Solen skinner alltid på tv, sang a-ha i 1985. Det hender innimellom, selv om man ikke skulle tro det i dag, at den skinner på norske hustak også. Stortinget har derfor satt et mål om at det skal …

Solen skinner alltid på tv, sang a-ha i 1985. Det hender innimellom, selv om man ikke skulle tro det i dag, at den skinner på norske hustak også. Stortinget har derfor satt et mål om at det skal produseres 8 TWh med solenergi i Norge innen 2030, og har bedt regjeringen legge til rette for dette, bl.a. gjennom å fjerne en rekke regulatoriske barrierer. Det lar vente på seg. Regjeringens svar så langt har vært å varsle, via skatteetaten, at salg av overskuddsstrøm fra private husholdningers solcelleanlegg skal skattlegges som kapitalinntekt.

Det har visse likhetstrekk med en annen sak, nemlig vindkraft. Regjeringen vil ha mer vindkraft. Svaret til regjeringen var å foreslå grunnrenteskatt med tilbakevirkende kraft, som i verste fall kunne medføre at eksisterende kraftverk gikk konkurs. Stortinget har heldigvis ryddet opp i det, men det medførte et par tapte år for dem som planla å investere i nye kraftverk.

Ser ikke regjeringen og statsråd Aasland at det må være en viss sammenheng mellom mål og midler i kraftpolitikken, at det å skattlegge det man vil ha mer av, virker mot sin hensikt? Eller er det sånn at frykten for at noen skal risikere å tjene penger, er sterkere enn frykten for kraftmangel, høye strømpriser og klimamål som ryker?