Vil statsråden lytte til organisasjoner som Kirkens Bymisjon og bedre papirløses levekår i Norge gjennom å gi dem tilgang til arbeid, helsetjenester, bolig og utdanning?

Vil statsråden lytte til organisasjoner som Kirkens Bymisjon og bedre papirløses levekår i Norge gjennom å gi dem tilgang til arbeid, helsetjenester, bolig og utdanning?

Tirsdag 21. mars la Kirkens Bymisjon frem en rapport om papirløse barn og barn av papirløse, med navnet «De usynlige barna». Rapporten viser tydelig at papirløse barnefamilier ikke får dekket sine helt nødvendige basisbehov som mat, medisiner, bolig, klær og leker. Mange papirløse barnefamilier lever i skjul og unngår å kontakte det offentlige eller andre instanser i frykt for å bli rapportert eller utvist. Rapporten viser også at papirløse mødre og unge enslige mindreårige som lever i skjul er særlig utsatt for utnyttelse og vold i nære relasjoner.
Aftenposten kunne samme dag som rapporten legges frem fortelle om en ung mann som har levd og vokst opp som papirløs i Norge. I ung alder ble mannen hovedforsørger for sin mor og søstre, og forteller om hvor vanskelig livet som papirløs i Norge var. Familien fikk til slutt opphold på humanitært grunnlag, men historien til den unge mannen viser at måten Norge behandler papirløse på er umenneskelig og bryter med alle våre menneskerettslige forpliktelser.

En asylsøker som har fått avslag på søknaden om beskyttelse og heller ikke fyller vilkårene for å få opphold på humanitært grunnlag i Norge, har en plikt til å forlate landet. For å opprettholde tilliten til asylsystemet vårt er det viktig at personer som ikke har krav på beskyttelse etterlever utlendingsmyndighetenes lovlige fattede vedtak.
Jeg mener det vil sende et helt feil signal dersom myndighetene med den ene hånden skulle avslå en søknad om asyl, og samtidig, med den andre hånden, gi søkeren akkurat de samme rettighetene som en person som har fått oppholdstillatelse. Det vil klart svekke incitamentet til å forlate landet for de som har fått avslag. Det ville også være inkonsekvent, uansvarlig og ikke minst urettferdig overfor de asylsøkerne som retter seg etter avslaget og reiser hjem.
Jeg tilføyer at dagens regelverk åpner for at det kan gis oppholdstillatelse når det ikke er mulig for utlendingen å reise hjem, verken på egen hånd eller med bistand fra norske myndigheter (assistert retur eller tvangsretur). Det er også mulig å få oppholdstillatelse hvis det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket. Hvorvidt vilkårene for dette er oppfylt er det UDI og UNE som vurderer.
Etter mitt syn ivaretar og balanserer gjeldende regelverk viktige hensyn og gir de åpninger det er behov for.