Mener statsråden at det er praktisk eller prinsipielt umulig eller svært uheldig å etablere en offentlig digital løsning der den enkelte kan melde seg ut av et trossamfunn uten selv å måtte kontakte …

Mener statsråden at det er praktisk eller prinsipielt umulig eller svært uheldig å etablere en offentlig digital løsning der den enkelte kan melde seg ut av et trossamfunn uten selv å måtte kontakte det aktuelle samfunnet, hvordan begrunner hun i så fall dette, eller vil hun vurdere å etablere en slik løsning i forbindelse med den nye varslingstjenesten som skal komme?

På mitt skriftlige spørsmål, dok. nr. 15:122 (2026-2027), svarer statsråden at «[m]edlemskap i tros- og livssynsamfunn er et privat og personlig forhold som staten skal være varsom med å blande seg inn i.»
Dette er jeg helt enig i. Problemet er at den norske staten i høy grad blander seg inn i innbyggernes trosliv. Staten bestemmer for eksempel ved lov hvilke taushetspliktsregler som skal gjelde i et trossamfunn.
Når det gjelder medlemskapsstatus, innmelding og utmelding, har staten regler for måten det skal kunne skje på, og for hvor gammel man må være.
Tros- og livssynsamfunnene må føre lister over medlemmene og deres personnumre. Brønnøysundregistrene kontrollerer listene mot Folkeregisteret og andre tros- og livssynsamfunns medlemslister. Som statsråden også nevner, skal medlemmer av tros- og livssynsamfunn snart få direkte melding om at vedkommende er registrert i et eller flere samfunn.
Kontrollvirksomheten er nødvendig på grunn av den prinsipielt uheldige statlige finansieringen av tros- og livssynsamfunn, som i 2027 skal koste skattebetalerne over fire milliarder kroner. Dette er selvsagt den mest betydningsfulle måten staten blander seg inn i innbyggernes trosliv på.
På denne bakgrunn er jeg forundret over at statsråden hevder at staten i et liberalt demokrati ikke kan ha et register der utmelding av trossamfunn kan registreres eller medlemskap slettes.
Myndighetene sitter allerede på lister over medlemmene i hvert tros- og livssynsamfunn og kontrollerer disse listene opp mot dødsfall, flytting og medlemskap i andre registrerte samfunn.
Da virker det hverken som noen prinsipiell eller praktisk umulighet å sørge for at en utmelding blir gjennomført digitalt. Jeg har selvsagt ikke ment at staten skal ta beslutningen. Jeg mener heller ikke at medlemslistene skal være skjult for samfunnet selv, men jeg ser for meg noe slikt som at brukerne gjennom løsningen som er etablert hos Brønnøysundregistrene, eller en annen offentlig digital tjeneste, skal kunne melde seg ut og eventuelt melde fra om feilaktig registrering, hvorpå tjenesten leverer melding til samfunnet. Samfunnet oppdaterer så medlemsregisteret innen en gitt frist. Meg bekjent finnes det en lignende løsning i Finland gjennom suomi.fi, og Finland er jo fremdeles et liberalt demokrati.

Religionsfriheten forutsetter at den enkelte fritt skal kunne melde seg ut av tros- og livssynssamfunn, og trossamfunnsloven slår fast at utmelding alltid skal kunne skje skriftlig. Noen kan av ulike grunner likevel vegre seg for å selv melde seg ut av samfunnet de er medlem av. Jeg er opptatt av at retten til trosfrihet, inkludert retten til å ikke tro, skal være reell, og at vi som samfunn må arbeide mot holdninger og strukturer som hindrer mennesker i å ta frie valg.

Løsningen representanten skisserer i sitt spørsmål, er antakelig teknisk mulig. I utgangspunktet er jeg imidlertid prinsipielt skeptisk til å etablere ordninger som innebærer at staten skal være et mellomledd mellom tros- og livssynssamfunnene og deres medlemmer. Dette berører både religionsfriheten, retten til privatliv og personvernet.

Behandlingen av personopplysninger om medlemskap i tros- og livssynssamfunn som Brønnøysundregistrene i dag foretar på oppdrag fra mitt departement, er begrunnet i behovet for å avklare antallet tilskuddstellende medlemmer i hvert samfunn. Staten mottar utelukkende lister med fødselsnummer for medlemmer per 1. januar i tilskuddsåret, som brukes til kontroll mot Folkeregisteret (døde, utflyttet, ukorrekte fødselsnummer etc.) og for å avdekke dobbeltmedlemskap. Listene staten mottar, slettes årlig når kontrollen er gjennomført og det ikke lenger er behov for fødselsnumrene i behandlingen av tilskuddssakene, slik at staten ikke kan følge enkeltpersoners bevegelse mellom tros- og livssynssamfunn.

I tillegg til at den skisserte løsningen byr på rettslige og prinsipielle utfordringer, må man også stille seg spørsmål ved hvorvidt en slik løsning faktisk vil gjøre det enklere for personer som vegrer seg å melde seg ut. Tros- eller livssynssamfunnet må uansett motta en utmelding fra vedkommende for at medlemskapet skal kunne opphøre.

Dersom noen opplever motstand, ubehageligheter eller vanskeligheter i forbindelse med sin utmelding, for eksempel at tros- eller livssynssamfunnet ber om en begrunnelse for utmeldingen eller unnlater å behandle den, kan de melde fra om dette til Statsforvalteren. Slike forhold kan gi grunnlag for å nekte samfunnet tilskudd etter trossamfunnsloven.

Vi etablerer som tidligere varslet utsending av melding fra Brønnøysundregistrene til medlemmer av tros- og livssynssamfunn, og i tråd med Stortingets vedtak ser vi nå på behovet for krav til dokumentasjon på inn- og utmelding. Jeg prioriterer oppfølgingen av de vedtak Stortinget har gjort, men vil følge med på behovet for å ta i bruk ytterligere tiltak.