Er det lovlig at leverandører av internett, mobil og TV krever gjenåpningsgebyrer etter betalingsmislighold, også når gjenåpningen ikke innebærer noen direkte kostnader, og vil statsråden undersøke …

Er det lovlig at leverandører av internett, mobil og TV krever gjenåpningsgebyrer etter betalingsmislighold, også når gjenåpningen ikke innebærer noen direkte kostnader, og vil statsråden undersøke praksisen og vurdere tiltak overfor selskapene for å hindre urimelige gebyrer eller omgåelse av reglene om purre- og inkassokostnader?

En rekke leverandører av internett, mobil og TV krever særskilte gebyrer for å gjenåpne abonnementer som har vært sperret på grunn av manglende betaling. RiksTV oppgir eksempelvis et gjenåpningsgebyr på 100 kroner, mens Lyse krever 500 kroner for bredbånd og TV. Gebyrene kan komme i tillegg til forsinkelsesrenter, purregebyrer og eventuelle inkassokostnader.

Fjordkraft Mobil opplyser på sine nettsider at abonnementet gjenåpnes automatisk når selskapet har mottatt betaling av de forfalte fakturaene. Likevel belastes kunden et gjenåpningsgebyr på 199 kroner. Dette reiser spørsmål om hvilke kostnader gebyret skal dekke, og om beløpet står i et rimelig forhold til arbeidet som faktisk utføres.

Jeg vet ikke hvor mange tilfeller av gjenåpning som forekommer årlig, men jeg vil anta at bransjen drar inn et tosifret millionbeløp på denne måten årlig.

Forsinkelsesrenteloven § 4 begrenser hvilke gebyrer og standardiserte tapstillegg som kan kreves av forbrukere ved forsinket betaling. Det bør avklares hvor grensen går mellom et selvstendig gebyr for gjenåpning og et tillegg som i realiteten gjelder betalingsforsinkelsen eller innkrevingen av kravet.

For kunder som allerede har betalingsproblemer, kan slike gebyrer gjøre det vanskeligere å komme à jour. Tilgang til mobil og internett er dessuten viktig for å håndtere arbeid, banktjenester, kontakt med offentlige myndigheter, barnas aktiviteter osv.

Det er derfor behov for å undersøke hvor utbredt automatisk gjenåpning er, hvilke kostnader selskapene faktisk har, og om gebyrpraksisen er forenlig med gjeldende forbrukervernregler. Dersom regelverket ikke gir tilstrekkelig beskyttelse, bør statsråden vurdere om det er behov for tydeligere regler, herunder om gebyrene bør begrenses til dokumenterbare, nødvendige kostnader.

Det følger av lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 4-11 at tiltak rettet mot en sluttbruker ved manglende betaling for elektroniske kommunikasjonstjenester skal være forholdsmessige og ikke-diskriminerende. Sperring på grunn av manglende betaling av regninger skal bare skje dersom sluttbrukeren er varslet og har fått tid til å innrette seg slik at utestående beløp på regningen kan betales. For å sikre at sluttbrukeren er kjent med vilkårene på forhånd, stiller loven krav om både offentliggjøring av avtalevilkår og at forbrukere og mindre foretak skal få de opplysninger som er nødvendige for å ta et kvalifisert valg av tjeneste. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) fører tilsyn med ekomlovens bestemmelser.
Det er ikke noe selvstendig forbud mot at leverandører av internett, mobil og TV tar gebyr for å gjenåpne et sperret abonnement, også når gjenåpningen ikke innebærer noen direkte kostnader. Dette er også lagt til grunn av Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon (BKN), som behandler tvister mellom tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester og sluttbrukere (forbrukere og mikroforetak). Ekomloven regulerer ikke gebyrets størrelse og for øvrig ikke sluttbrukerpriser generelt. I sin praksis har BKN tatt utgangspunkt i hva som har vært avtalt mellom partene. En slik avtale kan sensureres dersom den er urimelig etter avtaleloven § 36. Videre vil Forbrukertilsynet kunne gripe inn mot avtalevilkår om sperring i medhold av markedsføringsloven. Inkassoloven stiller også opp visse skranker etter kravet om god inkassoskikk.
Tilgang til mobil- og internettjenester har blitt stadig viktigere for den enkelte, og jeg forstår at et gjenåpningsgebyr kan bli en ekstra byrde for kunder som allerede har betalings-problemer. Samtidig er gebyrene som praktiseres forholdsvis beskjedne, og min vurdering er at denne praksisen per i dag ikke utgjør et stort problem som tilsier endret regulering. De fleste sluttbrukere kan velge mellom flere tilbydere av TV- og internettjenester, og størrelsen på slike gebyrer kan være et moment som kan vurderes i forbindelse med valg av leverandør, på samme måte som andre priser. Jeg vil likevel følge med på utviklingen og de anbefalinger vi mottar fra Nkom og andre relevante aktører, og fortløpende vurdere om det er behov for nye tiltak.