Kan statsråden utdype hvorfor det vil være en uforholdsmessig inngripen i religionsfriheten å pålegge prester og andre religiøse ledere meldeplikt ved forhold som omfattes av barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a–e?

Kan statsråden utdype hvorfor det vil være en uforholdsmessig inngripen i religionsfriheten å pålegge prester og andre religiøse ledere meldeplikt ved forhold som omfattes av barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a–e?

I Prop. 102 L punkt skriver departementet at det av hensyn til tros- og livssynsfriheten og vernet av den som betror seg, «ikke var aktuelt» å innføre opplysningsplikt til barnevernet. Melderett fremfor meldeplikt begrunnes blant annet med at enkelte religiøse ledere opplever videreformidling som brudd på egen tro. Jeg synes imidlertid ikke proposisjonen redegjør tilstrekkelig for årsaken til at en plikt avgrenset til de alvorlige forholdene i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a–e skulle være uforholdsmessig.

Staten har etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 19 plikt til å beskytte barn mot vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. EMK artikkel 9 nr. 2 åpner for lovfestede, nødvendige og forholdsmessige begrensninger i religionsutøvelsen for å beskytte helse og andres rettigheter. Meldeplikt ved slike alvorlige forhold har derfor et klart legitimt formål. Andre yrkesgrupper, blant annet helsepersonell og lærere, er allerede omfattet av plikten, selv om disse også skal tilby fortrolige samtaler innenfor trygge rammer.

I land det er naturlig å sammenligne seg med, gjelder det ulike for former for meldeplikt for religiøse ledere. Disse landene inkluderer våre naboland Danmark, Finland og Island. Slik jeg har forstått det, har også et katolsk land som Irland meldeplikt ved alvorlig skade eller overgrep mot barn. Jeg forstår ikke umiddelbart hvorfor norske myndigheter skal være mer ettergivende.

En utvidet meldeplikt, i tillegg til avvergingsplikten etter straffeloven § 196, kan bidra til å avdekke negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og andre overgrep mot barn. En slik plikt vil gjøre det tydeligere at alvorlige forhold ikke skal håndteres internt i religiøse miljøer, og gi den enkelte ansatte et klart lovgrunnlag for å varsle dersom lojalitetsnormer taler imot.

Jeg vil innledningsvis understreke at melderetten til barnevernet som foreslås i proposisjonen, er ny, og at beskyttelsen av barn dermed styrkes.

Det er ikke lagt til grunn i proposisjonen at en meldeplikt til barnevernet ved forhold som omfattes av barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a–e, nødvendigvis ville være i strid med religionsfriheten. Taushetsplikten berører både hensynet til konfidentens rett til privatliv og religionsfrihet, hensynet til sjelesørgers religionsfrihet og beskyttelsen av barn og ungdom. Den nye melderetten til barnevernet som foreslås i proposisjonen, balanserer disse hensynene.

Fortrolige samtaler, sjelesorg og skriftemål kan i enkelte trossamfunn være en del av trosutøvelsen. Regulering av adgangen til å videreformidle opplysninger fra slike samtaler kan derfor utgjøre et inngrep eller begrensning i religionsfriheten. Hvilken betydning religionsfriheten har i den enkelte situasjon, vil blant annet kunne avhenge av hvor sentral fortroligheten er for den aktuelle trosutøvelsen. Som eksempel nevnes skriftemålet i Den katolske kirke, hvor taushetsplikten er nært knyttet til trosutøvelsen.

Forslaget om melderett ivaretar avveiningen av ulike hensyn som kan gjøre seg gjeldende i forbindelse med betroelser omfattet av taushetsplikten, ved at den gir en rett til å melde fra til barnevernet ved de situasjoner som er nevnt i barnevernsloven § 13-2.

Som representanten er inne på, gjelder også avvergingsplikten oss alle og uavhengig av taushetsplikt. Den omfatter en rekke lovbrudd, som vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og incest, og plikten til å søke å avverge lovbruddene kan innebære å kontakte barnevernet om saken. Dette er tydeliggjort i veiledning utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress på oppdrag av Justis- og beredskapsdepartementet.

Jeg er enig med Stine Sofies Stiftelse, som i høringen i forkant av Prop. 102L (2025-2026) uttalte at «forslaget om å både regulere taushetsplikt og gi rett til å melde til barnevernstjenesten er et godt kompromiss mellom de ulike hensyn».