I Prop.1LS gjør regjeringen det uvanlige i å be Stortinget også gjøre grundig vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet av grunnerenteskattesats for 2022. Man er altså usikker på om egen vurdering er …

I Prop.1LS gjør regjeringen det uvanlige i å be Stortinget også gjøre grundig vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet av grunnerenteskattesats for 2022. Man er altså usikker på om egen vurdering er god nok.
Hvordan ser statsråden for seg at Stortinget på en bedre og grundigere måte enn finansdepartementet og lovavdelingen skal vurdere dette, hvordan skal det gjøres innen forhandlingene om statsbudsjettet er over, hva kan statsråden i så fall selv bidra med, og er det ikke for å unngå slikt som dette at vi har utredningsinstruksen?

Grunnlovens § 97 setter forbud mot å gi tyngende lover med tilbakevirkende kraft. Etter praksis er det likevel ikke all tilbakevirkning som rammes av forbudet. Som det framgår av Prop. 1 LS (2022-2023) punkt 5.2.2, har departementet lagt til grunn at den foreslåtte endringen i grunnrenteskattesatsen fra 37 pst. til 45 pst. fra inntektsåret 2022 vil være lovlig, med mindre det foreligger en særlig eller klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning.
Departementet legger til grunn at en varig økning av den effektive grunnrenteskattesatsen til 45 pst. fra 2022 ikke vil innebære en særlig eller klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning, og dermed heller ikke ulovlig tilbakevirkning.
Spørsmålet beror på en bred interesseavveining, der det tas hensyn til blant annet statens samlede behov for inntekter og hva som er en rimelig beskatning av ulike skattesubjekter. Interesseavveiningen knytter seg til politiske vurderinger, prioriteringer og valg, som lovgiver må foreta. Som det framgår av proposisjonen punkt 5.2.2 kommer behovet for en grundig vurdering fra Stortingets side av rollefordelingen mellom statsmaktene, slik Grunnloven er tolket at Høyesterett. Etter Høyesteretts praksis vil Stortingets egen avveining av de berørte interessene, og av grunnlovsmessigheten av regelendringen, ha stor vekt i tvilstilfeller, forutsatt at Stortingets standpunkt er basert på et overveid syn. Stortinget må også ha lagt til grunn et riktig prøvingstema (tilbakevirkningsnorm). Normen i dette tilfellet er som nevnt at endringen ikke må innebære en særlig eller klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. Stortingets vurdering i interesseavveiningen er med andre ord av stor betydning. Det er etter dette en feilslutning å anta at behovet for en grundig vurdering fra Stortinget skyldes kvalitative forskjeller mellom departementet og Stortinget sine vurderinger eller usikkerhet fra departementets side om egne vurderinger.
Ut over det nevnte behovet for at Stortinget vurderer regjeringens forslag, innebærer det ovennevnte også at Stortinget i de tilfellene der det modifiserer forslaget, må gjøre tilsvarende vurderinger av det som faktisk blir det endelige vedtaket.
Regjeringen har, gjennom Prop. 1 LS (2022-2023) og Justisdepartementets lovavdelings tolkningsuttalelse av 23. september 2022, redegjort for saksforholdet og løftet momenter som er relevante i saken.