Samråderett

Vedtatt på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti 7.-10. November 1996

Det norske Arbeiderparti

Prinsipp- og arbeidsprogram

Arbeiderpartiets

visjon er en rettferdig verden

uten fattigdom, i fred

og i økologisk balanse, der

menneskene er frie og likestilte

og har innflytelse på sine

livsvilkår.

samråderett

Sosialdemokratiets grunnverdier

Frihet, likhet og solidaritet er hovedprinsippene i det sosialdemokratiske verdigrunnlaget. Disse verdiene ligger til grunn for vår analyse av samfunnet og for utformingen av vår praktiske politikk. Verdiene kan ikke virkeliggjøres en gang for alle. Det vil være en vedvarende prosess.

Vi lever i en tid preget av store muligheter og store farer. Miljøproblemer, fattigdom og masseutryddelsesvåpen truer nåværende og framtidige generasjoner. Samtidig skaper ny teknologi og ny kunnskap muligheter for en positiv utvikling. Sosialdemokratiet ser det som sin fremste oppgave å bruke disse mulighetene til å skape en trygg framtid.

I vår tids moderne og kompliserte samfunn er alle avhengige av hverandre. Vi oppnår mer ved å bestemme sammen. Derfor må samråderett være grunnlaget for politisk styring og menneskelig aktivitet. Dette innebærer at alle tar sin del av ansvaret og samarbeider forpliktende med andre for å skape en trygg verden og et trygt samfunn.Ved å fatte beslutninger i fellesskap og bruke hverandres ressurser til beste for helheten, oppnår vi mer enn om hver enkelt kun forfølger sine snevre egeninteresser.

Vi vil at samråderett skal ligge til grunn for styringen av nasjonen. Stat og privat næringsliv må virke sammen for en bærekraftig produksjon. Det er nødvendig med både marked og styring. Kapital og arbeid må gå sammen i kampen for full sysselsetting og et mer menneskelig arbeidsliv. På det internasjonale plan må den nasjonale selvråderetten utfylles av samråderett i spørsmål som landene bare kan finne løsninger på i fellesskap.

Sterkest er ikke den som står alene, men den som erkjenner å være avhengig av andre - og som ser den grunnleggende verdien i at alle er likeverdige. Vi må forbedre vår evne lokalt, nasjonalt og internasjonalt til å ta hverandre med på råd, respektere og lære av hverandre. Bare ved å utvikle samråderett som en stadig høyere form for samarbeid og samspill, kan vi utløse mer vilje til fellesskap og deltakelse. Vi appellerer til alle mennesker om å avvise egoismen, og i stedet ta ansvar for at klodens ressurser brukes og fordeles slik at det blir mulig å skape et godt liv for alle.

Likhet

Alle mennesker er enestående og likeverdige. Derfor skal alle ha de samme mulighetene til menneskelig vekst og utfoldelse.

Likhet forutsetter at ulike meninger, livssyn og kulturer møtes med toleranse og gjensidig respekt på grunnlag av universelle menneskerettigheter. Ingen skal utsettes for diskriminering.

Likhet innebærer ikke at alle bør være like. Hver enkelt skal, ut ifra sine forutsetninger, ha rett til å utvikle sine evner. Dette legger grunnlaget for samfunn preget av mangfold.

For å sikre alle like muligheter, er det nødvendig med rettferdig fordeling og sterke fellesskap som gir økonomisk og sosial trygghet. Samtidig er den enkeltes frihet en forutsetning for fellesskapets styrke. Slik er det et gjensidig forhold mellom den enkelte og fellesskapet.

Frihet

Alle skal ha frihet til utfoldelse og frihet fra undertrykking. Hver enkelt skal ha mulighet til å frigjøre engasjement og skaperkraft.

Fordi alle er likeverdige, har ingen rett til å bruke sin frihet til å skape ufrihet for andre. Medmennesker må ikke reduseres til et middel for andres mål. Enhver har sin ukrenkelige vilje og verdighet.

Den enkeltes frihet må ses i forhold til andre menneskers rettigheter. Hvis ikke innskrenkes friheten og mulighetene for alle. I samråd med andre kan det skapes løsninger som forener enkeltmenneskets interesser med fellesskapets.

Frihet er en forutsetning for demokrati. Mennesket skal i fellesskap med andre styre sin egen hverdag og samfunnets utvikling. Stemmerett, tanke-, tro-, ytrings- og organisasjonsfrihet er nødvendige betingelser for å sikre alle rett til deltakelse når beslutninger skal fattes. Reelt demokrati forutsetter også sosial likhet og rettferdighet.

Solidaritet

Solidaritet er vilje til å fordele slik at det oppnås frihet og likestilling mennesker imellom. Alle skal yte etter evne, og ressursene fordeles slik at de som har det dårligste utgangspunktet løftes.

Solidaritet er også evne og vilje til å ta ansvar for hverandre. Felles mål oppnås best ved felles innsats. Alle mennesker er avhengige av andre og av fellesskapet. Samfunn basert på felles ansvar og solidarisk fordeling er derfor i alles egeninteresse.

Solidariteten skal gjelde på tvers av alle samfunnsgrupper og grenser, og omfatte både dagens og morgendagens mennesker.

Hensynet til naturen og fordelingen av begrensede ressurser stiller krav til den enkelte og setter grenser for individenes utfoldelse. Ingen har rett til å høste av ressursene på en slik måte at det går utover framtidige generasjoners mulighet til å dekke sine behov.

Sosialdemokratiets arbeidsmåte

Grunnverdiene skal inspirere til forbedringer og utvikling av samfunnet. Utfordringer som setter verdiene våre på prøve, vil alltid oppstå. Derfor er vår arbeidsmåte reformistisk. Det innebærer at vi bruker mulighetene utviklingen gir, og at vi har evne til samfunnskritikk, enten vi er i opposisjon eller har styringsansvaret.

Sosialdemokratiet skal analysere og se hvilke forhold som til enhver tid hindrer menneskers likhet, frihet og solidaritet. Vi vil stadig definere nye mål og finne politiske virkemidler som realiserer våre verdier. En slik arbeidsform forutsetter at alle får mulighet til å bidra med sine erfaringer, synspunkter og forslag.

Sosialdemokratiet skal være åpent og søkende. Bare slik er det mulig å finne nye løsninger og oppnå støtte i folket for å makte å styre samfunnet i riktig retning. Samfunnsforholdene endres stadig, og det er ikke mulig å overskue fullt ut hvordan beslutninger og vedtak vil virke i framtida. Derfor må også reformer som er gjennomført, vurderes på ny i forhold til om de oppfyller sine opprinnelige mål.

Det norske sosialdemokratiet vil fremme folkestyre og sosial trygghet gjennom en sterk offentlig sektor og velferdsstat, og gjennom en klar forankring i folkelige organisasjoner med vekt på deltakelse, tilhørighet, ansvar og engasjement. Arbeiderbevegelsen er selv en bred folkelig bevegelse med vilje til politisk styring. Vi vil bevare sosialdemokratiet som en kraftfull politisk reformbevegelse. Da må vi både ta vare på vår vilje til politisk styring og vår folkelige forankring.

For å beholde styringsevnen i en mer komplisert og sammensatt verden, der forandringene skjer stadig raskere, må vi tenke langsiktig og handle i forkant. Det er krevende å skape innsikt og forståelse for avgjørelser som på kort sikt kan være upopulære - men som er nødvendige hvis vi skal leve opp til verdiene våre på lang sikt.

Evne til å forandre forutsetter vilje til å prioritere. Uten ansvarlig styring av de økonomiske ressursene trues etablerte velferdsordninger og muligheten til å finne rom for nye velferdstilbud. Det er nødvendig å prioritere både i nedgangs- og oppgangstider. I oppgangstider må evnen til ansvarlighet beholdes for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Vi må bruke økt verdiskaping til fellesskapets beste og ikke sløse den bort på uansvarlig privat eller offentlig forbruk.

Et samfunn uten motsetninger finnes ikke. Det er heller ikke ønskelig fordi det er dynamikken i motsetningene som i stor grad er selve motoren i samfunnsutviklingen. Sosialdemokratiet ønsker derfor verken å utrydde motsetningene eller å dyrke dem. I stedet gjelder det å se mulighetene de gir for å finne nye løsninger. Dette gjelder både i motsetningen mellom arbeid og kapital, mellom marked og styring og mellom offentlig og privat sektor. Samtidig vil sosialdemokratiet ut ifra våre grunnverdier ta aktivt stilling til konfliktene i samfunnet.

Sosialdemokratiet har alltid advart mot å gjøre sosialisme til et system som har svar på alle problemer, og som forespeiler en motsetningsfri idealstat. En rekke regimer som har kalt seg sosialistiske, har i praksis stått for diktatur og undertrykking. Målet har helliget middelet. Frihet og alternative tanker ble undertrykt med sensur og vold. Resultatet ble menneskelige lidelser, sosial oppløsning, miljøkatastrofer og økonomisk og teknologisk stagnasjon.

Sosialisme er ikke noe vi skaper en gang for alle. Det er en vedvarende prosess basert på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Sosialisme uten demokrati og frihet er en selvmotsigelse. Den sosialistiske idé kan derfor bare defineres som sosialdemokrati.

På samme måte som sosialdemokratiet står opp mot de kommunistiske diktaturene, vender vi oss mot markedsliberalismen. Sosialdemokratiet står for folkevalgt styring ved en sterk offentlig sektor og en bevisst bruk av markedet kombinert med styring av markedskreftene. På den måten kan vi både utnytte markedets evne til verdiskaping og ta vare på det enkelte individs rettigheter, sikre fordelingen og hensynet til naturen.

I et komplisert samfunn må stat og næringsliv, grupper og profesjoner, frivillige organisasjoner og offentlig sektor, samt arbeidstakere og kapitaleiere, samarbeide. Hvert enkelt menneske, alle grupper og nasjoner oppnår mer dersom vi er villige til å utfylle selvråderett med samråderett i spørsmål der det ikke er mulig å finne løsninger alene. Ved å bygge på samråderett og ved å stå på en konsekvent reformisme bygget på ansvarlighet og langsiktighet i beslutningene, kan mennesket selv skape sin historie - også i det som kalles usikkerhetens og de store forandringenes tidsalder.

Arbeiderbevegelsen har alltid bygget på omsorg og solidaritet med hverandre, men også på å ta ansvar. Alle må ta ansvar for seg selv og sine gjerninger, så langt man makter. Vi vil bekjempe rasisme, likegyldighet, diskriminering og selvgodhet. Vi må bry oss om våre medmennesker og stille krav til hverandre om respekt, toleranse, krav til innsats og medmenneskelighet. Familien har grunnleggende betydning for å skape tilhørighet, trygghet og gjensidig personlig ansvar. Velferdsløsningene må formes slik at de legger til rette for å fremme familiens rolle i det moderne samfunnet.

Vi ønsker en prioritering av samfunnets ressursbruk som bidrar til å ta vare på naturen og vårt livsgrunnlag - og som samtidig fremmer menneskelig utfoldelse, deltakelse og levende fellesskap. Vi vil fremme kvaliteten i menneskenes tilværelse og fortsatt arbeide for et forbruks- og produksjonsmønster som tar hensyn til menneskenes reelle behov, og som ikke bare etterkommer det de rikeste av oss etterspør. Økt livskvalitet betyr større muligheter til å realisere seg selv, nyte godt av kulturgodene og til å være aktiv deltaker i nærmiljø og organisasjons- og kulturliv.

Troen på menneskets evne og vilje til å ta ansvar gjør at sosialdemokratiet er en framtidsrettet politisk bevegelse. Vi må evne å se farene i tiden. Men det viktigste er å bruke de mulighetene utviklingen skaper. Da beholder vi styringskraften.

Sosialdemokratiets utfordinger

Vi må se samfunnet i lys av våre grunnverdier. Med disse som utgangspunkt vil vi identifisere og beskrive hva som er de fremste utfordringene, legge strategier og utforme en praktisk politikk. Vi ser følgende utfordringer som de mest sentrale:

En utvikling jorda kan tåle

Sosialdemokratiets utfordring er å bekjempe fattigdom og bringe utviklingen på jorda i økologisk balanse. Dette kan bare skje ved at vi bygger på internasjonal samråderett.

Vår klode er rik på naturressurser. Ny teknologi gjør det mulig å utvikle og utvinne ytterligere ressurser og råstoffer. Ett av våre største miljøproblemer er knyttet til at vi forvalter de fornybare ressursene på en uforsvarlig måte. Naturens rikdommer ødelegges gjennom forurensing av luft og vann og ved en forvaltning av plante- og dyrearter som ikke er bærekraftig. Dette er i ferd med å forrykke selve balansen og samspillet i naturen. Vi bryter med naturens tålegrenser.

Alle mennesker og folkeslag har et felles økologisk rom på deling. Det er ubalanse i fordelingen av ressursene. Forskjellen mellom de rikeste og de fattigste på kloden øker. Mens noen opplever overflod, lever en fjerdedel av verdens befolkning i absolutt fattigdom uten å få dekket sine mest grunnleggende behov. De som fra før har mest, tar en uforholdsmessig stor andel av jordas ressurser. Den urettferdige fordelingen og miljø-ødeleggelsene er ikke bare en utfordring for våre likhets- og frihetsidealer her og nå, men også en trussel mot generasjonene som kommer etter oss. Mangelen på likhet og økologisk balanse utfordrer våre sosialdemokratiske verdier mer enn noe annet.

I de rike landene er produksjon og forbruk basert på kortsiktig fortjeneste, på bruk og kast, anvendelse av store mengder energi og forurensende utslipp. I de fattige landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. En eksplosjonsartet befolkningsvekst bidrar ytterligere til dette. Slik synker en del folkegrupper lenger ned i fattigdommen.

Samtidig begynner andre land å vokse seg ut av nøden. En rekke land som før var fattige, har de siste tiårene gjennomgått en økonomisk og sosial utvikling som har løftet flertallet av befolkningen ut av fattigdom, og sikret dem et minimum av velferd. Deres andel av verdensproduksjonen øker. Forventet levealder går opp, og andelen som har høyere utdanning stiger. Flere land nærmer seg en levestandard og et forbruksmønster tilsvarende det de rike landene har. Det er vanskelig å kritisere dette så lenge høyinntektslandene bare fortsetter å øke sitt forbruk.

Forskerne gir imidlertid klar beskjed om at utviklingen fører galt av sted. Et stadig større forbruk av energi øker forbrenningen av fossile brensler, og dermed utslippet av blant annet karbondioksyd som gir global oppvarming og klimaendringer. Kjernekraftverk produserer radioaktivt avfall som kan skade alt liv i tusener av år fram i tid. Svovelutslipp gir sur nedbør, ødelegger livet i hav og vann og har lagt enkelte landområder så å si øde. Nye kjemiske stoffer introduseres uten at vi vet nok om mulige skadevirkninger av å ta dem i bruk. Innbyggere i byer over hele kloden plages av utslipp fra veitrafikken. En del av menneskenes kløkt og oppfinnsomhet misbrukes til å utvikle våpen som ikke bare skaper død og tap i øyeblikket, men som også har kapasitet til ødeleggelser som aldri lar seg gjenopprette.

Når vi er stilt overfor en slik virkelighet, har vi bare ett valg. Vi må erkjenne at menneskene ikke er naturens herskere, men er skapninger som lever i og sammen med naturen. Vi må mobilisere for endringer. Det er summen av enkeltmenneskers handlinger som har skapt problemene. Nå befinner alle land og folk seg i et skjebnefellesskap. Aldri før har rettferdig fordeling og et demokrati som strekker seg utover hvert enkelt lands grenser, vært så nødvendig.

Etter Berlinmurens fall og kommunismens sammenbrudd er enkelte områder av verden blitt roligere. Noen gamle konflikter er lagt til side. Men nye kriger og konflikter har brutt ut - i mange tilfelle innenfor det enkelte lands grenser. Med utgangspunkt i etniske forskjeller, sosiale skiller eller tros- og meningsforskjeller egges det til vold, krig og terrorisme. Mange som rammes av krig, undertrykkelse, sosial nød og miljø-ødeleggelser, tvinges til å flykte fra sine hjem og begi seg ut på leting etter trygghet og bedre kår.

Vi ser at undertrykking av folkegrupper og enkeltpersoner blir kalt «indre anliggende». Dette kan vi ikke akseptere fordi hvert enkelt individ er enestående med ukrenkelige rettigheter. Enhver har krav på å få disse beskyttet. Verdenssamfunnet må ha mulighet til å overprøve en stats suverenitet på eget territorium, dersom individers grunnleggende rettigheter krenkes.

Økonomisk utveksling og internasjonal handel bidrar til økt kontakt på tvers av landegrensene. Men den økende handelen er også en utfordring for miljø, arbeidsplasser og sosiale ordninger. Likeså bidrar bedre transportmuligheter og stadig mer avansert informasjonsteknologi til å skape mer samarbeid og forståelse. En fri nyhetstjeneste gjør det vanskeligere for ethvert regime å holde tilbake informasjon. Men den frie informasjonsflyten gir også økte muligheter for udemokratiske krefter.

Utfordringene knyttet til fordeling, fred og miljø gjør oss avhengige av hverandre på tvers av nasjonaliteter og folkegrupper. Derfor kan ikke løsningene finnes av landene hver for seg. I stedet trengs et forpliktende globalt samspill. Det er ingen utvei å prøve å skru klokka tilbake til en tid hvor landene var mindre avhengige av hverandres handlinger og utvikling.

Verdenssamfunnet er i dag preget av at de fleste samarbeidsorganer er for svake. Dette gjør at landene i for stor grad avventer hverandres utspill og handlinger. I miljøpolitikken er få villige til å være blant de første som iverksetter tiltak som er riktige for kloden som helhet, fordi de er usikre på om andre land vil følge deres gode eksempel. Arbeidet med å innføre miljøavgifter, gjeldslettetiltak overfor de fattigste landene og en handelspolitikk mer på de fattige landenes premisser går sakte. Men de land som tar ansvar og ligger i forkant, vil skaffe seg et teknologisk og organisatorisk forsprang som er viktig i en verden der særlig de rike land uansett vil måtte foreta endringer i produksjon og levemåte.

Vi trenger land som er villige til å gå foran i verdenssamfunnet. Men behovet for effektive regionale og globale samarbeidsorganer der landene kan føre felles diskusjoner, fatte felles beslutninger om handlinger og gå sammen om gjennomføringen av dem, er enda større. De forente nasjoner er i dag svekket av medlemslandenes manglende vilje til finansiering av FNs virksomhet, samt av landenes tilbakeholdenhet med å inngå avtaler og kompromisser som kan gå på bekostning av enkeltnasjoners særinteresser.

Innsikten i hvor avhengige vi er av hverandre må gi endringer i de politiske institusjonene. Slik kan vi skape bedre muligheter for endringer i politikken. I internasjonale spørsmål må hensynet til landenes egne suverene beslutninger være underordnet hensynet til å fatte avgjørelser i fellesskap til beste for hele kloden. Vi må utvikle samarbeid som bygger på overnasjonalitet og samråderett. Det vil si at prinsippet om bindende flertallsbeslutninger også må aksepteres internasjonalt. Hvis ikke vil det i framtida bli de som ønsker minst samarbeid mellom nasjonene, foruten de sterkeste aktørene i det internasjonale markedet, som får prege utviklingen.

Overnasjonale styringsmekanismer er avhengige av oppslutning blant folk i de ulike landene. Erkjennelsen av at det vi selv gjør påvirker andre, og at det andre gjør påvirker oss, er større enn den var før. Likevel er fellesskap noe de fleste forbinder med de nære omgivelsene, ikke med det internasjonale samfunnet. Det er derfor en krevende oppgave å lage politiske organer på tvers av landegrensene som har legitimitet til å fatte beslutninger på vegne av oss alle.

Et arbeidsliv med plass til alle

Sosialdemokratiets utfordring er å skape arbeid til alle og et arbeidsliv med mindre forskjeller og bedre miljø, der alle har mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon.

arbeid er kilde til rettigheter, større muligheter og økt velstand. Arbeid til alle er det viktigste elementet i en politikk som sikrer økonomisk trygghet for den enkelte, rettferdig fordeling og et trygt fundament for velferdsordningene. Økt sysselsetting gir vekst i samfunnsøkonomien og mulighet til å kreve inn skatter og avgifter som kan finansiere felles velferd. Samspillet mellom arbeid og kapital gjør denne utviklingen mulig. Det bygger på forhandlinger mellom likeverdige parter - med staten som medspiller og garantist. Dette samspillet må fortsette.

De siste årene har det gjennom solidaritetsalternativet, som er et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, vært mulig å snu en utvikling med økende ledighet til økt sysselsetting og synkende ledighetstall. Arbeidtakerne forpliktet seg til solidaritet i lønnsoppgjørene, arbeidsgiverne forpliktet seg til å skape flere arbeidsplasser, og myndighetene forpliktet seg til å gjøre arbeidsmarkedstiltak og velferd bedre. En slik kollektiv fornuft har hele samfunnet fordel av. Derfor vil vi utvikle solidaritetsalternativet videre.

Samarbeidet må fortsette også fordi det fortsatt er for mange som ønsker arbeid som ikke får det. Særlig er det avgjørende å hindre langtidsledigheten. Den har først og fremst strukturelle årsaker, som at de lediges utdannelse og bosted ikke står i forhold til de ledige jobbene.

En viktig nøkkel til en god samfunnsutvikling ligger i menneskelig skaperkraft, kunnskap og i våre muligheter til å utvikle og utnytte ny teknologi. Arbeidslivet er en arena hvor menneskenes evner og kunnskaper tas i bruk til beste for den enkelte og for fellesskapet.

Historisk handler vår kamp for rettferdig fordeling om kampen mellom arbeid og kapital. Denne fordelingskonflikten er ikke avskaffet. Vi må fortsatt utvikle demokratiske redskaper for styring og fordeling av kapitalen. Men i informasjonssamfunnet har utdanning enda større betydning for fordeling av inntekt og innflytelse. Derfor er det viktigere enn noen gang å gi alle mulighet til utdanning og kvalifisering. De raske endringene i samfunnet, informasjonsmengden og de teknologiske nyvinningene gjør at utdanning ikke lenger er noe den enkelte kan skaffe seg en gang for alle i barne- og ungdomsårene. Muligheten til utdanning må gjelde hele livet igjennom.

I dag er etter- og videreutdanning i arbeidslivet svært skjevt fordelt. De som har mye utdanning fra før, får mest, og de som har minst, får minst. I tillegg har både næringslivet og offentlige virksomheter en systematisk tendens til å underinvestere i kunnskap for arbeidstakerne. Derfor er det behov for samarbeid der arbeidstakere, arbeidsgivere og staten i fellesskap tar ansvaret for utvikling og fordeling av ny kunnskap. Dette kan forebygge at forskjeller utdypes og at nye ulikheter oppstår.

Kunnskap og kreativitet er produksjonsmidler som arbeidstakerne selv eier. Det er en eiendom ingen kan kommanderes til å gjøre bruk av. Derfor er en strategi for livslang læring og kvalifisering også en strategi for demokratisering av arbeidslivet. Arbeidet må organiseres slik at den enkelte får økt innflytelse i arbeidssituasjonen. Demokrati og samarbeid vil være en forutsetning for vekst og utvikling i virksomhetene.

Det er store forskjeller knyttet til arbeidsmiljø og innflytelse arbeidstakere imellom. Dårlige arbeidsforhold er en utfordring fordi det både rammer den enkeltes livskvalitet og samfunnets bærekraft. Ofte er det slik at dårlig arbeidsmiljø og lav lønn henger sammen. Mange arbeidstakere må forlate yrkeslivet før de selv ønsker. Uføretrygding som følge av belastningslidelser og psykiske lidelser forekommer helt ned i 30 - 40-årsalderen.

Kvinner er særlig utsatt fordi mange er i yrker hvor det psykiske og fysiske arbeidsmiljøet er blant de tøffeste. Omsorgsyrkene hører med blant disse. Mange tilpasser seg med deltidsstilling, andre ødelegger helsa si, mens noen velger å trekke seg helt ut av yrkeslivet. Belastningen på kvinner er stor også fordi de fortsatt har flest oppgaver på hjemmebane, selv om nye generasjoner menn tar mer ansvar på dette området enn før.

Eldre arbeidstakere er særlig utsatt fordi de har vært i arbeidslivet i mange år og kan ha vanskeligere for å mestre omstillinger. Retrettstillinger som de eldste tidligere kunne få de siste årene av yrkeslivet, finnes i stadig mindre grad på arbeidsplassene. Igjen blir løsningen for mange å gå over på uføretrygd eller førtidspensjon. Også mange innvandrere og flyktninger møter problemer på arbeidsmarkedet. Dette kan ha flere årsaker, blant annet vansker med godkjenning og konvertering av utenlandsk utdanning og manglende norskkunnskaper.

Begrepet arbeid betyr ikke bare lønnsarbeid. Arbeid er kilde til utvikling og verdiskaping i bred forstand. Dette er virksomhet som foregår også på andre arenaer enn i yrkeslivet, og som ikke lar seg måle i penger alene. Omsorg og utdanning er like verdifullt som det arbeidet som gir lønnsinntekt. Den enkeltes mulighet til utvikling er avhengig av at de ulike formene for arbeid ses i sammenheng, og at de lar seg kombinere på ulike stadier i livet.

Det gode arbeid må gi rom for veksling mellom utdanning og yrke. Det må være plass også for kvinner og menn med omsorgsansvar, og for de som ikke er topp effektive. Arbeidstidsløsninger må være tilpasset folks livssituasjon. Ingen bør settes i en situasjon som gjør at de må velge mellom å få barn eller å være økonomisk selvstendige gjennom lønnsarbeid. Våre verdier om frihet, likeverd og solidaritet gjør at vi ikke kan godta et yrkesliv der det ikke er rom for alle som vil jobbe. Det gode arbeid må realiseres gjennom demokrati, mulighet til utdanning, arbeidstidsordninger som passer folks liv, og tilpassede arbeidsoppgaver. Dette kan vi få til gjennom politisk vedtatte velferdsordninger, men også ved fordeling av verdiskapingen i arbeidslivet.

Overskuddet av vår felles arbeidsinnsats skal fordeles rettferdig. I et land hvor velstanden er stor, er ikke lønnsøkninger den eneste måten å ta ut overskudd på. Pensjon, tid til omsorg eller bedre mulighet til utdanning, er eksempler på alternative goder. Slik kan kapitalen tas i bruk til å skape velferd og nye arbeidsplasser. Kapitalen må fungere som et felles redskap i samfunnsbyggingen, og ikke høstes av kortsynte, profittorienterte eierinteresser. Blandingsøkonomien forutsetter at de som forvalter kapital er seg sitt samfunnsansvar bevisst. En slik holdning kan drives fram av en sterk fagbevegelse. Statlig eierskap i næringslivet kan bidra til det samme, og i tillegg sikre balanse mellom norsk og utenlandsk eierskap.

Et annet område hvor samarbeid er helt nødvendig, er i forholdet mellom by- og distriktsutvikling. Arbeiderpartiet har gjennom hele etterkrigstiden ført regionalpolitikk etter oppskriften «by og land, hand i hand». I stedet for å spille på motsetninger og konkurranseforhold mellom distriktene og bykommunene, bygger vi på at by og land er gjensidig avhengige av hverandre. Bare ved å ta i bruk hele landets ressurser er det mulig å bygge et tilstrekkelig næringsgrunnlag og ta vare på og utvikle kultur og velferd.

Arbeiderpartiet vil opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, både ved å skape nye arbeidsplasser og ved å utvikle primærnæringene. Likeverdige velferdstilbud skal fortsatt bidra til å opprettholde bosettingsmønsteret. Dette vil også gi mange unge med god utdanning et arbeidstilbud i flere kommuner, og dermed større frihet i valg av bosted.

Forskjellene i levekår finnes i dag ikke først og fremst mellom by og land, men innen den enkelte region eller by. Innsatsen for å bedre levekårene må settes inn der tilbudet er dårligst, samtidig som tilbudet skal opprettholdes og videreutvikles der det i dag er godt.

Fordeling av velferd

Sosialdemokratiets utfordring er å sikre solidariteten i velferdssamfunnet og utjevne levekår. Vi vil gjøre valg som sikrer velferdsordningene våre i en situasjon hvor helse-, omsorgs- og pensjonsforpliktelsene øker.

den norske velferdsstaten skal omfatte alle. Velferdssamfunnet er bygget på at vi i fellesskap oppnår mer enn om hver enkelt er sin egen lykkes smed. Dersom denne innsikten skal prege samfunnet, må alle kjenne at de har en del i fellesskapet. Et velferdssamfunn der alle har rettigheter og plikter, er tryggere og mer rettferdig enn et samfunn der offentlige ordninger er basert på barmhjertighet og veldedighet overfor de som har minst.

Velferdsordningene er vårt viktigste virkemiddel til utjamning og fordeling. De forskjellsbehandler til fordel for de som i utgangspunktet trenger det mest. Det er nødvendig for å sikre like muligheter, utjevne sosiale forskjeller mellom folk og dermed skape trygghet.

Vi kan ikke nøye oss med å bevare og forsvare etablerte trygder, overføringer og tjenester og de resultatene som er oppnådd. Sosialdemokratiet må evne å se hva som skaper forskjeller i dagens velferdssamfunn, og prioritere til fordel for de som har minst, slik at fordelingen stadig blir bedre. Dersom vi i stedet for å ta oss tid til å analysere ulikhetene, lytter til de som til enhver tid skriker høyest, risikerer vi å la misnøye skapt av stadig stigende forventninger hos de som har det bra, styre vår kurs.

Forskjellene mellom de som mottar lønnsinntekt er mindre enn før. Men det vanskelige arbeidsmarkedet og den høye ledigheten på begynnelsen av 1990-tallet førte til at flere ble langvarig avhengige av ulike trygdeytelser, som gir lavere inntekt enn lønn. Samtidig har kapitalinntektene steget noe. I sum har dette ført til at forskjellen mellom de som har aller lavest og aller høyest inntekter, har steget noe. Arbeiderpartiet kan ikke akseptere at de økonomiske forskjeller mellom folk skal øke, og vil fremme tiltak for mer rettferdig fordeling.

Levekårsproblemene til dem som har minst, er knyttet til mangel på arbeid, til livsfase, til utdanningsnivå, til sivil status, funksjonshemming og til etnisk bakgrunn. Det handler om et arbeidsliv med høye krav til formell kompetanse og effektivitet, om psykiske problemer, om rusmisbruk og om en tilværelse bygd på sosialhjelp eller trygd som det er vanskelig å komme ut av. Problemer har i tillegg en tendens til å hope seg opp hos noen grupper og enkeltpersoner. Vår utfordring må være å finne virkemidler og legge strategier for å skape mer likhet i menneskers livssjanser og levekår. Sosialdemokratiet godtar ikke at forskjellene øker eller at noen faller utenfor.

Ulike velferdsordninger må veies mot hverandre når vi vil finne ut hvilke tiltak som er best egnet til å skape likhet. Trygde- og kontantoverføringer er med på å sikre alle et minimum av velstand, men de kan også lett bli en sovepute og en erstatning for tjenester og tilbud som ikke eksisterer. Samtidig som kontantoverføringene øker, er ulikhet og mangler i tjenestetilbudet med på å befeste og skape forskjeller. Et barn i førskolealder som til tross for søknader ikke får barnehageplass, taper noe det er vanskelig å erstatte med høye kontantoverføringer. Arbeidsledighetstrygd er med på å berge økonomien til den enkelte ledige, men det er først og fremst tilbud om utdanning eller opplæring som kan få vedkommende over i arbeid igjen - og dermed hindre at forskjellene utvides.

Over en million av Norges befolkning mottar trygdeytelser, to millioner har lønnsarbeid. Forholdet mellom antallet som har lønnsarbeid og de som mottar trygd, vil bli enda skjevere et stykke ut i neste århundre. Som en følge av bedre sosiale og helsemessige forhold og fordi det fødes færre barn enn for noen tiår tilbake, vil andelen eldre øke. Behovet for helsetjenester og eldreomsorg vil bli større, og de som er pensjonister vil ha tjent opp rett til større utbetalinger fra folketrygden enn dagens eldre har. Økende pensjons- og velferdsutgifter må dekkes av yrkesbefolkningen og fellesskapets sparing. Vi må gjøre fordelingspolitiske valg nå som kan sikre velferdssamfunnets økonomi inn i et nytt årtusen.

Satsing på utdanning og forskning er utgifter til inntekts ervervelse. Det gir arbeidsplasser og økt verdiskaping, noe som er nødvendig for å bære velferdsordningene økonomisk. Erfaringene viser at land som har høy ledighet, også er tvunget til å skjære i velferden. Noen land er kommet inn i en ond sirkel der store underskudd i offentlige budsjetter tvinger fram stadig nye nedskjæringer med økende ledighet som resultat.

Vårt alternativ må være å husholdere slik at velferdssamfunnet ikke kommer i en gjeldsklemme. Da må vi ha kontroll med både inntekts- og utgiftssiden i det offentlige regnskapet. Dersom vi bevilger oss mer enn økonomien tillater, er det de som er mest avhengige av vår felles velferd, som taper mest. Da settes arbeidet for likhet i revers.

Retten til hjelp ved sykdom er grunnleggende for like vilkår og livskvalitet. Ny teknologi og medisinske oppdagelser gjør det mulig å kurere flere sykdommer og lidelser. Men flere og bedre behandlingstilbud gir også økt etterspørsel og ventelister. Til tross for at det aldri er behandlet flere i norsk helsevesen, er ventetiden fortsatt for lang for mange pasienter. Nye behandlingsmetoder og flere eldre i befolkningen stiller krav om større bevilgninger til helse i årene som kommer. Samtidig utfordres vår evne til å prioritere, organisere og samarbeide bedre innenfor helsevesenet, og vår vilje til å satse på tiltak som forebygger sykdom.

De siste to tiårene er det gjennomført en revolusjon med hensyn til likestilling. Kvinnene har i økende antall gått ut i arbeidslivet og blitt økonomisk selvstendige. I dag er to tredjedeler av småbarnsmødrene yrkesaktive, og stadig flere tar heltidsjobb. Dette har skapt store endringer blant annet i familiemønsteret. Velferdssamfunnet har møtt forandringene med tilbud om permisjonsordninger for foreldre, flere barnehageplasser og utbygging av eldreomsorgen. Dette har gjort det enklere å kombinere familieliv, omsorg og jobb.

Kvinnene er særlig avhengige av velferdsordningene, i dobbelt forstand. Slike ordninger gjør yrkesaktivitet mulig, og mange kvinner har sitt lønnsarbeid i offentlig sektor. Velferdsordninger er en forutsetning for likestilling. De er vesentlige for at kvinner og menn skal ha samme mulighet til selvstendighet og til å realisere sine ønsker og mål. Men likestilling må ikke bare innebære at kvinner gjør seg gjeldende på områder hvor mennene tidligere har vært dominerende. Det må også bety en oppvurdering av kvinners verdier og innsats.

Likestillingen mellom menn og kvinner er ikke fullført. Fortsatt er det systematiske forskjeller i lønn og formue, i ansvar for barn og annet omsorgsarbeid, i arbeidsforhold, i makt og i ledelse. Også på andre områder i samfunnet er det et stykke igjen før like muligheter for alle er en realitet. Dette henger i stor grad sammen med holdninger og fordommer, som blant annet rammer mennesker med bakgrunn i en etnisk minoritet og mennesker med homofil legning. Homofile har som gruppe fått mange av sine juridiske rettigheter fastslått. Men mange opplever likevel diskriminering og en tøff sosial hverdag.

Gjensidighet mellom individ og fellesskap

Sosialdemokratiets utfordring er å styrke den gjensidige forpliktelsen mellom individ og samfunn. Fellesskapet må bygge på den enkeltes medbestemmelse og vilje til ansvar.

de sosialdemokratiske prinsippene bygger på at alle mennesker er enestående og likeverdige individer som fungerer best i et fellesskap. Menneskene trenger hverandres gjensidige respekt og anerkjennelse. Den enkeltes egenverd er knyttet til de andre. Det sterke mennesket er ikke den som kan stå alene, men den som erkjenner å være avhengig av andre, og i andre ser den menneskelige verdighet som gjør solidaritetstanken virkelig. Et samfunn består av enkeltmennesker som tar ansvar for hverandre, og som evner å samhandle om felles mål de setter seg.

Sosiale, psykologiske, demokratiske og etiske behov og hensyn er like sentrale for menneskets utvikling og trivsel som de økonomiske. Samfunnet er i dag preget av et mangfold av normer, meninger og kulturuttrykk. Dette gir større frihet og gjør toleranse til en nødvendighet. Toleranse innebærer å åpne for mangfold i verdier og i hvordan moralske retningslinjer utformes og fortolkes, men det må også innebære enighet om allmenne prinsipper.

I mangfoldet er det mange som leter etter røtter, noe bestandig og varig. De søker en sammenheng å se seg selv i som kan gi identitet - noe som er avgjørende for å kunne møte raske forandringer med trygghet og aksept. Kulturaktiviteter kan både hjelpe den enkelte til å utvikle identitet og bringe oss nærmere hverandre. Kulturens potensiale til opplevelse, innsikt og utfoldelse behøves derfor mer enn noensinne i informasjons- og teknologisamfunnet. Vi må både skape likhet i muligheter og mangfold i uttrykk. Gjennom kulturpolitikken skal vilkårene legges til rette, slik at den enkeltes skaperevne og kreativitet får komme til uttrykk på flest mulig områder.

Forholdet mellom individ og fellesskap må være gjenstand for en kontinuerlig gjennomtenkning. Dette er særlig viktig i en tid med store forandringer på alle plan. Det er nødvendig at vi stadig vurderer om de institusjoner og virkemidler som bygges tjener enkeltmennesket, og om de er innrettet slik at folk finner det rimelig og rasjonelt å opptre med lojalitet og ansvar i forhold til dem. Graden av ansvarsfølelse i forhold til ordninger og tjenester vi forvalter i fellesskap, avhenger av at de innrettes og fungerer slik at enkeltmennesker kjenner eierskap til dem.

Mange har problemer med å følge med i tempoet i samfunnsutviklingen, og med å finne fram i den enorme mengden informasjon de gis tilgang til. Politiske beslutninger blir noe mange tilpasser seg i etterkant, uten å bruke sine muligheter til å påvirke dem i forkant. Resultatet kan bli avmakt, pessimisme og mindre tro på at det er mulig å være med på å styre utviklingen. Risikoen er at demokratiets kjerne - det at alle er like mye verdt og derfor har lik rett til å la sin stemme bli hørt, ikke blir virkeliggjort fullt ut.

Vårt utgangspunktet er at den enkelte i størst mulig grad skal ha innflytelse over avgjørelser som har betydning for ens egen livssituasjon. Muligheten til påvirkning og innflytelse må starte der den enkelte er - i nabolag, nærmiljø, klasserom og på arbeidsplasser. Barn og unge må trekkes mer inn i beslutningsprosesser som angår dem. På den måten kan vi være med på å skape politisk engasjement og aktiv samfunnsdeltagelse hos de unge. Dersom mulighetene til å bli hørt og være med å bestemme er for få, blir det lett å miste troen på at det går an å påvirke utviklingen nasjonalt og globalt. Derfor er det alvorlig når vi mange steder opplever at engasjementet og deltakelsen i lokaldemokratiet skranter.

Siden våre folkevalgte organer er bygget opp med utgangspunkt i partiene, er dette en særlig utfordring for dem. Partiene har et ansvar for å sette i gang debatt, trekke folk med og være et redskap for å kanalisere meninger og deltakelse før beslutningene fattes. Derfor skal rådslag, brede debatter og dialog være Arbeiderpartiets arbeidsmåte.

Et levende demokrati med folkelig engasjement og debatt forutsetter også at vi evner å sette kritisk søkelys på hvordan det politiske liv og valgordningen fungerer. Valgordningen må hele tiden være gjenstand for debatt, med sikte på at den skal bidra til å skape maksimal deltakelse og engasjement.

Informasjonsteknologi representerer både muligheter og farer for demokratiet. Nye kommunikasjonsverktøy kan gi økt kunnskap og deltakelse, og sette den enkelte bedre i stand til å velge i informasjonsflommen. Men de kan også gi større forskjeller som en følge av at noen lærer å beherske disse verktøyene, mens andre ikke gjør det. Den nye informasjonsteknologien må tas i bruk for å øke folks påvirkningsmuligheter i politikken og overfor forvaltningen. Resultatet vil i stor grad være avhengig av at politiske beslutninger sikrer tilgjengelighet og opplæring i dataverktøyene.

Forskningen gir oss ny innsikt på stadig flere områder. Dette er innsikt som vi i fellesskap forvalter på godt og ondt. Den medisinsk-tekniske utviklingen gjør det mulig å reparere stadig flere skader og sykdommer. Bioteknologien setter mennesket i stand til å påvirke grunnforutsetningene for selve livet. Lidelser som for få år siden var dødelige, kan i dag helbredes. Kunnskap om gener og arveanlegg gjør det mulig å drive forebygging og behandling. Men de nye mulighetene stiller oss også overfor vanskelige valg. Det gjelder for eksempel i tilfeller hvor det framkommer informasjon om alvorlige skader ved fosteret tidlig i svangerskapet, og hvor kvinnen må velge mellom abort og å bære fosteret fram.

Vår økte kunnskap gjør det nødvendig å trekke opp grenser for hva som er etisk forsvarlig. Forskning og utvikling må være under demokratisk kontroll. Respekten for menneskets likeverd og prinsippet om et solidarisk samfunn må være utgangspunkt for hva vi som sosialdemokrater ønsker også på dette området.

Offentlige tjenester må evne å nå velferdspolitiske mål om likestilling og frihet. I dag er det for mange som opplever velferdsstaten som byråkratisk, lite serviceinnstilt, upersonlig og vanskelige å finne fram i. Ekstra alvorlig er dette fordi det særlig rammer de som stiller svakest. Det kan være en arbeidsledig ungdom som verken sosialkontor, arbeidskontor eller skolekontor ser seg i stand til å hjelpe. Det kan være rusmiddelmisbrukeren som er motivert for behandling den ene uka, men ikke den neste, og som ikke klarer å forholde seg til avtaler med sosialkontoret. Andre kommer til kort overfor et utdanningssystem, et arbeidsliv og et samfunn som kanskje ikke i tilstrekkelig grad lar den enkelte ta utgangspunkt i seg selv, sette sine egne mål, og gis mulighet til å nå dem.

For å bevare fellesskapsløsningene må de offentlige tilbudene være tilstrekkelige og av god kvalitet. Men like viktig - de må være mulige å påvirke for den enkelte. Sosialdemokratiets tro på mennesket som skapende gjør at vi ikke definerer valgfrihet som tilstrekkelig for medbestemmelse. Den enkelte skal først og fremst ha rett til å påvirke utformingen av velferdsordningene ut ifra sitt eget ståsted og sine behov. En slik åpenhet og rett til medbestemmelse er ingen trussel mot fellesskapet, men en forutsetning for å bevare det.

Vår økende private rikdom utfordrer fellesskapsordningene. I Norge har stadig flere råd til å kjøpe en operasjon, en barnehageplass eller en omsorgstjeneste i det private markedet - hvis det offentlige tilbudet ikke er godt nok. Dette kan bidra til å fjerne en viktig bærebjelke i velferdsstaten, nemlig at vi tar ansvar for hverandre på tvers av samfunnslagene. Når alle benytter de samme helse- og omsorgstilbudene og går i den samme skolen, øker også motivasjonen til å opprettholde kvaliteten i tilbudene. Arbeiderpartiet sier derfor nei til privatisering av viktige fellesskapsordninger.

Offentlig velferd og personlig ansvar er ikke motsetninger, men to sider av samme sak. Den ene formen for fellesskap utelukker ikke den andre. Felles ansvar for eldreomsorg, barnevern og skolefritidsordninger er med på å trygge hverdagen for den enkelte, men dette skjer ikke på bekostning av den innsatsen hver enkelt gjør som nabo, venn eller slektning. I tillegg blomstrer ulike frivillige organisasjoner som gir hjelp og omsorg som aldri før. De organiserer blant annet frivillighetssentraler, eldresentra og besøkstjenester.

En del av forklaringen på negative utviklingstrekk i samfunnet kan være manglende sosiale nettverk, og lite gjensidighet og kontakt med andre. Vi ser at kriminaliteten øker, og det samme gjør rusmisbruk og psykiske lidelser. Selvmord er en av de hyppigste dødsårsakene blant unge mennesker. Mange opplever ensomhet og isolasjon. Et viktig mottrekk kan være å bygge på de fellesskapene som finnes, og med utgangspunkt i disse følge opp de som har problemer. Alle menneskelivets utfordringer lar seg ikke løse gjennom politiske vedtak, velstand og velferd. Hvert enkelt menneske må ta ansvar for seg selv og for andre.

Nabolag, boområder og skoler er fortsatt sentrum for felles aktiviteter. Men aktiviteten endres og flyttes i takt med kvinners økte yrkesdeltakelse og med at barn tilbringer mye av dagen i barnehager og skolefritidsordninger. Til tross for at tid er et knapphetsgode for mange barnefamilier, deltar svært mange barn og voksne i en rekke aktiviteter på fritida. Det oppstår stadig nye fellesskap og kommunikasjonsformer i organisasjonsliv, trim, idrett og kulturaktiviteter. Mye sosial aktivitet er knyttet til det å være ansatt på samme arbeidsplass.

Eldresentra, fritidsklubber og skolefritidsordninger med ulike kulturaktiviteter gir anledning til utfoldelse og fellesskap med andre. Slike møteplasser er viktige for kontakt og ansvar mennesker imellom. Utfordringen må være å nå fram til de som faller utenfor de sosiale nettverkene, fordi de mangler familierelasjoner, arbeidsmiljø eller aktiviteter å dele med andre.

Den enkeltes mulighet til å engasjere seg henger sammen med maktforholdene i samfunnet. De har på mange måter endret seg i de senere tiårene, og vi vil derfor ta initiativ til en ny maktutredning. Den bør ta utgangspunkt i hvordan det enkelte menneske har mulighet til å påvirke sine livsvilkår, og hvordan det norske samfunnet preges av nærkontakt med sterke internasjonale, teknologiske og økologiske drivkrefter. Den må også ta opp spørsmålet om fordeling, rettferdighet og solidaritet, og hvordan nye samfunnsmønstre kan bære i seg kimer til nye sosiale skiller.

Videre må en ny maktutredning belyse profesjonenes rolle, og de maktstrukturer og strategier som de forskjellige profesjonene representerer. Den bør også drøfte spørsmål som betingelsene for et aktivt lokaldemokrati, de frivillige organisasjonenes rolle og muligheter, kommunenes dominerende plass i offentlig sektor, utviklingen av informasjonsteknologi, internasjonaliseringen av hele samfunnet, massemedienes makt og evne til å sette dagsorden, endringene i familiemønsteret, arbeidet for kvinnenes likestilling, samt spesialiseringen på arbeidsplassene og den økende betydningen av ferdigheter og kunnskap.

Globalt fellesskap

De forente nasjoner må danne utgangspunkt for en internasjonal samråderett.

FN må i viktige spørsmål om fred, miljø og fordeling ha mulighet til å fatte bindende vedtak som skal gjelde for alle nasjoner. Verdensorganisasjonen bør organiseres slik at dette blir mulig, og styrkes økonomisk.

Nasjoner, organisasjoner eller enkeltpersoner kan ikke alene løse vår tids store utfordringer. Hvert land og hvert menneske oppnår mer ved å inngå forpliktende samarbeid med andre, framfor kun å forfølge sine egeninteresser.

Alle tjener på at landene sammen tar ansvar og utvikler demokratiske spilleregler for hvordan beslutninger kan fattes i fellesskap. Det gjelder særlig for mindre land som Norge. Forpliktende internasjonalt samarbeid innebærer også at land kan måtte gå med på beslutninger som isolert ikke tjener deres særinteresser, men som er til det beste for verdenssamfunnet som helhet.

FN må danne utgangspunkt for en slik internasjonal samråderett. FN må i viktige spørsmål om fred, miljø og fordeling ha mulighet til å fatte bindende vedtak som skal gjelde for alle nasjoner. Verdensorganisasjonen bør organiseres slik at dette blir mulig, og styrkes økonomisk. Dette kan skje ved former for internasjonale avgifter på valutatransaksjoner og på drivstoff innen luftfarten, men det enkelte land må også ta et større ansvar for å gi FN mulighet til å fungere.

Samråderett behøves ikke bare globalt, men også nasjonalt og lokalt. Hver enkelt nasjon, hvert enkelt lokalsamfunn og hvert enkelt menneske må ta ansvar. Vi vil omsette visjonene om rettferdig fordeling og økologisk balanse i konkrete arbeidsmål og tiltak, både nasjonalt og lokalt.

Det sosialdemokratiske verdigrunnlaget gjelder på tvers av alle landegrenser. Vårt utgangspunkt er det enkelte individs menneskerettigheter og alles krav på å få disse beskyttet. Norge har som ett av verdens rikeste land et særlig ansvar for å bidra til utjamning av forskjeller i verden. Vi vil bidra til bedring av levekårene i de fattige landene gjennom økt bistand, gjeldslettelser og arbeid for fred og demokrati. Mennesker som tvinges på flukt fra sine hjem, må få beskyttelse både i nærområdene og i land som ligger lenger borte. De som får opphold hos oss, skal følges opp og gis likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet.

Hensynet til miljøet legger rammebetingelser for vår virksomhet på samme måte som hensynet til økonomien gjør det. Utgangspunktet må være at alt levende har ett økologisk rom på deling. Utvikling av teknologi og nye arbeidsformer kan øke de samlede ressursene. Likevel er det behov for endringer som sikrer at landene forvalter de fornybare ressursene på en bærekraftig måte.

Bærekraftig utvikling innebærer at produksjonen og forbruket må legges om i den rike delen av verden, slik at det blir mulig å løfte de som har minst. Her hjemme vil omleggingen særlig måtte omfatte energi- og samferdselssektoren. Velferdsøkning i framtidas Norge kan ikke bygge på at vi skal bruke stadig mer energi og produsere mer avfall. I stedet må vi sette inn tiltak for å begrense energiforbruket og øke gjenvinning og gjenbruk.

Internasjonalt demokrati

Arbeiderpartiet vil bygge en bedre organisert verden der hvert enkelt menneske er sikret grunnleggende rettigheter og der landene samarbeider om å løse felles problemer.

Det bør skapes en global demokratisk rettsorden der alle land, enten de er små eller store, fattige eller rike, har felles rettigheter og plikter overfor hverandre. Alternativet er et internasjonalt samfunn preget av kaos eller av den sterkestes rett. Norge skal aktivt arbeide for utbygging av et nettverk av forpliktende samarbeid i våre nærområder og i brede internasjonale sammenhenger.

Nordisk samarbeid

Det mangesidige kulturelle og politiske samarbeidet mellom de nordiske land skal styrkes og utvides på flere områder. Vi vil videreutvikle det nordiske energimarkedet med felles gjennomføring av internasjonale miljøavtaler, satsing på fornybare energikilder og mer miljøvennlig energibruk. De nordiske land kan bindes sterkere sammen ved etablering av felles elektroniske nettverk, blant annet mellom universiteter, høyskoler og bibliotek. Vår nordiske forankring er et sentralt utgangspunkt for økt innflytelse i internasjonalt samarbeid. Som følge av at Finland, Sverige og Danmark nå er med i EU, har spørsmål knyttet til det europeiske samarbeidet fått en mer fremtredende plass i den nordiske kontakten. Slik sett er samarbeidet i Norden også en viktig kanal for indirekte norsk innflytelse på beslutningsprosesser i Europa. Det er betydningsfullt at det nordiske verdifellesskapet utnyttes i internasjonalt samarbeid, og at samspillet i Norden også kan innrettes mot dette.

Samarbeid i Nordens nærområder

I Barentsregionen og Østersjøregionen ligger det store utviklingsmuligheter, som tidligere ble hindret av den kalde krigens skille mellom øst og vest. Norge skal sammen med andre nordiske og europeiske land fortsette å bygge ut samarbeidet med våre østlige nærområder. Vi kan bruke Barentssamarbeidet til å skape nettverk og stimulere til bredere kontakt mellom de nordiske land og det russiske samfunn i nord. Dette samarbeidet vil omfatte tiltak for å motvirke og redusere militær spenning, minske og fjerne trusler mot miljøet, gjennomføre nærings- og kulturpolitiske tiltak, fremme handel og økonomiske forbindelser, samt utvikle bedre samarbeidsvilkår og kulturutøvelse for urbefolkningen i regionen. Norge har en grunnleggende interesse av å trekke Russland inn i et mest mulig omfattende og forpliktende flersidig samspill. Dette handler om sikkerhets- og fredspolitikk i vid forstand. Også Norges deltakelse i det nye Østersjøsamarbeidet må ses i et slikt perspektiv.

Utvikling av et alleuropeisk samarbeid

Arbeiderpartiets grunnleggende mål i europapolitikken er å etablere samarbeidsordninger som omfatter hele Europa. Nå som de gamle blokkgrensene er borte, øker mulighetene for et mer forpliktende samarbeid som kan skape grunnlag for varig fred, bedre miljø og full sysselsetting. En rekke østeuropeiske land søker seg nå mot Europaunionen og det vestlige forsvarssamarbeidet. Vi vil at EU og NATO skal utvikles til alleuropeiske samarbeidsorganer, der alle europeiske land enten er medlemmer eller har en tilknytning gjennom nære samarbeidsordninger. Nettverket av strukturer som EU, NATO, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Partnerskap for fred bidrar til å knytte landene tettere sammen, slik at Europas framtid kan bygges i et klima av samarbeid istedenfor rivalisering og konfrontasjon.

Norges plass i det europeiske samarbeidet

Ved folkeavstemningen i 1994 besluttet det norske folk at Norge ikke skal være medlem av Den europeiske union (EU). Folkets avgjørelse danner grunnlaget for Arbeiderpartiets europapolitikk i neste stortingsperiode. Norges økonomiske og handelspolitiske forhold til EU bygger på EØS-avtalen. En ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap vil bare være naturlig dersom det skjer vesentlige endringer i det europeiske samarbeidet. Innenfor rammen av vår nåværende tilknytning til Europaunionen er det nødvendig å ivareta Norges interesser og behov. Derfor er det ønskelig med et tett samarbeid med EU på en rekke områder. Vi vil særlig at Norge skal ha en så nær tilknytning som mulig til de mellomstatlige delene av EUs virksomhet. Det vil si innenfor utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål og justissektoren, herunder politi- og tollsaker. Dette betyr ikke at mulighetene til en selvstendig asyl- og visumpolitikk og til grensekontroll i forhold til narkotika begrenses. Gjennom vår nordiske kontaktflate, det sosialdemokratiske partisamarbeidet og dialog med EU og medlemslandene, vil vi søke å påvirke Europaunionens politikk. Det er i Norges interesse at det europeiske samarbeidet fungerer godt, og at det rettes mot å løse problemer og oppgaver som landene i Europa har felles. Norge må særlig arbeide for at full sysselsetting gjøres til det viktigste mål for de europeiske landene. Gjennom samarbeidende politiske partier og fagbevegelser vil vi arbeide for nasjonale og europeiske kjøreregler som kan fremme sysselsettingen i et sosialt og miljømessig bærekraftig perspektiv. Det norske Arbeiderparti vil gjennom egen virksomhet og sammen med arbeiderbevegelsen i Norden og Europa utvikle det politiske og faglige samarbeidet med øst-europeiske land med sikte på å styrke grunnlaget for demokrati og respekten for menneskerettighetene.

Samarbeidet med Russland

Vi kan ikke skape sikkerhet og stabilitet i vår verdensdel uten et godt samarbeid med Russland. Vi er ikke tjent med at vårt naboland isolerer seg og vender seg bort fra Europa. Særlig for Norge, som eneste NATO-medlem med grense til Russland, er det viktig å bidra til at landets forhold til Europa og den vestlige forsvarsalliansen kan preges av tillit og samarbeid, ikke av konflikt og opprusting. Vi må bygge trygghet, miljøsikkerhet og bærekraftig utvikling sammen med Russland. Derfor er landets deltakelse i Partnerskap for fred særlig viktig sett med norske øyne. De tillitsskapende tiltakene bør bygges videre ut, slik at trusselbildet kan reduseres ytterligere på begge sider. Norge skal gå inn for gode tosidige forbindelser og styrke det praktiske samarbeidet om handel, sjøfart, miljøtiltak og forvaltning av naturressurser. Handlingsprogrammet for Øst-Europa, som særlig er innrettet mot Nordvest-Russland, Baltikum og Polen, skal utvikles videre med vekt på demokratibyggende tiltak, næringssamarbeid og innsats for å bedre miljøet.

Det organiserte globale samarbeidet

De forente nasjoner er det viktigste instrument for globalt samarbeid. Vi mener det er behov for å reformere samarbeidet i FN, slik at organisasjonen kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte vår tids sentrale utfordringer. FN må få en sterkere rolle i arbeidet for å forebygge krig og skape fred, sikre det globale miljøet, jevne ut økonomiske skiller og fremme menneskerettighetene. Målet er at verdens nasjoner gjennom FN skal ha mulighet til å fatte bindende felles vedtak i de grunnleggende spørsmål som verdens folk bare kan løse sammen. Dersom organisasjonen skal styrke sin posisjon, må beslutningsorganene være sammensatt på en måte som gjenspeiler dagens verden. Flere land bør få fast plass i Sikkerhetsrådet, blant annet representanter for utviklingslandene, slik at rådet blir mer representativt og kan få en sterkere posisjon. Det bør foretas jevnlige gjennomganger av resultater og ressursbruk i alle FNs programmer og organisasjoner. Norge kan påskynde dette ved å vektlegge evne og vilje til effektiv oppgaveløsing og avbyråkratisering når støtten til de ulike FN-tiltak fordeles.

FN som fredsskaper

Da den kalde krigen var avsluttet, fikk FN nye muligheter til å spille den aktive og samlende rollen i fredens tjeneste som organisasjonen opprinnelig var tiltenkt. Omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner er økt betydelig, og det er også gjennomført operasjoner av mer fredsopprettende karakter. Dette er en nødvendig utvikling, som må balanseres slik at man beholder FN som et upartisk felles instrument for fred. Vi støtter arbeidet med at det skal være mulig for De forente nasjoner å reagere raskt når krise og krig truer. Organisasjonen må ha mandat til å sette i verk slike operasjoner på vegne av verdenssamfunnet. Det vil gjøre den bedre i stand til effektivt å gripe inn for å forebygge krig og gjenopprette fred i en verden der aggressiv nasjonalisme og etniske, sosiale og religiøse stridigheter raskt kan føre til voldelige konflikter.

Forsvar av menneskerettighetene

Hvert menneske har sine grunnleggende, universelle menneskerettigheter uavhengig av hvilket land det bor i. Dessverre brytes disse på det groveste i mange land. Vi har alle et ansvar for å forsvare menneskerettighetene uansett hvor de krenkes. De bør utvikles til et sett forpliktende globale etiske regler, slik en bredt sammensatt FN-kommisjon har foreslått. Krenkelse av menneskerettighetene rammer i store deler av verden i særlig grad kvinner. Norge bør legge spesiell vekt på å motarbeide kvinnediskriminering på alle områder. Religion kan ikke være noen unnskyldning for å krenke menneskerettighetene. Arbeiderpartiet vil at Norge skal reise menneskerettspørsmål i alle kontakter med myndighetene i land der rettighetene krenkes. I tilfeller der det skjer spesielt grove brudd på menneskerettighetene, må Norge arbeide for effektive internasjonale sanksjoner. I enkelte situasjoner vil også direkte intervensjoner fra verdenssamfunnet gjennom FN være aktuelt for å hindre alvorlige overgrep mot folkegrupper. Tiltakene må ha bred internasjonal oppslutning for å kunne gjennomføres og få tilstrekkelig effekt. I innsatsen mot barnearbeid og for faglige rettigheter vil vi legge stor vekt på å føre videre en god internasjonal dialog med arbeidslivets parter gjennom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og Verdens handelsorganisasjon. Norge har et særlig ansvar for å rette søkelys mot brudd på menneskerettighetene i land vi er allierte med. Sammenkobling av handel og menneskerettigheter er et svært komplisert felt, hvor det ikke finnes noen entydige og lettvinte løsninger. Handel kan bidra til større åpenhet, og en slik åpenhet kan igjen gjøre arbeidet for økt respekt for menneskerettigheter lettere. Det vil imidlertid være tilfeller hvor regimet er av en så undertrykkende karakter, at dialog ikke nytter. I slike tilfeller bør Norge arbeide for internasjonalt press på regimet, og vurdere eventuelle sanksjoner. Det må i hvert tilfelle gjøres nøye vurderinger av situasjonen. I disse avveiningene bør det veie tungt hvilke holdninger til handel og utenlandske investeringer som opposisjonen i det aktuelle landet har.

Globale økonomiske spilleregler

Vi lever i en globalisert økonomi med svake internasjonale styringsmekanismer. Arbeiderpartiet går derfor inn for en sterk Verdens handelsorganisasjon med forpliktende samarbeid om handelspolitiske spørsmål i bred forstand. Vi støtter forslaget om et økonomisk sikkerhetsråd som kan trekke opp hovedretningslinjer for den globale økonomien, og se denne i sammenheng med miljø, sysselsetting, kampen mot fattigdom og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det økonomiske sikkerhetsrådet må samordne målene til Verdensbankgruppens fonds og banker med arbeidet til Verdens handelsorganisasjon, og sørge for at det etableres politisk styring og lederskap i globale økonomiske spørsmål. For å motvirke ødeleggende valutaspekulasjoner, går vi inn for at det i internasjonal sammenheng gjennomføres en utredning av spørsmålet om skattlegging av valutatransaksjoner. En slik skatt må innrettes slik at den motvirker kortsiktige og destabiliserende kapitalbevegelser. Skatten bør i mindre grad ramme handel mellom land og langsiktige investeringer. Inntektene av en eventuell skatt på valutatransaksjoner kan være et bidrag til finansiering av globalt samarbeid, blant annet gjennom FN-systemet.

Fred og sikkerhet

Arbeiderpartiet vil bygge økt regional og global sikkerhet ved å trygge de eksisterende nedrustningsavtaler og gå inn for nye samarbeidsmodeller bygget på et utvidet sikkerhetsbegrep.

Samtidig som mulighetene for fredsbygging har økt, gjenstår det å løse store internasjonale utfordringer som forbud mot antipersonell-miner, avtaler om lagring av radioaktivt avfall, og fullstendig, universell stans i prøvesprengninger med atomvåpen. Etterhvert som globale avtaler og regionale sikkerhetspolitiske nettverk utvikles, bør det bli mulig gjensidig å redusere landenes samlede bruk av ressurser til våpen og opprusting.

Alleuropeisk sikkerhet og samarbeid

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) utgjør et viktig ledd i det alleuropeiske sikkerhetssamarbeidet. De politiske konsultasjoner i OSSE omfatter alle vesentlige spørsmål av betydning for sikkerheten i vår verdensdel. Vi vil bidra til å utvikle en helhetlig alleuropeisk sikkerhetsmodell for det 21. århundre bygd på et utvidet sikkerhetsbegrep. Den bør omfatte spørsmål som bygging av økonomisk og sosial sikkerhet, arbeid mot etniske konflikter og aggressiv nasjonalisme, innsats for menneskerettigheter og demokratiutvikling, forebygging av miljøkatastrofer og systemer for tidlig varsling av potensielle konflikter. Hensikten vil være å gjøre Europa til et felles område for sikkerhet, stabilitet og samarbeid, der ingen stat skal ha rett til å styrke sin egen sikkerhet på bekostning av andre medlemstater. Den nye sikkerhetsmodellen skal ikke erstatte etablerte sikkerhetsstrukturer, men bygge på eksisterende organisasjoner og institusjoner.

NATO - hjørnestein i sikkerhetspolitikken

Medlemskapet i NATO skal fortsatt være hjørnesteinen i arbeidet for Norges sikkerhet. Etter at den kalde krigen ble avsluttet, har NATO demonstrert at organisasjonen er i stand til å tilpasse seg den nye situasjonen. Den vestlige forsvarsalliansen har stadig en viktig rolle å spille fordi den har vist evne til å ta på seg nye oppgaver, og fordi det fortsatt er nødvendig å gi medlemslandene en sikkerhetsgaranti. Alliansen skal ikke true noen, men gjøre det klart at medlemmene vil stå sammen dersom friheten og demokratiet blir angrepet. Den nye tids trusler mot europeisk sikkerhet og stabilitet kommer i første rekke fra aggressiv nasjonalisme og etniske konflikter. Det er viktig at NATO også engasjerer seg i forhold til denne type konflikter. En rekke øst-europeiske land ønsker medlemskap i NATO-alliansen. Disse landene må fritt kunne søke sin sikkerhetspolitiske forankring, slik Norge og andre vest-europeiske land har kunnet. Vårt mål er at de nye demokratiene skal få tilgang til hva vi har oppnådd - sikkerhet, stabilitet, demokrati og velferd. Formålet med en utvidelse av NATO må være å øke tryggheten for alle i Europa. En NATO-utvidelse skal ikke være rettet mot Russland, men foregå i respekt for landets nasjonale interesser. Det skal ikke gå skarpe skiller mellom de utenfor og de innenfor alliansen. En utvidelse må skje parallelt med at NATO bygger ut gode og tillitsskapende samarbeidsordninger med de øvrige land. Den vestlige forsvarsalliansen har derfor invitert Russland, landene i Sentral- og Øst-Europa, samt Finland og Sverige, til nærmere forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom avtaler om Partnerskap for fred. Avtalene skal fungere som forberedelse for land som ønsker medlemskap i NATO, og som et permanent tilbud for land som ikke ser NATO-medlemskap som aktuelt. Det er opp til hvert enkelt partnerland å bestemme bredden og intensiteten i dette samarbeidet, som omfatter alt fra dialog og konsultasjoner til felles stabs- og feltøvelser. Partnerskap for fred har allerede bygget bro over tidligere konfliktlinjer og redusert forskjellene mellom land som er medlemmer av, og land som står utenfor NATO. Ordningen skal styrkes og bygges videre ut, slik at alle europeiske stater kan finne sin plass i et bredt forsvarspolitisk nettverk.

Konvensjonell nedrustning

CFE-avtalen om tak for konvensjonelle våpen står sentralt i OSSEs og Europas nye sikkerhetsarkitektur. Den medfører styrkebalanse på et lavere nivå, og gir en gjensidig reduksjon i evnen til å iverksette overraskelsesangrep og offensive operasjoner. Like viktig er den åpenhet, informasjon, inspeksjon og tillitsbygging som avtalen innebærer. Ut ifra disse positive erfaringene skal OSSEs Forum for sikkerhetssamarbeid utvikle et rammeverk for framtidig rustningskontroll. Det vil gi grunnlag for en ny generasjon nedrustningsavtaler, som må bli en viktig del av sikkerhetsmodellen for det 21. århundre. Samarbeidet i OSSE er definert som en regional ordning under FN-pakten. Det er viktig at FN tar initiativ til å etablere lignende ordninger i de øvrige verdensdeler. På globalt plan må det gjennomføres et forbud mot bruk, produksjon, lagring og salg av antipersonellminer, som påfører sivilbefolkningen store farer og lidelser også etter at en krig er avsluttet. Avtalen om totalforbud mot kjemiske våpen må følges opp med tiltak overfor land som ikke ratifiserer den, slik at den kan bli effektiv. FNs register for konvensjonelle våpen bør styrkes ved at alle land forplikter seg til å melde fra om produksjon og salg av våpen. Til grunn for Norges egen våpeneksport skal fortsatt ligge at vi ikke vil selge våpen eller ammunisjon til land i områder hvor det er krig eller krig truer, eller hvor det er borgerkrig.

Atomnedrustning

Arbeiderpartiet ønsker et verdensomspennende forbud mot atomvåpen. På veien dit kan det gjennomføres en rekke tiltak som reduserer faren for ulykker eller bruk av slike våpensystemer. De inngåtte avtalene om atomnedrustning må ratifiseres og realiseres fullt ut, samtidig som nedrustningen drives videre for både strategiske og taktiske atomvåpen. Kontrollen knyttet til ikke-spredningsavtalen, som nå har fått ubegrenset varighet, bør bli mer omfattende. Nye atomprøvesprengninger er ikke akseptabelt. Verdenssamfunnet må kreve at alle kjernevåpenmaktene, samt land som er på terskelen til å utvikle atomvåpen, snarest slutter seg til en fullstendig, universell prøvestansavtale. I flere regioner bør det etableres atomvåpenfrie soner, blant annet i det nordiske området. Atomvåpenmaktene må gi klarere garantier om å avstå fra bruk eller trussel om bruk av kjernefysiske våpen mot ikke-atomvåpenmakter. Videre må Norge arbeide for at atommaktene avgir en uforbeholden forsikring om ikke å ville bruke eller true med atomvåpen, og for at en forhandler seg frem til en traktat om trinnvis fjerning av alle atomvåpen innenfor faste tidsrammer, med tilhørende bestemmelser om effektiv verifikasjon og håndheving. Når kjernevåpensystemer skal nedbygges og fjernes, er det nødvendig å skape et internasjonalt samspill om en miljømessig forsvarlig håndtering av det radioaktive materialet. I Nordvest-Russland utgjør atomvåpen som skal ødelegges, kjernekraftverk med høyrisiko-reaktorer og radioaktivt avfall fra andre kilder en alvorlig sikkerhetsrisiko. Det er Russlands eget ansvar å rydde opp, men landet trenger internasjonal bistand og kompetanse for å utvikle gode nok lagringssystemer. Her må Norge bidra og være pådriver for å mobilisere politisk støtte og økonomiske ressurser til en felles internasjonal oppryddingsprosess.

Et troverdig forsvar

Den kalde krigens blokksystem og trusselbilde er oppløst. Norge står ikke overfor noen åpenbar militær trussel. Forsvaret skal likevel være en viktig del av vår nasjonale forsikring i en verden hvor utviklingen fortsatt er uforutsigbar. Norges selvpålagte forpliktelser i forhold til basepolitikken, atomvåpen og øvelser skal videreføres innenfor rammen av Partnerskap for fred-samarbeidet. Det er et mål å få ned samfunnets bruk av ressurser til rene forsvarsformål, forutsatt at den internasjonale situasjonen tillater det. Vårt forsvar er uansett inne i den største omstilling siden andre verdenskrig, og det er i denne forbindelse behov for investeringer. Disse må det finnes plass til gjennom effektivisering av driften. Målet med omstillingen er å etablere et mindre, men mer mobilt og funksjonsdyktig forsvar. Moderniseringen skal blant annet sikte mot at norske styrker må kunne ta sin del av et felles internasjonalt ansvar for å bevare eller gjenopprette fred i områder med krig eller der krig truer. Forsvaret skal fortsatt baseres på alminnelig verneplikt, og de vernepliktige skal få en utdanning som setter dem i stand til å gjøre en innsats hvis det blir nødvendig. Også Sivilforsvaret har behov for tilpasning til nye behov. En forutsetning for å lykkes i den viktige omstillingsprosessen, er at det gode samarbeidet mellom Forsvaret og personellets organisasjoner videreføres. Siviltjenesten skal utvikles slik at tjenesten til de sivile tjenestepliktige blir mer direkte vernerelevant.

Utjamning av forskjeller i verden

Arbeiderpartiet vil bidra til bedring av levekårene i de fattige landene gjennom økt bistand, gjeldslettelser og arbeid for fred og demokrati.

Det trengs en betydelig økning i verdenssamfunnets innsats for å hjelpe mennesker og folkegrupper som lever i fattigdom og rammes av sult og nød, epidemier, naturkatastrofer og væpnede konflikter. Norge bør være et foregangsland for internasjonal solidaritet, og utviklingshjelpen skal trappes gradvis opp i årene som kommer.

Solidaritet gjennom bistand

Norge har som høyinntektsland en særlig plikt til å yte bistand til utvikling og bedring av levekårene i fattige land. I takt med mulighetene til å anvende midlene på en effektiv måte, skal den norske bistanden gradvis trappes opp til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten etter de nye internasjonale prinsipper for å beregne denne. Den økte innsatsen skal konsentreres om å forebygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød. Det skal ligge til grunn for valg av samarbeidsland at de vil føre en utviklingsorientert og fordelingsmessig rettferdig politikk, og at de respekterer grunnleggende menneskerettigheter og internasjonalt avtaleverk. Bistanden skal være hjelp til selvhjelp. Den må støtte opp under mottakerlandenes egen strategi og vilje til å bygge på egne ressurser, så bistandsavhengighet kan forebygges. Mottakerlandene skal tilføres kompetanse og ressurser til å bygge et demokratisk styresett, et godt utdanningssystem og til å føre en politikk som gir sosial utvikling og økt verdiskaping. Ett av kriteriene for bistand bør være at mottakerlandet ikke satser uforholdsmessig store ressurser på militære styrker. Når det gjelder bruken av de norske bistandsmidlene som kanaliseres gjennom FN-systemet, skal Norge legge vekt på de samme hensyn og prioriteringer som i vår bilaterale bistand.

Gjeldslettelser

For en del av de fattige landene representerer utenlandsgjelden en av de største byrdene. En løsning på gjeldsproblemet er nødvendig for at de skal komme seg ut av den verste fattigdommen og starte utviklingsprosessen. Derfor trengs nye tiltak for å redusere gjelden, og Norge må være en pådriver i dette arbeidet. Det må legges opp på en slik måte at det ikke virker urettferdig overfor land som har klart å overholde sine forpliktelser. Tiltakene for reduksjon eller sletting av gjeld bør samordnes med andre land, og knyttes til forpliktelser om å skape en bedre sosial og økonomisk utvikling for å unngå ny gjeldskrise. Ensidige lettelser fra Norges side vil først og fremst tjene de øvrige kreditorlandene, og dessuten føre til at Norge mister påvirkningsmuligheter i internasjonale organer der gjeldslettelser forhandles. Det internasjonale utviklingsfondet og Verdensbanken må utarbeide samlede og helhetlige løsninger for land som ikke har muligheter for å håndtere sin gjeldssituasjon. For de fattigste og mest gjeldstyngede landene vil vi arbeide for størst mulig reduksjon i gjelden gjennom den såkalte «Paris-klubben», som er en uformell sammenslutning av kreditorland i OECD. I enkelte tilfeller kan likevel ensidig gjeldslette til prioriterte land vurderes. Det vil også være aktuelt å delta i et internasjonalt samspill med private banker om enkeltstående gjenkjøp av gjeld til sterkt redusert pris, for deretter å slette denne.

En mer rettferdig verdenshandel

Mange fattige land trenger bedre adgang til høyinntektslandenes markeder for å kunne øke sin eksport og sine egne inntekter. Forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon må ha som mål at de fattigste landene skal få bedre markedsadgang på alle områder hvor de kan gjøre seg gjeldende, som innen landbruk- og tekstilsektoren. Norge skal i større grad bidra direkte til dette ved utvidelser av preferanseordningene for deler av importen fra disse landene. En del av den næringsrettede bistanden må brukes til å bygge opp handelskompetanse og eksportapparat, slik at utviklingslandene blir bedre i stand til å utnytte markedsmulighetene som er gitt i det internasjonale handelsregelverket. Dette skal omfatte forhold som produktutvikling og markedsføring, merking og opprinnelsesregler, næringsmiddelkontroll og veterinære bestemmelser, samt andre tiltak som kan gjøre varene anerkjente og konkurransedyktige og skape tillit i markedet. Samtidig som vi vil arbeide for en mer åpen verdenshandel, vil vi sikre grunnleggende sosiale standarder for arbeidstakerne gjennom de internasjonale handelsavtalene. Dette gjelder særlig barnearbeid som er brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og som skyldes både fattigdom og politisk aksept for slik virksomhet i enkelte land. Barnearbeid må aktivt motarbeides gjennom den internasjonale handelspolitikken, gjennom politisk dialog og bistand, gjennom støtte til skoleformål, samt økonomisk bistand til familiene.

Fred og demokrati

Væpnede konflikter og opprustning står i veien for bedring av levekårene i mange fattige land. Fredsavtaler og nasjonal forsoning er ofte en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Norge har deltatt i fredsbyggende arbeid i flere hardt rammede områder, og høstet positive erfaringer som tilsier at dette bør være et vesentlig innslag i bistandsinnsatsen. Når fredsprosesser og gjenoppbygging kommer igang, er det av stor betydning å kunne sette inn bistandsmidler for å støtte opp om en gunstig utvikling. Årsakene til konfliktene kan best fjernes dersom sult og fattigdom bekjempes effektivt, og de sosiale og økonomiske levekårene bedres. Samtidig må demokratiske prosesser med frie valg, partiorganisasjoner, folkevalgte organer, offentlig administrasjon og ytringsfrihet bygges opp for at situasjonen skal kunne stabiliseres. En rekke land og regioner Norge samarbeider med - som Guatemala, Midt-østen, Afrikas horn, Kambodsja, Bosnia og Sør-Afrika - befinner seg på ulike stadier i denne prosessen. I andre krigs- og konfliktherjede områder er forsoningen knapt nok kommet i gang, og det internasjonale samfunnet bør i større grad ta medansvar for at stridighetene kan skrinlegges og menneskerettighetene forsvares. Dette innebærer at vi også i framtida må sette inn betydelige deler av våre bistandsmidler i fattige land som befinner seg i en overgangsfase med forsoning og gjenoppbygging.

Nødhjelp og frivillige organisasjoner

I akutte sult- og nødsituasjoner må vi hurtig kunne iverksette nødhjelpstiltak. Frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp har godt utbygde internasjonale nettverk og administrative apparater som gjør at de kan spille en viktig rolle i denne sammenheng. Arbeidet med å skape et mer effektivt beredskapssystem skal prioriteres, og den norske modellen med frivillige organisasjoner som hovedaktører i nødhjelpen må føres videre. Den bidrar til deltakelse og oppslutning i befolkningen om hjelpearbeidet, og gjør det lettere å bygge opp egne lokale frivillige organisasjoner i de nødrammede landene. Den andre hovedkanalen for humanitær kriseinnsats er FN-systemet. Det må utvikle sin evne til effektivt å forebygge nødsituasjoner ved mekling og aktiv konfliktløsing, forebygging av flom- og tørkekatastrofer, innsats mot ørkenspredning, tiltak mot epidemier, sikring av vannkilder, etc. I en del av de mest utsatte fattige landene holder ikke matvareproduksjonen tritt med befolkningsøkningen. Her bør Norge særlig påvirke FN til å øke den sult- og nødsforebyggende innsatsen gjennom sitt matvareprogram og sin organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

Kvinner og barn

Vekst og utvikling i de fattigste delene av verden kan ikke skje uten at kvinner gis demokratiske rettigheter, mulighet til å bestemme over eget liv, og anledning til å bruke sine evner og ressurser. Dette bør følges direkte opp ved å øke andelen kvinnerettede prosjekter i vårt bistandsarbeid. Det er god samfunnsøkonomi å investere i kvinners helse og muligheter. Kampen mot overgrep og diskriminering av jentebarn og voksne kvinner må intensiveres. Voldtekt og vold mot kvinner og barn som krigsstrategi må bekjempes med alle midler. Det trengs tiltak for sterkere beskyttelse av kvinner og barn i krigs- og fluktsituasjoner, og bruk av humanitære FN-intervensjoner og internasjonale domstoler må vurderes i lys av dette. Rundt halvparten av FNs medlemsland har ikke sluttet seg fullt ut til konvensjonen om å avskaffe alle former for kvinnediskriminering. Blant nærmere en milliard mennesker i utviklingslandene som er analfabeter, er det dobbelt så mange kvinner som menn. At kvinner i noen land ikke har rett til å eie jord, er også til stort hinder for en bærekraftig utvikling. Forskjellen mellom kjønnene øker jo høyere opp man kommer i utdanningssystemet. Handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse legger stor vekt på betydningen av utdanning for å heve levekårene. Denne oppgaven bør få høy prioritet i alle deler av hjelpearbeidet. Samtidig er bedre primærhelsetjenester i de fattigste landene avgjørende for å bekjempe mødredødelighet og dødsfall blant mindre barn på grunn av diare og uttørring. Oppbygging av primærhelsetjeneste gjør det også mulig å spre kunnskap og informasjon om familieplanlegging og starte vaksinasjonsprogrammer mot utbredte sykdommer som polio, tuberkulose og difteri. Norge må påvirke til effektivisering av arbeidet til Verdens helseorganisasjon (WHO) på disse områdene og styrke helseinnsatsen i våre egne bilaterale hjelpeprogrammer.

Næringsrettet bistand

Det er ikke mulig å fjerne fattigdom og nød i utviklingslandene uten at verdiskapingen deres økes. Den må være bærekraftig og fattigdomsreduserende, og bygge på at mer av råstoffene kan foredles av de fattige landene selv. I mange tilfeller forutsetter det gunstig finansiering og støtte til offentlige og private næringsutviklere. Hovedkilder til dette skal være Det internasjonale utviklingsfondet og de regionale utviklingsbankene for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Lån til investeringer i energiforsyning, infrastruktur og andre formål som er avgjørende for næringsutvikling i lavinntektsland, bør holdes rentefrie og ha en lang periode med avdragsfrihet. I Verdensbankgruppen vil vi gå inn for at innsatsen overfor mottakerlandene skal utformes slik at det ikke presses fram tilpasninger som gir uheldige sosiale virkninger. Norge skal følge opp sine forpliktelser når det gjelder påfylling av Verdensbankgruppens utviklingsfonds og andre tiltak innenfor multilateral bistand. Vi vil arbeide for å demokratisere Verdensbanken, slik at utviklingslandene sikres større innflytelse. Samtidig bør støtte til næringsutvikling og jobbskaping være en viktig del av vår bilaterale hjelp. Dette kan dreie seg om nødvendig parallellfinansiering av prosjekter som får lån fra Verdensbanksystemet, eller direkte investeringsstøtte når det trengs risikoavlastning for at bedrifter skal kunne engasjere seg. Næringslivsordningene skal brukes til å fremme varig bedriftssamarbeid og bedriftsetableringer som øker kompetansen og konkurranseevnen til mottakeren. Den direkte næringsbistanden skal ikke utvikle seg til å bli permanent støtte, og konsentreres om felter der Norge har særlig kompetanse og teknologi å tilføre.

Resultatsikring

For å hjelpe flest mulig er det viktig å forbedre ressursbruken i bistandsarbeidet. Vi vil legge større vekt på kritisk rapportering og vurdering av kostnadseffektiviteten i alle tiltak. Dette må skje i nært samarbeid med mottakerlandene, slik at deres egen evne til å forvalte offentlige ressurser kan forbedres. Det blir dermed et viktig formål for bistanden å bidra til å bygge opp effektive statlige forvaltninger med ryddig økonomistyring og gode planleggings- og kontrollsystemer. Uten dette kan det vise seg at mottakerlandenes evne til å ta imot og nyttiggjøre seg større bidrag og overføringer blir svært begrenset. Hjelpen må legges opp med utgangspunkt i mottakerlandenes kapasitet og muligheter for selv å styre og vedlikeholde tiltakene. Det innebærer at man bør stille større krav til deres mottakeransvar og resultatorientering. Brudd på avtaler og forsømmelser av oppfølgingen skal ha klare konsekvenser for det videre bistandsarbeidet. Vi må imidlertid også sette krav til oss selv. Et slikt krav er at utformingen av norske bistandsprosjekter skjer i samarbeid med lokale brukere og myndigheter. Norsk bistand må ta hensyn til mottakerlandets egen kultur og tradisjon. Grunntanken skal være at lokale behov ligger til grunn for bistandsprosjektene. Det samme bør Norge legge vekt på i den delen av vår hjelpeinnsats som kanaliseres via FN-systemet. Den skal i større grad få form av øremerket finansiering på konkrete områder hvor man fra norsk side vil gjøre en særskilt innsats.

Solidaritet med verdens flyktninger

Arbeiderpartiet vil arbeide lokalt og globalt for å gi beskyttelse til de som har måttet flykte fra sine hjem.

Flyktninger som kommer til Norge skal få hjelp og beskyttelse i tråd med flyktningekonvensjonen og internasjonale avtaler. De rike landene må gi FNs høykommissær større ressurser og bedre virkemidler for å få til et felles løft for verdens flyktninger. Hjelp og forebyggende tiltak som når fram til flest mulig i nærområdene, skal trappes opp.

Hjelp i nærområdene

Det globale flyktningeproblemet er stort og tragisk, og utfordrer verdenssamfunnets solidaritet og handlingsevne. Alle mennesker som tvinges på flukt, angår oss. De er like viktige å beskytte, enten de kommer til Norge eller ikke. Når det oppstår alvorlige konflikter og situasjoner med masseflukt, bør flyktningene fortrinnsvis få hjelp så nær sine hjem som mulig og forsvarlig. Det vil gi den enkelte større muligheter til å gjenoppta et normalt liv etter krisesituasjonen, og gjøre at hjelpen kan nå fram til flere. Byrder og oppgaver i hjelpearbeidet må fordeles slik at ikke nabolandene blir sittende igjen med en for stor del av ansvaret og regningen, og derved får redusert sin mulighet til å hjelpe. Det internasjonale samfunnet bør styrke FNs høykommissær (UNHCR) når det gjelder kriseberedskap, byrdefordeling og koordinering av nødhjelpsinnsatsen. Norge skal være et foregangsland blant giverlandene til høykommissærens arbeid, og avsette betydelige midler som gjør det mulig å reagere raskt når UNHCR sender ut nødsappeller. De frivillige hjelpeorganisasjonene spiller en sentral operasjonell rolle i kommissærens nødhjelpsstrategi, og skal være viktige samarbeidspartnere når Norge yter humanitær innsats. I mange tilfeller kan det være mulig å unngå nøds- og fluktsituasjoner ved å sette inn forebyggende tiltak på et tidlig tidspunkt. Den norske bistanden skal derfor rettes mer inn mot tiltak som kan bidra til forsoning og forebygge nød og forfølgelse.

Beskyttelse i Norge

Grunnlaget for vår flyktningepolitikk skal ligge i Norges tilslutning til FNs flyktingekonvensjon. I tråd med den skal alle asylsøkere som kommer til Norge og trenger beskyttelse fra forfølgelse, få det. De skal sikres lik og rettferdig behandling, enten de kommer som overføringsflyktninger fra FNs høykommissær eller på individuell basis. Ingen som etter UNHCR sin vurdering kan bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet, skal sendes tilbake. Norge skal være rede til å ta sitt ansvar for mottak av et økt antall overføringsflyktninger ut fra anbefalinger om en internasjonal byrdefordeling fra FNs høykommissær. Når væpnede konflikter og omfattende voldsbruk fører til masseflukt i et område, kan de som kommer til Norge få kollektiv beskyttelse, noe som skal besluttes i samråd med høykommissæren i hvert enkelt tilfelle. På dette helhetlige grunnlaget vil vi gjennomgå praksis og erfaringer i flyktningepolitikken fra de senere år. Hensikten med en slik gjennomgang er å se om det kan være grunnlag for en liberalisert praksis. Norge bør dessuten i FNs organer gå inn for en gjennomgang av flyktningekonvensjonen, slik at den kan bli bedre egnet til å skape en ensartet praksis, byrdefordeling og klar humanitær forpliktelse til å gi beskyttelse i alle land. Konvensjonens stilling må styrkes internasjonalt, så flere land slutter seg til den. For å utvikle det europeiske ansvaret for verdens flyktninger, vil Norge også arbeide for etablering av en europeisk flyktningekonvensjon, som innebærer større grad av forpliktelser og byrdefordeling. Mange flykter fra terror og overgrep som ikke begås av landets myndigheter, og som disse myndighetene ikke kan eller vil hindre. Folk utsettes for overgrep som ville ha kvalifisert til flyktningestatus dersom myndighetene sto bak, men som ikke gir slik status etter en stram tolkning av FNs flyktningekonvensjon. Arbeiderpartiet vil at en eventuell europeisk flyktningekonvensjon må gi flyktningestatus til dem som flykter fra slike grove, systematiske brudd på menneskerettighetene. I Norge bør disse flyktningene få asylstatus istedenfor opphold på humanitært grunnlag som i dag.

Tilbakevending til hjemlandet

Ifølge FNs menneskerettighetserklæring skal en flyktnings rett til å vende tilbake til hjemlandet anerkjennes i like stor grad som retten til å søke asyl i et annet land. Tilbakevending i trygghet og verdighet er den høyest prioriterte varige løsning på en oppstått flyktningesituasjon. Mennesker som er drevet på flukt, kan dermed gjenoppta et liv under hjemlige forhold de er fortrolige med. Høykommissæren må stå helt sentralt når det gjelder å anbefale om tryggheten i hjemlandet er god nok. For at tilbakevendingen skal bli vellykket og virke normaliserende og forsonende, er det viktig med en viss tilrettelegging både fra UNHCR og fra hjemlandets og eksillandets side. Det skal derfor innenfor den norske bistanden være rom for økt støtte til gjenoppbygging i de utviklingsland flyktningene vender hjem til. Slike støttetiltak bør primært komme hele lokalsamfunn i hjemlandet til gode, og ikke bare den enkelte som vender tilbake. Den individrettede støtten bør begrenses til reiseutgifter og praktisk tilrettelegging ved hjemkomsten. Personer som har fått innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag i Norge, skal beholde retten til dette i inntil to år etter tilbakevending til hjemlandet, slik at tryggheten og frivilligheten sikres.

Mottak og bosetting

De som søker asyl i Norge, må få søknaden sin raskt behandlet, så de slipper å leve lenge i uvisshet og unngår at oppholdstiden i statlige mottak blir for lang. Vi vil opprette en klagenemd i asylsaker, som kan sikre asylsøkerne godt rettsvern og likebehandling, og motvirke at ankebehandlingen går for sakte. Når vedtak om asyl eller humanitær oppholdstillatelse er fattet, er det viktig raskt å forberede bosettinger med egnede opplærings- og jobbtiltak. Alle kommuner bør være innstilte på å motta flyktninger, slik at vi også innenlands kan ta et felles solidarisk ansvar for verdens flyktningeproblem. Det er viktig å formidle lærdommer fra lokalsamfunn hvor integreringen har vært vellykket. En konsentrasjon av bosettingen i de store byene må motvirkes, fordi det gjør det vanskeligere å etablere et godt tilbud for den enkelte flyktning. Både i statlige mottak og etter bosetting skal tiltakene overfor flyktninger i større grad planlegges i et tilbakevendingsperspektiv. Det innebærer å legge til rette for at medbrakt kompetanse kan holdes ved like, og for at ny kunnskap og ferdigheter som kan anvendes i hjemlandet, blir tilført. Dette står ikke i motsetning til undervisning i norsk språk og samfunnskunnskap, som gjør det mulig for flyktningene å få brukt og fornyet sin kompetanse under oppholdet i Norge. Barn som bor i mottak, skal vanligvis gå på skole i lokalmiljøet i tråd med sin rett og plikt til grunnskoleundervisning. Helsetilbudet ved mottak og bosetting må tilpasses de problemer som mennesker kan slite med etter å ha gjennomlevd en flyktningesituasjon.

Integrering av minoriteter

Arbeiderpartiet vil at alle, uansett etnisk bakgrunn, skal ha likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet.

Mange med minoritetsbakgrunn har kunnskap og erfaringer som ikke brukes godt nok i Norge. Dette uttrykkes gjennom betydelig arbeidsledighet og lite videreutdanning. Resultatet er at etnisk opprinnelse er i ferd med å bli et selvstendig kriterium for sosial plassering. Tiltak for å sikre bruk og utvikling av kunnskap den enkelte besitter, er avgjørende for å skape større sosial og økonomisk utjamning. Flyktninger og andre som får opphold i Norge, må raskt etter ankomst følges opp med individuelle kvalifiseringsplaner som kan sikre en plass i arbeids- og samfunnslivet. Boområder der mange har minoritetsbakgrunn, skal følges opp med nærmiljø - og oppveksttiltak. Integrering forutsetter at den gjensidige toleransen, åpenheten og respekten styrkes mellom minoriteter og majoritet i Norge.

Kvalifisering for arbeid

Opplæring og oppfølging med sikte på arbeid er helt avgjørende for å sikre integrering. Vi vil at flyktninger og andre som gis opphold i landet, kort tid etter ankomst skal få sine kvalifikasjoner gjennomgått og oversatt til norske standarder. Deretter må det for hver enkelt utarbeides en plan for videre utdanning og kvalifisering. For å intensivere og sikre integreringsprosessen, vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere. Språkopplæringen skal tilpasses den enkelte og ta sikte på å nå et fastsatt målbart nivå. Opplæringstilbudet må både kvantitativt og kvalitativt bygges ut i samsvar med denne målsettingen. Det skal utstedes vitnemål for gjennomgått opplæring. Individuelle planer for kvalifisering skal også utarbeides for de som allerede har vært i landet en stund, men som mangler en kartlegging av kompetanse og tilbud om utdanning og arbeid. De som ikke kan lese og skrive, skal ha rett til opplæring. De som ikke har gjennomført grunnskole, skal gis tilbud om dette i voksenopplæringsregi. Effektiv bruk av erfaringer og kunnskap som den enkelte allerede har, betinger at ordningene for godkjenning av utenlandsk utdanning forbedres. Ansvaret for å følge opp den enkelte med utarbeiding og gjennomføring av planer skal ligge i den enkelte kommune. Dette krever et nært samarbeid på tvers av de ulike offentlige etater. Ansvar for initiativ, samordning og iverksettelse bør plasseres ett sted. Staten skal gi kommunene økonomiske muligheter til gjennomføring. Det bør knyttes en form for stipend eller avlønning til den enkeltes gjennomføring av kvalifiseringsplanene.

En plass i arbeidslivet

Arbeidssøkere med bakgrunn i en minoritet har i mange sammenhenger større problemer på arbeidsmarkedet enn andre. De som har størst problemer med å skaffe seg jobb, bør følges spesielt opp. En mulighet kan være å utvikle tilbud om særskilte opplærings- og praksisplasser i arbeidslivet. Målrettet opplysningsarbeid mot arbeidsgivere og arbeidstakere kan også bidra positivt. Arbeidslivets organisasjoner har et særlig ansvar for å drive opplysning og få i gang kommunikasjon, og de skal få støtte til slike tiltak. Kunnskap om og bakgrunn fra minoriteter må oppvurderes ved ansettelser både i barnehagene, skolene, helse- og sosialvesenet, arbeidsmarkedsetaten og i politiet. Også utdanningstilbudene på disse områdene, inklusive etterutdanningen, må ta hensyn til dette. Offentlige etater og virksomheter har på sine områder et spesielt ansvar for å rekruttere kvalifiserte flyktninger og innvandrere til yrkeslivet.

Bolig- og nærmiljøtiltak

Særlig i Oslo er det en tendens til at mennesker med minoritetsbakgrunn bosetter seg konsentrert i enkelte bydeler. Det positive ved slik bokonsentrasjon er at det vokser fram sterke fellesskap som tar vare på tradisjoner og egenart. Det negative er at det hindrer jevnlig kontakt mellom minoriteter og majoritetsbefolkning - noe som gjør integrering vanskelig. Vi mener det er et mål å etablere nabolag med et mangfold av befolkningen representert. Utgangspunktet må imidlertid være fri etableringsrett og fri rett til boligvalg for alle. Gjennom virkemidler som byfornyelse, miljøtiltak og gunstige boliglån vil vi arbeide for gode bomiljøer som er attraktive for alle. Vi vil ruste opp områder øst i Oslo med statlig støtte. Tiltakene må omfatte både miljø, boliger, kultur og oppvekstforhold. Det bør innføres statlige tilskuddsordninger til utvikling av praktiske samarbeidsordninger mellom lokale minoritetsmiljøer, etablerte lokale organisasjoner og lokale offentlige organer. Boligsamvirket og andre organisasjoner kan spille en viktig rolle i slike sammenhenger. Målet må være å styrke lokalmiljøene og forebygge konflikter.

Oppvekst

Barn av fremmedspråklige foreldre har behov for samvær med norskspråklige, også i førskolealder. Tilstrekkelig utbygging av barnehager til en pris folk kan betale er et viktig virkemiddel for å oppnå integrering. Det bør i tillegg utvikles tilbud om deltidsplasser og åpne barnehager der foreldrene kan være med. Barn som har foreldre fra en språklig minoritet, bør i god tid før skolestart få testet sine norskkunnskaper. Vi vil at det, når det er nødvendig, skal gis tilbud om norskopplæring som en forberedelse til skolegangen. Det vil likevel være noen som ikke makter å følge med i undervisningen, dersom den kun foregår på norsk i alle fag. Tospråklig opplæring bør derfor gis på alle nivåer under høyere utdanning. Hensikten med tospråklig undervisning og opplæring i morsmål må være å sette elevene bedre i stand til å mestre norsk og ha fullt utbytte av undervisningen i andre fag. Målet er at elevene skal ha gode norskkunnskaper etter endt skolegang, og at de har hatt godt utbytte av undervisningen for øvrig. Dette krever nivåtilpasset undervisning og jevnlig evaluering av elevene. Opplæringstilbudet for tospråklige lærere og barnehageassistenter må bli bedre for å møte behovet. Vi vil øke de statlige tilskuddene for å dekke ekstra kostnader forbundet med barnehagetilbud og grunnskole i områder med stor konsentrasjon av barn med minoritetsbakgrunn. Forutsetningen må være at de kommunale tilskuddene opprettholdes på minst samme nivå som i dag.

Kvinner

Kvinner med bakgrunn i enkelte minoriteter kan være i en særlig vanskelig stilling. Noen lever nesten isolert uten tilstrekkelige kunnskaper om norsk språk og samfunnsliv. En slik situasjon er ikke forenlig med våre mål om likestilling, og det skaper problemer i forhold til barna. Kvinner i en slik situasjon bør systematisk følges opp med norskundervisning og kunnskap om helse- og samfunnsforhold. Helsestasjonene kan ha en sentral rolle i dette arbeidet. Vi vil at de skal settes bedre i stand til å gi mer og bedre informasjon tilpasset behovene til den enkelte, og til å gi veiledning i helse- og sosialspørsmål, samt om norske samfunnsforhold. Vi vil særskilt understreke hvor viktig det er at kvinner gis rett og mulighet til norskundervisning og kvalifisering for arbeidslivet. De må få tilbud om utvidet barnepass i forbindelse med dette. Slik kan hver enkelt gis økt frihet, anledning til å delta i og bli kjent med norsk samfunnsliv, og økt mulighet til å følge barna i oppveksten. En bedring av kvinners situasjon vil ha direkte innvirkning på barnas kår. Vi vil at kvinner med minoritetsbakgrunn skal synliggjøres og gis økt mulighet til deltakelse i demokratiske organer. I dag makter ikke eksisterende fora å ivareta dette. Vi mener derfor at det bør opprettes et eget råd for kvinner med minoritetsbakgrunn. Dette kan være et viktig bidrag til økt dialog, mer kunnskap og bedre til integrering.

Respekt og toleranse i et mangfoldig samfunn

Innvandrere og flyktninger som har kommet til landet de siste tiårene, utgjør minoriteter i Norge. De er individer med svært ulik bakgrunn og tilværelse. De har krav på å bli behandlet og respektert som likeverdige. Vi lever i et multikulturelt samfunn. Dette stiller krav til gjensidig toleranse og respekt. Men åpenhet og toleranse er ikke det samme som verdinøytralitet. Grunnleggende verdier som likeverd, rettssikkerhet, menings- og ytringsfrihet, mulighet til politisk deltakelse, likestilling mellom kjønnene og barns rettigheter står sterkt i hele det norske samfunnet. Vårt lovverk er bygget på disse verdiene. Det utgjør en felles basis for samhandlingen oss imellom som alle må respektere. Diskriminering på grunn av navn, hudfarge eller kulturbakgrunn skal ikke aksepteres. Vi vil derfor gjennomgå dagens lovverk og praktiseringen av det for å tydeliggjøre at diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse er ulovlig og i strid med grunnleggende fellesverdier i det norske samfunnet. Det finnes i dag ikke tilstrekkelig systematisert kunnskap om levekår blant minoriteter, om forholdet mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen og om virkningen av offentlige tiltak med sikte på integrasjon. Det er derfor nødvendig å styrke og samordne forskningen på dette området, samt systematisere allerede tilgjengelig kunnskap.

Globalt og lokalt miljøansvar

Arbeiderpartiet vil arbeide for forpliktende internasjonale miljøavtaler, og etablere lokale og nasjonale mål og virkemidler som sikrer oppfølging.

Vi vil gå inn for et internasjonalt avtaleverk bygget på kostnadseffektivitet, felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling. De praktiske handlingene som bidrar til at målene om bærekraftig utvikling nås, må settes ut i livet nasjonalt og lokalt. Ved å foreta klare valg og legge om produksjon og forbruk, kan Norge erverve erfaring og kunnskap og være i forkant av utviklingen innen miljøteknologi og nye miljøløsninger.

Internasjonale miljøavtaler

Forurensinger kjenner ingen landegrenser. Kampen mot forurensinger må føres både gjennom nasjonale tiltak og bindende internasjonale avtaler. I løpet av de senere årene er det oppnådd enighet om en rekke forpliktende internasjonale avtaler. Norge har fulgt opp sine internasjonale miljøforpliktelser. Utslippene av stoffer som ødelegger ozonlaget fases ut, utslippene av svovel er kraftig redusert og nye virkemidler skal innføres slik at vi når målet om 76 prosent reduksjon fra 1980 til år 2000. Utslippene av nitrogenoksid (NOx) går ned, og vi overholder våre forpliktelser om å stabilisere disse utslippene. Nordsjødeklarasjonen om å redusere utslippene av næringssalter følges opp, og utslippene av tungmetaller og miljøgifter fra industrien er eliminert eller kraftig redusert. Arbeiderpartiet vil forsterke innsatsen for et sterkere og mer omfattende avtaleverk for å bekjempe de internasjonale miljøproblemene. Vår troverdighet i arbeidet for forpliktende internasjonale miljøavtaler forutsetter at vi følger opp nasjonalt og overholder våre egne forpliktelser. Målet er internasjonale avtaler som gir størst mulig miljøgevinst. Landene bør i fellesskap beslutte hvor store utslippsreduksjoner som skal oppnås, hvor de mest kostnadseffektivt kan foretas, og hvordan kostnadene skal fordeles. De rike landene må bære de største kostnadene. Tradisjonelt bygger internasjonale miljøavtaler i hovedsak på at det foretas like prosentvise reduksjoner av utslipp i det enkelte land. Slike avtaler har ført til mindre forurensing og et reinere miljø, men de har også sine klare svakheter. De tar ikke hensyn til at landene er skyld i ulik mengde forurensing, og at kostnadene forbundet med å rense kan være svært ulike. Derfor bør avtalene åpne for felles gjennomføring ved at flere land går sammen om utslippsbegrensninger, og i fellesskap finansierer investeringer som reduserer utslippene der kostnadene er lavest. På den måten kan landene sammen oppnå større miljøgevinster til lavere kostnader. Svovelavtalene som omfatter en gruppe land i Europa, bygger allerede på dette. En ny generasjon internasjonale miljøavtaler bør baseres på de samme prinsippene. Det viktigste nå er imidlertid å bidra til at det blir etablert et internasjonalt avtalesystem som kan samle et bredt flertall, og som kan videreutvikles over tid.

Klimautfordringer

Global oppvarming som følge av menneskeskapt drivhuseffekt er blant våre mest alvorlige miljøproblemer. De samlede norske utslippene av klimagasser er stabilisert. CO2-utslippene vokser, mens utslippene av andre klimagasser går ned. Det arbeides nå med å sette klare mål for å redusere utslippene av klimagasser på den internasjonale klimakonferansen. Vi vil at Norge skal gå inn for en klima-avtale med forpliktende mål bygget på prinsippene om rettferdig byrdefordeling og felles gjennomføring. Uansett utfall på klimakonferansen vil utfallet bli svært krevende for Norge. Dette henger blant annet sammen med at vår kraftproduksjon er basert på vannkraft og at en betydelig del av CO2-utslippene er knyttet til olje- og gassproduksjon. Norsk gasseksport kan, ved å erstatte mer forurensende energibærere som kull og olje, bidra til reduserte CO2-utslipp i andre land. Oppgaven må være at Norge skal forene rollen som energinasjon med rollen som ledende miljønasjon. Dette er en så krevende utfordring at det behøves brede politiske løsninger. Vi må ha bredest mulig oppslutning om å legge om skattesystemet med større vekt på skattlegging av forurensende virksomhet. Det skal satses betydelige midler på fornybare energikilder, og samferdselspolitikken må legges om. Det må inngås forpliktende avtaler med industrien om konkrete utslippsreduksjoner innen fastsatte tidsfrister. Norge skal være ledende innen energiteknologi og fornybare energikilder, og disse produktene må markedsføres internasjonalt. På en slik måte kan Norge klare å oppfylle forpliktelser for CO2-utslipp, og samtidig bidra til reduserte utslipp i andre land gjennom eksport av gass og miljøteknologi og gjennom ulike bistandsprogrammer.

Miljørettet bistand

Den enkelte nasjons mulighet til å foreta omlegginger som sikrer bærekraftig utvikling, er avhengig av økonomi og tilgang til miljøvennlig teknologi. Norge skal yte bistand og bidra med teknologi som gjør det mulig å legge om produksjonen i land som ellers ikke ville maktet dette. Vi har et særlig ansvar i forhold til de øst-europeiske statene. Utslipp fra industrien, foreldede kjernekraftverk og atomavfall i disse landene er den fremste trusselen mot hele regionens sikkerhet. Vi vil derfor at Norge skal øke sitt engasjement og sin bistand i forhold til disse problemene. Spesielt er det viktig å vie problemene på Kola-halvøya stor oppmerksomhet. Samtidig skal Norge støtte andre internasjonale miljøprosjekter, som arbeid mot forørkning, bevaring av det biologiske mangfoldet og utvikling av fornybare energikilder i utviklingslandene. Det vil skje både ved sterkere miljøinnretting av den norske bilaterale bistanden og ved Norges innsats i Det globale miljøfondet, som er opprettet for å følge opp de internasjonale konvensjonene om klimautslipp, beskyttelse av ozonlaget og biologisk mangfold.

Oppfølging av internasjonale avtaler

Internasjonale miljøavtaler følges opp først og fremst gjennom innrapportering om iverksatte tiltak og miljøtilstanden i det enkelte land. Det bør i tillegg, slik det er gjort i Montrealprotokollen om reduksjoner i utslipp som truer ozonlaget, knyttes multilaterale fond til avtalene. Land som får økonomiske vanskeligheter med å følge opp sine forpliktelser vil dermed kunne søke om støtte. Frivillige organisasjoner kan også spille en viktig rolle som opinionsskapere og pådrivere i forhold til regjeringer, internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer. Det har imidlertid vist seg at oppfølging basert på slike tiltak alene ikke sikrer at avtalene gjennomføres. Landenes manglende oppfølging kan ha sammenheng med at brudd på avtaler gir få eller ingen konsekvenser for de det gjelder. Det er derfor behov for instanser som med legitimitet kan følge opp avtaler med pålegg og andre reaksjonsformer. En mulighet kan være å etablere slike instanser gjennom reformer i FN-systemet.

Lokale Agenda-21

Alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger. Derfor har kommunene et stort ansvar i arbeidet for bærekraftig utvikling. FN-konferansen om miljø og utvikling la opp til en omfattende miljøhandlingsplan for det enogtjuende århundre som knytter sammen miljø og utvikling - Agenda-21. Her vektlegges behovet for økologiske tilpasninger innen områdene energi, transport, jord og skogbruk. Vi vil følge opp dette ved å arbeide for at alle kommuner i landet skal utarbeide sin lokale Agenda-21, det vil si en handlingsplan for bærekraftig utvikling lokalt. Planen skal sette opp både langsiktige mål og konkrete delmål med forslag til tiltak. Den skal omfatte alle innbyggere og grupper i kommunene inkludert næringslivet, organisasjonene og husholdningene. Dette krever at de samme gruppene trekkes med i dialog ved utformingen av lokale Agenda-21.

Utslipp til vann

Utslipp av næringssalter gir redusert vannkvalitet og bidrar til at det biologiske mangfoldet reduseres. Oppfølging av Nordsjødeklarasjonen krever at en opprydding på avløpssektoren i hovedsak er gjennomført innen år 2000. Norske utslipp av fosfor er redusert de siste årene, mens reduksjoner i tilførselen av nitrogen er mer begrensede. Det største utslippet av fosfor kommer fra kommunale avløp, mens disse sammen med landbruket står for den største tilførselen av nitrogen. Vi vil redusere utslippene fra landbruket ved å bidra til mer økologisk landbruk og mindre bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Samtidig skal rehabilitering og utbygging av renseanlegg og ledningsnett i kommunene, blant annet i form av mer nitrogenrensing, fortsette. Det skal opprettes avtaler om utslippsreduksjoner med bedrifter som står for store enkeltutslipp. Regelverk og krav til oppdrettsteknologi må sørge for at fiskeoppdrettsanlegg ikke overbelaster sitt nære miljø.

Kalking

Kalking er det eneste kjente og tilgjengelige tiltaket som kan begrense forsuringsskadene i ferskvann. Det bidrar til å berge viktige arter og kan foretas både i større vassdrag og i små vann. På dette området gjør frivillige organisasjoner en stor og viktig innsats. Bevilgningene til kalking skal opprettholdes.

Kjemikalier

Kjemikalier kan forårsake fosterskader, allergier, gi kroniske skader på nervesystem og forstyrre hormonbalansen hos mennesker og dyr. I produktregisteret innhentes og lagres opplysninger om fullstendig sammensetning av kjemikalier, og om hvilke skader det er kjent at de kan forårsake. Det er imidlertid umulig å ha en fullstendig oversikt over mulige skadevirkninger av nye stoffer som tas i bruk. Siden våre kunnskaper er begrensede, må føre-var-prinsippet i størst mulig grad anvendes ved introduksjon av nye kjemiske stoffer. Farlige stoffer skal ikke kunne omsettes uten spesiell tillatelse. Alle kjemiske stoffer skal testes for en rekke mulige skadelige virkninger før de tas i bruk. Bevisbyrden for at stoffet kan benyttes, bør ligge på produsenter eller andre som ønsker å ta stoffet i bruk. Kjemiske stoffer som allerede er i bruk, men som ikke har gjennomgått tilsvarende testing, skal også underlegges slik kontroll. Varer som inneholder kjemiske stoffer, må merkes lett synlig og på en måte det er mulig å forstå, slik at forbrukerne kan foreta informerte valg.

Akutte olje- og kjemikalieutslipp

Petroleumsvirksomheten utvides gradvis nordover mot mer miljøfølsomme områder. Dette stiller industri og myndigheter overfor store miljøutfordringer. I tillegg er det fare for utslipp fra fiskeri- og sjøfartsvirksomhet. Den overordnede strategien må være å forhindre at akutte utslipp skjer. Samtidig må det sikres tilstrekkelig beredskap til å kunne ta hånd om forurensningen, dersom slike utslipp likevel oppstår. Styrkingen av den statlige oljeberedskapen gjennom samarbeid med blant annet Forsvaret og Direktoratet for sivilt beredskap skal fortsette. Utslipp av kjemikalier og forurenset vann fra olje- og gassvirksomheten må begrenses gjennom tiltak som bruk av reinjeksjon.

Bærekraftig energisystem

Arbeiderpartiet vil at det ved hjelp av fornybare energikilder normalt skal produseres elektrisitet tilsvarende det norske el-forbruket.

Det skal satses på at vannkraft, energisparing og alternative energiformer kan gjøre Norge uavhengig av el-import fra forurensende energiproduksjon. En samordnet økt bruk av CO2-avgifter i Norden bør iverksettes for å redusere klimautslippene og gjøre det mer lønnsomt å bygge ut miljøvennlige energikilder. Mer anvendelse av biobrensel og solcellepaneler skal være en del av en samlet tiltaksplan for et bærekraftig energisystem.

Energisparing

Norge er blant de land i verden som har høyest elektrisitetsforbruk pr. innbygger, og det er derfor et mål å redusere forbruket. Det fins store potensialer for energisparing, og mer skal gjøres for å drive fram energiøkonomisering i husholdningene, bedriftene og i offentlige virksomheter. Bruk av ny teknologi og systemer for måling av el-forbruket er svært viktige for å øke energisparingen i alle sektorer. De regionale Enøk-sentrene bør få en klarere utøvende pådriverrolle, og de bør organiseres selvstendig i forhold til el-produsentene slik at rollekonflikter unngås. Tilskuddsordningene til energisparing i kommunale, fylkeskommunale og statlige bygg og anlegg skal forbedres. Det trengs egne retningslinjer for energibruken i offentlige bygg, og konkrete tiltak som energisparende belysning skal fremmes. Et system for energimerking av bygninger, utvikling av miljørevisjon for bedrifter og offentlige virksomheter, samt Enøk-tilskudd og andre tiltak skal stimulere boligsammenslutningene og husholdningene til å satse mer på energiøkonomisering. Husbanken bør via regelverket for sine låne- og støtteordninger bidra til at energibesparende vedlikehold, bruk av bioenergi og andre alternative energiformer i hus og hjem blir mer lønnsomt og utbredt.

Fornybar energi

Vannkraften er en miljøvennlig og fornybar energikilde. Den er den viktigste delen av et norsk bærekraftig energisystem, og dens verdi vil stige dersom CO2-utslipp fra annen energiproduksjon blir ilagt miljøavgifter. Vi kan øke vannkraftressursen ved å bygge noen nye kraftverk i vassdrag som ikke inngår i verneplanen, og ruste opp og utvide eksisterende vannkraftverk. Statlige myndigheter bør se positivt på konsesjonssøknader om slike prosjekter fra el-produsentenes side. De skal inngå i en samlet plan for utvikling av et framtidig bærekraftig energisystem i Norge. Denne planen må også dreie seg om satsing på bioenergi, som særlig bør få stor betydning som erstatning for petroleumsprodukter i forbindelse med oppvarming. Vi vil gi støtte til bygging og ombygging av fyringsanlegg for bruk av biobrensel i boliger, næringsbygg, offentlige bygg og i landbruket. Som en del av næringsutviklingen i distriktene bør det etableres en infrastruktur for omsetning og distribusjon av biomasse og bruksutstyr for denne. Utvikling av andre alternative energiformer som vindkraft, bølgeenergi, bruk av varmepumper, solcellepaneler og metangass fra avfallsdynger skal forseres gjennom planen for et bærekraftig energisystem, hvor en ordning med investeringsstøtte til det enkelte prosjekt vil inngå. Særlig vindkraft kan ved samkjøring med lokale vannkraftverk få betydning for el-forsyningen. Forskningsinnsatsen angående nye, fornybare energikilder må økes, slik at Norge kan nyttegjøre seg det store potensialet vi har innenfor dette området. I samband med utredningen av et bærekraftig energisystem i Norge, vil det blir vurdert om punkter i energiloven bør endres.

Offentlig energistyring

Energisektoren har sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging. Det trengs helhetlig offentlig forvaltning av de nasjonale energiressursene for å sikre samfunnets interesser og utvikle et bærekraftig energisystem. Staten bør eie og drive det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Også lokale og regionale nett og kraftverk skal som nå i hovedsak eies og drives av offentlige virksomheter. Regelen om hjemfallsrett til staten ved utløp av private elverks konsesjonstid vil over tid styrke det offentlige eierskapet ytterligere. Statlige myndigheter skal regulere kraftutvekslingen med andre land, slik at leveringssikkerheten innenlands ivaretas. Vi vil sikre at alle kunder får lik rett til overføring av kraft, og at alle brukere betaler om lag det samme for overføringstjenestene. Et mer konsekvent skille mellom produsentledd og nettsystemet på alle nivåer vil bidra til dette. Også petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode. Det innebærer at en stor del av overskuddet fra olje- og gassvirksomheten må tilfalle staten. Dette skal sikres gjennom beskatningen av selskapene, statens direkte økonomiske engasjement og Statoils virksomhet. Forvaltningen av petroleumsressursene skal skje i et langsiktig perspektiv, slik at vi øker nasjonalformuen og bygger en bærekraftig økonomi som ikke er avhengig av olje- og gassvirksomheten.

Bruk av naturgass

For flere sentraleuropeiske land er naturgass fra Norge en viktig energibærer, som kan bidra til å redusere de samlede klimautslippene. I motsetning til kull og mange oljeprodukter gir forbrenning av gass ikke utslipp av svovel og partikler. Utslippene av nitrogen og klimagassen karbondioksyd (CO2) reduseres også vesentlig. Naturgass har ingen av de sikkerhetsproblemer som kjernekraft har. Det skal derfor fortsatt være en viktig del av norsk energipolitikk å satse videre på eksport av gass til europeiske land. Men det skal også legges opp til innenlandsk bruk av naturgass til industrivirksomhet, samferdselsformål og annen lønnsom foredling og anvendelse. For å utnytte naturgassen godt vil vi vurdere støtte til infrastruktur for transportsystemer der gassen blir ilandført. Forutsetningen er at dette kan innordnes norsk klimapolitikk og våre miljømålsetninger. I Norden er kullkraft den el-formen som vokser sterkest. Norsk gass er et alternativ til dette økende kullforbruket. Den kan dessuten bidra til å redusere Nordens avhengighet av kjernekraft. Det har hittil ikke vært mulig å selge gass i rør til våre nordiske naboland. I stedet er det inngått avtaler om salg av kraft fra norske gasskraftverk gjennom elnettet. Arbeiderpartiet kan støtte eksport av gasskraft. Dette innebærer at vi foredler en viktig norsk råvare, og kan bidra til å begrense bruken av kullkraft og kjernekraft. Samtidig vil vi arbeide for salg av gass i rør til våre nordiske naboer og for et felles nordisk miljøregnskap knyttet til virkemidler som mer samordnede CO2-avgifter på kraftproduksjon.

Forsvarlig oljeproduksjon

Selv om stadig flere land går aktivt inn for å redusere sine klimautslipp, vil det ta lang tid før olje kan fases ut som sentral energibærer på global basis. Som oljeprodusentland bør Norge ta et særlig ansvar for å bidra til utvikling av fornybare energikilder både lokalt og globalt. Også selve oljevirksomheten må innrettes slik at belastningene på miljøet begrenses. Et forsvarlig utvinningstempo kan sikres først og fremst gjennom tildelingen av letetillatelser. Strenge miljøkrav skal stilles til letevirksomheten. Det gir god ressursbruk å øke utvinningsgraden av eksisterende felt ved hjelp av nye teknologiske løsninger. Investeringer i renseteknologi vil relativt sett gi begrensede forurensninger fra driften av olje- og gassplattformene. Beredskapen mot oljeulykker skal holdes på et høyt nivå langs hele kysten. Det bør hvert år avsettes midler til å drive kontinuerlig opprydding på havbunnen. Oljeplattformer og andre installasjoner som tas ut av bruk, skal behandles ut ifra miljøhensyn. Vi må søke løsninger som fører til mer gjenvinning og etterbruk, og som gir muligheter for å utvikle nye norske industrimiljøer og arbeidsplasser innen dette feltet.

Felles nordisk gjennomføring

De nordiske land bør lage en felles strategi for overgang til fornybare energikilder og gjennomføring av målsettingene angående klimautslipp. I den videre utvikling av det nordiske kraftmarkedet, vil innføring av et felles nordisk miljøregnskap være et viktig styringsinstrument. Målet er en optimal utnyttelse av vannkraft og andre fornybare energikilder i samspill med varmekraft på et lavest mulig nivå. Et felles nordisk marked for elektrisitet må utvikles videre med regler for hvordan kjøper- og selgerland i Norden skal føre utslipp knyttet til kraftproduksjonen på sine klimaregnskap. Felles forsknings- og utviklingstiltak skal iverksettes for å ta i bruk alternative fornybare energiformer og gjøre disse kostnadseffektive og mer tilgjengelige. De vil få forbedret sin lønnsomhet dersom en samordnet økt bruk av CO2-avgifter på kraftproduksjon med fossile brensler gjennomføres i Norden. Et slikt nordisk samarbeid vil også bidra til å styrke samfunnsstyringen med kraftsektoren og sikre en stabil el-forsyning. Dersom vi lykkes med felles gjennomføring i eget nærområde, kan de nordiske land få en viktigere rolle internasjonalt som pådriver for fornybare energikilder og samordnede miljøavgifter i FN- og EU-regi.

En grønnere samferdselssektor

Arbeiderpartiet vil drive en samferdselspolitikk som fremmer fordeling, bedre miljø, fremkommelighet og økt verdiskapning i næringslivet.

Investeringer i vei, kollektivtransport, luftfart og havner må samordnes og prioriteres i forhold til hverandre. Det skal tas hensyn til at trafikk- og miljøproblemer i storbyområder og distrikter er forskjellige. Samferdselsinvesteringene skal i større grad vris fra veiformål til kollektivsatsing, og jernbaneutbygging prioriteres i tettbygde strøk der tog kan utgjøre et alternativ til bil. Kollektivtrafikken skal bygges ut i byer og bynære områder og utgjøre et egnet tilbud i distriktene. Virkemidler som kan redusere bilbruk skal først og fremst settes inn der buss eller bane kan være et reelt alternativ. Godstransport over lange avstander skal i størst mulig grad overføres fra vei til båt og bane. Ett av målene for omleggingen av samferdselspolitikken er å redusere CO2-utslippene.

Helhetlig planlegging og prioritering

Bedre framkommelighet og mulighet til å reise er et velferdsgode som skal fordeles mest mulig rettferdig. Gode samferdselsløsninger er en betingelse for økt verdiskaping og dermed styrket bosetting i distriktene, og for å skape velfungerende by- og lokalsamfunn. Samtidig innebærer utbygginger i denne sektoren ofte store inngrep i naturen. Samferdsel er en betydelig kilde til lokale luftforurensingsproblemer og står for en stor andel av klimagass-utslippene. Det betyr svært mye både for miljøet og for fordelingen hvordan samferdselssektoren innrettes. For å kunne veie ulike hensyn opp mot hverandre vil vi ha helhetlig utredning, planlegging og satsing i samferdselssektoren. Planene for utbygging av vei, kollektivtransport, luftfart og havner skal samordnes. Prosjekter innenfor de ulike områdene skal veies mot hverandre og prioriteres ut fra miljø- og fordelingshensyn. Mer effektive virkemidler og for å få dette til, må utvikles og tas i bruk.

Arealplanlegging

Arealplanlegging skal bidra til å sikre gode og trygge lokalmiljø, og til å redusere energiforbruket, transportbehovet og nedbygging av verdifull mark. I slike planleggingsprosesser må framkommelighet for ulike transportmidler avveies, samt lokalisering av kjøpesentre, boligområder, industri, offentlige bygg og idrettsanlegg som det forventes stor trafikk til. Hensynet til det biologiske mangfoldet og til kulturminnevernet må vektlegges når prioriteringer skal foretas. Miljøkostnadene må veie like tungt som økonomihensyn når lokaliserings- og utbyggingsvedtak fattes.

Grenser for utslipp

Utslipp og støy fra samferdselssektoren er i mange byer og tettsteder den fremste kilden til forurensing. Enkelte steder er slike utslipp en stor belastning for menneskers helse og velferd. Ved å opprette faste målestasjoner for luftforurensing og støy i områder med stor samferdselsbelastning, kan det oppnås mer oppmerksomhet om denne forurensingen. Opplysningene fra målestasjonene skal følges opp med tiltak som kan redusere miljøbelastningene, dersom støy- og luftforurensing overskrider grenseverdier knyttet til helse og livskvalitet. Forurensingsloven må gjøres gjeldende innen samferdselssektoren med miljøkrav minst på linje med EUs standarder.

Investeringer fra vei til bane

I årene som kommer vil vi i større grad vri samferdselsinvesteringene fra vei til bane. Både med hensyn til person- og godstransport skal jernbanen påta seg et vesentlig volum av transporten i deler av Norge. Jernbaneinvesteringene må ta sikte på å øke sikkerheten, punktligheten, kapasiteten og redusere reisetiden. Det er særlig i de folkerike områdene jernbanen har potensiale til å være et miljøvennlig alternativ. Vi vil satse mest på nærtrafikken i tilknytning til de større byer, samt på Inter City-trafikken. I tillegg vil vi innføre krengetog på de mest trafikkerte fjernstrekningene, noe som kan gi et bedre alternativ til fly og bil. Godstransport som foregår over lange avstander skal i størst mulig grad overføres fra vei til bane. Jernbanens kapasitet for slik virksomhet kan utvides ved bygging av nye terminaler og krysningsspor. Veiinvesteringene skal først og fremst gå til å oppruste og vedlikeholde allerede eksisterende veinett. Utbyggingen av stamveinettet fortsetter, og i deler av landet må også riksveinettet bygges ut. Ut ifra nærings- og bosettingshensyn må fylkesveiutviklingen styrkes. Vi vil prioritere veiinvesteringer som bidrar til å løse miljø-, helse- og sikkerhetsproblemer.

Kollektivtrafikk - et alternativ til bil

Kollektivtrafikken skal utvikles til et reelt alternativ til bilen i byer og bynære områder, slik at veksten i biltrafikken i disse områdene kan flate ut. For å realisere dette må framkommeligheten for kollektivtrafikken øke, og tilgjengelighet, frekvens og regularitet bli bedre. Dette vil kreve en bedre samordning og effektivisering av kollektivtransporten, blant annet bør Vegdirektoratet få økt ansvar for dette. Prisen den enkelte betaler for å benytte kollektivtransport må være slik at tilbudene også på dette området i størst mulig grad kan konkurrere med bilen. Byer med store samferdselsbelastninger skal få økte statlige bidrag til utvikling og utbygging av kollektivtilbud og bybaner. Samtidig skal det benyttes veiprising og differensierte bompengeavgifter, parkeringsbegrensinger og reguleringer. Vi vil etablere tungtrafikknett som kanaliserer tungtrafikken gjennom og utenfor byer og tettsteder.

Bilen - best i distriktene

Gode samferdselsbetingelser er en forutsetning for å opprettholde bosetting og næringsvirksomhet i distriktene. Bilen er det best egnede framkomstmiddelet i distrikts-Norge. Derfor skal ytterligere tiltak som kan redusere bruken av bil først og fremst rettes inn mot områder av landet der kollektivtrafikken er et reelt alternativ. Fraktutjamningstilskudd på bensin skal beholdes, og det skal være tilfredsstillende veistandard. Distriktene skal i tillegg ha egnet kollektivtilbud. Kollektivtilbudet er viktig også for turisme og næringsliv i spredtbygde strøk.

Mer miljøvennlige biler og busser

Krav til miljø og sikkerhet har gjort at det produseres stadig mer miljøvennlige biler. Vi mener dette er en utvikling som bør stimuleres ytterligere. Forskning og utvikling av bilmotorer som kan benytte annen energi enn bensin og diesel, skal intensiveres. Vi vil at det fra norsk side skal arbeides internasjonalt, både i Norden og Europa, for å få flere land med på å stille krav til bilindustrien om utvikling av mer miljøvennlige biler. Nasjonalt vil vi stimulere til økt utprøving av alternativ energi som gass, elektrisitet og hydrogen. Forsøkene som er i gang med gass som drivstoff i busser og drosjer er svært positive. Vi vil at avgiftssystemet skal stimulere til utprøving og overgang til alternativ energi. For at prisen på drivstoff i størst mulig grad skal reflektere miljøkostnadene forbundet med dem, skal avgiften på autodiesel gradvis nærme seg bensinavgiftene. Buss-selskapene bør kompenseres for meromkostningene ved dette, slik at kollektivtransporten ikke svekkes av en slik endring. Bruk av piggdekk er kilde til store lokale støvplager. For å redusere helse- og miljøbelastningene og sikre en betydelig reduksjon i piggdekkbruken, vil vi vurdere avgifter for bruk av piggdekk, og i de største byene gå inn for piggdekkforbud med egnede overgangsordninger.

Luftfart

Miljøbelastningen forbundet med flytrafikk er stor både lokalt og globalt. Som for andre transportmidler bør miljøkostnadene ved luftfart komme til uttrykk. Vi vil realisere miljøkostnadene ved luftfarten gjennom økte flyseteavgifter innenlands, og ved å utvide avgiftene på flystøy. Hensikten med grønne avgifter knyttet til luftfart er først og fremst å reflektere miljøkostnadene. Disse avgiftene vil i mindre grad føre til valg av alternativ transport, da fly innenlands i stor grad benyttes til arbeidsreiser, og derfor vanskelig lar seg erstatte på lange avstander. Siden flytrafikken er internasjonal bør nasjonale tiltak suppleres med internasjonale. Norge bør i internasjonale fora arbeide for en internasjonal flybensinavgift og andre miljørettede avgifter innen flyfarten.

Båter og havner

Godstransport langs kysten er et miljøvennlig alternativ fordi utslippene pr. tonn transportert gods er lavere enn på land. Derfor vil vi arbeide for at en større andel av godstransporten foretas til sjøs. I den forbindelse er det helt nødvendig å se utbygging av havner og havneplaner i sammenheng med utvikling av vei- og banesystemet. Vi vil stimulere til interkommunalt havnesamarbeid. Utslippene fra hurtigbåter og annen persontrafikk er store. For å redusere utslippene fra skip, båt og fergetrafikk skal gass introduseres som drivstoff i ferger og hurtigbåter. Det skal også arbeides med annen alternativ energi. Samtidig vil vi stille motortekniske krav for å øke energieffektiviteten.

Sykkel

Syklister skal ha gode vilkår i trafikken. Staten eier gang- og sykkelveinettet langs riksveiene. Vi vil bygge ut et sammenhengende statlig hovedveinett for gang- og sykkeltrafikk i byer og større tettsteder. Også langs kommunale veier og fylkesveinettet skal det stimuleres til bygging av gang- og sykkelveier. Der dette er hensiktsmessig kan det i byer og tettsteder merkes av egne felt for syklister i veibanen. Det bør være mulighet til sykkelparkering på alle kollektivknutepunkter og i tilknytning til offentlige bygg.

Resirkulering og gjenbruk

Arbeiderpartiet vil redusere avfallsmengden, øke gjenvinning og gjenbruk, samt sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

Mengden avfall skal reduseres ved å benytte informasjon, panteordninger og avtaler med næringslivet. Vi vil innføre en avgift til staten på sluttbehandling av avfall, noe som kan bidra til mer kildesortering og øke gjenvinningen. Kapasiteten for deponering og behandling av spesialavfall skal ytterligere økes.

Emballasjeavgift og panteordninger

Det er i dag avgifter på drikkevareemballasje. Denne miljøavgiften skal begrense avfallsmengden. Den er derfor knyttet til forventet returprosent på emballasjen. I tillegg er det inngått avtaler med næringslivet om økt innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall av plast, metall, kartong og brunt papir. Næringslivet skal sørge for at 60 - 80 prosent av emballasjeavfallet fra de ulike materialtypene samles inn, gjenvinnes eller utnyttes til ny energi innen 1999. Dersom det viser seg at disse avtalene ikke oppfylles, vil vi innføre avgifts- og panteordninger på flere områder.

Avgift på sluttbehandling av avfall

Kommunene har plikt til å utarbeide avfallsplaner og til å beregne full dekning av kostnadene, når de fastsetter hva som skal være innbyggernes avfallsgebyr. Miljøkostnader forbundet med forbrenning og deponering reflekteres imidlertid ikke i kostnader eller gebyr. Det gjør at gjenvinning ikke lønner seg. For å endre dette vil vi innføre en miljøavgift til staten på sluttbehandling av avfall. Avgiften skal beregnes pr. tonn, med differensiering etter avfallstype og sorteringsgrad. Den vil, både for kommuner og enkeltpersoner, være et viktig økonomisk motiv for å redusere mengden avfall og øke gjenvinningen.

Gode gjenvinningsordninger

Målet om økt gjenvinning forutsetter at det etableres virksomheter i Norge som kan utføre dette i praksis. Det er liten mening i å kildesortere dersom mulighetene til videre behandling av avfallet mangler. Myndighetene skal i samarbeid med næringslivet legge til rette for etablering av virksomheter som gjenvinner avfall. Staten skal ha et overordnet ansvar for at det finnes gjenvinningsmuligheter nasjonalt.

Spesialavfall

Det samles inn mer spesialavfall enn tidligere. Det er likevel slik at flere tusen tonn spesialavfall hvert år kommer på avveie. Innsamlingen og mottaket av spesialavfall skal utvikles og forbedres. Innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall som oppstår i Norge, gjenvinnes eller behandles i godkjente norske deponerings- og destruksjonsanlegg.

Arbeid for alle

Når inntekter og overskudd øker, må handlingsrommet brukes til å forebygge nedgang og styrke innsatsen for arbeid til alle. Solidaritetsalternativet skapte lav prisstigning og økt sysselsetting i første halvdel av nittitallet. Det bør utvikles til varige og forpliktende samhandlinger på flere felter mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne.

Full sysselsetting er det overordnede målet for Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Det gir trygghet og vekst for den enkelte, og er en avgjørende forutsetning for økt verdiskaping og velferdsbygging. Derfor har alle parter i samfunnet felles interesse av å skape flere jobber. Dette er grunnlaget for solidaritetsalternativet, som innebærer et forpliktende samspill mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne. Det forutsetter at alle parter setter full sysselsetting i høysetet, og at ingen ensidig forsyner seg av overskudd og fortjeneste ut ifra snever egeninteresse.

For at innsatsen for arbeid til alle skal kunne følges opp og forsterkes, trengs et stabilt kostnadsnivå og forpliktende inntektspolitisk samarbeid. I oppgangstider er det store muligheter for dette, men også økende fare for at viljen til solidarisk lønnspolitikk og helhetstenkning reduseres. Desto viktigere er det at fordelene som er oppnådd ved solidaritetsalternativet i form av flere jobber, økt reallønn og økonomisk rom for nye velferdsreformer, tas godt vare på og utvikles videre. Arbeiderpartiet vil derfor gå inn for en videreutvikling av solidaritetsalternativet. Det skal stadig bygge på arbeidslinja, bruk av sysselsettingstiltak og solidaritet i lønnspolitikken, men også gis nye elementer.

Å fremme kunnskap og forskning er særlig viktig for å forebygge ledighet og skape framtidsrettet utvikling. Rett til etter- og videreutdanning bør være ett nytt hovedelement i solidaritetsalternativet. Det må gjennomføres ved at både arbeidsgivere, fagbevegelsen og staten bidrar. Økt satsing på forskning og nyskaping skal utvikles ved samspill mellom myndigheter og bedrifter, og mer risikokapital skal framskaffes for å gjøre bruk av utviklings- og forskningsresultatene. Fellesskapet bør også bruke mer av den offentlige sparingen til å styrke verdiskapingen og det langsiktige og kompetente eierskapet i norsk næringsliv.

Det er nødvendig med en velfungerende offentlig sektor for å skape full sysselsetting. Gode fellestjenester og en effektiv infrastruktur er forutsetninger for å utvikle et konkurransedyktig næringsliv og nye arbeidsplasser. Samtidig står det offentlige selv for en betydelig del av verdiskapingen og den økte sysselsettingen. I offentlig sektor må veksten i arbeidsplasser komme i helse- og omsorgssektoren, i utdanningssektoren og innen miljø- og kulturarbeid. Bedre offentlige tjenester for befolkningen og næringslivet er også et sentralt element i solidaritetsalternativet. Skal det finnes rom for dette, er det nødvendig å begrense utgiftene til passive overføringer og forbedre ressursbruken innen offentlig virksomhet.

Nye arbeidsplasser og økt verdiskaping blir i stadig større grad avhengig av priser, renter, lønnsdannelse, valutakurser og landenes konkurranseevne i bred forstand. For å motvirke skadevirkninger av dette, trengs en global blandingsøkonomi som knesetter ryddige og like vilkår for konkurransen. Usunn spekulasjon og ustabilitet kan reduseres gjennom internasjonale fellesskapsløsninger og mer samråderett om handels-, finans- og valutaspørsmål. Landene bør i større grad sammen regulere den globale markedsplassen med sosiale og økologiske klausuler og andre tiltak som kan forebygge handelskrig, økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet og usikkerhet.

Solidarisk økonomi

Arbeiderpartiet vil skape stabile og bærekraftige økonomiske rammevilkår for langsiktig verdiskaping og full sysselsetting.

For å sikre velferdssamfunnets framtid er det nødvendig å bruke overskudd i oppgangstider til å forebygge tilbakeslag og øke fellesskapets sparing og langsiktige investeringer. Arbeidsledigheten skal bekjempes gjennom videreutvikling og styrking av solidaritetsalternativet og den norske blandingsøkonomien.

Solidaritetsalternativet

Når inntekter og overskudd øker, må handlingsrommet brukes til å forebygge nedgang og styrke innsatsen for arbeid til alle. Solidaritetsalternativet skapte lav prisstigning og økt sysselsetting i første halvdel av nittitallet. Det bør utvikles til varige og forpliktende samhandlinger på flere felter mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne. En videre utvikling av solidaritetsalternativet bør i sterkere grad rettes inn mot manglende samsvar mellom de lediges kvalifikasjoner og jobbmulighetene, og mot de langsiktige utfordringer knyttet til utvikling av arbeidsplasser og verdiskaping i fastlands-Norge. Disse oppgavene krever en rekke bredere felles innsatser: En reform for etter- og videreutdanning. Økt satsing på forskning og utvikling i bedriftene. Bedre muligheter for finansiering av entreprenørskap og nyskaping. Miljøfond for bruk av fornybare energikilder og miljøteknologi. Statlig engasjement for mer langsiktig eierskap i næringslivet. Stabilitet i kostnadsnivå og valutakursleie. Offentlige budsjetter som motvirker nedgang og pressproblemer. Sterkere innsats for grupper med særlige problemer på arbeidsmarkedet. Dette kan bare lykkes dersom grunnpilarene i solidaritetsalternativet, herunder full sysselsetting, solidarisk lønnspolitikk og satsing på arbeidsmarkedstiltak, blir fastholdt av alle parter.

Varig oppgangstid

En balansert og langvarig oppgang skaper mer sysselsetting på varig basis enn kraftige, kortvarige vekstperioder. Grunnlaget for en stabil realøkonomisk utvikling kan best legges når økonomien er på vei opp. Dersom veksten blir for sterk og ubalansert og fører til økt kostnadsnivå og svekket konkurranseevne, gir det fort alvorlige tilbakeslag for verdiskaping og sysselsetting. I dagens internasjonaliserte økonomi fins det ingen enkle snarveier til å rette opp et slikt tilbakeslag. Derfor er det særlig nødvendig å bruke handlingsrommet i en oppgangsperiode til aktivt å forebygge nedgang ved å dempe presstendenser og forbedre kostnadseffektiviteten i hele samfunnet. Det trengs en stram og langsiktig offentlig budsjettpolitikk med vekt på sparing og investeringer i verdiskaping og sysselsetting. Slik kan det skapes en stabil utvikling i etterspørsel og produksjon. Ved å vise ansvarlighet og nøkternhet i økonomistyringen når inntektene øker, kan staten skaffe seg handlingsrom og virkemidler til bedre å motvirke nedgangstider og skape tillit til den norske blandingsøkonomiens funksjonsdyktighet.

Felles sparing

Det er et felles ansvar å sørge for at offentlig og privat forbruk og utgiftsnivå ikke stiger utover bæreevnen. En videre utvikling av solidaritetsalternativet må forutsette solidaritet også med de kommende yrkesaktive. Et generasjonsregnskap som legger opp til utjamning av de økonomiske belastninger på nåværende og kommende yrkesaktive generasjoner, krever at den felles sparingen må bli betydelig høyere i årene som kommer. Avhengigheten av oljeinntektene tilsier at den framtidsrettede bruk av overskudd til nyskaping i fastlands-Norge og avsetninger i petroleumsfondet må økes. Også den individuelle sparingen skal stimuleres på prioriterte områder som ny boligsparing for eldre som har behov for mer tilrettelagte boliger. Dersom lønns-, pris- og kostnadsspiralen utløses, vil det ikke være rom for dette. Alle parter må ta sitt ansvar for at sparingen blir brakt opp på et tilstrekkelig nivå. Samfunnets og bedriftenes overskudd må i stor grad settes inn i framtidsrettede investeringer som skaper arbeidsplasser både i privat og offentlig sektor.

Innsats mot langtidsledighet

Når verdiskapingen og sysselsettingen øker, må vi sikre at flest mulig ledige raskt kan gå over i ordinært arbeid. Det er avgjørende å unngå høy strukturledighet eller mistilpasning mellom etterspørselen etter arbeidskraft og de lediges kvalifikasjoner og tilgjengelighet. Opplæringen bør knyttes mer til den enkelte arbeidsplass gjennom utdanningsvikariater og fadderordninger. Det øker mulighetene for fast ansettelse og forebygger negative holdninger til å ansette langtidsledige. For grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet bør varigheten av det enkelte sysselsettingstiltak kunne være mer fleksibel. Særlig gjelder dette eldre arbeidstakere og voksne med innvandrerbakgrunn, som har problemer med å komme inn i arbeidslivet etter en lengre ledighetsperiode. Yrkeshemmede skal attføres under trygge arbeidsforhold og settes i stand til å delta i det ordinære arbeidslivet. Alle ledige ungdommer opp til tjuefem år og alle som avslutter dagpengeperioden, skal ha tilbud om tiltak og opplæring. Det samme skal gjelde alle flyktninger og personer som kommer til landet gjennom familieforening. Dette forutsetter at arbeidsmarkedsetaten ytterligere retter innsatsen sin mot disse gruppene. Den må samarbeide aktivt med kommunene om å framskaffe egnede tiltak og opplæring. For å følge opp mistilpasninger på arbeidsmarkedet og forebygge strukturledighet, skal det utvikles kommunale beredskapsplaner mot ledighet og årlige sysselsettingsbudsjetter med analyser av det strukturelle ledighetsnivået.

Likelønn

Den økte yrkesdeltakelsen blant kvinner har stor betydning for verdiskapingen og velferdsbyggingen i Norge. Den gjør kvinner økonomisk selvstendige, noe som er det fremste bidraget til likestilling. Jenter er nå i flertall blant de som tar høyere utdanning. Andelen kvinner i lederjobber øker også innenfor offentlig sektor. Privat sektor kan foreløpig ikke vise til tilsvarende positive utvikling. Ennå arbeider kvinner i stor grad i yrker og bransjer med lavt lønnsnivå. Derfor må kravet om likelønn være sterkt knyttet til krav om at lavtlønnsgruppene må løftes. Arbeidsvurderinger som sammenligner yrker på tvers av faggrenser, kan bidra til å klargjøre grunnlaget for dette. For øvrig må generell heving av lavtlønnsgrupper innen ulike bransjer og yrker først og fremst skje gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi vil i tillegg gjennomgå lovverk og velferdsordninger for å bidra til at forskjeller i menns og kvinners yrkesliv reduseres. Fortsatt er kvinneandelen lav i vitenskapelige stillinger ved universitetene og høgskolene. En økning av denne kvinneandelen er en verdi i seg selv for at begge kjønn kan få utnyttet sitt talent i undervisning og forskning. Slike stillinger fungerer i tillegg ofte som rollemodeller for ungdom. Bedre barnehagetilbud vil være et viktig virkemiddel, samtidig som det bør gjøres mer bruk av adgangen til å lyse ut stillinger bare for det underrepresenterte kjønn. Det må kartlegges om systematiske ulikheter i kvinners og menns yrkesløp skyldes fordelingen av ansvar for barneomsorg, eller at bedriftene ikke legger tilrette for begge kjønn i organiseringen av arbeidet. Velferdsordningene skal uansett innrettes slik at menn i større grad stimuleres til å ta omsorgsansvar, blant annet ved at yrkesaktive fedre får selvstendig rett til fødselspenger ved foreldrepermisjon.

Integrering av homofile

Åpne homofile møter en rekke hindringer for å kunne hevde seg på arbeidsmarkedet, boligmarkedet, i utdanningssystemet, i militæret, på den politiske arena og på andre samfunnsområder. Arbeiderpartiet vil arbeide for å klarlegge homofile menns og kvinners livssituasjon og levekår, og rette opp eventuelle skjevheter.

Langsiktig eierskap

Arbeiderpartiet vil bidra til at norsk næringsliv får et stort innslag av langsiktige og ansvarlige eiere.

Det er behov for mer stabilt eierskap og tilgang på kapital med et lengre og bredere perspektiv for verdiskapingen enn kortsiktig spekulasjon. Staten bør utvikle sine eierstrategier, slik at felleskapets sparing kan gi positive virkninger for næringsliv og jobbskaping.

Stabile eiere

En stor del av næringslivets tilgang på kapital stammer fra investorer som raskt kan selge seg ut igjen, fordi de har snarlig fortjeneste som fremste formål. Det er uheldig for sysselsettingen og verdiskapingen om innslaget av slike kortsiktige plasseringer blir for stort. Stabile, krevende og ansvarlige eiere kan best sørge for soliditet og nyetablering, og sikre framtidsrettet utvikling av eksisterende bedrifter. Det trengs flere aktive langsiktige investorer som har særlige interesser i produksjon og jobbskaping. Det skal fortsatt være ordninger som fremmer ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift. Regelverket for dette skal gjennomgås ut ifra ønsket om å stimulere langsiktig eierskap. Utenlandsk kapital kan også representere stabilitet og langsiktighet, foruten tilførsel av verdifull kompetanse og ny markedsadgang. Men dersom de mest lønnsomme norske selskapene blir utsatt for internasjonale oppkjøp og fusjoner, og flere hovedkontorer flyttes til utlandet, vil dette svekke mulighetene for å skape stabile, aktive og kompetente norske eiermiljøer. Det er i fellesskapets interesse at myndighetene bidrar til å forebygge en slik utvikling, fordi den kan undergrave den innenlandske verdiskaping og sysselsetting. I denne sammenheng er de to største forretningsbankene viktige både som stabile og kompetente finansieringskilder og potensielle oppkjøpsobjekter. Staten bør derfor beholde en så stor eierandel i disse bankene at man kan sikre langsiktig nasjonalt eierskap.

Statlige eierstrategier

For å sikre våre velferdsordninger for framtida trengs betydelig offentlig sparing og formuesbygging. Den vil først og fremst skje gjennom folketrygdfondet, petroleumsfondet og overskudd i statlige bedrifter, men også andre offentlige tiltak som kommunale pensjonskasser disponerer store fond og reserver. Den voksende offentlige formuen gir mulighet til å styrke det langsiktige og kompetente eierskapet i norsk næringsliv. Staten bør i samråd med fagbevegelsen og bedriftene utvikle eierstrategier for dette. Det betyr at myndighetene ikke ensidig skal sette bort forvaltningen av den offentlige formuen til andre. Dette kunne øke innslaget av passiv, kortsiktig pengeplassering i norsk økonomi kraftig. Isteden bør det etableres flere kompetente, offentlige forvaltermiljøer med ulike oppgaver og interesseområder, slik Folketrygdfondet, Bankinvesteringsfondet og Statens nærings- og distriktutviklingsfonds egenkapitaldivisjon har i dag. De må være selskapsdannelser som hver for seg ikke blir for store, som opererer uavhengig av hverandre, og som av folkevalgte organer gis klare overordnede styringsmål og retningslinjer.

Pensjons- og trygdekapital

Pensjonskapitalen forvaltes av Folketrygdfondet, de kommunale pensjonskassene og av forsikringsselskapene. Den har en lang tidshorisont, og er derfor godt egnet til langsiktige og ansvarlige aksjeplasseringer. I oppgangstider er det naturlig og viktig at pensjons- og trygdekapitalen øker. Det kan gi flere stabile institusjonelle investorer på det norske kapitalmarkedet. Men dette begrenses av reglene om at forsikringsselskaper kan eie maksimalt femten prosent i andre selskaper, og at ikke mer enn tjue prosent av Folketrygdfondets midler kan plasseres i aksjer. Ut ifra betydningen av tilførsel av langsiktig kapital til norsk næringsliv, samt erfaringene med avkastning og sikkerhet over tid ved aksjeplassering, skal begrensningene på plasseringen av pensjons- og trygdekapital vurderes på nytt. Når det gjelder de kommunale pensjonskassene, må det utvikles egne styringsprinsipper for å sikre kompetent forvaltning og plassering av de store pålagte reservene.

Finansiering av nyskaping

I perioder med økende overskudd er det særlig viktig å prioritere nyskaping og nyetablering. Slik kan både offentlige og private virksomheter legge grunnlag for videre utvikling og forebygge tilbakeslag. Men bedriftene, oppfinnere og andre har vanskeligheter med å finansiere sin innovasjonsvirksomhet, særlig når den har langsiktig karakter. Det fins få kilder for privat nyskapings- eller venturefinansiering i Norge, noe som har sammenheng med at det er knyttet betydelig risiko til deltakelse i såkalte venturefond. Det virker begrensende på nyskapingen at det som fins av slike kapitalkilder stort sett er offentlige tiltak. Det bør derfor gjennomgås nærmere hvordan det ut ifra risikohensyn kan tilrettelegges bedre for private nyskapingsfond. De offentlige tiltakene for å bidra til innovasjon skal også forbedres. Rammene og arbeidsvilkårene for Statens nærings- og distriktutviklingsfond, og særlig for egenkapital- og distriktutviklingsdivisjonene, bør ivareta dette hensynet. Det statlige direkte innskuddet i det tidligere Venturefondet skal også følges opp med lignende tiltak for å styrke finansieringskildene for små og mellomstore bedrifter med potensiale for nyskaping, vekst og lønnsomhet.

Et rettferdig skattesystem

Arbeiderpartiet vil ha et skattesystem som gir stabile inntekter til felles velferdsløsninger og fremmer sysselsetting, rettferdig fordeling og bedre miljø.

Beskatningens fremste formål er å finansiere velferdsordningene og den trygghet og utjamning de gir. Dette må forenes med hensynet til verdiskaping og sysselsetting, slik at ikke grunnlaget for velferden svekkes. Utformingen av skatte- og avgiftssystemet skal baseres på stabilitet, likebehandling, skatt etter evne, jobbskaping, effektiv skattekontroll og på at forurenser skal betale.

Stabilitet

Utformingen av skattesystemet betyr mye for effektiviteten i økonomien og mulighetene til å skape arbeidsplasser og velferd. Det bør bygge på overordnede prinsipper som må ligge fast over tid, slik at vi unngår usikkerhet, spekulasjon, manglende investeringsvilje og utrygghet om velferdsstatens finansiering. Bred tilslutning til et stabilt skattesystem må være en viktig del av et utvidet solidaritetsalternativ. Endringer i systemet bør dreie seg om tilpasninger og forbedringer i forhold til hovedprinsippene. De må ikke komme hyppig og enkeltvis med den utrygghet det skaper for privat og offentlig økonomi. Større prinsipielle forandringer og omlegginger i beskatningen bør ses i sammenheng. Alle enkeltinnspill må behandles innenfor en helhetlig ramme, slik at man unngår at det skjer en gradvis oppheving av helheten i skattereformen fra 1992 ved enkeltstående vedtak fra år til år.

Skatt etter evne

Befolkningen må oppleve beskatningen som rettferdig og forutsigbar, og vite at alle bidrar etter evne til fellesskapet. Dette skjer gjennom progressiv inntektsbeskatning, bunnfradrag, toppskatt og et ekstra skattetrinn på nettoformuer over et visst nivå. Toppskatten skal være en ekstra omfordelende skattlegging av dem som har høye inntekter. Den samlede utforming av toppskatten og særlig de nedre grensene for hvor mye man kan tjene før den trer inn, må reguleres i tråd med dette. Skatteytere med store formuer og inntekter som betaler null eller minimalt i skatt, skal møtes med flere tiltak som kan sikre at de bidrar på en rimelig måte til fellesskapet. Også innen beskatningen av boliger og fritidseiendommer skal skatt etter evne-prinsippet gjøres mer gjeldende.

Mer jobbskaping

For å sikre finansieringen av de offentlige fellesskapsløsningene, skal skattesystemet legge til rette for økt verdiskaping og god samfunnsøkonomisk ressursbruk. Det innebærer at det må fremme full sysselsetting, og ikke trekke kapital og formue bort fra investeringer i arbeidsplasser. Bedre betingelser for nyskapingsfond med risikoprofil og satsing på forskning og utvikling vil stimulere til at mer av verdiskapingen blir reinvestert i bedriftene. Videre vil omlegging av produksjonen som følge av grønne skatter og avgifter kunne gi doble gevinster. Det vil si både bedre miljø og flere jobber, for eksempel innen gjenvinning og bruk av fornybare energikilder. I den konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv forutsetter dette at det ikke skjer en økning i det samlede skattenivået i forhold til utviklingen i de land man konkurrerer med. Eventuelle lettelser i arbeidsgiveravgiften bør fortrinnsvis innrettes mot å gi bedriftene gunstigere betingelser for å skape varige jobber for arbeidsledig ungdom, langtidsledige og andre grupper med særlige vansker på arbeidsmarkedet.

Forurenser skal betale

Markedskreftene tar ikke uten videre hensyn til miljøkostnader. De må korrigeres med prinsippet om at forurenser skal betale. Det gjør grønne skatter og avgifter til et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. En felles, harmonisert global avgift på utslippskilder for karbondioksyd trengs for at alle skal ta sin del av ansvaret. Slik vil de reelle miljøkostnadene ved ulike energiformer komme klarere til uttrykk. Før globale avgifter eller samordnet økt bruk av CO2-avgifter i Norden og Europa kan gjennomføres, skal den gjeldende avgift i Norge graderes etter karboninnhold og dekke en større del av utslippene. Nye virkemidler må likeledes settes inn for å redusere utslippene av svovel og nitrogendioksyd. Ut ifra våre nasjonale målsetninger skal det gjøres forsøk med et innenlandsk system for omsettelige svoveldioksyd-kvoter, som skal skape mest mulig kostnadseffektive utslippsreduksjoner. For å bidra til omstilling må det etableres et miljøfond, der virksomheter kan søke om støtte til tiltak som vil fjerne eller redusere forurensninger. Dette skal være et viktig redskap for å påvirke bedriftene til å inngå forpliktende, kostnadseffektive avtaler om reduksjon av utslipp og overgang til fornybare energikilder.

Likebehandling

For å fremme god felles ressursutnyttelse bør skattesystemet forebygge at personer og bedrifter primært legger skattehensyn til grunn for sine økonomiske disposisjoner. Det beste vern mot dette vil være å praktisere prinsippet om likebehandling og nøytralitet innen alle beskatnings- og avgiftstyper. Dette må avveies mot andre hovedprinsipper i skattesystemet, men på flere felter bør det være utgangspunkt for forbedringer. Særlig kan det gjelde forhold som angår den økende mobiliteten over landegrensene innenfor en åpen økonomi. Norske eiere skal skattlegges for sin andel av overskudd fra utenlandsinvesteringer i tråd med beskatningen av kapitalinntekt i Norge. De må sikres mot dobbeltbeskatning gjennom avregning og skatteavtaler med de enkelte land. I vår åpne økonomi kan også deler av den norske grunnrenten, eller avkastningen ved bruk av naturressurser, flyttes ut av landet av utenlandske eiere uten direkte beskatning. Dette øker behovet for å utvikle tilnærmet nøytralitet i grunnrentebeskatningen, slik at andre ressurser enn vannkraft, olje og gass trekkes inn. Likebehandling tilsier også at det bør innføres generell moms på tjenester, samtidig som ulike hensyn som miljø og sysselsetting nødvendiggjør en del unntak og differensiering. Barnetrygden kan ses som en slags lik negativ beskatning fra statens side. Den skal videreføres som en generell, ikke behovsprøvet ordning.

Effektiv skattekontroll

De betydelige skatteunndragelsene som er avdekket, tilsier at kontrollinnsatsen bør intensiveres. Særlig vil den omfattende internasjonaliseringen av økonomien stille skatte- og avgiftsmyndighetene overfor stadig mer krevende utfordringer. En forsterket og effektiv innsats mot skatteunndragelser over landegrensene må utvikles i samråd med andre lands myndigheter og de ulike virksomheter som forvalter pengestrømmene. Banker og finansinstitusjoner skal ha undersøkelses- og rapporteringsplikt ved enhver mistanke om at en pengetransaksjon har tilknytning til en straffbar handling. Samarbeid om parallelle kontroller i alle deler av store konserner skal gjøre det enklere å oppdage avvik som strider mot det enkelte lands skattelover. Konsentrerte kampanjer med bokettersyn og andre tiltak må settes inn overfor bransjer der faren for unndragelser og svart arbeid anses å være betydelig. Alle virksomheter som selger varer og tjenester til det offentlige, må legge fram kemnerattester som viser at de har sine skatteforhold i orden. De bør også forplikte seg til å følge samme regler for innsyn og offentlighet om regnskaper som gjelder for offentlig sektor. Frivillige godkjenningsordninger skal utvikles for andre bedrifter som vil dokumentere at de er seriøse og ryddige og har sine skatteforhold i orden. Når ulovligheter avdekkes og anmeldes, må politi- og rettsvesen være i stand til å forberede og beramme saker innen rimelige frister, slik at unndragelser effektivt kan følges opp og få konsekvenser.

Forskning og utvikling

Arbeiderpartiet vil fremme forskning og utvikling for å øke sysselsettingen og kunnskapsbyggingen i samfunnet.

Det trengs sterkere og mer langsiktig satsing på forskning om Norge skal stå i første rekke som kunnskaps- og velferdsnasjon. På alle felter vil høy kompetanse være avgjørende for mulighetene til å skape velferd og gode arbeidsplasser.

Næringsrettet forskning

De næringer som er flinkest til å utvikle nye løsninger og ta i bruk ny teknologi, har også best mulighet til å opprettholde og øke sysselsettingen. Dette gjelder uavhengig av hvor kunnskapsintensive eller råvarebaserte de ulike bransjene er. Den samlede satsingen på forskning og utvikling i norske bedrifter må økes betydelig for å nærme seg nivået i land vi bør sammenligne oss med. Det trengs samspill mellom næringsliv, myndigheter og fagbevegelse for å realisere en slik styrking. Derfor bør det videreutviklede solidaritetsalternativet legge opp til et løft for forskning og produktutvikling, og innebære ny prioritering av innovasjon og nyskaping. Staten kan foruten å legge til rette for nyskapingsfonds, bidra ved å oppheve investeringsavgiften på forskningsbygg og -utstyr, slik det allerede er gjort når det gjelder produksjonsanlegg. Bedriftene og partene i arbeidslivet bør på sin side sørge for at mer av inntjeningen blir brukt til å sikre og styrke arbeidsplassene ved satsing på forskning, kunnskapsbygging og produktutvikling.

Miljøteknologi

Ny miljøteknologi kan redusere utslipp og forurensninger og løse utfordringer knyttet til ressursbruk og naturens tåleevne. Men manglende finansiering og kostnadsspørsmål kan føre til at slike løsninger og oppfinnelser ikke blir utviklet og lansert i tilstrekkelig grad. Her vil økt bruk av offentlige forsknings- og utviklingskontrakter gi større muligheter for å skape sikkerhet og kvalitet i prosjektene, og føre til at flere kan engasjere seg. En større del av de statlige forskningsmidlene skal avsettes til utvikling av miljøteknologi, fornybare energikilder og ressursvennlig produksjon og forbruk. Det bør startes egne nasjonale forskningsprogrammer for dette. Innen havbruk og marine næringer har Norge særlige forutsetninger for å innta en lederrolle i forskningen angående bærekraftig utnyttelse av fornybare ressurser, noe som kan øke mulighetene for langsiktig verdiskaping og sysselsetting på dette feltet.

Global kunnskapsutvikling

Det er nødvendig og nyttig å løse stadig flere kostnads- og ressurskrevende forskningsoppgaver i internasjonalt fellesskap. Et åpent og forpliktende forskningssamarbeid over landegrensene bør utvikles på flest mulig områder. Det kan bidra til tillitsbygging og gi alle mennesker adgang til mer kunnskap og læring. Den nye informasjonsteknologien skaper nye former for daglig kontakt og samarbeid forskere imellom på tvers av landegrensene. Full norsk deltakelse i Europaunionens rammeforskningsprogrammer gir norske bedrifter og forskningsmiljøer mange fordeler og muligheter som skal utnyttes bedre. Norge bør særlig ta ansvar for å styrke den globale kunnskapsarven på områder som marin forskning og polarforskning. Utviklingslandene og små nasjoner med begrensede ressurser er spesielt avhengige av samspill om den globale kunnskapsutviklingen for ikke å bli hengende etter. Behovet for internasjonal felles forskning vil i årene som kommer særlig øke på områder som bio- og genteknologi, naturens tåleevne, fornybare energikilder og bruk av infomasjonsteknologi.

Bruk av forskningen

Kravet om høy kvalitet er grunnleggende og skal være avgjørende for all støtte og finansiering. Evaluering av dokumenterte forskningsresultater i forhold til etterprøvbare mål bør tillegges større vekt både i nasjonale og internasjonale sammenhenger. I hvilken grad forskning fører til nyskaping som blir tatt i bruk av næringsliv og samfunn, avhenger av mange forskjellige faktorer. Fordi en stor del av forskningen i Norge foregår ved egne institutter, universiteter og høyskoler, er det spesielt nødvendig å utvikle et godt samspill med brukermiljøene og drive aktiv informasjon om forskningsresultatene. Når særlig mindre norske bedrifter på viktige områder satser lite på forskning og kompetansebygging, kan det henge sammen med svakheter i dette samspillet. Aktuelle tiltak for å rette på dette kan være at brukerne får plass i styrene for de offentlige forskningsprogrammene, og at det utvikles forskningsnettverk for små og mellomstore bedrifter. Det bør satses særskilt på å øke forsknings- og utviklingsaktiviteten i nordnorske bedrifter, med vekt på kompetansebygging og produktutvikling. Forskningsrådet, som har et overordnet ansvar for å sikre kvalitet og relevans i norsk forskning, må prioritere etterprøving og evaluering sammen med brukerne høyt. Rådet må legge vekt på overføring og formidling av forskningsresultater til små og mellomstore bedrifter. Offentlig sektor og spesielt helse- og sosialsektoren står foran store utfordringer hvor nye organisasjonsløsninger og effektiv bruk av samfunnets midler står sentralt. I forbindelse med dette vil det være nødvendig med ny kunnskap og nye løsninger. Anvendt samfunnsforskning kan gi grunnlag for utforming av løsninger som sikrer effektiv bruk av fellesskapets ressurser.

Forskningens egenverdi

Forskning springer ut av menneskenes grunnleggende behov for å prøve ut sine evner og øke sin viten og forståelse. Utvikling av ny innsikt og kunnskap er et bærende element i ethvert moderne samfunn, og skal være langt mer enn et redskap for produktutvikling. Forskningen kan gjøre livet rikere og lettere for alle og føye nye opplevelser, dimensjoner og muligheter til tilværelsen. Den har en egenverdi som ikke står i motsetning til dens nytteverdi. Uten langsiktig og uavhengig grunnforskning vil det nødvendige, brede kunnskapsgrunnlaget for nyvinninger og oppdagelser tørke ut. Men grunnforskningen er ikke tjent med å leve sitt eget, skjermede liv fritatt fra hensyn til kunnskapsbehov og etterspørsel. Den trenger systematiske evalueringer i forhold til det tilsvarende internasjonale kompetansenivå. Ressursbruken bør avveies i forhold til hvor man har best muligheter og forutsetninger for å bidra til den felles kunnskapsbyggingen.

Etter- og videreutdanning for arbeidstakere

Arbeiderpartiet vil gi hver enkelt arbeidstaker økt mulighet til å utdanne seg videre, og samfunnet som helhet større evne til å møte teknologiske og andre nyvinninger.

Den enkelte arbeidstaker skal ha rett til permisjon for å ta videreutdanning. Under utdanningen skal utdanningsfond finansiert i et trepartssamarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten gi bidrag til livsopphold. Omfanget av reformen vil avhenge av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder. Reformen vil være en sentral del i videreutviklingen av solidaritetsalternativet. For at kunnskap ervervet utenfor utdanningssystemet skal tas hensyn til i videre arbeid og utdanning, må det etableres et offentlig system for dokumentasjon og godkjenning av relevant arbeidspraksis.

Rett til utdanningspermisjon for alle

Arbeiderpartiet vil innføre en lovfestet rett til utdanningspermisjon for den enkelte arbeidstaker. Rett til permisjon skal gi større mulighet til å realisere egne ønsker om videreutdanning. Dette kan være utdanning direkte knyttet til de arbeidsoppgaver den enkelte har, men det kan også være utdanning som bidrar til å legge et nytt yrkesløp for arbeidstakeren. Permisjon skal kunne gis for så lang tid som nødvendig for å gjennomføre ønsket opplæring. Arbeidstaker skal ha rett til å ta ut permisjon både på fulltid og i deler av arbeidstiden. Rettigheten skal kun gjelde ved deltakelse i organiserte opplæringstilbud som gir relevant kompetanse for yrkeslivet. Det må legges vekt på god veiledning til alle arbeidstakere om de muligheter ordningen gir for den enkelte.

Trepartsfinansiert utdanningsfond

Støtte til livsopphold i hele eller deler av utdanningstida er nødvendig for at muligheten til å ta ut utdanningspermisjon skal være reell. I forbindelse med lønnsoppgjørene kan det settes av penger i utdanningsfond som også staten vil bidra til. Den enkelte arbeidstaker vil årlig tjene opp rettigheter til uttak i slike fond. Hvor mye vil avgjøres ved lønnsoppgjørene der rammene for fondene forhandles fram. Omfanget av reformen avhenger derfor av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder, og til slik å bidra til å videreutvikle solidaritetsalternativet.

Utdanningskonto

Rettigheten til å få utdanningspermisjon betalt via fondsordninger skal være knyttet til den enkelte arbeidstaker. Arbeidtaker skal ha en utdanningskonto, der det synliggjøres hvor mye betalt utdanningstid den enkelte til enhver tid har opparbeidet. Ved utdanningspermisjon får den enkelte dekket livsopphold gjennom utdanningsfondet tilsvarende den tida utdanningskontoen viser. Finansiering av livsopphold under utdanningstid som strekker seg ut over det som er spart opp i utdanningskontoen, må den enkelte arbeidstaker ta større ansvar for selv, for eksempel gjennom Statens lånekasse for utdanning. Enkelte ordninger i Statens lånekasse skal forbedres slik at de blir mer tilpasset voksne arbeidstakeres livssituasjon.

Støtte til å øke kunnskapen i den enkelte bedrift

Det skal fortsatt være slik at arbeidsgiver har ansvar for utdanning som er knyttet direkte til behov for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet. Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet har i dag en bestemmelse om at arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte virksomhet skal samarbeide om analyser av kompetansebehovene til bedriften og om utarbeidelse av opplæringsplaner. Særlig små bedrifter mangler ofte kompetanse til å foreta slike analyser og til å gjennomføre nødvendig opplæring. Det bør derfor knyttes mulighet for offentlig støtte til analyser av kompetansebehov og gjennomføring av opplæringsplaner i bedriftene. Støtteordninger og praktisk hjelp kan utvikles gjennom Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond (SND). Det bør være like naturlig for SND å gi støtte til utvikling av arbeidstakernes kompetanse som til innkjøp av nye maskiner og ny teknologi. Verdien av investeringer i menneskelig kapital bør kunne synliggjøres på samme måte som andre investeringer.

De lediges mulighet til opplæring

Satsingen på etter- og videreutdanning skal bidra til større omstillingsevne og dermed lavere ledighet. Arbeidstakere som blir ledige vil ha mulighet til å bruke det de har til gode i utdanningskontoen. De som ikke har tjent opp slike rettigheter i forkant, vil få tilbud om nødvendig opplæring og kompetanseheving gjennom arbeidsmarkedsetaten. Vi legger opp til å knytte arbeidsmarkedsopplæringen mer til den enkelte arbeidsplass gjennom utdanningsvikariater og fadderordninger. For grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet, bør varigheten av det enkelte tiltak kunne fastsettes mer fleksibelt.

Samarbeid om utdanningstilbud

Kapasiteten i videregående opplæring og i høyere utdanning må være slik at også voksne elever får plass. I etter- og videreutdanning av arbeidstakere er det ekstra viktig at det er et godt og nært samarbeid mellom det offentlige skolesystemet og arbeidslivet. Det bør legges vekt på å utvikle utdanningstilbud som veksler mellom teori og praksis, der skoleverket og arbeidslivet kan gjøre seg nytte av hverandres kunnskap, erfaringer og opplæringsmetoder. Voksenopplæringsorganisasjonene skal også spille en viktig rolle på tilbydersiden. De skal ha økonomiske overføringer som gjør dette mulig. Vi vil legge opp til et nært samarbeid mellom det offentlige og organisasjonene/studieforbundene, særlig for å utarbeide og tilby opplegg som kan heve kompetansen til voksne med lite grunnutdanning. Dette må være tilbud som gir kvalifiserende, men korte og intensive utdanningsløp. Bedre og mer tilpassede opplegg kan være med på å øke interessen for etter- og videreutdanning, også blant de som i dag benytter slike tilbud minst. Ny informasjonsteknologi gir muligheter som må brukes systematisk i arbeidet med å bygge ut et bedre tilbud om fjernundervisning, slik at etter- og videreutdanning i større grad blir mulig uten at skifte av bosted er nødvendig.

Kunnskapsdokumentasjon

Den enkeltes kunnskaper utvikles ikke bare på skolebenken, men også gjennom arbeid. For at dette skal bli tatt hensyn til i videre arbeid og utdanning, må mulighetene til å dokumentere slik kunnskap forbedres. Dette kan gjøres ved at nye fagområder får utviklet ordninger tilsvarende dagens «paragraf 20-ordning», som gir voksne som har vært i arbeidslivet i flere år, mulighet til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten å gjennomgå en læretid. I tillegg må det etableres et offentlig system for bedre dokumentasjon av relevant arbeidspraksis. For å sikre at slik dokumentasjon blir anerkjent og akseptert av alle, må godkjenningen av den enkeltes faktiske kunnskap skje i samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Slike dokumentasjonsordninger vil gi bedre samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser enn om alle skal følge et formelt utdannelsesforløp.

Arbeidstid

Arbeiderpartiet vil at arbeidstiden skal tilpasses folks behov på ulike stadier i livet.

Vekst i økonomien har gjort det mulig å redusere arbeidstiden uten at arbeidstakerne har gått tilsvarende ned i inntekt. Også i årene som kommer vil Arbeiderpartiet legge til grunn at noe av den økte verdiskapingen skal kunne tas ut i form av redusert arbeidstid. Dette skal først og fremst sikre rett til utdanningspermisjoner for arbeidstakerne. Som en velferdsreform vil vi dessuten gi fedre selvstendig rett til fødselspenger ved foreldrepermisjon, dersom mor er yrkesaktiv eller under utdanning. I framtida vil Arbeiderpartiet gå inn for arbeidstidsreformer som kan skape flere arbeidsplasser og gi økt livskvalitet for den enkelte. Bruken av overtid bør begrenses, slik kan det skapes rom for nye stillinger og dermed mulighet til arbeid for flere. Det skal være fleksible ordninger som gir eldre arbeidstakere mulighet til å gå av før ordinær pensjonsalder, og som sikrer de som fortsatt vil stå i yrkeslivet anledning til det.

Mindre bruk av overtid

Mange arbeidstakere jobber mye overtid, og en del arbeidsgivere bruker overtidsarbeid som et alternativ til å ansette flere. Ved å fjerne unødig overtid kan det bli rom for flere faste arbeidsplasser. Dette forutsetter at tilstrekkelig mange i en virksomhet utfører samme arbeidsoppgave, slik at overtidsbruken kan omgjøres til nye arbeidsplasser. Dessuten må de som er ledige ha kompetanse til å kunne gå inn i jobbene som frigjøres. Muligheten til å begrense overtidsarbeidet avhenger av måten produksjonen organiseres på og av typen arbeidsoppgaver som skal løses. Arbeidsmiljøloven regulerer i dag adgangen til å benytte overtid. Ytterligere begrensninger ut over dette bør avtales mellom partene på hver enkelt arbeidsplass. Arbeiderpartiet vil motarbeide en utvikling mot unødig bruk av vikariater og midlertidige stillinger, og arbeide for at flest mulig skal ha faste ansettelsesforhold.

Fleksibel pensjonsalder

Pensjonsalderen i Folketrygden er 67 år. To tredeler av den yrkesaktive befolkningen er i tillegg omfattet av Avtalefestet pensjon (AFP) som gir adgang til å gå av ved 64 år. Avtalefestet pensjon er finansiert gjennom et trepartssamarbeid mellom arbeidgivere, arbeidstakere og staten. I tillegg er det mellom arbeidsgivere og arbeidstakere forhandlet fram mulighet til å gå av fra 62 år for enkelte grupper. Betingelsen er at disse har en lang yrkeskarriere bak seg. Vi vil sikre fleksibilitet som gjør det mulig å gå av helt eller delvis før 67 år for de som er slitne etter mange år i yrkeslivet. Samtidig må vi, for å sikre best mulig balanse mellom trygdede og yrkesaktive, jobbe for at flest mulig blir stående i arbeid fram til ordinær pensjonsalder. Det må også være mulig å arbeide lenger for de som ønsker det. Vi vil bidra til at eldre arbeidstakere ikke støtes ut av arbeidslivet ved å legge vekt på forbedringer i arbeidsmiljøet, adgang til å skifte til lettere arbeidsoppgaver og mulighet til å kombinere arbeid og pensjon.

Foreldrepermisjon og fars rettigheter

Foreldrepermisjonen er kraftig utvidet de siste årene. Tidskonto-ordningen sikrer fleksibilitet til å kombinere yrkesaktivitet og omsorg. Ut over tre uker før fødselen og seks uker etter fødselen som er forbeholdt mor, samt fire ukers pappapermisjon, kan foreldrepermisjonen fritt deles mellom foreldrene. Far har imidlertid ingen selvstendig rett til fødselspenger som skal erstatte inntektsbortfall i permisjonstiden. Hans rett til fødselspenger er avhengig av mors yrkesaktivitet. Vi vil styrke foreldres mulighet til å dele foreldrepermisjonen ved å gi fedre som er yrkesaktive en selvstendig rett til opptjening av fødselspenger på egen inntekt. Fars rett skal imidlertid knyttes til at det foreligger et omsorgsbehov. Han skal ikke ha fødselspenger dersom mor er hjemmearbeidende med barnet. Mor må være i utdanning eller arbeid. Reformer som gir fedre større mulighet til å benytte foreldrepermisjon, vil ytterligere bidra til å likestille kvinner og menn i forhold til lønns- og omsorgsarbeid. Etter at far har fått selvstendig opptjeningsrett, vil vi arbeide for en gradvis forbedring og utviding av tidskonto-ordningen. En slik utviding vil gi foreldre en mulighet til å arbeide kortere enn i dag. En forutsetning for en slik framtidig reform må være at ukene deles likt foreldrene i mellom. Hvis ikke risikerer vi at bedre mulighet til omsorg blir et handikap for kvinner i yrkeslivet.

Entreprenørskap og næringsutvikling

Arbeiderpartiet vil bedre bedriftenes evne til å møte utfordringene i en åpen og internasjonalisert økonomi.

Nye regelverk for verdenshandelen fjerner handelshindre og forandrer markedssituasjonen både nasjonalt og globalt. Det fins mange muligheter for entreprenørskap og utvikling av små og mellomstore bedrifter som vil bygge allianser og selge spesialiserte produkter.

Internasjonalisering

Til nå er det først og fremst de store konsernene som har greid å utnytte de nye markedsmulighetene. Men små og mellomstore bedrifter (SMB) som leverer tilpassede løsninger, vil kunne få en stadig større plass i den internasjonaliserte økonomien. For at flere norske SMB-bedrifter skal lykkes med å utvikle spesialiserte produkter og bygge allianser i inn- og utland, trengs det tilrettelegging og omstilling. Det kan være vanskelig for små og mellomstore bedrifter å delta i anbudsrundene på EØS-markedet, fordi prosedyrer og standardiseringskrav er kompliserte og ressurskrevende. Desto viktigere er det at det i hele landet fins egnede veiledningstjenester som kan bidra med råd og kunnskap om dette. De offentlige ressursene som brukes på utviklings- og rådgivningsvirksomhet overfor små og mellomstore bedrifter, skal i større grad konsentreres om å ruste dem opp til å møte internasjonaliseringen. Den norske deltakelsen i Euroinfo-nettverket og EUs SMB-program, som begge er innrettet mot å hjelpe de mindre bedriftene med å bygge europeiske allianser og forretningsforbindelser, må i tråd med dette intensiveres i årene som kommer. Satsingen på Eksportrådets programmer for å skape felles eksportprosjekter for grupper av SMB, som hver for seg har vanskelig for å hevde seg internasjonalt, skal trappes opp.

Omstilling

Internasjonaliseringen får konsekvenser også for bedrifter som kun opererer nasjonalt eller lokalt. De møter ny konkurranse som stiller andre krav til kvalitet, effektivitet, markedsføring og kundebehandling. Det brukes store offentlige ressurser på gjenreising av arbeidsplasser i områder som blir rammet av nedleggelser og ledighet, som følge av manglende konkurransekraft i bedriftene. Det er et mål å vri mer av disse midlene mot å forebygge problemer og utvikle det lokale næringslivets kundegrunnlag og kompetanse. Dersom bedriftene evner å ruste seg for en ny markedssituasjon med bedre produkter og høyere effektivitet, vil det trygge arbeidsplassene og tjene både kunder, ansatte og eiere. Offentlige tilskudd og støtteordninger skal innrettes mot å skape langsiktig lønnsomhet, soliditet og nye jobber, og ikke brukes til i praksis å utsette eller forskyve problemene. Industrielle og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter er et godt redskap for å utvikle spesialiserte produkter i samarbeid med kundene. Det innebærer at en bedrift inngår avtale med andre bedrifter eller offentlige virksomheter om å utvikle et produkt de har behov for. Det kan ytes offentlig støtte til gjennomføring av slike kontrakter når dette vil bidra til sysselsetting og utvikling av leverandørbedriftene. Informasjonsteknologien kan gi særlige gevinster for SMB fordi den reduserer betydningen av bedriftenes størrelse og lokalisering, og skaper nye muligheter for effektive nettverk og allianser småbedrifter imellom. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond skal med sitt nettverksprogram stimulere til slike samarbeidsløsninger, og bruke utviklingstilskudd til å støtte opp om felles forretningsideer og teknologispredning.

Kompetansebygging

Kompetanse og kunnskap blir stadig viktigere konkurransefaktorer i næringslivet. Dette betyr imidlertid ikke at bare bedrifter som er store nok til å ha egne forskningsavdelinger, kan hevde seg. Ny teknologi vil være tilgjengelig ved deltakelse i forskningsprogrammer, ved samspill med universitets-, høyskole- og instituttmiljøer, ved samarbeid med oppfinnere og kontakt med andre selskaper innenlands og utenlands. Forskningsrådet må i større grad prioritere å trekke inn små og mellomstore bedrifter i sine programmer, og dermed formidle forskningsbaserte forretningsideer til dem. Veiledningsinstituttet i Nord-Norge skal særlig bidra med teknologisk kompetanse for å øke konkurransekraften til bedrifter i landsdelen. Men kunnskapsbygging og forbedringer må også skje løpende og gjennomgripende internt i bedriftene. For at bedriftene skal kunne bygge opp den kompetanse de har behov for, vil vi innføre likebehandling av alle typer utgifter til utdanning og opplæring for de ansatte. Det vil si at utgifter til etter- og videreutdanning bør bli fradragsberettiget på linje med utgifter til å opprettholde kompetanse og holde seg faglig ajour. Rekruttering av godt kvalifisert arbeidskraft kan også sikres av SMB selv ved at de samarbeider om opplæringsringer og oppretter flere lærlingekontrakter. Mer satsing på bedriftsbasert opplæring i forbindelse med sysselsettingstiltakene vil bidra til det samme. Det skal ellers være en hovedoppgave for utdannings- og arbeidsmarkedsmyndighetene å forebygge at det i noen deler av landet oppstår misforhold mellom bedriftenes kompetansebehov og den arbeidskraft som utdannes og er tilgjengelig.

Entreprenørskap

Entreprenørskap og etableringsvilje spiller en sentral rolle i økonomien. Det fremmer produktutvikling og jobbskaping, og er avgjørende for investeringslyst og konkurranseevne i næringslivet. I alle deler av landet trengs et konstant høyt nivå på antallet nyetableringer og utvidelser av eksisterende bedrifter. Skal dette sikres og kvaliteten i etableringene høynes, må både skoleverk, høyere utdanning og næringspolitikken i større grad fokusere på entreprenørskap. Ordningen med etablererstipend skal bygges ut og ledsages av et mer forpliktende opplegg for veiledning og oppfølging. Næringssvake områder, kvinner, arbeidsledige og yrkesvalghemmede bør prioriteres, forutsatt at prosjektene har potensiale til å bli bedriftsøkonomisk lønnsomme. Det skal være et hovedsatsingsområde for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond å støtte og veilede etablerere med forretningsideer basert på ny teknologi. Funksjonene til det statlige Veiledningskontoret for oppfinnere må samordnes bedre med andre støttetiltak, slik at det kan bidra mer til at oppfinnelser brukes til nyskaping og etablering. De kommunale næringsfondene er også viktige for å stimulere til økt lokalt entreprenørskap. Kriteriene for fordeling av midlene mellom kommunene bør ta hensyn til andelen vellykkede prosjekter i tidligere år, slik at kvalitet og resultater kommer mer i fokus.

Livskraftig landbruk - levende bygder

Arbeiderpartiet vil sikre et livskraftig landbruk.

For å sørge for inntekter og gode levekår for de som bor i bygdene, må det satses på økt verdiskaping basert på lokale, fornybare ressurser. Med utgangspunkt i landbruket skal arbeidsplasser trygges og nye skapes med basis i foredling og omsetting av råvarer fra naturen. Jord- og skogbruk må drives på en bærekraftig måte som både tar vare på framtidige produksjonsmuligheter og sikrer det biologiske mangfoldet. Landbruket ivaretar viktige fellesskapsverdier. Kulturlandskapet skal utvikles og skjøttes, og omleggingen til økologisk produksjon forsterkes. Bruken av naturressursene må planlegges og disponeres på en slik måte at en unngår unødig forbruk av verdifulle landbruks-, utmarks- og fjellområder.

Jordbruket

Vi vil opprettholde et livskraftig og bærekraftig jordbruk over hele landet. Dette er viktig for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Skal jordbruket også i framtida kunne fungere på denne måten, må vi fortsatt ha som mål et jordbruk med økt inntjening som er mindre avhengig av overføringer fra fellesskapet. For å bedre inntektsforholdene i næringen, må kostnadene bli lavere. Det må satses mer på produkter det er etterspørsel etter, samtidig som produksjonen bør reduseres på områder der det i dag er overproduksjon. Men også i framtida vil det være nødvendig med betydelige overføringer. De geografiske og klimatiske forhold i Norge gjør dette nødvendig. Vi vil målrette støtte og tiltak mot distriktene og familiebrukene. De arbeidskrevende husdyrproduksjonene i distriktene skal fortsatt prioriteres. For å sikre melkeproduksjonen i distriktene, bør melkekvoter ikke selges ut av regionene. Det må fortsatt være rom for både store og små bruk i Norge, slik de naturgitte forholdene tilsier. Halvparten av bøndene driver i dag sin næring i kombinasjon med andre yrker. Kombinasjonsbrukene er en naturlig del av norsk jordbruk. Vi ønsker å forsterke omleggingen til økologisk produksjon. Det er samtidig avgjørende at det etableres gode og lønnsomme systemer for foredling og omsetning av økologiske varer.

Skogbruk

Skogbruket spiller en viktig rolle i verdiskapingen og står for betydelige eksportinntekter til landet. Tilveksten i norske skoger er større enn uttaket gjennom dagens skogdrift. Vi vil bidra til å skape flere sikre helårs arbeidsplasser i skogbruket. For å sikre dette må skjevheten i avgiftsnivået mellom helmekanisert maskinell avvirkning og manuelle driftsformer reduseres. Vi vil innføre tilskudd til skogbruksringer etter modell av avløserordningen i husdyrholdet. Dette vil bidra til å skape grunnlag for samarbeid om helårs sysselsatte skogsarbeidere i gårdsskogbruket. Samtidig må det legges opp til å utvide spekteret av produkter og øke foredlingsgraden. Miljøhensyn gir både utfordringer og muligheter til videre utvikling av skognæringen og den tilhørende industrien. Skogen bidrar til opptak av CO2, og for å øke dette opptaket må tilveksten i skogsområdene være best mulig. Dette krever et aktivt skogkulturarbeid utført av fagkyndig arbeidskraft til rett tid i vekstsyklusen. Skog og utmark er også viktig for rekreasjon og friluftsliv, noe som gir grunnlag for betydelige tilleggsnæringer, dersom slik tjenesteytende produksjon legges opp profesjonelt og markedsrettet.

Bygdeutvikling og kvinnearbeidsplasser

Ny teknologi tas i bruk i landbruket som i alle andre sektorer. Sysselsettingen i denne sektoren har derfor gått ned i hele etterkrigstida. For å opprettholde sysselsettingen og øke verdiskapingen i distriktene er det nødvendig å legge til rette for nye arbeidsplasser. Gjennom midler til bygdeutvikling ønsker vi å bidra til et mer variert jobbtilbud i tilknytning til landbruket. Det er særlig viktig å skape flere arbeidsplasser for kvinner. Særskilte tiltak som kan skape sysselsetting for kvinner i distriktene, skal videreføres. Dette gjelder blant annet etablererskoler for jenter, egne oppfølgingskurs og nettverk av kvinnelige etablerere. Det skal gis tilskudd til etablering av bedriftsbarnehager og utviklingsprogram i bedrifter som satser på flere kvinnelige fagarbeidere og ledere. Desentraliserte offentlige utdanningstilbud er også viktige. De kan være med på å demme opp for utflytting fra distriktene, skape nye arbeidsplasser og øke aktiviteten.

Reindrift

Reindriften utgjør en viktig del av grunnlaget for den samiske kulturen. Reindrift skal være bærekraftig på tre plan: Økologisk, økonomisk og kulturelt. Det er en stor utfordring spesielt for reindriftsnæringen i Finnmark å bringe reintallet ned, slik at det blir mer i balanse med beiteressursene, samtidig som avkastningen og kjøttkvaliteten på hver rein økes. Stor etterspørsel etter reinsdyrkjøtt gir gode muligheter for næringen. Foredling av reinkjøtt skal gjøres ved reinslakterier der både næringsmiddelsiden og miljøtiltakene er forsvarlige i forhold til lover og regler. Vi vil bidra til omstilling og tilleggsnæringer til reindriften med utgangspunkt i de samiske tradisjonene.

Rovdyr, bufe og tamrein

De store rovdyrene er en del av det biologiske mangfoldet, og rovdyrbestanden er økende. Deler av den norske bestanden av de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe er likevel sårbare eller truet. Det er et mål å sikre levedyktige bestander av disse dyrene. I enkelte områder av landet er konflikten mellom rovdyr og landbruksinteresser betydelig. Vi vil satse på tiltak som mest mulig begrenser skader forårsaket av store rovdyr, slik at jordbruksdrift kan opprettholdes over hele landet. Det skal utarbeides forvaltningsplaner for kjerneområdene for rovdyr. Ulv- og bjørnestammene i grensestrøkene har vi felles med våre naboland, og det bør legges opp til en samordnet forvaltning som gir levedyktige bestander. Skader på bufe og tamrein skal forebygges, blant annet gjennom ulike former for tilsyn som gjeterordninger, organisert bruk av utmarksområdene og utprøving av nye alternative tiltak. Det skal være anledning til å ta ut skadedyr, også i kjerneområdene. Erstatningsordninger må legges opp slik at dyreeiere ikke påføres urimelige økonomiske tap.

Forsvarlig produsert mat og god plante- og dyrehelse

Landbruket skal være bærekraftig, og forbrukerne må sikres forsvarlig produsert mat. Dette krever utforming av kvalitetssystemer som dokumenterer produksjonsprosessen fra jord til bord. Målet er å opprettholde den gode dyrehelsen, og som et ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner og omsetning av varer som er produsert med veksthormoner, skal ikke være tillatt i Norge. Alle genmodifiserte næringsmidler skal merkes. Fisk og kjøttavfall som skal brukes til dyrefor, må behandles slik at smittestoffer ikke overføres, og slik at bakteriedannelse unngås. Siden det foregår utstrakt handel med matvarer på tvers av landegrensene, er dette et område hvor internasjonalt samarbeid og avtaler er avgjørende. Vi vil arbeide i internasjonale fora for å få tilslutning til et regelverk som sikrer forsvarlig produsert mat, god dyrehelse og merkeordninger for næringsmidler som gir forbrukerne mulighet til å foreta informerte valg.

Økt eksport

Norge har en svært åpen økonomi. Vi er avhengige av gode internasjonale handelsavtaler for å sikre vår velferd. Fisk- og skogprodukter er store eksportnæringer, men vi har også en viss eksport av jordbruksvarer som jordbær, moreller og andre grøntprodukter. EØS-avtalen gir mulighet for tollfri utførsel av flere varer i grøntsektoren. Her har Norge naturgitte fortrinn som gjør det mulig å utvikle større eksport. Forutsetningen er at produktene holder høy kvalitet. For at de skal kunne hevde seg, må det dessuten produseres nok til å forsyne utenlandsmarkedet.

Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene

Arbeiderpartiet vil forvalte fiskeressursene med sikte på høyest mulig langsiktig og bærekraftig avkastning.

Fiskerinæringen er en av våre viktigste eksportnæringer. Forholdene skal legges til rette slik at samspillet mellom fiskeflåte, oppdrettsnæringen og fiskeindustri kan fortsette med sikte på lønnsomhet, verdiskaping, utvikling av arbeidsplasser og opprettholdelse av bosetting langs kysten. Det må være et mål å rekruttere flere kvinner innen fiskeri- og havbruksnæringen.

Ressursforvaltning

De norske fiskeriressursene er fellesskapets eiendom, og de skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet gjennom en målrettet fiskeripolitikk for næringsutvikling og trygging av bosettingen. Havets ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, basert på prinsippene i Havrettstraktaten og FN-avtalen om fisket på det åpne hav. Hele 80 prosent av Norges fiskeressurser disponeres i fellesskap med andre nasjoner. Derfor er et forpliktende internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen avgjørende. Bærekraftige prinsipper må ha avgjørende vekt i samarbeidet Norge har med andre nasjoner i fiskerispørsmål. Spesielt i Nordsjø-området er det større ressursmessige gevinster å hente ved å legge slike prinsipper til grunn. Vi vil at Norge skal være en pådriver i dette arbeidet. Sjøpattedyrene sel og hval spiller en viktig rolle i havets økosystemer. På samme måte som for andre levende ressurser må overskuddet i disse bestandene høstes. Flerbestandsforvaltning skal også omfatte sjøpattedyrene.

Fiskeflåten

Fiskeflåten skal fortsatt som et hovedprinsipp være eid av aktive fiskere. Det skal imidlertid fortsatt kunne gjøres unntak fra denne regelen for havfiskeflåten når det er nødvendig for å styrke økonomien i flåten, bidra til livskraftige fiskerimiljøer, opprettholde den geografiske fordelingen av fisketillatelser, og øke muligheten for samspill mellom fiskeflåte og industri på land. Dette vil særlig være aktuelt for å styrke havfiskeflåten i Nord-Norge. Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å dekke industriens behov for kvalitetsråstoff. Det må satses på større kystfiskefartøy for å sikre rekruttering. Vi vil legge forholdene til rette for en slik fornying og oppgradering, blant annet ved å gi fiskeflåten tilgang på de samme distriktspolitiske virkemidlene som annet næringsliv, herunder også investeringstilskudd. Fornyelse av flåten må være basert på høsting av ressursene ut ifra bærekraftige forvaltningsprinsipper. Det er nødvendig å ha en kapasitet i fiskeflåten som er tilpasset ressursgrunnlaget, som ivaretar hensynet til regional fordeling av fiskerettighetene langs kysten, og som ivaretar behovet for en differensiert størrelse på kystfiskefartøyene. Kystflåten skal fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring. For å sikre foredlingsindustrien på land, er det et mål å begrense ombordproduksjonen.

Fiskeindustri

Et viktig element for å trygge bosettingen i kyst-Norge er stabil og helårig sysselsetting i fiskeindustrien. En slik stabilitet kan vi bare oppnå gjennom forutsigbar tilførsel av råstoff, som gir grunnlag for stabil videreforedling i Norge. Strukturen i fiskeindustrien er preget av små og mellomstore bedrifter. En mangfoldig bedriftsstruktur som gir trygge og stabile arbeidsplasser langs kysten betinger at økonomi- og lønnsomhet vektlegges. Bare gjennom lønnsom produksjon og en struktur som er tilpasset råstoffgrunnlaget og etterspørselen, vil sysselsettingen i fiskeindustrien kunne opprettholdes. Forholdene skal legges til rette for økt bearbeiding, produktutvikling og bedre markedsstrategier, slik at verdiskapingen fra fiskeriene kan øke og sikre sysselsettingen på sjø og land.

Havbruk

Det er et stort potensiale for vekst i norsk havbruksproduksjon. Dette gjelder foruten de tradisjonelle artene laks og ørret, også nye marine arter og ulike typer skjell. Tilgangen på lokaliteter virker heller ikke begrensende for å få til økning i produksjonen. Det er imidlertid viktig at næringen ikke vokser fortere enn markedene greier å ta unna. For å styre produksjonen bedre bør næringen organisere seg i produsentorganisasjoner. Oppdrett av nye marine arter vil være et viktig ledd i realiseringen av vekstpotensialet i havbruksnæringen. Kveite og kamskjell ansees for mest lovende. Steinbitt og blåskjell er også arter det knyttes forventninger til. For å sette disse og andre arter inn i lønnsom produksjon må ressursinnsatsen fra offentlige og private aktører økes og samordnes. Den største muligheten for vekst i norsk havbruksnæring og norsk fiskerinæring for øvrig, ligger i å øke bearbeidingsgraden. Skal vi lykkes med dette, må det satses mer på markedsforskning og markedsarbeid for fiskerier og havbruksnæring.

Havner

For å nå fiskeri- og transportpolitiske målsettinger er det nødvendig med tidsmessige fiskeri- og trafikkhavner. Vi vil arbeide for å etablere en havnestruktur som er tilpasset forholdene i de forskjellige landsdelene. Vi vil satse på opprusting av havner som betjener alle ledd i fiskerinæringen, det vil si både fiskeflåten, industrien og eksportleddet. En viktig forutsetning er at økt offentlig innsats for havneutbygging baseres på samarbeid mellom kommuner, fylker, stat og næringsliv. Vi vil også arbeide for å etablere sentrale transporthavner for eksport til Europa som kan redusere kostnadene, samt sikre og øke overgangen fra transport med bil til skip. Dette er nødvendig både av hensyn til miljøet og for å unngå transportmessige flaskehalser på veinettet på kontinentet.

By og land, hand i hand

Arbeiderpartiet vil utvikle de ulike regionenes fortrinn til hele landets beste.

By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengige av hverandre. Ved å utnytte denne gjensidigheten kan vi sikre tilgang på råvarer,skape mangfold i næringsutviklingen og et godt grunnlag for velferd. Jordbruk, skogbruk og fiskeri er for mange distrikter i dag avgjørende forutsetninger for sysselsetting og bosetting. Vi vil utvikle en egen handlingsplan for næringsutvikling i distriktene med et bredere spekter av arbeidsplasser som mål. Vi vil sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og legge til rette for likeverdige levekår over hele landet. Innen byutvikling er utjamning av sosiale forskjeller og tiltak som kan gi et renere og tryggere miljø, blant de fremste oppgavene.

Distriktenes rolle

Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlag for mye av verdiskapingen som foregår her i landet. Viktige deler av industrien er bygget opp på energi- og mineralreserver som finnes i distriktene. Salg av produkter fra næringer som bruker de ulike naturressursene, utgjør en stor del av eksportinntektene. Gjennom landbruk og fiske skal ressursene forvaltes på en økologisk riktig måte, jorda holdes i hevd og kulturlandskapet opprettholdes. Selv om landbruk og fiske ikke lenger er de viktigste sysselsettingsskapende næringene i distriktene, utgjør de en viktig basis for utvikling av ulik tjenesteytende virksomhet i både offentlig og privat sektor. Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner og næringsvirksomhet gir enestående muligheter for reiseliv og rekreasjon i landet vårt. Norsk reiseliv er allerede en viktig næring som har stor betydning for jobbtilbud og bosetting i distriktene, og denne næringen har forsatt et vekstpotensiale. Den videre utviklingen bør skje i nært samarbeid med andre berørte næringer, som landbruk, reindrift og fiskeri. Knyttet til de tradisjonelle næringene er det vokst fram kystkultur og bygdekultur, som uttrykker til dels store forskjeller i levemåte mellom ulike regioner, og mellom distriktene og byene. Dette utgjør et mangfold av stor verdi som må tas vare på. Distriktene må også i framtida spille en avgjørende rolle for hele landets næringsutvikling og for vår felles kultur, naturarv og reiseliv. Derfor er innsatsen for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen en viktig del av Arbeiderpartiets samlede politikk.

Byenes rolle

I byene finnes særlige forutsetninger for å utvikle virksomheter som er avhengige av hverandres varer og tjenester. Service- og tjenestenæringer, institusjoner knyttet til utdanning, kultur og offentlige tjenester er lokalisert i byene mye på grunn av denne tilgjengeligheten. Byene gir også en bredere form for tilgjengelighet, basert på at de fungerer som knutepunkter for kommunikasjon. Historisk har byene derfor vært viktige «importhavner» for nye ideer og teknikker. Sentre for kompetanseutvikling er tradisjonelt plassert i storbyene, med nærhet til et mangfold av mennesker og virksomheter. Svært mange tar utdanning og gjør sine første erfaringer som arbeidstakere i større tettsteder og i byer. På samme måte er byer og tettsteder tjenestesentre for omlandets befolkning. Byenes rolle som kommunikasjons- og utdanningssentre og som møteplasser gjør dem til viktige motorer i norsk økonomi. Dette er oppgaver Arbeiderpartiet vil sette byene i stand til å løse så godt som mulig. Derfor vil vi satse videre på utbygging av infrastruktur, utdanning, forskning, kultur og ny næringsvirksomhet i byområdene.

Gjensidig avhengighet

By og land har ulike funksjoner i økonomien. Forskjellene i kultur, miljø og næringsstruktur mellom ulike regioner og landsdeler illustrerer at det må være arbeidsdeling og samspill dem i mellom. Verdiskapingen i en region er avhengig av at andre regioner fungerer godt. Utvikling av de enkelte områders fortrinn gir best utnyttelse av landets samlede ressurser. Den regionale arbeidsdelingen er imidlertid ikke en konstant tilstand. Den er under stadig forandring. Endringer i ressursgrunnlag, markedsmuligheter, kommunikasjon, teknologi og andre produksjonsvilkår medvirker til dette. Vi vil heller ikke i framtida overlate styringen av den regionale utviklingen til markedskreftene alene. Gjennom et velferdstilbud som sikrer likeverdige levekår, gjennom etablering av infrastruktur og kompetansebygging, og gjennom bidrag til næringsetablering vil vi styrke de fortrinn regionene har, og sikre en videre utvikling basert på samarbeid mellom by og land.

Bosettingsmønsteret

Utferdstrang og behov for å ta utdanning eller finne arbeid har alltid gjort at folk bytter bosted. Men i Norge har vi unngått avfolking av distriktene, slik noen av våre naboland har opplevd. Dette har vært mulig fordi vi har prioritert oppbygging av vekstkraftige sentra regionalt og lokalt, og plassert viktige institusjoner og arbeidsplasser i distriktene. Vi vil holde fast på målet om at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes. Virkemidlene vil i stor grad være de samme som før. Vi vil satse på lokale og regionale sentra, et likeverdig velferdstilbud over hele landet og etablering av arbeidsplasser innenfor nye vekstnæringer. En viktig basis for bosettingen skal fortsatt være primærnæringene og høsting og foredling av naturressurser. Videre vekst i velferdsordningene vil sikre både livskvalitet og viktige arbeidsplasser, særlig for kvinner. Satsingen på reiseliv og bygdeutvikling skal videreføres. I tillegg er det avgjørende å drive næringsutvikling og jobbskaping som gir et bredere spekter av jobbmuligheter. Vi vil derfor ta initiativ til en handlingsplan for hvordan ny teknologi kan gi grobunn for arbeidsplasser i distriktene. Ved å legge til rette for større mangfold i jobbtilbudet i distriktene kan disse gjøres attraktive for flere unge, noe som kan bidra til en mindre skjev aldersfordeling i mange kommuner.

Infrastruktur

Norge er et langstrakt land der infrastruktur i form av veier, kollektiv-, post- og teletilbud er en forutsetning for bosetting. Vi vil i årene som kommer satse særskilt på vedlikehold av allerede eksisterende veistrekninger. Kollektivtransport skal være et alternativ til bil i grisgrendte strøk, men først og fremst bygges ut i tilknytning til byer og tettsteder. Vi må ha et godt og stabilt flyrutenett og en infrastruktur for tele- og datatjenester som gir likeverdige muligheter for elektronisk kommunikasjon over hele landet. Likeverdige posttilbud skal sikres gjennom økt bruk av landpostbud og etablering av kontraktspostkontorer.

Inntektsfordeling

Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for de viktigste velferdsoppgavene innen omsorg, helse, utdanning og kultur. Gjennom inntektsfordeling skal kommunenes økonomiske forutsetninger for å gi folk disse tjenestene jevnes ut. Målet er å fordele slik at det kan gis et likeverdig velferdstilbud over hele landet. Dette har ført til at forskjeller i levekår som tradisjonelt har gått i distriktenes disfavør, er erstattet med større grad av likhet. De fleste av de kommunene som i dag har problemer med å dekke befolkningens behov for velferd, ligger i mer sentrale strøk av landet. Disse kommunene har de siste tiårene opplevd endringer i sosiale forhold og i befolknings- og aldersammensetningen, fordi noen grupper av ulike grunner søker seg til byene. Særlig er dette synlig i Oslo med byens store forskjeller mellom øst og vest. Dette er bakgrunnen for at det må foretas endringer i inntektssystemet. Endringene skal foretas slik at tjenestetilbudet løftes der det i dag er dårligst, uten at det svekkes der det fra før er godt. For å oppnå dette og for å møte økte helse- og omsorgsbehov, vil Arbeiderpartiet øke overføringene til kommunene. Gjennom en overgangsperiode skal inntektssystemet gradvis legges om, slik at det tas mer hensyn til sosiale kostnader ved fordelingen. Det må arbeides videre med kostnadskriteriene knyttet til sosiale forhold og behovene innen omsorgssektoren, slik at kostnadene ved disse delene av kommunenes utgifter kan fanges enda bedre opp. Det skal gis særskilte regionaltilskudd til de minste kommunene, og Nord-Norge-tilskuddet skal opprettholdes. Skjønnsmidler vil gjennom hele overgangsperioden sikre at ingen primærkommuner taper på omleggingen. For øvrig bør skjønnsmidler i hovedsak brukes til å møte ekstraordinære situasjoner og andre forhold som ikke fanges opp av utgiftsutjamningen. Det må utvikles kostnadskriterier som i større grad tar hensyn til utgifter ved spredt bosetting, skoleskyss, ambulansetjeneste, rusmiddelomsorg, psykiatri, klima og forhold knyttet til teknisk sektor. Inntil slike kriterier er utviklet, må forholdene følges opp ved tildeling av skjønnsmidler. Vi vil rette særskilt oppmerksomhet mot Oslos indre østkant. Både staten og Oslo kommune må gjennom et samarbeid forplikte seg til en langsiktig satsing i de indre østlige bydeler for å forbedre miljø og boligmasse og utvikle gode velferdstilbud for befolkningen.

Svalbard

Arbeiderpartiets overordnede målsetninger i politikken overfor Svalbard er en konsekvent håndhevelse av den norske suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten, kontroll med at traktaten etterleves, bevaring av ro og stabilitet i området, og bevaring av områdets særegne natur og miljø. Arbeiderpartiet vil arbeide for at det utvikles en lokaldemokrati-modell for de norske bosettingene i Longyearbyen og Svea. Kulldriften skal fortsatt være et viktig grunnlag for næringsutvikling og arbeidsplasser. I tillegg vil vi utvikle forskningsmiljøet, samt andre næringer på Svalbard. Svalbard har enestående miljø - og naturforhold som vi vil bevare. Derfor skal miljøkonsekvenser være dokumentert før oppstart av nye tiltak og prosjekter.

Samisk kultur- og næringsutvikling

Arbeiderpartiet vil gi samisk kultur i bred forstand mulighet til vekst og utvikling.

Tradisjonell samisk næringsvirksomhet skal ha livsgrunnlag og utviklingsmuligheter, samtidig som nye næringer utvikles, gjerne i kombinasjon med de tradisjonelle. Naturressursene skal forvaltes etter klare økologiske prinsipper. Barn, unge og voksne skal ha mulighet til opplæring i og på samisk.

Næringsvirksomhet og ressurser

Samene har i stor grad sitt kulturgrunnlag og sin eksistens knyttet til tradisjonell bruk av naturressursene og til primærnæringene. Men de samiske bygdene er også blitt mer avhengige av det moderne næringslivet.Vi vil at disse områdene skal gjøres attraktive for nyetableringer. Nye næringer bør så langt som mulig ta utgangspunkt i samisk kultur og tradisjon. Det må legges spesielt til rette for kvinnearbeidsplasser. I omstillingsarbeidet er det avgjørende å satse på utdanning og bygging av kunnskap. Det vil være en forutsetning både for å skape kombinasjonsmuligheter av tradisjonelle og moderne næringer, og for å utvikle alternative næringer. De næringspolitiske virkemidlene som settes inn i primærnæringene, må bidra til bærekraftig utvikling og sysselsetting. Det er viktig å legge opp til at fiske og jordbruk skal kunne drives i kombinasjon med annen virksomhet. Støtten til kombinasjonsnæringer skal derfor fortsette. Naturressursene skal høstes i tråd med økologiske prinsipper.

Samisk språk, kultur og identitet

Samene er del av det norske samfunnet, men er samtidig bærere av en urfolks- og minoritetskultur det må gis rom for å bevare og utvikle. Levende samiske samfunn er selve grunnlaget for en bred videreføring av samisk kultur. Vi vil styrke samisk kulturaktivitet fordi dette er avgjørende for å styrke samisk identitet og selvbevissthet, og fordi det gir viktige impulser til kulturlivet og til samfunnet for øvrig. Kulturaktivitet gir majoriteten i det norske samfunnet kunnskap om det samiske. Dette kan bidra til økt forståelse og til nye muligheter for den samiske befolkningen. Det skal gis gode muligheter for etablering av arbeidsplasser innen samisk husflid, duodji. Kulturaktiviteter rettet mot barn og unge som har rot i det samiske, skal vektlegges særskilt. Den samiske idrettsbevegelsen skal få offentlig støtte.

Utdanning og kunnskapsbygging

Utdanningsnivået blant samer i samiske kjerneområder har generelt vært lavt. Dette har hatt sammenheng med svak lærerdekning, mindre tilpasset undervisningsmateriell, og at samene inntil nylig har hatt liten eller ingen innflytelse på innholdet i skolen. Vi vil at samiske elever fullt ut skal kunne beherske det samiske og norske språket. Det skal legges vekt på flerspråklighet og på å gjøre elevene i stand til å fungere godt i et flerkulturelt samfunn. Retten til undervisning i og på samiske språk må gjelde for alle samiske barn i grunnskolen som har samisk som sitt talemål. Voksne som på grunn av fornorskningspolitikken ikke fikk anledning til å lære samisk i skolen, skal gis tilbud om dette først og fremst gjennom voksenopplæringstiltak. Det skal utarbeides en samlet plan for høyere samisk utdanning og forskning.

Sametingets rolle

Sametinget skal gi samisk innflytelse i spørsmål av særlig betydning for den samiske befolkningen. Det skal ha rolle som representativt organ for den samiske befolkningen i Norge. Det er avgjørende at antallet som skriver seg inn i samemanntallet og deltar ved sametingsvalgene øker. Informasjons- og opplysningsvirksomheten overfor de som har samiske aner skal styrkes, slik at flere skriver seg inn i manntallet og deltar ved valg.

Samarbeid på Nordkalotten

For at samene skal få god anledning til felles utvikling og samkvem på tvers av landegrensene, er det viktig at det gis mulighet for felles opptreden og representasjon i aktuelle internasjonale fora. Det er naturlig med jevnlige plenumsmøter mellom de samiske folkevalgte organer i de nordiske landene, hvor også mindretallet i hver enkelt forsamling får rimelig representasjon. Det bør legges opp til løsninger som fjerner hindre for menneskelig kontakt på Nordkalotten, blant annet ved fortsatt å styrke kontakten med Kola-samene.

Et rettferdig velferdssamfunn

Trygge velferdsløsninger bidrar ikke bare til rettferdig fordeling, men også til sosial og økonomisk stabilitet og integrering. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, hærverk, kriminalitet, vold og konflikter. På alle felter skal det satses mer på forebyggende strategier for å hindre at skader og problemer oppstår.

Arbeiderpartiet vil sikre rettferdig fordeling og sosial sikkerhet for hele befolkningen. Det krever gode velferdsordninger som omfatter alle og finansieres av fellesskapet. Offentlig sektor og skattesystemet er hovedredskapene for dette. Enhver betaler etter evne, og får tilbake et velferdstilbud ut ifra behov og opptjente rettigheter. Det gir trygghet for den enkelte å vite at dette er en gjensidig forsikring og forpliktelse under folkevalgt styring.

Solidariteten må også omfatte generasjonene som kommer etter oss. Stigende utgifter til pensjoner og helse- og sosialtjenester stiller store krav til ansvarlig husholdering med samfunnets ressurser. Det er nødvendig å bygge opp reserver for å møte langsiktige utfordringer knyttet til endringer i befolkningssammensetningen og økonomiske utsikter. Velferdstilbudet må innrettes på en måte som gir en rimelig inntekts- og byrdefordeling mellom framtidas yrkesaktive og de uten lønnet arbeid. Vi må fordele inntekter og formue rettferdig, både mellom ulike grupper og gjennom livsløpet.

Velferd er arbeidets mål og arbeid er velferdens grunnlag. Et godt fungerende velferdssamfunn forutsetter høy sysselsetting. Arbeidslinja må ligge til grunn i sosialpolitikken, slik at en bedre kan motvirke at langtidssykemeldte og andre med helsemessige og sosiale problemer eller funksjonshemninger blir avhengige av passiv stønad. For velferdssamfunnets bæreevne er det avgjørende at det bygges opp gode kvalifiserings- og attføringstiltak, som kan bidra til at flest mulig lykkes med å få fast inntektsgivende arbeid. Vi må finne ordninger tilpasset individuelle behov, f.eks. kombinasjoner av arbeid og trygd, slik at alle kan delta på egne premisser.

Kvinner og menn skal ha samme vilkår for å realisere sine ønsker og mål. Velferds-ordningene må innrettes slik at de øker kvinners mulighet til å utdanne seg, delta i arbeidslivet og være økonomisk selvstendige. Utbygging av skolefritidsordninger, full barnehagedekning og ordningen med foreldrepermisjon er sentrale tiltak i denne sammenheng. Men det er også en forutsetning for likestilling at menn og kvinner i større grad deler på sine daglige omsorgsoppgaver.

Oppvekstpolitikken vår har som mål å skape en trygg hverdag for barn og unge. Det vil si en virkelighet der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse. Samfunnet forandrer seg og med det også barnas hverdag. Vår oppgave må være å ta utgangspunkt i dagens oppvekstvilkår, finne løsninger og fatte vedtak som gir trygghet og like muligheter - slik at sosiale forskjeller ikke befestes helt fra oppveksten av. Vi ønsker også i framtida å bygge på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Viktigst i arbeidet for trygghet og like muligheter er et tjenestetilbud som i størst mulig grad omfatter alle.

Trygge velferdsløsninger bidrar ikke bare til rettferdig fordeling, men også til sosial og økonomisk stabilitet og integrering. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, hærverk, kriminalitet, vold og konflikter. På alle felter skal det satses mer på forebyggende strategier for å hindre at skader og problemer oppstår. Slik må et velferdssamfunn disponere sine ressurser på en ansvarlig og langsiktig måte for å redusere problemmengden og øke folks livskvalitet og velferd.

En rekke velferdsoppgaver som sykehustjenester, full barnehagedekning, skolereformene, eldreomsorg og hjelp til rusmisbrukere vil kreve særlige satsinger i årene som kommer. Skal det finnes midler til dette, må vi evne å fornye ordninger som ikke lenger fungerer etter hensikten. Alle offentlige tiltak og etablerte velferdsordninger må stadig etterprøves og om nødvendig endres. Uten en slik omstillingsevne vil fellesskapet ikke ha mulighet til å skaffe tilstrekkelige ressurser til å møte sine utfordringer.

Trygd og sosiale ordninger

Arbeiderpartiet vil forbedre velferdsordningene for å skape trygghet og rettferdig fordeling for nåværende og kommende generasjoner.

I sosialpolitikken skal hjelp til selvhjelp og rehabilitering skape grunnlag for arbeid og selvforsørging for flest mulig. De funksjonshemmede må ha likeverdige muligheter for deltakelse. Alle skal sikres inntekt og velferd dersom helsa svikter, ved arbeidsledighet og i alderdommen.

Fullverdig pensjonsordning

Arbeiderpartiet vil holde fast ved prinsippet om sosial fordeling og gjensidig forsikring gjennom Folketrygden. Den skal fortsatt være det bærende element i vårt samlede stønads- og trygdesystem. Det skaper grunntrygghet for alle innbyggere uavhengig av tidligere arbeidsinntekt, og gir en viss standardsikring i forhold til tilvant arbeidsinntekt for yrkesaktive. Arbeiderpartiet legger vekt på at trygden må være forutsigbar for den enkelte ved at den sosiale kontrakten mellom generasjonene, som vårt offentlige pensjonssystem utgjør, skal opprettholdes. Folketrygden må ha som formål å virke omfordelende mellom ulike inntektsgrupper, generasjoner og mellom menn og kvinner, men samtidig være en felles fullverdig pensjonsordning for alle. For å sikre en bedre levekårsutvikling for pensjonister med lav inntekt, trengs i tillegg forbedringer av botilskuddsordningene og skjerming mot urimelig egenbetaling for pleie- og helsetiltak.

Trygd og arbeid

Flere skal få mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Arbeidslinja må legges til grunn, også i helse- og sosialpolitikken. Trygd og sosiale ordninger skal gi trygghet når det i deler av livet er nødvendig. Men ulike trygdeordninger for mennesker i yrkesaktiv alder må være lagt opp slik at de i størst mulig grad bringer folk tilbake i arbeidslivet igjen så raskt som mulig. De må fungere som en bru fra en trygdetilværelse over i arbeid igjen. Slik kan vi best gi både den enkelte og samfunnet som helhet mulighet til å vokse og utnytte sine ressurser. Uførepensjonister bør få større mulighet til å prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til pensjon. Vi vil satse mer på å skape fleksible ordninger som gir bedre muligheter for tilpasset arbeid og arbeidstid. En økende andel av de langtidssykmeldte utgjøres av personer med psykiske plager og muskel- og skjelettlidelser. Det er behov for en nasjonal strategi for å sette fokus på rehabiliteringstiltak for disse gruppene. Tidlig oppfølging med individuelle attføringsplaner skal være ett av de sentrale virkemidlene overfor alle langtidssykemeldte. Å styrke det fraværsforebyggende arbeid er i alle parters interesse. Myndighetene bør invitere fagbevegelsen og arbeidsgiverne til fortsatt samråd om tiltak mot sykefravær og erfaringene med sykelønnsordningen. Hvordan finansieringsansvaret er fordelt mellom arbeidsgivere og trygdemyndighetene i de ulike periodene av sykefraværet, er en av problemstillingene som bør gjennomgås på nytt. En annen er retten til sykepenger ved barns sykdom som gjelder i inntil 10 dager pr. år, og i 20 dager dersom barnet har en alvorlig eller kronisk sykdom. Vi vil endre regelverket slik at barn som må oppholde seg lenge på sykehus, skal ha mulighet til å ha foreldrene sine hos seg i denne perioden. I slike tilfelle må det være mulig å yte sykepenger ut over den fastsatte perioden.

Hjelp til selvhjelp

Lange stønadsperioder med sosialhjelp eller ytelser fra folketrygden kan føre til yrkespassivitet og diskvalifisering i forhold til jobbsøking. Etterhvert som arbeidsledigheten går ned, skal større ressurser settes inn for å hjelpe grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Det skal være en del av ungdomsgarantien at alle unge i alderen 16-25 år som søker sosialhjelp, raskt skal følges opp med tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, slik at ingen blir gående uten noe å gjøre lenger enn seks måneder. Enslige forsørgere som står utenfor arbeidsliv og utdanning, må også være en prioritert gruppe for tilbud om aktive tiltak. Når egnede tilbud finnes, kan det etter individuelle vurderinger stilles betingelser og vilkår om aktivitet knyttet til sosialhjelpen. Mennesker som befinner seg i gråsoner mellom ansvarsområder, har en tendens til å bli nedprioritert. Det er derfor særlig behov for at helse- og sosialkontorer, hjemmetjenestene, kriminalomsorgen, trygdeetaten, psykiatriske tjenester og arbeidskontorene samordner sine virkemidler bedre overfor personer med sammensatte problemer og hjelpebehov.

Deltakelse og likestilling for funksjonshemmede

Mennesker med funksjonshemning skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter i samfunnet som alle andre. For å skape slik likhet trengs det på mange områder egne hjelpemidler og tilrettelegging for funksjonshemmede. Vi vil fjerne hindringer for deltakelse enten de angår transport, utdanning, fritidstilbud, kultur, jobbmarked, informasjon, tilgjengelighet til bygg og anlegg eller annet. Ved hjelp av informasjonsteknologien kan vi skape nye og bedre hjelpemidler på en rekke felter. Dette vil øke mulighetene for rehabilitering og integrering radikalt i årene som kommer. Arbeiderpartiet slår fast at også funksjonshemmede har rett til et fullført utdanningsløp. Vi vil legge forholdene bedre til rette slik at funksjonshemmede får et tilpasset utdanningstilbud på høyskolenivå, og arbeidet med dette bør starte så snart som mulig. For å bedre funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet må vi øke kompetansen i arbeidsmarkedsetaten, ta i bruk nødvendige hjelpemidler, inkludert IT-teknologi, og bygge opp et variert tilbud av vernede arbeidsplasser. Flere funksjonshemmede som i dag har opphold i institusjon, må gis mulighet til å leve et liv i egen tilrettelagt bolig med livsløpsstandard. Særlig er det nødvendig å etablere selvstendige boalternativer for yngre funksjonshemmede som ellers blir henvist til aldersinstitusjoner. Alle unge funksjonshemmede skal ut av aldershjem. I all planlegging av nye boligfelter skal det legges vekt på at livsløpsboliger bør inngå i den helhetlige boligmassen. Trygdesystemet må tilrettelegges slik at funksjonshemmede har tilgang til hjelpemidler som gir hjelp til selvhjelp.

Heldøgns omsorg og pleie

Et godt oppsøkende pleietilbud gir flere hjelpetrengende trygghet og mulighet for å bo hjemme istedenfor på institusjon. Videre satsing på hjemmebasert pleie og omsorg forutsetter at alle kommuner etablerer heldøgns hjemmetjenester. Sterkt funksjonshemmede som ønsker mer styring over sitt hjelpetilbud, bør få anledning til å ansette personlig assistent. Avtaler om omsorgslønn kan også i en del tilfeller gi fleksible og gode løsninger. Vi er positive til at kommuner og omsorgspersoner etablerer slike omsorgskontrakter, hvor det inngås avtale om lønn og avlastning. Avtalene må bygge på at den enkelte skal være sikret et heldøgnstilbud i kommunal regi den dagen oppgavene blir for omfattende og tunge. Det trengs avlastningsordninger, trygghetsalarmer, følgetjenester, middagslevering på døren og andre tiltak for å skape variasjonsbredde i tilbudene. En del av dem som får heldøgns pleie og omsorg i hjemmet, har behov for omsorgsbolig. Det vil si en tilrettelagt bolig som gir brukerne bedre mulighet for å organisere sitt eget liv enn det en institusjonsplass gjør. Kvalitetsnormer for omsorgstjenestene skal vektlegge medbestemmelse og privatliv, riktig ernæring, rutiner for stell og vask og andre lignende hensyn. Brukernes egne organisasjoner må i økende grad tas med på råd ved utforming av pleie- og omsorgstilbudet, så vel på kommunalt, fylkeskommunalt som statlig plan. Et bedre samspill mellom frivillig innsats og offentlige tiltak er et mål og en bærebjelke i pleie- og omsorgspolitikken.

Dagsentre og arbeidssamvirke

Personer med psykisk utviklingshemning skal så langt som mulig leve og bo selvstendig og kunne ha en aktiv tilværelse i fellesskap med andre, deriblant også andre psykisk utviklingshemmede. Etterhvert som avviklingen av institusjonsomsorgen til fordel for egne boliger i nærmiljøene er gjennomført, blir den viktigste oppgaven å forbedre integreringen og tilrettelegge for et godt hverdagsliv. Det trengs samarbeid mellom kommunene om å etablere allsidige velferdstilbud. For at den sosiale kontakten og tryggheten ikke skal svekkes ved utflytting av institusjon, må alle utviklingshemmede få meningsfylte og organiserte tilbud på dagtid. Dette forutsetter videre utbygging av dagsentre og arbeidssamvirke med tilpassede oppgaver, hvor ulike grupper som trenger slike tilbud kan integreres. Også fritidstiltak må utvikles for at en skal unngå isolasjon og fremme trivsel og livskvalitet blant utviklingshemmede. Det trengs flere støttekontakter og fritidsassistenter i kommunene, dersom alle mennesker med psykisk utviklingshemming skal kunne delta i fritidsaktiviteter. For de som er hjemmeboende, skal avlasting bygges videre ut, slik at pårørende får bedre mulighet til ferieavvikling og rekreasjon.

Egenbetaling og tannhelsetjenester

For en del helse- og omsorgstjenester er det innført brukerbetaling og egenandeler. De kan være viktige bidrag til finansieringen og påvirke den enkelte til å vurdere sitt forbruk av offentlige tilbud. Men de må utformes på en slik måte at det ikke er fare for at noen utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte. I dette perspektivet er det nødvendig løpende å vurdere konsekvensene av hvordan egenbetaling brukes i varierende grad på ulike områder. Vi er skeptiske til en utvikling i retning av mer egenbetaling i helsesektoren. Behovet for økte ressurser bør først og fremst sikres gjennom skatteseddelen. Eventuelle nye forslag til egenbetaling for tjenester må sees i sammenheng, og det må foretas en helhetlig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Særlig tannhelsetjenestene baseres i langt større grad enn andre helsetilbud på egenbetaling. Dette kan ha uheldige fordelingsvirkninger og føre til at en del mennesker får vanskeligheter med å skaffe seg den hjelp de trenger. Viktige målgrupper skal få en grunnleggende oppfølging gjennom innkalling til den offentlige tannhelsetjenesten for undersøkelse av tannhelsetilstanden. De som trenger behandling, vil få henvisning til tannlege og orientering om vilkårene for støtte til tannlegeutgifter. Vi vil iverksette en gjennomgang av hvem som kan få økonomisk tilskudd til behandling, og av hvor store den enkeltes nødvendige utgifter bør være før en inntektsavhengig refusjonsordning trer inn. Målet skal være å skape løsninger som bedre forebygger at noen av økonomiske grunner ikke ivaretar sin tannhelse.

Gravferdshjelp

Arbeiderpartiet vil sikre at alle etterlatte skal ha mulighet til å besørge en verdig begravelse. Vi mener at en slik mulighet blir best ivaretatt gjennom en gravferdsordning forankret i folketrygden. Dagens rettighetsfestede grunnsats-ordning skal videreføres for alle. I tillegg skal det være mulig å motta behovsprøvd støtte. Kombinasjonen av grunnstøtte som tilfaller alle og tilleggsstøtte ved behov, skal evalueres når den har fått virke en tid.

Gode boliger for alle

Arbeiderpartiet vil utvikle trygge bomiljøer med egnede og gode boliger for alle deler av befolkningen.

For å forebygge levekårsforskjeller må det frambringes allsidige botilbud i alle strøk og satses mer på bolig- og miljøfornyelse. Det er særlig nødvendig å skape bedre tilbud til ungdom i etableringsfasen og til eldre og funksjonshemmede som trenger mer tilrettelagte boliger. Husbanken skal fortsatt ha en sentral rolle i gjennomføringen av boligpolitikken.

Allsidige boligtilbud

For å kunne bli stabile og gode nærmiljøer trenger boområdene et variert botilbud tilpasset barnefamilier, eldre, ungdom, enslige, funksjonshemmede og andre grupper. Dette kan sikres av offentlige regulerings-, plan- og bygningsmyndigheter, og bør være et mål i alle kommuneplaner. I områder med ensidige boligtilbud, som sentrumsnære områder i de største byene, kan sammenslåing av leiligheter være et gunstig tiltak. Den samlede attraktiviteten i boligområdene er viktig for å motvirke sosiale skiller knyttet til bosted. Her har også tiltak som ligger utenfor de rene boligpolitiske virkemidlene, stor betydning. Det gjelder barnehager, nærpoliti, skoler, eldresentre, ungdomstiltak, arbeidsplasser, butikker, idrettsanlegg, friområder og miljøvennlige trafikkforhold. Slike tiltak må brukes planmessig for å motvirke at enkelte bomiljøer utarmes og forfaller. Å gi kommunene bedre muligheter til å spre kommunale leiligheter ved kjøp av et begrenset antall andeler i både sameier og borettslag, er også et egnet redskap for sosial utjamning mellom boområdene.

Husbankens rolle

Husbanken skal fortsatt ha en sosial profil og være statens viktigste gjennomføringsorgan i boligpolitikken. Den skal både forvalte ulike tilskuddsordninger og være en sterk generell boligbank. For å sikre et tilstrekkelig tilbud om nøkterne boliger og en jevn og stabil boligproduksjon, må Husbanken også i framtida finansiere en betydelig andel av nybyggingen. Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet, kvalitet og god økologisk og økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Den må sikre alle mulighet til å disponere en egnet bolig i et godt bomiljø, og tilby lav rente og gunstige lånevilkår til dem som vil eie en bolig med allminnelig standard. Egne tilskudds- og låneordninger skal brukes aktivt for i samarbeid med kommunene å hjelpe utsatte grupper på boligmarkedet. Særlig trengs flere omsorgsboliger for eldre og livsløpsboliger for funksjonshemmede og andre. Det nye boligtilskuddet til ungdom i etableringsfasen bør utvikles videre med sikte på at det kan bli et viktig innslag i den sosiale boligpolitikken. Det må ligge i intensjonene for ordningen med etableringslån at førstegangsetablerende under 35 år blir sikret tilgang til slike lån.

Utleieboliger

Det norske boligmassen domineres av eierboliger. En høy eierandel har mange positive sider, men betyr også færre valgmuligheter og mindre fleksibilitet i boligtilbudet. Flere utleieboliger vil være viktig for å imøtekomme behovene til grupper som har problemer på boligmarkedet. Det kan særlig gjelde førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Selv om behov og etterspørsel er til stede, bygges det få utleieboliger her i landet. Det er derfor nødvendig å gjennomgå hvilke rammebetingelser som bør endres for at kommuner, boligbyggerlag og andre på ikke-kommersielt grunnlag skal skape flere utleietilbud med egnet prisnivå og nøktern standard. Det kan være behov for forbedringer i låne- og tilskuddsordningene og etablering av et støttefond mot husleietap. Fondet bør i tilfelle finansieres ved bidrag både fra myndighetene, leietakere, boligbyggerlag og andre interessenter, slik at det kan bli en felles interesse i å skape et effektivt utleiemarked og unngå at boliger blir stående tomme.

Bolig- og miljøfornyelse

Som en følge av befolkningsutviklingen og tidligere boligreisning, har nybyggingen stabilisert seg på et lavere nivå enn i tidligere perioder. Desto viktigere er det å dreie ressursene mot vedlikehold og fornyelse av nåværende boområder. De investeringene som allerede er foretatt, må bli forsvarlig forvaltet både i et miljømessig og økonomisk perspektiv. Ved bygging og rehabilitering må det i større grad tas hensyn til energiøkonomisering (Enøk). Borettslag og andre driver et relativt omfattende vedlikeholdsarbeid, men en del større nødvendige oppgaver vil bare kunne gjennomføres ved hjelp av støttetiltak. Et viktig virkemiddel er det statlige tilskuddet til boligkvalitet som skal brukes til å skape bedre fellesarealer og trafikksikkerhet, og til å ta vare på og utvikle bygningsmassens estetiske og miljømessige kvaliteter. De lokale plan- og bygningsmyndighetene trenger også klarere lovhjemler for å gi pålegg om utbedringer til eiere som lar bygninger forfalle og skjemme omgivelsene. Innsatsen i byfornyelsesområdene skal økes, slik at den tyngre bolig- og miljøfornyelsen kan fullføres. For å sikre beboere og utbyggere i disse områdene mot uforskyldte og uhåndterlige økonomiske problemer, er det behov for risiko- og gjeldsordningstiltak.

Gode servicetjenester

Nye behov krever nye løsninger også innen boligbyggerlagene og andre beboereide tiltak. Mange steder jobbes det aktivt for å skape bedre servicetjenester for beboerne. Dette gjelder kjente oppgaver som vaktmesterfunksjoner og kabelnettilbud, men også nye former for boservice og samarbeid med kommunene om utvikling av velferdstilbud. Det fins udekkede behov for hverdagshjelp i hjemmene, som boligbevegelsen kan møte ved å etablere tilbud om slike tilleggstjenester. Offentlige tiltak som bibliotekene kan nå bedre ut til beboerne, dersom de i samspill med borettslag og foreninger kan skape ombæringstjenester i nærmiljøene. Ved aktivt å bruke sine eierrettigheter til kabelnettene, kan boligbyggerlagene gjøre nye interaktive IT-tilbud tilgjengelige for en stor del av befolkningen. Likeledes kan de ved å opptre samlet som krevende storkunder på felter som energi og tele, bidra til god ressursbruk og bedre tjenester til lavere priser.

Boliger for eldre

Mange mennesker vil vite at de i sine eldre år kan flytte inn i en egnet bolig som er lettstelt og har heis og annen nødvendig tilrettelegging. De bør selv kunne planlegge når de vil flytte, og ikke være avhengig av ventelistene til kommunale omsorgsboliger, som dessuten primært er beregnet på pleietrengende. Tilbud om slike eldreboliger bør finnes i nærmiljøene, slik at de eldre slipper å flytte fra kjente omgivelser og sitt sosiale nettverk. Dersom en slik satsing på eldreboliger skal komme i gang, må boligbyggerlagene og andre beboereide tiltak settes i stand til å være hovedaktører. De statlige tilskuddene til omsorgsboliger bør kunne gis til boligbyggerlag som vil satse på eldreboliger. Husbankens tilskudds- og utlånsordninger skal også tilpasses formålet. Selv om mange eldre vil få nok boligkapital ved å realisere verdien i sin tidligere bolig, vil en del trenge ekstra midler til å betale for en mer tilrettelagt leilighet og for ulike tjenester. Det bør derfor etableres egne ordninger med medlemskap og gunstig sparing til eldrebolig, slik at planleggingen kan tilpasses de eldres behov og etterspørsel.

Trygg oppvekst

Arbeiderpartiet vil bidra til at alle får en trygg oppvekst ved å utjevne sosiale forskjeller barn imellom og kombinere kontantoverføringer av barnetrygd med offentlige tjenestetilbud.

Vi vil prioritere bedre og billigere omsorgstjenester til familier med barn. Et likeverdig tjenestetilbud er vesentlig for å utjamne sosiale forskjeller. Slik sikres også småbarnsforeldres valgfrihet og mulighet til å kombinere omsorgsoppgaver og yrkesdeltakelse. Målet om full barnehagedekning innen år 2000 skal oppfylles. Når dette er nådd, vil vi gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for barn i tre- til femårsalderen. Barnetrygden skal beholdes som en generell og ikke behovsprøvet ordning.

Full barnehagedekning innen år 2000

Utbyggingen av barnehager har vært omfattende de siste årene. Likevel er det fortsatt mange som ønsker plass som ikke får noe tilbud. Særlig er dette tilfelle for barn under tre år. Dette setter mange småbarnsfamilier i en vanskelig situasjon. Arbeiderpartiets vedtatte mål om full barnehagedekning innen år 2000 står fast. For å få til dette vil vi innføre et omstillingstilskudd som kan brukes til å gjøre om plasser som blir ledige etter seksåringene til småbarnsplasser. I tillegg vil vi vurdere gruppeinndelingen i barnehagene, øke driftstilskuddet til småbarnsplassene og se på andre stimuleringsordninger for å nå målet om full dekning. Det skal utarbeides finansieringsmodeller som gjør det økonomisk enklere å ha en mer fleksibel åpningstid. Barnehageutbygging skal også sikres ved ulike kooperative løsninger og samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommunene. Et bedre barnehagetilbud krever mer personell. For å dekke dette behovet skal antallet utdanningsplasser for førskolelærere økes.

Barnehagetilbud til en forsvarlig pris

Målet om full barnehagedekning skal følges av et mål om barnehageplasser til forsvarlige priser. Det skal fortsatt være en tredeling av utgiftene mellom stat, kommune og foreldre, men foreldrenes belastning må ikke være urimelig. Vi vil at barnehagesatsene skal være inntektsgraderte, og at det skal være søskenmoderasjon. Når målet om full barnehagedekning er nådd i år 2000, vil vi gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for tre- til femåringene. Det vil si et tilbud om noen timer uten egenbetaling. Slik vil vi sikre at alle barn får mulighet til å nyte godt av det sosiale og pedagogiske tilbudet barnehagene gir, noe som er en viktig forberedelse til seinere skolestart. Et tilbud som omfatter alle barn vil også kunne nå de som har problemer, og slik virke forebyggende. Gratis tid vil bety mye for småbarnforeldres økonomi, og bidra til å utjamne forskjeller barnefamilier imellom.

Offentlig styring av barnehagetilbudet

Kommunene skal ha et overordnet ansvar for og mulighet til å styre det totale barnehagetilbudet. Samtidig har den kraftige økningen i antallet barnehageplasser de siste årene vært mulig fordi det er satset på en blanding av offentlige og private utbyggere. Også i framtida vil barnehager drevet av private utgjøre en viktig del av barnehagemassen. Det er imidlertid behov for å gå gjennom samarbeidsformene mellom kommunale og private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud, blant annet hva gjelder prioritering av funksjonshemmede og tilrettelegging for barn med innvandrerbakgrunn. Dessuten må satsene for foreldrebetaling også gjennomgås.

Skolefritidsordningen

Grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningen.Vi vil sikre rett til skolefritidsordning for elever i 1.- 4. klasse. Dette skal finansieres ved driftstilskudd fra staten, egenbetaling fra foreldrene og tilskudd fra kommunene. Det bør være maksimalgrenser for nivået på foreldrebetalingen. Innholdet i skolefritidsordningen skal utvikles lokalt i kommunene i samarbeid mellom skole, musikk- og kunstskole og frivillige organisasjoner. Kulturaktiviteter som tradisjonelt har foregått på kveldstid, for eksempel idretts- og musikktilbud, bør i størst mulig grad legges inn som en del av skolefritidsordningen for de minste barna. Vi vil sikre at også barn med særskilte behov har mulighet til å benytte skolefritidsordningen.

Når omsorgen svikter

Noen barn lever i familier hvor det skjer alvorlig omsorgssvikt og overgrep. Dersom familien svikter, har samfunnet ansvar for at barn får den tryggheten de har krav på. Barnevernet er kraftig forbedret de siste årene. Vi vil fortsatt ha en sterk satsing på et barnevern som skal ha høy kompetanse og kvalitet. Vi ønsker samarbeid sentralt og lokalt mellom barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, skole- og helsetjeneste. Vi vil ha et barnevern som er åpent og som alle har kunnskap om. Som et ledd i gjennomgangen av barnevernstjenestene bør også fosterhjemsomsorgen tas opp med sikte på å styrke dette området. Barnevernet og andre som er i daglig nærkontakt med barn, må gjøre en særlig innsats for å følge opp og støtte barn som vokser opp i familier med rusproblemer. Arbeidet med å bekjempe seksuelle overgrep mot barn er et nasjonalt ansvar. Viktigst er det å skaffe kunnskap slik at overgrep kan forebygges, og slik at barn som er misbrukt gis riktig støtte og hjelp. Krisesentre og støttesentre for incestofre må gis tilstrekkelige økonomiske rammer. De som gjør seg skyldige i overgrep må slås hardt ned på ved utformingen av strafferammer, og det må settes inn behandling for å hindre at nye overgrep skjer.

Lik rett til utdanning

Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til utdanning.

Utdanning er ett av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale forskjeller og for vekst og utvikling i arbeids- og næringslivet. Vi vil sikre gjennomføringen av tiårig grunnskole økonomisk og innholdsmessig, bygge videre på erfaringene fra Reform 94, gå inn for å øke antallet lærlingeplasser ytterligere og gi flest mulig adgang til høyere utdanning. Studentboliger, barnehager og andre tiltak for studentvelferd skal bidra til bedre levekår for studenter. Dessuten må studiefinansieringen forbedres særlig for elever i videregående skole. Elever med særskilte behov skal sikres likeverdige muligheter til en fullverdig utdanning. Private skoletilbud må ikke undergrave fellesskapets mulighet til både økonomisk og innholdsmessig å gi et enhetlig skoletilbud som omfatter alle. Desentraliserte videregående skoletilbud skal bestå. I tillegg må en legge til rette for å videreutvikle slike utdanningsformer, og dette skal gjelde også på høyskolenivå.

Grunnskolen

Enhetsskolen skal favne alle, og skolestart for seksåringer og tiårig grunnskole vil sikre barn og unge et best mulig utgangspunkt. Den nye grunnskolen skal motvirke ulikheter og utdanningsforskjeller. Skolen må gi et felles grunnlag og skape vekstmuligheter for den enkelte. Den skal fremme både nasjonal standard og lokal variasjon, internasjonal bevissthet og egenidentitet. Opplæringen må legges til rette for den enkelte og for de ulike aldersgruppene. Alle skal ha utfordringer som utvikler perspektiv og læringsevne. Den nye tiårige grunnskolen er delt i et småskoletrinn, et mellomtrinn og et ungdomstrinn, med hvert sitt særpreg i innhold og arbeidsmåte. Reformen i grunnskolen må følges opp og evalueres underveis, slik at det sørges for god kvalitet i innhold, et godt fysisk ute- og innemiljø, flerbruksskoler og en trygg skolevei. Vi vil sikre gjennomføringen av reformen både økonomisk og innholdsmessig, slik at alle kommuner kan gi et likeverdig tilbud. Et ledd i dette er å oppdatere lærerutdanningen og gi framtidige lærere en solid faglig og pedagogisk plattform. Lærerstudiet må være yrkesrettet med pedagogisk teori og praksis som et gjennomgående element.

Videregående opplæring

Reform 94 sikrer videregående opplæring som leder til et yrke eller til studiekompetanse. Alle 16-19 åringer har rett til treårig videregående opplæring i skole eller bedrift, og de har krav på å komme inn på ett av de tre grunnkursene de søker på. Antallet lærlingeplasser er økt som en følge av reformen. Dette er en utvikling som må fortsette. Staten skal bidra til at dette skjer, men et godt resultat er avhengig av at den enkelte bedrift både i offentlig og privat sektor tar ansvar for å opprette lærlingeplasser. Dette vil i neste omgang tjene virksomhetene ved at de får tilgang til ungdom med utdanning tilpasset arbeidslivets krav. Bedrifter som er for små til å ha lærlinger alene må gå sammen og danne opplæringsringer. Det må være en særlig forpliktelse for offentlig sektor å følge opp med tilbud innenfor nye yrker som nå er omfattet av lærlingeordningen. Dette gjelder blant annet barne- og ungdomsarbeidere, omsorgsarbeidere, aktivitører og renholdsoperatører. En ekstra innsats for flere lærlingeplasser i kommuner, fylkeskommuner og stat vil gi flere nødvendig opplæring, og sikre kvalifisert arbeidskraft til offentlig sektor. Rådgivningstjenesten i skolen skal oppgraderes, og kontakten mellom skolen og arbeidslivet skal styrkes ytterligere. Vi vil følge opp Reform 94 med løpende vurdering av hvordan tilbudet fungerer ut ifra den enkelte elev og arbeidslivets behov for kunnskap. Folkehøyskolene vil fortsatt ha en viktig plass i utdanningssystemet. Skoleslaget er med sin frie arbeidsform et viktig supplement for mange elever. Ordningen med gjesteelever fylkeskommunene imellom må utformes og praktiseres til elevenes beste. Elevene skal ha innflytelse i skolehverdagen og trekkes med slik at de kan ta større ansvar for egen læring. De skal sikres mulighet til å kunne delta i elevdemokratiet og i politisk arbeid.

Vurdering

Vurderingen skal motivere elevene til innsats og til å bruke sine evner og anlegg. Den skal gi nødvendig tilbakemelding til elev og foreldre, gi veiledning og inspirasjon, samtidig som den dokumenterer den enkelte elevs kompetanse. Siden vurderingen skal bidra til å fremme motivasjon og lærelyst hos elevene, er veiledning særlig viktig. Vi vil at elevene skal settes i stand til å reflektere over eget arbeid, egen arbeidsinnsats og framgang. I småskolen og på mellomtrinnet skal vurderingen være uformell. På ungdomstrinnet skal elevene få både uformell og formell vurdering. Lovfestet rett til plass i videregående skole har gjort betydningen av den formelle vurderingen vesentlig mindre. Vi vil derfor utvikle evalueringsformer som gir elevene en mer grundig og konstruktiv tilbakemelding på arbeidet. Vi vil styrke den uformelle vurderingen, og alternative prøveformer som «åpen-bok-eksamen» og tverrfaglige tester skal prøves ut. I videregående skole vil vi beholde en kombinasjon av formell og uformell vurdering. Evalueringen må gjennomgås med sikte på å gi elevene grundigere tilbakemelding, med større vekt også på andre vurderingsformer enn karakterer.

Utdanningsfinansiering for elever i videregående skole

Den enkeltes utgifter forbundet med videregående utdanning er store. Særlig virker utgiftene til bøker tyngende. Retten til videregående opplæring må også innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen sikres. De som måtte ta opp lån mens de gikk på videregående, er i dag blant de som har størst problemer med å betjene gjelden. Elever i videregående opplæring har heller ikke nydt godt av de siste årenes kraftige økning i stipendandelen. Vi vil derfor forbedre støtten til elever i videregående skole. Den skal som hovedsak gis som stipend. Målet er å fjerne låneadgangen og gi all støtte til garantielever i videregående skole i form av stipend. Vi vil styrke det behovsprøvde grunnstipendet for hjemmeboende garantielever, og borteboende elever skal fortsatt ha rett til et eget stipend. For å redusere elevenes bokutgifter vil vi etablere en utlånsordning for skolebøker knyttet til den enkelte videregående skole.

Høyere utdanning

Universitet og høyskoler er knyttet sammen i Norgesnettet, som bygger på prinsipper om konsentrasjon, samarbeid og faglig arbeidsdeling. Dette gir et bredere tilbud, bedre kvalitet og gjør det enklere å skifte studiested. Vi vil fortsatt øke kapasiteten på prioriterte fag ved universiteter og høyskoler. Studieplasser og ressurser skal fordeles slik at den enkelte sikres mulighet til å ta høyere utdanning uavhengig av bosted, sosial tilhørighet, kjønn og funksjonsdyktighet. Arbeidsvilkårene for studenter skal legges bedre til rette, så flest mulig kan gjennomføre sine studier på normert tid. Dette innebærer blant annet at veiledningskapasiteten må styrkes for dem som tar hovedfag. Vi er i dag ikke flinke nok til å utnytte ressursene på høyskoler og universiteter. Derfor vil vi søke å skape ordninger som trekker større veksler på lokaler og vitenskapelig ansatte i en større del av året. Slik vil vi kunne redusere samlet studietid og gi flere mulighet til studieplass.

Utdanningsfinansiering i høyere utdanning

Studiefinansieringen skal gjennom stipendordninger og lav rente bidra til likeverdige økonomiske muligheter til å ta høyere utdanning. Statens lånekasse for utdanning er derfor ikke en vanlig bank, men et politisk redskap for å nå disse målene, både under og etter studiene. Hovedtyngden av subsidier i utdanningsfinansieringen skal gis i studietiden. Vi vil sette den generelle stipendandelen til 30 prosent, og utvide ordningen med ettergiving av deler av utdanningslånet ved fullført utdanning. Muligheten til å få ettergitt lån som stipend ved fødsel og sykdom skal opprettholdes. Det skal fortsatt være rentefritak i studietiden. Prøveordninger som gjør det mulig å motta studielån i tolv måneder pr. år er tiltak som skal vurderes for å gjøre utnyttingen av ressursene i høyere utdanning bedre. For å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen, vil vi foreta forbedringer i INTB-ordningen (Inntektsavhengig nedsetting av terminbeløp). De som har lavest inntekter skal ytterligere få redusert prosentandelen de skal betale tilbake. Tidsrommet som INTB-ordningen kan omfatte, skal utvides til ti år. Samtidig vil vi vurdere en viss gjeldssanering etter tretti år med nedbetaling.

Eldre år

Arbeiderpartiet vil sikre deltakelse og trygghet for de eldre.

Eldre skal ha økonomisk sikkerhet og trygghet for at den nødvendige pleie og omsorg er der når de trenger det. En god eldreomsorg er nødvendig for å sikre alle denne tryggheten. Like viktig i eldre år er deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og representasjon i politiske organer på lik linje med andre aldersgrupper. Forskjellene eldre imellom er like store som i befolkningen som helhet. Derfor må fordelingspolitikken også omfatte eldre.

Ta eldres erfaringer i bruk

Eldrepolitikk dreier seg om langt mer enn eldreomsorg. Pensjonister er en av samfunnets største og dårligst utnyttede menneskelige ressurser. De representerer kunnskaper, meninger og erfaringer som behøves i politikk og samfunnsliv for øvrig. Det bør legges til rette for at pensjonister kan være medhjelpere i skoler og barnehager på frivillig basis. Dette kan organiseres både med utgangspunkt i eldresentre og ulike organisasjoner. Frivillighetssentraler er en annen måte å koble menneskers behov for omsorg, kunnskap og hjelp med andre menneskers behov for å bidra med det samme. Arbeiderpartiet vil fortsatt støtte opp om slike tiltak.

Eldresentre

Eldresentre er et aktivitets- og servicetilbud som retter seg mot alle hjemmeboende eldre. Gjennom satsing på eldresentre kan behovet for pleie og omsorg utsettes og forebygges ved at den enkelte får tilbud om aktiviteter, kontakt med andre og mulighet til å gi eller få hjelp. Samling og samtale på eldresentre gir økt mulighet til å oppdage og følge opp problemer som feil ernæring, ensomhet og vold. Vi vil legge forholdene til rette slik at alle kommuner skal kunne tilby aktivitet og deltakelse på eldresentre. Brukerne skal ha medinnflytelse i styringen av sentrene.

Demokrati og medbestemmelse

Det er lovpålagt at alle kommuner og fylker skal ha eldreråd. Denne ordningen skal videreføres og sikre eldre innflytelse i saker som særskilt angår dem. Det er også viktig å stimulere til og legge til rette for deltakelse i det ordinære organisasjonslivet og i de politiske partiene. I dag er omlag en fjerdedel av befolkningen nesten uten representanter fra sin aldersgruppe i kommunestyrer, fylkesting og Stortinget. Arbeiderpartiet og de øvrige politiske partiene har et ansvar for å sikre bred aldersmessig representasjon i folkevalgte organer.

Trygghet for omsorg av god kvalitet

Den dagen de trenger det, skal alle ha trygghet for at de får et tilpasset omsorgstilbud av god kvalitet. Behovene er mangfoldige, og det må tilbudene også være. Omsorgskjeder som omfatter alt fra noen timers hjelp i hjemmet, via omsorgsboliger til heldøgns pleie i sykehjem, skal sikre et tilbud tilpasset den enkelte. I årene som kommer vil vi særlig satse på en økning i antall omsorgsboliger. Dette er tilbud som sikrer en kombinasjon av nødvendig omsorg og mulighet til å styre sin egen tilværelse ved å ha egen bolig. Kvaliteten på tjenestene i eldreomsorgen skal sikres gjennom egne forskrifter. I løpet av en femårsperiode vil vi arbeide for at flersengsrom i institusjonene gjøres om til ensengsrom, slik at de som ønsker det får eget rom. Dette skal følges opp av en forpliktende plan for økning i antallet sykehjemsplasser, slik at de som har behov for omfattende omsorg og pleie, får et tilbud. Kommunene skal sikres overføringer som gjør det mulig å etablere eldreomsorg av god kvalitet. Arbeiderpartiet vil derfor øke bevilgningene til eldreomsorg ytterligere i årene som kommer. I forhold til de som vil og kan greie seg i en selvstendig bolig, må det offentlige først og fremst bruke ressurser på nødvendige tjenester og pleie. Bygging av eldreboliger og utbedringer av boliger slik at de er tilpasset eldres behov, må i større grad ivaretas i samarbeid mellom den enkelte, ulike kooperative tiltak og kommunene.

Forebyggende helsearbeid

Eldre har ofte flere helseplager enn andre aldersgrupper, men også blant eldre mennesker kan ulike lidelser unngås eller reduseres. Forutsetningen er at symptomer blir oppdaget tidlig slik at sykdom kan forebygges. Det bør derfor regelmessig foretas helsekontroll blant eldre. Forebygging kan både spare den enkelte for plager, og helse- og sosialtjenestene for kostbar behandling i etterkant. I tillegg bør det satses på å forebygge ulykker ved å utplassere praktiske hjelpemidler og foreta mindre utbedringer i hjemmet til den enkelte.

Folketrygden skal fortsatt sikre pensjonistenes økonomi

Folketrygden skal være grunnmuren i et solidarisk pensjonssystem. Alle skal sikres en grunntrygghet gjennom minstepensjon og en tilleggspensjon som står i forhold til tidligere inntekt. Det skal ikke rokkes ved opptjente rettigheter. Flertallet av dagens pensjonister har det bedre økonomisk enn noensinne, men det er store forskjeller pensjonister imellom. Flere av pensjonistene vil i framtida få samme inntektsnivå som mange lønnstakere. Vi vil derfor gradvis legge opp til en tilnærming av skattenivået for de høyeste pensjonene og tilsvarende lønnsinntekter. Det skal fortsatt ikke betales skatt av minstepensjon. Minstepensjonister som har det vanskelig økonomisk skal løftes opp, blant annet gjennom bostøtteordninger.

Et solidarisk helsestell

Arbeiderpartiet vil øke innsatsen for å gi alle som blir fysisk eller psykisk syke, god og kvalifisert hjelp i tide.

Dette kan bare skje ved at mer ressurser brukes til å bygge et felles offentlig helsevesen, som setter pasientenes behov i sentrum og ikke forskjellsbehandler mennesker. Særlig kan kapasiteten ved sykehusene utnyttes bedre for å hjelpe flere og redusere ventetidene.

Helsefremmende innsats

Størstedelen av de faktorer som påvirker vår fysiske og psykiske helse - som livsstil, familiesituasjon, sosialt nettverk, arbeidsmiljø, levekår, rusmidler, mobbing, vold, trafikkulykker, støyplager og forurensninger av mat, vann og luft - tilhører andre samfunnsarenaer enn helsevesenet. Derfor må vi legge økt vekt på helsekonsekvenser når politiske beslutninger på ulike felter fattes. Kommunenes ansvar og muligheter til å drive forebyggende arbeid skal styrkes. Om ressursene til både forebygging og behandling samles på en hånd, vil motivasjonen og mulighetene for å vri midlene mot mer forebygging, øke. Hver kommune og fylkeskommune må lage sin samlede forebyggingsplan i forhold til fysisk og psykisk helse, hvor særlig innsats innenfor skolen, trafikk- og samferdselsektoren og forebygging av hjemmeulykker skal prioriteres høyere. Enkelte forhold som særskilt angår kvinner, fanges ikke godt nok opp innenfor helsesektoren. Det må særlig rettes økt oppmerksomhet og innsats mot det forebyggende arbeidet. Dette må inkludere forskning om årsaker og mulige behandlingsmetoder knyttet til typiske kvinnelidelser, som for eksempel kreftformer og fibromyalgi. Vi vil også styrke kunnskapen på området fosterdød og spedbarnsdødelighet. Kvinner skal sikres mulighet til regelmessige kontroller ved mammografi. Slik vil flere tilfeller av brystkreft oppdages og kunne behandles med vellykket resultat.

Pasienten i fokus

Pasientene må oppleve et imøtekommende og serviceinnstilt helsevesen. Ellers vil utrygghet og plager kunne øke i en for øvrig vanskelig livssituasjon. Det skal være enkelt å nå fram til de aktuelle somatiske eller psykiatriske tjenester når man søker hjelp. Svartidene ved henvendelser må være korte. Pasientene skal ha god og oppdatert informasjon om ventetid før undersøkelser, innleggelser eller operasjoner, så de ikke blir gående i det uvisse. Tidspunkt for videre behandling må avtales så snart som mulig og være forpliktende for begge parter, slik at pasienter ikke opplever å bli sendt hjem med uforrettet sak. Under oppholdet bør pasientene få tilgang på ulike servicetilbud som fins ellers i samfunnet som aviser og lesestoff, fjernsynskanaler, bibliotektjenester, musikk og kioskvarer. Slike tilbud kan gis i samspill med private tjenesteytere og betales av brukerne, så helsevesenets egne ressurser ikke belastes.

Primærhelsetjeneste

Befolkningens behov for helsefaglig hjelp og behandling bør i størst mulig grad dekkes av primærhelsetjenesten i nærmiljøet. Den må utvikles i kvalitet og omfang slik at den kan hindre overforbruk av spesialisthelsetjenester. Allmennlegetjenesten skal utbygges for bedre å imøtekomme befolkningens behov for oppfølging, rask tilgjengelighet og fast legekontakt. På en del arbeidsplasser trengs dessuten en bedre og mer tilgjengelig bedriftshelsetjeneste. Helsestasjonene må gis et ansvar for svangerskapsforebyggende arbeid, slik at deres virksomhet kan dekke ungdoms behov for prevensjonsveiledning. De bør også samarbeide med hjem, skole, idrettslag og andre berørte om tiltak for å forebygge og behandle spiseforstyrrelser. Kommunenes ansvar for medisinsk rehabiliteringsarbeid overfor mennesker som utskrives fra institusjoner og sykehus, må defineres klarere og tjenestetilbudet på dette området styrkes.

Poliklinisk behandling

Stadig flere sykdommer og helseplager kan behandles bedre og mer effektivt poliklinisk, det vil si uten innleggelse. Mer satsing på tidlig poliklinisk behandling og dagkirurgi kan bidra til at folk i mindre grad plages med langvarige og tiltakende lidelser. Det vil også være best for pasientene å bo hjemme under behandlingen når dette er mulig og forsvarlig. Derfor må polikliniske tiltak bygges ut på flere felter, slik at fysiske og psykiske lidelser kan oppdages tidligere og flere kan hjelpes raskere. Innen psykiatrien vil satsing på distriktspsykiatriske sentre være viktig for å imøtekomme dette behovet. Innenfor somatikken kan det ved omlegginger på somatiske sykehus og i akuttapparatet etableres flere dagtilbud som tar seg av undersøkelser, operasjoner og behandlinger som ikke forutsetter innleggelser. Ny informasjonsteknologi vil gi polikliniske helsetjenester over hele landet større muligheter for å utføre undersøkelser og inngrep i samarbeid med sykehusene.

Modernisering

For at sykehusene skal kunne brukes bedre og mer effektivt, må bygningsmasse og utstyr være moderne og i god stand. Også for pasientenes og de ansattes trygghet og trivsel er det avgjørende at sykehus, institusjoner og polikliniske tiltak framstår som innbydende og velholdte. Behovet for anskaffelser av ny teknologi på felter som telemedisin vil dessuten være økende. Det må derfor i kommende år gjennomføres en omfattende opprustnings- og investeringsplan innen helsevesenet. Her bør blant annet bygging av sykehoteller og sykehjemsplasser for utskrivningsklare pasienter fra både somatiske og psykiatriske sykehus inngå. Ellers vil det oppstå nye flaskehalser i form av mangel på sykehussenger når behandlings- og operasjonskapasiteten skal brukes bedre. Likeledes skal utbyggingen av hjelpemiddelsentraler og hjemmetjenester som kan bidra til at pasientene slipper lengre sykehusopphold, trappes opp.

Personellressurser

Begrenset tilgang på personell har lenge vært en vesentlig årsak til slitasje og kostnadspress i helsevesenet. Det må særlig utdannes flere leger, sykepleiere, psykologer og operasjonsteknikere. Fullmaktene til å planlegge, organisere og godkjenne utdanningen, og til å fordele personellressursene, må ligge hos offentlige myndigheter og ikke overlates til profesjonenes organisasjoner. Mye kan også oppnås ved kortsiktige tiltak som gir bedre bruk av nåværende personell- og økonomiressurser. Ordningene for finansiering av avtalespesialister må endres slik at disse knyttes til sykehusene, og kan inngå i et solidarisk felles helsetilbud til beste for alle pasienter. Av samme grunn skal adgangen til å ha bierverv innen private konkurrerende tilbud reguleres strengere. Samtidig må normalarbeidstid, turnuser og bakvaktordninger tilpasses bedre til hva som kan gi en bedre bruk av sykehusene. Personellmangelen er i dag særlig stor i distriktene. Et viktig virkemiddel for å sikre tilgangen på helsepersonell i distriktene, er økt utdanningskapasitet særskilt i Nord-Norge.

Helhetsstyring

Dersom den samlede somatiske og psykiatriske sykehuskapasiteten skal utnyttes fullt ut, må pasientstrømmen styres effektivt dit det er ledige plasser, uansett fylke eller helseregion. Den såkalte gjestepasientordningen skal utformes og gjennomføres slik at den bedre fremmer en slik målsetting. Nasjonale myndigheter må ha et klart ansvar for å påse at dette skjer, og for å følge opp resultatkrav knyttet til rammebevilgningene. Det er nødvendig å etablere mer standardiserte kriterier og rutiner som sikrer felles praksis for føring av ventelister, slik at sammenlignbare resultatkrav kan ligge til grunn i alle fylker. Det skal legges opp til en funksjonsdeling mellom sykehusene som bedre sikrer høy kvalitet på pasientbehandlingen og raskere avvikling av ventelister. For å stimulere til best mulig ressursbruk bør deler av sykehusenes inntekter knyttes til hva de faktisk utfører. Samtidig skal de gis en grunnleggende rammefinansiering som sikrer trygghet og forebygger forskjeller i helsevesenet. Samarbeidet mellom hjemkommunene og sykehusene om overføring av ferdigbehandlede pasienter må forbedres, slik at disse ikke opptar sykehussenger eller blir korridorpasienter. Rikstrygdeverkets refusjonsordninger overfor private sykehus og spesialister må endres med den klare målsetting å frigjøre midler til å sikre fagfolk og satse på det offentlige helsevesen.

Psykiatriske tjenester

For å sørge for at det psykiske helsevern blir i stand til å ivareta sine økende oppgaver, må den psykiatriske behandlingskjeden vies særlig oppmerksomhet i årene som kommer. Det er nødvendig å gjøre kommunenes forpliktelser mer klare og entydige gjennom lovfesting. De kommunale helse- og legesentrenes psykiatriske og psykologiske kompetanse og evne til å drive forebygging, aktivt ettervern og annet oppfølgingsarbeid må styrkes. Det oppfordres også til samarbeid kommunene imellom om dette. Når pasientene ikke kan få tilstrekkelig hjelp av de lokale tjenestene i kommunene, skal de fylkeskommunale distriktspsykiatriske sentrene tre inn med behandlingstilbud. De må bygges ut i alle fylker og tilby både kvalifisert dagbehandling og korttidsopphold. Som neste ledd i kjeden skal det på regions- og fylkesnivå bygges opp et tilstrekkelig antall psykiatriske sykehusplasser og barnepsykiatriske tiltak av ulike kategorier. I dag er det dessuten mangel på psykiatriske behandlingstilbud rettet mot ungdom, og også denne delen av psykiatrien må styrkes. Dernest må psykiatriske pasienter skaffes egnede bo- og omsorgstilbud i hjemkommunene, slik at de kan unngå lange sykehusopphold når det ikke lenger er aktuelt eller nødvendig å drive aktiv behandling. Bostedskommunene skal ha helhetsansvar for videre oppfølging av den enkelte, både når det gjelder barnepsykiatriske tjenester, øvrig psykisk helsevern og andre tiltak som jobb- og utdanningstilbud.

Alternativ behandling

Det er naturlig og viktig både for samfunn og individ å stadig lete etter nye muligheter til å forebygge og kurere sykdommer og lidelser. Interessen har vært økende for alternative behandlingsformer. De kan være alt ifra tradisjoner som har egen yrkeskvalifisering og dokumenterte resultater, til metoder med uklare effekter. De alternative tradisjonenes vektlegging av kosthold, livsstil og de menneskelige sidene ved behandlingen har hatt viktige ringvirkninger. Pasientens beste må uansett være utgangspunkt for nytenkning og omstilling. Ofte vil mangfold i seg selv ha verdi for å bygge opp en bredere erfaringsbakgrunn. Det bør derfor gjennomføres en mer systematisk forskning og evaluering av de ulike alternative behandlingsformene, slik at man bedre kan vurdere deres muligheter og framtidige plass i det totale helsestellet. I helsevesenet må det legges bedre til rette for at leger og sykepleiere skal kunne skaffe seg kunnskap om alternative behandlingsformer gjennom etter- og videreutdanning.

Bekjempelse av kriminalitet

Arbeiderpartiet vil sikre enkeltmennesket trygghet og forbedre fellesskapets evne til å hindre at lovbrudd skjer.

Nærpolitiet skal bygges ut så det kan drive mer forebyggende arbeid og øke innsatsen mot hverdagskriminalitet. Tiltak som strengere våpenlov og soningsplaner for fanger vil bidra til et tryggere samfunn.

Kriminalitetsforebygging

En viktig del av kriminalitetsforebyggingen består i å utvikle gode fritidstilbud og holdningsskapende tiltak rettet mot barn og unge. Dersom mobbing, vold, narkotikasalg, hærverk og nasking blir sett mindre alvorlig på i ungdomsmiljøene, vil slik virksomhet og lovbrudd for øvrig kunne tilta. Forbud mot mobbing skal lovfestes, slik at alvoret i å plage andre blir klarere for alle. I skoleverket og under vernepliktstjenesten bør temaer som vold og trakassering inngå i undervisningsplanene. Hver enkelt skole skal utarbeide handlingsplaner mot vold og mobbing, og ordningen med elevmekling må utvides. Spekulasjon i vold på videofilmer og i ulike TV-kanaler kan bidra til å skape voldskultur og voldelige holdninger. Det bør derfor fastsettes tilsvarende rutiner og regler for kontroll med videogram som for kinofilmer. Den samme norm for voldsscener må gjøres gjeldende for norske fjernsynskanaler som for kinovisning.

Tilstedeværelse

Menneskelig nærvær er i seg selv trygghetsskapende. Frykt og usikkerhet får ikke lett grobunn i trivelige og velholdte utemiljøer der folk ferdes. Alle som arbeider med renhold og andre oppgaver på gateplan, i parker, på kirkegårder, stasjonsområder og andre offentlige steder, er med og skaper trygghet. Nærmiljøer blir tryggere når beboerne bryr seg, og vet hvordan de skal opptre om de blir vitne til vold, kriminalitet og hærverk. I utsatte boligstrøk kan bomiljøarbeidere motvirke konflikter og forfall. Å engasjere unge arbeidsledige som kameratstøtter på skolene, forebygger trakassering og gir ungdom gode og viktige sysselsettingsplasser. Særlig i bystrøk kan nærvær av ansvarsbevisste medmennesker bidra til trygghet. Langt flere av dem som avtjener sivil vernepliktstjeneste, bør utføre voldsforebyggende arbeid i samspill med skoler, ungdomstiltak, eldresentre og frivillige organisasjoner. Det vil her være viktig å trekke med foreldre, ungdommen selv og andre i natteravngrupper, ungdomspatruljer og annen folkelig mobilisering mot vold og de forhold som skaper voldelig adferd.

Mer nærpoliti

Synlig politi skaper trygghet og forebygger kriminalitet. Det bør legges opp til en tett og nær kontakt mellom politiet og befolkningen, slik at alle får sine faste polititjenestemenn å henvende seg til. Hver nærpoliti sin gate eller sitt bomiljø, er en tillitsskapende arbeidsform som gir politiet god kunnskap om de lokale problemene. Faste politikontakter som jevnlig besøker skoler, eldresentre, barnehager, fritidsklubber og andre samlingssteder for å informere og bli informert, forebygger usikkerhet. Den viktigste målgruppen for politiets forebyggende arbeid bør være ungdom i risikosonen. Det skal legges vekt på oppsøkende arbeid i ungdomsmiljøene for å motvirke gjengkriminalitet og voldelig rivalisering mellom ungdomsgjenger. Det bør etableres flere nærpolitienheter der dette er formålstjenlig for å bidra til trygghetsfølelse og mer tilgjengelige publikumstilbud. Vi vil også ta vare på lensmannsetatens lokalkunnskap og nærhet til befolkningen i distriktene. Skal slike tiltak kunne drives på bred og permanent basis, trengs det en planmessig utbygging av nærpolitiet. For å muliggjøre dette, må utdanningskapasiteten ved politihøyskolene trappes betydelig opp i årene som kommer.

Trygghet i hjemmet

En stor del av voldsepisodene og tyveri- og vinningsforbrytelsene skjer i hus og hjem. Dersom det er usikkert om politiet har kapasitet til å komme til åstedet og oppklaringsprosenten blir for lav, undergraves tilliten til rettssamfunnet. Kriminaliteten rammer ikke bare ofrene direkte. Mange flere får en følelse av utrygghet og engstelse i hverdagen. Frykt og isolasjon blir fort resultatet særlig blant eldre mennesker. Utbyggingen av nærpolitiet skal møte disse problemene. Mer synlig og tilgjengelig politi i bomiljøene vil i seg selv redusere hverdagskriminalitet og frykt. Men også andre tiltak som politiets samarbeid med barnevernet om barnevernsvakt og aksjon Nabohjelp har stor betydning. Trygghetsalarmer og følgetjenester for eldre og andre hjelpetrengende er likeledes viktige for å motvirke utrygghet, og nærpolitiet må delta i etablering av et eget alarmsystem for mennesker som utsettes for voldstrusler. I en stor del av de alvorlige uhellene og episodene i hjemmene er skytevåpen innblandet. Det vil derfor i seg selv være forebyggende om det store antallet private våpen kan reduseres. Behovet for at hjemmeverns- og mobiliseringsvåpen oppbevares i hjemmene skal gjennomgås på nytt med sikte på at ordningen må få mindre omfang. Våpenloven bør bli strengere med nye regler angående oppbevaring og fornying av tillatelser. Et sentralt våpenregister skal opprettes for å øke kontrollmulighetene og bedre oppfølgingen av våpenlovens bestemmelser.

Reaksjoner

Det er nær sammenheng mellom hvor hurtig et lovbrudd oppklares og straffes, og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Rask reaksjon er nødvendig for å markere samfunnets syn på kriminalitet og ivareta hensynet til ofrene. Det er også uheldig for lovbryteren ikke å få gjort opp for seg innen rimelig tid. Innsatsen for å skape raskere framdrift i straffesakene skal prioriteres ytterligere. Førstegangsforbrytere og voldsutøvere må ikke bli gående lenge uten at samfunnet reagerer. Straffenivået skal være tilstrekkelig høyt til å avspeile alvoret i forbrytelsene og redusere faren for gjentakelser. Bruken av glattcelle bør holdes på et minimum, og ordningen bør vurderes. Individuelle soningsplaner med tiltak som kan hjelpe de innsatte til å føre et lovlydig liv, skal motvirke tilbakefall og knytte an til ettervern. Konfliktråd må benyttes mer aktivt til å forebygge lovbrudd blant unge under kriminell lavalder. For å forbedre mulighetene for at alle opplysninger i en rettssak skal komme fram, bør vitnene gis økt trygghet ved at det etableres et eget program for vitnebeskyttelse.

Ofre for kriminalitet

Offerets stilling skal styrkes. Særlig i voldssaker må dommerne i større grad bruke muligheten til at offeret kan forklare seg uten at tiltalte er tilstede. Den fornærmede part må få god informasjon om siktelsen, gangen i straffesaken og domsresultatet, og ha mulighet til å bli underrettet om hvorvidt siktede er varetektsfengslet, løslatt, e.l. Egne akuttmottak for voldsofre har vist seg å være et godt tiltak for å yte strakshjelp og forebygge etterskader. De bør bygges ut og samarbeide med andre offentlige tiltak om innsats mot gatevold og familievold. Videre havner ofte ofre for datakriminalitet i en særlig konfliktfylt stilling. De kan føle seg tvunget til å ta hensyn til bedriftens eller selskapets renomme og stilling på børsen, m.m. når de vurderer anmeldelse. Det må skapes rutiner og holdninger til denne type kriminalitet som bedre kan hindre at den får spre seg i det skjulte. Teknologisk avanserte kriminalitetsformer stiller nye krav til etterforskningsmetoder, lovgivning og rettsapparat, blant annet når det gjelder vern for offeret. Politiets og rettsmyndighetenes oppmerksomhet om dette feltet bør derfor økes i årene som kommer.

Vold og overgrep mot kvinner

Undersøkelser tyder på at kun en mindre del av det reelle antallet voldtekter anmeldes. Dette er et alvorlig trygghetsproblem som kan reduseres ved ulike støtte- og oppfølgingstiltak og forbedringer i rettsapparatet. I regi av legevakttjenestene skal det bygges opp voldtektsmottak der de rammede kan få kvalifisert hjelp. De skal inngå i et landsdekkende nettverk med kompetanse i forhold til sedelighetsforbrytelser. Krisesentrene over hele landet har også stor betydning for å gi voldtektsofre egnede botilbud og hjelp og oppfølging i en vanskelig periode. Støtten til krisesentrene må videreføres, og det bør rettes økt oppmerksomhet mot å hjelpe barn som kommer til sentrene sammen med voldtektsofferet. Vi vil henstille om at straffeutmålingen for voldtekt økes. I soningsplanene og ettervernet for voldtektsforbrytere skal behandling og forebygging av gjentakelser inngå. Et sentralt DNA-register vil øke mulighetene for å bevise skyldsforholdet. De såkalte utskytningsreglene i forbindelse med oppnevning av legdommere må praktiseres slik at disse i den enkelte sak så langt som mulig består av like mange kvinner og menn. Hallikvirksomhet i forbindelse med prostitusjon er forbudt. Likevel er det få som dømmes for hallikvirksomhet i forhold til det omfanget det antas at denne virksomheten har. Det skyldes at straffeforfølgelse etter dagens lovverk er vanskelig. Vi vil derfor at straffeloven endres på dette området, slik at flere kan pågripes og dømmes for virksomheten. Videre bør hele praktiseringen av straffeloven gjennomgås i et kvinneperspektiv med sikte på å øke kunnskapen og påvirke holdninger i politi, rettsvesen og samfunnet for øvrig.

Økonomisk kriminalitet

Kriminalitetsformer knyttet til hvitvasking av penger, konkursrytteri, økonomisk utroskap, pengetransaksjoner, illegale pengespill, innsidehandel på børsen, m.m. utvikler seg raskt. De er ofte grener av internasjonal organisert mafiavirksomhet. For å avdekke slik kriminalitet bedre, er det behov for høy spisskompetanse og effektivt politisamarbeid over landegrensene. Nye satsinger og bedre regelverk trengs om politi- og rettsapparatet skal kunne møte den økonomiske kriminaliteten på en mer offensiv måte. Ved mistanke om alle typer straffbare forhold må finansinstitusjoner, eiendoms- og fondsmeklere, verdipapirfond og investeringsforetak ha undersøkelses- og rapporteringsplikt til Økokrim. Det skal i større grad gis økonomiske garantier til bostyrer som vil granske mulige ulovligheter i konkursbo som er tømt for verdier. Det bør settes mer inn på å oppspore utbyttet fra økonomiske forbrytelser, og legges ned påstander om beslagleggelse. Heller ikke økonomisk kriminalitet skal lønne seg, og det er av stor betydning at utbyttet fra straffbare handlinger blir inndratt og ikke kan gjemmes unna til etter soningen.

Arbeid mot rusmisbruk

Arbeiderpartiet vil forsterke innsatsen mot rusmisbruk og forbedre behandlingstiltakene så flere kan få egnet hjelp.

Den beste måten å kjempe mot nye og gamle misbruksmønstre på, er å trappe opp det forebyggende arbeidet og begrense rusgiftenes tilgjengelighet. Samtidig skal tiltakskjeden for misbrukere samordnes og styrkes for å hjelpe flere til å mestre eget liv og unngå tilbakefall.

Forebyggende arbeid

Folks egne holdninger og evne til grensesetting kan best hindre utbredelse og misbruk av rusgifter. Det er særlig viktig at barn og unge har kunnskaper og verdier som gjør at de avviser all narkotika og annet rusmisbruk. Nye misbruksmønstre med såkalte designerdrugs og dopingmidler, men også illegal og legal alkohol og blandingsmisbruk, truer ungdomskulturen. For å forebygge rusmisbruk, kriminalitet, mobbing, vold og intoleranse, skal disse og beslektede temaer bygges inn i fagplanene på alle klassetrinn. Helsestasjoner og skolehelsetjeneste skal aktivt informere om symptomer og virkninger av rusmisbruk. Det trengs mer samspill med innvandrerorganisasjonene for å utvikle forebyggende tiltak i de nye minoritetsmiljøene. Skolene og kommunene bør samarbeide med foreldre, borettslag, nærpoliti, fritidsklubber og frivillige organisasjoner om å lage felles forebyggingsplaner i nærmiljøene. Her skal også samspill med lokale utvalg innenfor Arbeidslivets komité mot alkoholmisbruk og narkomani (AKAN) inngå. Arbeiderpartiet vil gå inn for å styrke utekontakten i kommuner med omfattende rusproblemer, og arbeide for flere tilbud til barn og unge av foreldre med rusproblemer.

Begrensning av tilgjengeligheten

Samtidig som folks egen grensesetting i forhold til rusgifter er avgjørende, må samfunnet effektivt begrense tilgjengeligheten. Om det blir lettere for ungdom og andre å skaffe seg rusmidler, øker faren for at flere blir misbrukere. Derfor er det av stor betydning at ingen flere rusgifter legaliseres. Arbeiderpartiet vil konsekvent avvise alle forslag om dette. For effektivt å bekjempe salg og smugling av narkotika med tilhørende organisert kriminalitet, går vi inn for mer og bedre internasjonalt politi- og tollsamarbeid. Det må føres tilsyn med legers utskriving av medisiner, og de skal ha registreringsplikt for alle preparater de anviser. Den som vil drive serveringsvirksomhet må framlegge vandelsattest og skatteattest. Kommunene skal påse at det føres streng kontroll med at bevillingshaverne overholder loven, herunder reglene om overskjenking og om at det ikke skal selges eller skjenkes alkohol til mindreårige. Brudd på bestemmelsene må føre til raske og konsekvente reaksjoner og inndraginger av bevillingen.

Behandling utenfor institusjon

Det beste er om hjelp og behandlingstiltak for rusmisbrukere kan ytes der de senere vil ha sin tilhørighet. Slik blir det lettere å forberede seg på å takle dagliglivets krav og utfordringer uten å falle tilbake til rusmisbruk. Et hjelpeopplegg utenfor institusjon må være helhetlig og omfatte tilpassede jobb- og utdanningstilbud, dagtidsbehandling og relevante boligtiltak med aktiv oppfølging og støtte. Ressursene bør vris mot mer satsing på slik helhetshjelp i hverdagen, istedenfor å brukes ensidig til kjøp av behandlingstilbud i institusjoner. Det bør imidlertid finnes tilgjengelige heldøgnsplasser for korttidsopphold, som eventuelt kan benyttes i særlig vanskelige faser av behandlingen. Barn av rusmisbrukere i krisesituasjoner må også sikres øyeblikkelig hjelp. For å gi tilbakefallsklienter muligheter for å leve et normalisert og verdig dagligliv, vil det være aktuelt å gjøre forsøkene med metadonbehandling permanente. Dette må skje i godt kontrollerte former, og målet om total avvenning gjennom behandling og sosial funksjonsdyktighet skal fortsatt ligge til grunn.

Soningsplanlegging

En stor del av dem som soner fengselsdommer har problemer med rusmisbruk, enten det gjelder narkotika og alkohol eller nye misbruksmønstre. Deres kriminelle handlinger har ofte nær sammenheng med dette. Under soningen er det mulig å legge opp en lengre sammenhengende behandlingsperiode. For å forebygge stadige tilbakefall til kriminalitet og rusgifter, skal det innføres rett og plikt for langtidsnnsatte til soningsplanlegging. Det vil si at kvalifisert personale i samarbeid med fangene skal utvikle forpliktende soningsplaner for den enkelte. De skal blant annet inneholde forebygging og behandling for eventuelt rusmisbruk, og bygge opp de innsattes evne til å mestre egen livssituasjon. Dermed må de også omhandle oppfølgingstiltak for å forebygge tilbakefall etter soning. Dette arbeidet bør gis en langt større plass i fengselsvesenet enn hva tilfellet er idag, og fengslene må tilføres kompetanse og ressurser for å greie oppgaven.

Tilbakeholdelse under behandling

Når det er umiddelbar fare for rusmisbrukeres liv og helse, eller når de ved eget samtykke vil sikre seg mot avbrudd av behandlingen, samt når gravide kvinner er misbrukere, kan det gjennomføres inntak og behandling med tilbakeholdelse i institusjon. Om misbrukere vil ha mer tid på seg enn de fastsatte tre måneder, må de kunne samtykke til en lengre behandlingsperiode med mulighet for tilbakeholdelse. Dermed kan de slippe avbrudd i behandlingen og utskriving med fare for tilbakefall. Det er nødvendig å gi de pårørende en bedre mulighet til å nå fram når de frykter for at deres barns eller nærmestes liv og helse er i fare på grunn av rusmisbruk. Dersom sosialapparatet trass i gjentatte henvendelser lar være å iverksette hjelpetiltak, skal de pårørende kunne påklage saken til fylkesmannen som rette tilsynsmyndighet. Denne må uten opphør undersøke forholdet og gi svar så raskt som mulig.

Oppfølging og ettervern

For rusmisbrukere som er til behandling, må det lages en egen plan med vekt på kontinuitet og samordning av tiltak som skal føre ut av misbruket. Planen skal utformes og følges opp av en egen basisgruppe i hjemkommunen. Den må bygge på tro på at vedkommende ønsker endring, og ta hensyn til den enkeltes muligheter og erfaringer. Alle involverte skal trekkes inn i en kjede tiltak med sosial funksjonsdyktighet som mål. Frivillige organisasjoner kan spille en viktig rolle i å utvikle menneskelig kontaktflate og sosial støtte for rusmisbrukerne. Særlig viktig er det å finne fram til egnede botiltak og opplegg for arbeidstrening eller skolegang. På arbeidplassene kan AKAN-utvalgene være en støttespiller med sitt personkontaktsystem og tiltak for trygge, tilpassede arbeidsforhold. Misbrukerne må ikke overlates til seg selv før målene er nådd, og faren for tilbakefall er svært liten. Det må jevnlig rapporteres til basisgruppa om hvordan rehabiliteringsarbeidet utvikler seg. Det skal innenfor et langsiktig perspektiv på flere år gjennomføres stadige evalueringer av hvordan tiltakene til sjuende og sist har virket.

Organisering av behandlingstilbudet

Det er behov for mer helhetlig styring og omstilling av behandlingstiltakene for å samordne dem bedre, og sørge for at samfunnets ressurser brukes best mulig. Det må utvikles felles krav til de institusjoner som ønsker å inngå i offentlige behandlingsplaner. De skal ha kvalifiserte opplegg for aktiv støtte og oppfølging av klientene etter utskriving, og drive kontinuerlig evaluering og forbedring av egne tilbud. De må ha faste rutiner for rapportering om sine resultater i forhold til tilbakefall og behandlingsavbrudd, og for tilbakemelding fra brukere som er utskrevet. De må samarbeide med statlige regionale kompetansesentre og kunne gjennomføre behandling med mulighet for tilbakeholdelse. Fylkesmannens og fylkeslegens tilsynsansvar skal også omfatte tilsyn med at faglige forutsetninger og avtaler følges opp. For å unngå at mennesker blir kasteballer i systemet, skal det samlede ansvar for tiltak og det alt vesentlige av tilhørende økonomiske ressurser plasseres ett sted. Dette totalansvaret skal ligge i kommunene som har de beste forutsetningene for å vurdere den enkeltes samlede støtte- og behandlingsbehov.

Bedre offentlig ressursbruk

Arbeiderpartiet vil forbedre ressursbruken i offentlig sektor ved å omstille og samordne virksomheten i tråd med nye behov og muligheter.

Selv om vi har en offentlig sektor vi kan være stolte av, er det nødvendig å drive fortløpende effektivisering og omstilling til nye oppgaver. Særlig trengs det klarere ansvarsforhold mellom forvaltningsnivåene og mer fokus på resultater. De offentlige tjenestene forvalter store verdier og fatter beslutninger som berører alle i samfunnet. Det trengs demokratisk styring av dem for å motvirke vilkårlighet, unødig byråkrati og avstand til brukerne.

Resultater

Det legges ofte adskillig større vekt på planer enn på resultater. Folkevalgte organer med tilhørende administrasjon vier sjelden samme oppmerksomhet til rapporter om måloppnåelse som til behandlingen av neste års budsjett. Konsekvensene av svakheter i tjenestetilbudet og manglende gjennomføring av folkevalgte vedtak, kan dermed bli fraværende eller minimale - noe som igjen får signalvirkning. De årlige budsjettprosessene bør gjøres mindre omfattende og arbeidskrevende, slik at tid og ressurser kan frigjøres til mer resultatstyring og oppfølging av offentlige virksomheter som ikke når sine mål. I en fortløpende effektiviserings- og omstillingsprosess, er det viktig å ha en tett og løpende dialog med ansatte som berøres av prosessen, for slik å få et best mulig resultat.

Stimulering

Det skal lønne seg for offentlige etater å lykkes. God ressursbruk og måloppnåelse må i større grad stimuleres og belønnes. Det bør heller gis ekstra midler til dem

som når sine mål, enn til dem som henger etter og går underskudd. Innsparte midler skal i mindre grad inndras fra en budsjettperiode til den neste, og isteden investeres i bedre tjenester. Dokumentert måloppnåelse på prioriterte felter skal stimuleres med ekstra innsatsmidler. For å gjennomføre dette på rettferdig vis trengs det bedre verktøyer for å måle effektivitet, kvalitet og brukerfornøydhet. Etterhvert som disse utvikles på de enkelte fagområder, skal det innføres mer innsatsstyrt finansiering. Slik kan vi sikre at økte bevilgninger kommer befolkningen til gode i form av flere og bedre tjenester. Også ansatte og ledere i offentlige virksomheter skal ha fordeler av å forbedre sin produktivitet. Enten det gjelder avsetninger til opplæring og forbedret arbeidsmiljø eller former for bonuslønn, skal alle ansatte behandles likt.

Tidsbruk

Offentlig sektor legger viktige deler av menneskenes timeplan i bred forstand. På alle felter skal det vurderes om tidsbruken er optimal og tilpasset nye behov. Det bør tas sikte på å forkorte vernepliktstida ytterligere innenfor de rammer som forsvarlig opplæring og beredskap setter. Syketrygdmidler bør i større grad brukes til operasjoner og behandling ved sykehusene, slik at flere kan komme fortere tilbake i arbeid. Dersom offentlige kontorer kunne holde mer åpent når folk har fri, ville mindre arbeidstid gå tapt på at folk må ha permisjon fra egen jobb for å besøke dem. Likeledes vil kortere behandlingstider av plan- og byggesaker spare næringslivet og boligbyggere for forsinkelser og usikkerhet. Bedre bruk av lokaler og personellressurser ved universiteter og høyskoler kan øke studiearbeidet pr. år og redusere den samlede studietida. Slik skal det på alle tjenesteområder kritisk gjennomgås hvordan det offentlige innvirker på befolkningens og samfunnets tidsregnskap.

Klar ansvarsdeling

For å unngå at brukere og klienter blir kasteballer i systemet, trengs det på flere felter en klarere ansvarsdeling mellom kommuner og fylkeskommuner. De ulike offentlige forvaltningsnivåene må ikke kunne skylde på hverandre når personer med behandlingsbehov blir gående for lenge uten å få institusjonsplass. Som hovedregel bør hjemkommunene ha det helhetlige ansvar for å framskaffe egnede behandlingstiltak og finansiere disse. Statlige midler til behandlingstiltak skal i hovedsak gå til kommunene, som en følge av deres primæransvar i forhold til sine innbyggere. Et entydig ansvar for rehabilitering, oppfølging, botiltak, hjemmebesøk og sysselsetting etter opphold i institusjoner må tillegges kommunene gjennom presiseringer i lov og forskrifter - enten det gjelder psykiatrien, barnevernet eller rusmisbrukeromsorgen. Vi vil foreta en bred gjennomgang av ansvars- og arbeidsdelingen mellom kommune, fylkeskommune og stat for å gjøre denne så klar og hensiktsmessig som mulig. Som et ledd i dette vil vi også gjennomgå den lokale statsforvaltningens virkemåte, spesielt med tanke på et smidigere samarbeid mellom stat og kommune på lokalt og regionalt nivå.

Bruk av tilskudd

De offentlige tilskuddsordningene må følges opp med krav og kontroller for å sikre at det blir skapt mest mulig velferd for pengene. Når det offentlige inngår avtaler med private institusjoner innen helsevesenet eller på andre områder, skal man i regelen betale en totalpris pr. tjeneste hvor kapitalutgifter inngår, slik at de samlede kostnader blir ryddige og oversiktlige. Det er nødvendig å knytte resultatkrav og evalueringer til kjøp av plasser ved private institusjoner innen barnevern, psykiatri, eldreomsorg og omsorgen for rusmisbrukere. Private barnehager som krever statlige og kommunale tilskudd skal følge nærmere bestemte sosiale hensyn ved opptak. Refusjoner til leger, fysioterapeuter og psykologer er en stor offentlig utgift som skal styres bedre ved opptrapping av kontrollvirksomheten. Det må også ligge kontrollerbare regler og krav om resultatrapportering til grunn for all offentlig støtte til frivillige organisasjoner. Valg av samarbeidspartnere og konsesjonshavere for busselskaper og ferjesamband som bygger på offentlige tilskudd, skal normalt baseres på bruk av vanlige anbudskonkurranser.

Bedre kjøpere

En stor del av utgiftene i offentlig sektor er kjøp av varer og tjenester. Mer profesjonell innkjøpsstyring i offentlige virksomheter kan føre til store besparelser. Det bør bygges opp innkjøpskompetanse og strategier for å håndtere innkjøp på en kvalifisert og framsynt måte. EØS-reglene gir store muligheter for å sikre at prinsippet om åpne anbudskonkurranser blir anvendt til beste for all offentlig ressursbruk. Statlige, kommunale og fylkeskommunale virksomheter må samordne sine innkjøp for å stå sterkere som kunder og oppnå større rabatter. Den monopolstilling som private laboratorier, apoteker, bokhandlere og andre i praksis har hatt på leveranser til offentlige etater skal oppheves. På alle felter må innkjøpsreglementer og rutiner gjennomgås for å sikre at anbud og forhandlinger brukes konsekvent og effektivt for å oppnå besparelser. Det kan frigjøres betydelige midler til mer velferdsbygging ved reforhandling av avtaler på områder som finansielle tjenester, energiavtaler, husleie og vedlikehold.

Ansvar for fellesoppgaver

Arbeiderpartiet vil bruke fellesskapsløsninger for å skape utjamning og bygge velferd i alle deler av landet.

Offentlig sektor skal fortsatt være vårt viktigste redskap for likestilling, velferd og utjamning. Derfor må den bygges ut og forbedres ved tilføring av økte ressurser. Vi må skape organisatoriske løsninger som gjør offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer. Arbeiderpartiet vil sikre folkevalgt styring av tjenestetilbudet. Det offentlige skal stå bak hovedtyngden av tjenester på viktige velferdsområder, men vi vil også ta i bruk tilbud drevet av ideelle organisasjoner, av samvirkebevegelsen og av private. Tilbud skapt gjennom egeninitiativ fra folk som går sammen om å løse oppgaver til felles beste, er et verdifullt tillegg til offentlige løsninger og et godt alternativ til privat virksomhet som drives på forretningsmessig basis.

Folkevalgt styring av velferdstjenester

Folkevalgt styring av offentlige oppgaver og tjenester kan utøves på ulike måter, avhengig av oppgavens karakter. På mange områder krever offentlig ansvar og styring at oppgaven også utføres i offentlig regi. Myndighetsutøvelse på fellesskapets vegne i regi av politi og forsvar, er eksempler på dette. Det gjelder også hovedtyngden av oppgaver innenfor utdannings-, helse- og omsorgssektoren. Disse velferdstjenestene er blant de viktigste virkemidlene vi har for å skape utjamning og rettferdig fordeling. Derfor må det offentlige styre helheten i tjenestetilbudet og være hovedaktør som tjenesteyter. Dersom private med fortjeneste som mål får overta viktige funksjoner, vil det etterhvert føre til endringer i prioriteringer og svekkelse av de folkevalgtes mulighet til å styre ressursbruken helhetlig og rettferdig. Hensynet til kortsiktige gevinster må ikke medføre tap av helhet, kvalitet, viktig kompetanse og de ansattes rettigheter og trygghet. For å gjøre offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer, vil Arbeiderpartiet ta initiativ til positive omstillingsprosesser. Omstillingen må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner og bygges på grundige behovs- og konsekvensanalyser. Effektiviseringsgevinster må komme brukerne til gode i form av økt tjenestekvalitet og et bredere tjenestetilbud.

Ja til ideelle organisasjoner, samvirketiltak og folks egeninitiativ

Ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak tilbyr tjenester og løser oppgaver på vegne av det offentlige. Disse inngår som en del av offentlige planer på ulike områder, som innen eldreomsorgen og behandlingstiltak for rusmisbrukere. Slike tilbud vil fortsatt være nødvendige for å sikre kapasitet og variasjon. I tillegg tar stadig flere enkeltmennesker og grupper egne initiativ og går sammen om å løse oppgaver til felles beste - gjennom foreldregrupper, grendelag og ulike organisasjoner. Foreldre som starter familiebarnehager er et eksempel på dette. Arbeiderpartiet ønsker å støtte og legge til rette for slike initiativ. Egeninitiativ viser at folk er villige til å ta direkte ansvar for felles velferd, noe som er en styrke for samfunnet. For å skille egeninitiativ fra kommersielle foretak på den ene siden, og fra offentlig tjenesteyting på den andre, vil vi ha en egen lovgivning som klargjør rolle og arbeidsvilkår for slike virksomheter.

Ja til samarbeid med private

På noen velferdsområder samarbeider det offentlige med private om enkelte tjenester. Det gjelder blant annet innen barnehagesektoren. Vi vil fortsatt ha et slikt samarbeid mellom offentlig og privat sektor. En forutsetning for slike løsninger er at det sikres folkevalgt styring med helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudet. Vi vil ikke tillate at kjerneoppgaver innen utdannings,- helse- og omsorgssektoren legges ut på anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgaver på disse områdene må løses gjennom det offentlige. Private tjenestetilbydere skal kun fungere som et supplement. Hvis private står bak hovedtyngden av tilbud på et område, vil muligheten til folkevalgt styring, ansvar og prioritering på dette området over tid svekkes.

Ja til kommunale og statlige bedrifter

Når det folkevalgte ansvaret for en fellesoppgave ikke trenger like nær oppfølging fra dag til dag, er offentlige bedrifter og foretak med egne styrer en egnet organisasjonsform. I en slik offentlig bedrift har styret fullmakter til selv å organisere virksomheten ut fra de mål for tjenestene som er fastlagt av de folkevalgte. Ved å organisere en tjeneste som offentlig bedrift, bevares de folkevalgtes mulighet til å behandle og bestemme mål og strategier for virksomheten. Dette er særlig nødvendig på områder hvor viktige samfunnspolitiske oppgaver skal ivaretas, som innen energiforsyning. Rene markedsløsninger på et område som dette kan føre til private monopoldannelser.

Ja til offentlig eide selskaper

Når vi vil ha folkevalgt styring over oppgaver som skal løses i konkurranse mellom flere aktører i et marked, er offentlig eide aksjeselskaper eller selskap etter særlov egnede organisasjonsformer. Gjennom et offentlig selskap er det mulig å ivareta politiske mål gitt av folkevalgte organer. Samtidig kan virksomheten operere i markedet på samme måte som private virksomheter. Offentlige selskaper sikrer mulighet til politisk styring på områder som det ellers ville være umulig å styre fordi det domineres av private aktører i et marked. Telenor kan for eksempel ivareta viktige politiske mål i et tele- og datamarked preget av sterke private aktører.

Demokratisk styrte anbud

Bruk av anbud i offentlig sektor skal skje på områder der det er reell konkurranse, som innen bygge- og anleggsbransjen. Avtalene som inngås skal være av begrenset varighet og gi muligheter til å kreve reforhandlinger eller utlyse nye anbudskonkurranser. Ved offentlige anbud er det de folkevalgte organer som må bestemme hva som skal utføres, og hvilke krav som skal legges til grunn. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at firmaer som kommer i betraktning ved offentlige oppdrag, skal ha tarifffestede lønns- og arbeidsvilkår. De må ha attest om ordnede skatteforhold, og lærlingeordninger og antikontraktør-klausul må aksepteres som viktige premisser. Dersom hele offentlig sektor konsekvent følger opp dette, vil det gi mer ryddige forhold i næringslivet generelt.

Prinsipielt mener Arbeiderpartiet at studenter, som andre grupper i samfunnet, skal omfattes av fellesskapets velferdsordninger på vanlig måte. I dag er velferden for studenter i stor grad organisert gjennom samskipnader. Vi vil styrke samskipnadenes mulighet til særlig å besørge god barnehagedekning og rimelige utleieboliger for ungdom under utdanning. Her må det tas spesielt hensyn til at kostnadsnivået varierer i ulike deler av landet. Vertskommuner for universiteter og høyskoler har både muligheter og utfordringer knyttet til å huse mange studenter, blant annet når det gjelder press på velferdsordningene. Samtidig kan disse kommunene lettere gjøre seg nytte av forskning til næringsutvikling og verdiskaping. Arbeiderpartiet vil ta initiativ til at forholdene mellom læresteder og vertskommunene skal utredes nærmere.

Medbestemmelse og ansvar

Sosialdemokratiets utfordring er å styrke den gjensidige forpliktelsen mellom individ og samfunn. Fellesskapet må bygge på den enkeltes medbestemmelse og vilje til ansvar.

Alle skal ha samme rett til å styre sin egen hverdag og påvirke utviklingen i samfunnet. Vi tror på individets evne til å se seg selv i forhold til andre, ta ansvar og utøve solidariet. De demokratiske rettigheter gjelder for alle, og alle skal ha samme mulighet til å ta dem i bruk. Men den enkeltes frihet må utøves under hensyn til andre menneskers behov og rettigheter. Ved å skape sterke fellesskap der menneskene tar ansvar for hverandre, kan vi skape like muligheter. Ut av denne likheten springer mangfoldet som demokratiet må bygge på.

Kultur og folkeopplysning har en viktig plass i demokratiet. Kunst kan synliggjøre samfunnsforhold, og den kan skape visjoner om noe nytt. Det kunstneriske uttrykket er både en kilde til opplevelse, innlevelse og til forandring. De frivillige organisasjonene er viktige kanaler for egen kulturutøvelse og engasjement, og for å motvirke avmakt og håpløshet. Den frivillige organiseringen bygger på at vi er sterkere når vi står sammen om å arbeide for en idé, en sak eller en aktivitet, enn når vi står alene.

Folks muligheter til fri ferdsel og opphold i utmark skal forbedres. Naturen som omgir oss skal vi alle ha samme adgang til å benytte. Allmennhetens rett er et overordnet prinsipp i norsk naturforvaltning, og den private eiendomsretten bør ikke stå i veien for friluftsliv og bevaring av naturmiljøet. Artsmangfoldet må sikres gjennom vern, men også ved at hver enkelt tar ansvar og lar kunnskap om bærekraftig bruk av naturen gå i arv.

Informasjonsteknologi gjør kunnskap mer tilgjengelig. Kommunikasjon mellom mennesker over geografiske avstander blir lettere. Dersom økt demokrati og deltakelse skal bli resultatet, betinger det at alle kan få kunnskap om bruk av data, samt adgang til verktøyet som trengs. Hvis ikke kan informasjonsteknologi i stedet skape økt avstand og forskjeller. Derfor er vår fremste oppgave, også i forhold til informasjonsteknologi, å sikre likhet og fordeling.

Genteknologi gir kunnskap om livet ved dets begynnelse og større mulighet til å forebygge nedarvet sykdom. Med mer informasjon og økte muligheter følger også vanskelige valg om hvilke behandlingsmåter vi skal tillate tatt i bruk, og hva slags konsekvenser økt kunnskap om fostre skal ha. Fellesskapet kan til en viss grad forby eller tillate, men økt kunnskap og flere muligheter stiller også større krav til hver enkelts ansvar. Like viktig som å tillate og forby, er det med åpenhet og fri adgang til kunnskap. Gjennom offentlige debatter om disse spørsmålene kan synspunkter klargjøres og holdninger skapes.

Mulighet til aktiv deltakelse i debattene og til å kunne påvirke beslutningene, betinger i det hele tatt innsyn og forståelse. Arbeiderpartiet vil gå inn for at forvaltningen og det politiske miljø skal legge forholdene til rette for større deltakelse i de demokratiske prosessene.

Forbrukere har makt i kraft av sitt antall og sine valg i markedet. Men de skal også ha innflytelse ut ifra sine rettigheter. Derfor er forbrukerorganisering viktig. Det gjelder i privat sektor, men også i forhold til offentlig sektor som hovedtilbyder av velferdsordninger. Offentlig sektor skal møte brukerne på best mulig måte. Vi vil samordne tjenester og informasjon slik at det blir lettere for den enkelte å vite hvor man skal henvende seg. Samtidig vil vi sikre innsyn, åpenhet og svar på henvendelser i rett tid, samt sørge for åpningstider i offentlig sektor som er tilpasset folks behov.

Teknologi og etikk

Arbeiderpartiet vil møte nye teknologiske muligheter med en etisk grunnholdning bygget på respekt for menneskeverdet og individets rettigheter.

Teknologiske nyvinninger gir nye positive muligheter på mange områder. Vi vil utnytte moderne medisinsk kunnskap og teknologi til beste for mennesker innenfor definerte etiske rammer. I noen sammenhenger representerer de nye mulighetene en utfordring for vår etikk. Det gjelder særlig i forhold til helse og behandlingsmetoder. Vårt etiske holdepunkt i møte med nye muligheter skal være det ukrenkelige menneskeverdet. For at de etiske sidene ved den teknologiske utviklingen skal kunne ivaretas, må det være full åpenhet og mulighet til innsyn i forskning og forskningsresultater.

Bioteknologi og helse

Bioteknologi tar i bruk mikroorganismer, menneske-, dyre- og planteceller, eller deler av disse til å fremstille nye produkter. Genteknologi som gjør det mulig å finne arveanlegg og hvordan disse eventuelt kan forandres, er en del av bioteknologien. Genteknologi gir anledning til å helbrede sykdom som tidligere var uhelbredelig. Dette er muligheter vi innenfor erkjente etiske rammer vil ta i bruk. Med unntak av å behandle sykdom hos det enkelte individ, skal det ikke på noe plan skje en planlagt genetisk endring av mennesker. Nye former for fosterdiagnostikk og genetiske tester til bruk etter fødselen skal bare tillates innenfor et offentlig styrt helsevesen. For å styrke tilliten til bio- og genteknologisk forskning innenfor medisinen, skal det være størst mulig åpenhet og mulighet til offentlig innsyn. Bare slik kan nødvendige offentlige debatter holdes i gang. Dette er viktig ut ifra et demokratisk synspunkt, og fordi det bidrar til å etablere normer og verdier i samfunnet.

Personvern ved genetiske tester

Det er i dag mulig å kartlegge den enkeltes genetiske utrustning, og dermed arveanleggene, på et tidlig tidspunkt. Dette gir på den ene siden adgang til å forebygge sykdom som den enkelte er disponert for. Det gir også mulighet til diskriminering og utelukkelse på grunn av vedkommendes genetiske utrustning. Derfor er det nødvendig med et lovverk som sikrer slik informasjon. Opplysninger om den enkeltes arveanlegg må anses som strengt personlige. Den enkelte må selv ta stilling til om slike tester og den informasjonen de medfører er ønsket, og eventuelt gi sitt skriftlige samtykke. Genetiske undersøkelser skal uansett yrke ikke kunne tilbys eller kreves av nåværende eller framtidig arbeidsgiver. Opplysninger om en persons arveanlegg inneholder samtidig informasjon om vedkommendes slektninger. Dette kan være informasjon det vil være viktig at de gis kjennskap til. Ved enkelte arvelige sykdommer der tidlig informasjon kan bli helt avgjørende for sykdommens utvikling og konsekvenser, kan det være aktuelt å gi slik informasjon. For øvrig bør prinsippet om at det skal være den enkeltes frie valg å bedømme hvorvidt man får et bedre liv ved å ha den informasjonen genetiske undersøkelser gir, gjelde.

Kunstig befruktning

Reproduksjonsteknologi for å avhjelpe ufrivillig barnløshet har hatt en rivende utvikling de siste årene. Tilbud om befruktning utenfor kroppen kan i dag gis både ved ufruktbarhet hos kvinnen og mannen. Det skal imidlertid ikke være tillatt å benytte donorsæd eller eggdonasjon i slike tilfeller. Dispensasjoner fra dette kan bare gis dersom særlige medisinske vilkår foreligger. Dette kan for eksempel være tilfeller hvor kvinnen er bærer av alvorlig arvelig sykdom. I slike unntakstilfelle skal den som bærer fram barnet, ansees som barnets mor. Befruktede egg kan oppbevares i nedfrosset tilstand i tre år etter at befruktningen skjedde. Det skal kunne foretas begrenset forskning på overtallige befruktede egg, men ethvert forskningsprosjekt av denne typen skal offentlig godkjennes på forhånd. Behandling av ufrivillige barnløse omfattes ikke av noen ventetidsgaranti, og er derfor avhengig av kapasiteten på det enkelte sykehus. Slik behandling foretatt i offentlig regi bør fortsatt finansieres i samarbeid mellom det offentlige og den enkelte gjennom egenandeler.

Transplantasjon

Transplantasjon innebærer flytting av organer eller vev. Lovgivningen på dette området omfatter overføring av organer eller vev fra et individ til et annet. Organer kan tas fra en levende dersom det er organ eller vev som donor kan unnvære uten å forringe sin egen helse. I slike tilfelle skal donor gi skriftlig samtykke til overføring. Inngrep skal bare foretas når dette ikke innebærer fare for giveren. I tilfeller hvor organ eller vev bare kan tas fra en avdød, vil vi at det skal utformes et regelverk som sikrer at når avdødes samtykke ikke foreligger på forhånd, må pårørende gi sitt samtykke før inngrepet kan skje.

Organer og vev fra dyr

Den genetiske kode er universell og gjelder alle arter. Det foregår nå forsøk med transplantasjon av organer og vev fra genmodifiserte dyr til mennesker. Det bør foretas en bred utredning av alle etiske, medisinske og dyrevernmessige sider av disse mulighetene.

Genmodifiserte planter

Ved å benytte bioteknologi er det mulig å foreta endringer av gener i planter. Hensikten kan være å gjøre dem mer motstandsdyktige og robuste. Positive resultater som mindre bruk av sprøytemidler og større avlinger, gjør dette til teknikker som er ønskelige, og som det bør forskes videre på. Det er imidlertid også på dette området nødvendig med regler som beskytter natur og miljø mot forringelse og overlast. Dette er særskilt viktig fordi det er vanskelig å overskue konsekvensene av å sette ut genmodifiserte organismer i naturen. Kravet må være at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skal skje på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Det skal foregå i samsvar med prinsippet om en bærekraftig utvikling og uten helse- eller miljømessige skadevirkninger. Dette innebærer at man på forhånd så langt som mulig må skaffe kunnskap om hvordan omgivelsene vil reagere ved utsetting av genmodifiserte organismer.

Abort

Arbeiderpartiet vil gjennomføre tiltak for å redusere antallet aborter. Kvinners rett til selvbestemmelse skal sikres.

En reduksjon i antallet aborter skal oppnås ved tiltak som kan øke kunnskapen om og bruken av prevensjon. Det må uansett være kvinnens selvbestemmelse som er avgjørende i spørsmål om svangerskapsavbrudd. Ultralyd og fosterdiagnostikk vil gjøre det mulig å få kunnskap om fosterets tilstand på et stadig tidligere tidspunkt i svangerskapet. Støtte og informasjon til den enkelte kvinne skal styrkes, noe som er særlig viktig for å hjelpe kvinner som på grunn av opplysninger om fosterets helse kan komme i en etisk vanskelig valgsituasjon.

Forebygging av svangerskap

Opplysningsarbeid om samliv og prevensjon og økt tilgjengelighet til prevensjonsmidler er de viktigste virkemidlene for å få aborttallene ned. I tillegg er dette avgjørende for å hindre spredning av seksuelt overførbare sykdommer. Arbeidet bør særlig rettes mot tenåringer og ungdom i alderen 20 - 24 år, fordi det er i disse aldersgruppene aborttallene er høyest. Gutter må også være en særskilt målgruppe. Det skal være obligatorisk undervisning om samliv, seksualitet og prevensjon på alle trinn i ungdomsskolen og videregående skole. Dette må skje i samarbeid med den kommunale helsetjenesten. Lærere som har slik undervisning skal gis særskilt opplæring. Holdnings- og opplysningskampanjer må gjennomføres jevnlig. Disse må ha som utgangspunkt at det for mange ikke først og fremst er manglende kunnskap om prevensjon som hindrer bruk. Tilgjengeligheten til prevensjon skal bedres gjennom utdeling av gratis kondomer i ungdomsmiljøer. I tillegg til at leger kan skrive ut resept på p-piller, vil vi som et forsøk gi kommunale jordmødre og helsesøstre denne retten. Senere vil vi vurdere om dette bør gjøres allment og permanent. Utdeling av gratis p-piller fra helsestasjoner skal settes i gang som en forsøksordning under nøye faglig oppfølging. Høydoserte p-piller, såkalte «angrepiller», bør kunne selges på apotek uten resept. Som et tiltak mot uønskede svangerskap må mulighetene til sterilisering legges bedre til rette.

Retten til selvbestemmelse når kunnskapen om fosterets tilstand øker

Abortloven bygger på kvinnens rett til selvbestemmelse og på et gradert fostervern. Rett til selvbestemmelse må gjelde fordi det er kvinnen selv som best er i stand til å vurdere egen situasjon. Gradert vern innebærer at hensynet til fosteret skal veie stadig tyngre etterhvert som det nærmer seg en situasjon der det kan overleve utenfor mors kropp. Selvbestemmelsen gjelder i dag fram til 12. uke i svangerskapet. Etter 12. uke er det en nemnd som fatter beslutningen i samråd med moren. Etter 18. uke kan svangerskapet bare avbrytes dersom fosteret ikke er levedyktig, eller mors helse står i fare. Stadig mer avanserte former for genetisk fosterdiagnostikk og ultralydundersøkelser gjør at det etterhvert vil bli mulig å få relativt detaljert informasjon om fosterets tilstand før 12. uke. Informasjon om fosterets helsetilstand kan sette kvinnen i en etisk vanskelig valgsituasjon. Vi mener ikke dette krever endringer i kvinners rett til selvbestemmelse. Uansett informasjon er det kvinnen selv som er best i stand til å ivareta både fosterets og sin egen situasjon. Derfor må kvinnens standpunkt vektlegges sterkt også etter 12. uke.

Tilbud om ultralyd og fosterdiagnostikk

Kvinnen får i dag som hovedregel tilbud om ultralydundersøkelse i offentlig regi i 18. uke av svangerskapet. Tilbud om genetisk fosterdiagnostikk, såkalt fostervannsprøve, gis etter 12. uke, men kun til familier i en risikosituasjon og til kvinner over 38 år. Etterhvert vil det ved hjelp av disse metodene bli mulig å få informasjon om fosterets tilstand før 12. uke. Det vil si innenfor grensen for selvbestemt abort. Ultralydundersøkelser tilbys allerede i privat regi før 12. uke. Ultralyd benyttes også ved kartlegging av ulike sykdommer. Det er derfor vanskelig å innskrenke muligheten til bruk av slike undersøkelser i privat regi. I lys av utviklingen på dette området bør det fortløpende vurderes om tilbud om ultralydundersøkelse i det offentlige skal gis på et tidligere tidspunkt i svangerskapet. Dette kan bidra til at det private markedet for slike undersøkelser reduseres. Adgangen til å utføre genetisk fosterdiagnostikk skal forbeholdes det offentlige helsevesenet. Offentlige tilbud sikrer større mulighet til å beholde nasjonal kontroll med hvem som skal gis slike undersøkelser. Det gir også bedre anledning til oppfølging av den enkelte dersom det oppdages at fosteret har sykdom eller utviklingsavvik.

Rådgivning

Det er nødvendig med rådgivning for kvinner som på bakgrunn av kunnskap om utviklingsavvik ved fosteret vurderer abort. I øvrige tilfelle bør dagens ordning med informasjon fra lege, jordmor eller helsesøster om selve abortinngrepet og medisinske konsekvenser av det, forbedres. Vi mener det ikke er grunn til å innføre tvungen rådgivning. Det offentlige må ha hovedansvaret for de som søker råd og veiledning i abortspørsmål. Slik hjelp må gis på nøytralt grunnlag. Aborttallene må reduseres først og fremst gjennom tiltak som kan øke bruken av prevensjon, og gjennom en politikk som bedrer barns kår i samfunnet og gjør det enklere for kvinner å kombinere utdanning og yrkesliv med det å være mor.

Medikamentelt utførte aborter

Abort foretas i dag ved et kirurgisk inngrep. Det skal i tillegg settes i gang forsøk med medikamentelt utførte aborter i regi av det offentlige helsevesenet. Forutsetningen for dette må være at kvinnen følges nøye opp etter aborten. Det bør ikke gis adgang til salg av såkalte abortpiller fra apotekene, da dette ville gjøre kvinnen svært alene om både beslutning og abort. Apoteksalg av abortpiller ville i tillegg gjøre det vanskeligere å forebygge abort, fordi kunnskapen om antall og årsaker ville bli mindre.

Forbrukermakt

Arbeiderpartiet vil gi forbrukerne en sterkere stilling og bedre grunnlag for å gjøre informerte og forsvarlige valg basert på innsikt.

Det er en stor utfordring å sørge for at den enkelte får nok informasjon og kunnskap til å opptre kritisk på markedet. For å tjene brukerinteressene vil vi innføre muligheter for gruppesøksmål, forbedre merkesystemene og forenkle forbrukerbyråkratiet.

Matsikkerhet

Økt internasjonal handel med næringsmidler krever god merking og kontroll. Effektiv matsikkerhet for forbrukerne kan bare skapes gjennom globalt samarbeid. I Verdens handelsorganisasjon og i FN-organer vil Norge gå inn for obligatorisk merking av næringsmidler som er genmodifiserte eller produsert med vekstfremmende hormoner. Kravet til merking av innhold av tilsetningsstoffer skal være absolutt, både i Norge og internasjonalt. Men gode merkesystemer er ikke tilstrekkelig for å gi forbrukerne matsikkerhet. Det må også være enkelt for forbrukerne å skaffe seg kunnskap om hva merkingen betyr, noe de ulike forbrukerinstitusjonene skal bidra aktivt til. Framfor alt må tilsynet med at matvarer og hygiene holder en helsemessig standard som tilfredsstiller regelverket, fungere effektivt i alle ledd - både i forhold til importører, butikker, hoteller, restauranter og næringsmiddelindustrien. Det er nødvendig å forbedre organiseringen av næringsmiddeltilsynet nasjonalt og lokalt for å gjøre det best mulig i stand til å ivareta sine oppgaver. Det trengs forenkling, bedre samordning av det omfattende lovverket, og rolleavklaring mellom det betydelige antallet organer som har ansvar på området.

Informerte valg

Behovet for informasjon som gir forbrukerne grunnlag for å treffe informerte og forsvarlige valg, er økende. Hver enkelt trenger kunnskap for å møte kjøpepress og orientere seg kritisk i den voksende vare- og tjenestejungelen. Aktiv håndheving av forbudet mot villedende reklame er nødvendig for å sikre grensesetting og kritisk oppmerksomhet om nye markedsføringsmetoder. Forbrukerundervisning skal bygges ut i grunnskole og videregående utdanning for å styrke bevisstheten om forbrukerrollen. Særlig gjelder dette kunnskap om merking og varedeklarasjoner, markedsføringsmetoder, låneopptak og gjeldshåndtering, miljøvennlige forbruksmønstre, varegarantier og produktsikkerhet. Prising av tjenestene til yrkesgrupper som leger, tannleger og advokater må bekjentgjøres bedre, slik at brukerne får godt grunnlag for å vurdere og kontrollere prisnivå og regninger. Hvitevarer, kjøretøy og andre produkter som forbruker strøm eller andre former for energi, skal tydelig energimerkes. Miljømerking skal utvikles videre på nye felter og særlig opplyse bedre om hvilke varer som er resirkulerbare.

Rettslig stilling

Dagens masseproduksjon og distribusjon medfører at det kan være et stort antall personer som rammes når et produkt har feil eller mangler. Men kostnadene ved individuelle erstatningssøksmål kan ofte bli store i forhold til tvistebeløpet og den enkeltes økonomi. Derfor er innføring av adgang til å reise gruppesøksmål et viktig tiltak for å styrke forbrukernes muligheter til å gjøre sin rett gjeldende. Det innebærer at enkeltpersoner, organisasjoner eller offentlige etater vil kunne gå til sak på vegne av en gruppe som har interesse av samme søksmål. Videre er trygghet for forbrukerne en forutsetning for at frihandel og det europeiske indre markedet skal fungere etter hensikten. Det trengs nærmere regler for hvordan man løser en tvist mellom forbrukere i et land og et foretak i et annet. Særlig skaper nye betalingsformer som ulike bank- og kredittkort behov for nye avklaringer av forbrukernes rettslige stilling både nasjonalt og internasjonalt.

Tredje part

Forbrukerne rammes ofte som tredje part av konflikter i arbeidslivet. Noen yrkesgrupper og næringsinteresser har spesielle muligheter til å gjøre publikum til ofre for stadige aksjoner og sympatiaksjoner. Dersom dette misbrukes til å presse fram særfordeler med virkemidler som ikke står i rimelig forhold til sakens innhold, undergraves streikeretten og solidariteten i samfunnet. Profesjonsmakt og gruppeinteresser bør ikke kunne utfoldes på en uansvarlig og uforsvarlig måte uten at det tas hensyn til fellesskapets interesser. Lovlig fattede vedtak i folkevalgte organer må respekteres og ikke forsøkes tilsidesatt. Skal avtaleverket gjøres gjeldende på samme måter innen alle fagområder, må det helhetlige ansvaret for dette tillegges hovedsammenslutningene. Det innebærer at arbeidstvistloven bør endres, slik at retten til å kreve forhandlinger forbeholdes hovedorganisasjonene og foreninger som er tilsluttet dem.

Forbrukerinstitusjonene

En rekke offentlige organer og virksomheter steller med forbrukerspørsmål. Nye organer er i stor grad blitt opprettet etterhvert som det har oppstått nye oppgaver, gjerne knyttet til å forvalte ett bestemt lov- og forskriftsverk. Det er behov for å skape en oversiktlig og samordnet organisering av forbrukerinstitusjonene. Utgangspunktet må være en klar rolledeling mellom de som skal utføre de offentlige forvaltnings-, opplysnings- og tilsynsoppgavene, og de som bør utøve en fristilt ombudsfunksjon. Også de lokale forbrukerkontorenes tilknytning og oppgaver skal vurderes nærmere. Hensikten vil være å styrke arbeidet med forbrukersaker ved å bruke de samlede ressursene bedre.

Samvirketiltak

Det finnes ingen bred folkelig organisering rundt generelle forbrukerspørsmål i Norge. Men boligsamvirket og forbrukersamvirket organiserer en stor del av befolkningen på sine arbeidsområder, og gir medlemmene muligheter for demokratisk deltakelse og medvirkning. Også fagbevegelsen, pensjonistforbundet, de funksjonshemmedes organisasjoner, leieboerforbundet og andre interesseorganisasjoner reiser forbrukersaker ut ifra sine ståsteder. De utfører likeledes en rekke viktige tjenester og servicetiltak for sine medlemmer. For å utvikle bedre oppgaveløsning på brukernes premisser, trengs det mer satsing på samspill med samvirkebevegelsen og organisasjonene fra det offentliges side. Dette er særlig nødvendig for å skape nye tilbud som hverdagshjelp i hjemmene, eldreboliger med medlemsskapsordninger, brukernære rådgivningstjenester, full barnehagedekning, flere utleieboliger, og for å nå bedre ut med informasjon om rettigheter og plikter på alle områder.

Brukervennlige offentlige tjenester

Arbeiderpartiet vil gjøre offentlig sektor bedre i stand til å framstå som nær, brukervennlig og punktlig overfor hele befolkningen.

I alle offentlige virksomheter skal det satses på å møte brukerne på en best mulig måte. Særlig viktig er det at folk får svar i tide, varedeklarasjoner om offentlige tjenester, ett sted å henvende seg og at tilbudene er åpne når det trengs.

Ett sted å henvende seg

En vanlig kritikk mot offentlig sektor er at folk blir henvist fra kontor til kontor og fra kø til kø på jakt etter rette vedkommende. Det offentlige må samordne sine tjenester og sin informasjon bedre. Brukerne skal møte et oversiktlig system og i størst mulig grad ha ett sted å rette sine forespørsler. Den nye informasjonsteknologien skaper stadig bedre muligheter til på denne måten å gjøre brukeren til hovedperson. Det bør opprettes felles offentlige servicekontorer i kommunene, hvor publikum kan hente all nødvendig informasjon og rettleiing. For næringsdrivende og etablerere kan lokale næringssentre bli det ene stedet de skal oppsøke for å få hjelp og rådgivning. For mange andre vil samlokalisering av trygde-, arbeids- og helse- og sosialkontorer, samt samarbeidsfora mellom de samme etater, bety at det kan gis bedre og mer helhetlig hjelp. Også de øvrige publikumsrettede tjenester bør gjennomføre lignende tiltak for å gi befolkningen ett sted å henvende seg. I regelen skal alltid den etaten som mottar en henvendelse, ha ansvar for at det skjer en oppfølging enten fra etaten selv eller fra andre offentlige instanser som må bringes inn i saken.

Svar i rett tid

Det finnes som regel gode forklaringer når det trekker ut med svar fra offentlige virksomheter. Men ofte er det mulig å korte ned på saksbehandlingstiden ved å endre rutiner og prioriteringer ut ifra brukerhensyn. Regelverk og forskrifter må på alle områder gjennomgås med sikte på forenklinger som kan øke det offentliges evne til å gi svar i rett tid. Kurante saker skal behandles innen to uker, og saker som krever mer omfattende saksbehandling innen fire uker. Dersom dette av ulike grunner ikke kan skje, skal brukerne få foreløpig svar innen fristen med beskjed om hvor lang tid det påregnes at saksbehandlingen vil ta. Dette er et minstekrav som alle offentlige administrasjoner må følge opp og rapportere om. Dertil bør det være et viktig servicemål at de legger opp til egne og kortere svartider - og tilstreber løsninger som grønne linjer, svar på dagen og saksbehandling på direkten.

Åpent når det trengs

For at offentlige velferdstilbud skal bli mest mulig tilgjengelige, må de tilpasse sine åpningstider bedre til befolkningens behov. Det er lite brukervennlig om offentlige kontorer og kulturtiltak først og fremst holder åpent mens størstedelen av befolkningen er på jobb eller skole. Både ut ifra brukersynspunkt og hensynet til fellesskapets produktivitet bør de offentlige tjenester finne åpningstider som gjør at alle kan oppsøke dem - uten å måtte bruke arbeidstiden til slike gjøremål. Særlig nærliggende må dette være for fritidstiltak som museer, biblioteker, svømmehaller og kunstgallerier. De bør i langt større grad holde åpent i helger og på ettermiddags- og kveldstid når folk flest faktisk har fri. Likeledes må de øvrige publikumsrettede tjenester gjøre sine åpningstider mer brukervennlige og tilgjengelige ved tiltak som langdager og lørdagsåpent. Barnehager, fritidstilbud og andre tiltak for barn bør legge opp planleggingsdager og ferieavvikling slik at det tas best mulig hensyn til barnas og foreldrenes situasjon.

Kvalitet lønner seg

De offentlige virksomheter har ofte monopol på sitt område, og konkurranse med andre kan dermed ikke bli hovedmotivet for å heve kvaliteten. Likevel lønner kvalitet seg mer enn noensinne også i offentlig sektor, og desto viktigere blir det å finne gode metoder for kvalitetssikring. Ett egnet redskap for dette er brukerundersøkelser som kan gi bred informasjon om hvordan tjenestene oppfattes, og om hva som er de største svakhetene. Det samme gjelder punktlighetsgarantier, som er innført i kollektivtrafikken, og som bør utprøves på andre områder. Antall feilrettinger og klagesaker som når fram, kan også være kilde til at man bedre ser svake punkter og behov for forbedringer. Det skal utvikles kriterier for evalueringer av skoler, sykehus, barnehager, sykehjem og institusjoner innen psykiatri, barnevern og omsorgen for rusmisbrukere, slik at man bedre kan formulere kvalitetskrav og mål på disse områdene.

Innsyn og åpenhet

Det er ofte stor oppmerksomhet og interesse for saker som behandles i offentlige administrasjoner og folkevalgte organer. Et grunnleggende demokratisk prinsipp er at det skal vises størst mulig åpenhet og vilje til å gi innsyn i saksdokumenter. Også når det fins klar lovhjemmel for unntak fra åpenhetsprinsippet, har man plikt til å vurdere om det kan praktiseres såkalt meroffentlighet. Ofte kan størstedelen av de aktuelle dokumenter offentliggjøres etter at eventuelle taushetsbelagte opplysninger er fjernet. Befolkningen må kunne ha full tillit til at de folkevalgte og deres administrasjon gjør sitt beste for å legge til rette for åpen demokratisk debatt, og at man ikke vil begrense åpenheten med mindre det er strengt nødvendig. For å sikre dette trengs det kontinuerlig opplæring i offentlighetsloven blant de ansvarlige i alle offentlige administrasjoner.

Varedeklarasjon om offentlige tjenester

Det må være samsvar mellom folks forventninger og hva de offentlige tjenester faktisk skal og kan yte. Det bør derfor utarbeides egne tjeneste- eller varedeklarasjoner der det klart går fram hva tjenestene består i - og ikke består i. Det må her opplyses om frister, regelverk, kvalitetsstandarder, klageregler og andre relevante forhold. Det bør klargjøres hvilke rettigheter og plikter brukerne har, og hva de må bidra med av informasjon eller egeninnsats. Dersom folk på denne måten får vite hva de har å holde seg til, blir det lettere både å unngå misforståelser og å følge opp eventuelle brudd på forutsetningene. Slike varedeklarasjoner for offentlige tjenester kan ledsages av punktlighetsgarantier eller andre tiltak, som viser at det offentlige legger svært stor vekt på å holde sine avtaler med brukerne.

IT-strategi

Arbeiderpartiet vil bruke mulighetene som ligger i informasjonsteknologien til å videreføre sterke demokratiske tradisjoner i Norge.

Økt valgfrihet og kunnskap for den enkelte, muligheter for å opptre i brukerfellesskap, samt åpenhet og desentralisering, skal stå i sentrum. Alle som ønsker det skal kunne få kunnskap om bruken av IT og tilgang til dette kommunikasjonsverktøyet. En landsdekkende infrastruktur med stor kapasitet skal sikre at alle kan nyttiggjøre seg stadig nye muligheter til elektronisk kommunikasjon. Det skal opprettes et kultur- og kunnskapsnettverk og et nettverk for offentlig sektor. Et eget program for investeringer i IT-utstyr i skolen og i bibliotekene skal sikre opplæring.

Landsdekkende nett

Husstander og virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning til digitale nett med en overføringskapasitet tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig nye kommunikasjonsmuligheter. Det kan i praksis bety mulighet til å bestille TV-program og film til en tid som passer for den enkelte, til å avholde videomøter og til å benytte bildetelefon og telemedisin i helsevesenet. I digital form er signalene for overføring av tale, data og bilder like. De kan overføres i ett nett som en integrert tjeneste. Kringkasting vil kunne overføres i telenettet og telefon og data i kringkastingsnettet. For å få best mulig utnyttelse av landets totale nettressurser skal det ikke være restriksjoner på hvilke nett som brukes til hva. Samtrafikk mellom ulike nett og tjenester skal sikres gjennom egne retningslinjer og regelverk. Brukerstyringen av brukereide kabler skal sikres så eierne får reelle muligheter til å forhandle fram leveranser de skal bruke nettkapasiteten til, kreve anbud på disse og unngå unødig parallell kabling av boområder. Vi vil stimulere til lokal medvirkning i utformingen av informasjonssamfunnet, blant annet gjennom samarbeid mellom forbrukernett, e-verk, Telenor og andre IT-interesser.

Sikkerhet

Elektronisk kommunikasjon og databaser skal være minst like sikkert som post, telefon og andre arkivsystemer. Det skal være trygghet for at uvedkommende ikke leser elektronisk post, og sikkerhet for at elektroniske databaser er like vanskelige å bryte seg inn i som et annet arkiv. I et offentlig nettverk vil det finnes personlige opplysninger om den enkelte. I mange tilfelle vil dette være opplysninger som det ikke er ønskelig at noen får adgang til - med mindre den det gjelder er til stede eller samtykker. Det skal utarbeides tekniske løsninger som sikrer den enkelte retten til å eie og styre bruken av opplysninger av personlig karakter.

Nettverk

De digitale nettene er veier for alt som formidles elektronisk i informasjonssamfunnet. Disse veiene er dermed sentrale redskaper for kommunikasjon. Hvilke tjenester og hvilken informasjon som skal formidles, vil i stor grad være styrt av folks ønsker og behov. På enkelte områder må fellesskapet ta ansvar for å sikre god informasjonsflyt og tilgjengelighet. For noen institusjoner, etater og personer skal det etableres nettverk som gjør det mulig å hente ut informasjon direkte i felles databaser. Vi vil opprette ett kultur- og kunnskapsnettverk der bibliotek, arkiv, museer, skoler og universiteter er knyttet sammen. Nasjonalbiblioteket skal være det sentrale knutepunktet i et slik nettverk. Det skal også etableres ett elektronisk nettverk for offentlig sektor på tvers av forvaltningsnivåer, sektorer og etater. Elektroniske postkasser og oppslagstavler ved offentlige kontorer vil gjøre det mulig for den enkelte å kommunisere direkte med dem via sin skjerm hjemmefra, fra jobb eller bibliotek, uavhengig av personlig oppmøte eller åpningstider.

IT i utdanning og bibliotek

Mange har fortsatt ikke adgang til PC hjemme. Det er et stykke igjen før informasjonsteknologi blir en naturlig del av undervisningen i skolen. For å spre kunnskap om bruk av IT til alle og hindre at teknologien skaper nye forskjeller i samfunnet, skal det i årene som kommer satses særlig på investeringer i skoler og bibliotek. Vi vil utarbeide et investeringsprogram for innkjøp av datamaskiner i grunnskolen. Dette skal baseres på statlige stimuleringstilskudd eller gunstige låneordninger. Samtidig må det utvikles programvare og planer for hvordan IT kan benyttes som pedagogisk virkemiddel i undervisningen. Dette krever skolering av lærere og annet personell. Folkebibliotekene skal settes i stand til å tilby all tilgjengelig informasjon, gi hjelp til å navigere i informasjonsflommen, og være base både for skoleelever og de som benytter voksenopplæringstilbud. IT gir gode betingelser for fjernundervisning, som er en undervisningsmetode som må stå sentralt i arbeidet med å realisere livslang læring. Folkebibliotekene skal være informasjonsbanker for alle i lokalsamfunnene. Dette krever at det også i bibliotekene foretas investeringer i utstyr og opplæring av personell.

Kontroll

Elektronisk kommunikasjon er både grenseløs og grensesprengende. Det gir mulighet til fri og ukontrollert nyhetstjeneste og annen informasjonsspredning. Men det gir også fare for spredning av vold, porno og rasisme. Muligheten til kontroll med elektronisk informasjon er liten. Her hjemme må vi benytte vår nasjonale lovgivning i forhold til alt som produseres innenfor landets grenser.

Siden informasjonsteknologien ikke kjenner landegrenser, må vi også arbeide internasjonalt. Dette kan gjøres ved å etablere internasjonale rettsregler gjennom FN-konvensjoner.

Gode norske tilbud

Vi må sørge for at gode norske tilbud er tilgjengelige for de som søker elektronisk informasjon på samme måte som i fjernsynsmediet. Forleggere, forfattere, forskere og utdanningsinstitusjoner må samarbeide for å gjøre norsk materiale tilgjengelig i de digitale nettene. Dette må tilpasses den realiteten at det ikke lenger vil være snakk om eksemplarer av ulike verk i vanlig forstand. I det øyeblikket noe legges ut på nettet, kan det fritt kopieres uten at kvaliteten forringes. Det må utarbeides praktiske og administrerbare løsninger på opphavsrettslige problemer i samarbeid med forfatterorganisasjonene, forlag, KOPINOR, biblioteker, forskningsinstitusjoner og andre interesserte parter.

Media i informasjonssamfunnet

Arbeiderpartiet vil sikre et mangfoldig medietilbud der allmennmediene innen presse- og kringkasting har en sterk stilling.

De økonomiske og reguleringsmessige virkemidlene allmennmediene nyter godt av, skal bevares og videreutvikles for å sikre den innholdsmessige bredden. Medieutdanning og forskning skal styrkes. Vi må utvikle et nasjonalt lov- og regelverk og et internasjonalt samarbeid mot voldsspekulasjon i media og mot eierkonsentrasjon for å skape kvalitetsmessig gode informasjons- og underholdningskanaler. Mer enn på de fleste samfunnsområder er det i mediepolitikken avgjørende at vi er villige til å justere rammevilkår og virkemidler i takt med den raske utviklingen.

Ytringsfrihet og informasjonsfrihet

For å hindre ensretting av informasjon er det avgjørende å sikre medienes frie og uavhengige stilling. Det innebærer at et mangfold av informasjonskanaler må bevares både lokalt, regionalt og nasjonalt. Grunnloven gir særlig beskyttelse av det trykte ords frie stilling og ytringsfriheten. Opphevelsen av kringkastingsmonopolet og integrasjon av media, telekommunikasjon og data over landegrensene legger begrensninger på hva som er praktisk mulig av offentlig styring. Etikken i mediene er først og fremst et ansvar for mediene selv og bør bygge på selvjustis, jf det eksisterende Pressens Faglige Utvalg. Men det offentlige må ikke avvise muligheten for å etablere lovpålagte klageordninger, dersom selvjustisordningene ikke fungerer tilfredstillende. Allmennheten må forlange og forvente av «den fjerde statsmakt» at den er seg sin makt og sitt ansvar bevisst. Mediene har et ansvar for ikke bare selv å ta ytringsfriheten i bruk, men å sikre allmennhetens mulighet til å ytre seg.

Pressestrukturen

Nordmenn er verdens mest avislesende folk. Den viktigste bidragsyteren til den rike avisfloraen i Norge er derfor hver enkelt aviskjøper. Pressestøtten til nummer to-aviser og lokalaviser skal opprettholde en variert og mangfoldig pressestruktur geografisk og ideologisk. Sammen med fritaket fra moms på alle avisenes abonnements- og løssalgsinntekter, bidrar pressestøtten til at det utgis flere aviser enn det markedet alene vil være i stand til å bære.

Kringkasting

NRK-monopolet er avløst av en mengde kringkastingskanaler både lokalt, regionalt og nasjonalt. Opprettelsen av TV2 og P4 har vært viktig for å skape riksdekkende alternativer til NRKs allmennkringkasting. Det samme har forbedringene av rammevilkårene for nærkringkasting vært. Forutsetningen for floraen av nye tilbud i eteren har vært innføringen av reklame. Framveksten av kommersielle kringkastingstilbud har bidratt til stor valgfrihet uten at det i like stor grad har utviklet seg et reelt mangfoldig medietilbud. Kravet om økonomisk inntjening i de kommersielle kanalene fører til at programtilbudet blir svært ensartet. I et moderne samfunn er det viktig at media tar ansvar for folkeopplysning og for en kompetent og kritisk offentlighet. NRK er lisensfinansiert for å kunne ta dette ansvaret på en skikkelig måte og skal ikke utvikle seg i retning av de kommersielle kanalene. Derfor er det nødvendig å opprettholde skillet i finansiering mellom NRK og de private tilbudene. Vi vil derfor at NRK fortsatt skal være lisensfinansiert og samtidig på sin side være forpliktet til å tilby kvalitetsmessig gode program. Dette gjelder særlig tilbudet til de yngste seerne og lytterne. I takt med at NRK etablerer nye radio- og TV-kanaler, må sendeteknologien bygges ut så raskt som mulig, slik at hele befolkningen kan ta inn programmene.

Innholdet i mediene

Myndighetene bør være varsomme med å iverksette tiltak som direkte eller indirekte påvirker innholdet i mediene. Det er likevel spesielt viktig å sette grenser for vold og pornografi. Vi vil prioritere arbeidet mot vold i bildemediene - et arbeid som vil ha barn og unge som viktigste målgruppe. Det produseres dessuten stadig flere TV- og dataspill for barn og unge. Disse bør underlegges den samme kontroll og sensur som film- og videobransjen ellers. Det finnes for lite kunnskap om sammenhengene mellom det vi ser på film og fjernsyn og våre holdninger og handlinger for øvrig. Vi vil derfor intensivere forskningen på dette feltet. Med den stadig økende betydning fjernsyn, film og data får, er det viktig med bedre utdanning og opplæring i selvstendig tolkning og analyse av bildemedienes språk. Et voksende tilbud av kanaler, program og tjenester på kringkastingssektoren skaper fare for at utenlandske, særlig amerikanske programmer, blir stadig mer dominerende. Som en motvekt til dette vil vi sikre en stor og stabil norsk audiovisuell produksjon av høy kvalitet. Det innebærer at dagens støtte- og stimuleringsordninger på det audiovisuelle området må styrkes. Samtidig vil vi forsterke mediefaget i skolen og utdanningen i journalistikk, film og fjernsyn, samt medieforskningen generelt.

Eierskap

Eierkonsentrasjon i de norske mediene har tiltatt de siste årene. Vi vil derfor utvikle et lovverk for eierskap i mediene med formål å sikre reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud nasjonalt og regionalt. Et slik lovverk skal være forutsigbart og tilstrekkelig fleksibelt til at det kan favne den raske utviklingen i mediebransjen. Det skal være medie-eiernes totale markedsmakt som legges til grunn, ikke eierskapet innen enkeltmedier. De nye eierskapsreglene skal ta utgangspunkt i konkurranselovgivningen. Den åpner for bruk av skjønn i vurderingene av om konkurransen i markedet svekkes gjennom oppkjøp og bedriftssammenslåinger. Forvaltningen av et lovverk om eierskap i mediene skal legges til et eget kompetent organ.

Kultur i tiden

Arbeiderpartiet vil føre en kulturpolitikk som gir opplevelse og deltakelse for den enkelte.

Kultur er en kilde til innsikt, utvikling og velferd for menneskene - og skal derfor være et satsingsområde i vår politikk. Formålet med offentlig støtte til kultur er å sikre mangfold og uavhengighet. Alle skal uansett sosial eller geografisk tilhørighet ha adgang til kultur som utøvere og som publikum. Funksjonshemming skal ikke være til hinder for kunst- og kultur-medvirkning. Vi vil bidra til et løft for det frivillige arbeidet ved å bedre de økonomiske vilkårene og trekke organisasjonene med når beslutninger skal fattes lokalt og nasjonalt. Vår tids kulturuttrykk skal gis bedre mulighet for formidling over et bredt spekter. Samtidig vil vi ivareta den historiske arven gjennom kulturminnevern og museer. Bibliotekene skal rustes opp og moderniseres. Informasjonsteknologien skal samle museums-, arkiv- og bibliotek-Norge til ett kulturrike.

Demokrati

Kulturaktivitet er en viktig del av demokratiet. Kunst og kultur kan være en kraft til forandring og til ny innsikt både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Mange frivillige organisasjoner med stor betydning for demokratiet og for kulturlivet lokalt sliter med økonomi og varierende tilgang på nye medlemmer. Vi vil bidra til å vitalisere det frivillige arbeidet. Frivillige organisasjoner skal støttes økonomisk med utgangspunkt i premisser og aktiviteter organisasjonene selv definerer. Like viktig som økonomisk støtte er det å trekke organisasjonene med i de politiske beslutningsprosessene lokalt og nasjonalt. Dette kan gi større mulighet til å legge premisser for diskusjoner og vedtak, og dermed økt innflytelse - noe som i neste omgang kan være en spore til større oppslutning og aktivitet. Folkeopplysning har en historisk tradisjon, og begrepet knyttes til framveksten av en folkelig og bred opplysningsvirksomhet med demokratisk fundament. Vi trenger også i tida framover en opplæring som knytter an til denne tradisjonen. Folkeopplysning skal imøtekomme voksnes opplæringsønsker. Arbeiderpartiet vil sørge for at folkeopplysningen gis gode vilkår, og legge til rette for at voksenopplæringsorganisasjonene får økonomiske midler til å drive virksomheten.

Samarbeid

Våre menneskelige og kulturelle ressurser er store, men sampill og samordning må til for å utløse de mulighetene som finnes. Det må være samspill mellom profesjonelle og amatører, og mellom ulike kulturaktiviteter. Satsing på kultur som kilde til engasjement og deltakelse skjer i hovedsak lokalt. Bevilgningene fra staten til ulike kulturaktiviteter i kommuner og fylker gis i dag som en del av rammeoverføringene. Det er opp til hver enkelt kommune å bestemme hva slags type kulturaktiviteter man vil prioritere ut fra lokale behov. Vårt utgangspunkt må være at kultur skal være et viktig perspektiv på alle sektorer. Både i barnehagene, innen undervisning og skolefritidsordning, helsestell og eldreomsorg, og innen miljø- og arealplanlegging skal kulturaktivitet bidra til å heve kvaliteten på tilbudene. Satsing på kultur kan gi ny vekstkraft for lokalsamfunn og for nasjonen som helhet. Offentlig støtte til litteratur, musikk, film og teater skaper kjerneaktiviteter som i sin tur gir grunnlag for virksomhet i kringkasting, kino, musikk- og bokbransjen. Kultur blir også stadig viktigere for reiselivet og bidrar sterkt til profileringen av Norge utenlands.

Kulturskoler

Gode musikkskoler er bygget opp i et flertall av landets kommuner. I noen enkeltkommuner finnes også kunstskoler med et større spekter av aktiviteter. Vi vil utvide aktivitetene i musikk- og kunstskoler slik at de utvikler seg til kulturskoler, uten at dette skal skje på bekostning av den nåværende musikkundervisningen. Aktivitetene kan foruten musikk omfatte teater, dans, videoproduksjon, maling og tegning. Foreldre og barn som benytter tilbudene må ha stor innflytelse på tilbudet. For å sikre utvidet aktivitet i kulturskoler over hele landet, vil vi styrke de særskilte statlige bevilgningene som i dag går til musikkskolene. Kulturskolene må som musikkskolene finansieres gjennom en kombinasjon av statlige bevilgninger, kommunale bevilgninger og egenandeler fra brukerne. Egenandelene må ikke være så høye at noen stenges ute fra tilbudet.

Kor, korps og musikkgrupper

Det finnes utallige musikkutøvere over hele landet. De lar sin stemme og sine instrumenter høre i kor, korps og i ulike grupper. Amatørmusikere mottar støtte fra forskjellige offentlige instanser. Likevel har mange, særlig innenfor korpsbevegelsen, problemer med å finansiere virksomheten. Kor, korps og andre bør samarbeide med de kommunale musikkskolene og hente verdifulle ressurser der. Samtidig må regelverket for å engasjere instruktører og dirigenter være så enkelt og oversiktlig som mulig. Når det gjelder aktiviteter for barn og unge, vil vi at grensen for hvor lave honorarer som må innberettes skal økes, og at utbetalinger til samme person gjøres avgiftsfrie innenfor samme grense som den som gjelder for «arbeid i hjemmet». Grensebeløpene for momsfritak ved omsetning i regi av de nevnte grupper og organisasjoner skal også heves. Tilskuddsordningen til musikkverksteder innenfor rock, jazz og folkemusikk skal videreføres, og tiltak som fremmer samarbeid mellom amatører og profesjonelle skal styrkes.

Rock og pop

Ulike kulturelle uttrykk har svært forskjellige behov for offentlig medvirkning. Rock og pop defineres ofte som massekultur. Disse musikkformene har et stort markedsmessig potensiale. Norge er imidlertid et lite land, og det er om å gjøre å ta vare på og utnytte dette potensialet på en god måte. Vi vil bidra til å legge forholdene til rette slik at bredden ivaretas også på dette kulturområdet. Det bør derfor investeres i et nett av lokaler der flest mulig utøvere får tilgang til øvings- og treningslokaler og mulighet til å formidle sin musikk. Vi vil videreføre det påbegynte arbeidet med å etablere et nasjonalt arrangørnettverk for rock og pop, samt en fast turnerute. Nettverket må ta utgangspunkt i lokalt definerte behov. Den praktiske gjennomføringen må organiseres i samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter. Vi vil fortsatt støtte opp om arbeidet med å organisere unge utøvere på grunn- og mellomplanet, slik at de blir bedre i stand til å ivareta sine interesser.

Service til de frivillige

Drift av kulturaktiviteter og organisasjoner er i stor grad basert på frivillighet og dugnader. Dette skaper kontakt, samhold og aktivitet som det er viktig å bevare. Det offentlige kan i større grad støtte opp om den frivillige aktiviteten med administrativ hjelp til oppgaver som virker urimelig kompliserte og arbeidskrevende. Det kan for eksempel dreie seg om regnskapsføring, markedsføring av arrangementer og økonomisk rådgivning. Egne stillinger til dette formålet kan være nødvendig for å sikre tilstrekkelig hjelp. I mange sammenhenger vil også samarbeid med de ansatte i fritidsklubbene tjene det samme formålet.

Kino og film

Kino er blant kulturtilbudene som har flest besøkende. Den særegne norske kinostrukturen skal ivaretas for å gi flest mulig adgang til å oppleve film på kino. Kommunalt ansvar for kinodriften bidrar til å sikre et bredt og kvalitetsbevisst filmtilbud til hele befolkningen, og til å gjøre kinoen til en integrert del av det kommunale kulturtilbudet. Film er et medium med stor påvirkningskraft. Det er derfor avgjørende at det skapes norske kvalitetsprodukter med bred appell. Vi vil holde støtten til norsk film- og TVproduksjon på et høyt nivå. Barne- og ungdomsfilm skal særskilt prioriteres. Det samme skal kortfilmproduksjon, som er en uttrykksform som gir filmskapere nyttig erfaring og kunnskap. Vi vil i tillegg bidra til at barn og unge utvikler et bevisst forhold til det levende bildet gjennom bedre medieundervisning i skolen og utprøving av film-mediet i videoverksteder og kulturskoler.

Bibliotek og bøker

Bibliotekene er et mye benyttet kulturtilbud, og barn er blant de fremste brukerne. Bibliotekene skal fungere som informasjonsbanker. De skal ved siden av enhetsskolen være vår fremste garantist for å unngå sosiale forskjeller i adgangen til kunnskap og informasjon. Vi vil ruste opp bibliotekene slik at de også i det nye informasjonssamfunnet kan spille en slik rolle. Bibliotekenes tjenester må være gratis for brukerne. Bibliotektilbudet i distriktene skal bedres gjennom en utvidelse av antallet bokbusser. Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur og for barne- og ungdomsbøker skal sikres. Dette gir viktige tilskudd til bibliotekenes bokstammer og sikrer forfatterne en minsteinntekt pr. bok. Momsfritaket på bøker skal videreføres.

Språk

Språket vårt er den viktigste enkeltfaktoren av betydning for kommunikasjon, samhandling og opprettholdelse av en felles identitet. Det å beherske språket er også avgjørende for å kunne benytte de demokratiske rettighetene fullt ut. Vår språkpolitikk skal derfor baseres på folks naturlige talemål og retningslinjer vedtatt av Stortinget. Morsmål er så viktig at det ikke kan overlates til sterke private aktører å bestemme utviklingen alene. Våre dialekter skal aksepteres, og våre to skriftformer skal sikres likeverdige kår. Norsk og samisk må bevare evnen til selvstendig ordutvikling. Dette står ikke i motsetning til en smidig og fordomsfri holdning til berikende påvirkning utenfra.

Kunstnere

Samfunnet har behov for en fri og mangfoldig kunstproduksjon. Markedet vil ikke alene kunne gi tilstrekkelige arbeids- og inntektsmuligheter for kunstnere. Det offentlige må derfor gjennom ulike tiltak bidra til utjamning, basert på aktivitets- og kvalitetskriterier. Når samfunnet bruker kunstneriske verk og uttrykk i ulike sammenhenger, har opphavsmennene et rettmessig krav på vederlag. Stipend- og garantiinntektsordningene er virkemidler for å heve kvalitetsnivået og fremme nyskaping innen kunsten. Det er imidlertid nødvendig å vurdere innretningen på dagens ordninger. Viktigst vil det være å øke bruken av kunstnerne.

Institusjoner innen teater, musikk, dans og billedkunst

Tredelingen av kulturinstitusjonene med hensyn til finansielt ansvar, styring og forvaltning fungerer godt og bør derfor videreføres. Driften av de nasjonale institusjonene skal finansieres fullt ut av staten. Knutepunkt-, regional- og landsdelsinstitusjoner sikres gjennom en felles statlig og fylkeskommunal finansiering. Lokale institusjoner som ikke inngår i de to andre kategoriene, skal fortsatt kunne få statlig investeringstilskudd. Institusjonene er hjørnesteiner i vår kulturpolitiske infrastruktur. De både skaper og formidler kunst og kultur. Vi vil derfor videreføre den statlige støtten på et høyt nivå. Satsingen på dans og billedkunst skal styrkes. En stadig større del av kunsten skapes imidlertid utenfor institusjonene. Den offentlige støtten må ta hensyn til dette. Samtidig ligger det en utfordring i å bringe det som skapes ut til større deler av befolkningen. Rikskonsertene, Riksteateret og Riksutstillingene er viktige virkemidler i dette formidlingsarbeidet. Riksinstitusjonene skal samordne sine virksomheter bedre og i økende grad også bidra til å formidle produksjoner og oppsetninger fra de faste institusjonene til resten av landet.

Arkitektur og formgivning

De fysiske omgivelsene påvirker vårt dagligliv og vår livskvalitet. En mer bevisst politikk for arkitektur og bygningsmiljø kan skape trivsel og et bedre miljø for alle. Dette må være viktige momenter når kommune- og reguleringsplaner skal utformes. Vi vil bidra til god byggeskikk gjennom overføringer og låneordninger i Husbanken og statlig satsing på estetisk kvalitet i offentlig miljø. Staten bør i alle sine byggeprosjekter gå foran med et godt eksempel. Vi vil arbeide for god estetisk utforming av våre omgivelser innendørs og utendørs, herunder av skilt, møbler og reklame. Også norsk næringsliv og industri bør satse mer på disse områdene for å styrke konkurranseevnen og norsk kvalitetsprofil.

Kulturminnevern

Kulturminner og kulturmiljø er en viktig del av menneskenes felles arv. De gir kunnskap blant annet om forholdet mellom mennesker og natur opp gjennom tidene. Kulturminnene representerer dessuten store bruksverdier, enten det gjelder boliger eller anlegg for næringsvirksomhet. Økte utbygginger innen samferdsel og ny bruk av bygninger, anlegg og arealer skaper store utfordringer for kulturminnevernet. Det innebærer at innsatsen må trappes opp vesentlig for å sikre en framtidsrettet forvaltning av kulturminner og kulturmiljø. Dette må tillegges økt vekt ved bruk av arealer og ved utbyggingstiltak. Vern og forvaltning må få større sosial, geografisk, etnisk og tidsmessig bredde. De nærmeste årene vil vi særlig styrke arbeidet med å verne, istandsette og bruke kulturminner knyttet til kystkultur, arbeiderkultur og industriell virksomhet. Tilskuddene til eiere av fredede og verneverdige bygg og anlegg skal bedres, slik at merutgifter til drift og vedlikehold kompenseres. Ved å ta vare på og lære av det som var, kan vi sikre kvalitet, holdbarhet og bærekraftig bruk av naturressurser. Gjennom økt vekt på forskning og utviklingsarbeid skal kulturminnevernet aktiviseres som ressurs for sysselsetting og bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Statlige og andre offentlige eiere bør framstå som gode eksempler på dette både ved nybygging og ved forvaltning av eksisterende anleggs- og bygningsmasse.

Museer

Museene har viktige samfunnsoppgaver som å formidle kunnskap og historiske erfaringer og å stimulere til forståelse og til å stille spørsmål. Det bør være et nært samarbeid mellom museer og forskning. Det må legges vekt på å formidle kunnskap om det museene kan tilby, slik at flere kan benytte seg av tilbudene. Ansvaret for landets museer skal fortsatt være delt mellom staten, fylkene og kommunene. Vi vil i årene som kommer satse særskilt på å samle inn materiale, og på å opprette utstillinger og museer knyttet til industrireisning og arbeiderbevegelsens framvekst.

Idrett for alle

Arbeiderpartiet vil gi breddeidretten gode vilkår ved å satse på vedlikehold av idrettsanleggene og forbedre klubbenes økonomiske betingelser.

Det lokale idrettsarbeidet står og faller på frivillig innsats. Idrettslederne må ofte bruke mye tid og krefter på å sikre lagenes økonomi gjennom innsamlinger, lotterier og andre tiltak. For å honorere og støtte denne innsatsen vil Arbeiderpartiet heve grensene for momsfritak og avgiftsfrie utbetalinger innen breddeidretten.

Idrettslagene

Det store antallet klubber og lag er ryggraden i idretts-Norge. Mange frivillige ledere og trenere bruker mye av sin fritid på å gjøre klubbene til gode fellesskap og møteplasser i nærmiljøet. Det er viktig at idrettsorganisasjonene styrer sin ressursbruk og administrasjon på krets- og riksnivå slik at det dominerende siktemålet blir styrking av det lokale idrettslivet. Myndighetene må på sin side sørge for at rammevilkår og regelverk gir egnede arbeidsbetingelser for lagene. Reglene for avgifter og beskatning bør formes slik at de er enkle og praktiske, og ikke gjør det for komplisert og krevende å være idrettsleder på fritida. For å gi klubbene bedre muligheter til å sikre sin økonomi, vil vi heve grensebeløpet for momsfritak ved omsetning i idrettslagenes regi. Grensen for hvor lave honorarer som må innberettes skal likeså økes, og utbetalinger til samme person bør være avgiftsfrie innenfor samme grense som den som gjelder for «arbeid i hjemmet».

Idrettsanlegg

Det offentliges viktigste oppgave i forhold til idrettslivet er å sørge for at det bygges og drives egnede idrettsanlegg i hele landet. Etter at det i mange år har vært satset på nybygging, er det nødvendig å legge større vekt på vedlikehold og rehabilitering av anlegg. Det må overalt være en betingelse for å få støtte til nye anlegg, at man har evne og ressurser til å ta godt vare på de som allerede er bygd. For å nå målet om idrett for alle, skal anlegg tilpasset eldre, funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede og andre som trenger egen tilrettelegging, spesielt prioriteres. Også innen nye idrettsgrener med særlig oppslutning fra innvandrergrupper er det stort behov for nye anlegg. Planlegging av kultur- og fritidshus, skolebygg og andre lokale anlegg bør ses i sammenheng med idrettslivets behov. Dersom idrettsanlegg samlokaliseres med kommunale fritidstilbud, gir det bedre muligheter for at ansatte fritidsarbeidere kan bistå idretten med administrasjon og annen tilrettelegging.

Barns oppvekst

En stor andel av barn og unge har idrett som hovedinteresse på fritida. Idrettslige prestasjoner kan ha gunstig effekt for trivsel, livsutfoldelse, selvbilde og anerkjennelse fra andre. Idretten er viktig i integreringsarbeidet, og bidrar til å viske ut skillelinjer mellom grupper. Opplevelsen og samspillet som lek og idrett gir, skaper nærhet og avhengighet av hverandre. Det hviler et ansvar på klubber og trenere for å skape et riktig utfordringsnivå, og unngå at det legges press på utøverne når det gjelder treningsmengde og resultater. Ellers kan barneidretten bli for spesialisert og lite gledesfylt, og få uheldige virkninger for barnas fellesskap og fysiske og psykiske helse. Skoleverket og idretten bør samarbeide bredt om treningstilbud knyttet til skolefritidsordningene, ferieklubber, idrettsskoler, idrettsdager med skolekonkurranser og lignende. For å styrke lagenes muligheter til å ta på seg slike oppgaver og arbeide seriøst og forpliktende overfor barn og unge, skal sysselsettingsmidler og tiltaksplasser i større grad brukes til langsiktige satsinger i idrettslagene.

Idrett og helse

Idrett har stor betydning for å fremme helse. Mosjon og trening i fornuftige mengder bidrar til sunnhet og trivsel for mange mennesker i alle aldre. Å være i god fysisk form gir gamle og unge større motstandskraft mot sykdommer, og øker velvære og selvfølelse. Men samtidig kan prestasjonpress i idretten skape nye helseproblemer blant utøverne. Mange tilfeller av spiseforstyrrelser begynner med slankekurer for å yte mer i forbindelse med idrettslige ambisjoner. Lærere og trenere kan forebygge dette ved å sette seg inn i årsaker og kjennetegn på denne type lidelser og spre informasjon om dem. Toppidretten rammes særlig av dopingproblemer, belastningslidelser og andre helseskader. Trass i felles internasjonal innsats mot doping med kontroller og opplysning om bivirkninger er problemet ennå stort. Det henger sammen med de betydelige økonomiske kreftene og interessene som er involvert. For at samfunnet skal få bedre sanksjonsmidler, og for at alvoret ved doping ikke skal kunne misforstås, bør erverv, besittelse og bruk av dopingpreparater kriminaliseres i norsk lov.

Friluftsliv og naturarv

Arbeiderpartiet vil gi alle bedre muligheter til friluftsliv uten å utsette naturen for uforsvarlig ressurshøsting og belastning.

Allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i utmark skal styrkes. Det bør gis klare lovhjemler for å tilrettelegge for friluftsformål på privateid utmark, og for å pålegge offentlig salg av jakt- og fiskekort på slik grunn. Et statlig naturoppsyn skal bygges ut for å bedre håndhevingen av naturvernlovgivningen.

Allmennhetens rett

For mange mennesker står friluftsliv sentralt i ferieliv, mosjonsvaner, opplevelser, idrettsutøvelse og rekreasjon. En videre utvikling av dette forutsetter at allmennhetens rett holdes i hevd og styrkes ved at vi øker den enkeltes muligheter for varierte naturopplevelser. En svakhet ved dagens lovgivning er at den ikke gir god nok adgang til å bestemme tilrettelegging for turformål på privateid utmark. Vi ønsker en klar lovhjemmel for vern til friluftsmark av slik grunn når dette er viktig for friluftslivet. Det vil gi større muligheter for å gjøre utmarksområder mer tilgjengelige for befolkningen. Det innebærer også at eier ikke skal kunne sette i gang tiltak som vesentlig endrer naturmiljøet og forringer friluftsområders kvalitet. Erstatningsspørsmål må avgjøres i tråd med gjeldende bestemmelser om dette i naturvernloven. Sikring av allmennhetens rett skal også legges til grunn når det gjelder innføring av særlige avgifter for ferdsel på privateid utmark. Det er behov for en rikspolitisk avklaring av dette gjennom lov og forskrifter, slik at det ikke utvikler seg ulik praksis fra område til område. Om avgifter blir anvendt til annet enn helt spesielle formål som campingplasser og private veier, vil det være sterkt i strid med det verdigrunnlag som vårt friluftsliv bygger på.

Jakt og fiske

Naturens kretsløp og likevekt er tjent med at det skjer en bærekraftig høsting av fornybare vilt- og fiskeressurser. For mange mennesker gir dette naturopplevelser og utfordringer, foruten matauk eller næringsinntekt. Men siden bare en begrenset del av rettighetene til jakt og lakse- og innlandsfiske omsettes åpent for alle, er disse mulighetene i dag svært ulikt fordelt. For å tilrettelegge bedre for allmennhetens bruk av naturen, bør eiere kunne pålegges å drive åpent salg av jakt- eller fiskekort etter veiledende prisrammer. Om slik lovhjemmel innføres, vil det også bli lettere å nå fram til minnelige ordninger på andre måter. Tilbudet på jaktkort bør være tilstrekkelig til at de som deltar i jegeropplæring og avlegger jegerprøven, kan få tilgang på jaktmuligheter.

Sikring og atkomst

Friluftsområder bør finnes i gangavstand fra bolig. Det krever turveier som forbinder boligstrøk med bymarker, kulturlandskaper, strandbelter og grønne lunger. Enkelte traseer skal tilrettelegges slik at funksjonshemmede og eldre med begrenset rørlighet også får adgang til naturen. Særlig i naturområder nær byer og tettsteder bør lokale myndigheter gjennomføre tiltak mot forsøpling og uforsvarlig bruk, og opparbeide hovedstinett, lysløyper, badeplasser, skilting m.m. For undervisningsformål og folkeopplysning bør det utvikles flere naturinformasjonssentre og løyper og plasser med særlig naturveiledning. Arealer som trenger denne typen omfattende tilrettelegging, vil vanligvis måtte sikres for friluftsliv ved oppkjøp eller avtale om varig bruksrett til området, eventuelt ved vern til friluftsmark. I fjellet hvor turopplevelser i tilnærmet urørt natur er det primære, vil oppgavene være å beskytte de store naturområdene mot inngrep, og å utvikle sti-, løype- og hyttenettet videre i tråd med dette. For å styrke allmennhetens rett langs kysten, må det inngås flere avtaler om skjærgårdsparker og forvaltningsordninger for mye brukte kystområder. Særlig på strekninger som i perioder har mye småbåttrafikk, er det behov for flere servicetiltak, mer informasjon og bedre oppsyn for å hindre uforsvarlig belastning på miljøet. Et økende antall fritidsbåter medfører flere ulykker, økende miljøpress og dårligere trivsel. Det å ferdes på sjøen bør være trivelig og trygt, og det må derfor settes krav til båter og båtførere. Vi vil innføre promillegrense til sjøs og båtføreropplæring for større fritidsbåter.

Artsmangfold og naturoppsyn

Naturens produksjonsevne og variasjonsrikdom skal bevares. Plante- og dyrearter må forvaltes slik at de kan leve og utvikle seg under naturlige betingelser og i livskraftige bestander. Det haster med å sikre villmarker med urskog for ettertida, og det skal lages en strategi for å utvikle ytterligere vern av det produktive barskogsarealet. Bruk av lovverk og sertifiseringsordninger vil bidra til bærekraftig drift av den skogen som ikke er vernet. Levedyktige bestander av store rovdyr og andre truede arter må sikres ved egne vernetiltak. Innsatsen for å ta vare på naturarven og hindre forurensning og miljøkriminalitet, skal trappes opp ved utbygging av et statlig naturoppsyn. Det vil særlig ta seg av oppgaver av nasjonal karakter som bevaring av det biologiske mangfoldet og oppfølging av verneområder, nasjonalparker og særskilte friluftslivsområder. De lokale oppsynsordningene i kommuner og fylkeskommuner skal utvikles videre i samspill med den nye statlige oppsynsmyndigheten. Å ta vare på naturen innebærer også at alle må utvise hensynsfull adferd og miljøvennlig bruk av naturens overskudd, og at disse holdningene må bringes videre til nye generasjoner. Frivillige organisasjoner som Turistforeningen, speiderbevegelsen, Naturvernforbundet, idrettslag og Jeger- og fiskerforbundet spiller her en sentral rolle. Dessuten bør barnehager, miljøleirskoler, ferieklubber og grunnskolen formidle kunnskap om friluftsliv og naturarv.

Folkekirke

Arbeiderpartiet vil gi Den norske kirke gode arbeidsvilkår for å løse sine oppgaver som bred og samlende stats- og folkekirke.

Ved å utvikle seg som møteplass og samlingspunkt i lokalsamfunnene kan kirken legge grunnlag for økt deltakelse og engasjement. Det forutsetter en åpen og inkluderende holdning og praksis overfor alle deler av befolkningen.

Samlingspunkt

Kirkelige verdier og tradisjoner skaper felles holdepunkter mellom generasjonene og er en sentral del av vår kulturarv. Tusenårig kristen kulturinnflytelse setter sitt preg på ritualer, normer, høytider, samliv og tenkemåter i det norske samfunnet. Den store oppslutningen om kirkens seremonier og markeringer av begivenheter i den enkeltes liv viser hvilken betydning den fortsatt har som samlende folkekirke. Det er dette brede nedslagsfeltet i befolkningen som skaper grunnlag for statskirkeordningen. Det kan sikres også i framtida gjennom åpne og imøtekommende arbeidsformer. Ved å legge vekt på kristne verdier som nestekjærlighet, likeverd og toleranse kan kirken befeste sin stilling som samlingspunkt i et moderne flerreligiøst og mangfoldig samfunn.

Likestilling

Alle mennesker må føle seg like velkomne og vite at statskirken behandler dem likt. Kirken trenger nærhet og erfaringsbredde som reflekterer hele befolkningens problemer og opplevelser. Kjønnsdiskriminering strider mot det kristne budskapet om nestekjærlighet og rettferdighet. Kirkens embets- og tjenestestillinger er i teorien åpne for begge kjønn. Men de reelle mulighetene kvinner har til å få stillinger innen kirken som de ønsker ut ifra tro, utdanning og overbevisning, er begrensede. Arbeiderpartiet mener det er viktig for kirkens arbeid at begge kjønn er representert i både preste-, undervisnings- og diakonale stillinger. Forholdene må også legges til rette for at kvinner på lik linje med menn, kan nå opp i overordnede stillinger som sokneprester, proster og biskoper. Vi vil derfor endre Likestillingsloven, slik at det ikke lenger gis unntak for utnevninger og tilsettinger for Den norske kirke. Kirken må heller ikke kunne diskriminere homofile ved ansettelser og tjeneste.

Trossamfunn

Det følger av religionsfriheten at alle kirker og religiøse grupper fritt kan utøve sin virksomhet ut ifra egne verdier og selvforståelse. Den norske kirkes rolle som statskirke rokker ikke ved denne friheten. Staten må utøve sine styringsfunksjoner i respekt for kirkens rett til å opptre som selvstendig trossamfunn. Ut ifra sitt verdigrunnlag og oppdrag er det naturlig at kirken engasjerer seg som veileder og holdningsskaper i etiske, religiøse og andre spørsmål. Dette må skje uten at rollen som statskirke bringes inn. Med sin dominerende innflytelse må kirken fremme sine oppfatninger på en slik måte at det ikke gir andre vansker med å praktisere sin religion eller sitt livssyn.

Lokalkirke

Bare en begrenset andel av befolkningen går regelmessig i kirken. Det har desto større betydning at menighetene utvikler sin kontaktflate ved å arbeide utadrettet og aktivt i lokalmiljøet. Valgene til menighetsrådene bør legges opp slik at deltakelsen kan bli større. Det bør skapes mer samspill mellom kirken og lokale myndigheter om tiltak for eldre, barn og unge og andre grupper. Dette kan bidra til fornyelse og variasjon i kirkens arbeid, og skape bedre vilkår for mennesker som søker hjelp og støtte eller ønsker aktivitetstilbud. Forebygging av skjending, forfall og hærverk på kirker og gravlunder er en viktig fellesoppgave for menigheter, nærpoliti og lokale myndigheter.