Bondepartiets valgprogram 1945.

Bondepartiets valgprogram 1945.

Vedtatt på landsmøtet 17. og 18. august 1945.

Bondepartiet ser de åndelige og materielle verdiene vårt folk rår over, som målestaven for hvor langt det er nådd på framstegsvegen. Økning og rettferdig fordeling av disse verdiene gjennem en framtidsrettet nasjonal, kulturell, sosial og økonomisk politikk er det mål partiet tar sikte på med arbeidet sitt.

Den kulturelle og nasjonale framgangen

vil Bondepartiet bygge på det vi har, på vår arv av kristen ånd og tenkning, på norsk rettssans og rettekjensle, på norsk sprog, sed og skikk, på vyrdnad for alt som naturlig hører med til vårt folks eget livsgrunnlag. Det nye og det vi egner til oss av verdier utenfra, skal ta kraft og farge av det verdifulle i vår kristne kultur og våre tradisjoner.

Den sosiale framgangen

vil Bondepartiet bygge på det synet at hele folket er ett. Det er styresmaktenes plikt å sørge for at det sosiale reformarbeidet tar det samme omsyn til alle lag av folket.

Den økonomiske framgangen

er et vesentlig vilkår for kulturelle og sosiale framsteg. Det økonomiske overskudd som hele folket rår over må fordeles slik at alle, uten omsyn til bosted og yrke får en rettferdig del i framgangen.

Frihet,

men under fullt ansvar for det hele samfunns trivsel, må være prinsippet for såvel enkeltmannens som organisasjonenes innordning i staten.

Ut fra dette bondereisingens grunnsyn og idet en viser til fellesprogrammet, vil Bondepartiet konsentrere sitt arbeide om disse hovedoppgavene:

1. Vårt land, vår frihet

og vårt folkestyre skal voktes og vernes med alle midler vi rår over. Et sterkt forsvar bygges opp i nær tilknytting til hele folket bl. a. ved gjeninnføring av distriktstbefal. Utad må oppgaven for vårt folk ved siden av å styrke våre næringsinteresser, alltid gå ut på å støtte aktivt arbeid med sikte på å løse mellomfolkelige stridsproblemer på en fredelig og rettvis måte.

2. Sterkt og planmessig arbeid

for å gjenreise og trygge vårt næringsliv på land og sjø. Landets muligheter skal nyttes ut. Det er alles plikt å sette kreftene inn i gjenreisingsarbeidet, og det er samfundets oppgave å legge vilkårene tilrette for at det kan skje.

3. Det må føres en aktiv,

målbevisst finans- og valutapolitikk og pris- og lønnspolitikk med sikte på å utnytte våre egne produksjonsmuligheter, sikre lønnsom avsetning for landets produkter, unngå ødeleggende lønns- og arbeidskonflikter og oppnå stabile prisforhold.

4. Økonomisk likestilling

mellom alle landets næringer. De fundamentale næringer, jordbruk, fiske og skogbruk skal gis slike vilkår at de oppnår den samme lønningsevne som det øvrige næringsliv. Produktprisene fastsettes på dette grunnlag. Bygdenæringene skal vernes mot spekulasjonskapitalen. Fiskerne skal være sine egne driftsherrer. Omsetningsorganisasjonene skal være selvstyrte, og utbygges videre i demokratisk leid. Prisforskjellen fra produsent til forbruker gjøres lavest mulig, ved en forenkling av omsetningen og rasjonalisering av transportmidlene. Produsentenes og deres organisasjoners rett til foredling og tilvirkning av egen produksjon fremmes og sikres.

5. Arbeidet

med landets elektrisitetsforsyning må påskyndes og våre samferdselsmidler utbygges hurtigst mulig. Løsningen av disse oppgaver må skje på en slik måte at de avsidesliggende og de økonomisk svake strøk blir tilgodesett i større grad enn hittil.

6. Fortsatt kraftig arbeid

for bureisingen. Eksistensgrunnlaget på de bruk som er for små må styrkes. Bedre adgang til håndverksopplæring for bygdeungdommen, og målbevisst arbeid fra statens side for å skaffe billig kraft og tidhøvelige maskiner for håndverk og småindustri.

7. Heim, skole og kirke

vernes, gis friest mulige livsvilkår i samfunnsorganismen, og støttes i sitt ansvarstunge arbeid for ny moralsk opprustning på kristelig grunn. Likeverdig folkeskole for bygd og by over hele landet. Vårt undervisningsvesen skal bygges ut slik at ungdommen uten omsyn til bosted, yrke eller økonomiske vilkår skal få den samme anledning til å utvikle sine evner, enten disse går i teoretisk eller praktisk leid.

8. Likeverdig andel

i andre kulturelle samfunnsgoder for alle yrker og landsdeler. Der enkelte kulturgoder vanskelig kan nå fram, må der skaffes kompensasjon i sterkere støtte til andre kulturelle tiltak som der høver bedre.

9. Flukten fra bygdene

må motarbeides også ved å likestille dem med andre når det gjelder sosiale tiltak. Boligproblemet må tas opp i hele sin bredde. Det må straks ved hjelp av billige og langsiktige lån skapes vilkår for utbedring eller bygging av tidhøvelige boliger for bygdenæringenes arbeidere. Arbeid for å skaffe bygdeungdommen en mere ordnet fritid, og støtte til idretten.

Fortsatt arbeid for fremme av edrueligheten og effektiv kontroll med at rusdrikklovgivningen overholdes.

Trygdesystemene sammenarbeides og utbygges til en trygd for hele folket.

10. Skattemessig likestilling

for alle yrker. Utgiftene til de samfunnsmessige fellesgoder skal fordeles på en slik måte at ikke et ulike skattetrykk forhindrer en stor del av folket fra å få sin rettkomne andel i disse goder.

Etter Bondepartiets grunnsyn skal de her nevnte oppgaver løses uten at Grunnlovens vern om eiendomsretten og den enkeltes tiltaksvilje gås for nær. Vegen en må gå for å nå dette mål må partiets stortingsgruppe finne i samarbeid med de sakkyndige organisasjoner på hvert enkelt område.

Til løsning av oppgavene er Bondepartiet både i og utenfor Stortinget villig til samarbeid med alle partier som bygger på folkestyrets grunn.

Kommentarer til de enkelte poster i programmet

Postene 1 - 3 faller nær sammen med det fellesprogram som partiene har vedtatt. En viser derfor til dette og skal her bare ta med noen utdypende bemerkninger. De øvrige poster utgjør Bondepartiets spesielle arbeidsprogram, og blir derfor kommentert noe mere inngående.

1. Forsvar og mellomfolkelig samarbeid.

Bondepartiets linje i forsvarsspørsmålet har alltid vært klar. Den har hele tiden gått ut på at vi måtte ofre noe for å bli i stand til å forsvare oss mot mulige angrep. Før krigen var det to linjer i vår forsvarspolitikk. Høyre og Bondepartiet som forsøkte å holde forsvarsbudgettene oppe, Venstre og Arbeiderpartiet som holdt på «etiketteforsvaret». Det er riktig at Bonderegjeringens forsvarsbudgett var det laveste; men det skyldtes den hærordning som etiketteforsvarets tilhengere hadde hovedansvaret for. Når det i programmet heter at "vårt land, vår frihet og vårt folkestyre skal voktes og vernes med alle midler vi rår over", så betyr det at vi skal nytte våre resurser, "de midler vi rår over", til å bygge opp et sterkt forsvar. Dette skal bygges opp på demokratisk grunnlag, i nær tilknytning til folket. Vi må forsøke å bygge opp igjen et distriktsbefal som kjenner sine distrikter og folk. Vi er en fredelig nasjon, i prinsippet antimilitaristisk innstillet. Men så lenge forholdene ute i verden ikke gir absolutt sikkerhet, må vi være beredt til å motstå angrep. Erfaringen har vist oss at vårt fjell- og skogrike land og vår værhårde kyst er lett å forsvare for folk som kjenner terrenget og forstår å nytte de fordeler dette byr på. De tyske feltherrer Keitel og Jodl har i Quislingsaken vidnet at hvis vårt forsvar hadde vært på plass i 1940, ville det tyske angrep ha møtt meget store vanskeligheter. Det er bittert å tenke på hvordan stillingen var, og det må bringes på det rene hvor ansvaret ligger.

I det mellomfolkelige samarbeid er vår stilling klar. Vi må nytte våre moralske og materielle forutsetninger for å delta i alt internasjonalt samarbeid som går ut på å bevare og trygge verdensfreden. Gjennom krigsårene og senere under dannelsen av De forente nasjoners verdensomspennende organisasjon, har vi vunnet stor internasjonal anseelse. Vår framgang og velstand er nær knyttet til havenes frihet og den internasjonale handel. Vi må stelle oss slik, både innen- og utenrikspolitisk, at vi bevarer og styrker vår posisjon utad, og vi må være beredt til å ofre noe for de fredselskende nasjoners felles sak.

Når det gjelder det nordiske samarbeid har bondereisingen også en klar linje. Vi må søke nær tilknytning til de andre nordiske land for utveksling av ideer i økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål. Og bondebevegelsen må på sitt spesielle felt søke samarbeid med de tilsvarende organisasjoner i de andre nordiske land.

2. Gjenreisingen.

Det er samfunnets oppgave å legge vilkårene til rette for gjenreisingsarbeidet, og det er alles plikt å delta i dette arbeid. R e t t o g p l i k t t i l a r b e i d er fastslått i fellesprogrammet, men det ser ut som en stor del av folket foreløpig interesserer seg mest for retten. Bondepartiet vil sette alle krefter inn for at arbeidsplikten kommer i høgsetet. Det er arbeid som er grunnlaget for materiell velstand, og derigjennom for kulturell og sosial framgang. Idag er det mer enn noensinne nødvendig at vi er oppmerksom på dette, og er vi det ikke er ulykken over oss, større enn noengang før. Arbeidsoppgavene må legges til rette både på land og sjø. Ikke minst på sjøen, våre fiskerier er en overordentlig viktig eksportnæring, og eksport blir en livsbetingelse for oss. I det hele tatt må vi gjennom effektivt og produktivt arbeid ta vårt land i besittelse, nytte alle de rike ervervsmuligheter landet byr oss.

3. Den økonomiske politikk.

Finans- og valutapolitikken skal føres slik at den tjener næringslivets og det arbeidende folks interesser. Vi har ennå i friskt minne den valutapolitikk som ble ført i slutten av 1920-årene og som Bondepartiet kjempet forgjeves mot. Det var spekulasjonskapitalen som den gang var for sterk, så den kunne drive sine interesser igjennom. Bondepartiet står i klar kampstilling mot de krefter som ønsker å dirigere pengepolitikken ut fra kapitalistiske interesser, og vi vil søke samarbeid med alle positive krefter som deler vårt syn.

Finanspolitikken skal tjene til å stimulere den produktive virksomhet. Det er bl. a. derigjennom samfunnet skal legge arbeidsmulighetene til rette. Vårt næringsliv bygger på det private initiativ, og Bondepartiet vil ikke bryte med dette prinsipp. Men for at nye tiltak kan settes igang må det kapital til. Kapitalen skaffes gjennom kredittgivning. Det må derfor føres en aktiv kredittpolitikk, slik at ikke mangel på kapital kan hindre igangsetting av produktiv virksomhet. Ved planlegging av offentlige arbeider må det tas sikte på produktive tiltak, d. v. s. at arbeider som enten i seg selv kan danne grunnlag for framtidig ervervsvirksomhet eller som åpner veien til nye tiltak for privat initiativ, skal komme i første rekke. Det kan f. eks. være mere regningssvarende å bygge veier til avsides strøk, enn å bygge nye, kostbare betongveier i sentrale strøk.

Det skal føres en aktiv pris- og lønnspolitikk for å sikre lønnsom avsetning for landets produkter, unngå ødeleggende konflikter og oppnå stabile prisforhold. Man tenker her i første rekke på avsetningen av bygdenæringenes produkter, hvilket en skal komme tilbake til under punkt 4. Men det er ikke bare for bygdenæringene dette er aktuelt, en meget stor del av vårt næringsliv er avhengig av at staten fører en aktiv politikk for å sikre lønnsom avsetning. Det skal føres en lønnspolitikk som tar sikte på å unngå ødeleggende arbeidskonflikter. Bondepartiet ser det som en meget viktig oppgave å bevare anbeidsfreden. Man vil derfor gå inn for praktiske tiltak i den retning, innenfor rammen av den frihet som hører til de elementære rettigheter i et demokratisk samfunn.

Gjennom pris- og lønnspolitikken skal man søke å oppnå s t a b i l e prisforhold. Dette innebærer krav om en aktiv konjunkturpolitikk for å motarbeide økonomiske kriser. Vi skal unngå de sterke økonomiske svingninger som hittil er kommet tilbake med nesten uhyggelig regelmessighet, og som har vært til stor skade for næringslivet. Den moderne økonomiske videnskap er kommet langt på vei til studiet av krisenes årsaker, og det gjelder å nytte ut de nye erkjennelser i den praktiske politikk. Krisene motarbeides ikke effektivt ved å sette igang nødsarbeider når det røyner som verst. Det må føres en permanent stabiliseringspolitikk for å hindre unaturlig prisoppgang. Derved vil også svingningene i motsatt retning bli avdempet.

4. Økonomisk likestilling mellom alle landets næringer.

Den økonomiske, sosiale og kulturelle skjevhet i vårt samfunn er etter Bondepartiets oppfatning urettferdig. Enhver som utfører nyttig og nødvendig arbeid til beste for hele samfunnet, har krav på en likeverdig andel i det felles arbeids resultat. Sett fra samfunnets synspunkt er denne skjevheten meget uheldig da den hindrer en harmonisk utvikling av landets næringsliv. Arbeidskraften strømmer til byene og bynæringene, mens produktive arbeidsmuligheter på bygdene ikke blir nyttet.

Som mål for de enkelte næringers økonomiske utbytte, har man i programmet valgt l ø n n i n g s e v n e n. Dette gir uttrykk for at det er a r b e i d e t s del i utbyttet som er det avgjørende. Det er først og fremst arbeidsinnsatsen som skal betales, og betales likt i alle næringer. For jordbrukerne er det naturlig å hevde et sådant standpunkt, de aller fleste jordbrukere er arbeidere og har små eller ingen kapitalinteresser.

I programmet heter det kort og godt: «Produktprisene fastsettes på dette grunnlag». Denne korte setning innebærer ganske vidtrekkende synsmåter. Den gamle, liberalistiske samfunnsoppfatning går ut på at vareprisene skal fastsette seg selv, de skal innstille seg slik at det blir balanse mellom tilbud og etterspørsel. Denne teoretisk sett frie prisdannelse har imidlertid blitt mere og mere sjelden i praksis. Vi har fått monopoler av både det ene og det annet slag som har påvirket prisdannelsen i bestemte retninger. I denne sterke dragkamp er det naturlig at jordbrukerne blir svakest.

Bondepartiets syn på disse ting er i virkeligheten meget radikalt. Det går ut på at staten skal gripe regulerende inn i prisdannelsen, slik at vareprisene bestemmes eller i hvert fall i høy grad påvirkes av statstiltak. I alminnelighet kan man ikke uten videre fastsette en bestemt pris på en vare, selv om det skjer ved statens maktbud. Man må regulere tilbudet etter etterspørselen, eller begge deler. Et godt eksempel på sådan regulering er innblanding av smør i margarin, den tjener til å regulere tilbudet av smør.

Ingen kan således beskylde Bondepartiet for å være konservativt når det gjelder økonomisk politikk. Det vender seg klart mot de konservative krefter som stadig pukker på den økonomiske frihet og med det mener frihet for noen få til å bestemme over andres økonomiske interesser.

Noe av den samme tendens ligger i den neste setning: "Bygdenæringene skal vernes mot spekulasjonskapitalen". Det er som foran nevnt ikke kapitalinteressene som dominerer i det norske forbruk, og det kreves at dette forhold skal bevares gjennom statstiltak. I virkeligheten kreves det også her ganske radikale inngrep i den økonomiske virksomhet. Det har vært en tendens til at bedre lønnsomhet i jord- og skogbruk har ført til høyere eiendomspriser, d. v. s. større gjeldssbyrde og renteutgifter, slik at kapitalen har karret til seg fortjenesten. For å motvirke denne tendens, må det til ganske inngripende tiltak for å stabilisere prisene på jord- og

skogeiendommer.

Ennu alvorligere er dette spørsmål i øyeblikket for fiskerinæringen. Her har den nettopp avsluttede krigs spekulasjonskapital kastet sine øyne på fornyelsen av fiskerflåten og på mange båtbyggerier kontrahert alle nybygginger. Med den følge at fiskerne enten må kjøpe nybyggingskontraktene med stor profitt til spekulasjonskapitalen eller bli leilendinger under den.

Satsen om at "fiskerne skal være sine egne driftsherrer" faller nøye inn i den samme tankegang. Ved den overgang til mere moderne metoder i fiskerinæringen som man formoder må komme, vil det bli nødvendig med kostbarere fangstredskaper og mere kapitalinvestering. Det skal ved statstiltak forhindres at utenforstående kapitalister får høve til å utnytte fiskernes mangel på kapital. Fiskerne skal selv ha fortjenesten av sitt slit, de skal selv eie sine fangstredskaper.

Omsetningsorganisasjonene skal være selvstyrte.

De sterke organisasjoner som er bygd opp i jordbruk, skogbruk og fiskeri er produsentenes egne affærer hvor de selv skal ha all råderett. I denne forbindelse må også sees produsentenes rett til foredling og tilvirkning av egen produksjon. Dette prinsipp er i stor utstrekning gjennomført i jordbruket. Saken er av meget stor interesse for fiskerne. Den moderne fiskeforedlingsindustri åpner meget store muligheter for hevning av næringens økonomiske avkastning. Men da må forutsetningen være at foredlingen besørges av fiskernes egne samvirkeorganisasjoner og ikke overtas av kapitalsterke grupper utenfra. Dette spørsmål er for fiskernes vedkommende meget aktuelt akkurat nu, når en skal avgjøre den videre skjebne for de anlegg tyskerne har bygget langs kysten til foredling av fiskeriproduktene.

"Prisforskjellen fra produsent til forbruker gjøres lavest mulig". Prisen på en vare er ikke noe entydig begrep. Det kan være en hel rekke forskjellige priser på en og samme vare. Produsenten får den laveste prisen og forbrukeren betaler den høyeste prisen. Det er om å gjøre at forskjellen mellom de to priser blir minst mulig.

Handelen er ikke uproduktiv i seg selv, i vår moderne tid med en vrimmel av varer som omsettes verden over, er handelen en meget viktig faktor. Dette er sikkert nok, men like sikkert er det at det er i handelen de store formuer tjenes. Dessuten er det ikke tvil om at handelen idag beskjeftiger flere mennesker enn det som er nødvendig for at den skal kunne løse sin produktive oppgave. Det er den næring som gir de største muligheter for å tjene penger, derfor strømmer folk til. Når det da blir for mange mennesker beskjeftiget i handelsnæringen og alle skal tjene mere enn ved tilsvarende arbeidsinnsats i andre næringer, så er det innlysende at prisforskjellen fra produsent til forbruker blir for stor.

Bondepartiets linje for forenkling av omsetningen går gjennom samvirket. Både salgs- og kjøpssamvirket må utbygges videre. På denne måte kan man hindre usunn konkurranse, man kan sentralisere omsetningen mest mulig, og derved sikre en god behandling av varene samtidig som omkostningene bringes ned til det absolutt nødvendige.

5. Elektrisitetsforsyning og samferdselsmidler.

Hittil har utbygging av strømforsyning og bygdeveier i stor utstrekning vært de enkelte kommuners sak med det resultat at de økonomisk svake distrikter har blitt liggende etter. Bondepartiet mener at hele landet her må sees under ett, og at løsningen av disse oppgaver er en samfundssak. Utbyggingen skal skje på en slik måte at ingen strøk blir behandlet som stedbarn. Det er her et dobbelt hensyn som gjør seg gjeldende. For det første skal alle distrikter nyte godt av nåtidens goder på disse områder, og for det andre skal utbyggingen gjøre det mulig å ta vårt land i bruk. Det er ikke bare jordbruksmessige muligheter som kan nyttes, også den industrielle og håndverksmessige virksomhet kan med fordel desentraliseres når bare kommunikasjonene og skattene tillater det. Vi må befolke vårt vidstrakte land med dets mange muligheter og herligheter, i stedet for å klumpe det meste av folket sammen i de nåværende "sentrale" strøk.

6. Fortsatt kraftig arbeid for bureisingen.

Dette er et viktig ledd i den politikk som tar sikte på at vårt lands ervervsmuligheter skal tas i bruk. Vi har store ubygde vidder som kan kultiveres og bli til nye grender og bygder. Å rydde ny jord og bygge nye gårder er verdiskapende arbeid framfor alt annet, det skaper verdier som nærsagt er uforgjengelige. Intet skulle da være rimeligere enn at de som går til dette arbeid sikres vilkår som i allefall står på høyde med andres. Den tid er forbi da en mann ved egen hjelp kunde rydde seg en heim i villmarken. Det krevde et slit og et savn som ingen kan ventes å ville ta på seg i vår tid.

Men ennå er bureiserens kår altfor meget av et slaveri. Samfunnet må i større grad enn hittil hjelpe bureiseren i vei til han virkelig kan greie seg selv på en skikkelig måte. Han må ikke henvises til et liv i armod på en liten jordlapp og med stor gjeld. De nye bruk som reises skal være virkelige jordbruk som kan gi arbeid og utkomme for en familie.

I tråd med denne linje faller også arbeidet for å styrke eksistensgrunnlaget på de jordbruk som er for små. Dette må skje ved utvidelser ved hjelp av tilleggsjord, og ved sammenslutning av flere bruk som hver for seg er for små, ved hjelp til driftsmessige forbedringer, herunder driftsmessig samvirke i former som høver for små bruk, og ved prismessige tiltak med sikte på de små bruk. Det er ingen tilfeldighet at dette punkt i programmet også omfatter håndverksopplæring og småindustri. Ved å legge vilkårene til rette her, kan det skaffes utfyllende arbeidsmuligheter for de små bruk. Det er ikke tvil om at dette spørsmål må vies en ganske annen oppmerksomhet enn hittil.

Dette problem i forbindelse med de jordbruk som er for små til å gi utkomme for en familie, er forøvrig et kombinert sosialt og jordbrukspolitisk problem. Det kan ikke sees isolert, men må sees i forbindelse med landsbygdens problem i sin helhet. Hvis bare bygdenæringens økonomiske nivå blir hevet, vil det bli mere arbeidsmuligheter og arbeidet blir bedre betalt. Da vil problemet med de små bruk for en stor del løse seg selv. Brukene er opprettet med bifortjeneste for øye, de er boligbruk, og de er stort sett vokset fram av et naturlig behov. Inngripende, kunstige reformer vil derfor virke uheldig og forstyrrende, men naturlige utvidelsesmuligheter og vilkår fra andre inntektsmuligheter ved siden av jordbruket må tilrettelegges for at de små bruk kan gi skikkelige eksistensvilkår for en familie.

7. Heim, skole og kirke.

Dette punkt gir uttrykk for den praktiske politikk i tilknytning til Bondepartiets kulturelle grunnsyn. Våre kulturverdier i heim, skole og kirke skal vernes mot nedbrytende krefter. Dette betyr ikke selvgod isolasjon, vi skal være mottagelige for nye impulser. Men det nye skal veies av det sunde bondesyn, slik at man er på vakt mot usunde innslag i vårt kulturelle liv.

Som statistikken viser, er landsfolkeskolen ennå ikke på langt nær utbygd på høyde med byskolen. At skolen skal være likeverdig for bygd og by behøver ikke å bety at det nødvendigvis må være det samme antall undervisningstimer. Men skolen må være slik utrustet at den kan gi de unge et likeverdig åndelig og fysisk livsgrunnlag. Og adgangen til å bygge videre på det grunnlag som folkeskolen gir skal være lik for alle. Det er evnene og viljen som skal være avgjørende når det er spørsmål om de unges videre utdannelse, ikke foreldrenes økonomiske evne, bosted eller yrke. Konkurransen om plassen ved de høyere skoler vil da bli skarpere, og bare de mest evnerike og energiske slipper til.

8. Av andre kulturelle goder

må nevnes bibliotekvesenet. Som forholdene er idag er det bare byene og de større sentra som har ordentlige boksamlinger. I altfor mange bygder er det liten eller ingen adgang til å låne verdifulle bøker, og da blir magasinlitteraturen enerådende. Folkeboksamlingene må utbygges, og den kulturelle virksomhet i bygdene stimuleres. En sak som studiebevegelsen vil her, rett ubygget, kunne bringe meget store resultater.

En kulturfaktor som idag har stor betydning er kringkastingen. Den kan nå fram overalt, og målet må være at den n å r f r a m overalt, at ihvertfall ingen på grunn av dårlig råd skal måtte unnvære den nytte og adspredelse og glede som radioen gir. Også postordningen til de avsides strøk må vies oppmerksomhet, når det gjelder å skape kulturell likestilling.

9. Sosiale tiltak.

Av landsbygdenes sosiale problemer kommer boligforholdene i første rekke. For å skaffe vårt jordbruk den nødvendige arbeidskraft er det først og fremst om å gjøre å kunne by arbeidsfolkene ordentlige boligforhold. Det må reises småegnehjem i tilknytning til gårdene, slik at jordbrukets arbeidere kan bli i stand til å stifte familie og bo i frie og trivelige omgivelser. Ved siden av lønnsspørsmålet er utvilsomt boligspørsmålet det som det kommer mest an på, når det gjelder for jordbruket å beholde dyktige arbeidere. Men jordbruket har ikke tilstrekkelig kapital til at man kan reise arbeiderboliger med egne midler. Det må gis adgang til kreditt på rimelige vilkår. Bondepartiet vil derfor gå inn for en effektiv løsning av kredittspørsmålet.

Når det har vært tale om boligbygging her i landet, har man bestandig tatt sikte på byene og de tettbygde strøk. At landsbygda i minst like høy grad har sitt boligproblem, har man hatt lett for å glemme, sannsynligvis fordi man ønsker å glemme det. Derfor er det nødvendig at landsbygdas interesser hevdes også på dette felt, slik statstiltakene ikke går forbi oss.

Bygdeungdommens f r i t i d må sees i forbindelse med jordbruksnæringens økonomi. En forutsetning for fritid er at næringen kan greie den økonomiske side av saken. Men det forhindrer ikke at kravet om fritid og ferie må reises særskilt. Får man først knesatt som prinsipp at kravet er berettiget for bygdenæringens folk som for andre, må også forutsetningene legges til rette for at kravet kan oppfylles.

Bygdeungdommen har ikke bare krav på fritid, den den har også krav på høve til å nytte fritiden til adspredelse og glede. Her er i d r e t t e n en meget betydningsfull faktor som i stor utstrekning er forsømt på landsbygda, da særlig sommeridretten. Det er her ikke spørsmål om den rent legemlige idrettsutøvelse, den har kanskje noe mindre betydning for bygdeungdommen enn for ungdom i byer og fabrikkstrøk. Idretten har også andre sider, den gir sunn adspredelse og virker karakterdannende når den blir ledet og drevet på rette måte. Derfor må også idretten tas med i arbeidet for å heve det kulturelle og sosiale nivå på landsbygda.

Som et ikke mindre viktig ledd i dette arbeid må nevnes edruelighetsarbeidet. Ved å legge til rette grunnlaget for mere menneskeverdig og karakterdannende adspredelse, vil man for en stor del fjerne årsakene til misbruk av alkohol. Men det er og vil allikevel bli nødvendig å støtte det aktive avholdsarbeid også gjennom lovgivningen, og det er en selvfølge at Bondepartiet vil gå inn for dette.

Våre trygdesystemer har blitt mere og mere ensidig anlagt med henblikk på byene og bynæringene. Å få endret og sammenarbeidet dem til ett likeverdig trygdesystem for hele landet, er et betydningsfullt ledd i Bondepartiets sosiale program.

10. Skattemessig likestilling.

Som det framgår av statistikkene er det ennå langt igjen til skattemessig likestilling er nådd. Bondepartiets linje er at utgiftene til samfunnsmessige fellesgoder skal fordeles mellom stat og kommune etter den enkelte kommunes bæreevne, og ikke som nå etter bestemte prosentsatser. Ved siden av dette må det skje ytterligere utjevning gjennom et skatteutjevningsfond, der bl. a. skatten av landsomfattende tiltak går inn. Helst bør en ta opp spørsmålet om helt felles og ensartet skatteligning for hele landet, det ville være både det enkleste og det rettferdigste.

------