Mener klima- og miljøministeren at det er en riktig og forholdsmessig forvaltningspraksis å bruke betydelige offentlige ressurser på å kreve fjerning av et eldre anlegg som har eksistert i nærmere 50 …

Mener klima- og miljøministeren at det er en riktig og forholdsmessig forvaltningspraksis å bruke betydelige offentlige ressurser på å kreve fjerning av et eldre anlegg som har eksistert i nærmere 50 år uten kjente klager eller konflikter, når dagens eier ikke har etablert tiltaket selv, og når det samtidig foreligger usikkerhet knyttet til vernegrensens plassering og om den aktuelle eiendommen faktisk omfattes av verneforskriftens opplisting av berørte eiendommer, samt at tiltaket også vil innebære omfattende inngrep i verneområdet?

Saken gjelder Statsforvalterens oppfølging av et eldre moloanlegg i Nordre Øyeren naturreservat. Anlegget skal etter det opplyste ha blitt etablert for flere tiår siden, lenge før dagens eier overtok eiendommen.
Statsforvalteren har varslet pålegg om fjerning av hele moloen, samtidig som staten har stilt offentlige midler til disposisjon for å gjennomføre tiltaket. Dette reiser spørsmål om prioritering av fellesskapets ressurser, særlig når det gjelder konstruksjoner som har eksistert over svært lang tid uten kjente klager, nabokonflikter eller dokumenterte hendelser som har utløst behov for offentlig inngripen.
Videre synes saken å illustrere utfordringer knyttet til rettssikkerhet og forutberegnelighet. Det er reist spørsmål om vernegrensens eksakte plassering på den aktuelle eiendommen, samt om hvordan verneforskriften fra 1975 skal forstås. Det er også påpekt at den aktuelle eiendommen ikke fremgår av opplistingen over gårds- og bruksnumre som er nevnt i forskriften.
Spørsmålet gjelder ikke den konkrete lovhjemmelen eller utfallet i den enkelte sak. Det prinsipielle spørsmålet er om statsråden mener det er god og forholdsmessig forvaltningspraksis å bruke betydelige offentlige ressurser på å forfølge fjerning av eldre tiltak som har eksistert i flere tiår, når dagens eier ikke har etablert tiltaket, og det samtidig foreligger usikkerhet knyttet til sentrale faktiske forhold som vernegrenser og forskriftens rekkevidde.
Saken reiser dermed mer generelle spørsmål om balansen mellom naturforvaltning, rettssikkerhet, forholdsmessighet og prioritering av offentlige ressurser. Hvor langt bør forvaltningen gå i å forfølge eldre forhold som har vært kjent eller synlige over lang tid, og hvilke krav bør stilles til klarhet i vernegrunnlag og faktum før omfattende tiltak settes i verk.

Spørsmålet gjelder en sak i Nordre Øyeren naturreservat. Området omfatter den nordre delen av innsjøen Øyeren, hvor elvene Leira, Nitelva og Glomma danner Nord-Europas største aktive innlandsdelta. Området har et spesielt rikt plante- og dyreliv, og har bla. stor betydning for fugl.
Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus er forvaltningsmyndighet for Nordre Øyeren naturreservat. Statsforvalteren har som forvaltningsmyndighet ansvar for å forvalte verneområdet i henhold til naturmangfoldloven, verneforskriften og forvaltningsplanen. Det innebærer bla. oppfølging av eventuelle brudd på verneforskriften.
Tiltak som oppføring av bygninger og anlegg er i utgangspunktet forbudt i naturreservater. Det avdekkes hvert år et ikke ubetydelig antall tilfeller av ulovlige byggetiltak i verneområder. Statsforvalteren opplyser om at de i de siste årene blitt gjort oppmerksom på flere saker i Nordre Øyeren naturreservat.
At et tiltak har eksistert i lang tid eller at det ikke har medført klager, er ikke ensbetydende med at det ikke har hatt påvirkning på naturverdier. Videre er det viktig å påpeke at selv om et enkelttiltak isolert sett ikke nødvendigvis har stor betydning for ivaretakelse av verneverdiene i et verneområde, kan summen av alle inngrep få stor betydning for verneverdiene over tid. Dersom verneområdene faktisk skal gi en effektiv beskyttelse for naturen de skal bevare, forutsetter dette at verneforskriftene håndheves etter sitt innhold og at det reageres mot brudd. Jeg vil også advare mot en praksis der det legges avgjørende vekt på at ulovlige tiltak har pågått lenge når det avgjøres om de skal forfølges. Det offentlige har begrensede ressurser til å drive kontroll, og det kan derfor ta tid før det er mulig å reagere. Dersom man gjennomgående lar være å forfølge eldre ulovlige tiltak vil resultatet kunne bli at de som tar seg til rette blir belønnet for dette. De som derimot er lovlydige, får ikke samme fordeler. Dette vil gå ut over respekten for regelverket, og oppmuntre til lovbrudd.
Når det gjelder den konkrete saken, ønsker jeg ikke å kommentere den nå. Saken er fortsatt til behandling hos Statsforvalteren. Jeg kan på generelt grunnlag si at alle pålegg fra vernemyndigheter overfor private må ha nødvendig hjemmel i naturmangfoldloven, og følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler.