La meg begynne med å gratulere statsministeren med forslaget til statsbudsjett, som ble lagt frem i denne salen på mandag. Selv om jeg selvfølgelig håper at det er det siste fra denne regjeringen som …

La meg begynne med å gratulere statsministeren med forslaget til statsbudsjett, som ble lagt frem i denne salen på mandag. Selv om jeg selvfølgelig håper at det er det siste fra denne regjeringen som blir vedtatt, erkjenner jeg at det ligger et stort arbeid bak å legge frem et statsbudsjett. De store utfordringene vi står overfor, er velkjente.

For det første blir vi flere eldre, og andelen folk i arbeidsfør alder blir mindre. Det skaper en akutt mangel på arbeidskraft både for velferdstjenester og bedrifter.

For det andre må vi omstille oss, sånn at vi både når klimamålene våre og sikrer velferden vår fremover. Norske bedrifter må i årene fremover hente mer av sine inntekter i skarp internasjonal konkurranse fremfor fra Nordsjøen.

For det tredje må vi skjerpe vår forsvarsevne, og Europa må ta et større ansvar for eget forsvar.

På det siste punktet mener jeg regjeringen har levert, og jeg har lyst til å gi honnør for det. Men på de to første opplever jeg at dette statsbudsjettet utsetter løsninger på de store hovedutfordringene. Kanskje neste år blir året vi kan ta fatt på det.

I stedet har statsministeren ivrig lekket bevilgninger til politi og helsetjenester. Helsekøene, som har vokst kraftig på Støre-regjeringens vakt, skal nå kuttes. Og når det gjelder politifolk, som det er blitt langt færre av på Støre-regjeringens vakt, skal det nå kuttes.

Det er bra at regjeringen forsøker å rydde opp i problemene de selv har skapt de tre første årene i regjering. Men burde de ikke egentlig ha kommet lenger, av hensyn til våre barn og fremtiden? Burde ikke regjeringen ha styrt bedre, unngått økte ventetider og færre politifolk i gatene, så de store pengene i neste års budsjett kunne vært brukt på Norges langsiktige utfordringer?