Treårsregelen for skatteplikt til Norge overstyres av de mer spesifikke bilaterale skatteavtalene Norge har med enkelte land. Hvilke av Norges bilaterale skatteavtaler som omfatter formuesskatt, …

Treårsregelen for skatteplikt til Norge overstyres av de mer spesifikke bilaterale skatteavtalene Norge har med enkelte land.
Hvilke av Norges bilaterale skatteavtaler som omfatter formuesskatt, inneholder forskrifter som har ført til at noen kan anses som skattemessig utflyttet før tre inntektsår, og kan det bes om en liste over hvilke land det gjelder, og ikke bare en henvisning til alle skatteavtalene Norge har?

Hovedregelen for skattlegging etter utflytting fra Norge er at personer som har vært bosatt i Norge i minst ti år, først kan bli skattemessig utflyttet fra Norge etter utløpet av det tredje inntektsåret etter at vedkommende tok fast opphold i utlandet. Noen ganger misbrukes disse avtalene for å omgå Norges internrett og unngå skatt.

Norge har skatteavtale som omfatter formuesskatt med følgende jurisdiksjoner:
Albania, Argentina, Aserbajdsjan, Benin, Bonaire, Bosnia Hercegovina, Canada, Chile, Estland, Filippinene, Frankrike, Gambia, Grønland, Hellas, India, Indonesia, Irland, Israel, Italia, Kasakhstan, Kenya, Kina, Kroatia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Marokko, Mexico, Montenegro, Nepal, New Zealand, Russland, Saba, Slovakia, Spania, Sri Lanka, St. Eustatius, St. Maarten, Sveits, Tanzania, Tunisia, Ukraina, Ungarn, Venezuela, Zimbabwe og Østerrike.
Også den nordiske skatteavtalen mellom Norge, Sverige, Danmark og Færøyene, Island og Finland, omfatter i utgangspunktet formuesskatt. Avtalen har imidlertid en bestemmelse som fastslår at avtalens bestemmelser om formuesskatt bare får anvendelse dersom begge stater ilegger formuesskatt. Ettersom ingen av de andre nordiske landene i dag har formuesskatter, innebærer det at avtalen i praksis ikke omfatter formuesskatt.
Som forklart i tidligere svarbrev, har bostedsstaten den primære beskatningsretten til formue når avtalen omfatter formuesskatt. Hvilken stat som skal anses som bostedsstat – og hvor raskt etter flytting fra en stat til en annen bostedsstaten skifter – beror på en nærmere vurdering av internrett og skatteavtale, se redegjørelse i svarbrev 1114. For å si noe om hvor raskt Norge kan miste beskatningsrett som bostedsstat i det enkelte tilfellet, må en derfor se på internretten i det andre landet. Det ligger utenfor rammen av hva som kan utredes i et svarbrev til Stortinget å gå nærmere inn på de internrettslige reglene i det enkelte land Norge har skatteavtale med.