Vil statsråden se på denne ordningen og sikre at Statens Vegvesen går tilbake til ordningen hvor en ekstra-aksling får eget rammenummer, og ikke tvinges til å knyttes opp til kun et konkret kjøretøy?

Vil statsråden se på denne ordningen og sikre at Statens Vegvesen går tilbake til ordningen hvor en ekstra-aksling får eget rammenummer, og ikke tvinges til å knyttes opp til kun et konkret kjøretøy?

Innen tungtransport har det over lang tid vært vanlig å kunne koble på en ekstra aksling som gir mulighet for 12 tonn ekstra last. I kontakt med aktørene i bransjen har det vært beskrevet en miljømessig og økonomisk fornuftig praksis hvor en slik ekstra aksling hadde eget rammenummer og dermed kunne brukes av flere kjøretøy som var tilrettelagt for det. Men bransjen har relativt nylig opplevd en praksisendring, hvor myndighetene når krever at «ekstra-akslingen» skal ha rammenummer tilhørende et bestemt kjøretøy. Det betyr at hver «ekstra-aksling» kun kan brukes av et enkelt kjøretøy, noe som er svært fordyrende og ressurskrevende. Praksisendringen fremstår uforståelig siden det ikke har vært noen ulykker eller skader som kan tilskrives den gamle praksisen rundt ekstra akslinger.

Dagens tunge kjøretøy har avanserte systemer hvor det er viktig at bremser, styring og fjærsystemets vektfordeling på hjelpeakslingen fungerer sammen med bilens øvrige systemer. De tekniske utfordringene ved dette sikres i dag ved at hjelpeakslingen godkjennes som en del av kjøretøyet.
Statens vegvesen opplyser at det ikke har vært noen nylig nasjonal praksisendring, men at de etter at de i 2020 ble oppmerksomme på noe ulik praksis i landet for godkjenning av trekkvogn med avtagbar aksling, tok grep for en mer ensartet praksis på dette området.
Statens vegvesen opplyser ellers at hvis det skal innføres en ordning hvor hjelpeakslinger får eget rammenummer slik at de kan flyttes mellom forskjellige trekkbiler, må en rekke forhold først vurderes. Blant annet må trafikksikkerheten ved en slik ordning, tekniske krav, oppfølging av akslinger i bruk med hensyn til EU-kontroll, samt utvikling av datatekniske løsninger som ivaretar godkjenning og oppfølging av akslingene, vurderes nærmere. I tillegg må en slik ordning vurderes opp mot våre EØS-rettslige forpliktelser.
Jeg ser ikke at det ut fra det foreliggende er grunnlag for å igangsette slikt utredningsarbeid, men vil kunne vurdere dette på nytt i lys av eventuelle nye opplysninger.