Siden regjeringens pressekonferanse i slutten av september i fjor har vi sett en brå oppbremsing av en rekke investeringer i Norge. Vi har opplevd at uroen ute er supplert av en uro hjemme for …

Siden regjeringens pressekonferanse i slutten av september i fjor har vi sett en brå oppbremsing av en rekke investeringer i Norge. Vi har opplevd at uroen ute er supplert av en uro hjemme for fremtidsutsiktene på grunn av regjeringens skattepolitikk. Vi opplever betydelig uro i mange lokalsamfunn – uro for hvor jobbene deres går, uro for fremtidsutviklingen for flere av Norges viktigste næringer – og vi opplever at både børssjefen og andre analytikere sier at vi har innført politisk risiko ved investeringer som påvirker utlendingers vilje til å investere i Norge. Vi er altså dårligere rustet for å få til de store omstillingene vi trenger, og har mindre mulighet for å hente kapital internasjonalt hvis dette bildet fortsetter.

Vi har sett stor stopp i kraftinvesteringene, vi har sett stor stopp i investeringer knyttet til laksenæringer. Jeg har derfor god forståelse for hvorfor statsministeren og finansministeren ved starten av sin budsjettkonferanse følte behov for å forsøke å berolige landet om skattepolitikken til regjeringen fremover, for da var budskapet fra statsministeren ingen generelt økte skatter i Norge fremover i resten av denne perioden, og fra finansministeren at det samlede skattetrykket ikke skal opp.

Hvis dette skal virke beroligende, er det kanskje viktig for folk, resten av oss, å vite: Hva definerer man da som det samlede skattetrykket? Fra hvilket nivå er det regjeringen tenker at man ikke skal øke skattene videre? Er det fra årets budsjett, eller er det fra årets budsjett minus de midlertidige skattene?