Norge trenger flere bein å stå på. Vi har et enormt behov for omstilling, både for å kutte utslipp og for å styrke vår konkurransekraft. Til tross for at regjeringspartiene og SV nok en gang tar …

Norge trenger flere bein å stå på. Vi har et enormt behov for omstilling, både for å kutte utslipp og for å styrke vår konkurransekraft. Til tross for at regjeringspartiene og SV nok en gang tar snarveien innom oljefondet, er neste års budsjett blottet for satsing på økt konkurransekraft for industri og næringsliv. Samtidig ser vi at klima- og energiomstillingen akkurat nå løper maraton i en motbakke. Bedrifter i hele landet får ikke kuttet utslipp fordi de mangler kraft og nett, vi får stadig nyheter om industriprosjekter som skrinlegges eller utsettes, og vi har en regjering som har drevet noe a la jojo-styring i klimapolitikken.

Støre-regjeringen startet i 2021 med å si at klima skulle være rammen om all politikk, og at de skulle omstille hele den norske økonomien. Nå er tonen en annen. Regjeringen vraker sitt eget omstillingsmål på 55 pst. klimakutt i norsk økonomi. Norge ligger faktisk dårligere an til å nå målet i år enn vi gjorde i fjor. I den nye styringsavtalen til Enova vil regjeringen vri støtten bort fra utslippskutt og omstilling i industrien, til utslippskutt i såkalt ikke-kvotepliktig sektor, som transport. I budsjettet foreslår regjeringen å kutte punktutslippsprogrammet i Enova. Det er et program som nettopp skulle støtte industribedrifter i å investere i teknologi for å kutte utslipp fra de store utslippspunktene i Norge.

I EU har det vært en motsatt snuoperasjon. Der er det nå tøffe diskusjoner om hvordan klimapolitikken skal bidra til å styrke næringslivets konkurransekraft og ikke være en konkurranseulempe. I Norge har regjeringen derimot gitt verken næringslivet eller industrien gode, forutsigbare rammebetingelser for å omstille seg, eller nok kraft eller nett.

Mitt spørsmål til klimaministeren er: Hvem har ansvaret for at regjeringen nå avlyser sitt eget omstillingsmål?