Hvorfor mener statsråden at det fremdeles i dag er riktig at prester og andre religiøse ledere skal kunne fengsles for brudd på taushetsplikten, og hvorfor skal kateketer, diakoner og …

Hvorfor mener statsråden at det fremdeles i dag er riktig at prester og andre religiøse ledere skal kunne fengsles for brudd på taushetsplikten, og hvorfor skal kateketer, diakoner og menighetspedagoger ikke være underlagt den samme straffesanksjonerte taushetsplikten, selv om de mottar tilsvarende betroelser?

I høringsnotatet av 30. august 2024 foreslo Barne- og familiedepartementet som hovedalternativ å oppheve den lovbestemte taushetsplikten for prester og religiøse ledere. Departementet satte spørsmålstegn ved at staten fortsatt skal kunne straffe prester med fengsel for brudd på taushetsplikten og understreket at straff krever en særskilt begrunnelse.

Departementet henviste også til den svenske utredningen SOU 1997:41, hvor straffesanksjonert taushetsplikt for prester ble omtalt som «närmast som otidsenligt». Sverige avskaffet den statlige straffesanksjoneringen i år 2000 og overlot reguleringen til trossamfunnene selv. Barne- og familiedepartementet mente i 2024 at det var nærliggende å gjøre det samme i Norge.

I Prop. 102 L foreslår regjeringen likevel å videreføre straffesanksjoneringen, slik at grove brudd på taushetsplikten kan resultere i fengsel på inntil tre år. I punkt 5.5.3 redegjør departementet for den lovtekniske endringen, men gir ingen nærmere prinsipiell begrunnelse for at straff fremdeles er nødvendig. Jeg etterlyser en slik begrunnelse.

I proposisjonen erkjenner departementet at prester, diakoner, kateketer og menighetspedagoger kan ha overlappende oppgaver. På tross av dette skal bare prestene omfattes av den særskilte straffesanksjonerte taushetsplikten, dersom ikke andre opptrer som medhjelpere. Departementet mener altså at interne taushetsregler er tilstrekkelig for de øvrige yrkesgruppene, men ikke for prester.

Det går an å forestille seg situasjoner der en prest får kjennskap til en forbrytelse og ønsker å varsle politiet, men hindres av taushetsplikten. Dersom presten likevel varsler, kan vedkommende selv ende opp i fengsel. Jeg er usikker på om dette er forenelig med den alminnelige rettsoppfatningen.

Lovforslaget regjeringen har lagt frem bygger på at den lovregulerte taushetsplikten skal videreføres. Gjennom høring av saken i 2024 og 2025 fikk departementet klare tilbakemeldinger om at en lovregulert taushetsplikt fortsatt er ønsket og nødvendig for å ivareta taushetspliktens grunnleggende funksjon, nemlig å trygge konfidenten og sikre vern om privatlivet. Ønsket om dette kom fra bredden av tros- og livssynssektoren. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men reguleringen flyttes fra straffeloven til en ny bestemmelse i trossamfunnsloven og gjøres tydeligere gjennom enkelte justeringer av personkretsen som får taushetsplikt, og regelverket for øvrig. Vedtas forslaget, vil brudd på taushetsplikten kunne straffes i medhold av straffeloven § 209, som er lovens hovedbestemmelse om straff for brudd på lov- eller forskriftsbestemt taushetsplikt.
Når det gjelder kateketer, diakoner og menighetspedagoger, er det lagt til grunn at disse rollene normalt ikke har vært omfattet av taushetsplikten etter straffeloven, med mindre de har opptrådt som «hjelpere». Forslaget viderefører i hovedsak denne avgrensningen. I vurderingen av om de forannevnte rollene bør omfattes av den nye taushetspliktbestemmelsen, er det blant annet lagt vekt på at taushetsplikten bør være knyttet til en klart avgrenset personkrets med et overordnet ansvar for trosutøvelse og et særskilt ansvar for sjelesorg eller åndelig og eksistensiell omsorg. En utvidelse av personkretsen vil kunne føre til større uklarhet om hvem som er omfattet av taushetsplikten, og til en svekkelse av de hensynene taushetsplikten skal ivareta.
Hensynet til fortrolighet for andre grupper kan ivaretas gjennom interne taushetspliktregler i tros- og livssynssamfunnene. Jeg mener at dette for eksempel for Den norske kirke innebærer at diakoner, kateketer og menighetspedagoger fortsatt vil kunne være underlagt interne regler om taushetsplikt, selv om de ikke omfattes av den særskilte lovregulerte taushetsplikten i forslaget.
Representanten Wold spør om det er forenelig med den alminnelige rettsoppfatningen at en prest som melder fra til politiet om en forbrytelse personen har fått kjennskap til, kan bli straffet for brudd på taushetsplikten. Dette er en videreføring av gjeldende rett, slik har det vært lenge, og slik er det også for flere andre yrkesgrupper med lovbestemt taushetsplikt.
I en rekke situasjoner vil det imidlertid ikke være straffbart for presten å varsle politiet, for eksempel hvis det dreier seg om straffbare forhold omfattet av avvergingsplikten i straffeloven § 196. Denne avvergingsplikten gjelder som kjent uten hensyn til taushetsplikt. Det samme gjelder plikten til å avverge uriktig tiltale eller domfellelse etter straffeloven § 226. Taushetsplikt viker blant annet også for nødrett og nødverge i henhold til straffeloven §§ 17 og 18.
I tillegg vil jeg nevne de to nye unntakene fra taushetsplikten som er foreslått i proposisjonen som nå er til behandling i Stortinget. I situasjoner som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e, gis det i forslaget mulighet til å melde til barnevernet. Det foreslås også en mulighet til å dele opplysninger for å unngå fare for liv og helse, for eksempel med politiet. Unntakene gir ikke en meldeplikt, men en rett til å melde opplysninger videre.
Jeg mener at lovforslaget som er lagt fram for Stortinget til behandling i desember i år, balanserer hensynene som en bestemmelse om taushetsplikt må ta, på en god og forsvarlig måte.