Regjeringen har i forslag til statsbudsjett 2027 foreslått å gradvis avvikle rettferdsvederlagsordningen. Regeringens forslag legger opp til å svekke ordningen betydelig allerede i 2027. Det …

Regjeringen har i forslag til statsbudsjett 2027 foreslått å gradvis avvikle rettferdsvederlagsordningen. Regeringens forslag legger opp til å svekke ordningen betydelig allerede i 2027. Det foreligger ca 1400 pågående saker på nåværende tidspunkt. Rettferdsvederlagsordningen er stortingets egne ordning, og har eksistert like lenge som Stortinget.
Har statsråden på forhånd hatt dialog, gjennomført en utredning eller tatt opp avviklingsforslaget med Stortinget eller utvalget som håndterer ordningen før avviklingen ble besluttet?

Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egne ordning, og har eksistert like lenge som Stortinget, altså fra 1814. Stortingsrepresentantene utgjør flertallet ved behandlingen av den enkelte sak. Ordningen er ikke lovfestet, men har vært en ordning Stortinget selv har ønsket der enkeltpersoner som har blitt rammet av skade, dårlig behandling eller ulempe kan søke en erstatning i penger fra staten.
Ofte har ordningen blitt kalt "erstatning for tapt barndom", der det offentlige har sviket eller unnlatt å gripe inn der det offentlige har hatt et ansvar. Om lag 90 % av søknadene til ordningen gjelder svikt i barnevernet og skolen. Når det gis vederlag innebærer det en anerkjennelse og innrømmelse av at det offentlige har sviktet. I en god del saker avdekker man svært kritikkverdige forhold. Vederlagene er symbolske og kun «et plaster på såret» til de som har blitt utsatt for urett. Oftest er det de aller mest ressurssvake i samfunnet som har blitt sviktet. Ikke sjeldent ser vi at svikten, særlig i barnevernet, er årsak til søkerens vanskelige situasjon i dag. Ordningen er en innrømmelse og erkjennelse fra staten, og er derfor viktig for mange.
Regjeringen ønsker å avvikle ordningen allerede i 2027 og har foreslått å halvere bevilgningen. Det er svært mange søkere som venter på å få sine søknader behandlet. Sivilrettsforvaltningen har opplyst at restansene pr. 31. august 2026 er på hele1 446 saker. Som kjent er saksbehandlingstiden svært lang. Dersom regjeringens forslag blir vedtatt, vil de aller fleste søknadene ikke bli behandlet. Søkerne har hatt forventning om og søkt i tillit til at deres søknader vil bli behandlet, jf. anmodningsvedtaket. Ofte har de, gjerne med bistand særlig fra Stiftelsen rettferd og Gatejuristen og andre rettshjelpstiltak, nedlagt mye arbeid i søknadene som for eksempel innhenting av dokumentasjon. Dersom søknadene legges bort ubehandlet, vil søkerne med god grunn oppfatte dette som samfunnet på nytt har sviktet dem. Regjeringen burde i det minste ha tatt opp forslaget med Stortinget på forhånd. Det er kritikkverdig at forslaget om avvikling er fremsatt uten utredning eller evaluering. Ordningen er absolutt ikke utdatert. Men fortsatt ytterst nødvendig.

Arbeidet med statsbudsjettet er unntatt offentlighet inntil det legges frem. Forslaget er derfor ikke diskutert med Stortinget, utvalget eller sekretariatet på forhånd. Regjeringen har ansvar for å legge frem forslag til et ansvarlig budsjett. Det krever prioriteringer. Regjeringen har vurdert ordningens hensiktsmessighet og konsekvensene av forslaget om avvikling.
Rettferdsvederlagsordningen kommer i tillegg til det eksisterende velferdssystemet og ordinære erstatningsordninger. Ordningen oppstod i en tid med begrensede muligheter for å få dekket aktuelle krav på annen måte. I dag er det et velutbygget velferdssystem i Norge og det er utviklet flere offentlige erstatningsordninger. Regjeringen mener derfor at rettferdsvederlagsordningen har utspilt sin rolle.
Av hensyn til likebehandling og forutsigbarhet bør erstatningskrav på bakgrunn av skade eller økonomisk tap forvoldt av myndighetene heller behandles innenfor alminnelige erstatningsordninger. Videre er hensynet til at ansvaret bør plasseres hos den ansvarlige, for å reparere forholdet og forebygge gjentakelse, viktig.
I tillegg til pasientskadeerstatning, yrkesskadeerstatning og voldserstatning, kan det fremmes krav om erstatning og oppreisning etter alminnelig erstatningsrett. I 2024 fastslo også Høyesterett at en kan ha krav på erstatning og oppreisning fra staten dersom norske myndigheter har krenket en persons rettigheter etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Ut over dette mener regjeringen at dagens velferdssystem er det viktigste sikkerhetsnettet vi har, og at det er dette nettet som skal fange opp de som faller utenfor de alminnelige ordningene. For øvrig er Norge det eneste nordiske landet som har en slik rettferdsvederlagsordning.
Når det gjelder den praktiske gjennomføringen av avviklingen viser jeg til omtalen av forslaget i Prop. 1 S. Som representanten peker på er saksbehandlingstiden under ordningen lang, og per 1. september 2026 var det 1446 saker til behandling. Dersom resultatet av budsjettforhandlingene innebærer at ordningen legges ned er det naturlig at allerede mottatte søknader behandles ferdig før ordningen avvikles.