Kan regjeringen anslå det samlede tapet i skatteinntekter som følge av norske virksomheters kostnader til kjøp av utslippskvoter i perioden 2027–2050, samt redegjøre for i hvilken grad dette …

Kan regjeringen anslå det samlede tapet i skatteinntekter som følge av norske virksomheters kostnader til kjøp av utslippskvoter i perioden 2027–2050, samt redegjøre for i hvilken grad dette provenytapet inngår i vurderingene av kostnader, støttetiltak og samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved ulike klimatiltak?

Kvotepliktige virksomheter som ikke reduserer sine CO2-utslipp, må kjøpe utslippskvoter gjennom EUs kvotesystem (EU ETS). Disse kostnadene er fradragsberettiget og vil redusere virksomhetenes skattepliktige overskudd og dermed statens skatteinntekter.

Norge har deltatt i klimakvotesystemet for bedrifter siden 2008. Kvotesystemet setter et samlet tak på utslipp fra alle de deltakende landenes bedrifter. Formålet med kvotesystemet er å redusere utslippene der det koster minst, på tvers av sektorer og landegrenser. Kvotesystemet dekker utslipp fra fastlandsindustrien, petroleumsvirksomheten, kommersiell luftfart i EØS-området, kraftproduksjon og større maritim transport, med noen unntak. Norske bedrifter bidrar på lik linje med andre europeiske virksomheter til å redusere utslippene innenfor systemet. Omtrent halvparten av norske utslipp er omfattet av kvotesystemet.

Virksomheter med kvotepliktige utslipp må årlig levere utslippskvoter tilsvarende mengden av klimagasser som de slipper ut. Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt, kan kjøpes i sentraliserte auksjoner. Kvotepliktige virksomheter kan også kjøpe og selge kvoter seg imellom. Verdien av kvoter som tildeles vederlagsfritt, regnes som skattepliktig inntekt. Kostnader til kjøpte kvoter gir rett til skattefradrag, enten etter hvert som utslippene skjer, eller når kvotene leveres inn til oppgjør. Dersom kvotene selges videre, er en eventuell gevinst skattepliktig, mens et tap gir rett til fradrag. Skatteverdien av fradrag for bruk av kjøpte klimakvoter er særlig høy i petroleumsnæringen på grunn av grunnrenteskatten.

Tall fra Miljødirektoratet viser at petroleumsnæringen kjøpte kvoter for om lag 8 mill. tonn i 2025, mens fastlandsindustrien kjøpte kvoter for mellom 1 og 2 mill. tonn. Hvis bedriftene kjøpte klimakvotene for 900 kroner per tonn (gjennomsnittpris i 2025 målt i 2026-kroner), tilsvarer det en skatteverdi av fradraget for kvotekjøp i 2025 på om lag 5,6 mrd. kroner i petroleumsnæringen og om lag 0,5 mrd. kroner i øvrige næringer. En motsats til reduserte skatteinntekter er statens inntekter fra auksjoneringen av kvoter. Klima- og miljødepartementet rapporterer at staten hadde inntekter på 2,3 mrd. kroner fra salg av klimakvoter i 2025.

Finansdepartementet har ikke anledning til å utarbeide et meningsfullt samlet anslag på skatteverdien av fradraget for utgifter til kjøp av utslippskvoter for perioden 2027–2050. Regelverket for kvotesystemet etter 2030 er ikke bestemt, og usikkerheten om fremtidig tildeling av vederlagsfrie kvoter, utviklingen i kvotepriser og norske utslipp er stor. Fallende utslipp trekker i retning av at skatteverdien av fradraget etter hvert vil falle, mens en økt kvotepris vil innebære at skatteverdien av fradraget øker. Auksjonsinntektene fra salg av kvoter vil påvirkes av de samme faktorene.

Verdien av skattefradraget utgjør en overføring mellom stat og bedrift og påvirker i seg selv ikke samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Den samfunnsøkonomiske kostnaden ved et klimatiltak er normalt kostnaden for virksomheten av å gjennomføre det bestemte tiltaket. Med en kvotepris på for eksempel 900 kroner (som snittet i 2025) vil virksomheter gjennomføre tiltak som koster mindre eller lik 900 kroner. En gevinst for Norge av å delta i kvotesystemet er at kvotesystemet bidrar til at kostnaden for de samlede utslippskuttene som kan tilordnes Norge under Parisavtalen, blir billigere enn dersom Norge skulle kuttet like mye i Norge.

Økt utslipp leder til uønskede globale klimaendringer og påfører dermed andre aktører, eller samfunnet, en kostnad. I en vurdering av om et tiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomt, må tiltakskostnaden derfor veies opp mot samfunnets marginalnytte av reduserte utslipp.