Vil statsråden være positivt til en prosess for å endre på beviskravene i tilbakekallsaker, hvor det foreligger relativt klare indikasjoner på at utlendingen har fått tillatelse på uriktig grunnlag, slik at de som har jukset seg til opphold enklere kan få sin tillatelse tilbakekalt?

Vil statsråden være positivt til en prosess for å endre på beviskravene i tilbakekallsaker, hvor det foreligger relativt klare indikasjoner på at utlendingen har fått tillatelse på uriktig grunnlag, slik at de som har jukset seg til opphold enklere kan få sin tillatelse tilbakekalt?

Jeg viser til statsråden sitt svar på Dokument nr. 15:1898 (2023-2024). Statsråden skriver i sitt svar:

«Beviskravene gjør at vilkårene for tilbakekall ofte ikke vil være oppfylt, selv om det er foreligger relativt klare indikasjoner på at utlendingen har fått tillatelse på uriktig grunnlag.»

En oppholdstillatelse kan tilbakekalles etter utlendingsloven § 63 dersom en utlending mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt ligger hos utlendingsmyndighetene.
Den klare hovedregelen i saker etter utlendingsloven og ellers i norsk sivilprosess er at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Beviskravet «alminnelig sannsynlighetsovervekt» har forankring i langvarig forvaltningspraksis og i domstolene. «Alminnelig sannsynlighetsovervekt» i tilbakekallssaker innebærer at det må være mer sannsynlig at vilkårene for tilbakekall i § 63 er oppfylt enn at de ikke er det.
Etter min mening er det ikke grunnlag for å vurdere et senket beviskrav i tilbakekallssaker. Tilbakekall av oppholdstillatelse er et inngripende tiltak. Dersom gjeldende beviskrav skulle senkes i disse sakene, kan det innebære at noen får tilbakekalt tillatelsen selv om det er mest sannsynlig at de har forklart seg riktig. Dette mener jeg vil stride mot helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.