HØYRES HOVEDPROGRAM 1965

HØYRES HOVEDPROGRAM 1965.

VEDTATT PÅ HØYRES LANDSMØTE

2. - 4. APRIL

KONSERVATIVT UTSYN

Vi står oppe i en utvikling som åpner vide og langsiktige fremtidsperspektiver. I løpet av få årtier vil vi kunne oppleve en utvidelse av vårt materielle livsgrunnlag som vil gi oss alle nye muligheter for livsutfoldelse og menneskelig vekst.

Men en slik rask utvikling vil også kunne skape problemer. Friheten kan bli truet av kravet til effektivitet, og selv vårt kristne, moralske og nasjonale livsgrunnlag kan bli utsatt for påkjenningen.

I denne situasjon gir en moderne konservativ politikk garanti for en harmonisk utvikling til beste for alle samfunnets medlemmer.

En konservativ grunntanke er at aktiv fremskrittspolitikk må bygge på det som er sterkt og sunt i dagens samfunn. Vårt folk vil bare kunne skape seg en lykkelig fremtid når det har en fast forankring i kristne og moralske verdier, i sin nasjonale og kulturelle tradisjon og i frie og demokratiske institusjoner. I en tid da de ytre livsforhold skifter raskt, og krever stadig nye vurderinger og nye tiltak på det praktiske plan, er det av avgjørende betydning at man har klart for seg hvilke verdier som er umistelige.

Å sikre og verne det enkelte menneskes frihet og selvstendighet vil alltid være en oppgave av fundamental betydning. Samtidig er menneskene avhengig av hverandre og kan bare virkeliggjøre sitt menneskeverd i fellesskap med andre. Når fellesskapsfølelsen har fått slik styrke i vårt samfunn, er det nettopp fordi den har vokst frem gjennom enkeltmenneskers overbevisning og innsats. Idag kan ingen større oppgave løses uten i samarbeid, og samarbeidstanken vil vokse videre i årene som kommer.

Det er personlig tiltak og arbeid som har vært hovedgrunnlaget for det siste århundres sterke materielle fremgang. Eiendomsretten gir det enkelte menneske mulighet til å vinne trygghet og uavhengighet for seg og sine, og har derfor inspirert menneskene til innsats og skapt fremgang for hele samfunnet.

Skal vi vinne nye verdier ut av fremtiden må vi fortsatt bygge vår politikk på dette grunnlag. Høyres Hovedprogram trekker opp linjene i en langsiktig, målbevisst politikk ut fra et fast forankret livssyn. Det sikter ut over kommende stortingsperiode, og viser i den større sammenheng hvordan samfunnet må ledes for at vi i årene som kommer skal få en trygg vekst, bred velstand og økte muligheter for trivsel og menneskelig utvikling.

De mål programmet stiller opp, lar seg ikke alle realisere i løpet av en enkelt stortingsperiode, og de nærmeste oppgaver er derfor trukket ut og behandlet i Høyres Arbeidsprogram for 1965/69.

STAT, SAMFUNN OG INDIVID

Frihet og rettssikkerhet

Den enkeltes frihet er grunnlaget for fremgang og trivsel.

Den norske rettsstat er bygget på den grunnsetning at ingen offentlig myndighet skal kunne gripe inn i de enkelte menneskers personlige eller økonomiske forhold uten at inngrepet har klar hjemmel i norsk lov.

I de senere år er denne grunnsetning uthulet. Ved overdreven bruk av fullmaktslover er store deler av Stortingets lovgivende myndighet ført over til regjering og administrasjon. I mange tilfelle forsterkes dette ved at de samme offentlige kontorer både gir bestemmelser med lovs innhold, og til daglig tolker og bruker dem.

Samtidig med dette er det gjennomført en lovgivning som har økt statens makt overfor den enkelte. Det er særlig på det økonomiske område dette er skjedd, og på dette felt er de direkte skadevirkinger særlig merkbare. Men virkningene forplanter seg videre, og kan også lett komme til å skade frihet og rettssikkerhet på andre områder.

Friheten må igjen få sterkere vern ved at Stortinget ikke unødig delegerer sin lovgivningsmakt til administrasjonen.

Rettssikkerheten må vernes ved at det fastsettes betryggende regler for administrasjonens saksbehandling og avgjørelser. Når en statlig eller kommunal instans griper inn overfor den enkelte, skal det kreves utvetydig lovhjemmel, og alle dokumenter i saken må være tilgjengelig for den inngrepet er rettet mot.

Spørsmålet om opprettelse av en sivilombudsmannsordning for kommuneadministrasjonene må utredes.

Grunnlovsendringer

Høyre går inn for grunnlovsfestet, rådgivende folkeavstemning i visse spørsmål når minst en tredjedel av Stortingets medlemmer krever det. Videre må Kongen få rett til å oppløse Stortinget og skrive ut nye valg, dersom regjeringen i valgperioden får et flertall mot seg i Stortinget.

Antallet av stortingsrepresentanter må utvides slik at underrepresenterte fylker kan få rimeligere representasjon.

Storting og regjering

De politiske begivenheter i de siste år har avslørt en farlig utglidning når det gjelder regjeringens forhold til Stortinget. Høyre vil gjenopprette det tillitsfulle samarbeidsforhold mellom regjering og folkets valgte representanter, som Grunnloven og vår parlamentariske statsskikk forutsetter.

Det må være regjeringens selvsagte plikt å gi Stortinget alle opplysninger når den innbyr Stortinget til å treffe vedtak. Når regjeringen besvarer spørsmål og interpellasjoner, må den åpent legge frem alle opplysninger den sitter inne med.

Stortingets direktiver og beslutninger må bli nøye iaktatt og etterlevet av regjeringen. Regjeringen har det fulle ansvar for at dens organer og tjenestemenn handler overensstemmende med Stortingets forutsetninger, og enhver regjering må tåle at ansvar gjøres gjeldende når den ikke kan godtgjøre at der er tatt rimelige forholdsregler for å sikre at dette skjer.

Organisasjonene

Med bakgrunn i en århundrelang teknisk, økonomisk og sosial utvikling er det oppstått tallrike organisasjoner hvis oppgave det er å verne den enkeltes rettigheter og fremme ulike gruppers fellesinteresser overfor hverandre, og i forholdet til offentlige myndigheter.

Høyre vil hevde alle gruppers rett til organisere seg for gjennom forhandlinger å ivareta lovlige interesser.

I våre dagers samfunn er det naturlig for den enkelte å delta i de organisasjoner som hun eller han faglig hører hjemme i. Men ingen må gjennom sitt medlemsskap i yrkes- og næringsorganisasjoner forpliktes til, eller bli tatt til inntekt for, bestemte partipolitiske standpunkter.

Gjennom sitt forslag til organisasjonslov vil Høyre sikre den enkeltes rett til selv fritt å avgjøre om, og i tilfelle hvilken organisasjon hun eller han vil stå tilsluttet.

Kommunene, fylkene og staten

Særlig i de siste år er kommunenes og fylkenes oppgaver og utgifter blitt økt på mange områder uten at deres andel av de samlede offentlige inntekter er steget tilsvarende. Dette har bl. a. ført til at fylkesskatten nu tar så stor del av kommunenes skatteinntekter, at det svært ofte blir umulig for kommunestyrene å tilfredsstille berettigede lokale krav, selv om de benytter den høyeste lovlige skattøre. Skal berettigede krav kunne imøtekommes, må fordelingen av inntekter mellom staten, fylkene og kommunene stå i et rimelig forhold til de oppgaver de har. Den nye funksjons-, utgifts- og inntekstfordeling har imidlertid ikke gitt noe tilfredsstillende resultat, og Høyre vil påskynde arbeidet med å sette kommunene bedre i stand til å skjøtte sine naturlige arbeidsoppgaver.

Samfunnsutviklingen krever fra tid til annen nye organisasjonsformer i den offentlige forvaltning. Det kan således være hensiktsmessig at noen av de tidligere kommunale oppgaver blir løst ved interkommunalt eller regionalt samarbeid. Det må overveies å fastlegge formene for interkommunalt samarbeid, såvel som for det regionale planleggingsarbeid, i lovs form. Det kommunale selvstyre må styrkes og kommunestyret må ha fulle råderett i alle saker som fremdeles er særegne for kommunen.

Statens kontroll av de kommunale låneopptak må ikke misbrukes til å nekte økonomisk forsvarlige lån, og til å forbeholde lånemarkedet for staten selv. En lang rekke kommunale utbyggingsoppgaver vil komme senere generasjoner til gode. Det er naturlig at slike finansieres ved lån, slik at dem som i fremtiden skal nyte godt av tiltakene, også blir med på å betale dem. Dette har ikke minst betydning for mange av de nye storkommuner, og for byenes omegnskommuner hvor et sterkt stigende folketall har skapt et press på kommunene for å utbygge elektrisitetsforsyning, vannforsyning, skolevesen, veier osv. Disse stort sett meget kredittverdige kommuner må få anledning til låneopptak i større grad enn hittil.

Høyre vil gjennomføre en rettferdigere fordeling av byrdene ved skatteutjevningen, og holder derfor fast ved forslaget om at en fast del av inntektsskatten fra de etterskuddspliktige (dvs. aksjeselskapene) skal avløse den någjeldende finansieringsordning.

Det må føres tilfredsstillende kontroll med at kommunale bevilgninger ikke misbrukes til politiske formål.

UTENRIKSPOLITIKK OG FORSVAR

Forholdet til andre nasjoner

Norsk utenrikspolitikk har som oppgave å beskytte Norges interesser og ivareta landets tarv i forholdet til andre nasjoner. Vår første interesse er at alle nasjoner skal kunne leve i fred, frihet og forståelse med hverandre. Derfor må Norge støtte alle forhandlinger som kan bidra til å løse internasjonale konfliktsspørsmål, og arbeide for å få istand en alminnelig nedrustning under betryggende kontroll.

Norge må ta avstand fra enhver form for rasediskriminering, og hevde alle menneskers like rettigheter uansett rase, tro og politisk oppfatning, overensstemmende med den universelle menneskerettighetserklæring.

De Forente Nasjoner gir det beste grunnlag vi har for fredsarbeidet idag. Norge må derfor søke å utnytte alle organisasjonens muligheter til å trygge freden. Vi må aldri slå av på kravet til mellomfolkelig moral, og overalt hevde respekten for avtaler, traktater og folkerettens prinsipper.

Vårt land må ta aktivt del i FN's fredsbevarende arbeid, bl. a. ved å stille væpnede styrker til rådighet for FN i den utstrekning våre egne beredskapsmessige forhold gjør det mulig.

Forskning som kan bidra til å klargjøre konfliktproblemer mellom nasjoner og folkegrupper, må få den nødvendige støtte.

De norske interesser i arktiske og antarktiske strøk må bli tilfredsstillende ivaretatt.

Økonomisk og politisk samarbeid med andre stater

Vårt land må delta i alle realistiske bestrebelser på å fremme europeisk integrasjon både kulturelt, økonomisk og politisk, samt tilrettelegge forholdene for et effektivt samarbeid med andre stater som vi har interesser felles med.

Norge står idag tilsluttet Det Europeiske Frihandelsforbund (EFTA) og må arbeide aktivt for at avtalen respekteres såvel i sin ånd som i sine konkrete bestemmelser. Skulle forholdene kreve at samarbeidet utbygges også på andre felter enn de rent handelspolitiske, må vårt land være villig til å drøfte slike spørsmål.

En meget stor del av vår samhandel med andre land er imidlertid knyttet til den del av Europa som er organisert i Det europeiske fellsmarked ( EEC ) . Det er derfor i vårt lands interesse at man snarest når frem til et nært økonomisk og politisk samarbeid mellom alle land i Vest-Europa. Samtidig må Norge gå inn for en økonomisk politikk som styrker vårt næringsliv i den skarpere internasjonale konkurranse som følger av de nye markedsdannelser, og letter tilpasningen til et fremtidig felles-europeisk marked.

Det er av avgjørende betydning for verdenshandelens vekst, og dermed for vår egen utenrikshandel og skipsfart, at de europeiske land gjennom EFTA og EEC fører en liberal handelspolitikk også overfor andre industriland, og overfor utviklingsland.

Generalavtalen for toll og handel ( GATT ), som ble skapt av de industrialiserte stater som bygger på fritt næringsliv, har ført til en betydelig frigjøring av den internasjonale samhandel på liberalt grunnlag. Norge må delta i den videre utbygging av GATT, og i organisasjonens arbeid for fortsatt liberalisering av verdenshandelen .

Også gjennom organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og andre internasjonale organer må Norge være med på å fremme den handelspolitiske utvikling i det atlantiske samfunn, og med utviklingslandene.

Samarbeid mellom de nordiske land må fremmes og Nordisk Råd må bli et smidig og hensiktsmessig organ for dette. Et nordisk samarbeid på «nordkalotten» som kan føre til bedre utnyttelse av områdenes muligheter må også tillegges stor vekt.

Norges innsats i utviklingslandene

Befolkningen i utviklingslandene, som utgjør omkring 2/3 av menneskeheten, lever i dag for en stor del på sultegrensen. Mangel på kunnskaper og kapital binder dem til et primitivt næringsliv, og sosiale, økonomiske og kulturelle forhold vanskeliggjør vekst og stabilitet. Denne situasjon inneholder betydelige faremomenter for landene selv, og for hele verden. Den menneskelige nød og elendighet i disse land er også en alvorlig utfordring til vår medmenneskelighet og ansvarsfølelse.

Gjennom misjonens mangeårige innsats har Norge sterke tradisjoner i kulturell, humanitær og praktisk opplæringsvirksomhet i utviklingslandene. Dette frivillige arbeid må få større støtte, og den innsats som ytes fra det offentlige må etter Høyres syn skje i forståelse og samarbeid med misjonens hjelpevirksomhet.

Norge må i sin direkte hjelpevirksomhet satse på utviklingsprosjekter som gjør maksimalt bruk av den kunnskap vi eier. Norge må derfor spesielt yte hjelp til utbygging av almendannende skoler, og yrkesopplæring i utviklingsland.

Den direkte hjelp til de enkelte utviklingsland bør etterhvert utgjøre en større del av den norske innsats. Vi må satse mer på fredskorpsene, og de som skal delta i korpsene må utvelges etter sine kvalifikasjoner på bestemte, praktiske fagområder, og gis en omhyggelig forberedelse for sitt arbeid. Norske utviklingsprosjekter og bemanningen av norske fredskorps bør først og fremst ta sikte på å øke effektiviteten i de tradisjonelle næringer i utviklingslandene, særlig i jordbruket. Utviklingslandene har også behov og interesse for økt handel og forretningsmessig kontakt med de industrialiserte stater, og endel av vår hjelp må derfor også kunne gis som støtte til norske bedrifter som kan sette i gang produksjon i utviklingsland.

Høyre går inn for en jevn stigning i den norske hjelp til utviklingslandene. Dette forutsetter oppslutning fra hele folket, og det må derfor legges vekt på informasjon og orientering. Det må skapes visshet for at midlene brukes effektivt, og bare settes inn etter nøye planlegging av de enkelte prosjekter.

Forsvar for fred og frihet

Forsvarets oppgave er å sikre vår frihet, og hindre at vårt land på ny blir utsatt for krigens redsler. Ved å gjøre det klart at vi vil og kan sette oss effektivt til motverge om vi skulle bli angrepet, minsker vi risikoen for angrep eller trusler. Dette gir igjen det beste grunnlag for avspenning og varig fred. Forsvarets oppgave blir dermed først og fremst fredsbevarende.

For at denne hensikt skal oppnås, må folkets vilje og evne til å forsvare seg ikke kunne trekkes i tvil. Å styrke forsvarsviljen må derfor være en grunnleggende oppgave for vår politiske og militære ledelse. Bred oppslutning om, og tillit til forsvaret forutsetter at virksomheten preges av effektivitet. En streng økonomisering med midlene må prege alle ledd, og personell og utstyr må utnyttes rasjonelt. Det må sørges for at både almenheten og de innkalte mannskaper får tilstrekkelige informasjoner til å kunne forstå forsvarets mål og virkemidler, og dessuten kjennskap til den sivile utbygging av landet (flyplasser, telekommunikasjoner etc. ) som skjer over forsvarsbudsjettet.

Vårt nasjonale forsvar må være tilpasset norske forhold etter en militær og politisk helhetsvurdering. Et forsvar kan ikke improviseres, ikke skapes når ufred truer. Det er derfor viktig at vi planmessig, og i pakt med den militærtekniske utvikling, bygger opp og vedlikeholder vårt forsvar i fred.

Norge i NATO

Erfaring og en realistisk vurdering av dagens situasjon viser at vårt land bare kan oppnå sikkerhet ved forpliktende samarbeid med nasjoner som er knyttet sammen ved kulturfellesskap, felles frihetsvilje og et felles syn på sentrale internasjonale problemer.

Siden 1949 har vår forsvarspolitikk vært fast knyttet til forsvarsavtalen i Atlanterhavspaktens organisasjon (NATO). I denne tid har vi også vært vitne til en betydelig grad av avspenning mellom øst og vest. Det er klart at forsvarssamarbeidet har bidratt avgjørende til denne utvikling, og til å opprettholde freden i vår del av verden. Høyre mener at vår sikkerhetspolitikk fortsatt må bygge på et samarbeid med våre allierte innen NATO.

Innenfor det fellesforsvar NATO har bygget opp, må Norge ha som mål å effektivisere sitt konvensjonelle forsvar med henblikk på å hindre, eller i verste fall stanse angrep mot norsk territorium. Det er grunn til å tro at de land som disponerer kjernefysiske våpen i det lengste vil vike tilbake for å bruke dem. Dette gir håp om en fredelig utvikling, men kan på den annen side øke faren for at en aggressiv makt kan forsøke å nå sine mål gjennom fremstøt som ikke antas å utløse storkrig, som f. eks. lokale aksjoner mot svakt forsvarte områder. Tvil om vår evne og vilje til å forsvare alle deler av landet kan komme til å fremkalle en aksjon som utløser krig. Vi må derfor gjøre det helt klart at ethvert væpnet angrep vil bli møtt med aktiv motstand.

Allierte styrker må ikke stasjoneres på norsk jord i fred, hvis ikke en endring av den militær-politiske situasjon skulle gjøre det nødvendig. Men Høyre vil ubetinget hevde Norges rett til å treffe slike forholdsregler og benytte slike samarbeidsformer som til enhver tid er nødvendig for å sikre at støtte fra våre allierte på kort tid kan overføres til, og settes inn i forsvaret av Norge.

De forsvarstiltak som skal settes i verk på norsk jord må avgjøres av Storting og Regjering, ut fra en helhetsvurdering av landets sikkerhetsinteresser.

Et effektivt totalforsvar

Konsekvensen av vår basepolitikk og vårt syn på anvendelsen av kjernefysiske våpen er etter Høyres oppfatning at vi må styrke vårt konvensjonelle forsvar. Dette fordrer en maksimal utnyttelse av de ressurser som stilles til rådighet etter den rammeplan for Forsvaret som Stortinget vedtok i 1963. Så lenge de sikkerhetspolitiske forhold i verden ikke endrer seg avgjørende, mener Høyre at nedskjæringer ikke må komme på tale.

Den betydelige hjelp vi har mottatt av våre allierte, faller etterhvert bort. Samtidig vil det i de nærmeste år måtte foretas betydelige utskiftninger og nyanskaffelser av militært materiell. Disse investeringer må konsentreres om slike forsvarsmidler som i forhold til omkostningene gir den største forsvarseffekt. Ved anskaffelse av militært materiell må norsk næringsliv tilgodesees der dette er praktisk mulig. Hvis det viser seg at et effektivt totalforsvar ikke lar seg realisere innenfor den vedtatte rammeplan, vil Høyre gå inn for de økte bevilgninger som er nødvendige.

Reduksjonen av tjenestetiden forutsatte økt innslag av yrkes- og langtidspersonell hvis beredskapet ikke skulle svekkes. Denne forutsetning er imidlertid ikke oppfylt. Høyre vil gå inn for slike tiltak i forbindelse med personellets tjenestevilkår som er nødvendige for snarest å bøte på den svakhet som nå er tilstede.

Den korte øvingstid må utnyttes intensivt. Dette vil stille store krav til vårt befalskorps. Vi må derfor skaffe oss tilstrekkelig befal for tropps- og øvingstjeneste.

Heimevernet har viktige oppgaver i totalforsvaret, og må utbygges videre. Det må få bedre bevæpning og utrustning, og mannskapsmangelen må avhjelpes både ved overføring av vernepliktige og ved arbeid for å skaffe flere frivillige.

Et vel utbygget sivilforsvar vil kunne spare et stort antall menneskeliv, også under angrep med atomvåpen. Sivilforsvaret må derfor utbygges så det blir i stand til å løse sine oppgaver, og man må sette full kraft på den alminnelige opplysningsvirksomhet om hvordan sivilbefolkningen best kan beskytte seg mot de farer den kan bli utsatt for i krig.

Det frivillige forsvarsarbeid og de frivillige skytterorganisasjoner må støttes.

VÅR KIRKE

Det kristne livssyn og den kristne tro er grunnlaget for vår kultur.

Den tid vi lever i er preget av raske forandringer. Livsformer og åndelige verdier blir utsatt for påkjenninger som neppe noen gang før i historien. Dette stiller kirken overfor nye problemer og oppgaver, men også overfor nye muligheter. Behovet for å fornye og styrke folkets åndelige fundament er i dagens situasjon en stimulerende utfordring til kirken. Vår politikk må ta sikte på å gi kirke og kristenliv slike arbeidsvilkår, at kristendommen kan få størst mulig innflytelse i folkets liv.

Den norske kirkes stilling som statskirke opprettholdes. Dens selvbestemmelsesrett i åndelige spørsmål styrkes. Andre kirkesamfunns og kristelige organisasjoners fulle selvstendighet må respekteres; samtidig må de kunne få støtte til tiltak av skolemessig, sosial og annen art. Sjømannsmisjonen må om den ønsker det, få fast støtte til sitt store arbeid.

Store menigheter deles, så alle kan få tilstrekkelig kirkelig betjening. Prestene må få nødvendig hjelp til sine administrative gjøremål, så de kan få tid og krefter til sin egentlige gjerning. Kirkens familierådgivning og sosiale tiltak må få all nødvendig støtte.

Kristendomsundervisningen i skolen må fornyes og styrkes. Lærernes muligheter for videreutdannelse og spesialisering i faget må bli bedre. Ingen kommuner må tvinges til å skjære ned timetallet i kristendomsfaget ved overgangen til ny skoleordning. I pakt med sitt grunnsyn vil Høyre arbeide for å skape den best mulige kontakt mellom kirke, hjem og skole, og mellom kirken og ungdoms- og idrettsorganisasjonene.

Høyre går inn for at kirkebygg skal bli fritatt for omsetningsavgift .

SKOLE OG UTDANNELSE

Skolen og fremtiden

En av samfunnets fremste oppgaver er å dra omsorg for den oppvoksende slekt, dens utvikling og dens utdannelse. Hjemmene har det grunnleggende ansvar for barnas oppdragelse, og skolen må arbeide i nær forståelse med foreldrene.

Skolen skal forberede morgendagens kulturvekst gjennom å styrke barnas følelse av medmenneskelighet og personlig ansvar. Samtidig som den skal formidle barnas innlevelse i vår egen nasjonale og vesterlandske kultur, skal den også legge vekt på å utvikle en omfattende fellesskapsfølelse på tvers av alle rase- og kulturgrenser. Skolen skal gi barna kunnskaper som ruster dem til en innsats i morgendagens verden, og gjør dem skikket til i sin tur å bygge trygge og gode hjem. Den må søke å fremelske det verdifulle hos hver enkelt elev, slik at den enkelte kan finne gleden ved en rikest mulig utfoldelse av sine personlige evner og anlegg.

Mer og mer blir vårt samfunn et utdannelsessamfunn hvor kravene til kunnskap stiger på alle områder. Det er vårt ansvar at disse krav imøtekommes, og at vårt skolesystem på alle trinn gir all ungdom størst mulig frihet i valg av utdannelse, og byr den en undervisning av høyeste kvalitet. Presset på skolene må ikke føre til nivåsenkning.

Målet for vår skolepolitikk må være lik adgang for alle til høyverdig opplæring etter evner, anlegg og interesser, uten hensyn til bosted eller økonomiske kår.

Grunnskolen

Aktuelle oppgaver

I de første 15 år etter krigen ble skoleutbyggingen sterkt forsømt, samtidig som de store barnekullene ut gjennom 1950-årene strømmet til skolen. Mangelen på utdannede lærere er fremdeles ikke overvunnet, og krisesituasjonen har nå bredt seg til våre videregående skoleslag. Hvis vårt land ikke skal bli liggende etter både i kulturell og økonomisk utvikling, haster det å få tatt igjen det forsømte.

Utbyggingen av 9-årig skole for alle må gjennomføres raskt, særlig må det legges vekt på at de deler av landet som til nå har stått tilbake i skoleutbyggingen, ikke fortsatt blir liggende etter. For å gjennomføre dette på en forsvarlig måte, må lærerutdannelsen styrkes overensstemmende med de krav som gjennomføringen av 9-årig skole stiller, og lærerskoleverkets utdannelseskapasitet må økes. Til skolebygg må det på statsbudsjettet føres opp bevilgninger som virkelig monner, samtidig som det må satses på billigere skolebygg av god standard, gjennom utarbeidelse av typetegninger, og ved refusjonsordninger som stimulerer til billigere bygging.

Hjelpeskolen for barn med fysiske og psykiske svakheter må utbygges. Likeså våre spesialskoler for blinde, døve, evneveike, vanføre osv. som idag helt eller delvis arbeider under urimelige forhold og med utilstrekkelig kapasitet.

Vi må få flere barnehaver og daginstitusjoner for barn, og tilstrekkelig utdannet personell til å betjene dem.

Det må legges vekt på å styrke skolevesenet i våre samisktalende distrikter slik at ungdommen der kan få det samme grunnlag for videre utdannelse som annen norsk ungdom.

Skolebarn-transportene må overalt bli forsvarlig ordnet.

Den 9-årige skole

Høyre vil utforme den nye folkeskolelov i pakt med dagens og fremtidens krav, og i samsvar med grunnsynet i dette program.

Skolens innhold må fastlegges på grunnlag av en bred forsøksvirksomhet og uten forutfattede konklusjoner. Forsøksrådet må følge en mer åpen linje enn hittil, og forsøksresultatene må bli underkastet en fordomsfri, offentlig diskusjon. Særlig viktig er det at lærerne og foreldrene orienteres og tas med på råd.

I valg av organisasjonsmønster for den 9-årige skole må det tas hensyn til forholdene i den enkelte kommune. Ungdomsskole og barneskole bør i regelen bygges ut som adskilte organisatoriske enheter. Det må oppmuntres til utbygging av et frivillig 10. år som bl.a. kan gjøre det mulig for elever som arbeider noe langsommere å supplere sin kompetanse og eventuelt bringe denne opp til skolens maksimum. Men det 10. år bør også kunne utformes i tilknytning til folkehøyskoler eller andre skoleslag med sikte på elever som ikke vil gå inn i gymnasiet, men som ønsker å utbygge sin almendannelse ut over den 9-årige skoles ramme.

Det er av vesentlig betydning at skolen kommer elevene i møte og skaper en arbeidssituasjon som gir den enkelte en stimulerende utfordring til innsats. Dette er bare mulig ved en viss differensiering, men erfaringene både fra andre land og hos oss tyder på at prestisjeforskjellen mellom ulike kurs fører til en pedagogisk sett skjev elevfordeling som motvirker den ideelle hensikt med differensieringen. Forsøksvirksomheten må i de nærmeste år særlig konsentreres om en utprøving og vurdering av nye differensieringsmåter som uten å foregripe det fremtidige yrkesvalg, søker å gi alle et grunnlag for videre vekst og utvikling gjennom ordninger som tar de nødvendige hensyn til den enkelte elevs naturlige arbeidstempo og arbeidsmåte.

De videregående skoler

Nye veier i almenutdannelse og fagopplæring

Samtidig med at nesten alle videregående skoleslag er sprengt, har behovet meldt seg for større elastisitet og allsidighet i videreutdannelsen. Både når det gjelder selve utdannelseskapasiteten, og når det gjelder variasjonen i skoletilbudet, går Høyre inn for å skape en reell 12 års skolerett for alle.

Alle som har avbrutt sin skolegang må ha full anledning til å gjenoppta sin utdannelse på et senere tidspunkt om de ønsker det. Innen alle videregående skoler må elever som avbryter skolegangen før avsluttende eksamen, få et vitnemål som viser hvilken undervisning de har fulgt og hvilke resultater de har oppnådd.

Høyre vil arbeide for at man skal finne frem til en bedre koordinering av de almendannende og yrkesforberedende skoler. Målsettingen må være at alle skoleslag også skal ha et almendannende sikte, avpasset efter skolens art og elevenes interesser. På denne bakgrunn må man så nå frem til en best mulig fordeling av ungdomskullene på de forskjellige skoleslag, alt efter den enkelte elevs evner, anlegg og personlige ønsker.

Gymnaset

Gymnasutbyggingen i distriktene må forseres, med tanke på å bringe alle som ønsker det, og som har evner og anlegg til det, frem til examen artium. Ingen kommune skal direkte eller indirekte tvinges til å nedlegge sitt gymnas. Statstilskuddene må gis pr. klasse, og slik at statens bidrag blir størst der hvor de færreste plasser i dag står til disposisjon for skolesøkende ungdom.

I de tilfeller hvor det er praktisk hensiktsmessig, og hvor de lokale instanser ønsker det, må det fortsatt være tillatt å bygge ungdomsskole og gymnas sammen.

Man må snarest utrede problemene som knytter seg til hvilken funksjon gymnaset skal ha i vårt utdannelsessystem i fremtiden. Der må bygges ut nye alternativer for videreutdannelse ved siden av vårt nåværende gymnas. Om disse skal innarbeides i gymnaset, eller organiseres som egne skolearter, må overveies grundig. Det må under alle omstendigheter legges vekt på å opprettholde examen artiums nivå og almendannende karakter.

Tekniske skoler, yrkes- og fagskoler

Gode yrkesskoler vil bidra til å øke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. De vil også medvirke til å styrke yrkesbevisstheten og arbeidsgleden hos den enkelte. En vesentlig økning av antallet yrkesskoleplasser er nødvendig for at disse skoler i årene fremover skal ha plass til all den ungdom som søker fagutdannelse. Vi må komme bort fra det forhold vi har idag, at store grupper av ungdom ikke får den utdannelse de ønsker, og som landet ville ha fordel av å skaffe dem. Høyre vil utbygge denne skolearten i raskt tempo, og arbeide for at undervisningsopplegget stadig blir holdt à jour med yrkeslivets aktuelle behov i automatiseringens tidsalder.

Yrkeslærerskolen må snarest få sine egne, permanente undervisningslokaler, og det må arbeides energisk for å skaffe yrkes- og fagskolene en pedagogisk og faglig høyt kvalifisert lærerstand.

Mangelen på tekniske fagfolk er allerede følbar, og det er klart at behovet vil vokse ytterligere i takt med teknikkens utvikling. Utbyggingen av våre tekniske skoler må derfor gå videre i raskt tempo. Overgangen til 3-årig undervisning må fullføres så snart som mulig. Høvre vil fortsatt arbeide for å opprette et eget utdannelsesråd for de tekniske skoler. Industriens og næringslivets organisasjoner må trekkes inn i arbeidet med å tilrettelegge mulighetene for de ansatte til videreutdannelse .

Det må arbeides for en best mulig sjømannsutdannelse, og en videre utbygging av kokk- og stuertskolene, maskinist- og navigasjonsskolene. Forberedende kurs for førstereisgutter må bli obligatorisk, og ta sikte på å gi såvel menneskelig som faglig forberedelse.

Husmorskolene og husflidskolene må utbygges overensstemmende med det store behov.

Voksenopplæring og etterutdannelse

Den store økning i kravet til utdannelse innen alle grener av yrkeslivet har skapt et betydelig behov for etterutdannelse hos alle dem som i sin ungdom ikke hadde et tilfredstillende skoletilbud, eller anledning til å benytte seg av det. Samtidig har den større velstand og den økende fritid skapt en stigende interesse for fornyet undervisning i rent almendannende fag.

En utbygging av utdannelsesmulighetene for voksne er derfor ønskelig og nødvendig hvis vi skal kunne høste de materielle og kulturelle fordeler som utviklingen byr på.

Voksenopplæringen har hittil vært et forsømt område i vårt land, og behovet for lærerkrefter, undervisningsmateriell og faste undervisningslokaler er overveldende stort. Det må snarest trekkes opp klare retningslinjer for arbeidet på dette område, slik at man kan få en rask og systematisk utbygging i gang. Utviklingen av et variert skoletilbud for voksne må skje gjennom de eksisterende skoler, under ledelse av de folkevalgte organer innen fylkene og kommunene.

De frivillige organisasjoner som driver et utstrakt arbeid med voksenopplæring og etterutdannelse, må få økt støtte, og stipendie- og tilskuddsordningen i folkeopplysningssektoren må utbygges.

Våre brevskoler har gjennom årene gjort en stor innsats i voksenopplæringen, og dekker fortsatt fullt ut behovet for denne form for undervisning. Høyre mener derfor at det er overflødig å opprette en Statens brevskole.

Støtte til utdannelse

For ungdom i utkantstrøkene følger der ofte uforholdsmessige utgifter med videreutdannelse. Høyre vil gå inn for en bred stipendieordning, slik at all ungdom kan få i det minste 12 års skolegang uten å behøve å stifte gjeld.

Utdannelse utover dette bør i hovedsaken kunne finansieres gjennom studielån, etter satser som står i rimelig forhold til studentenes behov. Lånekassen for studerende ungdom må tildeles tilstrekkelige midler til at den ikke behøver å avslå lån på grunn av foreldrenes økonomiske stilling. Lånene bør suppleres med en bonusordning for dem som tar eksamen på rimelig tid, og med stipendier.

Statens støtte til studentsosiale tiltak må økes, især må det satses på forsert bygging av studentboliger og på å løse utenlandsstudentenes spesielle problemer.

Statsstøtte til private skoler

Det er foreldrenes rett og ansvar å velge utdannelse for sine barn. Foreldre som ønsker å sende sine barn til andre skoler enn de offentlige, må ha full adgang til dette. Private skoler kan dessuten i noen grad avlaste de offentlige, og bidra til skolens allsidighet og utvikling. Private skoler må derfor få statsstøtte når de tilfredsstiller kravene til undervisningsplan og skolemessige forhold.

Lærebøkene

Elever og foreldre må ha den størst mulige sikkerhet for at skolens lærebøker gir saklig orientering på et faglig og pedagogisk solid grunnlag. Det må ikke opprettes statsforlag for lærebøker, slik at utgivelsen blir et offentlig monopol. Behovet for nynorske lærebøker må i nødvendig utstrekning dekkes ved at det gis offentlig støtte til utgivelsen.

I skolens lesebøker må det ikke skje andre endringer av forfatterens sprog enn en moderat tilpassing av stavemåten. Det må bli slutt med tvangskvoten av radikale bokmålsformer, slik at kvalitetskravet på ny kan hevdes fullt ut ved valg av stoff til lesebøkene.

Skjemaundersøkelser og testing

Intelligensprøver og andre undersøkelser kan være nyttige hjelpemidler når de anvendes med skjønnsomhet og av fagfolk. Men intelligensmålinger må ikke brukes til forhåndsbedømmelser som kan berøve elevene fremtidige muligheter, eller hindre at deres ytelser til enhver tid blir fordomsfritt bedømt. Undersøkelser av enhver art utenom de rent rutinemessige, herunder også bruk av spørreskjemaer, må bare skje i samråd med foreldrene.

Universiteter og høyskoler

Universitetene og høyskolene har to særlig viktige oppgaver å fylle i kulturlivet: De skal være sentra for den vitenskapelige forskning, og de skal formidle den høyeste utdannelse vårt land kan by sin ungdom. Begge disse oppgaver er like vesentlige, og de henger nøye sammen.

I de senere år er begge blitt sterkt forsømt på grunn av mangelfull planlegging og utilstrekkelige bevilgninger. Studenttilgangen har sprengt alle beregninger, samtidig som universitetsutbyggingen ligger langt etter selv om de minimumsplaner myndighetene la frem i 1962. Stadig flere studier er derfor i ferd med å lukkes.

Det må tas et krafttak for å bringe universitetene og høyskolene ut av krisen. Planleggingen av en ny teknisk høyskole og en ny handelshøyskole må tas opp. Reisingen av universitetet i Tromsø må komme igang snarest. Utbyggingen av universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim gjennomføres raskt. Alt utbyggingsarbeide må effektiviseres gjennom en forbedret planlegging og tilstrekkelige bevilgninger.

Det må legges stor vekt på å styrke rekrutteringen av vitenskapelig personell slik at det stadig økende behov for lærere og forskere ved våre læreanstalter kan bli tilfredsstillende dekket.

Lærerkreftene må frigjøres for rent administrative arbeidsoppgaver ved at det ansettes tilstrekkelig kontorpersonell. Lønns- og arbeidsforholdene må være slik at det høyeste kvalifiserte personell finner det formålstjenlig å arbeide ved norske læreanstalter.

Også de vitenskapelige institusjoner utenom de steder som har eller får universitet må styrkes, og man må overveie mulighetene for å opprette universitetsavdelinger i tilknytning til dem. Det kan her dreie seg både om undervisning til forberedende prøver, om grunnlagsundervisning i sentrale fag og om spesialundervisning på felter hvor vedkommende institusjon eller landsdel har særskilte forutsetninger.

I dagens krisesituasjon må oppgaven være å forsere utbyggingen slik, at universiteter og høyskoler kan settes i stand til i det minste å dekke samfunnets akutte behov for akademisk arbeidskraft. På lengre sikt må forholdene legges til rette for å åpne alle studier, slik at all ungdom som er kvalifisert til å studere, kan få sin akademiske grunnutdannelse i Norge.

Artiumsresultatene må ikke være eneste opptagelseskriterium. Man må også søke å revidere undervisningsformene og effektivisere selve opplæringsprosessen. Reformene må ikke gå ut over studienes kvalitet eller de studerendes anledning til selvstendig arbeide.

Forskning

Et aktivt og allsidig vitenskapelig liv er en vesentlig forutsetning for både kulturell og materiell vekst.

Det er derfor en viktig statsoppgave å sørge for at forskningen får de best mulige arbeidsvilkår.

Ved fordelingen av bevilgninger må staten legge forholdene til rette for et fruktbart samspill mellom de forskjellige forskningsgrener innenfor åndsvitenskapene og naturvitenskapene. De vitenskapelige institusjoner, biblioteker og muséer må få bevilgninger så de kan holde tritt med utviklingen innen sine fag.

Forskning i ervervsmessig øyemed bør, så langt det er praktisk mulig, skje i bedriftene selv, eller ved institutter som flere bedrifter eller hele bransjer er gått sammen om. Det må imidlertid legges vekt på et nært samarbeidsforhold til offentlige forskningsinstitusjoner.

Forskningsrådene har etterhvert fått en meget anstrengt økonomi. Hvis ikke norsk forskning skal stagnere, må staten overta det økonomiske ansvar for en del av de prosjekter som idag finansieres av forskningsrådene.

Høyre vil gjennomføre større adgang til skattefrihet for gaver til forskningsformål.

KULTUROPPGAVENE

Kulturlivet

Levende kultur er skapt av enkeltmennesker, og kan bare tilegnes av dem som selv vil og kan arbeide for det. Sann kulturpolitikk må derfor stimulere den skapende innsats. Samfunnet må gi kunsten gode arbeidsforhold, og det må ta vare på alt som har gitt vårt folks livsform innhold og løftning: kristendommen, friheten, historiske tradisjoner, fortidens og samtidens åndsliv og åndsverker, sprog, lover, institusjoner og omgangsformer.

Samtidig må alle kunne få del i landets kulturliv, uten hensyn til den enkeltes bosted og økonomiske vilkår. Bevilgningene til det frivillige folkeopplysningsarbeid og til våre kulturinstitusjoner må få en slik størrelse at disse virkelig kan fylle sin oppgave med å bringe etterutdannelse og kulturverdier ut til hele folket. Kulturinstitusjonene i landsdelssentrene må få større del i den støtte staten yter til disse formål.

Vi må også ta vare på samisk kultur og sprog.

Norsk Kulturfond

Med støtte av alle partier er det nå opprettet et Norsk Kulturfond som – om det brukes rett – vil få stor betydning for den kulturelle vekst i årene fremover. Ved disponeringen av fondets midler må det tas sikte på en rimelig fordeling mellom de kulturelle interesseområder og mellom de ulike deler av landet.

Fondets midler må komme i tillegg til de ordinære bevilgninger. Det må legges særskilt vekt på at fondet ikke får føre til noen form for dirigering av åndslivet.

Fortidsminnevern

Våre historiske og kulturelle minnesmerker (kirkebygninger, gravhauger, gamle gårdsanlegg og enkelthus i bygd og by) og må tas bedre vare på. Norge har mindre igjen av slike enn de fleste andre kulturland, og det som ennå finnes, må beskyttes mot ødeleggelser.

Fredningsloven må tas opp til ny vurdering og revisjon. Anlegg som det er av nasjonal verdi å bevare, må få tilstrekkelig støtte til vedlikeholdet, eller om nødvendig overtas av staten.

Det må opprettes et sentralinstitutt for teknisk konservering av kunst, slik at eldre kunstverker særlig vår verdifulle middelalderkunst kan reddes fra forfall. Et slikt institutt vil også kunne bidra til en forsvarlig utdannelse av de konservatorer som vi overlater ansvaret for uerstattelige kunstskatter.

Litteratur og bildende kunst

I et lite sprogsamfunn som det norske, vil bøker alltid være forholdsvis kostbare. For å motvirke dette vil Høyre oppheve omsetningsavgiften på bøker og tidsskrifter.

Formene for Norsk Kulturfonds støtte til litteraturen må overveies nøye. Det må ikke diskrimineres mot noen gruppe av høyverdig litteratur. Det enkelte biblioteks rett til selv å avgjøre sine innkjøp skal respekteres.

Bokbusser og bokbåter, som er nye og viktige ledd i arbeidet for å bringe litteraturen ut til publikum, må få den nødvendige støtte.

Ved reisningen av større offentlige bygg, bør en viss andel av byggesummen avsettes til kunstnerisk utsmykning. Riksgalleriet må få gode arbeidsforhold, og bevilgningene til innkjøp av kunst ved statens billedgallerier må komme opp på et rimelig nivå. De høyere utdannelsesinstitusjoner for bildende kunstnere må snarest skaffes tilfredsstillende arbeidsforhold.

Teater, musikkliv og film

Scenekunst og musikk har vært viktige faktorer i norsk kulturreisning, og de har en stor og voksende oppgave i og med befolkningens større fritid og stigende behov for kulturell utvikling.

Våre faste scener og Riksteateret må gis gode og trygge arbeidsforhold, slik at scenekunsten kan holdes på et høyt nivå, og bringes ut til flest mulig mennesker i hele landet.

Våre faste symfoniorkestre, Den Norske Opera og musikklivet ellers bør støttes, og musikkutdannelsen gis en bredere plass i vårt undervisningsvesen. De rike tradisjoner vi har i vår gamle folkemusikk, spelmannslag og leikarringer, må bevares. Den lenge planlagte musikkhøyskole må snarest bli en realitet.

Statens støtte til norsk film må fremme produksjonen på et kunstnerisk høyt nivå.

Presse, radio og fjernsyn

En fri presse er uunnværlig i et fritt samfunn. Pressefrihet og avisenes uavhengighet må derfor trygges. Staten må vise streng objektivitet ved meddelelse av opplysninger, og ved plasering av offentlige annonser og kunngjøringer.

Det offentlige må medvirke til en tidsmessig utdannelse av journalister, og støtte de tiltak som pressen selv har satt igang på dette felt.

Radio og fjernsyn er i det moderne samfunn blitt opinionsdannende faktorer av enorm betydning. Norsk Rikskringkastings styre og råd må ha en politisk allsidig sammensetning og en uavhengig status. Kringkastingen må stille tidens spørsmål under allsidig debatt, og arbeide under en klar erkjennelse av sitt særlige ansvar overfor kristendommen og samfunnets bærende åndsverdier.

Tempoet i utbyggingen av såvel radio som fjernsyn må settes opp, slik at alle landsdeler i lik grad kan få del i disse kulturgoder.

Sprogsaken

Den omstridte samnorskpolitikken må snarest avløses av et samlende arbeid for å dyrke og verne om de umistelige kulturverdier som våre to sprogformer representerer. Riksmål og nynorsk må få utvikle seg fritt og naturlig side om side. Norsk Sprognemnd må erstattes av et offisielt anerkjent, men uavhengig sprogakademi, som skal arbeide i to avdelinger en for hver av våre to sprogformer. Akademiet skal lede vår nasjonale måldyrking.

Foreldrenes rett til å bestemme hvilken sprogform deres barn skal opplæres i, må respekteres. Skolelovens regler om sprogavstemming må derfor endres slik at foreldrenes vilje virkelig får råde.

Naturvern og friluftsliv

Den almene trivsel i fremtidens samfunn vil blant annet bero på om alle grupper av folket kan få muligheter til å bruke og nyte de naturherligheter vårt land er så rikt på. Høyre ser det derfor som en viktig samfunnsoppgave at det blir sikret tilstrekkelige friluftsarealer. Det må også gjennomføres en fornuftig regulering av de betydelige områder som etterhånden tas i bruk til hyttebebyggelse. Arbeidet med disse problemer må gjennomføres slik at det samtidig tjener fjellbygdenes interesser og bidrar til å løse deres særlige problemer.

Det er i dag et stort behov for naturparker og fredede områder. Forholdene må derfor legges til rette for et effektivt naturvern og en moderne landskapspleie, og større områder med utsnitt av typisk norsk natur, plante- og dyreliv må sikres mot ødeleggelse. I alle slike spørsmål må det offentlige samarbeide med Norges Naturvernforbund, lokale friluftsråd, grunneiere og andre berørte interesser. Forståelsen for at alle som ferdes i skog og mark må bidra til et vern om naturen, må økes. I spesielle tilfeller må enkelte områder totalfredes. Det må ydes full erstatning for alle reguleringsinngrep som reduserer grunneiernes rettigheter eller skader lokale næringsinteresser.

Naturvernets og friluftslivets interesser må tas i betraktning ved vassdragsreguleringer, og det må arbeides effektivt for å verne naturen mot unødig skjemmende anlegg, dårlig bebyggelse o. l.

Det må finnes varige, rasjonelle løsninger på problemene med luftforurensninger, og forurensning av elver og fjorder.

Idrett

Idretten gir barn og ungdom en sunn fritidsbeskjeftigelse, og får dessuten stadig større betydning for folkehelsen. Stat og kommune må derfor intensivere sitt arbeid for å legge forholdene best mulig til rette for et aktivt og bredt idrettsliv.

Landets skoler må så raskt som mulig få de kvalifiserte lærerkrefter i kroppsøving, de gymnastikkanlegg og den adgang til svømmehaller og idrettsplasser som loven forutsetter. Skolenes gymnastikklokaler må i størst mulig utstrekning stilles til disposisjon for de lokale idrettslag. Større kraft må settes inn på å fullføre påbegynte idrettsanlegg. Både stat og kommune må ofre større oppmerksomhet på betydningen av en tidsmessig og riktig instruksjonsvirksomhet, ved å påskynde reisningen av Norges Idrettshøyskole, og gjennom direkte støtte til idretten. Våre idrettsorganisasjoner må beholde sitt fulle selvstyre i alle idrettslige spørsmål, og Norges Idrettsforbund og dets organisasjoner må gis større innflytelse på anvendelsen av tippemidler og statstilskudd.

HJEM OG BOLIG

Gode hjem

En sunn samfunnsutvikling må ha forankring i menneskenes sinn, en forankring som skapes i de første leveår, gjennom formidlingen av religion, kultur og moralske normer innen rammen av hjemmet og familien. Den oppgave som hviler på hjemmet kan aldri fullgodt løses av andre. Man må derfor vokte seg for å gjennomføre tiltak på en måte som kan skape forestillinger om at samfunnet overtar hjemmets ansvar.

Skolene må søke det videst mulige samarbeid med foreldrene, og verne om hjemmet i barnas bevissthet. Undervisningen i heimkunnskap må vies tilstrekkelig oppmerksomhet, og husmor- og husflidskolene må utbygges overensstemmende med det store behov. Det er en oppgave av den aller største betydning at husmorutdannelsen ligger på et høyt nivå, og rekker frem til flest mulig.

Vi må få flere barnehaver og daginstitusjoner for barn, og tilstrekkelig utdannet personell til å betjene dem.

Staten må støtte opp om hjemmene i deres ansvarsfulle gjerning, ved å legge forholdene til rette for at familienes økonomi kan få den størst mulige bærekraft.

Boligpolitikkens prinsipper og målsetting

Det er stadig et stort behov for flere boliger, og det er på det rene at behovet fortsatt vil øke. Den lavere ekteskapsalder og de store barnekull fra årene omkring 1946 vil opprettholde presset på boligmarkedet i de kommende år. I samme retning virker den økende bosetting i byer, omegnskommuner og andre tettbebyggelser. Den stigende levestandard skaper også nye behov i retning av større og mer varierte boliger.

Målet må være at alle – familier som enslige – ved leie eller kjøp skal kunne skaffe seg en tilfredsstillende bolig.

For å nå dette mål, og forhindre at boligunderskuddet skal bli permanent, vil Høyre at boligbyggingen skal økes til minst 40 000 boliger pr. år. Dette kan gjøres ved:

løsning av tomteproblemet,

bedre planlegging,

større investeringer,

økt produktivitet.

Flere og billigere tomter

Den viktigste forutsetning for en kraftig økning av boligbyggingen, er at det fremskaffes tilstrekkelige arealer som egner seg til boligbebyggelse. En lokal og delvis situasjonsbestemt tomtemangel er et påtrengende problem, som Høyre vil løse gjennom en aktiv tomtepolitikk, og opphevelse av unødige hindringer for tomtesalg.

Det må utarbeides langsiktige regionalplaner som fastlegger arealenes bruk til boligbygging, industri, jord- og skogbruk, friarealer og kommunikasjoner. Herunder må man også finne frem til løsninger på felles problemer med hensyn til de tekniske hovedanlegg, vann, kraft, kloakk og kommunikasjoner.

Det frivillige utbud av tomter må stimuleres. Skattereglene har hittil begrenset tomtetilgangen ved en nærmest konfiskatorisk beskatning ved tomtesalg til private kjøpere. Høyre vil gjennomføre at gevinst ved frivillig tomtesalg beskattes adskilt fra selgerens øvrige inntekt og uten progresjon.

I den utstrekning det frivillige utbud av tomter og ferdig-regulerte områder ikke er tilstrekkelig, må kommunene se det som en viktig oppgave å fremskaffe ytterligere arealer. I mange tilfeller vil det kunne være hensiktsmessig å opprette tomteselskaper som kan stå for oppkjøp av arealer. Enten det er kommunene selv eller tomteselskaper som kjøper eller ekspropierer tomtene, må det være en selvfølge at grunneierne får full erstatning, og at de må stå helt fritt til å velge om de vil ha oppgjør i penger eller i grunnkjøpsobligasjoner.

Arealene må snarest settes i byggeklar stand, og deretter så raskt som mulig overdras til byggherrene. Ved fordelingene må det ikke gjøres forskjell på private og kooperative byggeselskaper eller selvbyggere. Videre må tomtene fortrinnsvis selges, og ikke bortfestes, når de som skal bo der ønsker å eie grunnen. Offentlig kapital bør ikke unødig bindes i tomter, og dessuten har det stor samfunnsmessig betydning at folk kan eie sin bolig og tomten den står på.

Spesielt ut fra hensynet til en alminnelig boligfornyelse vil Høyre at det skal utarbeides lovregler for sanering av gammel bebyggelse, som trekker opp retningslinjer for samarbeid mellom stat, kommuner, grunneiere og andre interesserte parter.

Rasjonelle finansieringsformer - rettferdige støtteordninger

En sterk økning av boligbyggingen krever bl. a. at statens boligbanker gir lån til langt flere boliger enn nu. Hvis midlene skal kunne rekke til mange nok nye lån, er det ikke mulig å subsidiere renten på samme måte som hittil. De som skal sette bo, må sikres rimelige avdragsvilkår de første årene, men derefter kan det bli nødvendig med en raskere tilbakebetaling av disse lån, slik at mer penger kan lånes ut igjen. De som virkelig trenger det, i første rekke barnerike familier og trygdede, må få direkte støtte til husleien.

Sammen med de private kredittinstitusjoner vil Husbanken på denne måte kunne skaffe kapital ikke bare til den boligbygging vi ønsker, men også slik at kravene til innskudd vil kunne senkes. I mange tilfeller idag er det ikke den løpende husleie, men kravet til kontantkapital som skaper de største vanskeligheter. Ordningen må tilpasses dagens problemer istedetfor som den gjeldende efter situasjonen og problemene for 20 år siden. Den må også bidra til en mer variert boligbygging og gi stadig flere anledning til å bygge eget hus.

Billigere boligbygging

Byggeomkostningene kan reduseres hvis industrielle metoder blir tatt i bruk i boligbyggingen. Ved bebyggelse av store, sammenhengende boligfelter under ett, som vil bli mulig med en aktiv tomtepolitikk, vil det bli lettere å planlegge grundig. Man vil oppnå fordelene ved større materialinnkjøp, og oppnå en kontinuitet i arbeidet som vil forkorte byggetiden og senke arbeidsutgiftene. Dette vil også gi de ansatte i byggebransjen fastere sysselsetting og bedre arbeidsvilkår.

Tidsfaktoren vil under industriell boligbygging få en langt større betydning enn før, og de offentlige kontrollinstanser må settes i stand til å følge opp tempomessig under arbeidets gang.

Det offentlige må bidra til omkostningsreduksjoner ved å modernisere alle bygge- og materialforskrifter i takt med den tekniske utvikling.

SOSIALE OPPGAVER

Fra alderstrygd til folkepensjon

Høyre går inn for å gjennomføre folkepensjonen fra 1 januar 1967.

Folkepensjonen skal bestå av en grunnpensjon som er lik for alle, og en tilleggspensjon som er gradert etter inntekt- og opptjeningstid. For Høyre er det en vesentlig målsetting at gjennomføringen av folkepensjonen også skal bety en pensjonsforbedring for dem som idag er alderspensjonister eller som vil bli det i løpet av få år. Derfor går Høyre inn for at grunnpensjonen må settes forholdsvis høyt. Dette vil også være en fordel for dem som i yrkesaktiv alder har såvidt lave inntekter at de ikke kan opparbeide noen tilleggspensjon av vesentlig betydning.

Folkepensjonen skal finansieres ved premier som graderes etter inntekten, og ved tilskudd fra arbeidsgiver, stat og kommune.

De midler som er spart opp i eksisterende pensjonsordninger tilhører medlemmene. Dette må respekteres.

Når folkepensjonen blir gjennomført, vil en del av den sparing som skjer i private pensjonsordninger falle bort. For å erstatte denne sparing, og jevne ut den belastning ordningen innebærer, er det behov for å legge opp folkepensjonsfonds. Størrelsen av disse fonds må avpasses etter utviklingen i samfunnsøkonomien. For å sikre en harmonisk og effektiv utnyttelse av fondene, og hindre sentralisering og maktkonsentrasjon, må forvaltningen ledes av uavhengige styrer for forskjellige deler av kapitalen, til beste for økonomisk vekst i alle landsdeler. Folkepensjonsfondene må kunne brukes både til å finansiere boligbankene og andre statsbanker, til utbygging av næringslivet i distriktene, og til andre produktive formål.

Utbygging av de sosiale institusjoner

Arbeidet med reising av institusjoner for behandling og pleie av syke og sinnslidende ble lenge sterkt forsømt, og fremdeles gjenstår det meget før behovet er rimelig dekket. Høyre vil sette full kraft i anstrengelsene for å bygge ut de offentlige sykehus, pleiehjem, attføringsinstitusjoner og åndssvakehjem.

Trygdekassenes refusjoner er idag for små til å dekke driftsutgiftene ved de sosiale institusjoner. Når disse eies av kommuner, eller av kristelige eller humanitære organisasjoner, betyr dette at driftsunderskuddet sluker mesteparten av den kapital som skulle gått til utvidelser og nybygg. Høyre vil sørge for at refusjonsstatsene gir et sunt økonomisk grunnlag for driften av de medisinske og psykiatriske institusjoner. Når det gjelder trygdekassenes refusjonsplikt må man også oppheve skillet mellom kurative pasienter og pleiepasienter .

Videre må det snarest skaffes tilstrekkelig med behandlingssteder og ambulant virksomhet for tilfeller multiple sclerose og kronisk leddreumatisme, pleiehjem for ikke behandlingsdyktige pasienter med cerebral parese, og attføringsinstitutter og omskoleringshjem for dem som yrkesmessig kan plaseres. Vi må også få flere skoler og hjem for vanføre.

Den nye lov om sosial omsorg må gjennomføres på en slik måte at samfunnets hjelp raskt og effektivt kan nå frem til alle som trenger den. Ikke minst gjelder dette i familierådgivningen, hvor kommunene må samarbeide med de kristelige og humanitære organisasjoner som allerede har påtatt seg oppgaver på dette felt.

Det er idag mangel på personell i store deler av helsetjenesten. Høyre vil arbeide for å skaffe økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft ved å bedre lønns- og pensjonsforholdene, og ved tiltak som gjør det lettere for gifte kvinner å fortsette i stillinger innen de sosiale institusjoner.

Hjemmehjelp og eldreomsorg

Helsesøstertjenesten, hjemmesykepleien ved menighetssøstre og gjennom private foreninger, husmorvikarvirksomheten og hjemmehjelpen for de eldre er også kommet i en vanskelig stilling fordi trygdekassene ikke yter tilstrekkelige refusjoner. På dette område må det gjøres en betydelig innsats, og alt kommunalt og privat initiativ må få effektiv støtte. Målet må være at man ved tilsyn og hjelp kan gjøre det mulig for flere eldre og uføre å bo i sine hjem, til glede for seg selv, og til avlastning for de sosiale institusjoner. Pasienter som forpleies i sine hjem på denne måte, må kunne få gratis medisin.

Det må bygges flere hensiktsmessige aldersboliger, og pleiehjem for eldre som ikke kan greie seg selv.

Barnevern og ungdomsproblemer

Antallet av lovbrudd begått av unge mennesker er et alvorlig problem. Denne utvikling må først og fremst forebygges av hjemmene. Barnevernet må styrkes slik at man kan gi hurtig og effektiv hjelp til barn som trenger det. Det må bygges flere observasjonshjem, spesialskoler og behandlingshjem for barn og ungdom med tilpasningsvanskeligheter. Derved skapes større muligheter for en mer nyansert behandling, og bedre sjanser for dem som viser vilje til å ta en ny start.

I rent kriminelle tilfeller må det reageres raskere og mer effektivt.

Arbeid for økt edruelighet

Alkoholmisbruket er fremdeles et av våre største sosiale problemer. Det er av vesentlig betydning at der skapes en bevisst opinion i vårt folk mot slikt misbruk. På en rekke områder kan det være praktisk å forene opplysningsarbeidet med forskjellige innskrenkninger. Men spørsmålet er ikke så enkelt at det kan løses bare ved forbud og tvangsbestemmelser. Opplysningsarbeidet om de skadelige følger av alkoholmisbruket må derfor fortsettes med full kraft, særlig blant ungdommen. Det må reises flere tidsmessige kursteder for alkoholikere og narkomane. Høyre vil støtte alle positive tiltak som kan fremme edrueligheten.

Det må legges større vekt på ettervernet for alkoholikere og narkomane. Under hensyn til at individuell behandling her er av den aller største viktighet, vil Høyre oppmuntre og støtte de forskjellige private organisasjoner og institusjoner som gjør sin innsats på dette felt.

ØKONOMI OG FINANSER

Vekstmulighetene

Over hele den vestlige verden skjer det en teknisk og økonomisk utvikling som gir oss større muligheter for materiell fremgang enn noensinne. Klarer vi å utnytte disse muligheter, vil en sterkt stigende produksjon gi større inntekter til hver enkelt, og samtidig sette stat og kommuner i stand til å løse sine store oppgaver.

Forutsetningen for at Norge helt og fullt skal få sin del av denne vekst, er at vi rår over kunnskaper, innsatsvilje og kapital til å utnytte landets naturlige muligheter.

Derfor må den økonomiske politikk først og fremst ta sikte på å legge forholdene til rette for at kunnskapene og innsatsviljen i vårt folk kan utløses til beste for oss alle, og at kapitaldannelsen kan skje raskest mulig. Det er en slik dynamisk politikk for økonomisk vekst Høyre vil føre.

Kapital og sparing

Norge har store og mangfoldige utbyggingsoppgaver som venter på å bli løst. Samtidig er vi tilsluttet et frihandelsområde som gir norsk næringsliv store muligheter for ekspansjon, men også hard konkurranse fra utlandet. Disse forhold skaper et kapitalbehov som er så stort, at det vil bli et av våre hovedproblemer i årene fremover å finne en så rasjonell dekning for det som mulig. Jo mer effektivt arbeidende kapital, dess hurtigere kan vi bygge ut landet, øke vår produksjon og heve vår levestandard.

Kapital kan bare dannes ved sparing. I de senere år er sparingen i stor utstrekning skjedd på statens hånd, ved at det har vært krevet opp større summer i skatter og avgifter enn nødvendig for å dekke statsutgiftene. Dette mener Høyre er uheldig, både fordi det øker statens makt på borgernes bekostning, og fordi det i så mange tilfeller fører til at kapitalen blir brukt til lite rentable formål, til fortrengsel for de mer lønnsomme. Dette skaper stor økonomisk aktivitet, men ikke tilsvarende økt produksjon, og medvirker derfor til prisstigning og valutaunderskudd.

Renten er betalingen for å spare, og prisen for å bruke andres oppsparte midler. Skattemessige og andre tiltak for å stimulere økt frivillig sparing, vil gjøre det lettere å holde et rimelig rentenivå. Ved forsvarlig bruk vil en bevegelig rente være et smidig og hensiktsmessig middel til å sikre seg mot at det blir sløst med kapital, og til å stimulere til økte investeringer hvis det blir nødvendig. Ordningen med faste rentesatser for de banker som finansierer boligbygging, jordbruk og fiske må opprettholdes.

Opprettelsen av en statlig forretningsbank vil ikke ha noen betydning for kapitaldannelsen, men kan føre til en inflasjonsskapende kredittutvidelse. Høyre vil motsette seg at vårt kapitalproblem blir ytterligere vanskeliggjort på dette vis.

Eiendom for alle - selveierdemokrati

Fremgang for samfunnet skal også være fremgang for den enkelte. Høyre vil erstatte statlig tvangssparing med en størst mulig frivillig og privat sparing som kan gi et samfunn av borgere med inntekt og eiendom som gir sikkerhet og uavhengighet : et selveierdemokrati.

Ved at de enkelte borgere selv får anledning til å spare, og også selv får beholde de oppsparte verdier, vil man kunne stimulere kapitaldannelsen på en måte som fremmer personlig ansvarsfølelse og aktiv interesse for landets næringsliv, og som dermed styrker samfunnet. I stedet for å avskaffe privat eiendom, vil Høyre arbeide for at alle skal kunne skaffe seg eiendom. Idag er det slike muligheter for velstandsøkning, at vi med en riktig politikk vil kunne realisere dette mål.

Høyre ser det som en stor oppgave å legge forholdene til rette for, og oppmuntre til, at flest mulig sparer mest mulig. For dette formål har Høyre lagt frem en omfattende plan for å gjøre det lettere og mer lønnsomt for den enkelte å spare. Etter denne plan skal beløp som spares innen visse grenser ( inntil kr. 1 000 pr. år i skatteklasse I, og inntil kr. 2 000 pr. år i skatteklasse II og høyere) kunne trekkes fra på selvangivelsen, mot at beløpet bindes for et bestemt tidsrom etter nærmere regler, eller brukes til kjøp av bolig, utdannelse, start av egen virksomhet, kjøp av aksjer o.l.

For å sørge for den størst mulige spredning av samfunnets samlede eiendomsmasse, vil Høyre videre arbeide for at sparerne selv etterhvert investerer sine oppsparte beløp i fast eiendom, aksjer eller produksjonsmidler. Dermed vil man skape en større oppfordring til å holde sparingen vedlike, man vil gi sparerne del i den verdiøkning som skjer i bedriftene, og man vil sikre sparemidlene mot verdiforringelse gjennom inflasjon.

De gjeldende regler, som gir begrensede skattelettelser ved sparing i bank og ved kjøp av obligasjoner, må endres slik at småsparere som vil kjøpe aksjer for sparepengene, får de samme lettelser.

Utbyggingen av et selveierdemokrati må også skje gjennom boligpolitikken og de retningslinjer vi legger til grunn for utviklingen av de gamle selveiernæringer jordbruk, skogbruk og fiske. For Høyres politikk på disse områder er det redegjort nærmere i de angjeldende poster.

Skatteformene må gjøre bedriftene mer interessert i å skaffe kapital ved å utstede aksjer enn å låne, og det bør oppmuntres til at aksjene får små pålydende beløp. Det må stimuleres til dannelse av private investeringsselskaper for småsparere, og staten selv bør avhende aksjeposter i private og offentlige bedrifter på en slik måte at alle norske borgere kan ha anledning til å kjøpe.

Statsbudsjett og skattepolitikk

Skatte- og avgiftspolitikken er et vesentlig virkemiddel for å skape en ekspansiv økonomi. Vi må alle være villige til å bære de skatter som er nødvendige for å løse statens og kommunenes naturlige oppgaver – og løse dem godt. Det er også naturlig at folk med større inntekter bærer en forholdsvis større del av skattebyrdene. Men overdriver man beskatningen eller den utjevnende virkning, hemmer man den økonomiske fremgang til skade både for samfunnet og den enkelte.

Høyre går inn for en skattepolitikk som er sosial: som letter byrdene for dem som minst er i stand til å bære dem, og som trygger lønnstakernes arbeidsplasser. Men Høyre vil også ha en skattepolitikk som er dynamisk: som stimulerer produktiv innsats og fremmer landets økonomiske vekst. I annen omgang vil dette styrke skattefundamentene, slik at det etterhvert kommer flere og høyere inntekter til beskatning. Derved vil også statens inntekter gjennom beskatningen øke, selv med de lavere skattesatser.

All direkte skatt er i sitt vesen en skatt på arbeidsinnsats, d.v.s. på den ytelse som skaper verdier. Derfor vil den lett komme til å hemme slik verdiskapende virksomhet. Indirekte skatt (avgifter) er derimot en skatt på forbruk, d.v.s. på fortæringen av verdiene. Høyre mener at en utvikling i retning av større vekt på den indirekte beskatning, og lavere direkte skatter vil være til fordel for landets økonomi, og på lengre sikt bidra til større vekst.

I snart ti år har Høyre i Stortinget presset på for en budsjettpolitikk som innebar en konsentrasjon av bevilgningene om de primære statsoppgaver: undervisning og forskning, samferdsel og sosiale oppgaver. Til gjengjeld har Høyre foreslått å skjære bort mange unødige statsbevilgninger – i første rekke til opprettelse av statsbedrifter, og til forbrukssubsidier som ikke har hatt noe sosialt eller næringspolitisk formål.

Først i de aller siste år er det blitt større fart i løsningen av enkelte sentrale statsoppgaver. Men regjeringen har ikke vist noen evne til å gjennomføre en klar prioritering av oppgavene og en beskjæring av overflødige utgifter. Følgen er blitt et kraftig oppsvulmet statsbudsjett.

Det er nå en presserende oppgave å sanere statsbudsjettet for å lette presset i vår indre økonomi, ta igjen forsømmelsene på en rekke felter og samtidig begrense det totale skattetrykk.

Høyre har fremmet, og vil fortsatt fremme, forslag som tar sikte på å gi alle lavere statsskatt. De aller laveste inntektsgrupper rammes imidlertid bare av kommuneskatt, og for å komme også disse grupper til hjelp, har Høyre gått inn for å heve såvel de skattefrie fradrag, som minstegrensen for beskatning.

Høyre har videre fremmet forslag om at progresjonen i den personlige statsskatt skal mildnes, og avpasses etter skattyterens forsørgelsesbyrde. Ut fra dagens pengeverdi bør statsskatten ilignes med samme prosentsats opp til en inntekt på 30 – 35 000 kroner i skatteklasse I, og stigende i høyere klasser. Inntekter utover disse beskattes progressivt, men etter en jevnere skala enn nå.

Det er endelig gjennomført visse lettelser i samskatten, men fremdeles blir ektefeller som arbeider i felles bedrift samskattet. Høyre vil arbeide for at alle ektefeller kan lignes hver for seg for hver sin halvpart av den samlede inntekt inntil en viss grense, mens den del som overstiger grensen lignes på en hånd. Ektefellen må dog alltid kunne forlange seg særskilt lignet for hele sin egen, dokumenterte arbeidsinntekt.

Mange kvinner ønsker å bruke sin utdannelse, og fortsette i sitt yrke også etter at de har stiftet hjem og familie. Forholdene må legges tilrette slik at kvinnene kan ha et reelt valg mellom å yte hele sin arbeidsinnsats i husmoryrket, og kombinasjoner med arbeid utenfor hjemmet. Skatteloven må endres slik at utearbeidende mødre, og enslige forsørgere, med små barn får rettferdige fradrag i den skattbare inntekt for de ekstrautgifter som utearbeidet medfører.

Formuesskatten er en skatt på sparing og en skatt på produksjonsmidler. Høyre vil gradvis sette ned denne skatt og har som et skritt på veien foreslått skattefrihet for formuer under 30 000 kroner, og skattesatser som i gjennomsnitt ligger 20 % lavere enn de nåværende.

Skattelovgivningen – som gjennom utallige endringer og suppleringer er blitt så uoversiktlig at selv eksperter går vill i den – må forenkles og omarbeides til en felles skattelov for by og land.

Adgangen til å gi skattfrie gaver til almennyttige formål må utvides.

Prisstigningen må bekjempes

Kronens kjøpekraft synker stadig. Det man fikk for en krone i 1950 må man gjennomsnittlig betale med kr. 1,88 idag. En som tjener 18 800 idag, har derfor omtrent samme reallønn som en som tjente kr. 10 000 i 1950.

Dette kan lett føre til at omkostningsnivået blir høyere hos oss enn i de land vi skal konkurrere med, slik at vår konkurranseevne svekkes, og sysselsettingen kommer i fare. Dernest ødelegger det spareviljen, og hemmer derved kapitaldannelsen. Samtidig er prisstigningen både urettferdig og sosialt urimelig; særlig for eiere av livspoliser, pensjonister og småsparere betyr prisstigningen tap som de vanskelig kan verge seg mot.

Årsaken til denne utvikling er en mangel på balanse mellom kjøpekraft og produksjon, som våre ansvarlige myndigheter ikke har evnet å rette opp. Priskontroll og subsider gir bare kortvarige pusterom, og virker på lengre sikt snarere mot sin hensikt. Subsidier øker pengemengden uten å stimulere produksjonen, priskontroll kan hemme produksjonen, men ikke redusere pengemengden.

Prisstigning av den art vi opplever, skyldes en feilslått politikk på en hel rekke områder. Derfor er det heller intet enkelt middel som igjen kan bringe prisutviklingen under kontroll. Stabilitet og normal prisutvikling kan bare komme som et resultat av en realistisk finans- og næringspolitikk som med alle forsvarlige virkemidler søker å øke produksjonen og begrense etterspørselspresset.

Viktige ledd i arbeidet for å begrense etterspørselspresset er en gradvis avvikling av subsidiene utover et beløp som tilsvarer omsetningsavgiften på matvarer, streng økonomisering med offentlige midler, salg av endel av statens aksjer, oppmuntring til sparing gjennom fordelaktive spareordninger, en samordnet lønnspolitikk og en omhyggelig prioritering av investeringene.

Viktige ledd i arbeidet for å øke produksjonen er en skattepolitikk som oppmuntrer til innsats og begrenser omkostningslikegyldigheten, avvikling av produksjonshemmende reguleringer og restriksjoner og en høy prioritering av offentlige investeringer i slike tiltak som kommer det skapende nærings- og yrkesliv til gode: utdannelse, forskning og bedre kommunikasjoner.

For en nærmere redegjørelse omkring virkemidlene henvises til de enkelte poster.

Prismyndighetenes oppgave skal etter Høyres mening først og fremst være å føre kontroll med konkurranseregulerende avtaler. Bare når helt spesielle forhold gjør at konkurranse kombinert med en sunn finanspolitikk ikke er tilstrekkelig til å sikre rimelige priser, bør direkte prisregulering komme på tale.

SAMFERDSEL

Et krafttak i samferdselsektoren

For et land som vårt, med spredt bebyggelse og store avstander, vil samferdselsmidlene alltid ha en særlig betydning. For det første økonomisk, for å kunne utnytte distriktenes produksjonsmuligheter og knytte dem sammen med markedene. Dernest kulturelt og sosialt ved å skaffe kontakt mellom de forskjellige landsdeler, og ved å gi alle del i samfunnsgodene. Endelig spiller samferdselsmidlene også en stor rolle for landets forsvar.

Selv om samferdselsnettets hovedoppgave ligger på det rent økonomiske plan, teller imidlertid også de andre hensyn så meget at der alltid vil være en lang rekke samferdselskrav som må imøtekommes uten at de kan sies å være rentable i snever forstand. Norges naturforhold og klima utdyper dette forhold ved de store krav som stilles til kapitalinnsats, både for anlegg og vedlikehold.

I de aller siste år har det vært gjort meget for å utbygge samferdselsnettet, og bringe dette opp på det nivå som den tekniske utvikling gjør nødvendig. Men det er ikke lykkes å ta igjen de store forsømmelser fra hele etterkrigstiden frem til 1961, og man har heller ikke klart å holde tritt med den aksellererende utvikling.

Det er derfor fortsatt behov for et krafttak på samferdselens område. Dette må baseres på grundige prognoser for transportvolum og den forskyvning av trafikken mellom de forskjellige transportmidler som følger av den tekniske utvikling. Anleggs- og vedlikeholdsarbeidene må også underkastes en prioritetsvurdering der prognosene sammenholdes med de næringsmessige hensyn for de enkelte distrikter.

Arbeidsoppgavene må videre bli gjenstand for nøye planlegging hvorunder det må fastsettes tidsfrister for fullførelsen av såvel hele anlegg, som hver enkelt selvstendig del av anlegg. Bare ved slike faste planer kan man sikre rasjonell utbygging, og hindre at påbegynte anlegg blir skjøvet til side av nye prosjekter.

En vedtatt anleggsplan må også innebære et bindende tilsagn om de penger som gjennomføringen krever. Bevilgningene til samferdselsformål må fortsatt økes inntil nyanlegg og vedlikehold får et tilfredsstillende omfang.

Jernbanene

Norges Statsbaners underskudd er en alvorlig belastning. Høyre har derfor tidligere ikke bare krevet en rasjonaliseringsplan, men også selv foreslått hovedpunktene i en samlet løsning. En slik plan er nå vedtatt, og delvis satt i verk. Ennå savner man imidlertid en realistisk vurdering av de forskjellige jernbaners plass i det samlede samferdselsnett. Før det foreligger, vil rasjonaliseringen ikke kunne fullføres hensiktsmessig. Høyre gjentar derfor sitt krav om en slik avveining.

Norges Statsbaners Hovedstyre må få en friere stilling til å foreta rent forretningsmessige disposisjoner med sikte på å styrke jernbanens konkurransemessige stilling.

Veiene

Landeveiene blir stadig viktigere for transportavviklingen. Samtidig er vårt land sterkt akterutseilt når det gjelder utbygging av et tidsmessig veinett. Vår siste veiplan – stamveiplanen – er datert 1947, og bygget på en sterk undervurdering av bilparkens vekst.

Høyre vil ta konsekvensen av den sentrale stilling som veitransporten etterhvert har fått, ved å bygge ut veinettet og bringe det opp på et nivå som tilfredsstiller det moderne trafikkbehov og kravet til trafikksikkerhet .

Den første forutsetning for at dette skal kunne gjennomføres, er en moderne veiplan. Denne veiplan må bli det mest vesentlige enkeltledd i den transportpolitiske programmering, og hvert enkelt fylke må i tilslutning til den utarbeide sin supplerende plan for det kommunale og fylkeskommunale veinett i tilknytning til riksveiene.

En særlig presserende oppgave er å skaffe moderne helårsveier som kan binde sammen landsdeler og større distrikter.

Veiadministrasjonen må konsentrere seg om planlegning, kontroll og vedlikehold, og i størst mulig utstrekning benytte entreprenører til anleggsdriften. Ved utvidet bruk av moderne maskineri vil anleggene raskere enn hittil bli inntektsgivende, gjennom en mindre slitasje på bilparken og en raskere transportavvikling.

Det må ikke kreves større avgifter av biltrafikken enn det som svarer til en rimelig del av de samlede utgifter til veiene.

Luftfarten

For et land med Norges naturforhold er luftfarten i særlig grad en kommunikasjonsform som har fremtiden for seg. Den eksplosive utvikling av innenlandstrafikken viser tydelig at luftfarten ikke bare avløser andre transportmidler, men også ved sin fartsoverlegenhet skaper ny trafikk, og altså representerer et nytt middel til å knytte landsdelene sammen kulturelt og økonomisk.

Bygging av flyplasser både for fjerntrafikken og lokalflynettet må holde følge med den veldige utvikling, og en revidert landsplan for anleggsvirksomheten må snarest mulig fremlegges. Målet for luftfartspolitikken må være – ved hurtig utbygging av småflyplasser og etablering av tilbringerruter – å gi stadig flere distrikter tilknytning til stamflyrutene.

Moderne luftfart krever, ikke minst av hensyn til sikkerheten, en så stor kapitalinnsats at trafikkområdene av den grunn ikke må være for små. Imidlertid vil et luftfartsmonopol ha langtrekkende og skadelige konsekvenser. Høyre vil derfor at rutekonsesjoner skal fordeles under hensyn til den lønnsomhet luftfarten må gi, og til den stimulans til videre utvikling som en mest mulig fri konkurranse alltid vil være.

Transportpolitikken

Transportpolitikken må legges opp slik at den fremmer en økonomisk, rasjonell og effektiv transportavvikling som kan gi alle deler av landet en tilfredsstillende behovsdekning til de lavest mulige omkostninger. Dette oppnåes best ved minst mulig regulering og inngrep. Forholdene må isteden legges til rette for transportbrukernes frie valg av transportmiddel, og for konkurranse mellom transportmidlene på fritt grunnlag og like vilkår.

Samferdselsloven er nå revidert og i noen grad forbedret. Endel uhensiktsmessige reguleringer står imidlertid fremdeles ved makt. Høyre vil gå inn for opphevelse av behovsprøvingen for bevilling til leievogner, men kravene til faglige kvalifikasjoner må opprettholdes. Videre vil Høyre oppheve løyveplikten for transportformidling og samlastingsvirksomhet.

Arbeidet med å samordne sjø- og landkommunikasjonene må fortsette. Det må legges spesiell vekt på å gi sjøbygdene og fiskeridistriktene direkte tilknytning til gjennomgangsveiene. Statstøtten til ruteskipstrafikken må vurderes ut fra hensynet til bosettingen og næringslivet i distriktene.

Telefon og telegraf

Både næringsmessig og sosialt er telefonen et av våre aller viktigste kommunikasjonsmidler. De nåværende ventelister for telefon er derfor vidnesbyrd om hvorledes en kortsynt politikk kan hemme tiltak og vekst.

Utbyggingen av telefonanlegg, automatiseringen av rikstelefonen og etablering av bedre teleksforbindelser vil gi høy forrenting, og behøver ikke sinkes av kapitalmangel. Telegrafverket bør derfor gis en friere stilling, slik at det kan få adgang til å oppta lån til rentable investeringer, og derved sikre en utbyggingstakt som publikum er tjent med.

TURISTNÆRINGEN

Velstandsøkningen i vår tid gir turistnæringen store fremtidsmuligheter. Ved å satse sterkere på denne næring, vil vårt land kunne skaffe seg betydelige valutainntekter, og dessuten hjelpe til å holde oppe og utvikle nærings- og kulturlivet i mange bygder. Turistnæringen sysselsetter i betydelig grad arbeidskraft på deltids- og sesongbasis, og særlig i fjellbygder og kyststrøk hvor næringslivet ellers er svakt utbygget, vil den kunne gi en verdifull, supplerende sysselsetting.

Høyre mener at staten, fylkene og kommunene i samarbeid med næringen selv og folket i distriktene må legge forholdene til rette for en effektiv utnyttelse av turismens muligheter.

Lån og garantier må kunne gis til reising av nye hoteller, og til modernisering av gamle bedrifter i bransjen. Det må også satses på bygging av moteller, turistprøvebruk med hytter til utleie, skitrekk, fjellheiser, campingplasser osv. Tilgangen til hotell- og restaurantfaget må stimuleres ved at utdannelsesforholdene legges til rette, og ved stipendieordninger på linje med andre fag.

Et sentralt ledd i arbeidet er en rask bedring av kommunikasjonsmidlene. Reiseforholdene må søkes lagt til rette både ved bedre veier, mer komfortable jernbanevogner og ved best mulig service innen alle grener av reiselivet. Det må opprettes flere turist- og informasjonskontorer.

Reklame- og opplysningsarbeidet i utlandet må utvides. På dette felt ligger Norge langt etter de andre land i Europa som har satset på turismen. Reiselivets folk må tas med på råd i alle saker som angår våre interesser som turistland. Videre må det legges stor vekt på å fremme en høyverdig norsk produksjon av turistvarer.

Turistnæringens økonomiske betydning for landet må objektivt utredes, slik at arbeidet med næringens videre utvikling kan skje på et solid grunnlag.

Det må overveies å knytte et råd av næringens folk til Turist- og hotelldirektoratet.

UTBYGGING AV DISTRIKTENE

Problemer og muligheter

Industrien ekspanderer erfaringsmessig raskest i områder der det på forhånd finnes et omfattende og differensiert industrielt miljø. Sammen med rasjonaliseringen i jordbruk og fiske har dette ført til en markert utflytting fra bygdene og en konsentrasjon av befolkningen i byer og industriområder. Det gjør det vanskelig å utbygge sosiale og kulturelle goder, og utnytte arbeidskraft, boliger og grunnlagsinvesteringer i fraflyttingsdistriktene. For å vinne de fordeler som en jevn bosetting vil innebære, må man i dag satse kraftig for en bred spredning av den økonomiske og kulturelle aktivitet. Nye statsinstitusjoner som opprettes, bør fortrinnsvis legges i distriktene.

Private bedrifter vil som regel bli lagt der hvor det ut fra en bedriftsøkonomisk helhetsbetraktning er mest lønnsomt, og dette er også i samfunnets interesse. Ingen har fordeler av lite lønnsomme bedrifter. De vil bare svekke vår konkurranseevne og gi utrygge arbeidsplasser. Hensynet til bedriftsøkonomisk lønnsomhet må derfor imøtekommes ved at distriktsutbyggingen og lokaliseringspolitikken blir gjennomført ved stimulering og ikke ved tvang.

Den statlige industrireisning har vært særlig uheldig som virkemiddel i distriktsutbyggingen. Store kapitalmengder er blitt bundet i underskuddsbedrifter, og det er blitt få arbeidsplasser i forhold til de investerte beløp. Statsbedriftene har også hatt liten evne til å skape et differensiert næringsliv rundt seg.

Vekstsentra

Høyre mener at en mer samordnet innsats er nødvendig for å skape muligheter for en varig løsning av sysselsettings- og næringsproblemene i utkantdistriktene. Større og mindre distriktssentra, hvor betingelsene er til stede for å skape et differensiert næringsmiljø, vil kunne bidra effektivt til å stanse den folkeflytting som skjer fra enkelte områder. Arbeidet med planlegging i fylkene må effektiviseres. Når det gjelder offentlige distriktsutbyggingstiltak bør avgjørelsesmyndigheten såvidt mulig ligge i de enkelte fylker fremfor i departementet. Man må også finne frem til rasjonelle former for regionalt samarbeide.

En grunnleggende svakhet ved distriktsutbyggingen hittil har vært at planleggingen og gjennomføringen av de offentlige grunnlagsinvesteringer har sviktet. Det er viktig at planene foreligger, og at der er satt opp en klar tempoplan for gjennomføringen av dem, slik at personer og bedrifter med etableringsplaner, vet hva de kan regne med i årene fremover.

En stor del av grunnlagsinvesteringene må foretas av kommunene, og for at disse skal kunne makte sin oppgave, vil det bli nødvendig med en utvidelse av Kommunalbankens låneramme.

Gode distriktssentra forutsetter som regel et omland med tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft, og dette vil begrense behovet for nye boliger. Men ny industriell virksomhet vil nødvendigvis medføre en viss tilflytting av fagfolk. De offentlige boligbanker må derfor trekkes inn alt på planleggingsstadiet, slik at de kan disponere sin utlånskapital på lengre sikt med dette for øye.

Likeledes må man finne frem til ordninger som gjør regulerte og byggeklare tomter tilgjengelige i tilstrekkelig omfang.

Spredning av den industrielle ekspansjon

I mange tilfeller vil det være bedriftsøkonomisk forsvarlig at nye bedriftsenheter legges adskilt fra moderbedriften. Det gjelder både etablering av delproduksjon og oppbygging av parallellbedrifter der moderbedriften har nådd optimal størrelse. Det er naturlig å forsøke å kanalisere slik ekspansjon til utbyggingsdistriktene. I lang tid fremover vil tilrettelegging og veiledning gi staten store oppgaver.

Høyre vil legge kredittforholdene til rette ved at offentlige midler i større utstrekning blir plasert i det private bankvesen i distriktene. Spesielt gjelder dette midler som kommer fra distriktene selv, bl. a. arbeidsløshetstrygdens fond, skattefordelingsfondet og den del av kommuneskatten som nå holdes tilbake sentralt. Private kredittinstitusjoner som via obligasjonsmarkedet tilfører distriktene kapital, bør få rommelige kvoter.

Distriktenes Utbyggingsfond må til enhver tid ha tilstrekkelige midler til å finansiere utbyggingsprosjekter som er økonomisk forsvarlige, og som angjeldende kommune er villig til å støtte ved lånegaranti. Fondet må alternativt kunne stille garantier i tilfeller der utbyggingsprosjektene er spesielt risikobetonte, eller når det er nødvendig av andre grunner. Tidsbegrenset avdragsfrihet må kunne brukes som startbidrag i mange tilfeller, men rentesubsidiering bør ikke komme på tale. Fondet må også i større utstrekning kunne støtte rasjonaliseringstiltak i eksisterende bedrifter.

Skattepolitiske tiltak er et viktig virkemiddel i distriktsutbyggingen. Det er naturlig her særlig å benytte skattefrie fondsavsetninger og gunstige avskrivningsregler.

Ved å leie industrilokaler vil bedriftene ofte kunne redusere risikoen ved etablering i distriktene. Det vil være naturlig at kommunene tar initiativet til reising av slike industrilokaler, men bygging og drift bør skje på forretningsmessig grunnlag, og helst i privat regi.

Gjennom en effektiv arbeidsformidling, kombinert med flytningsbidrag, må man sørge for det nødvendige tilskudd av faglært eller spesialutdannet arbeidskraft i distriktene. Det må også legges stor vekt på utbygging av yrkesskoler og av omskoleringsmulighetene.

Man må snarest få utviklet en objektiv veilednings- og informasjonstjeneste som kan holde seg i nær kontakt med organisasjonene, og med enkeltbedrifter som har planer om utvidelser eller start av ny virksomhet, med sikte på å kanalisere så meget som mulig av den industrielle ekspansjon til distriktene.

ARBEIDSPLASSENE

Sysselsettingspolitikken

Det er et hovedmål for Høyres politikk å sikre arbeid for alle. Initiativ og dyktig ledelse er den avgjørende forutsetning for full sysselsetting. Statens bidrag må være en økonomisk politikk som gir bedriftene best mulig arbeidsforhold. Det vil si at man letter beskatningen, fjerner unødig statsdirigering og regulering, oppmuntrer kapitaldannelsen, bekjemper inflasjon og sørger for kraft, kommunikasjoner og rikelig tilgang på velutdannet arbeidskraft.

Men selv om alle forhold således legges til rette, vil den tekniske utvikling, den skjerpede konkurranse og markedenes stadig skiftende krav allikevel kunne føre til vanskeligheter for enkelte bedrifter. Videre foregår det en stadig vekst i folketallet, som vil føre til at antall mennesker i arbeidsdyktig alder stadig øker. Det må derfor skje en ekspansjon i næringslivet, slik at alle som må skifte arbeidssted, og alle nye arbeidstagere, kan bli sysselsatt også i fremtiden.

Under forutsetningen av en økonomisk politikk som gir rom såvel for utbygging av eksisterende bedrifter som for starting av nye, vil det private næringsliv makte denne oppgave. Staten kan bare i liten utstrekning selv skape de nye arbeidsplasser som trenges, blant annet fordi et økende antall nye arbeidsplasser vil måtte skapes i servicenæringene, hvor enhetene er små og hvor alt avhenger av enkeltmenneskers tiltak og evner.

Det blir imidlertid en viktig statsoppgave å lette den kontinuerlige omstillingsprosess som pågår, og som vil berøre mange. Gjennom en effektiv arbeidsformidling og utvidede omskoleringsmuligheter vil staten her kunne gjøre en verdifull innsats.

En effektiv distriktsutbyggingspolitikk, som skissert annet sted i dette program, vil kunne minske de sysselsettingsproblemer som følger av en uhensiktsmessig næringsstruktur i enkelte distrikter.

Særlig i bygge- og anleggsvirksomheten er sysselsettingen utsatt for periodiske svingninger. Høyre vil motvirke dette ved en mer rasjonell boligpolitikk, og ved at offentlige bygge- og anleggsarbeider fortsatt mest mulig blir lagt til vinterhalvåret.

Vår økonomi er fra gammelt av sterkt utadvendt – vi er avhengig av stor import og stor eksport – og vil bli det i stigende grad gjennom vår deltagelse i de store markedsdannelser. Norge vil derfor være meget sårbart overfor internasjonale konjunkturtilbakeslag.

I det internasjonale økonomiske samarbeid må Norge arbeide for en konjunkturutjevnende politikk, slik at økonomiske tilbakeslag unngås, og kjempe for å bevare de frie internasjonale handelsforhold som alltid vil være en livsbetingelse for vårt næringsliv.

Demokrati og trivsel på arbeidsplassen

Et avgjørende trekk ved det moderne samfunn og det moderne bedriftsliv er at man har innsett at det sentrale ledd i ethvert foretagende er mennesket. Den demokratiske livsform har fått innpass i bedriftslivet, med alt hva det betyr for frigjøring av den enkeltes evner, krefter og muligheter. Likevel har mange mennesker i det moderne industrisamfunn ofte en følelse av å være brikker i et system de ikke har full oversikt over, og liten innflytelse på. De menneskelige behov som reiser seg i denne forbindelse må derfor tas opp til drøftelse og klarlegging.

Den tidligere tendens til å se på juridiske og økonomiske forhold som det vesentlige mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, er i ferd med å forsvinne. Idag satses på menneskenes evne og vilje til å samarbeide om felles oppgaver og felles mål.

I den politiske debatt har medbestemmelsesretten i det vesentlige blitt oppfattet som et spørsmål om å gjennomføre det man kunne kalle et representasjonsdemokrati i arbeidslivet, ved at de ansatte skal velge representanter til bedriftenes råd, utvalg eller styrer. Dette er en for snever problemstilling.

Det vil være verdifullt om bedrifter som mener at forholdene ligger til rette for det, vil sette igang praktiske forsøk i denne retning. Men det vil da være helt avgjørende at dette kommer som resultat av et frivillig ønske om å prøve slike nye samarbeidsformer, og ikke er påtvunget partene med makt. Produksjonsutvalgene må utvikles til effektive samarbeidsorganer.

Men slike tiltak vil ikke kunne bidra avgjørende til løsning av den enkeltes menneskelige behov og problemer. I denne sammenheng vil det kunne gi bedre resultater om man gjennom forhandlinger får til utvidelser av Hovedavtalens bestemmelser om bedriftenes informasjonsplikt overfor de ansatte.

Videre må bedriftene arbeide for å utvide den enkelte arbeidstakers muligheter for å innrette sin egen arbeidsinnsats på beste måte. Både forskning og erfaring går sammen om å utpeke dette som langt mer betydningsfullt for trivselen, enn formell representasjon i bedriftsledelsen.

Et viktig ledd i samme problemkjede er opprykksmulighetene. Høyre mener at det må arbeides bevisst på å fjerne alle unødige stengsler for internt avansement innen bedriftene. Forutsetningen må være at de ansatte har de nødvendige kvalifikasjoner. Skole og undervisning er samfunnets sak og samfunnet må løse denne oppgave uten å pålegge bedriftene noen form for særskatt til opplæring. Men bedriftene bør føle et ansvar for at de ansatte oppmuntres til å benytte seg av de opplæringsmuligheter som foreligger.

Endelig kan de ansatte skaffes større kvalifikasjoner for opprykk, og også gis et mer meningsrikt arbeide i det daglige, om bedriftsledelsen gjennomfører en høy grad av delegering. Å delegere ansvar for utførelsen av arbeidsoppgaver, og myndighet til å ta de nødvendige avgjørelser, til de personer som har den daglige kontakt med problemene, må være et viktig mål for utviklingen av norsk bedriftsorganisasjon.

Arbeidstiden

Rasjonaliseringen og den tekniske utvikling vil etterhvert føre til en betydelig økning av produksjonen. Dette vil skape muligheter også for ytterligere nedsettelse av arbeidstiden. Tempoet i gjennomføringen av kortere arbeidstid, og den form forkortelsen skal skje i (kortere arbeidsdag, 5-dagers uke, forlengede ferier o.l.) må så langt det er mulig fastsettes gjennom forhandlinger mellom arbeidslivets organisasjoner. Det er et mål å komme frem til 40-timers uke.

Man må arbeide alvorlig med spørsmålet om en løsning på ferie- og arbeidstidsspørsmålet for de grupper som ikke er tilgodesett ved de nåværende feriebestemmelser.

Det må legges vekt på å utbygge arbeidsmulighetene for de eldre, og finne frem til former for deltidsarbeid som kan øke mulighetene for gifte kvinner til å utnytte sin arbeidsevne og sine kvalifikasjoner også utenfor hjemmet når hun finner dette naturlig.

Lønn etter kvalifikasjoner

Over alt i verden fører den tekniske utvikling til mer kompliserte arbeidsprosesser som stiller større og større krav både til planlegging og ledelse. Både offentlige og privat administrasjon er derfor i vekst, og krever stadig mer folk med utdannelse. Også den direkte betjening av de nye maskiner og produksjonsmidler stiller store krav til spesialutdannelse, ansvarsfølelse og pålitelighet. Skal et moderne samfunn kunne skaffe sine folk en stadig høyere levestandard, er det uomgjengelig nødvendig på alle felter å ha tilstrekkelig tilgang på folk med de høyeste kvalifikasjoner.

Gjennom lønnspolitikken og skattepolitikken må man stimulere ungdommen til å søke videre utdannelse, ved å erkjenne at større kunnskaper og ansvar berettiger til høyere inntekt.

Det må gjennomføres full likestilling med lik lønn for likt arbeid og like kvalifikasjoner, og samme avansementsforhold for kvinner og menn.

Fritt yrkesvalg

Høyre vil ikke godkjenne tvangsmessig begrensning i retten til fritt valg av yrke og arbeidssted, og tar bestemt avstand fra enhver form for tvangsdirigering av mennesker ved særlover eller på annen måte. Utdannelsesforholdene og statens stipendieordninger må heller ikke innrettes slik at de gjør det mulig å begrense det frie yrkesvalg. I de tilfeller hvor viktige samfunnsmessige arbeidsoppgaver blir forsømt på grunn av manglende tilgang på kvalifiserte folk til enkelte yrker eller i enkelte landsdeler, må dette søkes avhjulpet ved positive tiltak som stimulerer søkningen, ikke ved tvang eller regulering. At man selv har valgt sitt yrke og sitt arbeidssted er en avgjørende forutsetning for arbeidsglede og trivsel for den enkelte.

HÅNDVERK, INDUSTRI OG HANDEL

Samarbeid for vekst

Industriell ekspansjon og rasjonell omsetting betyr fremgang for hele samfunnet og bedre levevilkår for alle. Høyre vil søke å gi næringene best mulige arbeidsvilkår. Dette stiller i første rekke krav til den alminnelige økonomiske politikk, og Høyres retningslinjer vil løse mange av de problemer, særlig prisstigningsproblemet og kapitalproblemet, som idag hemmer den industrielle utvikling.

Høyre vil også søke å legge forholdene til rette for økonomiske vekst ved å etablere et bedre tillitsforhold mellom staten og næringslivets organisasjoner. Representanter for staten og organisasjonene må møtes i et frittstående råd til åpne og tillitsfulle drøftelser av aktuelle problemer og fremtidige retningslinjer i den økonomiske politikk.

En naturlig ekspansjon

Det er sunn konkurranse, fri omsetning og frivillig samarbeid som har ført til den sterke økonomiske fremgang i vårt land og i verden forøvrig i de siste hundre år. Enkelte næringer kan ha spesielle problemer som krever statens medvirkning for å løses, men håndverk, industri og handel er i utpreget grad konkurransenæringer som trives best og vokser sterkest når de selv kan få ta hånd om effektivisering og rasjonalisering, og tilpasningen til de stadig skiftende markedsforhold.

Høyre vil derfor revidere fullmakts- og reguleringslovgivningen om eksport, import, valuta, rentesatser m. v. som er en arv fra den halvsosialistiske periode etter krigen. Også prisloven inneholder en lang rekke fullmakter for regulering på felter hvor det ikke er noe behov for det. Denne lov må omarbeides ut fra det syn at prismyndighetenes oppgave først og fremst skal være å føre kontroll med konkurranseregulerende avtaler. Spesielt er det viktig at det ikke settes i verk pris- og avanseregulering av politiske årsaker når det er full varedekning og fri konkurranse.

Private omsetningsformer må ikke utelukkes ved monopoldannelser i de forskjellige næringsgrener. Monopolstillingen for de unødvendige og til dels kapitalkrevende statsbedrifter: Kraftfôrmonopolet, Statens Fiskeredskapsimport og Norsk Medisinaldepot, bør avvikles. Kooperativ og privat handel må likestilles.

Med skiftende begrunnelser har man i alle etterkrigsår opprettholdt en regulering av byggevirksomheten. Bygging av nye eller utvidelse av eldre lokaler er imidlertid ikke bare en forutsetning for ytterligere vekst, det er også en betingelse for effektivisering av produksjon og omsetning. Restriksjonene er derfor direkte veksthemmende, og må snarest mulig oppheves.

Kapitalforhold og skatteproblemer

En sunn bedrift bør ha en solid egenkapitalbasis, men i vårt næringsliv har lånekapitalen steget sterkt årene etter krigen, ikke minst fordi skattepolitikken har svekket selvfinansieringsevnen. Skattefriheten for renter av lån har trukket i samme retning ved å gjøre lånekapitalen billigere enn egenkapitalen, hvis forrenting skattlegges som overskudd. I aksjeselskaper, hvor kapitalavkastningen først skattlegges på bedriftens hånd, og deretter også som inntekt hos den enkelte aksjonær, har dette gjort lånefinansiering mer tiltrekkende enn utvidelse av aksjekapitalen. Men svak egenkapitalbasis svekker en bedrifts evne til å tilpasse seg skiftende konjunkturer og markedsforhold, og dermed dens evne til å opprettholde produksjon og sysselsetting under vanskelige forhold. Dernest bidrar det til å låse fast de engang etablerte eierforhold i aksjeselskapene.

Disse forhold ble endelig erkjent av regjeringen i 1963, hvilket førte til en revisjon av beskatningsreglene. Utbytte på aksjekapital som er tegnet i tidsrummet 1961- 67 vil etter dette ikke bli beskattet på selskapets hånd. Høyre vil gjennomføre dette prinsipp fullt ut, og helt fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeselskaper og aksjonærer.

Kapitalproblemet har en særlig karakter for de mindre bedrifter, som ofte ikke har realverdier nok å stille som sikkerhet for lån i de vanlige, private finansieringsinstitutter. Høyre går derfor inn for en kraftig økning i bevilgningene til håndverks- og småindustrifondet, og en oppmyking av utlånsreglene både når det gjelder maksimumsgrensen for lån, og når det gjelder de formål som det kan lånes ut til.

Det bør opprettes en garantiordning som kan gjøre det lettere for det private bankvesen å yte kreditt til ekspansive formål i håndverksbedrifter og mindre industriforetagender. Det må være en forutsetning at lånene ydes på normale, forretningsmessige betingelser.

Norsk selskapsbeskatning er den hårdeste i Vest-Europa, og dette svekker vår konkurransemessige stilling og bedriftenes selvfinansieringsevne. Høyre har fremmet forslag om en mindre reduksjon av selskapsskatten, og vil fortsatt arbeide for en gradvis nedsettelse av satsene inntil vi kommer på linje med de land vi konkurrerer med.

Den strukturforandring som nå melder seg med økende tyngde i vareomsetningen, gjør det nødvendig å vie handelens problemer større oppmerksomhet enn før. Norsk varehandel må ikke få undergravet sine muligheter til å møte konkurransen fra kapitalsterke utenlandske handelskonserner, gjennom skatte- og avskrivningsregler som ødelegger bedriftenes evne til selvfinansiering.

Det er ikke bare skattesatsene som er for høye, også reglene for beregning av den skattbare inntekt er ugunstige for bedriftene. Adgangen til åpningsavskrivninger må utvides til også å omfatte driftsbygninger i varehandelen, og undergrensen må senkes, slik at også de mindre bedrifter i praksis kan få nytte av dem. Generelt må avskrivningsreglene i større grad ta hensyn til prisutviklingen.

Mange bedrifter – særlig innen håndverk og handel – er organisert som personlig eide bedrifter. Høyres forslag om lempninger av progresjonen i statsskatten for personlige skattytere, og avviklingen av samskattproblemet, vil her bidra effektivt til å bringe de personlig eide bedrifter på linje på aksjeselskapene.

Sosiale utgifter - opplæring - bedriftsutvikling

Spesielt håndverks- og handelsbedrifter er som regel meget arbeidsintensive. Dette fører til at lønnsutgifter og sosiale utgifter blir uforholdsmessig tyngende. Høyre vil søke å ta hensyn til dette forhold ved utbyggingen av det sosiale trygdesystem i fremtiden, og har i tråd med dette foreslått at premiene for alderstrygden skal være fradragsberettiget ved skatteligningen.

Høyre vil lette de byrder som er forbundet med opplæring av arbeidtakere. Bedrifter som tar inn lærlinger må få en rimelig kompensasjon for sine utgifter ved dette.

For å styrke rekrutteringen til håndverksnæringene, må lærlinger som trenger det, få adgang til å oppta lån i Statens lånekasse for studerende ungdom, og også få del i velferdstiltak for ungdom under utdannelse.

Det er viktig at resultatene av den tekniske og merkantile forskning raskt føres ut i det praktiske arbeids- og yrkesliv. På samme måte er det et stort behov for etteropplæring av arbeidstakere og arbeidsledere. Høyre vil derfor gå inn for at de institusjoner som arbeider på dette felt utbygges raskt.

SKIPSFART

Hele 45 % av landets brutto valutainntekter kommer fra skipsfarten. Det er like meget som de samlede valutainntekter av all vareeksport tilsammen. Våre muligheter for å øke vår levestandard vil derfor i årene som kommer i høy grad avhenge av skipsfartens muligheter for videre ekspansjon og rasjonalisering.

Samtidig er hele 90 % av Norges skipsfart sysselsatt i transporter mellom utenlandske havner. Den er derfor utsatt for et hårdere konkurranseklima enn mange andre lands skipsfart, som i utstrakt grad arbeider for et «hjemmemarked», og hvor de ofte har særfordeler og subsidier. Det er under disse forhold at norsk skipsfart skal hevde sin stilling, og – om mulig – øke sin andel av transportene. Det kan bare skje ved at norsk skipsfart yter bedre service til konkurransedyktige priser, slik at de utenlandske befraktere føler seg best tjent med å bruke norske skip.

Det foregår i dag i internasjonal skipsfart en hurtig utvikling både i retning av større skip og mer spesialiserte skip. Samtidig åpner det seg store muligheter for rasjonalisering og automasjon. Det vil være avgjørende for hele vår skipsfarts fremtid at norske redere makter å følge med i hele denne tilpasningsprosess som den tekniske og økonomiske utvikling krever.

Skal dette være mulig, må myndighetene til enhver tid gi rederiene adgang til å disponere hurtig og forretningsmessig, slik at de kan tilpasse seg befrakternes ønsker og gripe de sjanser som byr seg før konkurrentene. Norsk skipsfart må her få de samme muligheter som dens konkurrenter ved at de særlige restriksjoner og byrder som norsk skipsfart er pålagt, blir fjernet. Det gjelder restriksjonene på kontrahering av ny tonnasje i utlandet og på rederienes adgang til å ta opp lån både hjemme og ute. Det gjelder også de skatter norsk skipsfart pålegges, som totalt sett er langt hårdere enn i noe annet skipsfartsland. Skipsfartsbeskatningen må også være slik at den tar hensyn til at skipsfarten er en særlig kapitalkrevende og konjunkturømfindtlig næring.

Norsk skipsfarts enestående posisjon bygger i høy grad på kvaliteten av vår sjømannsstand. Norges lave folketall, kombinert med handelsflåtens sterke vekst gjør at det blir stadig vanskeligere å skaffe nasjonal bemanning til våre skip.

Høyre vil at beskatningen til enhver tid skal ta fullt hensyn til at sjømennene er borte fra landet det meste av året, og følgelig får mindre igjen for det de betaler i skatt enn andre yrkesgrupper. Spørsmålet om en praktisk omlegning av militærtjenesten for sjøfolk bør utredes. Bemanningsreglene må tilpasses den tekniske utvikling.

Sjømannsutdannelsen må tillegges større vekt. Elevkapasiteten ved kursene for førstereisgutter må utvides ved bygging av internater for kursvirksomhet på helårs basis. Sjømannsskolene må utbygges og utdannelsens nivå høynes.

Det forhold at vår skipsfart inntar en så dominerende stilling i vår utenriksøkonomi, fordrer at norske myndigheter stadig må arbeide for å sikre frie konkurranseforhold i internasjonal skipsfart. Ikke minst gjelder dette overfor utviklingslandene som i utstrakt grad driver flaggdiskriminering. Det må være en oppgave for norsk utenrikspolitikk gjennom den organisasjon for handel og utvikling (Unctad) som nå stiftes, å arbeide for større internasjonalt samarbeid under ivaretagelse av landets egne interesser på dette område.

FISKE OG FANGST

Fiskeriene i en omstillingsperiode

Fiske og fangst samt foredling og omsetning av fiske- og fangstprodukter utgjør fremdeles den viktigste næringsvei i de fleste av våre kystdistrikter. En rimelig bosetting i disse strøk, med full sysselsetting og økonomisk trivsel, er derfor avhengig av det økonomiske utbyttet av fisket.

Til tross for at våre fiskere gjennom nye båttyper, redskapstyper, mekanisering og utstrakt bruk av elektroniske hjelpemidler, har gjort en imponerende innsats for å tilpasse driftsformene til de nye fangstmuligheter, er det hittil ikke lykkes fullt ut å kompensere svikten i de tradisjonelle sesongfiskerier. Dette har ført til sviktende råstofftilførsel til fisketilvirkningsanleggene, og selv om fangstkvantumet pr. aktiv fisker har steget, har lønnsomheten ikke klart å holde følge med utviklingen innen andre næringer.

Høyre ser det som en sentral oppgave å bidra til at lønnsomheten i våre fiskerier økes, og vil gjennom sin generelle økonomiske politikk og spesielle fiskeripolitiske tiltak, stimulere den omstillingsprosess som er i full gang i norsk fiskerinæring. Forutsetningene for et heldig utfall er at de enkelte ledd i næringen i tillitsfullt samarbeid og på grunnlag av egne erfaringer og forskningens resultater selv leder omstillingen, og at alle ledd, ikke bare den aktive fangst, men også forskning, foredling, service og salg, bygges ut i takt.

Forskning og utdannelse - en nøkkel til fremtiden

I sine anstrengelser for å øke fangstkvantumet og dermed bedre lønnsomheten, er våre fiskere avhengige av forskningens aktive bistand. Høyre vil derfor legge vesentlig vekt på en bred innsats i forskning, praktiske forsøk, utdannelse og veiledningstjeneste.

En kartlegning av fiskeforekomstene overalt hvor norske fiskere kan tenkes å drive, må gis høyeste prioritet. Havforskningen må gis økonomiske muligheter til inngående studier av artenes størrelse og i hvilken grad de tåler beskatning uten at det går ut over bestanden. Forskningen må videre engasjeres sterkere i utviklingen av nye redskaps- og båttyper, og den må på dette felt få anledning til å knytte til seg innsiktsfulle fiskere med forutsetninger for å drive forsøksfiske. Melde- og veiledningstjenesten må utbygges ytterligere.

Det er viktig å rasjonalisere driften ved tilvirknings- og foredlingsanleggene. Fiskeridirektoratets Kjemisk-Tekniske Forskningsinstitutt må få økte bevilgninger slik at det i samarbeid med interesserte tilvirkere kan finne frem til besparende produksjonsmetoder. Produktutviklingsarbeidet må intensiveres både med sikte på å finne lønnsom anvendelse for råstoff man hittil ikke har kunnet utnytte, og for å finne nye og mer lønnsomme utnyttelsesmuligheter for råstoff som tidligere har gått til ringere anvendelse.

Kravet til fagutdannelse stiger i takt med den tekniske utvikling. Man må støtte utbyggingen av fiskarfagskolene, og undervisningen må legges opp slik, at elevene får en bred innsikt i hele fiskerinæringen. Fiskarfagskolene må få anledning til å gi praktisk opplæring på moderne fiskefartøyer. Fagkretsen må utvides med sikte på å gi elevene en grundigere innføring i budsjettering, kalkulasjon og regnskapsførsel.

Arbeidet med å styrke den høyere fiskeriutdannelse ved opprettelse av Norges Fiskerihøyskole, har hittil møtt liten positiv forståelse hos myndighetene. Disse planer må nå gjennomgåes med sikte på at en slik høyskole skal reises.

Utbygging av fiskeflåten

Skal vi kunne utnytte forekomstene av fisk og sild, blir det ikke spørsmål om å satse enten på store trålere, eller på linebåter og sjarkere. Det er helt på det rene at det vil være behov for fartøyer av alle størrelser og typer. Derfor må kystfiskeflåten moderniseres og fornyes for å kunne ta vare på fjord- og kystfiskets muligheter, samtidig som havfiskeflåten utbygges. Det må være den enkelte fisker selv som avgjør, ut fra sitt praktiske skjønn og på grunnlag av forskningens resultater og egne økonomiske kalkyler, hvilke fartøytyper og hvilke driftsformer han vil satse på.

Svikten i våre tradisjonelle sesongfiskerier og behovet for økte og mer stabile tilførsler av råstoff til tilvirkningsanlegg og fiskeindustri, krever en storinnsats ; bygging av såvel havfiskefartøyer som kystfiskebåter. Statens Fiskarbanks utlånsramme må derfor utvides betraktelig for at banken skal kunne følge opp og imøtekomme våre aktive fiskeres ønske om, og behov for, å tilpasse driftsformene etter de aktuelle fangstmuligheter. En større del av støtten til fiskerinæringen må også gå til toppfinansiering av nybygg og teknisk utstyr, og man må dessuten være varsom med bestemmelser som kan hindre tilgang på annen risikovillig kapital, og vanskeliggjøre utbyggingen av en tidsmessig fiskeflåte.

Tilskuddsordninger og skatteforhold

For en eksportnæring som fiske, må målsettingen være å komme bort fra enhver form for subsidiering. På den annen side må våre fiskere ha krav på en forsvarlig og nasjonalt rettferdig levestandard. Den generelle målsetting kan derfor ikke være til hinder for direkte støtte til næringen i omstillingsperioder, eller i år da den, på grunn av forhold man ikke er herre over, rammes av betydelige inntektssvikt.

Størrelsen av de tilskudd som under slike forhold skal gis, må fastsettes etter forhandlinger mellom myndighetene og fiskernes representanter. Tilskuddene må ikke ytes på en slik måte at de forrykker det naturlige konkurranseforhold innen næringen, og siktepunktet må være å hjelpe næringen til «å stå på egne ben».

Det er en følge av naturgrunnlaget at lønnsomheten i fiskerinæringen vil kunne svinge sterkt fra år til år. Høyre vil arbeide for skatteordninger som kan minske skadevirkningene av inntektsvariasjonene for alle ledd i næringen. Det må videre bli større adgang til å legge opp skattefrie fonds i gode år, og avskrivningsreglene må innrettes etter den hårde drift og den dermed følgende korte levetid for driftsmidlene.

Det må også fastsettes rommeligere maksimumssatser for skattefradrag for fiskernes sjøutstyr.

Det skattetap dette kan føre til for kystkommunene, må tas i betraktning ved fordeling av skatteutjevningsmidlene.

Omsetning og foredling

Høyre mener at grundige og uttømmende forhandlinger om prisfastsettelsen er helt nødvendig for at salgslagene skal kunne fastsette råfiskpriser som står i forhold til verdensmarkedets betalingsevne for de forskjellige produkter. Hvis forhandlingene ikke fører frem, må det megles ved en offentlig oppnevnt meglingsnevnd, for salgslagene fastsetter råfiskprisen.

Høyre vil legge vekt på å fremme et tillitsfullt samarbeid mellom de forskjellige organisasjoner i fiskerinæringen både på fisker-, tilvirker- og eksportørsiden. Et slikt samarbeid vil lette de problemer som reiser seg i forbindelse med prisfastsettelsene og hensiktsmessig anvendelse av råstoffet, og på lengre sikt føre til en rimelig fordeling av de markedspriser som oppnåes på de ferdige produkter.

En vesentlig del av vår eksport av fiskeprodukter er organisert med hjemmel i fiskeeksportloven. Reglene for dette må stadig tilpasses de skiftende markedsforhold, slik at vårt salgsarbeid kan bli mest mulig effektivt. Høyre vil fortsatt arbeide for større frihet for eksportørene til å utnytte de utenlandske markeder til hele næringens fordel.

Fiskeridepartementet må hvert år gi Stortinget en oversikt over gjennomføringen av vår eksport til de sentraliserte markeder.

Fiskeripolitikken overfor andre land

Store deler av året har våre tilvirknings- og fiskeindustrianlegg utilstrekkelige tilførsler av råstoff til å utnytte sin kapasitet. I noen grad vil man antagelig i fremtiden kunne utjevne produksjonsforholdene ved å fryse ned overskuddsfangster fra sesongsfiskeriene som halvfabrikata, og videreforedle disse i perioder med mindre tilførsler. Men uansett hvor effektivt det måtte lykkes oss å fiske, vil vi neppe kunne skaffe oss den jevne tilførsel av råfisk som er forutsetningen for rasjonell, og derfor billigere, produksjon, og som igjen kan åpne muligheter for bedre førstehåndspris til fiskerne.

Det kan derfor vise seg hensiktsmessig av hensyn både til fiskernes interesser, og til arbeidsplassene på land, at det i rimelig utstrekning blir avtalemessige adgang til landing av fisk fra utenlandske fiskefartøyer. Fisk og sild fra utenlandske fartøyer må da omsettes gjennom fisk- og sildesalgslagene, men uten å være berettiget til offentlige tilskudd.

Selvom det således er meget som taler for en rimelig adgang til slik landing, er det foreløpig ikke mulig å se dette spørsmål isolert. Vår eksport til andre land i Europa er sterkt hemmet av kontingenter og andre restriksjoner. Vi må derfor kunne forhandle om en friere adgang til de europeiske markeder, og vi må ikke, ved å gå for raskt frem i dette spørsmål, ødelegge vårt eget forhandlingsgrunnlag.

Høyre vil fortsette å arbeide for internasjonale avtaler om regulering av de fiskerier som trues av overbeskatning.

Utbygging på land

Bevilgningene til havneutbygging må økes vesentlig. Fyr- og merkevesenet må få muligheter til hurtigere utbygging og rasjonalisering, og utbyggingen av et elektronisk navigasjonssystem, og consolfyr langs hele Norges kyst må fullføres snarest.

Med den tiltagende omlegning av transport fra sjø til land må veibygging frem til de viktigste fiskevær påskyndes.

Høyre vil utbygge en teknisk og økonomisk veiledningstjeneste gjennom tilsetting av fiskerisekretærer på regional basis i fiskeridistriktene. Det arbeid disse utfører, må samordnes av en egen fiskeriinspektør for hvert fylke. Velferdsarbeide for fiskerne må utvikles videre.

Høyre vil også legge stor vekt på den utbygging på land som ikke alene har produktive formål for øye, men også sikter mot økt trivsel og trygghet i kystbygdene. Disse kjemper idag for å forhindre en kulturell og sosial isolasjon, og samfunnets krefter må settes inn for å hjelpe dem i denne kampen. Høyres kulturprogram, utdannelsesprogram og sosialprogram peker her på hvilke tiltak som må treffes for å gi kystens befolkning andel i de samfunnsgoder som nettopp den har gjort seg fortjent til gjennom generasjoners forsakelser og hårdt slit.

Fangst .

Selfangst og hvalfangst er næringer av stor økonomisk betydning, og store verdier er nedlagt i fartøyer og utrustning. Innskrenkninger i selfangsten på grunn av fiskerigrensereguleringer og fredningsbestemmelser på de gamle fangstfelter bør kompenseres ved støtte til undersøkelse av nye felter.

Norge må støtte bestrebelsene på å bevare hvalbestanden, og dermed norsk hvalfangst som en varig næring, så langt dette er forenlig med den fangstpolitikk som drives av andre hvalfangstnasjoner. Når linjene for vår politikk på dette område trekkes opp, må næringens organisasjoner få en vesentlig innflytelse.

BYGDENÆRINGEN

Bygdene må styrkes

Samfunnsutviklingen, med samling av befolkning i byer og tettbygde strøk, er blitt en hård påkjenning for hele det sosiale og økonomiske liv i mange bygder. Vi vil ikke helt kunne stanse denne utvikling, men det er viktig at vi fører en politikk som jevner overgangen og begrenser skadevirkningene. Det er en hovedoppgave idag å styrke bygdene økonomisk og kulturelt.

Skoleverket i bygdene må utbygges bedre, og det må gis tilstrekkelig støtte til tiltak som kan øke bygdesamfunnets kulturelle muligheter, som bygging av samfunnshus, utbygging av bibliotekvesenet og av idrettsanlegg o. l. På det sosiale område må det legges vekt på å skaffe bygdefolket de samme goder som folk har ellers i landet.

De spesielle forhold som vårt landbruk arbeider under, skaper et særlig behov for en selvstendig norsk forskningsinnsats. Forskningen må gis økte bevilgninger slik at de fleste problemer i landbruket og fjellbygdenes spesielle problemer kan tas opp til grundig behandling. Gjennom effektiv faglig veiledning må resultatene komme til praktisk anvendelse så hurtig som mulig.

Bygdenes økonomiske og kulturelle vanskeligheter er ofte en følge av store avstander og dårlige kommunikasjoner. Et krafttak i utbyggingen av veinettet vil derfor i betydelig grad motvirke avfolkningen. Bedre veier kan gjøre det mulig for folk å bo i bygdene, og likevel ha sitt hovederverv i en by eller tettbebebyggelse.

Gjennom en aktiv distriktsutbyggingspolitikk må man søke å gi bygdene et bredere næringsliv, og det må legges vekt på å utvikle videre de tilleggsnæringer til landbruket, som kan styrke lønnsomheten.

Pelsdyravl og fiskeoppdrett er betydelige inntektskilder i mange bygder, og bør tas med som fag ved yrkesskolene i slike distrikter. Det må stimuleres til rasjonell viltpleie, og til pleie av vårt ferskvannsfiske. Eventuell utbygging av vassdragene for å øke fiskeavkastningen må vies den største oppmerksomhet fra statens side. For å skaffe kyndige veiledere i viltstell og fiske bør det overveies å holde særskilte kurser, eller opprette en egen linje i disse fag ved en av våre skogskoler.

Det må treffes effektive tiltak til sikring av vår særpregede reindriftsnæring når det gjelder drifts- og omsetningsforhold.

Jordbrukets problemer

Høyre går inn for at jordbruket likestilles med andre næringer.

Vårt jordbruks hovedproblemer har sin rot i Norges geografiske beliggenhet, våre klimatiske forhold og jordbrukets særegne bruksstruktur. Dette gir næringen begrensede produksjonsmuligheter og begrenset evne til å konkurrere med utlandet. Fôrproduksjon og husdyrhold er den driftsform som passer best i de fleste distrikter. Vi er stort sett selvforsynt med husdyrprodukter, og til tider har vi endog et mindre overskudd. Dette gjør det vanskelig å oppnå faste og regningssvarende priser. Forbruket suger nemlig ikke vesentlig selv om prisene faller. Jordbrukerne kan dertil vanskelig skjære ned driftsutgiftene når prisene på de ferdige produkter synker, og omlegning av produksjonen tar lang tid hvis det overhodet lar seg gjennomføre.

Man har derfor måttet basere seg på støttetiltak og subsidier, men disse har ofte ført til en prisreduksjon på varene, og har derfor i mange tilfeller vært en støtte til forbrukerne. Støttetiltakene har dessuten ikke alltid oppmuntret til rasjonell utnyttelse av produksjonsmulighetene, eller oppmuntret til økt innsats. Systemet har således mange svakheter som har ført til en nedvurdering av jordbruket og dets innsats.

Både jordbruket og samfunnet som helhet vil være best tjent med at støtteordninger og subsidier koordineres og gradvis avløses av en langsiktig og rasjonell avsetningsordning med nødvendige garantier som kan sikre lønnsomhet i jordbruket. Gjennom rammeavtaler mellom Staten og jordbruket bør det fastsettes en garantert minstepris som skal dekke produksjonsomkostningene på et bærekraftig bruk, og gi en betaling for arbeidsinnsatsen på linje med andre næringer. Samtidig fastsettes det en øvre prisgrense til sikring av forbrukernes interesser. Mellom disse prisgrenser må jordbruket gis anledning til å fastsette prisene etter forretningsmessige prinsipper. Synker markedsprisen til nedre prisgrense, må markedet avlastes gjennom eksport eller på annen hensiktsmessig måte uten tap for produsentene.

Jordbruket må være representert ved forhandlinger om handelsavtaler med andre land, slik at en eventuell eksport eller import av jordbruksprodukter kan samordnes med markedsføringen av den innenlandske produksjon.

Reguleringen av kraftfôrprisen er et enkelt og hensiktsmessig virkemiddel i jordbrukspolitikken, og adgangen til en slik regulering må bibeholdes. Statsmonopolet på innkjøp av kraftfôr har imidlertid ingen funksjon i denne regulering, og må snarest avvikles. Statens Kornforretnings kjøpeplikt for norskavlet korn til fastsatte priser må opprettholdes.

En slik ordning vil gi jordbruket den økonomiske støtte det trenger, og en viss trygghet på lang sikt, uten å forandre dets karakter av en fri næring, og uten å hindre konkurranse i kvalitet og pris.

Høyre er klar over den særlige betydning jordbrukets organisasjoner har, og disse må tillegges vesentlige oppgaver i arbeidet for å sikre næringens faglige og økonomiske interesser. Det må være plass for annen privat virksomhet i omsetningsleddene.

Målsettingen i jordbruket, og den praktiske utformning av vår jordbrukspolitikk, må fastlegges i en egen jordbrukslov.

Bærekraftige bruk

En bærekraftig bruksenhet er et bruk som gir helårs beskjeftigelse for brukeren, og som ved rasjonell drift gir rimelig lønn for alle som arbeider der. Størrelsen av en bærekraftig bruksenhet vil variere etter beliggenhet og driftsform.

Den tidligere jordbrukspolitikk har skapt altfor mange små og ulønnsomme bruk. Større driftsenheter er en forutsetning for et lønnsomt og konkurransedyktig jordbruk, og Høyre vil derfor arbeide for en økning av bruksstørrelsen ved nydyrkning uten behovsprøving, ved å legge forholdene til rette for frivillig sammenslåing av bruk, og ved skogreisning. Statsstøtte må ikke gis til nydyrking som skaper flere problembruk.

Når det gjelder bruk som idag er for små, men som utgjør eiernes hovederverv, og som kan utvides til bærekraftige enheter, bør jordbruksstøtten særlig ta sikte på å hjelpe eierne ved kjøp av tilleggsjord. Det må etableres en låneordning som gjør det mulig for brukerne å finansiere slike utvidelser av bruket. Bruk som ikke er, og vanskelig kan bli bærekraftige bruksenheter, bør kunne gis direkte statsstøtte i en rimelig avviklingsperiode når brukeren selv ønsker det. Forutsetningen må da være at bruket til slutt odelsfritt overdras en annen som tilleggsjord, eller disponeres etter jordstyrets bestemmelse.

Yrkeskombinasjoner med jordbruk kan også være nødvendige ledd i næringsstrukturen. Selvom bruket er lite, vil det sammen med et annet yrke kunne gi et solid næringsgrunnlag. Jordbruksstøtten til tomtebruk må falle bort.

For å få en oversikt over de enkelte jordeiendommers muligheter, må det utarbeides et økonomisk kartverk og jordregister for hver kommune. Dette vil også være et meget viktig hjelpemiddel ved vurderingen av den fremtidige jordbrukspolitikk.

Kapitaltilgangen til jordbruket må sikres

Mekaniseringen og den tekniske utbygging av driften krever betydelige investeringer, og kapitalspørsmålet er derfor blitt et viktig og aktuelt problem i vårt jordbruk i dag. Høyre vil at jordbruket skal få større anledning enn nå til å oppta de nødvendige lån, både for investeringsformål, til driftskapital og for å gjennomføre den ytre rasjonalisering. Statens landbruksbank må få tilstrekkelige utlånsmuligheter, samtidig som beskatningen legges om slik at næringen i størst mulig utstrekning selv kan finansiere sine investeringer.

En aktiv skogpolitikk

Skogen er en av de største naturverdier vårt land har. Den dekker 1/4 av landets areal, og hvert år avvirkes det 10 – 12 mill m3 tømmer og ved. Men skogen kan gi meget mer. Ved rasjonell behandling vil vi kunne fordoble vår skogproduksjon og derved i høy grad styrke bygdenes næringsgrunnlag og landets økonomiske stilling.

Moderne forskning og teknikk finner stadig nye måter å anvende trevirket på, og vi kan derfor regne med at skogindustrien fortsatt vil være en av våre viktigste industrigrener. Ikke minst for denne næring er derfor en fortsatt liberalisering av verdenshandelen, og de lavest mulige tollmurer rundt våre viktigste markeder, av vesentlig betydning.

Vår treforedlingsindustri er imidlertid også delvis basert på en import av råstoff som i fremtiden kan komme til å møte vanskeligheter. Ekspansjon i skogbruket vil derfor i betydelig grad styrke også vår industrielle stilling.

Utviklingen har gitt vårt skogbruk og trefordelingsindustrien nye utfordringer. En sterk utbygging av treforedlingsindustrien i endel andre land har skjerpet konkurransen, og moderne forskning har satt industrien i stand til å basere seg på mer hurtigvoksende treslag som under gunstigere klimatiske forhold enn de vi har, kan produsere godt råstoff til lave priser. Samtidig er driftsutgiftene i skogbruket sterkt stigende.

For å møte disse problemer, må vi føre en aktiv skogpolitikk som øker produksjonen og fremmer en gjennomgripende rasjonalisering av driften. Det kreves bygging av bilveier, traktorveier, taubaneanlegg, mekanisert avvirkning og transport, nye målemetoder og nye leveringsmåter. Forskningen på disse områder må intensiveres.

Store investeringer og rasjonelle veiplaner forutsetter vel aronderte driftsområder. Det må derfor oppmuntres til samdrift for mindre skogeiendommer, og det offentlige bør hjelpe til med at dette kan fremmes gjennom frivillige sammenslutninger. Driftslag og private entreprenører må få anledning til å finansiere maskinanskaffelser gjennom de offentlige driftskredittinstitusjoner ved hjelp av kommunal garanti.

Konsesjonslovgivningen må innrettes slik at den ikke legger hindringer i veien for tiltak som tar sikte på å fremme arrondering av rasjonelle driftsenheter. Der slike enheter er etablert, må de vernes om, slik at de kan gi faste arbeidsplasser for skogsarbeidere og mindre jordbrukere som trenger et sideyrke.

For hver kommune må det utarbeides veiplaner som omfatter skogsveier, gårdsveier, seterveier og turistveier med sikte på en koordinering av veiplanene. Det må åpnes adgang til å oppta rimelige, langsiktige lån, og til større skattefrie avsetninger til skogveibygging.

Foruten å legge forholdene til rette for økt veibygging, må myndighetene også oppfordre til større fart i skogreising og grøfting. Hva som er den beste anvendelse av inn- og utmark skifter med tid og sted. Innmark som ikke lenger hører hjemme i rasjonell jordbruksproduksjon, må fritt kunne tilplantes med skog.

Det er av stor betydning for rasjonell skjøtsel og drift, at skogbruket får en fast stab av arbeidere med solid teknisk utdannelse. Søkningen til skogsarbeiderskolene må stimuleres, og særlig på Vestlandet og i Nord-Norge må utdannelsesmulighetene bedres gjennom etablering av en ordning med ambulerende kurser.

Det er nå kommet god fart i skogkulturen, som etter hvert er blitt et naturlig ledd i det rasjonelle skogbruk. Høyre mener at de offentlige tilskudd til skogkultur i de egentlige skogdistrikter nå med større fordel kan brukes til andre formål, som f. eks. yrkesopplæring, veiplanlegning eller mulige andre fellestiltak innen næringen. I skogreisningsstrøkene bør den nåværende ordning opprettholdes.

Almenhetens stadig økende ferdsel i skog og mark har øket faren for skogbrann. Et effektivt skogbrannvern må derfor snarest utbygges.

I landsdeler hvor skogindustrien ikke kan ta småtrevirke og løvtrevirke, må forholdene legges til rette for at bedrifter kan bli reist med dette for øye.

Vern om eiendomsretten og den produktive jord

Den private eiendomsrett til jord- og skogbruk er en hjørnesten i det norske bygdesamfunn. Høyre mener at jord- og skogbruk må forbeholdes for privat drift, når ikke helt spesielle forhold gjør seg gjeldende. Investeringer i jord- og skogbruk har gjerne en langsiktig karakter, og den som setter noe inn, må ha rimelig sikkerhet for at han eller hans etterkommere får nytte av tiltakene.

Jordloven og konsesjonsloven må revideres, bl. a. slik at de respekterer odelslovgivningen og gir sikrere vern om eiendomsretten og de rasjonelle driftsenheter. Stat og kommuner må ikke underlegge seg jakt- og fiskerettigheter, og heller ikke jord- og skogbruk uten at det er nødvendig for særlige formål.

Det er et gledelig trekk i utviklingen at stadig større grupper av folket får anledning til å komme ut i naturen. Men en slik ferdsel stiller krav til turfolket, og med det omfang friluftslivet etter hvert har fått, blir det stadig viktigere at disse krav blir oppfyllt. Gjennom en omfattende opplysningsvirksomhet må man sørge for å verne naturen og interessene til dem som har sitt levebrød knyttet til jorden.

Høyre vil verne om våre produktive arealer så de ikke tas i bruk til formål utenfor jord- og skogbruk, uten at det er tvingende nødvendig.

TILLEGG: HØGRES ARBEIDSPROGRAM 1965-1969

Vi er inne i ei utvikling som oppnår vide og langsiktige perspektiv. Innan nokre få tiår kan arbeidsresultata i moderne vitskap og teknikk koma til å føra med seg ei omlegging av heile vårt materielle livsgrunnlag. Skal vi kunna nytta ut til gagn for heile folket dei rikdomar som byd seg, må det førast ein målmedviten politikk som skodar langt fram.

Grunntanken i konservativ politikk er at framsteget må byggja på det som er sterkt og livsført i samfunnet. Folket vårt kan einast skapa seg ei lukkeleg framtid når det har eit fast ankerfeste i dei kristne og moralske verde, i nasjonal og kulturell tradisjon og i frie og demokratiske institusjonar.

Å tryggja og verna fridomen og sjølvstendet til einskildmennesket kjem alltid til å stå som eit grunnleggjande føremål. Samstundes treng menneska til kvarandre. Berre i fellesskap og samarbeid kan dei gjera sitt menneskeverd til røyndom. Samhavskjensla og samarbeidsviljen må vera hyrnesteinane i ein politikk med stemnelei mot framtida.

Det er personleg tiltak og arbeid som har vore hovudgrunnlaget for den sterke framgangen det siste hundreåret. Eigedomsretten gjev einskildmennesket høve til å vinna auka tryggleik og sjølvråde for seg og sine, og har vore ei nøring til innsats som har skapt framgang for heile samfunnet.

Samfunnsvoksteren kjem til å setja krav og reisa problem som vedkjem oss alle, og det kjem til å verta eit avgjerande vilkår at vi held fast ved dei grunnleggjande verde i samfunnet vårt. Ein politikk som let den skapande evna og viljen i folket gjera seg gjeldande i full mon på dette grunnlaget, kjem i åra frametter til å gje oss større tryggleik, brei velstand og større voner for trivnad og menneskeleg vokster.

I hovudprogrammet sitt har Høgre gjort nøye greie for synet sitt på krav og oppgåver i tida. I komande stortingsbolk vil Høgre leggja serskilt vinn på:

1. Framhaldande samarbeid mellom demokratia i vest, og eit effektivt forsvar, for å tryggja freden og fridomen for landet vårt.

2. Utbygging av skule- og undervisningsstellet såleis at all ungdom kan få den utdaning han ynskjer og har evner til. Skulen skal halda fast ved sin kristne karakter.

3. Å by forskinga slike vilkår at ho kan gje si fulle yting til kulturell, teknisk og økonomisk vokster.

4. Å gjennomføra ein sosialt rettferdig folkepensjon.

5. Å ta opp kampen mot inflasjonen med ny kraft, for å tryggja arbeidsplassane, og økonomien til landet og kvar einskild.

6. Grundig planlegging og effektiv administrasjon av all offentleg verksemd.

7. Ein skattepolitikk som stører til auka innsats og produksjon og til sparing og ny kapitalskaping.

8. Utbygging av næringslivet i distrikta, og spreiing av kulturgoda til alle delar av landet.

9. Sterk, planfast og rasjonell utbygging av samferdselsnettet.

10. Auking av bustadbygginga til minst 40.000 bustader om året, og bustadformer som skaper større trivnad.

Ei ny regjering trengst til å gjennomføra ein politikk etter desse retningslinjene.

Høgres mål er eit borgarleg fleirtal på Stortinget, og ei regjering i samsvar med det.