Er det berøringsangst som gjør at likestillingsministeren ikke engasjerer i denne og lignende saker eller et det fordi ministeren mener at ukulturen med kvinnefiendtlige holdninger i Norge ikke er et samfunnsproblem?

Er det berøringsangst som gjør at likestillingsministeren ikke engasjerer i denne og lignende saker eller et det fordi ministeren mener at ukulturen med kvinnefiendtlige holdninger i Norge ikke er et samfunnsproblem?

Denne helgen kunne vi lese at en rektor måtte beklage fordi hun reagerte på at flere gutter ikke ville ta henne å hånden og det ble ropt «Haram» fra salen.
Etter hva jeg forstår tok den kvinnelige rektoren ordet og sa følgende:
- Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn. Foreldre, vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i. Dere foreldre, dere må ta tak i det.
Det fremstår for meg som ubegripelig at man skal måtte beklage for å gi en påminner om at vi bor i en demokratisk rettsstat der kvinner er likestilt med menn.
Det som gjør saken enda verre er at utdanningsetaten kommer med en så passiv uttalelse:
- Oslo-skolen skal være et trygt sted for alle. Vi er opptatt av å fremme holdninger som sikrer at alle blir behandlet likeverdige, og ingen blir utsatt for trakassering. Det gjelder for både elever og ansatte.
Videre vil de heller ikke kommentere hvorvidt saken vil få noen konsekvenser for rektoren.
Det er hårreisende at ingen ser ut til å stå opp mot et slikt kvinnesyn og en slik ukultur. Skolebyråd i Oslo, Sunniva Holmås Eidsvoll (SV), har også reagert på hendelsen. Hun mener det skal være stor respekt for mangfold i Oslo-skolen og er veldig glad for at rektoren har beklager.
Dette får en til å stille spørsmål ved om det er noe grunnleggende gale i det offentliges holdninger og om det har utviklet seg en «aksept» for kvinnefiendtlige holdninger i Norge.
Dessverre er dette eksempelet bare et av flere de siste årene på en ukultur som få tørr å adressere.
Det har også vært svært stille fra likestillingsministeren i denne og lignede saker, selv om ministeren har vært svært aktiv i andre likestillingspolitiske spørsmål og saker.

Norge er et mangfoldig samfunn med ulike kulturer og trosretninger. Mangfold er en styrke.
Ulike tradisjoner kan av og til gi oss noen utfordringer. Disse utfordringene mener jeg bør møtes med en åpen dialog, der målet må være å finne løsninger, og ikke skape splittelse mellom mennesker. Dette er viktig, uavhengig om utfordringene finner sted i et klasserom, på arbeidsplassen eller i det offentlige rom. Dette er et arbeid jeg tar på stort alvor som kultur- og likestillingsminister, om det så er mellom kjønn, ulike trosretninger eller kulturer.
Som kultur- og likestillingsminister skal jeg likevel være forsiktig med å gå dypt inn i enkelttilfeller. På et overordnet nivå, mener jeg det viktige er at vi skal hilse på hverandre og vise respekt overfor hverandre. Det er mange ulike måter å gjøre det på. For meg er håndhilsning en fin måte å vise respekt på. Det er naturlig for meg. Så vet jeg at det er noen som hilser på andre måter, for eksempel med å holde hendene sammen eller legge hånden på hjertet. Det er også greit for meg, så lenge det gjøres med respekt overfor hverandre.