Sett i lys av at brann- og redningstjenesten er svært viktig for beredskapen lokalt og i mange distriktskommuner, hva er bakgrunnen for at justisministeren har valgt å utelate en viktig aktør som brann- og redningstjenesten fra å delta i den nye totalberedskapskommisjonen?

Sett i lys av at brann- og redningstjenesten er svært viktig for beredskapen lokalt og i mange distriktskommuner, hva er bakgrunnen for at justisministeren har valgt å utelate en viktig aktør som brann- og redningstjenesten fra å delta i den nye totalberedskapskommisjonen?

I januar i år presenterte regjeringen en totalberedskapskommisjon. Blant kommisjonsmedlemmene er brann- og redningstjenesten fraværende, på tross av at både politi- og ambulansetjenesten er representert.
Brann- og redningstjenesten er Norges viktigste beredskapsaktør, og er stadig oftere første nødetat på stedet. I et samfunn hvor beredskapstjenester blir mer sentralisert, ser vi at brannvesenet stadig oftere rykker ut til helse- og politioppdrag. Dette øker kompleksiteten ettersom etaten primært består av deltidspersonell som normalt ikke oppholder seg på brannstasjonen og har andre yrker.
I norske kommuner representerer ofte brann- og redningsvesenet den største og viktigste beredskapsressursen. Selv i større kommuner med mange kritiske funksjoner er det ofte ingen person eller avdeling som er dedikert til sikkerhets- eller beredskapsarbeid. Det er brann- og redningstjenesten som best kjenner det lokale situasjonsbildet, og hvilke utfordringer som eksisterer for beredskapen. Derfor er det essensielt at brann- og redningstjenesten inkluderes i mandatet til totalberedskapskommisjonen. MDG håper derfor at justisministeren vil snu i tide og utvide mandatet til utvalget slik at det lokale perspektivet får en sterkere stemme i kommisjonen.

Det overordnede målet med offentlige utvalg er å gi regjeringen et bredt faglig uavhengig grunnlag for å utvikle og gjennomføre politikk. Når regjeringen oppnevner utvalgsmedlemmer, må flere hensyn avveies. Dette omfatter fagkompetanse, personlig egnethet, relevant erfaring og faglig uavhengighet. Videre må det tas hensyn til geografisk representasjon og fordeling mellom kjønn. Kommisjonens medlemmer er derfor satt sammen med en bred kompetanse innenfor samfunnssikkerhetsfeltet. Selv om ikke alle deler av samfunnssikkerhetsfeltet kan ha egne representanter i utvalget, står utvalget fritt til å hente inn utredninger, analyser eller annet kunnskapsgrunnlag fra fagmiljøer i Norge.
Jeg viser til at flere av kommisjonens medlemmer har god faglig kjennskap til blant annet brann- og redningstjenesten fra tidligere stillinger i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Det er også to ordførere fra kommuner med ulik størrelse som er medlemmer av kommisjonen. 
De operative ressursene innenfor blant annet brann er trukket frem som spydspissen i arbeidet med samfunnssikkerhet i mandatet. Jeg vil videre påpeke at i innledningen til mandatet er både kommunene og statsforvalterne trukket frem som viktige aktører innenfor samfunnssikkerhetsfeltet, og kommisjonen skal vurdere hvordan vi kan sikre best mulig samlet utnyttelse av beredskapsressursene.
Jeg mener på denne bakgrunn at både brann- og redningstjenesten og det lokale perspektivet er hensyntatt i mandatet.
Det er opp til kommisjonen, med utgangspunkt i mandatet, å gjøre den endelige vurderingen av hvordan brann- og redningstjenesten skal vektlegges i kommisjonens vurderinger. Det er derfor på nåværende tidspunkt ikke aktuelt å utvide kommisjonen, eller mandatet.