Hvor mye kan Norge teknisk sett øke vår gassproduksjon til Europa dersom det er ønskelig fra våre kunder, og er det noe i dag (reguleringer, konsesjonskrav, etc.) som hindrer norske gassprodusenter fra å øke sin eksport?

Hvor mye kan Norge teknisk sett øke vår gassproduksjon til Europa dersom det er ønskelig fra våre kunder, og er det noe i dag (reguleringer, konsesjonskrav, etc.) som hindrer norske gassprodusenter fra å øke sin eksport?

Gassprisene er nå svært høye, noe som delvis skyldes mangel på et stort nok tilbud av naturgass i Europa. Nylig kunne Equinor m/partnere melde om tillatelse til økt gasseksport fra feltene Oseberg og Troll for å forsyne det europeiske markedet.

På norsk kontinentalsokkel er det rettighetshaverne som er ansvarlig for leting, utbygging og drift, herunder at all aktivitet skjer innfor de rammer myndighetene har satt. Det er således de enkelte rettighetshaverne som markedsfører og selger den gass de produserer fra sine felt.
Det er nå høy etterspørsel etter gass, noe som også reflekteres i relativt sett høye gasspriser globalt. Rettighetshaverne i norske felt har derfor sterk egeninteresse av å produsere for fullt. Det viser seg også ved at det nå er svært høy utnyttelse av eksportkapasiteten i det norske gasstransportsystemet. Dette systemet har også høy regularitet noe som er viktig for forsyningssikkerheten til kundene.
Det kan være tekniske forhold på felt og i infrastrukturen som påvirker muligheten for å levere gass. Eksempelvis er produksjonen og eksporten fra Snøhvitfeltet midlertidig stengt som følge av brannen på landanlegget på Melkøya.
Mange av feltene på norsk sokkel inneholder både væske og gass. I henhold til petroleumsloven skal utvinning av petroleum skje i samsvar med forsvarlige tekniske og sunne økonomiske prinsipper og slik at øding av petroleum eller reservoarenergi unngås. Enkelte felt har begrensninger knyttet til sitt gassuttak fordi dette uttaket har påvirkning på total utvinningsgrad og verdiskaping.
Produksjon av petroleum fra norsk kontinentalsokkel krever en produksjonstillatelse. I disse tillatelsene vil ev. feltspesifikke begrensninger i gassuttaket bli reflektert. Rettighetshaverne søker myndighetene årlig om slik tillatelse og ressursmyndighetene vurderer søknaden. Om søknaden understøtter god ressursforvaltning blir den innvilget. Dersom forutsetningene for tillatelsen endrer seg i løpet av året, kan rettighetshaverne søke om en endret produksjonstillatelse. Departementet behandler slike søknader fortløpende, og har nylig, etter slike søknader, gitt tillatelse til økt produksjon av gass fra flere felt.
Jeg er opptatt av å legge til rette for at rettighetshaverne kan utnytte den sterke etterspørselen etter gass til å skape merverdier, så lenge aktiviteten skjer i henhold til rammeverket og at hensynet til god ressursforvaltning blir ivaretatt. Det mener jeg skjer i dag, og det er etter mitt syn ikke tiltak fra myndighetssiden som på kort sikt kan øke samlet eksport av gass fra rettighetshaverne på norsk sokkel.