Hvorfor mener statsråden at helseforskningsloven § 27 ikke åpner for å gjøre en forskriftsendring slik at det er mulig å hente ut humant biologisk materiale, og hvorfor anser ikke statsråden et mistenkelig dødsfall av et barn som et tungtveiende hensyn?

Hvorfor mener statsråden at helseforskningsloven § 27 ikke åpner for å gjøre en forskriftsendring slik at det er mulig å hente ut humant biologisk materiale, og hvorfor anser ikke statsråden et mistenkelig dødsfall av et barn som et tungtveiende hensyn?

I saken om barnedødsfallet i Vanvikan har politiet ønsket å hente ut forskningsmateriale som ble gitt til NTNU. TV2 har blant annet skrevet om denne saken: https://www.tv2.no/nyheter/krever-alvorsprat-med-vestre-sikker-pa-at-han-vil-endre-mening/19122804/

Politiet har omtalt dødsfallet som mistenkelig, og mener at forskningsmaterialet som NTNU sitter på kan være med å oppklare saken. Men politiet har fått avslag på ønsket med begrunnelse i at det er gitt til forskning. Saken ble også avgjort av Høyesterett i 2020, men Høyesterett påpekte at det var «flere gode grunner» til at materialet kunne utleveres for å potensielt oppklare et barnedødsfall. De la blant annet til grunn at politiet har en lovfestet etterforskningsplikt og at barn har et sterkt vern i både grunnloven og barnekonvensjonen for å bli beskyttet mot overgrep.

Høyesterett så heller ingen personvernutfordringer ved å utlevere ettersom hverken barnet eller foreldrene hadde samtykket til å bli forsket på. Professor i helserett, Anne Kjersti Befring har også uttalt at det å oppklare forbrytelser mot barn kan anses som tungtveiende hensyn. Stine Sofies Stiftelse mener også dette, og at statsråden kan lage en forskrift som gir unntak for loven. Riksadvokaten sendte også en henvendelse om problemstillingen senest i fjor.

Det er i spørsmål nr. 202 til skriftlig besvarelse stilt spørsmål om det samme sakskomplekset. Selv om spørsmålene er litt ulike, finner jeg det formålstjenlig å svare likt til begge representantene.

Det er dypt tragisk at barn dør. Det er en ekstra belastning når man ikke finner en klar dødsårsak eller, som det i denne saken, det er mistanke om at det foreligger et straffbart forhold.

Når et barn dør og politiet mener dødsfallet ikke er naturlig, skal det gjøres en rettsmedisinsk obduksjon. Det ble gjort i denne saken uten at legene fant en klar dødsårsak.

Kort om saken:
Saken handler om en 15 måneder gammel gutt som ble funnet død i hjemmet sitt i Vanvikan i Trøndelag i 2013. Straffesaken ble henlagt to ganger og dødsårsaken har ikke kunnet fastslås. Barnet ble rettsmedisinsk obdusert. Det biologiske materialet fra den rettsmedisinske obduksjonen ble destruert etter tre år, men noe av materialet inngikk i et forskningsprosjekt og er nå lagret i en forskningsbiobank ved NTNU. Det biologiske materialet var lovlig innsamlet i forskningsbiobanken etter godkjenning fra Regional etisk komité for medisinsk og hesefaglig forskningsetikk.

Juridisk handler saken om forbud mot utlevering av biologisk materiale fra en forskningsbiobank. Siden det biologiske materialet fra den rettsmedisinske obduksjonen var destruert, begjærte påtalemyndigheten at materialet skulle utleveres fra forskningsbiobanken. Med henvisning til helseforskningsloven § 27, som eksplisitt regulerer at biologisk materiale i en forskningsbiobank ikke kan utleveres til påtalemyndigheten, avslo NTNU begjæringen.

Helseforskningsloven § 27 lyder:
§ 27.Krav til oppbevaring og behandling
Materiale i forskningsbiobanker skal oppbevares og behandles forsvarlig. Oppbevaring og behandling skal skje med respekt for giveren av materialet.
Humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker kan ikke utleveres i forsikringsøyemed, til arbeidsgiver, til påtalemyndighet eller til domstol, selv om den materialet stammer fra samtykker til det.
Kongen kan i forskrift bestemme at utlevering av humant biologisk materiale til påtalemyndighet eller domstol helt unntaksvis kan skje dersom svært tungtveiende private eller offentlige interesser gjør dette rettmessig.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan humant biologisk materiale i en forskningsbiobank skal oppbevares og behandles.

Bakgrunnen for forbudet mot å utlevere biologisk materiale fra forskning til politiet/påtalemyndigheten, er å sikre folks tillit til forskningen.

Når en person samtykker til å avgi biologisk materiale til bruk i slik forskning, skjer dette i forskningens interesse og uten egennytte. En risiko for at materialet kan bli utlevert til bruk som ikke er i forskningsdeltakerens interesse, eller at avgiveren kan bli utsatt for press for å samtykke til slik utlevering, kan svekke folks villighet til å delta i medisinske forskningsprosjekter.

Spørsmålet om utlevering av det biologiske materialet fra forskningsbiobanken ved NTNU ble behandlet i Høyesterett (HR-2020-1776-A) som, i likhet med tidligere rettsinstanser, kom til at helseforskningsloven § 27 var til hinder for utlevering. Bestemmelsen oppstiller etter ordlyden et absolutt forbud mot utlevering av slikt materiale. Høyesterett påpekte at selv om det var gode grunner for å akseptere utlevering, var det også tungtveiende hensyn som talte mot en slik innskrenkende fortolkning av loven. Høyesterett uttalte at: «For det første har lovens ordlyd betydelig vekt, og særlig når loven er utformet som en absolutt regel med tydelig angivelse av hvordan unntak eventuelt kan besluttes. For det andre kan utlevering i enkelttilfeller uten klar forankring i helseforskningsloven § 27 åpne for formålsutglidning og en generell svekkelse av tilliten til medisinsk- og helsefaglig forskning og forskningsbiobanker.» Høyesteretts avsluttende konklusjon er: «Slik § 27 er formulert, må eventuelle unntak fra utleveringsforbudet som er begrunnet i å oppklare barnedødsfall, avverge uriktige domfellelser, eller for å ivareta andre tungtveiende samfunnsmessige hensyn, reguleres i loven eller i forskrift etter § 27 tredje ledd.»

Hvorfor forskriftshjemmelen i helseforskningsloven § 27 tredje ledd ikke kan brukes:
Min vurdering er at forskriftshjemmelen ikke kan brukes i dette konkrete tilfellet.

Det følger av lovens ordlyd at utlevering til påtalemyndigheten bare «helt unntaksvis kan skje dersom svært tungtveiende private eller offentlige interesser gjør dette rettmessig». Det fremgår av forarbeidene at dette sikter til trusler mot demokratiet, alvorlig fare for liv og helse ol. Forarbeidene viser at forskriftshjemmelen er tenkt til helt andre formål: «Det kan forekomme at man i helt spesielle, unntaksvise situasjoner hvor vesentlige samfunnsinteresser står på spill, vil si at hensynet til den enkelte må vike, og at biologisk materiale likevel må kunne tillates utlevert. Det kan tenkes situasjoner der utlevering anses nødvendig for å forhindre alvorlig skade på liv, helse eller eiendom. Dette kan gjelde situasjoner som oppleves som en trussel mot demokratiet, for eksempel at man er blitt kjent med at det er planlagt et omfattende terroristangrep for å ramme styresmaktene i landet.» (Ot. prop nr. 74 (2006-2007) punkt 15.4.4).

Saken som her vurderes, kan ikke begrunnes med det formålet.

Eventuell lovendring:
Et viktig hensyn med dagens helseforskningslov er å sikre folks tillit til og villighet til å delta i medisinske forskningsprosjekter. Derfor mener jeg at en lovendring i helseforskningsloven, eller i særlov som kan åpne for utlevering av biologisk materiale fra forskningsbiobanken ved NTNU, må vurderes grundig også opp mot risikoen for å svekke tilliten til medisinsk og helsefaglig forskning. En slik lovendring vil også kunne skape presedens for andre saker, som igjen kan risikere en ytterligere svekkelse av befolkningens tillit til medisinsk og helsefaglig forskning.

Rettsmedisinske obduksjoner er en del av justissektoren og under justis- og beredskapsministerens konstitusjonelle ansvar.

Jeg har fått bekreftet at justis- og beredskapsministeren vil vurdere juridiske og andre tiltak knyttet til innsamling og bruk av biologisk materiale i rettsmedisinen, og som skal bidra til å sikre at det ikke oppstår tilsvarende saker som denne i framtiden.