Statsråden bes avklare om det er mer kapasitet for økt gassproduksjon på sokkelen hvis gassen forbrukes i Norge, eksempelvis til industrielle forhold eller til kraftproduksjon, og om det er noen forbehold om at forbruket må være nært ilandføringen av gassen?

Statsråden bes avklare om det er mer kapasitet for økt gassproduksjon på sokkelen hvis gassen forbrukes i Norge, eksempelvis til industrielle forhold eller til kraftproduksjon, og om det er noen forbehold om at forbruket må være nært ilandføringen av gassen?

Norsk gasseksport går for fullt med tanke på eksportkapasitet sies det. Det er interessant å vite om det er mer kapasitet og potensial for økt produksjon hvis den økte kapasiteten skulle brukes til mer gass til forbruk i Norge, være seg industrielle forhold eller kraftproduksjon.

Produksjonen av naturgass på norsk kontinentalsokkel har de siste årene vært på et høyt nivå. I 2025 ble det produsert om lag 120 mrd. Sm³ gass.

Nær all produksjon eksporteres. Om lag 95 pst. leveres til EU og Storbritannia gjennom rørledninger. De resterende 5 pst. eksporteres på skip fra LNG-anlegget på Melkøya i Finnmark. Norsk gass dekker om lag 30 pst. av EU og Storbritannias samlede gassforbruk.

Norsk gassproduksjon er i all hovedsak ressursbegrenset. Det er omfanget av utbygde gassressurser og tilhørende gassproduksjonskapasitet, snarere enn av kapasiteten i eksportinfrastrukturen, som gjør at ikke produksjonen er høyere.

Det er rettighetshaverne som vurderer og ev. beslutter investeringer innen petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Dette skjer på kommersielt grunnlag. Framtidig forventet gasspris som vil tilfalle ressurseier er derfor viktig for lønnsomheten, og dermed også for omfanget av leting, utbygging og produksjon. Dette uavhengig av hvor kunden er etablert. Alternativet til å selge gass til aktører i Norge er å eksportere gassen. Det må lønne seg for rettighetshavere på kontinentalsokkelen med gassproduksjon å selge til kunder i Norge for at de skal kunne bruke gass til eksempelvis industriell produksjon eller kraftproduksjon i Norge.

En del av kostnaden ved gassproduksjon er knyttet til transporten til markedet. Ressurser i Nordsjøen og Norskehavet har i stor grad mulighet til å bruke eksisterende transportsystem. Det gir relativt sett lave transportkostnader til kunder i Europa.

I Barentshavet er situasjonen noe annerledes. Utviklingen av en del mindre funn begrenses av at det ikke er ledig, tilgjengelig kapasitet ved Hammerfest LNG før etter 2040. Slike utbygginger må enten avvente ledig kapasitet ved Hammerfest LNG, investere i ny eksportkapasitet eller selge gassen til en høy nok pris lokalt til at utbyggingen blir lønnsom. Det har til nå ikke vært kommersielt attraktivt for aktører å etablere gassbasert virksomhet med leveranser fra felt i Barentshavet.

Norsk gassproduksjon er først og fremst ressursbegrenset. Gassbasert industri er krevende å få lønnsom i Norge på grunn av at gassprisen i andre deler av verden er vesentlig lavere enn i Europa.

For å opprettholde produksjonen over tid i takt med at eksisterende felt tømmes ut, er det behov for å påvise nye ressurser gjennom leting, og at disse vurderes som lønnsomme for utvinning og bygges ut.