Statsministeren og jeg deler et viktig mål om en sterk felles velferd som kan ta vare på oss fra vugge til grav, men veldig mye av den velferden er det verken storting eller regjering som har det …

Statsministeren og jeg deler et viktig mål om en sterk felles velferd som kan ta vare på oss fra vugge til grav, men veldig mye av den velferden er det verken storting eller regjering som har det daglige ansvaret for, det er det de norske kommunene som har. Noe som er veldig spesielt med kommuner, er at de i veldig liten grad bestemmer sin egen inntekt – med unntak av eiendomsskatten – og ganske ofte heller ikke sine egne utgifter, fordi vi på Stortinget og regjeringen kan pålegge kommunene nye oppgaver. Da er det lokalpolitikerne som står igjen med den vanskelige jobben å finne ut hvordan regnestykket skal gå opp.

Hvis man åpner en hvilken som helst lokalavis i dette landet disse ukene, er det dramatiske kuttforslag i kommuner som får de største overskriftene. Det er skoler som foreslås lagt ned, både videregående skoler og hele linjer. I Østfold, der jeg bor, er det forslag som i hvert fall vil endre hele det videregående opplæringstilbudet i Østfold. Det er barnehager som har brukt opp vikarbudsjettet sitt for lenge siden. Det er sykehjem som kanskje må legges ned. Det er eldreomsorg som føler de ikke kan gi den omsorgen de har lyst til, til kommunens eldre. Det er fritidstilbud, som vi vet er viktig for barn og unge, spesielt for integrering og inkludering.

Jeg har sett at regjeringen anerkjenner krisen, for nå rett før jeg gikk på talerstolen, kom det fram at kommunalministeren har innkalt til et krisemøte med kommunenes organisasjon. Spørsmålet når man skal ha et møte, er om man også har noe å by på for å løse den krisen. Mitt første spørsmål blir altså: Er statsministeren trygg på at det opplegget man har lagt opp for neste år, er godt nok til at vi ikke får det vi så absolutt vil unngå, nemlig kutt i velferden?