Utdanning har vært en av de viktigste prioriteringene i utviklingspolitikken til den forrige regjeringen. Det har det vært med god grunn, for vi vet at utdanning bidrar til mer varig vekst i …

Utdanning har vært en av de viktigste prioriteringene i utviklingspolitikken til den forrige regjeringen. Det har det vært med god grunn, for vi vet at utdanning bidrar til mer varig vekst i utviklingsland. Det bidrar til likestilling. Det bidrar til frigjøring. Færre gifter seg tidlig – færre barn og bedre helse. Ja, det bidrar til veldig mye, ikke minst for kvinner.

Derfor fremmet også den forrige regjeringen for Stortinget en opptrapping til Det globale partnerskapet for utdanning i vår, og et enstemmig storting sluttet seg til at vi skulle bidra med en fordobling av pengene til Det globale partnerskapet for utdanning – penger som går til klasserom, som går til undervisningsmateriell, og som ikke minst går til å utdanne flere lærere. Grunnen til at vi fremmet et forslag for Stortinget, er at det skal stå seg over regjeringsskifter, at det gis en fullmakt fra Stortinget til å inngå en forpliktelse overfor en FN-organisasjon eller andre organisasjoner, for Norge har alltid hatt en tradisjon for å levere på sine forpliktelser. Det er annerledes enn om man bare lover det dobbelte i bistand til f.eks. klimaforebygging eller utdanning generelt. Dette er en forpliktelse som Norge alltid tradisjonelt har stått ved når man har lovet det. Derfor er det en forskjell på dette.

Vi har alltid overholdt donorløftene våre, og derfor er mitt spørsmål til utviklingsministeren: Hvorfor setter man på spill Norges rykte som en troverdig samarbeidspartner ved å trekke seg fra det løftet nå, bare gjennom et kutt i budsjettet og en annonsering i statsbudsjettet om at man ikke vil bidra til den økningen som Norge har lovet internasjonalt?