Justisministeren har gjennom forskrift i sommer fjernet stemmeretten til en tredel av innbyggerne i Longyearbyen. Å frata noen stemmerett er svært inngripende i et demokrati. Beslutningen er heller …

Justisministeren har gjennom forskrift i sommer fjernet stemmeretten til en tredel av innbyggerne i Longyearbyen. Å frata noen stemmerett er svært inngripende i et demokrati. Beslutningen er heller ikke behandlet i et folkevalgt organ, verken Stortinget eller lokalt.
Forstår statsråden at dette oppleves som svært inngripende og ekskluderende, og kan statsråden forklare hvordan beslutningen ivaretar geopolitisk sikkerhet på Svalbard når misnøyen øker markant blant de som utgjør samfunnet, inkludert nordmenn?

Regjeringen vedtok i juni i fjor nye regler for stemmerett og valgbarhet ved lokalstyrevalg i Longyearbyen, der det bestemmes at personer som ikke er norske statsborgere har stemmerett og er valgbare ved lokalstyrevalg dersom de har vært folkeregistrert i en norsk kommune de siste tre årene før de bosatte seg i Longyearbyen.
Det følger av Svalbardloven § 34 fjerde ledd at Justis- og beredskapsdepartementet gir forskrift om stemmerett, valgbarhet og gjennomføring av valg og suppleringsvalg. Da de nye reglene for stemmerett og valgbarhet ble fastsatt, ble dette gjort i statsråd som en sak av viktighet, jf. Grunnloven § 28.
Jeg har forståelse for at flere var og er uenig i regjeringens avgjørelse. Jeg vil her minne om de spesielle rammebetingelsene som gjelder for forvaltningen av Longyearbyen. Longyearbyen skal ikke være et livsløpssamfunn. Velferds- og tjenestetilbudet er begrenset. Dersom man har behov for tjenester som ikke er en del av det lokale tjenestilbudet, må norske innbyggere henvende seg til sine hjemkommuner. Utenlandske borgere uten bosted på fastlandet, må henvende seg til sine hjemland. Det er bred politisk enighet om dette.
Longyearbyen lokalstyre har videre ikke egen beskatningsmyndighet. Driften av lokalforvaltningen finansieres derfor i stor grad av overføringer fra fastlandet.
Etter Svalbardtraktaten er det lik rett til adgang til Svalbard for borgere fra land som er parter i traktaten. Det er hverken visumplikt eller krav om oppholdstillatelse for utenlandske borgere ved innreise til Svalbard. Utlendingsloven gjelder ikke.
Disse forholdene danner sentrale forutsetninger for forvaltningen av Longyearbyen og utøvelsen av svalbardpolitikken. I enkelte sammenhenger er det derfor nødvendig at norske myndigheter gir regler for Svalbard som er spesielt tilpasset forholdene der og ivaretar statens behov for kontroll med øygruppen.
Da Longyearbyen lokalstyre ble opprettet i 2002 la man til grunn at ordningen måtte evalueres løpende. På den tiden hadde størstedelen av befolkningen der tilknytning til fastlandet. I dag har en ikke ubetydelig del av befolkningen flyttet til Longyearbyen direkte fra utlandet.
Regjeringen har i denne saken veiet ønsket om bred folkelig deltagelse ved lokalstyrevalg opp mot statens behov for kontroll, samt de særtrekk som ligger til grunn for Longyearbyen lokalstyres funksjon, rolle og oppgaver. Man kom frem til at kravet om at utenlandske borgere må ha botid på fastlandet for å ha stemmerett best forente disse kryssende hensynene.