Alle i Norge skal være trygge på at vi får helsehjelp om vi blir syke eller skadde. Retten til likeverdig helsetilbud til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, …

Alle i Norge skal være trygge på at vi får helsehjelp om vi blir syke eller skadde. Retten til likeverdig helsetilbud til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, er lovfestet. Denne retten er nå truet, for det viser seg at denne retten har fått et visst forbehold. Staten kan ikke lenger sikre den retten, med mindre det er lønnsomt å drive sykehus der folk bor. Sykehus er ikke som en kiosk, men det er et paradoks at innføring av helseforetaksmodellen har ført til at sykehus styres etter de samme markedsprinsippene. En kiosk kan slutte å selge produkter når de ikke lenger er lønnsomme, men det kan ikke være slik at vi skal slutte å tilby fødetilbud og akuttberedskap fordi det ikke lønner seg.

Grunnlaget for prosessen i Helse Nord med å legge ned ulike helsetilbud er ikke et politisk vedtak fattet i verken Hurdalsplattformen eller denne sal. Det er heller ikke et krav fra folket eller fra folkevalgte i nord om å legge ned sykehus fordi det er flust av dem. Det kommer heller ikke fra en av regjeringens mange utredninger. Oppdraget har vært grunnet økonomi.

Når vi vet at beredskap koster, og at Helse Nord dekker 45 pst. av landarealet og 9 pst. av befolkningens behov, hadde det ikke vært mer ryddig fra regjeringen å være ærlige med oss folkevalgte og folket i nord? Burde ikke diskusjonen ha handlet om hvordan vi skal sikre trygge tilbud til hele befolkningen, med en forutsetning om at lokalsykehus og akuttjenester skal bestå?

Det er ingen hemmelighet at sykehusene jevnt over sliter økonomisk, og at stykkprisfinansieringen rammer særlig hardt der det er lave befolkningstall og man dekker store geografiske områder. Vil helseministeren vurdere å endre finansieringssystemet for å sikre et likeverdig helsetilbud i hele landet?