Nye muligheter - nye mål. Arbeidsprogram 1966 - 69

ARBEIDSPROGRAM 1966 - 69

Dette er Det norske Arbeiderpartis arbeidsprogram for stortingsperioden 1966 - 69, vedtatt av DNA's landsmøte i Oslo 27. - 29. mai 1965.

Nye muligheter - nye mål

Vårt mål er å bygge et Norge med trygge og gode kår for alle. Vi vil fortsatt føre en politikk som tar sikte på full sysselsetting, sterk økonomisk vekst, rettferdig fordeling av produksjonsresultatet og en harmonisk utvikling av alle landsdeler.

Under arbeidet med å bygge et nytt Norge ser vi det som en av våre største oppgaver å lede utviklingen bort fra gamle klasseskiller. Vi vil at Norge skal være preget av sosialistiske idealer: frihet, likhet, brorskap. I utenrikspolitikken vil Arbeiderpartiet virke for fred og samarbeid mellom nasjonene og for internasjonal og kontrollert nedrustning. Fred er et grunnleggende vilkår for vekst og framgang i vårt eget land.

I perioden 1966 - 69 vil Det norske Arbeiderparti, i samsvar med denne målsettingen, stille følgende oppgaver i forgrunnen:

Landet bygges ut etter en samlet plan for å sikre en god fordeling av arbeidsplasser og boligområder med vekstkraftige sentra i landsdeler og distrikter.

Sterk innsats i alle næringer for rasjonell produksjon, som mer og mer må bygge på faglig dyktighet, god utdanning, forskning og vitenskap.

Folkepensjonen føres ut i livet. Samfunnet skal forvalte pensjonsfondet.

Utbygging av den 9-årige skolen i hele landet, så alle barn så snart som mulig får likeverdig utdanningsgrunnlag. Rask takt i reisingen av yrkesskoler og gymnas, høgskoler og universiteter. Større innsats vitenskapelig forskning.

Boligbyggingen økes vesentlig. Kravet til egenkapital skal reduseres.

Økt innsats i moderne vegbygging. Samordning av transporten etter rasjonelle kommunikasjonsplaner.

For å gi folket bedre muligheter i ferier og fritid må stat, fylker og kommuner sikre fjellvidder, skog og strandstrekninger.

Gjennomføring av fem dagers arbeidsuke innen 1970. Arbeidstida forkortes i takt med utviklingen i våre naboland.

Demokratiet i arbeidslivet fremmes gjennom de faglige organisasjoner - om nødvendig gjennom de politiske organer. Vi vil gå vegen om en utvidet samrådsordning, et målbevisst opplæringsarbeid og demokratiske bedriftsforsamlinger i de større bedrifter.

Nye tiltak for å gjennomføre kvinnenes likestilling i samfunnet.

Menneskene har fått friere og tryggere forhold ved at mange av Arbeiderpartiets tidligere programposter er gjennomført. Vi møter dem igjen i heim og skole og på arbeidsplass som realiteter i vårt daglige liv. Våre sosiale trygder og institusjoner, fri utdanning i godt utbygde skoler, kortere arbeidsdag, mer demokratiske omgangsformer på arbeidsplassen, tryggingen av lønnstakernes rettigheter alt dette har sitt utspring i våre sosialistiske ideer. Og alt dette er skritt på vegen fram mot et samfunn uten klasser.

Arbeiderpartiet vender seg til alle grupper av folket, i alle landsdeler, om samarbeid og støtte til å løse en ny tids store felles oppgaver.

Et samfunn i forandring

Siden 1945 har vi opplevet en rik samfunnsmessig utvikling. Det som har skjedd, er blitt sterkest markert ved at retten til arbeid for alle, som først stod i Arbeiderpartiets program, nå står i Grunnloven formulert som en plikt for staten til å legge forholdene til rette for full sysselsetting. Vanligvis er det nå flere ledige plasser enn det er arbeidssøkere. For første gang i vår historie kan unge mennesker velge mellom forskjellige yrker, og det vil ikke være vanskelig for dem å finne en arbeidsplass når de er ferdige med sin utdanning eller læretid.

Den andre nyvinningen i vårt arbeidsliv er dette : Mye arbeid som før bare kunne utføres ved hjelp av menneskelig arbeidskraft, kan nå gjøres raskere, lettere og billigere med nye tekniske hjelpemidler. Forandringene i arbeidslivet har vært så store at det er vanlig å si at vi opplever en ny teknisk revolusjon. Virkningene kan registreres i alle næringer mest utpreget i industrien, men også i gamle næringer som jordbruk, skogbruk og fiske. I vårt land har vi skapt en særlig viktig vekstmulighet gjennom den store utbyggingen av elektrisk energi. Elektrisitetsproduksjonen er firedoblet på 20 år, og er i 1964 over 12 000 kW-timer pr. innbygger. Det er mer enn i noe annet land.

Elektrisk energi og moderne maskiner endrer nå næringslivet i hurtig tempo. Industriarbeiderne opplever at maskinene overtar mer og mer av grovarbeidet og de rutinemessige arbeidsoperasjoner. Skogbruket fikk i 1947 den første motorsaga. Seinere er andre motordrevne redskaper tatt i bruk, og tallet på skogsarbeidere er i enkelte bygder redusert til halvparten. Mekaniseringen i jordbruket har foregått over et lengre tidsrom med omtrent de samme resultater som nå i skogen. Kornbruket er blitt industrialisert.

En virkning av forandringene i arbeidslivet er at folk flytter fra en næring til en annen, fra utkantgrender og utvær til bygdesentra og landsdelssentra. Vi er blitt et folk på flyttefot. Over 170 000 mennesker flytter hvert år fra en kommune til en annen. I åra 1950 63 ble tallet på sysselsatte i jordbruk, skogbruk og fiske redusert med 130 000. I industrien steg tallet på arbeidere og funksjonærer med 21 000, i de tjenesteytende næringer skipsfart, samferdsel, undervisning, helsestell, varehandel, administrasjon steg samtidig antall sysselsatte med hele 140 000. Næringene er under omlegging, og menneskene bryter opp for å finne nye arbeidsplasser.

Disse forandringer i næringsliv og bosetting er en forutsetning for voksten, men de stiller samfunnet overfor svære oppgaver. Vi må sette i verk tiltak som motvirker en for sterk konsentrasjon av mennesker på noen få steder, og vi må gjøre en innsats for å løse problemene i de områder som er i sterk vekst. Ut over landet må vi reise vekstkraftige landsdels- og bygdesentra med trygge arbeidsplasser i et godt samfunnsmiljø. En framsynt, rask og effektiv innsats er nødvendig for å få plan og ledelse av arbeidsdelingen og bosettingen i landet.

Som sterkt virkende drivkraft i de forandringene som skjer i samfunnet, møter vi en gruppe mennesker som før har vært få i antall og har stått på avstand fra arbeidslivet ellers. Det er vitenskapsmenn og forskere. I dag er det i verden langt flere forskere i arbeid enn i alle tidligere tider tilsammen. Svært mange av dem arbeider med oppgaver som næringslivet i alle forgreninger gjør seg nytte av, og som gir seg utslag i produksjon og levestandard.

Før forskerne ble aktive medarbeidere i næringslivet, steg levestandarden uhyre langsomt. Det var nesten ingen forskjell å merke i løpet av en menneskealder, annet enn bølgene mellom gode tider og krisetider med arbeidsløshet og fattigkasse. Nå opplever vi helt andre forhold: I løpet av 15 år, fra 1947 til 1962, steg det private forbruket med 50%. Til dette bilde av stigende levestandard kan vi legge den økte verdi av fellesforbruket, som betyr stadig mer for alle innbyggere i landet.

Menneskenes forskertrang søker nå ut i verdensrommet. De første romskipene hadde en rent vitenskapelig målsetting, men etter hvert har romforskningen fått praktisk nytteverdi for samband, navigasjon og værvarsling. Likevel er dette bare interessante utposter i vitenskapens verden. Av langt større praktisk betydning er vitenskapens virkninger i alle grener av produksjon og samfunnsliv. Elektroniske maskiner er i stand til å behandle store mengder data på en hittil ukjent, rask og effektiv måte. Den medisinske vitenskap har redusert sykdomsfrykten og gjort det lettere for folk å bli helbredet for alvorlige sykdommer. Vårt helsevesen sørger for at vitenskapens resultater kan rekke fram som en hjelp til alle. Levealderen stiger, folk beholder sin arbeidsevne gjennom flere år.

En gang var det vanlig å se samfunnets oppgaver i forskningen mest i sammenheng med høyere undervisning, men ellers ble den sett på som et overskuddsfenomen, uten direkte nytteverdi. I dag kan vi slå fast at de store landevinninger som er et resultat av forskerarbeid, bidrar til å skape selve det grunnlaget som det moderne samfunnet bygger på. Forskningsvirksomhet og utdanning av forskere må gis høy prioritet ved universiteter og høgskoler, som også skal rekruttere og kvalifisere forskere til den stadig økende virksomhet i anvendt forskning. Forskning i større bedrifter og institutter for anvendt forskning må bygges systematisk ut. Dette blir mer og mer viktig for alle grener av næringslivet.

I et demokrati er det hele folkets oppgave og ansvar å forme samfunnet slik at vitenskapens resultater blir brukt til å gjøre levekårene rikere og tryggere. Det er viktig at forskerne aktivt tar del i arbeidet med å løse tidens problemer. Forskernes viten og de store folkegruppenes utålmodige strev for et bedre samfunn er dynamiske krefter som skaper framgang og vekst. Et forbund av disse krefter kan forme det nye samfunnet som skal gi trygghet i forandringenes tidsalder.

Kvinnene har etter loven stort sett likestilling med menn i vårt samfunn - lik stemmerett, den samme valgbarhet til offentlige tillitsverv, den samme rett til utdanning. I arbeidslivet er prinsippet om lik lønn for likeverdig arbeid godtatt.

I praksis er det på mange områder langt fra full likestilling mellom kvinner og menn. Både i staten og kommmunene og i det private ervervsliv er det få kvinner i ledende stillinger. I høyere utdanning deltar det færre kvinner enn menn. I Stortinget er det noen få kvinnelige representanter, i de nye fylkestingene og i kommunestyrene er det forholdsvis enda færre. Det ligger dyptgående samfunnsmessige og psykologiske årsaker til grunn for den forskjellen som eksisterer mellom de formelle og de virkelige rettighetene.

Utviklingen i vårt land vil i stigende grad kunne gjøre det mulig for kvinnene å nytte den rett de formelt har til utdanning og arbeid, men det er da nødvendig for samfunnet å legge forholdene slik til rette at kvinnene kan finne fram til en livsform som setter dem i stand til å nytte en ny tids muligheter. Dette vil både kreve praktiske tiltak og en endret innstilling. Tradisjonelle forestillinger om kvinnenes plass i heim og skole, arbeidsliv, organisasjoner og politisk virksomhet må vike for sosialismens likestilling av menneskene.

Arbeiderbevegelsen har ansvar for at kvinnene i langt sterkere grad kommer med i organisasjonenes ledelse og i offentlige tillitsverv.

Tidens unge mennesker møter større muligheter enn før. Det blir stadig bedre høve til utdanning og opplæring, og det er som regel lett å få arbeid. Men samtidig er alt i stadig forandring. Ungdommen møter et komplisert og vanskelig samfunn. En ung slekt skal forme et liv i frihet og trygghet, i en tid som både har gitt store muligheter, og som har gitt menneskeheten midler til å utslette seg selv. Ungdommen skal møte samfunnet som en utfordring. Ungdommens egen holdning og innsats vil være bestemmende for hva framtida kan bringe menneskene. Arbeiderpartiet vil gå inn for å senke stemmmerettsalderen.

Grunnlaget for økonomisk vekst

I et samfunn i sterk forandring kan menneskenes trygghet og trivsel bare sikres gjennom samarbeid og solidaritet. Vår innsats må bygge på felles tiltak og planøkonomi. Det norske Arbeiderparti vil føre en politikk som sikrer arbeid for alle, sterk økonomisk vekst, sosialt forsvarlig inntektsfordeling og harmonisk utvikling i alle landsdeler. For å nå disse mål vil vi føre en aktiv vekstpolitikk basert på disse grunnleggende forutsetninger:

Vi må mer enn før styrke næringslivet på områder der forskning, god utdanning og faglig dyktighet er avgjørende. I tida som kommer er vi henvist til å søke muligheter for ny økonomisk vekst i produksjon der vårt land ikke har naturgitte eller tradisjonelle fortrinn. Det vil bli nødvendig med videre foredling av egne og importerte råstoffer. Skipsfartens vekst er knyttet til en fundamental strukturendring av flåten. Fortsatt har vi store muligheter for økt virksomhet i industrier som trenger store kraftmengder. Derimot er råstoffgrunnlaget i fiskeriene, skogen og gruvene begrenset. På lengre sikt vil den industrielle framgangen i utviklingslandene få virkninger for vekst-retningen også i vårt eget land.

Vi vil i vårt land holde en økonomisk og sosial standard på høyde med andre moderne industriland. Investeringene må da holdes på et høyt nivå. Det er kostbart å bygge ut et land med så spredt bosetting, store avstander og vanskelige geografiske og klimatiske forhold. Vår skipsfart og deler av norsk industri er svært kapitalkrevende. Videre modernisering og utbygging av andre næringer krever også en betydelig innsats av kapital.

Ved en meget stor import og eksport tilpasser vi oss en rasjonell internasjonal arbeidsdeling. Vår levestandard er avhengig av økonomisk samkvem med omverdenen. Den grunnleggende tendens i verdensøkonomien går i retning av store markeder, økt samhandel, færre handelsrestriksjoner og større gjensidig økonomisk avhengighet mellom nasjonene. Kortvarige tilbakeslag endrer ikke dette langsiktige perspektivet. For små land er denne utvikling en forutsetning for å kunne nytte fullt ut de store vekstmuligheter som blir skapt av moderne vitenskap og teknologi.

Felles plan og felles innsats

For å fremme sterk økonomisk vekst og sikre menneskene trygghet og trivsel, må vår innsats bygge på demokratisk planøkonomi. Alle produksjonsfaktorer skal nyttes fullt ut. Men hvis vi setter i gang mer enn vi har økonomisk evne til, blir resultatet forsinkelser, mindre vekst, prispress og valutavansker. Oppgavene må være forsvarlig samordnet og avveiet innenfor en realistisk ramme. Det gir grunnlaget for en balansert økonomisk vekst.

På grunnlag av erfaringer og moderne forskning må vi utvikle hensiktsmessige virkemidler i den økonomiske politikken. Et sentralt virkemiddel er statsbudsjettet, som bør gjøres opp slik at det gir nødvendig sparing. Budsjettet er et viktig middel til å sikre veksttempo og sysselsetting, til å løse felles samfunnsoppgaver og til å fremme viktige sosiale og kulturelle mål. Budsjettet må være finansiert sterkt nok til å motvirke prisstigning og for store underskudd i utenriksøkonomien. Et forsvarlig balansert budsjett gir de beste muligheter også for å bruke statsbankene etter sine formål.

Trygghet og trivsel avhenger av at våre fellesoppgaver blir løst effektivt. Kostnadene må dekkes ved direkte skatter, avgifter og trygdepremier. For å vurdere skatte- og avgiftssystemets virkninger må det hele sees i sammenheng og i forhold til de offentlige utbetalinger til trygder, utdanning, helsestell, samferdsel, pristilskudd og andre ytelser. Systemet må formes slik at det samlet virker rettferdig etter inntekt og forsørgelsesbyrde. Samtidig må det gi rom for en effektiv løsning av de store felles oppgaver i det moderne samfunn. Når disse prinsipper følges, bør valget av skatteformer være et praktisk spørsmål. Det må også legges vekt på at en velger skatteformer som er mest mulig enkle å administrere og å kontrollere.

Enkelte skatteformer er i sine hovedtrekk svært gamle. Det gjelder særlig den direkte skatten til stat og kommuner. Hovedsvakheten ved den direkte skatten er at den alltid rammer lønnsinntekter hardere enn næringsinntekter, og at den tross en kostbar administrasjon er vanskelig å kontrollere effektivt. Hele vårt skatte- og avgiftssystem vil bli vurdert på ny med sikte på et samlet system som trygger en rettferdig fordeling av skattene, og som samtidig gjør det mulig med et moderne samfunns store felles budsjetter. Staten bør hvert år gi ut en oversikt som på en enkel måte gjør forståelig budsjettets og skattenes virkninger for den enkelte.

Folkepensjonen er en sosial sak. Pensjonsordningen skal baseres på omfattende opplegg av fond. Dette vil få stor betydning for sparingen og utbyggingen av landet. Fondet forvaltes av samfunnet.

De folkevalgte organer skal fortsatt trekke opp retningslinjer som alle kredittinstitusjoner skal følge i bank- og kredittvirksomheten. Statsbankenes virksomhet bygges videre ut. Det opprettes en Statens Forretningsbank, som vesentlig skal gi driftskreditter. Samarbeidet mellom staten og kredittinstitusjonene ordnes ved en rammelov.

20 års sterk og sammenhengende økonomisk vekst har forandret livsvilkårene i landet. Med denne vekst har det imidlertid fulgt et stadig press på prisnivået og underskudd i utenriksøkonomien. For å kunne fortsette vekstpolitikken må vi ikke tape konkurranseevnen overfor utlandet. Stigningen i kostnadsnivået må derfor holdes under kontroll. Det er nødvendig med en aktiv overvåking og kontroll av prisene.

Mange faktorer påvirker denne utviklingen. Noen avgjøres av offentlige myndigheter, andre av de store organisasjonene. Et samspill mellom Regjeringen og arbeidslivets og næringslivets organisasjoner er nødvendig for å sikre en best mulig balansert vekst i økonomien.

Avtaler om lønns- og arbeidsvilkår bør sluttes mellom arbeidslivets parter. En inntektspolitikk for hele folket kan ikke føres av noen enkeltorganisasjon. Den kan bare komme i stand ved samarbeid mellom organisasjonene og med statens medvirkning. Arbeiderpartiet vil for dette formål gå inn for fastere organiserte samarbeidsformer mellom staten og de store organisasjonene.

En slik samordning må også ta sikte på en relativ bedring av vilkårene for lønnstakere med lavere inntekter. inntektsoverføringer til enkelte næringer bør mest mulig skje i former som ikke presser prisnivået oppover. Muligheter for å unngå at staten skal være direkte motpart i inntektsavtaler med enkelte næringsgrupper bør understrekes.

Fem dagers arbeidsuke gjennomføres innen 1970. I takt med utviklingen i våre naboland er det vårt mål å gjennomføre 40 timers arbeidsuke. Veksten i vår produksjon og utviklingen i andre land vil avgjøre om 5 dagers arbeidsuke kan gjennomføres på grunnlag av 42 1/2 timers eller 40 timers arbeidsuke. Ved treskiftarbeid gjennomføres 40 timers arbeidsuke samtidig med fem dagers arbeidsuke.

I samarbeid med vedkommende gruppers organisasjoner må det arbeides for en bedre ordning av ferie og fritid for dem som ikke har lovfestede rettigheter på dette område. Det gjelder husmødre, jordbrukere, fiskere, håndverkere og næringsdrivende med små bedrifter.

I den videre utvikling av arbeidsvilkårene skal vi ta sikte på etter hvert å fjerne den ulikhet som finnes mellom arbeidere og andre ansatte når det gjelder ansettelsesvilkår, arbeidstid, ferier og lønn under sykdom. De skiller som fordommer har skapt mellom mannsarbeid og kvinnearbeid, må fjernes.

Det moderne samfunn har store oppgaver å løse, og må derfor bygge ut en effektiv og ubyråkratisk offentlig administrasjon, som ikke stenger for nødvendig og smidig kontakt mellom folket og administrasjonen.

I samarbeid med de ansatte må administrasjonen utvikles slik at den blir fri for byråkratiske metoder og innstilt på å rettlede og hjelpe dem som søker kontakt med den. Opplæring av tjenestemenn og tillitsmenn må legge vekt på løsningen av disse menneskelige problemer.

De sentrale regjeringskontorer bør organiseres med sikte på i første rekke å løse de politiske og andre større oppgaver som skal avgjøres av Stortinget og Regjeringen. Den praktiske gjennomføring av vedtakene bør så langt det er hensiktsmessig og forsvarlig overlates til etater utenfor departementene. Når nye oppgaver blir tatt opp, eller en offentlig virksomhet blir vesentlig utvidet, må det sørges for tilstrekkelig styrking av den administrasjon som skal planlegge, lede og kontrollere virksomheten. All offentlig administrasjon må være underlagt effektiv demokratisk kontroll.

Harmonisk utbygging av hele landet

Vi trenger bedre planer for utbygging av næringsliv og bosetting i hele landet. Vi står foran store oppgaver som en ny tid krever løst på en ny måte. Her må vi gi plass for skapende fantasi og ta hensyn til de resultater den moderne samfunnsforskning etter hvert kommer fram til. Dimensjonene og tempoet i planleggingen må tilpasses de store forandringer som finner sted fra år til år. Planene bør gi retningslinjer for et tiår i visse hovedtrekk må de peke enda lenger.

Reguleringsplaner skal vise arealer for industri, ferdselsårer og boliger, og sikre forsyning med vann og elektrisitet. Arealer for friluftsliv og idrett må sikres, og sosiale og kulturelle institusjoner få sin naturlige plass. Det bør legges stor vekt på å skape miljøer der menneskene kan trives. Store friluftsarealer vil kreve sin spesielle planlegging.

Utarbeidelse av tidsmessige reguleringsplaner krever ofte samarbeid mellom kommuner, i regioner, i enkelte tilfelle mellom fylker og for hele landsdeler. Arbeidet med planene skal ledes av politisk ansvarlige organer. Det må gjennomføres de lovregler og administrative tiltak som trenges for å kunne sette ut i livet planer som gjelder regioner eller landsdeler. Et økonomisk kartverk er nødvendig som grunnlag for moderne regulering, og slike kart må bli ferdige så snart som mulig.

Det blir en hovedoppgave i åra framover å legge forholdene til rette for økonomisk vekst i de strøk av landet som er blitt liggende etter. Samtidig skal vi legge grunnlaget for en balansert utvikling i de områdene som nå har den største tilflytting og konsentrasjon av bosettingen.

Det må skapes nye vekstsentra ute i distriktene. I disse sentra er det viktig å sørge for en harmonisk oppbygging av arbeidslivet med arbeidsplasser både for kvinner og menn. En aktiv lokaliseringspolitikk kreves for å få plassert lønnsomme bedrifter i slike sentra. Det må ved spesielle tiltak gjøres økonomisk fordelaktig å starte virksomhet i planlagte vekstsentra. Det offentlige bør også kunne bygge industrilokaler og legge ut større industriområder for bortleie og salg. Det er nødvendig at banker og kredittinstitusjoner dekker behovet for investerings- og driftskapital. De større og mindre sentra vil også styrke den sosiale, kulturelle og økonomiske standard i videre områder. Samfunnet må dessuten sikre forsvarlige sosiale forhold for folk i tynt befolkede strøk. I mange av de økonomisk svake områder ved kysten og i fjellet vil utviklingen av moderne turisme kunne gi betydelig økte inntektsmuligheter. Samfunnet bør hjelpe til å utvikle turisme og reiseliv i distrikter hvor forholdene ligger til rette for det. Plasseringen av nye høgre skoler og av helseinstitusjoner må samordnes med distriktsutbyggingen. Virkemidlene må utformes slik at det blir mulig å nå de mål som stilles i distriktspolitikken.

Den tekniske og økonomiske veiledning i distriktene styrkes etter hvert som utbyggingen går fram. Yrkesopplæring og skolering av voksen arbeidskraft utvikles som ledd i arbeidet med å skape nye næringstiltak.

Arbeidsfordelingen mellom stat, fylker og kommuner i utbyggingsarbeidet tas opp til ny vurdering. Sammen med statens planleggingsorganer må fylkeskommunene lede den regionale planlegging som skal utføres av kommunene. Fylkeskommunene bør overta de interkommunale utbyggingsoppgavene med økonomisk støtte fra staten.

Nødvendige tiltak må treffes for å sette kommunene i stand til å sikre tilstrekkelige grunnarealer og til å bygge dem ut.

Forholdene skal legges til rette for å nytte de store mulighetene vi har for et rikt og variert friluftsliv. Den moderne utvikling fører til at samfunnet mer enn før må medvirke til å sikre friluftsarealer. Økt konsentrasjon i bosettingen, bedre økonomi i familiene, fire ukers ferie, fem dagers arbeidsuke - alt dette vil føre til økt utfart til friluftsområdene. Det er blitt en viktig samfunnsoppgave å trygge fri ferdsel i skog og fjell og åpen adgang til sjø og strender.

Naturvernet og friluftsinteressene må bli tillagt stor betydning ved disponering av grunnarealene. Større friluftsområder bør sees som en enhet, uavhengig av kommune- og fylkesgrenser. Friluftsarealene langs og rundt sentrale innsjøer og vassdrag må bevares. Det er særlig viktig hurtig å sikre tilstrekkelige friluftsarealer i nærheten av de større byene.

Retten til fri ferdsel i naturen må sikres. Der grunnen er privat, bør folkets interesser så langt råd er trygges gjennom frivillige ordninger med grunneierne. Samfunnet skal i samarbeid fritidsorganisasjoner og grunneierne åpne videst mulig adgang for alle til å drive jakt og fiske.

Vilt- og fiskepleien baseres på resultatene av forsterket vitenskapelig forskning. Det må legges stor vekt på tiltak for å øke fiskebestanden i elver og vann.

Friluftsområder og hyttebygging bør reguleres. Samfunnet må sikre den nødvendige grunn til campingplasser, badestrender, havner og opplagsplasser for båter. Private spekulasjonskjøp av friluftsarealer må hindres.

God utdanning for alle

All ungdom må ha lik rett til utdanning, uansett hvor den enkelte bor i landet, og uten hensyn til foreldrenes økonomi. Denne rett må også gjelde de handikapte.

De store ungdomskullene, den sterkt voksende interesse og det økte behov for utdanning vil i åra som kommer stille store krav til skoleverket. Det må derfor legges vekt på at investeringene gir flest mulig nye elevplasser. Streng prioritering i skolesektoren er nødvendig for å løse de viktigste oppgavene. I en overgangstid vil det også være nødvendig med ekstraordinære tiltak for å gi flere plass i de utdanningsinstitusjonene vi har.

Den 9-årige folkeskolen skal bli grunnpillaren i vårt utdanningssystem. Overgangen til 9-årig skole må føres videre så raskt som mulig, og bør langt på veg være fullført i løpet av stortingsperioden. Med sikte på å gjøre våre skoler stadig bedre må det drives omfattende forsøk. I samarbeid med interesserte kommuner bør det også gjøres forsøk med frivillige leikeklasser for barn under 7 år.

De videregående skolene må utvikles slik at de byr de unge variert og allsidig yrkes- og allmennutdanning fram til 19-årsalderen. Faginnhold og undervisningsmetoder må bygge på det grunnlag den 9-årige enhetsskolen gir. Yrkesskolenes kapasitet må bygges ut i samsvar med behovet for kvalifisert arbeidskraft, og de må gis muligheter for å styrke undervisningen i samsvar med den tekniske utviklingen. Også yrkesskolene må gi undervisning i allmennutdannende fag. Gymnaset bør gi et mer variert tilbud av allmennutdanning. Praktisk og teoretisk utdanning må vurderes som likeverdig. Det må være reelle muligheter for overgang mellom de ulike skoleslag. Skolesystemet må være slik at det ikke skaper sosiale skiller som følge av forskjell i utdanning.

Universiteter og høgskoler må bygges ut i raskt tempo. Nye universiteter opprettes i Trondheim og Tromsø. Det planlegges et nytt universitet i Sør-Norge. Det utarbeides planer for en ny teknisk høgskole. Adgangen til studier ved universiteter og høgskoler bør ikke utelukkende baseres på resultater ved examen artium. Universitetene og høgskolene bør rasjonalisere og effektivisere studiene, slik at studietida kan kortes ned og kapasiteten utnyttes best mulig.

Lærerskolene må bygges ut med sikte på moderne lærerutdanning og hurtig avvikling av lærermangelen. Det må legges betydelig vekt på tilfredsstillende utdanningsforhold for faglærere. Ved universitetene må den pedagogiske side ved lærerutdanningen styrkes. For lærere som allerede arbeider i skolen, er det nødvendig med faglig og pedagogisk ajourføring til nye oppgaver. Institusjonene for utdanning av småbarn-pedagoger må utbygges.

Den eksamensfrie folkehøgskolen er en viktig del av vårt skoleverk. Den har sin naturlige plass også i et samfunn hvor skoleverket ellers er godt utbygd. Det må åpnes utdanningsveger som kan imøtekomme yrkeslivets behov for arbeidskraft med kvalifikasjoner som svarer til examen artium med tillegg av ett eller to års yrkesutdanning.

Den teknologiske utvikling i arbeidslivet betyr at det i tilstrekkelig omfang må finnes fram til faste former for etterutdanning og yrkesmessig omskolering. Det må sikres tilfredsstillende opplæringsmuligheter for dem som i voksen alder ønsker å skaffe seg større kunnskaper eller vil utdanne seg for et nytt yrke.

Etter hvert som fem dagers arbeidsuke blir alminnelig i arbeidslivet, må den også gjennomføres i skoleverket.

Undervisningssystemet må være i pakt med den tekniske, økonomiske og sosiale utvikling. Pensum og arbeidsmetoder må være i samsvar med vår tids krav. Utdanningen skal gjøre elevene best mulig skikket til den situasjon de etter skoletida møter i heimen og i yrkes- og samfunnslivet. Skolen skal være med å gi den enkelte innhold i livet, hjelpe til å utvikle allsidige interesser og til å vurdere og handle selvstendig. De estetiske fag må tillegges større betydning. Skolen må gjennom sin undervisning og sitt miljø søke å utvikle toleranse, sosialt ansvar og mellomfolkelig forståelse. Undervisning i fredsspørsmål må styrkes.

Oppdragelse til demokrati er en viktig målsetting for skolen. Samfunnsfag må derfor gis bred plass i alle skoleslag. Kontakten mellom skole og arbeidsliv må utbygges. Et aktiviserende elevdemokrati må innføres fra og med ungdomsskoletrinnet.

Målet er å sikre gode muligheter til utdanning for alle. Ordningen med studielån, stipend og andre tiltak bygges ut. Det innføres en ordning med spesielle stipendier i de videregående skoler for elever som må ta sin utdanning utenfor heimstedet. Det må reises boliger og elevheimer for studenter, skoleungdom og lærlinger som må bo utenom heimen.

Kunst og kunstnere - kultur og idrett

I det moderne samfunn har den økonomiske og sosiale utviklingen skapt et nytt grunnlag for åndelig frigjøring og kulturell utfoldelse. Kunsten må få sin selvfølgelige plass i menneskenes tilværelse. Vi trenger kunsten. Kunstnerne bør få stimulerende arbeidsforhold. Innsatsen for kunst- og kulturformål må økes vesentlig.

Samfunnet må gi dem som har vist betydelige kunstneriske evner, høve til å arbeide med sin kunst. Ordningen med arbeidsstipend bygges videre ut. Institusjoner for utdanning av kunstnere styrkes. Musikkundervisning på høgskolenivå etableres snarest mulig. Det tas sikte på å skape et felles utdanningssentrum for kunstnere.

Det nye kulturfondet skal brukes til å støtte norsk litteratur og til å gi ut verdifulle utenlandske verker. Fondet må dessuten støtte andre kunstgrener. Det skal også bidra til å gjennomføre større engangstiltak, i første rekke reising av kulturbygg.

I Norge må kulturpolitikken ha en bred plass. Det må legges vekt på å føre kunsten ut til alle grupper av folket. Riksteatrets og Riksgalleriets turnevirksomhet utvides. Tanken om Rikskonserter bør settes ut i livet. Det organiseres brukskunstutstillinger med offentlig støtte. Det må satses sterkt på å skape en høgverdig norsk filmproduksjon. Radio og fjernsyn bygges ut til alle steder i landet. Norsk Rikskringkasting må ha en fri stilling overfor alle pressgrupper.

Staten må stimulere kommunene til å utvikle kulturmiljøer. Samfunnshusene vil mange steder være naturlige sentra. Staten må støtte amatørkunsten og det frivillige opplæringsarbeidet. Gode offentlige biblioteker har sin selvfølgelige plass i det lokale kulturmiljø. I størst mulig utstrekning åpnes skolene for kulturell aktivitet utenom skoletida. Arbeidet med å vekke interesse og skape forståelse for kunst styrkes i alle skoleslag.

Frigjøringen fra det tunge slitet i arbeidslivet, stadig mer stillesittende arbeid og nye transportmidler øker behovet for fysisk trening. Idretten får stadig større betydning for folkehelsen. Det må derfor åpnes muligheter for at alle grupper av folket kan drive idrett. Skolene skal gi plass for teoretisk og praktisk opplæring i fysisk trening. Idrettshøgskolen må komme i virksomhet så snart som mulig. Det må bygges ut nødvendige idrettsanlegg. Der det er hensiktsmessig, bør idrettshaller, svømmehaller og idrettsplasser bygges ut i tilknytning til skolebygg og samfunnshus. Behovet for instruksjon dekkes så langt det er mulig. Bedriftsidrett, helsesport og sjømannsidrett utvikles videre.

Ungdomslaga spiller en stor rolle i det aktive ungdomsarbeidet. Det gjelder politiske, religiøse og humanitære lag, og idrettslag. Ungdoms- og idrettsorganisasjonene bør få økt støtte fra stat, fylker og kommuner.

I nært samarbeid mellom de kommunale myndigheter og folkeorganisasjonene - og med støtte fra staten - bør det opprettes alkoholfrie ungdomssentra.

Ny giv i boligbyggingen

Tempoet i boligbyggingen må økes vesentlig. Nærmere en halv million boliger er bygget siden 1945. Men ennå er ikke tilbudet i takt med etterspørselen. I åra som kommer må vi regne med fortsatt stor tilflytting til byer og tettbygde strøk, og de voksende ungdomskullene vil etter hvert føre til økt boligetterspørsel fra nygifte.

Det må bli flere fire roms leiligheter for familier med barn i større boligbygg. Det bygges flere moderne leiligheter for enslige.

Boliglagene og andre som prosjekterer nye hus, bør ta sikte på et blandet miljø av familieleiligheter, aldersboliger og boliger for enslige. Når det gjelder det spesielle boligbehovet for bevegelseshemmede, tas spørsmålet opp om en særskilt finansieringsordning gjennom Husbanken. Forsøk med nye boformer som kan gjøre husarbeidet lettere, oppmuntres og støttes. Det bør bli lettere adgang til bytte av bolig når behovet endres.

Boligmiljøet skal gi trygghet og trivsel. Det må skje en målbevisst tilrettelegging av barnas og de unges miljø utenfor heimen. Vi har i dag for få leikeplasser, barnehager og andre daginstitusjoner for barn. Behovet vil bli enda større i åra framover. Det må bli en viktig oppgave å bygge ut slike daginstitusjoner. De unge skal i sitt boligmiljø ha muligheter for å drive idrett og lagsarbeid. Under planleggingen og utbyggingen av boligområdene må det tas tilstrekkelige hensyn til behovet for kjøpesentra og for sosiale og kulturelle anlegg.

En vesentlig øking av tempoet i boligbyggingen forutsetter en aktiv offentlig tomtepolitikk. Det betyr at kommunene i større utstrekning enn nå kjøper opp tomtearealer og opparbeider dem med veg, vann og kloakk. Kommunene bør derfor få forkjøpsrett ved omsetning av slik grunn som er aktuell til utbyggingsformål. Fortrinnsvis skal kommmunene beholde eiendomsretten til grunnen og feste bort tomtene etter hvert som byggingen blir aktuell. Staten letter kommunenes muligheter for en aktiv tomtepolitikk ved utbygging av ordningen med lån fra Kommunalbanken og gjennom ordningen med grunnkjøpsobligasjoner. Gevinstbeskatningen ellers tas opp til revisjon med sikte på å begrense tomteprisstigningen, styrke kommunenes stilling på tomtemarkedet og øke tilbudet av tomter. Behandlingen av ekspropriasjonssaker må endres med sikte på hurtigere avgjørelser og for å sikre at verdier som skyldes samfunnets innsats og utvikling kommer hele folket til gode.

Statens boligbanker må få en vesentlig økt utlånsramme. Kravet til egenkapital reduseres. I kredittpolitikken i det hele må boligbyggingen gis høy prioritet.

Boligbyggingen planlegges over lengre perioder. Byggforskningen bygges ut og settes sterkere inn på produksjonsprosessen. Byggearbeidet må fortsatt rasjonaliseres. En vesentlig øking av tempoet i boligbyggingen forutsetter at de mest effektive byggemetoder blir tatt i bruk.

I distrikter med stor boligetterspørsel vil det fortsatt være nødvendig å føre kontroll med husleiene.

I eldre bysamfunn må det iverksettes en systematisk kvalitetsbedømmelse med sikte på sanering og byfornyelse. Ved lov må en legge grunnlaget til rette for sanering av gamle bygg. Det gjennomføres en samordning av offentlige tiltak med henblikk på modernisering av eldre boliger og leiegårder som ennå i mange år vil være fullt brukbare som boliger.

Kommunene bør aktivt hjelpe de leieboere i gamle leiegårder som er interessert i på kooperativ basis å kjøpe de husene de bor i.

Pensjon for hele folket - sosial trygghet

Folkepensjonen blir den største sosiale reform som noen gang er gjennomført i Norge. Arbeiderpartiet går inn for en folkepensjon som kan gi virkelig økonomisk trygghet i alderdommen og for familien hvis forsørgeren faller fra eller blir arbeidsufør i yrkesaktiv alder. Når folkepensjonen er fullt utbygd, vil den gi den enkelte en pensjon på om lag 2/3 av gjennomsnittsinntekten i de beste arbeidsår. De laveste inntektene må gis forholdsvis høyere pensjon. Pensjonsordningen skal omfatte alle.

Alderstrygdens satser vil bli økt vesentlig når folkepensjonen trer i kraft. De vil svare til grunnpensjonen i den nye pensjonsordningen. Pensjonene reguleres i takt med den alminnelige inntektsutvikling.

Det bør åpnes mulighet for å oppnå folkepensjon ved en lavere aldersgrense enn 70 år for yrkesgrupper hvor spesielle forhold tilsier det. Utgiftene ved en slik lavere aldersgrense finansieres av de næringene det gjelder.

De økte utgifter ved folkepensjonen skal finansieres ved avgifter på produksjonen for lønnstakere, fiskere og jordbrukere. Andre selvstendige næringsdrivende skal dekke sine egne utgifter til pensjon.

Folkepensjonens fond skal forvaltes av samfunnets organer under Stortingets kontroll. Fondet skal trygge pensjonsordningen og bidra til å gi lån til den utbygging av landet som er nødvendig for at vi skal få et trygt økonomisk grunnlag for en moderne folkepensjon.

Arbeiderpartiet vil legge stor vekt på å bygge ut den sosiale omsorg og helsestellet. De eldre må sikres større trivselsmuligheter. Det bør søkes muligheter for at eldre som ønsker å arbeide noen timer om dagen, kan få deltidsarbeid. Ved løsning av boligproblemene må en søke å ta omsyn til de eldres individuelle ønsker og behov. Helseservice og heimehjelp for eldre må bygges ut.

De handicapte må få muligheter til å nytte sine evner fullt ut. Spesialskolene må bygges ut, og det må legges opp en plan for forsert utbygging av varig vernet sysselsetting. I samarbeid med attføringsinstituttene, offentlige institusjoner og private bedrifter må handicapte få opplæring og sysselsetting som passer for dem.

Ordningen med husmorvikarer og heimesykepleie bør utvides. Tilgangen til disse viktige sosiale yrkene må stimuleres. I åra som kommer må det legges stor vekt på utbygging av utdanningsmulighetene for personell i helse- og sosialarbeidet.

Retten til helsetjeneste og til god og effektiv behandling under sykdom må være mest mulig lik for alle, uansett hvor de bor i landet.

Folketannrøkten bygges videre ut. En større del av utgiftene til tannpleie innpasses i vårt trygdesystem.

Syketrygdens dagpengeytelser økes som en overgang til ordning med sykelønn. Det må legges spesiell vekt på å heve ytelsene under langvarig sykdom.

Institusjonene og behandlingsmulighetene i barnevernet må styrkes. Det må reises en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i hvert fylke.

I edruskapsarbeidet må opplysningsvirksomheten bli tillagt stor betydning. Arbeidet med å hjelpe alkoholskadde og de narkomane effektiviseres. En må ta sikte på å reise spesialinstitusjoner i distriktene. Ettervernet og attføringsarbeidet bygges ut.

Arbeiderpartiet vil legge vekt på at løsningen av de framtidige helse- og sosialoppgavene kan skje i samarbeid med de frivillige organisasjonene.

Demokratiet inn på arbeidsplassen

Videreføring av demokrati i arbeidslivet er en av de store oppgavene for norsk arbeiderbevegelse i åra framover. Vi tar sikte på å skape et samfunn der de demokratiske omgangsformene og prinsippene også er realisert i arbeidslivet.

De folkevalgte organers inngrep i den private råderetten over kapitalen har gitt oss stadig bedre garanti mot misbruk av nasjonale verdier i strid med samfunnsinteressene. Når det gjelder lønns- og arbeidsforholdene, er arbeidsgivernes enevelde delvis erstattet av samarbeid og gjensidig anerkjennelse.

Men det er ennå mye igjen før ideene om menneskelig likeverd, frihet og fellesskap fullt ut er realisert. De ansatte har i dag ingen formell medbestemmelsesrett over de sentrale spørsmål i bedriftenes politikk. Vi er klar over at en nær kontakt og et kontinuerlig samarbeid i bedriften ofte kan bety like mye som lovfestede rettigheter, og dette samarbeid må ytterligere styrkes i åra som kommer. Men de som stiller sin arbeidskraft til disposisjon, må også få rett til representasjon i de ledende instanser i bedriften.

Demokratiet i arbeidslivet fremmes gjennom de faglige organisasjoner - om nødvendig gjennom de politiske organer. Nye framstøt bør skje etter tre parallelle linjer:

For det første bør den nåværende samrådsordning, som har hjemmel i hovedavtalen mellom Landsoganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening, utvikles videre.

For det andre må utvidelsen av hovedavtalens bestemmelser følges opp av et målbevisst opplæringsarbeid, slik at medbestemmelsesretten kan bli reell.

For det tredje må bedriftsorganisasjonen endres. Den nåværende bedriftsorganisasjon har fra et demokratisk synspunkt overlevet seg selv, og det må i større selskaper gis plass for en bedriftsforsamling som gir de ansatte mer innflytelse innenfor bedriften.

Utbygging av industri og kraftverk

Den industrielle vekst vil avhenge av vår evne til å nytte de muligheter som skapes gjennom den raske teknologiske utvikling og framveksten av nye markeder. Skjerpet internasjonal konkurranse sammen med grunnleggende endringer i produksjonsteknikken vil gjøre det nødvendig med betydelige strukturendringer i norsk industri i åra framover.

Våre vannkraftkilder og den kraftkrevende industri må bygges ut i raskt tempo, videreforedlingen av våre råstoffer i skogbruket og fiskeriene må framskyndes, og forholdene må legges til rette for utvikling av industrier som baserer seg på forskningsinnsats og høyt kvalifisert arbeidskraft.

Vi må satse sterkt på teknisk-naturvitenskapelig forskning og utvikling som grunnlag for ny industriell ekspansjon. Det statlige fond for finansiell støtte til forsknings- og utviklingsarbeider i industrien bygges ut. Staten bør inngå kontrakter med industrien om utvikling av nye produkter. Der det ansees formålstjenlig, bør det etableres permanente kontakt- og rådgivningsorganer med representanter for de respektive statlige etater og vedkommende industri.

Småbedrifter i håndverk og industri spiller en stor rolle i vårt arbeidsliv. De bør støttes i arbeidet med å sikre nødvendig kapital og med å skaffe høvelige lokaler. Veiledningstjeneste utvikles spesielt med sikte på de små bedrifter.

Industriens kapitalproblemer må løses for at den skal kunne følge med i konkurransen og ekspandere videre.

Utenlandske selskaper som tar opp næringsvirksomhet i vårt land, bør gis samme konkurransevilkår som norske bedrifter. Det må føres en aktiv politikk med sikte på å få teknisk avanserte selskaper i utlandet til å engasjere seg i industriprosjekter i Norge, fortrinnsvis i samarbeid med norske bedrifter. Utenlandske etableringer som baseres på utnyttelse av innenlandske råstoffer eller energiressurser, må vurderes nøye i hvert tilfelle.

Arbeiderpartiet vil gå inn for å skape en effektiv sentral industriadministrasjon. Det må skapes klare forvaltnings- og ansvarsforhold mellom statsbedriftene, departementet og Stortinget.

Det økonomiske grunnlag for de bestående statsbedrifter må styrkes. Nye statsbedrifter reises når det ansees hensiktsmessig for å løse viktige industrielle oppgaver eller distriktsproblemer. Reising av nye statsbedrifter bør, når det er mulig, skje ved hjelp av de bestående statlige industriselskaper.

For å sikre en best mulig tilpassing av fagutdanning og yrkesopplæring til de krav og behov som næringslivet stiller, bør samarbeidet mellom industrien og de ulike skoler utbygges. For løsningen av de mange problemer som vår industri stilles overfor i år framover, er det også nødvendig å få etablert et nærmere samarbeid mellom nærings- og arbeidslivets organisasjoner.

Kraftutbyggingen bør fortsatt foregå i et høyt tempo. Offentlig enerett til utbygging av vannkraft hør fastsettes ved lov. Samarbeidet i kraftsektoren må føres videre med sikte på en rasjonell kraftutbygging og elektrisitetsforsyning, med den målsetting at kraftprisen etter hvert blir mer ensartet over hele landet. Mindre kraftselskaper bør slås sammen til større enheter, som sammen med andre tiltak vil kunne bidra effektivt til å stabilisere elektrisitetsforsyningen.

På atomenergiens område har Norge et godt utgangspunkt i det forskningsmiljø som er bygd opp. Vårt land må sikres den vitenskapelige og tekniske standard ved atomforskningen som er nødvendig for å kunne følge med i utviklingen og tilpasse nye resultater til norske forhold.

Vi må gjennomføre en mer langsiktig planlegging av vår generelle energipolitikk.

Jordbruk og skogbruk i en ny tid

Arbeiderpartiet vil i sin jordbrukspolitikk ta sikte på å gjøre næringen konkurransedyktig med andre heimenæringer og med jordbruket i andre land. Et familiebruk skal være så stort at det gir rasjonell sysselsetting hele året og inntekter som kan måle seg med inntektsnivået i andre deler av næringslivet.

For å nå dette mål må vi gjøre små bruk større. Det kan skje på flere måter: Ved nydyrking og ved frivillig sammenslåing av bruk, ved å dyrke større arealer som på samvirkebasis kan nyttes til foravl og beite. Prøvebrukene viser veger til større avlinger med færre arbeidstimer. Staten må ta seg av jordformidlingen ved å kjøpe ledig jord og skog, som kan legges til bruk som er for små. Vi må verne om verdifull dyrket jord.

Samvirket i jordbruket bygges ut til også å omfatte samvirke om produksjonen, der det er praktisk mulig. Nabosamvirke oppmuntres og støttes. Et godt ordnet nabosamvirke kan spare arbeidskraft, bedre det økonomiske utbytte for dem som er med og skape økt trivsel i dagliglivet. Nabosamvirke kan hjelpe til å gi en løsning på aktuelle ferie- og fritidsproblemer i jordbruket.

En stor del av jordbrukene våre er støttebruk i kombinasjon med arbeid i skogen, fiskeriene og andre næringer. Tiltak som settes i verk for å fremme en hensiktsmessig bruksstruktur, må ta hensyn til at arbeidslivet i bygdene har behov for rasjonelle støttebruk ved siden av selvstendige jordbruk.

Forskning, fagopplæring og veiledningstjeneste skal ha høy prioritet. Resultatene av forsøk og forskning må så raskt som mulig komme fram til jordbrukerne.

Foredling og god markedsføring av jordbruksvarer vies stor oppmerksomhet. På områder, der det er muligheter for lønnsom eksport, må disse utnyttes.

Omsetningsorganisasjonene må ledes etter gode demokratiske prinsipper. Både sentralt og lokalt har småbrukerne liten plass i ledelsen for disse organisasjoner. Krav fra småbrukerne om å rette på dette misforhold vil bli støttet.

Landbruksbanken skal dekke et rimelig behov for kreditt i landbruket. Reindriftsnæringen styrkes ved spesielle tiltak, slik at også denne næringen kan gi sine utøvere et rimelig økonomisk grunnlag.

Målet for vår skogbrukspolitikk er å nytte ut de store produksjonsmulighetene som ligger i våre skoger og gi våre skogsarbeidere trygge arbeidsplasser. Landets natur, som skaper vansker for jordbruket, gir relativt gode betingelser for skogbruk.

I Norge er jordbruk og skogbruk nøye knyttet sammen. To tredjedeler av alle jordbruk med over 5 dekar dyrket jord har skog. Driftsøkonomiske undersøkelser viser at det ofte vil lønne seg å øke innsatsen i skogbruket - og slike tiltak bør oppmuntres, også av den grunn at vi må regne med at importen av råstoff til treforedlingsindustrien etter hvert vil falle bort.

Skogreisingen fortsetter etter de planene som er lagt. Det oppmuntres til samdrift i gardsskogene. Staten og kommunene bør fortsette å kjøpe opp skog som kommer på salg, der det er hensiktsmessig av driftsøkonomiske grunner, og der private skogeiere på grunn av naturforhold og skogenes beliggenhet ikke vil sette inn kapital og driftsmidler for å oppnå tidsmessig produksjon. Kjøp av skog og mark bør også finne sted for å sikre friluftsområder, særlig i nærheten av byer og tettgrender.

Etter krigen er skogsdriften blitt sterkt mekanisert. Spesialbygde lastebiler, motorsager, barkemaskiner, traktorer og vinsjer har gjort tusener av skogsarbeidere overflødige i deres gamle yrke. Denne mekaniseringen fortsetter med stor kraft. Vi bør her søke å rasjonalisere på en måte som ikke fører til unødig valutakrevende import av utstyr. Det må tas hensyn til de eldre skogsarbeidere som ikke kan omskoleres til den sterkt mekaniserte driften. Et enklere driftsapparat som høver for norske forhold bør bygges opp. Vi bør nytte i skogen det store tall av traktorer som likevel finnes i jordbruket.

Til skogsbilvegene bør det knyttes et mer finmasket nett av traktorveger som kan legge grunnlaget for økt utnytting av skogsvirket og en mer intensiv behandling av skogen. Det vil også sikre flere arbeidsplasser og økt produksjon. Nyere forskning har vist at en ved gjødsling kan nå store resultater ved dyrking av skog på myr og mark som det før ikke var lønnsomt å plante til.

Fagopplæringen av skogsarbeidere bør styrkes både med sikte på den mekaniserte driften og de forstlige krav som et moderne skogbruk stiller. Omskoleringen av skogsarbeidere som blir ledige, må bli viet stor oppmerksomhet.

Både i jordbruk og skogbruk har mekaniseringen ført til sterk reduksjon av yrkesbefolkningen. Ved å bygge ut levedyktige sentra i alle landsdeler kan vi bidra til å løse de problemer dette reiser i bygdene.

Et moderne og effektivt fiske

Arbeidet med å fornye og modernisere fiskeflåten må fortsette. Slik forholdene er langs norskekysten, vil det være behov for en variert flåte både når det gjelder typer og størrelser. Vi må bygge ut bank- og havfiskeflaten i de strøk av landet som har naturlige muligheter for å drive en slik flåte. Vi må få i stand en tilfredsstillende ordning for toppfinansieringen av nye fartøyer.

Det må arbeides for å rasjonalisere tilvirkningen og innenlandsomsetningen og for å bedre de markedsmessige og handelspolitiske vilkår for vår fiskeeksport. Råstoffet må utnyttes bedre, så det økonomiske utbytte for fiskerne og landet kan bli større. Samvirket blant fiskerne må støttes.

Våre fiskerier er først og fremst en eksportnæring. Vårt eget forbruk av fisk er lite i forhold til det kvantum vi eksporterer. I de første 1960-åra har det totale oppfiskede kvantum fisk vist synkende tendens.

På store deler av kysten vil næringslivet måtte bygge på fiskeriene, fordi mulighetene ellers er begrenset. Det er viktig å holde fangstmengdene oppe for å sikre råstoff-forsyningen til fiskeindustrien. For at det skal skje må fiskeriene utvikles på en måte som gir slike arbeidsvilkår og inntekter at unge mennesker søker til yrket.

Arbeidet med å sikre naturgrunnlaget for våre fiskerier må fortsette. Vi må komme fram til en forsvarlig regulering og beskatning av fiskeforekomstene, og det kan bare skje gjennom internasjonale avtaler. Nasjonale fredningstiltak og andre regulerende bestemmelser må gjennomføres når det kan bidra til å styrke naturgrunnlaget. En 12 mils fiskerigrense opprettholdes. Forskning, praktiske fiskeforsøk og veiledning er nødvendige for at vi skal nå fram til et stadig mer effektivt fiske.

Staten må i samarbeid med kommunale og fylkeskommunale organer trekke opp regionalplaner for de offentlige grunnlagsinvesteringer i kyststrøkene. Statens støtte til fiskeriene utformes i samarbeid med fiskernes organisasjoner på grunnlag av den inngåtte hovedavtale.

Plan og samordning for samferdselen

Målet er å ordne gode samferdselsmidler i alle deler av landet. De to viktigste oppgavene er å forme ut moderne samordnede kommunikasjonsplaner og fortsatt øke tempoet i anlegg av moderne veger til å møte tidens biltrafikk. Det må settes i verk effektive tiltak som kan øke trafikksikkerheten.

Samferdselspolitikken må mer enn i dag bygge på forskning og tidsmessig planlegging. I alle fylker bør det utarbeides langsiktige kommunikasjonsplaner. Disse bør samordnes i planer for landsdelene og for hele landet.

Planleggingen bør også omfatte organiseringen av transportene i trafikklag og selskaper. Transportavviklingen må rasjonaliseres mest mulig. Ved fornyelse av rutekonsesjoner bør en undersøke mulighetene for å danne større trafikkselskaper som kan operere rasjonelt innenfor videre og naturlig avgrensede trafikkområder.

Trafikken i og omkring de større byene krever spesielle løsninger. En vesentlig del av den lokale persontransporten må her utføres av kollektive trafikkmidler, som må bli gjort effektive og tiltrekkende. Innfartsvegene til disse byene settes i stand til å ta imot den økende biltrafikken.

Innsatsen i vegbyggingen må økes ytterligere i de kommende år. Det vegnettet vi har må gjøres brukbart for moderne biltrafikk, og nye veger må bygges. Hovedveger og bruer må styrkes for å tåle tyngre trafikk. Det må også satses på veg-, bru- og ferjeanlegg langs kysten.

Jernbanen må i godstransporten i større grad konsentrere seg om tungtransport over lengre avstander. Det må legges betydelig vekt på å utvikle knutepunkt-trafikken. Sentralbanestasjonen i Oslo bygges ut. Omlasting av gods mellom jernbane og andre transportmidler må gjøres mest mulig rasjonell.

Samfunnet bør medvirke til rasjonalisering og modernisering av fraktefartøyene i transporten langs kysten. Den bør utføres av færre, men mer effektive skip.

Flytrafikken utvikles videre ved at utbyggingen av flyplassene i det nåværende rutenett fullføres og ved anlegg av nødvendige nye flyplasser for rutetrafikk.

Våre telekommunikasjoner utbygges til en tidsmessig standard. Videre utbygging av telefonen med sikte på å få bort ventelister så snart råd er.

Handel og skipsfart

Varehandelen er en næring av stor betydning i et moderne samfunn. Forbrukerne er interessert i at varehandelen kan by fram best mulig vareutvalg ordnet på en rasjonell og effektiv måte, og bli i stand til å arbeide med de lavest mulige kostnader.

Det norske omsetningsapparat står bare ved begynnelsen av den utvikling varehandelen gjennomgår i enkelte andre framskredne land.

Behovet for utbygging og rasjonalisering stiller sterke krav til næringens utøvere. Der en planmessig utvikling av varehandelen gjør et samarbeid med myndighetene nødvendig, må samfunnet vise aktiv interesse for det.

Samarbeidsformene mellom handelsbedriftene må oppmuntres. Det vil kunne hindre en sosialt og økonomisk uheldig utvikling i en overgangstid til de nye former for distribusjon.

Slike omsetningsformer vil føre til store økonomiske enheter innen varehandelen. Det er viktig at forbrukerkooperasjonen tar del i denne utviklingen.

Det opprettes et fond for å legge mulighetene til rette for forskning og utvikling i handelsnæringen.

Handelslovgivningen bør mykes opp. Økt service overfor forbrukerne må kunne gjennomføres samtidig som næringens lønnsevne, og dermed de ansattes arbeidsforhold, blir bedre.

Opplysningsarbeidet overfor forbrukerne styrkes.

Vår handelsflate vil til enhver tid måtte tilpasse seg den utvikling som finner sted i verdens handel. Med sikte på dette gjennomgår handelsflåten en omfattende strukturendring, og i samarbeid mellom rederne og sjømannsorganisasjonene blir arbeidet om bord rasjonalisert. Vårt største aktivum i internasjonal skipsfart er dyktige og velutdannede mannskaper.

Vilkårene i sjømannsyrket må være slik at folk vil ta arbeid i vår handelsflåte.

Ved fastsettingen av vilkårene må det legges vekt på at sjøfolk i utenriksfart lever borte fra heimlandet. Dette arbeidsforhold gjør det nødvendig at velferdsarbeidet blir utvidet og styrket.

Det må arbeides med å få i stand obligatoriske førstereiskurs for dem som vil bli sjømenn.

Nye tekniske hjelpemidler gjør det påkrevd å sørge for bedre teoretisk og praktisk videre-utdanning for alle mannskapsgrupper. Så snart som mulig bør det bli satt i gang kontrollert opplæring om bord og i land. Fagopplæringen bør avsluttes med prøve for å oppnå fag- og dyktighetsbevis.

Fred og samarbeid med verdens folk

I pakt med sine sosialistiske idéer vil Arbeiderpartiet virke for å bryte ned skranker og fordommer som skiller folkene fra hverandre. Vi er kommet langt inn i atomalderen, og vi ser faren : en ny storkrig vil kunne legge verden øde. Men vi ser også nye muligheter. I solidaritet og samarbeid kan verdens folk legge grunnlaget for en varig fred, sikre økonomisk, sosial og kulturell framgang, og bygge opp et nytt samfunn, der menneskerettighetene skal gjelde for alle, uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.

Arbeiderpartiet ser i oppslutningen om De forente nasjoner en hovedlinje i en utenrikspolitikk som kan gjøre det mulig å nå slike mål.

De forente nasjoner har i mange situasjoner brakt stridende parter sammen og spilt en stor rolle som mekler. I vanskelige situasjoner har FN kunnet sende styrker fra utenforstående land til konfliktområder, og på denne måte har det vært mulig å hindre eller begrense væpnede sammenstøt. Men dette har skjedd under store vansker som har hindret FN i å gripe inn med den kraft som verdensorganisasjonen burde ha. Arbeiderpartiet vil at Norge skal fortsette sin aktive politikk for å styrke FN som den viktigste fredsbevarende faktor vi har. Folkerepublikken China bør opptas som medlem. FN må settes bedre i stand til å gjennomføre fredsbevarende operasjoner, og Norge må ta på seg de plikter som her også faller på oss. Arbeidet med å sikre at styrker raskt og effektivt kan stilles til rådighet for FN må fortsette, og det nordiske samarbeid som er innledet på dette området, føres videre.

Inntil FN har nådd den styrke og effektivitet den må ha for å overvåke fred og rettssikkerhet i verden, og så lenge det ikke har skjedd en fundamental endring i forholdet mellom Øst og Vest, må Norge basere sin sikkerhetspolitikk på samarbeidet i Atlanterhavspakten, NATO.

Balansen mellom maktgruppenes militære styrker har siden 1945 flere ganger hindret at farlige kriser har utviklet seg til krig. Men vi er ennå langt fra en varig løsning av sikkerhetsproblemene. Arbeiderpartiet vil at Norge gjennom FN skal arbeide for internasjonal og kontrollert nedrustning av de militære styrker på en slik måte at styrkebalansen ikke blir forrykket. Arbeiderpartiet vil at Norge skal medvirke til en fordomsfri prøving av ordninger med soner hvor bestemte våpentyper holdes utenfor og omfanget av militære styrker blir begrenset. Slike ordninger forutsetter at landene i sonene er enige, og at soneavtaler må gå inn som ledd i omfattende avtalte ordninger for rustningsbegrensning. De kjernefysiske våpen må bringes under internasjonal kontroll, med sikte på at de snarest mulig skal tilintetgjøres for godt. Inntil dette kan skje, er det av den største betydning at kjernefysiske våpen ikke spres, og at tallet på atommakter begrenses. Norge bør gå inn for at nasjoner som ikke har atomvåpen, inngår en forpliktende avtale om ikke å produsere eller skaffe seg slike våpen. Skritt for skritt og i fellesskap må landene bygge opp en internasjonal rettsorden etter FN's prinsipper, og dermed skape et sikkert grunnlag for varig fred.

Norge avgjør gjennom sine konstitusjonelle organer hvilke tiltak som til enhver tid er nødvendige for å ta vare på landets sikkerhet og uavhengighet. Arbeiderpartiet holder fast ved at fremmede militære styrker og atomvåpen ikke skal plasseres på norsk område.

Dette standpunkt gjør det nødvendig å holde et effektivt beredskap av konvensjonelle styrker. Arbeidet med å rasjonalisere og effektivisere forsvaret fortsetter. Det må være en sikker kontroll og en forsvarlig forvaltning i alle ledd av forsvaret.

Det internasjonale samarbeid må stadig bli tilpasset de dyptgående politiske og økonomiske endringer som skjer over hele verden. Avspenningen har gitt oss muligheter for å utvikle kontakten med land i Øst-Europa. Det er både i vår og deres interesse at disse mulighetene utnyttes.

I arbeidet for å avklare vilkårene for en varig fred må forskning og vitenskap trekkes sterkere inn. All forskning som kan bidra til å gi større forståelse av fredsproblemene og løsning av internasjonale tvistemål, må gis gode arbeidsmuligheter. På dette området bør det søkes et samarbeid i Norden.

Verden er gått inn i stormarkedenes tid. Norge har sluttet seg til Det europeiske Frihandelsforbundet (EFTA), og Arbeiderpartiet vil virke for å styrke EFTA, med sikte på et stormarked som skal omfatte hele Vest-Europa. Også land i andre verdensdeler bør kunne bli med i dette samarbeid. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som knytter de vest-europeiske land sammen med USA, Canada og Japan, et samarbeid om vekstproblemer og handel, konjunkturpolitikk og utviklingshjelp, må opprettholdes.

Det nordiske samarbeid må fortsatt tillegges stor betydning i norsk utenrikspolitikk. Det praktiske samarbeid i lovgivning, kulturpolitikk og økonomi må føres videre. Vi må bestrebe oss på så langt det er mulig å opptre i fellesskap med de nordiske land i de internasjonale organisasjoner, hvor vi møtes som medlemmer.

Frigjøringen fra gammelt kolonivelde er et bilde på de store omveltninger som foregår i vår tid. Gamle koloniland, langt i øst eller langt i sør, trer fram som frie folk i selvstendige stater. De forente nasjoner startet etter krigen med 51 medlemsland, i 1964 var 115 land tilsluttet FN. De nye land kommer til vår felles verdensorganisasjon med de samme håp om like rett og innflytelse som alle andre frie land. Men de har nådd sin selvstendighet i en rivende utvikling og under vanskelige forhold som innebærer nytt konfliktstoff. Dette gjør det enda mer nødvendig at FN blir en effektiv fredsbevarende organisasjon.

Vi opplever det alt sammen, både frigjøringen og fattigdommen, som en del av vår egen historie. Vi vet at nasjonal frihet er en forutsetning for frigjøring fra økonomisk underkuing. Vår erfaring er også at fattigdom og bitter klassekamp hører sammen. Samarbeid om økonomisk vekst som fører til en bedre fordeling av verdens goder, er aktivt fredsarbeid . Arbeiderpartiet mener at Norge må støtte alle nasjoners krav om frihet og selvstendighet, og at vi må arbeide for at frigjøringen skjer på fredelig veg.

Arbeidet for å bedre utviklingslandenes økonomiske kår bør ikke betraktes som noen ensidig hjelp. Et samarbeid for å gjøre levekårene i de fattige land bedre er også i industrilandenes egen interesse. Gjennom FN og ellers er det organisert et omfattende arbeid for å hjelpe utviklingslandene til å bygge opp sitt eget næringsliv, sitt helsestell og sine skoler. For at dette arbeidet skal kunne bli effektivt, må utviklingslandene selv gjennomføre reformer som er nødvendige for en moderne økonomisk utvikling, avskaffe foreldede privilegier, hindre sosial urettferdighet og søke å begrense den voldsomme befolkningsvekst.

De velstående landene i vest kjøper råvarer fra utviklingslandene i store mengder. Vi vet at de mennesker som lager dem, lever i stor sosial nød. Fall i råvareprisene kan få katastrofale skadevirkninger for utviklingslandenes økonomi og levestandard. Vi må gå inn for at utviklingslandenes råvarepriser stabiliseres i den internasjonale samhandel og at disse landene får muligheter for å bygge opp en moderne industri.

Vi må i vårt eget land skape den økonomiske styrke som kan gjøre det mulig å bringe de offentlige og private tiltak hvert år opp til samlet 1% av vår nasjonalinntekt. De statlige bevilgninger må økes i de nærmeste år. Vi ser det som en viktig oppgave å sende fredskorps til utviklingslandene. Så langt forholdene ligger til rette for det, bør vi også bidra til økonomiske utbyggingsprosjekter. Ved et aktivt opplysningsarbeid må vi vinne bred forståelse for at tiltak i utviklingslandene også er i vår egen interesse.

De største menneskelige problemer i vår tid møter vi i disse fattige områder, som også er de største og folkerikeste i verden. Avstanden mellom rike og fattige land undergraver freden og kan føre til konflikter som truer alle folks sikkerhet. Veldige oppgaver ligger foran oss og krever sin løsning. For første gang i historien kan menneskene skaffe seg de hjelpemidler som skal til for å avskaffe fattigdommen - også i verdensmålestokk.