Formålet med industriens CO₂-kompensasjonsordning er å forhindre at kraftkrevende industri legger ned produksjonen og flytter den til land som ikke har like streng klimapolitikk, leser man på …

Formålet med industriens CO₂-kompensasjonsordning er å forhindre at kraftkrevende industri legger ned produksjonen og flytter den til land som ikke har like streng klimapolitikk, leser man på miljødirektoratets sider. Statsråden og regjeringen sier at ordningen blir for dyr, og foreslår en betraktelig svekkelse. Det er merkelig med tanke på at inntektene overstiger kompensasjonssummene.
Kan statsråden avklare hvor store inntektene blir for 2023 og 2024, hvor store utgiftene blir, og om regjeringen frykter utflagging av industri?

Kraftkrevende industri utsatt for karbonlekkasje, kan få økonomisk kompensasjon for deler av økningen i strømprisen på grunn av EUs klimakvotesystem.
Formålet med ordningen er å forhindre at kraftkrevende industri legger ned produksjonen og flytter den til land som ikke har like streng klimapolitikk, såkalt karbonlekkasje. Virksomhetene som er berettiget kompensasjon, må søke Miljødirektoratet om dette årlig.
Regjeringen kom i statsbudsjettet som ble lagt fram 6. oktober med en reduksjon av industriens CO₂-kompensasjon, ved et forslag om å øke «kvotegulvet» i ordningen fra kr. 200 til kr. 375 tonnet.
Regjeringen kutter CO₂-kompensasjonen for andre år på rad, i en tid hvor mange industriaktører har stengt ned eller redusert aktiviteten betraktelig. Som blant annet Alcoa i Farsund som har stengt 1/3 del av produksjonen grunnet ekstremt høye strømpriser. REC Solar, solcelleprodusenten har nok en blitt tvunget til å stenge ned produksjonen grunnet høye priser. Industrien sliter med å få kraftkontrakter som er konkurransedyktige, nødvendig for global konkurranse og fortsatt sysselsetting av flere tusen ansatte i landet. Denne regjeringen gjør da det sjokkerende å ytterligere svekke vilkårene til industrien med dårligere ordninger og reduserte konkurransevilkår.
Norsk industri konkurrerer ikke bare i Europa, men globalt. Mot Asia og Nord-Amerika, områder som ikke har kvotepriser og som produserer strøm med kullkraft og ikke ren fornybar kraft som vannkraft, som i Norge.
CO₂-kompensasjonen er nettopp for å forhindre at prosessindustrien flagger ut, det er hele intensjonen bak ordningen, særlig viktig da mange selskap har utenlandske eiere som ser på bunnlinjen for å bestemme om en bedrift skal opprettholdes, utvikles, flyttes eller legges ned.
Vi står overfor store utfordringer i et globalt perspektiv. Og gjennom regjeringens forslag kan vi risikere at verdens grønneste industri blir flagget ut. Noe som vil føre til mer utslipp, tap av arbeidsplasser og viktig kompetanse og mindre vestlig kontroll på verdikjedene.

Klima- og miljødepartementet tolker spørsmålet dithen at det spørres om hva statens direkte og indirekte inntekter er som følge av EUs klimakvotesystem (EU ETS), hva statens utgifter knyttet til CO2-kompensasjonsordningen er og hvordan regjeringen vurderer karbonlekkasjerisikoen i Norge. Når det gjelder statens inntekter så antar departementet at det vises til analysen gjennomført av Oslo Economics, som heter «Offentlig sektors inntekter fra CO2-kvotemarkedet».
Statens utgifter forbundet med CO2-kompensasjonsordningen er estimert å være om lag 6,4 milliarder kroner for støtteår 2023 (som utbetales i 2024-budsjettet) og 8,7 milliarder kroner for støtteår 2024 (som utbetales i 2025-budsjettet). Estimatene inkluderer et kvoteprisgulv på 375 kroner. Kostnadsestimatet for støtteår 2024 er usikkert, ettersom vi ikke kjenner relevant kvotepris for støtteår 2024 før 2023 er omme. I kostnadsestimatet har vi lagt til grunn en kvotepris på NOK 1026, som var kvoteprisen av 25. mai 2023. Over perioden 2021-2030 er ordningen estimert å koste 74 milliarder kroner, inkludert et kvoteprisgulv på 375 kroner. Estimatet er svært usikkert, og sterkt avhengig av fremtidige kvotepriser.
Når det gjelder statens inntekter har Klima- og miljødepartementet fått tilgang til analysen fra Oslo Economics, men har ikke gjort egne anslag om påslag i kraftprisen og kan følgelig ikke uten videre gå god for tallene som legges til grunn. Anslagene for statens inntekter knyttet til kvotesystemet er sårbare for hvilke antakelser som legges til grunn. Dette gjelder både inntekter fra auksjonering av klimakvoter og inntekter som følge av at EUs kvotesystem øker prisen på elektrisk kraft (CO2-påslaget i kraftprisen).
Størrelsen på statens inntekter fra auksjonering av klimakvoter over en tiårsperiode er usikre. Dette skyldes både usikkerhet om hvor mange kvoter Norge kan auksjonere og usikkerhet om hvordan prisen på klimakvoter vil utvikle seg fremover. Statens inntekter fra auksjonering av klimakvoter var på 1,85 milliarder kroner i 2021, knapt 2,3 milliarder kroner i 2022 og inntektene ligger an til å bli om lag 3 milliarder kroner i 2023. I statsbudsjettet for 2024 er det anslått at inntektene vil være på om lag 2,8 milliarder kroner i 2024. Det er ventet at statens auksjonsinntekter vil bli lavere frem mot 2030 som følge av en gradvis reduksjon i samlet antall kvoter i kvotesystemet. At statens samlede inntekter fra auksjonering av klimakvoter blir nærmere 40 milliarder kroner over perioden 2021-2030 slik som Oslo Economics har kommet frem til virker følgelig noe optimistisk.For øvrig anbefaler EUs klimakvoteregelverk at de statlige utbetalingene til CO2-kompensasjon begrenses til 25 prosent av statens inntekter fra auksjonering av klimakvoter. I den grad en stat bruker mer enn 25 prosent av auksjons-inntektene til CO2-kompensasjon må dette begrunnes særskilt i den årlige rapporteringen under ordningen. Etter Klima- og miljødepartementets anslag vil utbetalingene i den norske CO2-kompensasjonsordningen – selv med et kvoteprisgulv på 375 kroner – kunne overstige 200 prosent av statens inntekter fra auksjonering av klimakvoter.

Tabellen nedenfor viser historisk CO2-kompensasjon som andel av statens auksjonsinntekter.

Støtteår 2018 2019 2020 2021 2022
CO2-kompensasjon (kr) 544 mill. 1 434,6 mill. 2 526 mill. 3 549 mill. 4 540 mill.
Auksjons-inntekter (kr) 425,4 mill. 671 mill. 1 087 mill. 1 802 mill. 2 215,7 mill.
Kompensasjon som andel av inntekter (pst.) 128 % 214 % 232 % 197 % 205 %

Det er usikkerhet knyttet til hvordan kvoteprisen vil utvikle seg fremover mot 2030. Generelt vil auksjonsvolumet og dermed statens auksjonsinntekter reduseres over tid som følge av samlet antall kvoter i EUs kvotesystem nedjusteres hvert år. Alt annet likt vil dette medføre at en større og større andel av auksjonsinntektene vil gå til CO2-kompensasjon.
Når det gjelder statens inntekter fra CO2-påslaget i kraftprisen vil vi understreke at Klima- og miljødepartementet ikke har gjort egne vurderinger av dette, men ser at Oslo Economics estimerer at disse inntektene vil være om lag 593 milliarder kroner over perioden 2021-2030. Departementet ser ikke bort fra at tallet kan være korrekt, men det er igjen grunn til å påpeke at størrelsen på inntektene vil avhenge av hvilke forutsetninger som legges til grunn. Det er imidlertid ingen direkte sammenheng mellom CO2-kompensasjonsordningen og statens inntekter fra salg av elektrisk kraft. Inntektene fra salg av elektrisk kraft er midler som må prioriteres til ulike viktige formål og samfunnsoppgaver i de årlige budsjettene. Overskudd fra salg av kraft tilfaller eiere av kraftproduksjon som er norske kommuner, fylkeskommuner og noe produksjon er også eid av staten. Følgelig prioriteres midler som også kommer fra kraftsalg i de enkelte instansers budsjetter mellom ulike gode formål.
Formålet med CO2-kompensasjonsordningen er å redusere faren for karbonlekkasje fra Europa og slik hindre at de globale utslippene øker som følger av at industrien flytter til land med mindre stram klimapolitikk. Ordningen er altså motivert ut fra et ønske om å opprettholde industriaktivitet i Europa.
Departementet ser at CO2-kompensasjonsordningen er viktig for å styrke konkurransekraften til norsk industri og bevare arbeidsplasser i distriktene. Regjeringen ønsker derfor dialog med industrien om hvordan ordningen kan innrettes på en forutsigbar måte for industrien og som samtidig sikrer budsjettmessig bærekraft for staten fram mot 2030. Vi ønsker også å videreføre dialogen med industrien om hvordan ordningen kan endres, slik at den bidrar med utslippskutt og energieffektivisering.
Effekten av CO2-kompensasjonsordningen er imidlertid usikker, ettersom det er usikkert i hvor stor grad ordningen bidrar til å motvirke karbonlekkasje sammenlignet med andre faktorer som påvirker bedrifters investerings- og lokaliseringsbeslutninger, slik som generelt kostnadsnivå, stabilt styresett, tillit til myndighetene, tilgang på kompetent arbeidskraft og fornybar kraft, gode støtteordninger og et forutsigbart regelverk. I tråd med at flere land omstiller seg i tråd med Parisavtalens temperaturmål vil mulighetene for å flykte fra klimapolitikk minke over tid.