Mener samferdselsministeren det er forsvarlig at den nordre delen av Trøndelag opplever stans og utsettelser på nesten alle store samferdselsprosjekter samtidig, og hvilke konkrete, avbøtende tiltak vil statsråden sette inn for å snu det totale bildet for regionen?

Mener samferdselsministeren det er forsvarlig at den nordre delen av Trøndelag opplever stans og utsettelser på nesten alle store samferdselsprosjekter samtidig, og hvilke konkrete, avbøtende tiltak vil statsråden sette inn for å snu det totale bildet for regionen?

Nylig ble situasjonen på Trønderbanen tatt opp i spørretimen av representanten Oda Indgaard. Målet om to tog i timen i utvidet rushtid er skjøvet ut i det uvisse på grunn av forsinkelser med ERTMS. For pendlerne og innbyggerne i nordre Trøndelag kommer dette på toppen av flere tilbakeslag på vei. I Arbeiderparti-regjeringens forslag til statsbudsjett finnes det ikke spor av oppstartsbevilgning til E6 Langnesberga. Dette er en krevende og rasutsatt strekning som i verste fall kan rase ut i Snåsavannet når som helst. Likevel lar regjeringen prosjektet bli liggende i skuffen nok et år. Samtidig trekker prosessen med ny E6 på Innherred ut i tid. Dagens vei er sterkt ulykkesbelastet og har fungert som en brems for det lokale næringslivet i en årrekke. Regjeringen legger tilsynelatende null press på Nye Veier for å sikre fremdrift. Hver for seg er disse utsettelsene alvorlige. Summen av dem gjør at gamle Nord-Trøndelag sitter igjen med svarteper i samferdselspolitikken. Når både togtilbudet, rassikring og hovedfartsåren gjennom regionen bremses ned samtidig, går det ut over både trafikksikkerheten og verdiskapingen. Det krever at samferdselsministeren ser på det totale bildet for landsdelen, og svarer på hvordan regjeringen konkret vil kompensere for etterslepet som nå bygger seg opp.

Jeg er opptatt av god framkommelighet og det samlede transporttilbudet i Trøndelag. Derfor viderefører regjeringen betydelige investeringer i drift, vedlikehold og utbedring av både riksveg- og jernbaneinfrastrukturen i regionen. Et godt vedlikeholdt og sikkert transportsystem er en forutsetning for bosetting, arbeidsmarked og næringsutvikling.
På jernbanen skjer det mye positivt i Trøndelag som handler om bedre mobilitet, styrket beredskap og regional utvikling. Elektrifiseringen av Meråkerbanen og Trønderbanen til Stjørdal er et viktig grep for mer moderne togdrift og gir økt fleksibilitet på strekningen. I 2029 får de fleste reisende på Trønderbanen et bedre togtilbud når det fra desember blir det to tog i timen mellom Melhus, Trondheim og Stjørdal gjennom hele dagen. I tillegg blir det et fast tilbud gjennom dagen med ett tog i timen til Støren.
I statsbudsjettet for 2027 er det satt av penger til planlegging av elektrifisering til Steinkjer og tiltak som skal gjøre det mulig å kjøre lenger godstog mellom Oslo og Trondheim. Jeg forstår at passasjerene fra Steinkjer er utålmodige og skuffet over at de må vente på flere avganger i utvidet rush, men dette kan første realiseres når signalsystemet ERTMS er bygget ut på strekningen.
Jeg har forståelse for utfordringene i dagens situasjon på E6 Langnesberga. Strekningen langs Snåsavatnet er skredutsatt, og regjeringen har i inneværende Nasjonal transportplan (2025–2036) trukket fram prosjektet som ett av prosjektene med kostnadsanslag under 1 mrd. kroner som er aktuelt å starte i første seksårsperiode av planen. Regjeringen har store ambisjoner for utviklingen av transportinfrastrukturen i hele landet. Samtidig må mange viktige formål balanseres innenfor ansvarlige budsjettmessige rammer, og framdriften i enkeltprosjekter må derfor vurderes som del av den samlede prioriteringen av tiltak på riksvegnettet.
Flere store samferdselstiltak i Nordland og Trøndelag nærmer seg nå ferdigstillelse. I 2026 åpner både E6 Kvithammar-Åsen og E6 Berkåk-Vindåsliene. Disse prosjektene vil gi bedre trafikksikkerhet, økt framkommelighet og kortere reisetid for innbyggere og næringsliv, og illustrerer at det skjer en betydelig utvikling av hovedtransportårene gjennom fylket.