De siste ukene, og kanskje de siste dagene, har vi alle sittet med en intens spenning, ikke nødvendigvis bare fordi vi har et OL, gode resultater og mye å glede seg over, men først og fremst fordi vi …

De siste ukene, og kanskje de siste dagene, har vi alle sittet med en intens spenning, ikke nødvendigvis bare fordi vi har et OL, gode resultater og mye å glede seg over, men først og fremst fordi vi har en voldsom, vanskelig situasjon i våre egne nærområder, det som så ut til – og kanskje fortsatt ser ut til – å kunne resultere i krig i våre nærområder på grunn av en økt russisk aggresjon mot Ukraina.

I disse morgentimene ser det ut til at russerne iallfall mener at de trekker seg tilbake, og at de har avsluttet øvelsene så langt. Likevel medfører det presset som Ukraina har vært utsatt for de siste ukene – kanskje i og for seg de siste årene, men særlig de siste ukene – et tydelig og klart signal fra Russland om at de ikke aksepterer det helt grunnleggende prinsippet som vi har lagt til grunn, og som moderne samfunn legger til grunn, nemlig at hvert enkelt lands befolkning har rett til å gjøre sine egne valg fremover.

I går kom regjeringen med en styrking av vår deltakelse i Litauen militært, for å styrke våre partnere der. Men mitt spørsmål til statsministeren er først og fremst: Hva er regjeringens vurdering av situasjonen slik den ser ut nå? Ser vi en reell tilbaketrekning av de russiske styrkene fra grensen, eller er det fortsatt slik at vi må være forberedt på at det kan komme en konflikt i våre nærområder?