Hvordan vil statsråden endre praksis og sørge for at dommen der staten tapte blir brukt for å hindre at forvaltningen forfølger innbyggerne med lignende saker?

Hvordan vil statsråden endre praksis og sørge for at dommen der staten tapte blir brukt for å hindre at forvaltningen forfølger innbyggerne med lignende saker?

I spørsmål nr. 15:1049 (2023-2024) oppfordra jeg statsråden om å ikke anke en dom og heller se fremover fremfor å at forvaltningen skal bruke masse tid på forhold langt tilbake i tid. Nå er også ankeprosessen ferdig og staten har tapt noe som har vist at holdningen til forvaltningen har vært for streng og urimelig.

Som eg gav uttrykk for i svaret mitt på spørsmål nr. 15: 1049 (2023-2024), meinte staten at anke var nødvendig fordi det var sett fram alvorlege påstandar om mellom anna journalføringa, sakshandsaminga og truverdet til byggjesakarkiva til Bergen kommune.
Bygningsdokumentasjon er og har alltid vore den viktigaste kjelda bygningsstyresmakta har til å sikra seg at bygningslova vert etterlevd. Ikkje minst er bygningsdokumentasjon avgjerande for at forvaltninga kan legitimere eigne handlingar og avgjerder for framtida. Vart påstandane ståande ville dette fråteke moglegheita bygningsstyremakta har til å leggje bevismessig vekt på eige arkiv. Det ville fått konsekvensar for deira ansvar for å vareta og følgje opp plan- og bygningslova.
Som øvste plan- og bygningsstyresmakt har mitt departement eit særleg ansvar for å rettleie kommunane om plan- og bygningslova. Eg kan ikkje sjå at det å nytte retten til å anke for å få avklart forhold av prinsipiell betydning er einstydande med at staten forfølgjer innbyggjarane. Snarare meiner eg at rettsavklaring i slike høve er nødvendig for å sikre føreseielegheit og rettstryggleik.
Staten tapte rett nok saka for lagmannsretten. Det er likevel to forhold ved dommen som eg vil peike på. Det eine er at dommen er konkret grunngjeve. Den gir altså ikkje grunn for å hevde at bryggjer på generelt grunnlag ikkje var meldingspliktige, slik eg ser at enkelte har teke til orde for. Det andre er at dommen ikkje gir grunnlag for å stille tvil om truverdet til og bevisverdien av byggjesakarkiva, som altså var hovudgrunnen til at saka vart anka.
Eg tek ikkje lett på vurderinga av om ei sak skal ankast eller ikkje. Særleg av omsyn til kommunane meiner eg at forholda eg har peikt på over, viser at det var både riktig og viktig å få prøvd denne saka.