Hva er årsaken til at det er såpass mange personer med kollektiv beskyttelse som det er avtalt bosetning for i en kommune, men som ennå ikke er bosatt?

Hva er årsaken til at det er såpass mange personer med kollektiv beskyttelse som det er avtalt bosetning for i en kommune, men som ennå ikke er bosatt?

Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er det per 9.juni 5 297 personer med kollektiv beskyttelse som IMDi har inngått avtale med en kommune om å bosette, men som ennå ikke er bosatt. Det innebærer at personens identitet er klarlagt og at IMDi vet hvilken kommune søkeren skal bosettes i, men at disse fortsatt ikke er bosatt i kommunen.

Jeg har fått spørsmålet oversendt fra kommunal- og distriktsministeren. Som en del av integreringsfeltet, har jeg også ansvar for bosetting av flyktninger.
Helt fra de første ankomstene av flyktninger fra Ukraina, har regjeringen hatt som første prioritet å få bosatt dem så raskt som mulig etter at de får oppholdstillatelse i Norge. Jeg vil presisere at bosettingen av flyktninger fra Ukraina går betydelig raskere enn i tidligere bosettingsår. Flyktningene fra Ukraina som er bosatt til nå i år, har ventet under en måned fra vedtak om opphold til bosetting. Gjennomsnittlig ventetid for flyktninger fra vedtak om opphold til bosetting var 6,3 måneder i 2021.
Hittil i år (per. 14. juni) er om lag 16 300 flyktninger bosatt eller på vei til å bli bosatt i en kommune. Av disse er om lag 12 500 fra Ukraina. Jeg vil berømme det store arbeidet som er blitt gjort på svært kort tid. Det er mange, både i statsapparatet og i kommunene, som gjør en formidabel innsats for at bosettingen går så raskt som den gjør.
Innvilget oppholdstillatelse i Norge er en forutsetning for bosetting med offentlig hjelp. Det er også viktig for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og kommunene å ha informasjon om flyktningene for å avtale bosettingen. Derfor gjennomføres det en forenklet kartlegging i mottaksfasen som blant annet avklarer nettverk i Norge og om flyktningen har særskilte tilpasningsbehov. Sist, men ikke minst, må kommunene ha på plass bo- og tjenestetilbud for den enkelte flyktning.
Tiden som går fra IMDi har inngått avtale om bosetting av enkeltpersoner med en kommune, til faktisk bosetting, er kommunens tidsbruk. Denne tiden bruker kommunene på å fremskaffe en egnet bolig og gjøre klart annet tjenestetilbud, som introduksjonsprogram, barnehage, skole, helsetjenester osv. Stortinget har nylig besluttet midlertidige lovendringer som gjelder flere sektorer og som skal gjøre det enklere for kommuner og fylkeskommuner å ta imot mange flyktninger fra Ukraina på kort tid.
Jeg har gjennom hele våren og forsommeren hatt hyppig dialog med KS, kommuner, fylkeskommuner og statsforvaltere om bosettingssituasjonen. Vi har hatt gjensidig informasjonsutveksling og drøfting av utfordringer og tiltak i situasjonen med høye ankomster av flyktninger fra Ukraina.
Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting av flyktninger bidrar, under ledelse av IMDis direktør, til samordnet bosetting av flyktninger. Utvalget har deltakere både fra statlig og kommunalt nivå. Utvalget har hatt ekstraordinære møter som følge av situasjonen.
Mange flyktninger har fått tildelt en konkret kommune og venter nå på å komme i gang med livene sine der. Jeg har oppfordret kommunene til å gjøre sitt beste for å redusere tiden det tar fra avtale om bosetting er inngått til den faktisk finner sted. Jeg håper at flest mulig kan få oppleve norsk sommer i lokalsamfunnet der de skal bo. Mange arbeider hardt for at dette skal skje og jeg mener det er grunn til å gi kommunene honnør for det gode arbeidet som er gjort. Jeg følger situasjonen tett og vil opprettholde den nære dialogen med kommunesektoren.