Hva vil statsråden gjøre for å hindre at refusjonsordningen for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester vrir konkurransen mellom leverandørene, slik at ikke kommunene velger tilbudet som gir mest statlig refusjon fremfor det som gir brukerne best tjenester for pengene?

Hva vil statsråden gjøre for å hindre at refusjonsordningen for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester vrir konkurransen mellom leverandørene, slik at ikke kommunene velger tilbudet som gir mest statlig refusjon fremfor det som gir brukerne best tjenester for pengene?

Refusjonsordningen skal legge til rette for et godt tilbud til personer med omfattende behov for helse- og omsorgstjenester. Kommunene kan få refundert deler av de direkte lønnsutgiftene, også når tjenestene kjøpes fra private leverandører.

For mennesker med store hjelpebehov betyr det mye hvem som skal gi dem omsorg i hverdagen. De må kunne stole på at kommunen velger et godt tilbud, med trygge ansatte og riktig kompetanse.

Likevel gir leverandørene tilbakemelding om at muligheten for statlig refusjon får avgjørende betydning når kommuner velger leverandør. I enkelte anbud kreves det at minst 90 prosent av kontraktsverdien skal gå til bemanning. Bolig, ledelse, opplæring, beredskap og øvrig drift skal dekkes av resten.

Bakgrunnen er at kommunen kan få refundert deler av de direkte lønnsutgiftene. Dermed kan en leverandør bli valgt bort selv om den tilbyr lavere samlet pris og like god eller bedre kvalitet, fordi tilbudet gir kommunen mindre refusjon fra staten.

Det er forståelig at kommunene ønsker å redusere egne utgifter. Men når refusjonen blir avgjørende, risikerer vi at konkurransen handler mer om hvilke kostnader staten dekker enn om hvem som gir brukeren det beste tilbudet.

Statsråden bør derfor undersøke hvordan ordningen påvirker kommunenes valg av leverandør, og sørge for at jakten på refusjon ikke går foran hensynet til brukerne.

Formålet med toppfinansieringsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester er å legge til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til personer som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester. Ordningen skal sikre finansiering av tjenester som ikke fanges opp gjennom de generelle utgiftsutjevnende kriteriene i inntektssystemet for kommunene, og gjennom det redusere den økonomiske risikoen for kommunene.
Ordningen refunderer kun deler av lønnsutgiftene for den tiden de ansatte er sammen med mottakeren. Øvrige utgifter som har mer preg av generelle driftsutgifter eller faste kostnader, slik som for eksempel bolig, ledelse og beredskap, er forutsatt finansiert gjennom det ordinære rammetilskuddet.
Hvis kommunene kjøper tjenestene fra andre, vil det av hensyn til likebehandling og de allerede ovennevnte grunnene fortsatt være de direkte lønnsutgiftene som skal inngå i refusjonsgrunnlaget. Tilskuddsordningen gjør ikke forskjell på om tjenesten utføres av kommunen selv eller av andre. Refusjonen som kommunen får gjennom toppfinansieringsordningen, vil påvirke kommunens nettoutgifter. Prisen som kommunen til syvende og sist må betale, vil naturligvis være ett av flere momenter som vil kunne inngå i kommunens vurderinger. Toppfinansieringsordningen skal likevel ikke være grunn i seg selv til å stille krav om en bestemt sammensetning av tilbudet, da det også kan tenkes at tilbud med for eksempel en lavere andel utgifter til bemanning kan innebære en lavere kostnad for kommunen. Det vil imidlertid være kommunen selv som må avgjøre og ta ansvar for hvilke krav de stiller når en tjeneste settes ut på anbud. Hensynet til den enkeltes behov er uansett det viktigste, og kommunen må og skal i alle tilfeller sørge for at mottakerne får de tjenestene som de har rett på etter helselovgivningen. Toppfinansieringsordningen endrer verken på dét eller på rettighetene til den enkelte.
Alle øremerkede tilskudd og refusjonsordninger vil likevel inneholde økonomiske insentiver i større eller mindre grad. I en utredning fra 2019 så Telemarksforsking på finansieringsordningens betydning for tjenestene (TF-rapport nr. 539). Deres vurdering var at de så svært få tegn til at toppfinansieringsordningen påvirket omfang, innretning eller organisering av tjenestene i en retning som gikk på tvers av regelverk, helsefaglige vurderinger eller effektivitet.
Som ledd i oppfølgingen av Riksrevisjonens etterlevelsesrevisjon av tilskuddsordningen, ga Kommunal- og distriktsdepartementet Helsedirektoratet i oppgave å utrede og komme med faglige anbefalinger til konkrete problemstillinger rundt direkte brukertid og vedtakstimer. Agenda Kaupang, som fikk oppdraget, pekte blant annet på Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) som det sentrale systemet som bør tas i bruk til formålet framover. Helsedirektoratet har vurdert at et utviklingsarbeid i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet vil kunne ta om lag fire år. Helse- og omsorgsdepartementet vil som ansvarlig for helse- og omsorgstjenestene i kommunene og styringen av Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet vurdere utvikling av KPR i samråd med de to forvaltningsorganene. For å bidra til en mer sammenhengende helse- og omsorgstjeneste gjennom en sammenhengende virkemiddelpakke, vil også budsjettansvaret for særlig ressurskrevende tjenester flyttes fra Kommunal- og distriktsdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet i regjeringens budsjettforslag for 2028. Regjeringen varslet i kommuneproposisjonen 2027 at det i den forbindelse vil bli vurdert å gjøre endringer i ordningen.