke sin egen kultur.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Flyktningepolitikk

Flyktningeproblemene er en av de største utfordringene for verdenssamfunnet. Over 40 millioner mennesker er flyktninger i eller utenfor eget land. De aller fleste flyktninger befinner seg i U-land. Norges velstand er et resultat av en økonomisk verdensorden som utnytter U- land.Fattigdomsproblemene og gapet mellom nord og sør er ved siden av miljøødeleggelsene de største internasjonale utfordringene verden står overfor.En forutsetning for utvikling i mange av de fattige landa en mer rettferdig solidarisk verdensorden.

Den viktigste innsatsen i flyktningearbeidet er å føre en internasjonal politikk som kan jevne ut kløften mellom rike og fattige land, og bidra til en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene i de enkelte land.

Internasjonalt flyktningearbeid må ta sitt utgangspunkt i flyktningenes behov for beskyttelse. Flyktningearbeid forutsetter internasjonalt samarbeid. Det vil alltid være naboland til et konfliktområde som må ta imot de fleste flyktningene. Samtidig er det i en krigssituasjon alltid grupper som ikke kan få nødvendig sikkerhet i nærområdet. Idag finnes ingen samordnet europeisk flyktningepolitikk og det enkelte lands arbeid blir preget av kortsiktige tiltak. Norge må være en pådriver for å få til et bedre internasjonalt samarbeid om beskyttelse av flyktninger, økonomisk byrdefordeling og fordeling av mottak av flyktninger. Det norske utgangspunktet bør være en aktiv norsk innsats for å støtte nærområdene i mottak av flyktninger samt en vilje til å gi beskyttelse i Norge for grupper som ikke får tilstrekkelig sikkerhet i nærområdene. Det langsiktige målet for flyktningepolitikken er å bidra til at flyktninger kan vende tilbake til hjemlandet. Dette forutsetter internasjonal støtte til gjenoppbygging av krigsherjede områder. Også dette må være en del av en helhetlig norsk flyktningepolitikk.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Afrika - fattigdommen øker

I løpet av de siste 15 åra har Afrika blitt "det tapte kontinent". Tørke- og sultkatastrofer, ørkenspredning, gjeldskrise og krig har bidratt til dette. IMF og Verdensbankens krav til strukturtilpasningsprogrammer for disse landa har ikke bidratt til noen bedring, men tvert imot ført til en enda verre situasjon, med mindre matlagre og lavere kjøpekraft hos de fattige. Fattigdommen har gitt større byrder for kvinnene, i tillegg til å oppløse familiebåndene.

Politisk har Sør-Afrika-Republikken støttet opprørsbevegelser i Angola og Mosambique for å destabilisere disse landa. Det har gitt langt større lidelser for de fattige og ødelagt kommunikasjoner og økonomi. Det er grunn til å håpe at dette går mot slutten, med utsikter til et demokratisk flertallsstyre i Sør-Afrika-Republikken.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Håp og tilbakeslag for Latin-Amerika

På 1980-tallet ble en rekke militærdiktaturer i Latin-Amerika avløst av folkevalgte styresett. Samtidig var de fleste landa i en håpløs økonomisk situasjon med tyngende utenlandsgjeld som de militære regjeringene tok opp på 70-tallet.

Konsekvensene av dette har vært en økonomisk politikk etter IMF og Verdensbankens kurs. Økende fattigdom og vold, misnøye i de væpnede styrker og ustabilitet har blitt resultatet. På Haiti (1991), i Venezuela (1992) og i Peru (1992) førte uroen til militærkupp eller forsøk på dette. En styrking av demokratiet krever en endring av IMF og Verdensbankens politikk.

Dersom denne utviklinga får fortsette, vil dette gi økt misnøye og uro, med nye diktaturer som mulig resultat. Norge må øke støtten til organisasjoner som arbeider for menneskerettigheter i disse landa samt urbefolkningas, bøndenes og fagbevegelsens organisasjoner. De siste åra har gitt nye grasrotbevegelser i Latin-Amerika. Det er utfra disse bevegelsene at alternativene til en liberalistisk politikk kan vokse fram.

USA har de siste åra forsøkt å bekjempe narkotikahandelen i Latin-Amerika med giftsprøyting og militære operasjoner. Dette har bare gitt små resultater, og narkotikabekjempelsen har vesentlig fungert som et forsøk på å tilsløre USAs maktpolitikk i området. For å begrense kokaindyrkingen må bøndene sikres rimelige priser på andre varer, for eksempel kaffe.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Et nytt FN

SV ønsker et aktivt FN som spiller en aktiv rolle for å løse konflikter på en fredelig måte, og at FN bidrar til en endring av det skjeve forholdet mellom nord og sør.

FN bør bli den sentrale ramme for regionalt samarbeid om sikkerhetspolitikk, miljøpolitikk, økonomisk politikk og menneskerettighetsspørsmål. FN bør bli den sentrale aktør i globale miljøspørsmål.

USA bruker idag FNs sikkerhetsråd til å fremme sine økonomiske, politiske og militære interesser. Etter sammenbruddet av Sovjetunionen er maktbalansen i verden radikalt endret til USAs fordel. Dette setter FN i en ny situasjon. USA er nå i stand til å bruke FN aktivt i krigføring under dekke av "fredsskapende operasjoner". Samtidig nekter USA å overlate økonomiske spørsmål til FN-organer hvor utviklingsland har avgjørende innflytelse.

FNs organisasjonsstruktur gjenspeiler den maktstruktur som oppstod etter den 2.verdenskrig. Med unntak av Kina har ikke utviklingslanda noen fast plass i FNs Sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådets sammensetning bør endres, slik at sammensetninga avgjøres ut fra et regionalt representasjonsprinsipp. Det må bety at England og Frankrike oppgir sine faste plasser. Et skritt i riktig retning kan være å gi Europa utenom Russland en plass med veto i Sikkerhetsrådet, som går på rundgang. Asia, Afrika og Latin-Amerika bør få hver sin faste plass, som går på rundgang i den enkelte region.

Det bør arbeides for at den udemokratiske ordninga med vetorett som prinsipp avskaffes på lengre sikt.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Det nye Europa

I vår egen verdensdel, Europa, bør hovedmålet for norsk politikk være

Norge bør fremme disse målene i de ulike felleseuropeiske samarbeidsorganer som KSSE (Konferansen for Samarbeid og Sikerhet i Europa), Europarådet, EFTA, ECE (FNs økonomiske kommisjon for Europa) m.fl. Det bør legges særlig vekt på å styrke KSSE, bygge ut organisasjonens evne til å gripe inn mot freds- og menneskerettighetsbrudd, utvikle forpliktende traktater, mekanismer og institusjoner som kan se til at prinsipp og traktater blir overholdt. Norge bør arbeide for å utvikle KSSE til et alleuropeisk tryggingssystem under FN og i tråd med FN-pakten.

Tida etter andre verdenskrig har vært preget av en rekke blodige kriger og konflikter. Oppløsninga av blokkdelinga har dempet noen konflikter. Sammenbruddet i de kommunistiske diktaturene førte til innføring av flerpartisystemer og markedsøkonomi. De etter-kommunistiske landa forsøker alle, men på ulik vis, å innføre markedsmekanismer i det økonomiske liv.

Nye konflikter preger den politiske kampen i disse samfunnene:

Sjøl om EF har hatt en stabiliserende virkning i Vest-Europa, ligger trusselen mot freden i verdensdelen i dag i konflikter utenfor EF-området. De siste års utvikling har vist EFs maktesløshet som instrument for trygghet i Europa. EF kan aldri bli tryggingsorganisasjonen for mer enn deler av Europa, og et vest-europeisk hegemoni i Europa kan i seg sjøl bli en trussel mot stabiliteten i verdensdelen. EF er og vil bli et overnasjonalt fellesskap med det mål å utvikle en vest-europeisk supermakt i konkurranse med USA og Japan. EFs utvikling i dag, peker ikke fram mot en samling av Europa. Sjøl om EF skulle bli utvidet med noen nord- og mellom-europeiske land i tillegg til de tolv, vil de fleste stater i det nye Europa bli stående utenfor EF med den utvikling Europaunionen legger opp til. EF er i hovedsak det gamleVest-Europas fellesskap både i struktur, virkemåte og målsetting, og har bare delvis tatt konsekvensene av den nye situasjonen i Europa. Norge bør arbeide for et bredere all-europeisk samarbeid som skal trygge fred og menneskeretter i en verdensdel som favner fra Ural til Atlanterhavet.

EF er iferd med å bygge opp en militærblokk gjennom Vestunionen. Det er sannsynlig at Vestunionen på sikt vil operere utenfor Europa for å hevde europeiske interesser i den tredje verden.

SV sier derfor nei til norsk medlemskap i EF. Vi vil advare mot framveksten av en vestlig blokk i Europa. SV vil at Norge skal føre Europapolitikk uavhengig av EF - i samarbeid med EF der interessene kan enes og sammen med andre sjølstendige nasjoner i Europa. På et slikt grunnlag tror vi at Norge best kan fremme både Europas og vårt eget folks interesser.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Norden

Nordisk samarbeid har dype og lange tradisjoner, bred folkelig støtte og samarbeidsformer som baserer seg på nærhet uten å gi avkall på nasjonal suverenitet.

Den nordiske samfunnsmodellen har vært et ideal for mange land. Norden har for eksempel vært blant de mest aktive landa i oppbygginga av FN og de nordiske landa har høy status i mange land i den tredje verden. Videre har de nordiske landa ført en mer omfattende miljøpolitikk enn andre land i Europa.

Den nordiske velferdsstat, med like rettigheter for alle borgere uavhengig av deres forhold til arbeidslivet, har vært et eksempel til etterfølging. Sammenlignet med andre har også de nordiske landa vært preget av lav arbeidsledighet.

Blant annet som en følge av samarbeidet i Nordisk Råd er det oppnådd resultater som befolkninga i Norden idag tar som selvfølgeligheter. Allerede i 1952 fikk vi passfrihet i Norden. I 1954 ble det opprettet felles nordisk arbeidsmarked og i 1956 likestilling med hensyn til sosiale rettigheter. Nordisk Ministerråd opprettet i 1973 Nordisk Industrifond og i 1976 ble Nordiska Investeringsbanken i Helsingfors etablert. Banken har en forvaltningskapital på 50 milliarder svenske kroner, og spiller en viktig rolle ved finansieringa av prosjekter av nordisk interesse.

Forankret i et allerede godt samarbeid har Norden muligheter til å utvikle et samarbeid hvor hensynet til menneskelige verdier og miljø settes i høysetet.

Nordisk samarbeid skal ikke ha markedskreftenes frie spill som utgangspunkt, men først og fremst fremme en bærekraftig utviklingsmodell, solidaritet med den tredje verden, sosial rettferdighet og utvidet demokrati. Gjennom et slikt samarbeid vil Norden kunne være en tung pådriver og spille en nøkkelrolle i utviklinga av et alleuropeisk samarbeid, basert på felles sikkerhet og grønne verdier.

Norden samlet rår over store områder og enorme ressurser. SVs målsetning er å styrke Nordens sjølbergingsgrad, og øke Nordens handel med våre nærområder. Geografisk nærhet er et viktig grunnlag for en økologisk basert handelspolitikk, fordi korte avstander er mindre energikrevende enn handel over lange avstander. Økt nordisk egenproduksjon vil dessuten kunne gi flere arbeidsplasser, bedre utnytting av ressursene og mindre forurensning. En handelspolitikk der Norden i større grad oppfattes som en enhet vil være et viktig bidrag for en mer bærekraftig global handelspolitikk, samtidig som det vil være viktig i forhold til en krisesituasjon. Dette betyr at Norden bør samordne den økonomiske og militære beredskapen.

Økt samarbeid og samhandel i Norden må også bety økt handel mellom Norden og bestemte regioner i den tredje verden. Et utvidet handelssamarbeid mellom Norden og slike regioner kan være et viktig bidrag til mer rettferdige handelssystemer og til utvikling i disse regionene.

SV ønsker å gå inn for et nordisk forsvarssamarbeid. Et slikt samarbeid kan begynne med at de nordiske landa avholder felles militærøvelser og samarbeider om for eksempel verksteddrift og vedlikehold. De nordiske landa bør stille felles FN-styrker som kan bidra til å forhindre stormakter i å benytte FN til egne formål.

For å bidra til lavspenning i nord ønsker SV å styrke samarbeidet på Nordkalotten. Spesielt er det viktig at Russland trekkes inn i samarbeidet på en rekke områder. Sjøl om bare Danmark er EF-medlem, fører alle de nordiske landa idag en økonomisk politikk som er tilpasset EF. I hele Norden ser vi idag hvilke problemer en slik politikk har skapt. Mulighetene for Norden ligger ikke i ytterligere tilpasning til EF. Den sterke EF-motstanden i Norge, Sverige og Finland gir håp om en annen politisk utvikling i Norden. SV ønsker å styrke det økonomiske samarbeidet i Norden for å bekjempe arbeidsledighet, miljøproblemer og å styrke fordelingspolitikken.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Østersjørådet som regionalt organ

Østersjøområdet står overfor tre grunnleggende felles utfordringer: Den enorme forurensinga i havet, usikkerheten knyttet til nye stater og tilstedeværelsen av atomvåpen. Dessuten knytter det seg usikkerhet til de russiske troppene i Baltikum.

Østersjørådet må styrkes og løse disse problemene gjennom forpliktende samarbeid. De nordiske landa har et spesielt ansvar her, og må være pådrivere.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Nordisk sikkerhet

De spesielle nordiske sikkerhetsutfordringene knytter seg spesielt til uroen i det nordvestlige Russland. Strid om Karelens framtid vil utgjøre en urofaktor i Finlands område, mens nød og uro på Kola-halvøya skaper særlige utfordringer for Norge. Sverige har merket et press av flyktninger fra de baltiske landa.

Nordisk sikkerhet må utvikles både gjennom Nordisk Råd og Østersjøsamarbeidet. Det må ytes betydelig fellesnordisk bistand for å bedre den sosiale situasjonen i øst. Det må også legges vekt på å fjerne atomvåpen fra området. Deltakerland som Ukraina og Hvite-Russland i Østersjørådet har allerede vedtatt å fjerne sine atomvåpen.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Nordkalotten - et utvida samarbeid

Nordkalotten har gjennom hele den kjente historien vært et område med utstrakt nabohandel og et møtested mellom ulike kulturer. Den folkelige kontakten har imidlertid stadig blitt hemmet av grensedragninger, storpolitiske konflikter og militære hensyn. Etter 1917 ble de gamle øst-vest-forbindelsene sperret av jernteppet i mange tiår.

Åpninga mot øst har nå skapt en ny situasjon på Nordkalotten, og mange samarbeidsplaner er under utvikling mellom nordområdene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Dette samarbeidet byr på store muligheter, men det ekstreme klimaet og den sårbare naturen setter en rekke grenser for ressursutnyttinga. Dessuten har området en samisk bosetting med historiske rettigheter som man må ta hensyn til.

SV ser regionsamarbeidet i nord som helt uavhengig av norsk EF-medlemskap. SV mener samarbeidet på Nordkalotten bør være et samarbeid melom naboland og nabofolk. Det er viktig å utvikle slikt samarbeid uavhengig av stormaktskonstellasjon. Stater og organisasjoner som ikke er en del av Barentsregionen bør ha observatørstatus i Barentsrådet. En representant for det samiske urfolk bør få plass i Barentsrådet. En kobling av regionen til en ekstrem markedsøkonomi kan dessuten føre til ressursutnytting i et slikt omfang at det øker trusselen mot miljø og mennesker. Miljøskadene er allerede for store, og vi vet fortsatt lite om tålegrensen til miljø og ressurser i de artiske strøk.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Sikkerhet i fellesskap

Blokkpolitikkens sammenbrudd i Europa har gitt dramatiske endringer og nye sikkerhetsutfordringer for Norge, Europa og verden. På den ene side er man nærmere løsninger på langvarige kriger og konflikter, fordi supermaktene ikke lenger står mot hverandre. På den annen side har konflikter fra før den kalde krigen blusset opp igjen. Og helt nye sikkerhetsutfordringer er satt på den politiske dagsorden.

Sosialistisk Venstreparti mener at den kalde krigens snevre definisjon av sikkerhetspolitiske utfordringer må erstattes med et nytt sikkerhetsbegrep, som inkluderer:

Militæralliansene må erstattes av et felles europeisk sikkerhetssystem. Et slikt sikkerhetssystem må inkludere alle land i Europa og bygge på demokrati, åpenhet og klare, forpliktende regler og respekt for menneskerettigheter. Det er spesielt viktig å ikke utestenge Russland fra et slikt sikkerhetssamarbeid. Russisk isolasjon har alltid vært katastrofalt for Europa.

Et all-europeisk sikerhetssystem må ta utgangspunkt i Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE). Det må utformes som et sett forpliktende traktater, og ha politiske institusjoner til å sikre at traktatene etterleves. KSSE bør bli en regional organisasjon under FN i tråd med FN-pakten, for å hindre rivalisering mellom de to organisasjonene.Et slikt sikkerhetssystem må forhindre at enkeltstater opptrer som verdenspoliti.

SV vil arbeide for at Norge går ut av NATO. SV mener at opprettholdelsen av militæralliansen NATO bidrar til å forlenge en skadelig blokkdeling i Europa. SV vil arbeide for at denne organisasjonen legges ned, og at NATOs ikke-militære funksjoner overføres til et all-europeisk sikkerhetsorgan. SV mener at viktige oppgaver som NACC nå løser innen nedrustning, konfliktløsing og nødhjelp gradvis bør overføres til KSSE. Dermed kan alle europeiske land delta i beslutningsprosessen.

SV mener også at blokkenes sammenbrudd gir nye muligheter for felles nordisk sikkerhet, og at dette må utnyttes for å styrke nordisk forsvarssamarbeid og bringe forsvarsutgiftene ned i de nordiske landa.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for:

Et annet forsvar

SV vil ha et forsvar som kan forsvare oss mot de virkelige truslene mot vår sikkerhet. Miljøødeleggelser, fattigdomsproblemer og økende nasjonalisme er idag de største sikkerhetsutfordringene. Dagens militærforsvar må omorganiseres til et defensivt og desentralisert folkeforsvar, med egne tjenestegrener for militær motstand, sivilmotstand og miljøforsvar.

Norge ligger etter mange andre land når det gjelder arbeidet for å begrense militærutgiftene. Forsvaret er rettet inn mot fortidas trussel - sovjetisk invasjon i nord. Dette er til hinder for all-europeisk sikkerhet, og gir et fordyrende forsvar rettet mot gårsdagens fiender.

Forsvaret må omgjøres fra et invasjonsforsvar til et dybdeforsvar med tilstedeværelse i alle landsdeler. I et slikt dybdeforsvar må hele samfunnets ressurser trekkes med, ikke minst forskjellige ikke-voldelige forsvarsformer, industriberedskap og ikke-samarbeid. Divisjonsmodellen i indre Troms, som er knyttet til invasjonsforsvaret og gårsdagens fiendebilde, må oppgis.

Mobiliseringsforsvaret må reduseres i størrelse, for å få en mer effektiv tjeneste og repitisjonsøvelser. Kjøp av flere undervannsbåter må innstilles, mens kystvakta og denkystgående delen av marinen må styrkes. Vi vil samarbeide med Nordsjølanda om å sikre oljeinstallasjonene. SV vil skrinlegge programmet for kjøp av nye jagerfly.

Vernepliktsforsvaret utsettes for press fra mange hold. Forsvarsledelsen ønsker å uthule verneplikten, mens enkelte vil ha profesjonelle soldater. SV vil sterkt advare mot dette. Vi vil forsvare den allmenne verneplikten da den sikrer at forsvaret gjenspeiler samfunnet. SV vil redusere førstegangstjenesten til normalt 9 måneder. Folk med spesialutdanning må ha noe lengre tjenestetid, men skal til gjengjeld få økt tjenestegodtgjørelse. SV vil i dagens situasjon ikke gå inn for kvinnelig verneplikt.

SV vil ha et totalforsvar hvor de tjenestepliktige kan arbeide for fred, utvikling og miljø også med ikke-militære midler. SV vil bygge opp en organisert ikke-voldlig forsvarsdel. Siviltjenestens innhold må omgjøres slik at den mer samsvarer med målet om et totalforsvar. Det må opprettes egne miljøavdelinger som skal kunne settes inn for å avverge og rydde opp i miljøkatastrofer. I tillegg vil SV vurdere egne utviklingsavdelinger som kan bistå utviklingsland på deres forespørsel. De vernepliktige skal i utgangspunktet få velge mellom tjeneste i militært forsvar, ikke-voldelig forsvar, siviltjeneste, tjeneste i fredsoppdrag under FN eller KSSE eller i spesielle miljø- og utviklingsavdelinger. Når et slikt totalforsvar er bygd opp vil i utgangspunktet alle vernepliktige være forplikta til å delta. Så lenge en ikke kan velge alternativer til militærtjeneste, vil SV arbeide for å utvide retten til å nekte tjeneste.

SV vil i perioden 1993 - 1997 arbeide for: