Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren. I NRK-serien Lykkeland fikk vi et innblikk i norsk oljehistorie og den utrolige rikdommen som den har gitt oss. De fleste av oss har trodd at …

Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren.

I NRK-serien Lykkeland fikk vi et innblikk i norsk oljehistorie og den utrolige rikdommen som den har gitt oss. De fleste av oss har trodd at de som var med på oljeeventyret – dykkerne under vann, industriarbeiderne over vann og andre – ville blitt ivaretatt hvis de ble skadd av arbeidet. Den siste tiden har vi sett flere grelle eksempler på folk som har blitt syke og rett og slett ødelagt av livsfarlig påvirkning av helsefarlige stoffer mens de jobbet på norsk sokkel i tidlig norsk oljealder. Det er tøffe historier om voksne menn som er radmagre, kreftsyke og kjemikalieskadd. Jeg har selv møtt flere av de skadde og deres familier, som har fått lov til å fortelle sine historier om hvordan de har blitt syke, hvordan det har blitt behandlet, og kampen de har stått i mens de ble syke – og etterpå kampen mot systemet. Noen har fått erstatning og må signere taushetsdokumenter, andre får ingenting. De som ikke får, får det ikke fordi det har vært taushetsdokumenter som skaper presedens, og det holdes da hemmelig. Andre har prøvd saken i rettsvesenet, både i Norge og i Strasbourg.

For tre år siden i denne sal i Stortinget sa et flertall at denne uretten må vi rette opp i. Fremskrittspartiet og dagens regjeringspartier, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, var helt enige og ønsket å rette opp i det. Spørsmålet er: Er statsråden enig i at de skadde oljearbeiderne ikke har fått en verdig behandling? Og hvorfor i all verden har regjeringen ventet et og et halvt år med å følge opp konklusjonen fra NOU-en?