Hvordan ser kulturministeren på behovet for kulturkanon i store nasjonale kunstinstitusjoner?

Hvordan ser kulturministeren på behovet for kulturkanon i store nasjonale kunstinstitusjoner?

De siste dagene har debatten tatt av etter at Nasjonalmuseet uttalte at bildet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika og at det er et kolonialistisk bilde. I ettertid har de lagt seg flate og sagt at dette var en sleivete og lite gjennomtenkt bemerkning, sagt i forbifarten.
Nasjonalmuseet sier de jobber for å fange opp blindsoner og bredde ut perspektivet og at de er kritiske til den tidligere fastsatte kanon. De uttaler at det selvsagt finnes visse ikoniske bilder som de er stolte av, men at de ønsker større bredde.
Jeg mener at det ikke er noen motsetning her og at begge deler er Nasjonalmuseets ansvar.
Det finnes opplagt norske kunstverk og kunstnere som har en spesiell status og posisjon og som fortjener å henge fast i de største museene - som er del av en kanon.

Det framgår av begrunnelsen for spørsmålet at det stilles med referanse til forrige ukes oppslag i media om et kjent maleri som ikke har fått plass i basisutstillingen i det nye Nasjonalmuseet. Representanten Pettersen uttaler at «det finnes opplagt norske kunstverk og kunstnere som har en spesiell status og posisjon og som fortjener å henge fast i de største museene – som en del av en kanon».
Det er en befriende ærlig vurdering fra en stortingsrepresentant om sin egen evne til å foreta de kunstfaglige vurderingene og prioriteringene på vegne av landets museer. Prinsippet om armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og det kunst- og kulturfaglige skjønnet er en forutsetning for fri kunst, frie institusjoner og dermed frie ytringer. Fra statens side å skulle utarbeide en kanon i meningen de viktigste verk innenfor ulike kunst- og kulturfelt er etter min mening ikke forenlig med prinsippet om slik armlengdes avstand. Politikere skal ikke sette seg til doms over kunst- og kulturuttrykk på denne måten. Det er i tillegg vanskelig å skulle se for seg en fullstendig liste som allment akseptert vil dekke hva som anses som verk som har en spesiell status og posisjon og derfor bør henge fast i de største museene. Den norske kunsthistorien er rik og mangfoldig og bør ikke rangeres. En kulturkanon vil etter min mening kunne bidra til et snevrere fokus på denne svært rike og mangfoldige kulturarven.
Når det er sagt, er det bare positivt med en offentlig samtale om enkeltmuseers verk og kuratering av utstillinger. Nasjonalmuseet forvalter store samlinger. Det vil til enhver tid bare være mulig å stille ut en mindre andel av disse. Det er og skal være fullstendig opp til det enkelte museum hvilke verk de til enhver tid velger å vise frem. Slik er situasjonen ved nær sagt alle museer, og slik må det være, og det er uhørt at representanten mener at jeg som kultur- og likestillingsminister skal uttale meg om enkeltverk og beslutninger knyttet til dem, hos landets nasjonalmuseum.