Hvilket ansvar har regjeringa for å synliggjøre, støtte og utvikle folkedansen og den folkelige dansemusikken, og hvordan vil statsråden følge opp dette?

Hvilket ansvar har regjeringa for å synliggjøre, støtte og utvikle folkedansen og den folkelige dansemusikken, og hvordan vil statsråden følge opp dette?

Norsk tradisjonell sosial samværsdans har de siste 30 åra gått kraftig tilbake som folkelig aktivitet. Den levende folkedansen må inn i skoleverket og tilbake på dansegulvet før den blir glemt.
Det finnes ingen offisiell, nasjonal målsetting for folkedans og folkemusikk. Feltet er ikke omtalt i kulturbudsjettene, verken med politiske mål, status eller samla bevilgning.

Staten har et særskilt ansvar for å ivareta de tradisjonsbærende kulturuttrykkene, fordi dette er en del av vår felles kulturarv. Herunder ligger et ansvar for å synliggjøre, støtte og utvikle både folkedans og såkalt folkelig dansemusikk.
Norge har et ansvar for å oppfylle UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven. Vi anerkjenner og bidrar til ivaretakelse av denne delen av kulturarven blant annet gjennom tildeling av statlige tilskudd til interesseorganisasjoner og prosjekter som styrker og løfter fram folkemusikk og folkedans. Dette gjelder for eksempel tilskudd til Norsk senter for folkemusikk og folkedans, Ole Bull Akademiet, Riksscenen, Folkemusikk Nord, Midtnorsk senter for folkemusikk og folkedans og FolkOrg.
Dessuten bidrar staten økonomisk til museer, sjangeroverskridende kompetansesentre, arkivsektoren, Den kulturelle skolesekken, Kulturskolen og tiltak i det frie feltet som på ulike måter ivaretar folkedans og folkelig dansemusikk. Staten har et ansvar for å fremme og verne disse kulturuttrykkene, fordi de ellers kan stå i fare for ikke å bli videreført. Tilskuddene til folkemusikk- og folkedansaktører bidrar ikke bare til å bevare tradisjonene, men også til å videreutvikle og fornye kulturuttrykkene. På den måten sikrer vi at våre felles kulturelle røtter forblir levende og relevante. Folkemusikk- og folkedans har dessuten også en svært viktig identitetsbyggende verdi, og er essensiell i å bygge sterke fellesskap og møteplasser på tvers av generasjoner.
Folkedans, folkemusikk og andre folkelige kulturuttrykk er likevel tradisjonelt sett områder hvor staten har hatt en lite fremtredende rolle. Det er folkelige uttrykk som ut fra sine begreper skal spire og gro nedenfra uten stor grad av statlig målstyring. Dette mener jeg er riktig og viktig. Statens oppgave er å sørge for gode vilkår for at folkekulturen kan få utvikle seg på egne premisser.
I denne sammenhengen er det likevel verdt å bemerke at koronapandemien har rammet også folkedansmiljøer hardt. Vi går snart inn i tredje pandemiår, hvor det har vært tidvis strenge restriksjoner og avstandskrav. Pandemien har for eksempel begrenset muligheten til å ha sosiale møteplasser hvor man kan danse folkedans. I dialog med aktører i feltet er jeg gjort kjent med at det er fare for at en del av kulturarven dermed går tapt. Dette er det grunn til å ta på alvor. Regjeringen vil vurdere hvordan vi best kan ivareta og bidratt til å utvikle folkemusikken- og folkedansen i Norge, for å sikre vilkårene til en rik og levende folkekultur også i tiden framover.