Hva vil statsråden gjøre for at om lag 1 300 rebehandlede saker om etteroppgjør av egenandel ved langtidsopphold på sykehjem i Lillestrøm kommune vurderes på nytt etter at Statsforvalteren endret lovforståelse i mai 2026, slik at like tilfeller behandles likt?

Hva vil statsråden gjøre for at om lag 1 300 rebehandlede saker om etteroppgjør av egenandel ved langtidsopphold på sykehjem i Lillestrøm kommune vurderes på nytt etter at Statsforvalteren endret lovforståelse i mai 2026, slik at like tilfeller behandles likt?

Lillestrøm kommune krevde i 2023 inn om lag 24 millioner kroner fra 2 233 beboere eller deres dødsbo i et samlet etteroppgjør for flere års langtidsopphold på sykehjem, for årene 2019–2022. I underkant av 70 klager ble sendt til Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Etter at Statsforvalteren avgjorde én av klagene i januar 2025, ble de øvrige klagesakene sendt tilbake til kommunen for ny behandling. Kommunen gjennomgikk samtidig om lag 1 300 saker som ikke var påklaget. Rebehandlingen skjedde etter den lovforståelsen Statsforvalteren da la til grunn.

Enkelte av de rebehandlede klagesakene ble deretter påklaget til Statsforvalteren på nytt.

I mai 2026 endret Statsforvalteren lovforståelsen, noe som har gitt vesentlig lavere krav i de sakene der den er anvendt. De sakene som allerede er rebehandlet, er ikke vurdert på nytt. Beboere og dødsbo i samme situasjon får dermed ulikt utfall, avhengig av når saken deres ble avgjort. I svar på Dokument nr. 15:2794 (2025–2026) uttalte statsråden at han forventet at klagernes rettigheter blir ivaretatt.

Innledningsvis vil jeg vise til at det er kommunene som har ansvaret for å fastsette og kreve inn vederlag for langtidsopphold i institusjon, og det er kommunen som behandler den enkelte sak i første instans. Statsforvalteren på sin side er klageinstans og avgjør klagesaker innenfor gjeldende regelverk. Dette følger av den alminnelige rollefordelingen mellom forvaltningens ulike nivåer.

Jeg har ikke grunnlag for å gå inn i eller overprøve de konkrete sakene som representanten viser til. Kommunene er selvstendige rettssubjekter. Kommunene inngår ikke i det statlige forvaltningshierarkiet og kan følgelig ikke uten videre instrueres av statsforvaltningen. Jeg kan derfor heller ikke instruere kommunen i behandlingen av enkeltsaker.

Jeg har for øvrig vært i kontakt med Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus for å bli informert om saksgangen i disse sakene. Jeg har derfra fått opplyst at den første klagesaken ble behandlet i januar 2025. I dette vedtaket ble det avgjort en rekke rettslige spørsmål, flere av dem av prinsipiell karakter. På bakgrunn av denne avgjørelsen, godtok kommunen at de hadde tolket regelverket feil når de tidligere hadde lagt til grunn at egenandelsforskriften hjemler krav om etterbetaling for flere år tilbake i tid, og at denne feilen
kunne få betydning for samtlige påklagde vedtak. Det ble derfor bestemt at kommunen skulle behandle klagene på nytt og videre foreta en ny vurdering av de sakene som ikke var påklagd.

Da statsforvalter fikk inn klager på kommunens revurderte vedtak, kom en annen prinsipiell problemstilling på spissen. Det gjaldt spørsmålet om hvorvidt kommunens eventuelle manglende oppdatering av de foreløpige vedtakene kunne få betydning for kommunens rett til å kreve etterbetaling. Dette ble vurdert og avgjort allerede i det første vedtaket av januar 2025, men statsforvalter så at faktum i flere av de nye sakene lå slik an at dette spørsmålet ble avgjørende. Statsforvalter valgte derfor i juli 2025 å be om en skriftlig avklaring fra Helsedirektoratet. Svaret fra direktoratet forelå 18.03.26. Etter statsforvalters oppfatning var svaret fra direktoratet i tråd med den rettsoppfatningen statsforvalter har hatt hele tiden. De øvrige klagesakene ble deretter behandlet på bakgrunn av denne rettsoppfatningen.

Jeg er for øvrig kjent med at Lillestrøm kommune har bedt om et møte med statsforvalteren for å diskutere statsforvalters behandling av disse sakene.

Avslutningsvis vil jeg vise til at forvaltningen har adgang til å omgjøre vedtak på nærmere vilkår etter forvaltningsloven, blant annet når et vedtak anses ugyldig eller når andre lovbestemte vilkår er oppfylt. Dette må imidlertid vurderes konkret i den enkelte sak. Det grunnleggende prinsippet om likebehandling tilsier at personer i sammenlignbare situasjoner så langt som mulig skal behandles likt. Dersom tidligere avgjørelser bygger på et uriktig rettslig grunnlag, forventer jeg at kommunen vurderer dette innenfor de rammene regelverket gir.