Mener statsråden at Oslo kommunes praksis er i tråd med forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede?

Mener statsråden at Oslo kommunes praksis er i tråd med forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede?

I VG 13. september kan vi lese om en 51 år gammel kvinne fra Oslo som har fått avslag på søknad om handikapparkering, til tross for at hun har amputert både armer og bein. Hun er avhengig av bil for å komme seg rundt i hverdagen og gjøre nødvendige ærend.
For fire år siden fikk hun HC-kort etter først å ha fått avslag og klaget. Det er vanskelig å se for seg at noen vil oppfatte det som unaturlig at en person som har proteser på både armer og bein skal kvalifisere til handikapp-parkering. Det er samferdselsdepartementet som fastsetter forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede, og jeg ønsker derfor statsrådens syn på om Oslo kommunes praksis er i tråd med gjeldende regelverk og intensjonen bak det.

Forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede har som formål å sikre et tilgjengelig parkeringstilbud for forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringslette.
Det er etter forskriften to vilkår som må være oppfylt for å få innvilget søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Det første er at søkeren ikke kan gå eller har store vansker med å bevege seg over noen lengde. Det andre vilkåret er at søkeren må ha et særlig behov for parkeringslette knyttet til arbeid, bosted eller annen aktivitet.
Det er kommunen der søkeren bor som etter forskriften behandler søknader om parkeringstillatelse. Kommunen skal ved sin behandling foreta en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av om vilkårene er oppfylt og om det er grunnlag for å utstede parkeringstillatelse.
Jeg kan ikke kommentere den konkrete enkeltsaken som det vises til i begrunnelsen for spørsmålet, da det er Oslo kommune som er rett myndighet til å behandle denne. Men jeg vil understreke at forskriften gir et rammeverk for slike saker, og det er kommunen som må gjøre gode skjønnsmessige helhetsvurderinger ved behandlingen av hver enkelt sak. Jeg viser også til at den som får avslag på søknad kan klage, og få en fornyet vurdering av saken.
Jeg viser ellers til at tillatelsene utstedes for maksimalt fem år av gangen. Dette gjelder også i tilfelle der det medisinske grunnlaget for å få utstedt tillatelse er uendret, da det blant annet kan skje endringer i behovet for parkeringslette.
Videre kan jeg opplyse at nye retningslinjer til forskriften om parkeringstillatelse for forflytningshemmede, utarbeidet i samarbeid med blant annet representanter for de forflytningshemmedes organisasjoner, er til avsluttende behandling i Samferdselsdepartementet. Retningslinjene er ment å gi støtte til kommunene i deres behandling av slike saker, informasjon til andre brukere og bidra til likere behandling mellom kommunene.