Hvordan vil statsråden sikre at personer under tvungent psykisk helsevern med behov for omfattende oppfølging eller særskilte sikkerhetstiltak ikke bosettes i ordinære boligområder uten at det først er gjort grundige vurderinger av egnethet, risiko og konsekvensene for naboer og lokalmiljø?

Hvordan vil statsråden sikre at personer under tvungent psykisk helsevern med behov for omfattende oppfølging eller særskilte sikkerhetstiltak ikke bosettes i ordinære boligområder uten at det først er gjort grundige vurderinger av egnethet, risiko og konsekvensene for naboer og lokalmiljø?

VG har gjennom en rekke artikler satt søkelys på bosituasjonen for personer med alvorlige rusproblemer og psykiske helseutfordringer og på mangelen på egnede boliger og tilrettelagte tilbud for denne gruppen. Tall som VG innhentet våren 2026, viste at 100 pasienter hadde overliggerdøgn i psykisk helsevern og rusbehandling. Pasientene i psykisk helsevern hadde i gjennomsnitt 20 overliggerdøgn. Boligmangelen rammer særlig pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern. Disse pasientene kan ikke selv velge å skrive seg ut av sykehuset, men skal få mulighet til å leve utenfor institusjon dersom kommunen og sykehuset klarer å etablere et forsvarlig tilbud der det ikke lenger er behov for tvangsinngrep. Dette kalles tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) og kan først iverksettes når pasienten har fått en fast bolig og et forsvarlig helsetilbud fra kommunen. I desember 2025 viste VG også til at stadig flere personer blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Samtidig har antallet psykiatriske sengeplasser stupt. Flere statsadvokater varsler om at saker knyttet til psykisk sykdom beslaglegger stadig mer kapasitet hos politiet og påtalemyndigheten.

Jeg er opptatt av at personer med alvorlige psykiske lidelser skal få et forsvarlig og individuelt tilpasset tilbud, samtidig som hensynet til trygghet for pasienten selv, naboer og lokalmiljø ivaretas.

Etter psykisk helsevernloven kan tvungent psykisk helsevern gjennomføres både med og uten døgnopphold. Før tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan etableres, må det foreligge et forsvarlig behandlings- og oppfølgingstilbud. Dette forutsetter blant annet at pasienten har et egnet botilbud, og at nødvendig oppfølging fra kommunen og spesialisthelsetjenesten er på plass.

Kommunene har etter helse- og omsorgstjenesteloven ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Etter boligsosialloven skal kommunen gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Plikten til å gi individuelt tilpasset bistand omfatter også bistand til å skaffe boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker. Samtidig gjelder det et lovfestet krav om at tjenestene skal være forsvarlige. Hvilke bolig- og tjenesteløsninger som er forsvarlige, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Utskriving av pasienter med omfattende og sammensatte behov forutsetter tett samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Lovverket pålegger tjenestene å samarbeide om pasienter med behov for koordinerte tjenester.

For personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern, gjelder det et særskilt samfunnsvernhensyn. Etter psykisk helsevernloven § 5-3 skal den faglig ansvarlige ved avgjørelser om hvordan vernet gjennomføres, legge vekt både på behandlingshensyn og behovet for å beskytte samfunnet mot nye alvorlige lovbrudd. For personer dømt for alvorlige lovbrudd skal det legges særlig vekt på hensynet til samfunnsbeskyttelse. Ved vurderingen av om vernet kan gjennomføres uten døgnopphold, må det derfor gjøres konkrete vurderinger av risiko, oppfølgingsbehov og behov for eventuelle sikkerhetstiltak.

Fra 1. juni i år har vi styrket samfunnsvernet gjennom nye regler i psykisk helsevernloven. De nye reglene innebærer at den som er faglig ansvarlig for tvangsvedtak i større grad skal vurdere risiko for vold når en pasient har opptrådt truende eller voldelig, eller har en historikk med slik atferd. Det skal også vurderes om det er behov for en egen voldsrisikovurdering, en plan for å håndtere risikoen og om det bør innhentes opplysninger fra pårørende, kommunen eller andre relevante instanser. I tillegg har vi lovfestet at spesialisthelsetjenesten skal rådføre seg med den kommunale helse- og omsorgstjenesten før det vurderes om en pasient kan overføres til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD). Vi har også hatt på høring forslag om lovendringer for å styrke utveksling av opplysninger mellom helsetjenesten og politiet og PST om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko. Departementene arbeider med å følge opp denne høringen.

For å legge til rette for gode og forsvarlige tilbud både i og utenfor institusjon arbeider regjeringen også med å styrke kapasiteten og oppfølgingstilbudene til personer med alvorlige psykiske lidelser og sammensatte behov. Den langvarige nedgangen i antall døgnplasser i psykisk helsevern er snudd. Behandlingskapasiteten innen sikkerhetspsykiatrien er styrket, ambulante sikkerhetsteam er etablert i store deler av landet, og FACT-tilbudet bygges videre ut. Tiltakene skal bidra til bedre oppfølging av personer med alvorlige psykiske lidelser og legge til rette for forsvarlige overganger mellom institusjon og kommune.

Det finnes ikke et generelt rettslig grunnlag for å utelukke personer under tvungent psykisk helsevern fra ordinære boligområder. Samtidig skal ingen skrives ut til bolig- og tjenestetilbud som ikke er faglig forsvarlig. Vurderingene skal være individuelle og bygge på en samlet vurdering av pasientens behov, risiko og hvilke tiltak som er nødvendige for å ivareta både pasienten selv og omgivelsene. For personer med omfattende oppfølgingsbehov eller behov for særskilte sikkerhetstiltak må bolig, tjenester og eventuelle sikkerhetstiltak vurderes i sammenheng.

Jeg vil derfor understreke at personer under tvungent psykisk helsevern ikke skal overføres til oppfølging utenfor institusjon uten at det er gjort grundige faglige vurderinger av egnethet, risiko, oppfølgingsbehov og eventuelle sikkerhetstiltak. Dersom det ikke er mulig å etablere et forsvarlig botilbud og nødvendige tjenester, skal pasienten heller ikke skrives ut til den aktuelle løsningen. Målet er at den enkelte skal få et forsvarlig og tilpasset tilbud, samtidig som hensynet til samfunnsvern, naboer og lokalmiljø ivaretas.



Med hilsen